johncons

Stikkord: Larvik

  • StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘ta medisinen din, erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘ta medisinen din, erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?q=ta%20medisinen%20din%2C%20erik%20ribsskog&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a

    PS.

    Dette ser ut som at er ment som noe oppfordring til meg.

    At personen som har søkt på dette, har sett på nettet, at jeg har et sånt tracking-cookie program, hvor jeg kan se hva folk søker på, hvis det er snakk om søk hvor de får opp bloggen min som treff i Google.

    Og til deg som søker på det, så er det ikke sånn at jeg skal ta noe medisiner.

    Da har du nok hørt på noe sladder.

    Jeg kan forklare, siden det virker som at det er noe sladder som flyr rundt i Norge.

    Og det er at da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min i Larvik, i 2005.

    Så fortalte jeg onkelen min og broren min og søstra mi, at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, på Rimi Bjørndal i 2003.

    Og jeg foreslo at vi skulle dra til utlandet for å komme bort fra det her, til Canada f.eks.

    Men søstra mi sa bare at, ‘jeg må bo i Oslo jeg’, og brøyt sammen.

    Noe som jeg syntes hørtes så dumt ut.

    Men kanskje hun er under noe kontroll av noe mafia i Oslo?

    Samme det.

    Eller ikke samme det, men jeg går videre uansett.

    Onkelen min, han trodde ikke på meg, og for å roe ned han, sånn at han ikke skulle tro at det hadde klikka for meg, så fulgte jeg hans forslag om å bytte fastlege til samme legen som mormoren min, og moren hans, Ingeborg Ribsskog, fra Nevlunghavn, hadde i Helgeroa, Dr. Ness.

    For å søke om noe støttepenger, sånn at de kunne bygge noe mer på eiendommen til gården til dama hans, for kommunale støttepenger osv.

    Og jeg hadde jo tenkt å dra til utlandet igjen.

    Men jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden at jeg hadde oppsøkt dem, mens jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ da.

    Så jeg gikk med på det han sa.

    Og jeg foklarte om det her mafia-greiene til legen da.

    Og han trodde ikke helt på meg han heller.

    Så de fikk meg til å ta noen timer hos psykolog i Larvik.

    Fylkeskomunal psykolog.

    Etter henvisning fra han legen i Helgeroa da.

    Så forklarte jeg om det her mafia-greiene til hun psykologen da.

    Men det som er, er at det står jo ikke i avisene i Norge, at det er mafia i Norge.

    Så hvis du sier det til en psykolog, at du er forfulgt av noe mafia.

    Så vil psykologen si at du er paranoid.

    Og hun var dessuten tysk hun her psykologen, og het Silke, så det kunne ha vært noe språkproblemer og.

    Og hun virka ikke så oppegående egentlig.

    Altså hun virka ikke som en du ville sendt annet enn enkle saker til.

    Men men.

    Men hun skulle liksom også ordne i økonomien min da, som var i uorden etter at lånekassa og hio hadde tullet med søknadene mine i Sunderland, og studielånet ble fire måneder forsinket.

    Men hun drøyde med å ordne med det.

    Og jeg tenkte å bruke noe støttepenger, som hun skulle ordne med, til å dra til utlandet, for jeg ville ikke bo på den gården ute i ødemarka nesten i Larvik, for det var så kjedelig der.

    Jeg hadde ikke internett eller noe, og jeg ville ikke dra inn til Larvik f.eks., for jeg ville ikke at onkelen min og dem skulle få problemer, siden jeg var forfulgt av noe mafian da, hvis det ble oppdaget at jeg bodde der.

    Og jeg trodde det var smartest å dra til utlandet, selv om familien min ikke engang ville ringe til politiet, så jeg ble litt skeptisk til å gjøre det, jeg hørte de prate om det som at jeg var gæern som hadde tenkt å gjøre det.

    Så da ble jeg litt mer skeptisk til å gjøre det fra Norge.

    Men men.

    Så hun psykolog Silke, hun drøyde at jeg skulle få støttepenger da, til jeg gikk med på å ta medisin, virka det som for meg.

