Stikkord: Larvik
-
Flashback til våren 2005. (In Norwegian).
Nå fikk jeg flashback til påsketider 2005 her.
Da jeg hadde dratt til gården til dama til onkelen min, i Kvelde i Larvik, etter at jeg hadde vært noen uker i Paris og Frankfurt osv., etter å ha studert et semester på Univeristy of Sunderland.
Etter å ha overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.
Da sendte jeg melding til søstra mi, Pia, på toget, til Larvik.
Hun kontakta Martin, som henta meg på Larvik togstasjon.
Jeg overhørte noen taxisjåfører, som sa at ‘vi må ikke si det her til mafian’.
Så dukka Martin opp, med noe japansk varebil, eller pickup, var det vel.
Men men.
Så ringte jeg søstra mi, og Axel, halvbroren min.
Så kom de med toget, jeg tror det var samme dagen.
Først fortalte jeg om det her mafia-greiene, til onkelen min.
Så fortalte jeg om det på telefon til Axel og Pia, og fikk de til å ta toget til Larvik, hvor onkelen min henta dem.
Så fortalte jeg om hva som hadde skjedd da, til Pia og Axel samtidig.
Mens Martin var der.
Og da begynte Axel, og si sånn, at ‘du gjentar deg selv hele tiden’.
Og sånne ting.
For å få det til å høres ut som om jeg var forrvirret omtrent.
Men jeg fortalte jo litt på telefon, tidligere den dagen, for å få de til å ta toget til Larvik.
Og så begynte jeg å forklare på nytt igjen, når vi var samlet der, på gården til Martin og Grethe.
Og da sa Axel, at jeg gjentok meg hele tiden.
Og sånne ting da.
Enda jeg bare begynte å forklare på nytt.
Søstra mi, sa det, at jeg ikke gjenntok meg hele tida.
Nå har jo Axel hatt problemer med å ha gått på spesialskole, og med MBD osv.
Så jeg trodde det var derfor han agerte som en idiot omtrent.
Men det kan jo ha vært, at han prøvde å ødelegge for min forklaring.
Sånn at søstra mi og Martin, ikke skulle høre på hva jeg sa.
Det er mulig.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Hva skjedde egentlig da Pia flytta fra Tagtvedt i Larvik, til Berger? (In Norwegian).
Jeg flytta jo til fattern, på Berger, i 1979.
Søstra mi flytta til Berger, rundt 1982, eller 83, eller noe.
Noe sånt.
I 1981 eller 82, så flytta muttern og Pia og Axel, fra Jegersborggate i Larvik, til Tagtvedt, lenger nord i Larvik, av en eller annen grunn.
Jeg pleide å dra til Tagtvedt også, og besøke dem.
Men ikke så ofte som jeg pleide å dra til Jegersborggate, for jeg kjente fler folk nede i sentrum, enn på Tagtvedt.
Men søstra mi tok meg med, og jeg blei med alle venninnene hennes og leike paradis og sånn, på Tagtvedt.
Ikke fordi at jeg oppførte meg som en jente.
Men jeg var så vant med jenter fra Bergeråsen, Christell og Gry og Nina Monsen osv.
Så jeg gikk greit med jenter, på Tagtvedt og.
Og en gang spillte vi fotball der, jeg og søstra mi.
Mot noen lokale folk.
Men dem var litt eldre osv., og søstra var jo jente, så vi var ikke så gode som dem.
Så de andre folka vant mye da.
Enda en av dem spillte på vårt lag.
Men han spillte kanskje ikke det beste han kunne.
En gang, så var det en gutt der, som hadde olabil.
Og jeg og søstra mi, gikk rundt på Tagtvedt, en lørdag da, i 81 eller 82, eller noe.
Så satt vi på med den bilen da.
Som ca. 15 av ungene eller nesten ungdommene der gjorde da.
Så søstra mi kjente masse folk der, på Tagtvedt.
Men, etter at hu flytta til Berger.
Så var vi noen ganger på besøk hos muttern, på Tagtvedt.
Og da satt søstra mi bare hjemme, hos muttern, sånn som jeg husker det.
Hu hadde ikke noen venninner, på Tagtvedt, som jeg kan huske.
Hu hadde venninner, det første året.
Så hadde hu ei venninne, som bodde et stykke unna, ned mot Larvik, et stykke.
Og så, etter at hu flytta til Berger, så hadde hu visst ikke noen venninner.
