johncons

Stikkord: Larvik

  • E-post til tante Ellen i Norge. (In Norwegian).

    RE: ‏
    From: Erik Ribsskog (eribsskog@hotmail.com)
    Sent: 30 October 2008 02:09:56
    To: ripsen@bluewin.ch

    Hei,

    tror du jeg spørr om det for morro skyld da?

    Hvis noen spørr om klærna sine og vitnemål osv., så skjønner man vel av seg selv, at det er noe man
    trenger.

    Jeg har fått ny e-post adresse nå:

    eribsskog@gmail.com

    Jeg sjekker ikke hotmail-adressen så ofte.

    Men, nå har jeg vel forklart alle i familien, at jeg ble jaget fra gården til Martin og Grethe, i 2005,
    uten annet enn klærna jeg hadde på meg.

    Og jeg har prøvd å ringe Martin, to ganger vel, men han svarer ikke på mobil.

    Og jeg klarte ikke å finne på telefonkatalogen online, at han har fasttelefon.

    Og han var også med på det greiene, at jeg ble jaget vekk, eller forsøkt drept der,
    på 35-årsdagen min, i juli 2005.

    Men det er greit, jeg driter i de tingene.

    Men bare la meg være snill å slippe å høre at familien i Norge savner meg, når de ikke bryr seg
    om å sende klærna ens engang.

    Så jeg tror det er best at jeg bare kutter båndene, til familien i Norge.

    For som jeg skrev på Rahels Facebook-side, så er det å gi støtte, og å bry seg osv., det er ment å
    gå begge veier, og ikke bare fra en person.

    Så jeg orker ikke mer av det tullet med familien i Norge, som ikke klarer å sende klærna til folk i
    familien engang.

    Så jeg sier takk for meg.

    Så får dere ha fortsatt lykke til.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    > Date: Tue, 28 Oct 2008 20:54:56 +0000
    > From: ripsen@bluewin.ch
    > To: eribsskog@hotmail.com
    > Subject:
    >
    > har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det
    > visste jeg ikke. du får spørre ham. n

  • E-post fra tante Ellen. (In Norwegian).

    (No Subject)‏
    From: ripsen@bluewin.ch (ripsen@bluewin.ch)
    You may not know this sender.Mark as safe|Mark as unsafe
    Sent: 28 October 2008 20:56:15
    Reply-to: ripsen@bluewin.ch
    To: eribsskog@hotmail.com

    har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det visste jeg ikke. du får spørre ham. n

  • Flashback til våren 2005. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til påsketider 2005 her.

    Da jeg hadde dratt til gården til dama til onkelen min, i Kvelde i Larvik, etter at jeg hadde vært noen uker i Paris og Frankfurt osv., etter å ha studert et semester på Univeristy of Sunderland.

    Etter å ha overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.

    Da sendte jeg melding til søstra mi, Pia, på toget, til Larvik.

    Hun kontakta Martin, som henta meg på Larvik togstasjon.

    Jeg overhørte noen taxisjåfører, som sa at ‘vi må ikke si det her til mafian’.

    Så dukka Martin opp, med noe japansk varebil, eller pickup, var det vel.

    Men men.

    Så ringte jeg søstra mi, og Axel, halvbroren min.

    Så kom de med toget, jeg tror det var samme dagen.

    Først fortalte jeg om det her mafia-greiene, til onkelen min.

    Så fortalte jeg om det på telefon til Axel og Pia, og fikk de til å ta toget til Larvik, hvor onkelen min henta dem.

    Så fortalte jeg om hva som hadde skjedd da, til Pia og Axel samtidig.

    Mens Martin var der.

    Og da begynte Axel, og si sånn, at ‘du gjentar deg selv hele tiden’.

    Og sånne ting.

    For å få det til å høres ut som om jeg var forrvirret omtrent.

    Men jeg fortalte jo litt på telefon, tidligere den dagen, for å få de til å ta toget til Larvik.

    Og så begynte jeg å forklare på nytt igjen, når vi var samlet der, på gården til Martin og Grethe.

    Og da sa Axel, at jeg gjentok meg hele tiden.

    Og sånne ting da.

    Enda jeg bare begynte å forklare på nytt.