    Altså jeg skulle ta medisin, ikke som behandling, men som del av en undersøkelse for å prøve å finne ut om det med mafian var reellt, eller ikke.

    Så jeg fikk aldri noe diagnose, eller noe sånt, fra hun psykologen da.

    Men hun ville at jeg skulle ta noen medisiner, for å se om jeg da ikke trodde jeg var forfulgt av noe mafian.

    Og jeg ville ikke ta medisiner, for jeg skjønte jo det at de problemene var reelle, og jeg trodde at man kanskje fikk bivirkninger av sånne medisiner.

    For mora mi, hun sa folk var sinnsyk, og da sa søstra mi, at det var visst bivirkninger med de medisinene hun fikk, så søstra mi sa at hu skjønte det, at mora mi ikke ville ta de medisinene.

    Uten at jeg helt fikk med meg hva det var.

    Men jeg gikk med på et kompromiss.

    Jeg skulle ikke ta medisinene, men jeg kunne hente de på apoteket.

    Så kunne jeg ha de stående i det skjulet, eller den lille hytta, som onkelen min og dem lot meg disponere på gården der da.

    Så vi avtalte et kompromiss, at jeg skulle kjøpe medisinene.

    Så utsatte vi avgjørelsen om at jeg skulle ta medisiner, til seinere.

    Bare for å få hun psykolog Silke litt på glid, med å ordne med støttepenge-greiene, for det hadde hun treiga seg med, med vilje, virka det som.

    Så det var aldri sånn at jeg skulle ta medisiner.

    Det skulle vi enentuellt avtale om seinere.

    Og jeg hadde aldri noe annet enn en arbeidsdiagnose, en midlertidig diagnose, på noe paranoia eller noe.

    Men det tror enhver psykolog ville skrevet hvis man fortale at man var forfulgt av noe mafian, så lenge det ikke står i avisene at det er mafia i Norge.

    Og 25. juli 2005, så ble jeg jo jaget fra gården der, av noen folk som skulle skyte meg i hue eller balla, hørte jeg.

    Så dro jeg til Liverpool, hvor jeg er enda, og hvor jeg fikk meg en jobb på Bertelsmann/Microsoft, og bodde først på hotell og hostell og senere leide jeg et rom i et ‘shared house’, i Walton.

    (For jeg hadde noen penger igjen fra studielånet enda, fra Sunderland, det som var fire måneder forsinket.

    Og søstra mi gjorde noe krumspring med selvangivelsen min, sånn at jeg fikk mange penger igjen på skatten, sommeren 2005.

    For søstra mi ville så gjerne ordne med regningene mine og sånn, for hun var så flink til det mente hun.

    Og jeg bodde jo bare i det skjulet på gården der, og jobba med gårdsarbeid, og planla hva jeg skulle gjøre med det her mafia-greiene.

    Så jeg sa det var greit at søstra mi dreiv og fikk istand noe gjeldsordning osv., som jeg skjønte på henne at hun ønsket å gjøre.

    Ikke fordi jeg ikke klarte det selv, men jeg var vant til å delegere fra å jobbe som butikksjef i Rimi.

    Så da på Rimi, så pleide jeg å tenke sånn, at hvis noen absolutt ville gjøre en bestemt jobb, så hvorfor ikke la de gjøre det, så er ihvertfall det ordnet.

    Så sånn tenkte jeg med søstra mi og regningene mine og da, at da kunne hun ordne med det, hvis hun absolutt ville det.

    Men hun psykolog Silke tok over det etterhvert da, siden søstra mi ikke gjorde noe.

    Noe sånt).

    Men men.

    Så det var aldri meningen at jeg skulle ta noen medisiner.

    Men jeg skjønner det hvis det går noe sånn sladder, for jeg var hos psykolog og sånn, for å prøve å roe ned onkelen min.

    Men da har dem altså misforstått, hvis dem tror det er sånn, at jeg skal ta noe medisiner.