Ikke engang Sølvi, som var venninna hennes i Larvik sentrum der, fra da vi bodde i Jegersborggate, i 1978.
Hvis jeg husker riktig da.
Så skulle søstra mi bare sitte hjemme og lese bøker og sånn.
Så om det skjedde noe med hu på Tagtvedt, eller i stallen på Nanset der, eller noe sånt.
Om hva som kan ha skjedd, siden Pia plutselig ikke hadde noen venninner på Tagtvedt lengre, etter et år eller to.
Det er ikke lett å si gitt.
Kanskje det var noe med muttern.
Det er mulig.
Hvem vet.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg husker jeg skrev i en post i går, at det het Nanset senter, der hvor det heter Nordbyen senter nå.
Men det het ikke Nanset senter, på 70 og 80-tallet.
Det het Nanset Marked.
På samme måte som det het Torstrand Marked.
Selv om disse markedene, egentlig var hverken senter eller marked.
Det var vel vanlige butikker eller supermarkeder, skal jeg være ærlig.
Det er kanskje derfra marked kom da.
Fra ordet ‘supermarked’.
Det er mulig.
Noe sånt.
Bare tenkte jeg kunne skrive det, mens jeg huska det, sånn at det ikke blir feil mellom senter og marked her osv.
Så sånn var det.
Så har jeg huska det og.
Ikke dårlig.
-
Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).
På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.
Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.
På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.
Men da visste muttern råd.
Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.
Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.
Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.
Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.
Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.
Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.
Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.
Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.
At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.
Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.
Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.
Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.
Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.
Og da var det mye friere for meg og søstra mi.
Da spiste ikke muttern sammen med oss.
Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.
Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.
Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.
Da fikk vi hushjelp.
Men månedene før hushjelpen dukka opp.
Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.
Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.
Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.
Og han ga oss penger til kattemat en gang.
Men det var ikke så lett å åpne den boksen.
Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.
Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.
Den skulle vel vært oppbevart kjølig.
Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.
Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.
Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.
Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.
Så sparte jeg ofte mye av de pengene.
Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.
Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.
Hos fru Landhjem.
Og så kjøpe noe andre greier andre steder.
Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.
Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.
Så forklarte jeg det da, at penga var mine.
Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.
Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.
Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.
Så sånn var det.
Jeg bare sa kaffe.
Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.
Da skjønte jeg ikke så mye gitt.
For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.
Det var for kjærringer og sånn.
Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.
Så lagde hu det da.
Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.
Midt i Larvik.
Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.
Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.
Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.
Så det var litt spesiellt.
Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.
Eller hva det heter.
Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.
Og der bodde det ingen på vår alder.
Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.
Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.
Eller se på barne-TV da.
Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.
Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.
Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.
Pål Andre, eller noe.
Som var et år eldre enn meg.
Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.
Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.
Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.
Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.
For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.
Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.
Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.
Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.
Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.
Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.
Og altså halvannet år, i Jegersborggate.
Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.
Noe sånt.
Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.
Selv om søstra mi kjente folka bedre.
Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.
Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.
Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.
Det er nok mulig.
Så sånn var det.
-
Flashback til skoleåret 1988/89. (In Norwegian).
Nå fikk jeg flashback, til det året, som jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen.
Han Kjetil, som jeg skreiv om i den forrige posten, at ble sjef for bowlinga, på Åssiden, heter det vel der, og var sjef der, rundt 1997, i hvertfall.
Han satt ved siden av Magne Winnem, som var han som ansatte meg i Rimi, på Munkelia, på Lamberseter i Oslo, i 1992.
For Magne, han studerte ikke etter Gjerde, han begynte som ass. butikksjef i Rimi.
Og han strøyk på engelsk-eksamen og, og jeg veit ikke om han tok opp den.
Han må vel ha gjort det, siden han begynte å studere på BI, seinere, på 90-tallet, da han bodde på Bergkrystallen i Oslo.
Magne og Kjetil, dem satt bakerst i klassen.
Magne var tillitsmann, og han var veldig sånn formell, da han informerte klassen osv., så han ble litt mobba, av de her Ole Skistad, og Helge osv., fra Kongsberg, eller hva dem het.
Dem erta’n litt da.
Så jeg syntes litt synd på Magne, for jeg hadde jo blitt mobba selv, på ungdomsskolen osv.
Så jeg sa at han skulle bare driti i de folka, som slang meldinger.
Så jeg ble kjent han Magne Winnem da.