    Søstra mi, sa det, at jeg ikke gjenntok meg hele tida.

    Nå har jo Axel hatt problemer med å ha gått på spesialskole, og med MBD osv.

    Så jeg trodde det var derfor han agerte som en idiot omtrent.

    Men det kan jo ha vært, at han prøvde å ødelegge for min forklaring.

    Sånn at søstra mi og Martin, ikke skulle høre på hva jeg sa.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hva skjedde egentlig da Pia flytta fra Tagtvedt i Larvik, til Berger? (In Norwegian).

    Jeg flytta jo til fattern, på Berger, i 1979.

    Søstra mi flytta til Berger, rundt 1982, eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    I 1981 eller 82, så flytta muttern og Pia og Axel, fra Jegersborggate i Larvik, til Tagtvedt, lenger nord i Larvik, av en eller annen grunn.

    Jeg pleide å dra til Tagtvedt også, og besøke dem.

    Men ikke så ofte som jeg pleide å dra til Jegersborggate, for jeg kjente fler folk nede i sentrum, enn på Tagtvedt.

    Men søstra mi tok meg med, og jeg blei med alle venninnene hennes og leike paradis og sånn, på Tagtvedt.

    Ikke fordi at jeg oppførte meg som en jente.

    Men jeg var så vant med jenter fra Bergeråsen, Christell og Gry og Nina Monsen osv.

    Så jeg gikk greit med jenter, på Tagtvedt og.

    Og en gang spillte vi fotball der, jeg og søstra mi.

    Mot noen lokale folk.

    Men dem var litt eldre osv., og søstra var jo jente, så vi var ikke så gode som dem.

    Så de andre folka vant mye da.

    Enda en av dem spillte på vårt lag.

    Men han spillte kanskje ikke det beste han kunne.

    En gang, så var det en gutt der, som hadde olabil.

    Og jeg og søstra mi, gikk rundt på Tagtvedt, en lørdag da, i 81 eller 82, eller noe.

    Så satt vi på med den bilen da.

    Som ca. 15 av ungene eller nesten ungdommene der gjorde da.

    Så søstra mi kjente masse folk der, på Tagtvedt.

    Men, etter at hu flytta til Berger.

    Så var vi noen ganger på besøk hos muttern, på Tagtvedt.

    Og da satt søstra mi bare hjemme, hos muttern, sånn som jeg husker det.

    Hu hadde ikke noen venninner, på Tagtvedt, som jeg kan huske.

    Hu hadde venninner, det første året.

    Så hadde hu ei venninne, som bodde et stykke unna, ned mot Larvik, et stykke.

    Og så, etter at hu flytta til Berger, så hadde hu visst ikke noen venninner.

    Ikke engang Sølvi, som var venninna hennes i Larvik sentrum der, fra da vi bodde i Jegersborggate, i 1978.

    Hvis jeg husker riktig da.

    Så skulle søstra mi bare sitte hjemme og lese bøker og sånn.

    Så om det skjedde noe med hu på Tagtvedt, eller i stallen på Nanset der, eller noe sånt.

    Om hva som kan ha skjedd, siden Pia plutselig ikke hadde noen venninner på Tagtvedt lengre, etter et år eller to.

    Det er ikke lett å si gitt.

    Kanskje det var noe med muttern.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg husker jeg skrev i en post i går, at det het Nanset senter, der hvor det heter Nordbyen senter nå.

    Men det het ikke Nanset senter, på 70 og 80-tallet.

    Det het Nanset Marked.

    På samme måte som det het Torstrand Marked.

    Selv om disse markedene, egentlig var hverken senter eller marked.

    Det var vel vanlige butikker eller supermarkeder, skal jeg være ærlig.

    Det er kanskje derfra marked kom da.

    Fra ordet ‘supermarked’.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Bare tenkte jeg kunne skrive det, mens jeg huska det, sånn at det ikke blir feil mellom senter og marked her osv.

    Så sånn var det.

    Så har jeg huska det og.

    Ikke dårlig.

  • Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

    Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Flashback til skoleåret 1988/89. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til det året, som jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen.

    Han Kjetil, som jeg skreiv om i den forrige posten, at ble sjef for bowlinga, på Åssiden, heter det vel der, og var sjef der, rundt 1997, i hvertfall.