    Jeg har ringt til det sykehuset i Larvik nå, for noen måneder siden, og da har jeg prata med diverse overleger der.

    Det er fordi at jeg fikk de til å sende meg den journalen, som hun tyske psykologen Silke skrev.

    Og der var det så mye feil, hun skrev at jeg var 24 år, mens jeg var 34 år da, i 2005.

    Og hun skrev at jeg bare hadde studert data og jobba på Rimi ved siden av skolen.

    Mens jeg hadde jobbet 10 år som leder i Rimi heltid.

    Og hun skrev at jeg ikke hadde appetitt for mat.

    Men jeg har hatt god appetitt for mat, spesiellt etter det året jeg var i militæret, i infanteriet, hvor vi var mye ute i frisk luft, og fikk mye mosjon, og jeg la på meg noen kilo muskler etter det året.

    Så etter militæret har jeg alltid hatt god appetitt for, og vært veldig glad i mat.

    Og hun skrev ikke noe om at jeg var i HV osv.

    Så man kunne nesten ut fra den journalen tro at det var snakk om en helt annen person enn meg, må jeg nok si.

    Så det ringte jeg det sykehuset om da, og prata med noen leger oppe i systemet der.

    Og de hadde skrevet meg ut fra den poliklinikken da, som det heter.

    Et sted man dra for å ha møter og sånn vel.

    Så jeg er ikke under noe opplegg med noe psykolog eller noe sånn.

    Det var bare noe jeg gjorde for å roe ned onkelen min.

    Og det var ikke sånn at jeg måtte kontakte de hvis jeg dro tilbake til Norge, eller noe, det spurte jeg en sånn overlege, som var leder for avdelingen der, mener jeg det var, om.

    Så det er så feil det kan bli det, at jeg må ta noe medisiner.

    Jeg tar vitaminer, men ikke medisiner.

    Men jeg synes jo det er litt flaut at onkelen min lurte meg litt opp i stry, ved å gå til timer hos psykolog, i samarbeid med han fastlegen.

    Men jeg har skjønt nå, etter å ha dratt til Storbritannia, at onkelen min nok er en luring.

    En slags kriminell kanskje.

    Han har prøvde å jukse med selvangivelsen min, mens jeg har vært i England, og ført opp sin inntekt på min selvangivelse, som har havnet hos han, siden jeg bodde på gården der noen måneder, i 2005.

    Og hun tyske psykologen Silke har sluttet på det sykehuset nå.

    Om hun fikk sparken, eller ikke, det skal ikke jeg si, men hun tøysa mye med journalen og sånn, så å stole så særlig på henne, det ville jeg ikke gjort.

    Og jeg har til og med anmeldt dem til politiet for forfalskning av journal.

    For det var så mye feil der, at det kunne nesten ikke være tilfeldig, syntes jeg.

    Og onkelen min, han har jeg trodd var bare litt villstyrlig.

    Han er en del yngre enn mora mi.

    Så da vi bodde i Østre Halsen, og jeg var fire år, så var onkel Martin på besøk, husker jeg.

    (Vi bodde i en stor villa, som var vertikaltdelt, og som var ovenfor Østre Halsen skole, hvor jeg gikk i første klasse noen år seinere, selv om vi da hadde bodd 2-3 andre steder i mellomtida).

    Og han var da 14 år, mener jeg å huske.

    Men mora mi var vel i midten av 20-åra.

    Så han Martin, han er nok en sånn attpåklatt.

    Og han ville bare drikke melk hvis han fikk sjokolademelk.

    Og så bortskjemte var ikke jeg og søstra mi da.

    Selv om jeg ble like bortskjemt selv seinere, da jeg flytta til faren min.

    Men men.

    Så jeg trodde Martin var ordentlig, men litt villstyrlig.

    For han er sånn MC-fan.

    Så en gang så kjørte han ut av veien ved Berger-kafeen.

    Faktisk.

    Like ved der faren min er fra.

    Antagelig fordi han skulle til foreldrene sine som da bodde på Hurumlandet.

    Og da ta ferja fra Svelvik til Hurum.