Og dem hadde aksjer i firmaet som eide Larvik Line, og båten Petter Wessel, så jeg ble med på en Danmarkstur, en gang, med dem.
Og da lå jeg over hos Kjetil Holshagen, på Dunihagan, eller hva det heter, i Sande.
For da møtte jeg Magne og dem, på bensinstasjonen, langs E-18, i Sande.
Det her var før russetida osv., tror jeg.
Da hadde Magne med noen kamerater.
Stein, og ei dame tror jeg, og kanskje Raymond, fra Drammen, noe sånt.
Jeg var ikke så vant til å sjekke damer på den tida her.
Men jeg hadde rota med to damer på språkreise i Brighton, sommeren før.
Så undernes tid, var ikke over.
Da var det nok lenge siden jeg hadde rota med noen, før det.
Og jeg traff ei jente, som var 3-4 år yngre enn meg da, men var veldig pen, og med mora si, som jeg tror var lærer, på Petter Wessel.
Og da var jeg 18 år, men jeg var så sein i puberteten osv.
Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg bare rota litt med hun her dama fra Stavern da.
Jeg sa jeg var fra Larvik, men det var litt overdrivelse.
For da hadde jeg ikke bodd i Larvik, siden 1979, og det her var i 1988.
Men sånn er det.
Jeg ble vel litt overraska over at jeg fant en jente på den båten, for jeg pleide ikke å finne så mange jenter, i årene før, da jeg ble mye mobba osv.
Men jeg hadde vel kanskje litt bedre selvtillit, etter at jeg klarte å sjekke noen damer i Brighton, selv om det gikk veldig skeis med hun ene fra Hammerfest, eller noe.
Men da hadde jeg ikke rota med jenter, på mange år før det her, så jeg hadde ikke helt selvtilliten og teken inne liksom.
Så sånn var det.
Men men.
Hun bodde på en gård, litt lenger utafor Stavern sentrum, enn der bestemora mi bodde, i Herman Wildenweysgate, eller hva det het.
Så jeg var i Stavern, sommeren 1989, og besøkte bestemor Ingeborg der, og da møtte jeg såvidt hun jenta som holdt til på en gård der, sammen med en venninne, i Stavern sentrum da.
Dem hadde sykler osv, og vi gikk sammen, fra sentrum, og opp til der jeg måtte gå, for å gå til bestemora mi da.
Tante Ellen mobba meg, og spurte om jeg hadde fått et kyss, og det fikk jeg vel.
Da dreit hun meg ut, husker jeg, for hun var også på besøk hos Ingeborg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var i Stavern sommeren etter og, men da ringte jeg ikke hu jenta, for jeg lurte på om noe var galt, siden hun skulle ha med venninna osv.
Jeg var kanskje litt dum.
Jeg var vel ikke så flink med jenter osv., antagelig.
Jeg ringte også hun her jenta, fra farmora mi sitt hus, i 1988 eller 89.
Og da ringte hu tilbake seinere, for hu var ikke hjemme.
Og da fikk jeg kjeft av farmora mi, for hu hørtes så ung ut, hu jenta fra Stavern.
Men hun var kanskje 15 da, og jeg var 18.
Så jeg sytes ikke det var så gæernt.
Jeg vil ikke si at hun var så ung.
Hun kunne kline osv.
Det var ganske heftig klining det der faktisk, på Petter Wessel.
Men jeg prøvde ikke å få henne med på noe mer da, bare roting, så det var ikke noe alvorlig da.
Siden hun vel var et år for ung, mener jeg.
Så sånn var det.
Jeg traff også en dame fra Larvik, neste gang jeg og Magne var med Petter Wessel.
Hun var litt lubben kanskje.
Men hun og jeg, lå i senga under Magne, og fant på noe tull.
Men ikke så veldig alvorlig.
Men jeg var litt flau, over det her, at hu dama ikke var så pen da.
Og en gang jeg var i Stavern, eller Larvik, så prata jeg med en kamerat derfra, som heter Frode Kølner, og da visste han om det her, at jeg traff hun litt lubne dama, på danskebåten.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Men men.
Sånn er det.
Det var alltid jeg som fikk tak i dame, når jeg og Magne gikk på byen, eller dro til Danmark osv.
Men det var kanskje fordi at Magne var to meter høy, så da var han kanksje litt vel høy, og hadde briller osv.
Så Magne var kanskje litt mer nerd, enn meg.