    Han satt ved siden av Magne Winnem, som var han som ansatte meg i Rimi, på Munkelia, på Lamberseter i Oslo, i 1992.

    For Magne, han studerte ikke etter Gjerde, han begynte som ass. butikksjef i Rimi.

    Og han strøyk på engelsk-eksamen og, og jeg veit ikke om han tok opp den.

    Han må vel ha gjort det, siden han begynte å studere på BI, seinere, på 90-tallet, da han bodde på Bergkrystallen i Oslo.

    Magne og Kjetil, dem satt bakerst i klassen.

    Magne var tillitsmann, og han var veldig sånn formell, da han informerte klassen osv., så han ble litt mobba, av de her Ole Skistad, og Helge osv., fra Kongsberg, eller hva dem het.

    Dem erta’n litt da.

    Så jeg syntes litt synd på Magne, for jeg hadde jo blitt mobba selv, på ungdomsskolen osv.

    Så jeg sa at han skulle bare driti i de folka, som slang meldinger.

    Så jeg ble kjent han Magne Winnem da.

    Og dem hadde aksjer i firmaet som eide Larvik Line, og båten Petter Wessel, så jeg ble med på en Danmarkstur, en gang, med dem.

    Og da lå jeg over hos Kjetil Holshagen, på Dunihagan, eller hva det heter, i Sande.

    For da møtte jeg Magne og dem, på bensinstasjonen, langs E-18, i Sande.

    Det her var før russetida osv., tror jeg.

    Da hadde Magne med noen kamerater.

    Stein, og ei dame tror jeg, og kanskje Raymond, fra Drammen, noe sånt.

    Jeg var ikke så vant til å sjekke damer på den tida her.

    Men jeg hadde rota med to damer på språkreise i Brighton, sommeren før.

    Så undernes tid, var ikke over.

    Da var det nok lenge siden jeg hadde rota med noen, før det.

    Og jeg traff ei jente, som var 3-4 år yngre enn meg da, men var veldig pen, og med mora si, som jeg tror var lærer, på Petter Wessel.

    Og da var jeg 18 år, men jeg var så sein i puberteten osv.

    Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg bare rota litt med hun her dama fra Stavern da.

    Jeg sa jeg var fra Larvik, men det var litt overdrivelse.

    For da hadde jeg ikke bodd i Larvik, siden 1979, og det her var i 1988.

    Men sånn er det.

    Jeg ble vel litt overraska over at jeg fant en jente på den båten, for jeg pleide ikke å finne så mange jenter, i årene før, da jeg ble mye mobba osv.

    Men jeg hadde vel kanskje litt bedre selvtillit, etter at jeg klarte å sjekke noen damer i Brighton, selv om det gikk veldig skeis med hun ene fra Hammerfest, eller noe.

    Men da hadde jeg ikke rota med jenter, på mange år før det her, så jeg hadde ikke helt selvtilliten og teken inne liksom.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hun bodde på en gård, litt lenger utafor Stavern sentrum, enn der bestemora mi bodde, i Herman Wildenweysgate, eller hva det het.

    Så jeg var i Stavern, sommeren 1989, og besøkte bestemor Ingeborg der, og da møtte jeg såvidt hun jenta som holdt til på en gård der, sammen med en venninne, i Stavern sentrum da.

    Dem hadde sykler osv, og vi gikk sammen, fra sentrum, og opp til der jeg måtte gå, for å gå til bestemora mi da.

    Tante Ellen mobba meg, og spurte om jeg hadde fått et kyss, og det fikk jeg vel.

    Da dreit hun meg ut, husker jeg, for hun var også på besøk hos Ingeborg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var i Stavern sommeren etter og, men da ringte jeg ikke hu jenta, for jeg lurte på om noe var galt, siden hun skulle ha med venninna osv.

    Jeg var kanskje litt dum.

    Jeg var vel ikke så flink med jenter osv., antagelig.

    Jeg ringte også hun her jenta, fra farmora mi sitt hus, i 1988 eller 89.

    Og da ringte hu tilbake seinere, for hu var ikke hjemme.

    Og da fikk jeg kjeft av farmora mi, for hu hørtes så ung ut, hu jenta fra Stavern.