Det er mulig.
Men han var på ferie i Hemsedal osv., med noen folk jeg ikke visste hvem var.
Og da han kom tilbake derfra, så sa han, at han likte ikke tilstandene der.
Ei dame, hadde gått rundt med en body, som hang løst, under skrittet, sånn at fitta var synlig, for den bodyen var for stor, sa Magne.
Så der var det nok tilstander.
Jeg hadde ikke slalom-ski, så jeg var aldri i Hemsedal.
Men søstra mi, Pia Ribsskog, hun stod på slalom, sammen med Christell.
Og da søstra mi var tilbake fra Hemsedal, i 1988, var det vel.
Da sa hu, at en som het Kenneth, på Bergeråsen, mener jeg det var, ‘ikke hadde vært snill mot henne’.
Jeg var ikke så god på sånn kodespråk, på den tida, og vel heller ikke nå.
Men nå lurer jeg på, om når Pia sier at Kenneth ikke var snill mot henne, så betydde det at han voldtok henne.
Det vet jeg ikke helt.
Men hvis søstra mi, i 1988, skulle forklare meg, at Kenneth, hadde voldtatt henne, da måtte hun sagt det.
Jeg kunne ikke gått der og sagt til Kenneth, du var ikke noe snill mot Pia.
Da hadde han bare sagt, å, hva har jeg gjort da.
Så sånn jenteprating, det skjønner jeg ikke poenget med egentlig.
Men men.
Ikke alltid i hvertfall.
Men dem er vel redde da.
Jeg tenkte jo sånn, at Pia var fatterns jente.
Så jeg tenkte at hvis Pia hadde problem med en ‘slem’ gutt, i Hemsedal, så tok hun det opp med fattern.
Så det kom som en overraskelse, at Pia sa det her til meg, uten å ta det med fattern først, som det virka som for meg.
Og jeg var veldig pinglete, før jeg dro i militæret, i 1992, så hva jeg skulle ha gjort, det vet jeg ikke.
Men jeg burde kanskje ha hørt med Pia, om hvorfor hun ikke tok det med fattern.
Men jeg ble litt paff av det her, og lurte på hva som egentlig hadde skjedd osv.
Så sånn var det.
Men men.
Men Magne satt bakerst i klasserommet, sammen med Kjetil da, Johansen, eller noe.
Kjetil var fra Asker, eller Lommedalen, eller noe sånt, ikke så langt fra Drammen.
Og Kjetil, han klagde hele tida, på Magne.
Kan ikke vi bytte plass da, sa Kjetil hele tida.
Men jeg ville ikke sitte ved siden av Magne da.
Det ville blitt litt for nærme, syntes jeg.
Siden jeg var jo kamerat med han.
Men å sitte to kamerater sånn, og bytte plass og sånn, det ble litt tvilsomt, syntes jeg.
Men hva det var, som Magne gjorde med Kjetil, det veit jeg ikke.
Men jeg trodde ikke det kunne være så alvorlig.
Men Kjetil fikk klagd i hvertfall.
Jeg satt ved siden av Andre Willassen.
Og han hadde så dårlig ånde.
Så jeg daua nesten, som jeg pleide å si da, daua, det er et ord dem bruker i Larvik og på Berger vel.
Men snobbene fra Kongsberg, de mobba meg, da jeg sa ‘daua’, i norsktimen.
Da begynte sossene fra Kongsberg å knise.
Jeg vet ikke om de visste at han forfaren min, på bestemor Ingeborg sin side, Ove Gjedde, grunnla Kongsberg, mer eller mindre, ettersom jeg har skjønt.
Men det visste ikke jeg noe om heller.
Men men, man kan ikke vite alt.
Tim Jonassen, som er på Facebook-sida mi.
Han tok et sånt ‘plot’, med meg, på han Andre Wilassen.
‘Blir du med å kjøpe julegave til Andre’, sa Tim.
Så gikk vi på den bensinstasjonen ikke så langt fra skolen, hvor Sten-Rune, fra klassen, på Berger skole, og Svelvik ungdomsskole, jobba, da jeg og Espen, var ute og kjørte til Drammen eller Oslo, samme året.
Så kjøpte Tim tannbørste og tannpasta.
Så fikk jeg jobben å putte tannpastaen og tannbørsten, i sekken til Willasen da.
Tim Jonassen fra Hyggen, var det.
Vi hadde noe slags klassefest der.
Og da mobba de lokale jentene Tim, og sa, ‘det er jo bare Tim jo’.
Noe sånt.
Men men.
Tim var sånn, at han alltid fant på noe sprell.
Og jeg syntes også det var artig, og finne på noe morsomheter, for å unngå å kjede seg ihjel på skolen.
Og jeg likte ikke å få den ånden til Andre, i trynet, hver dag.
Men men.
Men det var nok litt slemt gjort, mot Andre, å tulle sånn.
Senere, så ble Andre, mer en sånn Richard Gere type, som var flink til å sjekke alle damene, på Park, i Drammen, ettersom jeg skjønte.
Han jobba som butikksjef-assistent, på CC Matsenter, i Drammen, etter Gjerde, og fikk seg dame der, i hvertfall en stund, som han dro på kjærlighetsferie med osv. da.
Så da ble vel jeg og Magne litt misunnelige, for hun dama så faktisk ganske pen ut på bildene.
Men men.
Men da jeg flytta inn i Rimi-leilighetene, i W. Thr. gt., i Oslo, våren 96.
Da hadde jeg innflyttingsfest.
Og da var Andre og Magne der.
Med damer.
Men de gikk hjem tidlig.
Så dro jeg på So What.
Og lurte med en ganske fin dame.
Med piercing osv., det var ikke så vanlig, i 96.
Så da lå vi i senga mi, hele natta og hørte på Nirvana – Nevermind, og jeg hørte også på piercingen hennes, som hun klirra i tenna hele tida.
Så da kunne jeg mobbe dem litt tilbake da, når dem dukka opp der igjen, dagen etter.
Men da hadde heldigvis hu dama gått alt.
Ellers så kunne det kanskje blitt litt flaut.
Så jeg var vel ikke helt umulig jeg heller, når det gjaldt damer, seinere på 90-tallet.
Jeg prøvde i hvertfall.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg husker julebordet, med CC Storkjøp og Matsenter, på Rica vel, i Tjøme, 1989.
Da var det dama til sjefen på CC matsenter, som bomma røyk av meg.
På et nachspiel.
Og da sa hun, ‘Du aner ikke hvor godt den røyken smakte nå’.
En pen dame i 20-årene.
Det var også en annen pen dame, rundt 20 år, med mørkt hår, som satt i kassa der.
Og hun dukka opp, i bare trusa, på nachspielet, og holdt for puppa da, i hvertfall litt, og sa, at han sjefen, hadde booka inn henne også, på rommet til dama.
Så hun bare rømte fra det rommet, i trusa, og dukka opp på nachpielet, som jeg var på, sammen med noen damer fra CC Matsenter osv.
Bare noe jeg kom på nå.
-
I Norge så er det værre med mafia, enn i Italia og USA. (In Norwegian).
http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=71692.new#new
johncons
NykomlingHonnør: 1
InnloggetInnlegg: 0
Sv: jeg sier bare…ta en titt på dette. ville konspirasjonsteorier på facebook
« Svar #62 på: I dag kl. 22:52 » Sitat Rediger——————————————————————————–
Sitat fra: Sakuraba på I dag kl. 19:33
Jeg liker stilen som erik skriver på,virker som du skriver akkurat ned det du tenker uten å moderere deg noe som helst..artig. Litt som erlend loe på en måte.. vil jeg siHei,
jeg prøver å skrive ting som det er.
Og grunnen til det, er at jeg ikke får noe råd eller hjelp eller informasjon, av politiet i Norge, enda jeg har overhørt, i Oslo, i 2003 og 2004, at jeg er forfulgt av noe ‘mafia’, og ble forsøkt drept, i Larvik i 2005.
Så da er det klart for meg, at noe er galt, i Norge.
Men jeg vet ikke akkurat hva det er.
Men jeg skjønner det er en del rykter som går osv.
Så da skriver jeg ting akkurat som dem er, for jeg mener at jeg ikke har gjort noe galt, som skule bety at jeg skulle bli forfulgt av noe ‘mafia’, eller ikke få hjelp fra politiet.
Men det er mulig at politiet har mistet kontrollen, og at det er kriminelle som styrer, det er mulig.
Noen skrev om jeg hadde vært hos psykolog.
Ja, som jeg skrev tidligere i tråden, så trodde ikke onkelen min i Larvik, noe på, at jeg hadde problemer med noen kriminelle eller ‘mafia’, inne i Oslo.