    Men hun var kanskje 15 da, og jeg var 18.

    Så jeg sytes ikke det var så gæernt.

    Jeg vil ikke si at hun var så ung.

    Hun kunne kline osv.

    Det var ganske heftig klining det der faktisk, på Petter Wessel.

    Men jeg prøvde ikke å få henne med på noe mer da, bare roting, så det var ikke noe alvorlig da.

    Siden hun vel var et år for ung, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg traff også en dame fra Larvik, neste gang jeg og Magne var med Petter Wessel.

    Hun var litt lubben kanskje.

    Men hun og jeg, lå i senga under Magne, og fant på noe tull.

    Men ikke så veldig alvorlig.

    Men jeg var litt flau, over det her, at hu dama ikke var så pen da.

    Og en gang jeg var i Stavern, eller Larvik, så prata jeg med en kamerat derfra, som heter Frode Kølner, og da visste han om det her, at jeg traff hun litt lubne dama, på danskebåten.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det var alltid jeg som fikk tak i dame, når jeg og Magne gikk på byen, eller dro til Danmark osv.

    Men det var kanskje fordi at Magne var to meter høy, så da var han kanksje litt vel høy, og hadde briller osv.

    Så Magne var kanskje litt mer nerd, enn meg.

    Det er mulig.

    Men han var på ferie i Hemsedal osv., med noen folk jeg ikke visste hvem var.

    Og da han kom tilbake derfra, så sa han, at han likte ikke tilstandene der.

    Ei dame, hadde gått rundt med en body, som hang løst, under skrittet, sånn at fitta var synlig, for den bodyen var for stor, sa Magne.

    Så der var det nok tilstander.

    Jeg hadde ikke slalom-ski, så jeg var aldri i Hemsedal.

    Men søstra mi, Pia Ribsskog, hun stod på slalom, sammen med Christell.

    Og da søstra mi var tilbake fra Hemsedal, i 1988, var det vel.

    Da sa hu, at en som het Kenneth, på Bergeråsen, mener jeg det var, ‘ikke hadde vært snill mot henne’.

    Jeg var ikke så god på sånn kodespråk, på den tida, og vel heller ikke nå.

    Men nå lurer jeg på, om når Pia sier at Kenneth ikke var snill mot henne, så betydde det at han voldtok henne.

    Det vet jeg ikke helt.

    Men hvis søstra mi, i 1988, skulle forklare meg, at Kenneth, hadde voldtatt henne, da måtte hun sagt det.

    Jeg kunne ikke gått der og sagt til Kenneth, du var ikke noe snill mot Pia.

    Da hadde han bare sagt, å, hva har jeg gjort da.

    Så sånn jenteprating, det skjønner jeg ikke poenget med egentlig.

    Men men.

    Ikke alltid i hvertfall.

    Men dem er vel redde da.

    Jeg tenkte jo sånn, at Pia var fatterns jente.

    Så jeg tenkte at hvis Pia hadde problem med en ‘slem’ gutt, i Hemsedal, så tok hun det opp med fattern.

    Så det kom som en overraskelse, at Pia sa det her til meg, uten å ta det med fattern først, som det virka som for meg.

    Og jeg var veldig pinglete, før jeg dro i militæret, i 1992, så hva jeg skulle ha gjort, det vet jeg ikke.

    Men jeg burde kanskje ha hørt med Pia, om hvorfor hun ikke tok det med fattern.

    Men jeg ble litt paff av det her, og lurte på hva som egentlig hadde skjedd osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne satt bakerst i klasserommet, sammen med Kjetil da, Johansen, eller noe.

    Kjetil var fra Asker, eller Lommedalen, eller noe sånt, ikke så langt fra Drammen.

    Og Kjetil, han klagde hele tida, på Magne.

    Kan ikke vi bytte plass da, sa Kjetil hele tida.

    Men jeg ville ikke sitte ved siden av Magne da.

    Det ville blitt litt for nærme, syntes jeg.

    Siden jeg var jo kamerat med han.

    Men å sitte to kamerater sånn, og bytte plass og sånn, det ble litt tvilsomt, syntes jeg.

    Men hva det var, som Magne gjorde med Kjetil, det veit jeg ikke.

    Men jeg trodde ikke det kunne være så alvorlig.

    Men Kjetil fikk klagd i hvertfall.

    Jeg satt ved siden av Andre Willassen.

    Og han hadde så dårlig ånde.

    Så jeg daua nesten, som jeg pleide å si da, daua, det er et ord dem bruker i Larvik og på Berger vel.

    Men snobbene fra Kongsberg, de mobba meg, da jeg sa ‘daua’, i norsktimen.

    Da begynte sossene fra Kongsberg å knise.

    Jeg vet ikke om de visste at han forfaren min, på bestemor Ingeborg sin side, Ove Gjedde, grunnla Kongsberg, mer eller mindre, ettersom jeg har skjønt.

    Men det visste ikke jeg noe om heller.

    Men men, man kan ikke vite alt.

    Tim Jonassen, som er på Facebook-sida mi.

    Han tok et sånt ‘plot’, med meg, på han Andre Wilassen.

    ‘Blir du med å kjøpe julegave til Andre’, sa Tim.

    Så gikk vi på den bensinstasjonen ikke så langt fra skolen, hvor Sten-Rune, fra klassen, på Berger skole, og Svelvik ungdomsskole, jobba, da jeg og Espen, var ute og kjørte til Drammen eller Oslo, samme året.

    Så kjøpte Tim tannbørste og tannpasta.

    Så fikk jeg jobben å putte tannpastaen og tannbørsten, i sekken til Willasen da.

    Tim Jonassen fra Hyggen, var det.

    Vi hadde noe slags klassefest der.

    Og da mobba de lokale jentene Tim, og sa, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Tim var sånn, at han alltid fant på noe sprell.

    Og jeg syntes også det var artig, og finne på noe morsomheter, for å unngå å kjede seg ihjel på skolen.

    Og jeg likte ikke å få den ånden til Andre, i trynet, hver dag.

    Men men.

    Men det var nok litt slemt gjort, mot Andre, å tulle sånn.

    Senere, så ble Andre, mer en sånn Richard Gere type, som var flink til å sjekke alle damene, på Park, i Drammen, ettersom jeg skjønte.

    Han jobba som butikksjef-assistent, på CC Matsenter, i Drammen, etter Gjerde, og fikk seg dame der, i hvertfall en stund, som han dro på kjærlighetsferie med osv. da.

    Så da ble vel jeg og Magne litt misunnelige, for hun dama så faktisk ganske pen ut på bildene.

    Men men.

    Men da jeg flytta inn i Rimi-leilighetene, i W. Thr. gt., i Oslo, våren 96.

    Da hadde jeg innflyttingsfest.

    Og da var Andre og Magne der.

    Med damer.

    Men de gikk hjem tidlig.

    Så dro jeg på So What.

    Og lurte med en ganske fin dame.

    Med piercing osv., det var ikke så vanlig, i 96.

    Så da lå vi i senga mi, hele natta og hørte på Nirvana – Nevermind, og jeg hørte også på piercingen hennes, som hun klirra i tenna hele tida.

    Så da kunne jeg mobbe dem litt tilbake da, når dem dukka opp der igjen, dagen etter.

    Men da hadde heldigvis hu dama gått alt.

    Ellers så kunne det kanskje blitt litt flaut.

    Så jeg var vel ikke helt umulig jeg heller, når det gjaldt damer, seinere på 90-tallet.

    Jeg prøvde i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg husker julebordet, med CC Storkjøp og Matsenter, på Rica vel, i Tjøme, 1989.

    Da var det dama til sjefen på CC matsenter, som bomma røyk av meg.

    På et nachspiel.

    Og da sa hun, ‘Du aner ikke hvor godt den røyken smakte nå’.

    En pen dame i 20-årene.

    Det var også en annen pen dame, rundt 20 år, med mørkt hår, som satt i kassa der.

    Og hun dukka opp, i bare trusa, på nachspielet, og holdt for puppa da, i hvertfall litt, og sa, at han sjefen, hadde booka inn henne også, på rommet til dama.

    Så hun bare rømte fra det rommet, i trusa, og dukka opp på nachpielet, som jeg var på, sammen med noen damer fra CC Matsenter osv.

    Bare noe jeg kom på nå.