Og insisterte, at jeg måtte gå til psykolog, i Larvik, for å få lov å jobbe og bo på gården til han og samboeren hans, i Kvelde i Larvik.
Det var der jeg ble forsøkt drept, i 2005.
Og jeg jobbet mye på gården, med å grave grøfter, rydde skog, hogge ved og sånn, men alikevel, så måtte jeg betale 500 i uka for mat.
Jeg ble boende i en slags hytte eller skjul, som nok ikke var beregnet til bolig, for det var dårlig isolert, og uten vann eller strøm, med untak at det ble lagt en skjøteledning, fra låven der.
Så det var litt sånn useriøst opplegg.
Jeg var som en slags slave der omtrent, vil jeg si.
Og onkelen min, hadde en kriminell nabo der, Thor, som jeg hørte prata med onkelen min, om noe planer for å bli kvitt meg osv.
‘Dem finner alltid en grunn’, overhørte jeg, at han Thor, sa til onkelen min.
For det var veldig lytt, på den gården er, på Løvås i Kvelde.
Det er langt fra riksveger og slikt.
Men men.
Men den journalen, fra psykolgen, en tysk dame ved navn Silke Gjertvang, eller noe slikt, i Larvik.
Den journalen har blitt forfalsket.
Det står at jeg er 24 år, mens jeg var ti år eldre.
Og det står at jeg bare jobbet på rimi ved siden av studier.
Mens jeg har jobbet ti år som leder i butikk, hvorav fire år som butikksjef.
Og de nevner ikke at jeg var i infanteriet, studerte i England, er i HV, og sånne ting.
Så de har kuttet vekk ti år av livet mitt.
Og de fremstiller meg, som om jeg er en kar, som alltid bare har bodd alene og drevet med data.
Og ikke hatt noe ordentlig jobb, eller noe slikt.
Så det er helt skandale, vil jeg si, at journaler, blir forfalsket på den måten, av offentlige sykehus i Norge.
De sier det er mafia i Italia og USA.
Og det har jeg også lest om i avisene.
Men det tror jeg er ingenting, sammenlignet med hvordan det er i Norge.
I Norge, så kontrollerer den her mafian, avisene og politiet, så ingenting kommer ut.
Sånn virker det som for meg.
Bare for å ta med det.
Så Italia og USA, det er der det er best, og ikke værst, når det gjelder mafia, vil jeg si.
For der kommer det i hvertfall i avisa.
Mens i Norge så kommer det ikke så langt en gang.
Det er sånn det virker for meg.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Mer Grand Prix. (In Norwegian).
Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.
Muttern synes den her sangen var så bra osv.
Hun var fan av Grand Prix.
Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge ‘Halleluja’, i Grand Prix, noen år før.
Men men.
Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.
Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.
Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.
Jeg husker mora til Morten.
Da vi var der.
Det var vel om sommeren det her kanskje.
Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.
Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.
Men norske lag er ikke så lette å tippe.
Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.
Så det var kanskje mitt på sommeren.
Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.
Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.
Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.
Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.
Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.
Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.
Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.
Men det fortsatte jeg med, etter det her.
Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.
Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.
Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.
Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.
Og da hadde vi så dårlig råd.
Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.
Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.
Og vi pleide å krangle litt.
Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.
Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.
Også pleide vi å sykle der.
Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.
Men men.
Mer da.
Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.
Så det var litt flaut.
Foran alle i bursdagen.
Men men.
Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.
Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.
Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.
Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.
Så sånn var det.
Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.
Men etter at broren min ble født.
Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.
Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.
Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.
Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.
Som å gå å handle osv.
Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.
Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.
Og hun var ikke noe hyggelig.
Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.
Jeg kjøpte det muttern sa.
Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.
Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.
Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.
For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.
Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.
For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.
Så ble jeg irritert på alt det her da.
Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.
Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.
Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.
At det hadde forsvunnet mynter.
Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.
Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.
Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.
Da gadd jeg ikke å være der lengre.
Og jeg begynte å mistrives på skolen og.
I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.
Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.
Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.
Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.
Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.
For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.
Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.
Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.
Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.
Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.
Bare helt vanlig.
Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.
Men men.
Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.
Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.
Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.
Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.
De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.
Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.
Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.
Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.
Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.
Så det var jo litt leit.
Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.
Så sånn var det.
Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.
Det får man vel regne med at de har gjort.
Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.
Men man kan jo ikke vite alt.
Så sånn var det.