    Noe sånt.

    Og da kjørte han ut av veien, etter Bergerkafeen og havna ned i elva, som dreiv spinnemaskinene på Bergerfabrikkene.

    Og det er ti meter ned, eller noe.

    Og da døde han kameraten hans, som satt på bak på sykkelen.

    Og Martin han ødela ryggen da, eller om det var i en senere ulykke han hadde, på MC, i 1990.

    Da besøkte jeg han på sykehuset i Oslo, på Sophies Minde, eller noe, for bestemor Ingeborg ville at jeg skulle gjøre det.

    For da studerte jeg jo i Oslo.

    Men men.

    Og fetten min Ove, fra Son, han er også litt villstyrlig.

    En gang da vi gikk for å kjøpe godteri på Berger kafeen.

    Det var vel jeg og han og kusina mi Heidi.

    Da skulle Ove tøffe seg, og gå på utsida av gjerde, ned mot den elva, der hvor onkel Martin kjørte ut på motorsykkelen.

    Så det var like før Ove også havna ti meter ned, nedi den elva.

    Han var vel kanskje 10-11 år, eller noe, og skulle tøffe seg.

    Så han er også litt sånn gæern i hue, at han er litt villstyrlig og gjør noen litt ukontrollerte og litt dumme ting noen ganger.

    Så da prøvde jeg å roe han ned.

    Og han ga seg tilslutt og gikk over gjerde igjen, før han fallt ti meter ned, i elva, med skarpe steiner og alt mulig.

    Så da begynte jeg å lure litt på han.

    Og han har gjort lignende ting seinere, også i voksen alder, så han er nok litt ustabil.

    Han hoppa over til naboen min i Rimi-leilighetene i W. Thr. gt., i Oslo, rundt år 2000, for eksempel.

    Uten at han kjente naboen min.

    Han var bare på besøk hos meg.

    Så det var litt rart.

    Han hoppa over terrassen min, og over på naboens terrasse, Sophia, butikksjef fra Rimi Skullerud.

    Også var han der inne i 15 minutter, eller noe.

    Og da han kom tilbake, så skulle han ha meg til å hoppe over.

    Men jeg var liksom ferdig med ungdomstida da, da jeg var i slutten av 20-åra, så det ble ikke noe hopping på meg dessverre.

    Så sånn var det.

    Men han fortalte ikke hva dem hadde prata om der inne.

    Men noe var det sikkert.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var vel han farfaren min Øivind Olsen, som fortalte meg sånne ting, som at onkel Martin kjørte ut på MC ved Berger-kafeen, og at tante Ellen var hippie i Slottsparken, sånn at morfaren min Johannes måtte gå rundt i Slottsparken og resten av Oslo, og leite etter henne, i hippie-tida da.

    Sånne her ting fortalte han bestefar Øivind meg, de to første åra ca., etter at jeg flytta til faren min på Bergeråsen.

    For da pleide jeg å gå bort til farmora mi etter skolen, for å spise middag.

    Men han farfaren min, Øivind, han fikk slag, hjerneslag tror jeg, i 1981, eller noe.

    Men i 1979 og 1980, så var han normal.

    Og da fortalte han om sånne ting da.

    Og hvis Martin var 14 år i 1974, så må han ha vært ca. 20 år i 1980, da han farfaren min Øivind Olsen fortalte meg de her tinga da.

    Så det at han kjørte ut ved Berger-kafeen der, det må ha vært i 1978, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Og de bygde visst om veien der, ved Berger-kafeen, sånn at det ikke skulle gå ann å kjøre ut i elva på motorsykkel lengre, etter den ulykken.

    Det mener jeg faren min fortalte.

    Men han farfaren min, Øivind, han overvåka de litt, vil jeg si.

    Bare han gikk bort på jordet til Lersbryggen, for å strekke på beina, eller noe.

    Noe som skjedde en eneste gang, som jeg kan huske, at han gikk noen steder i det hele tatt.

    Så begynte faren min og farmora mi Ågot, å spekulere da, i hvorfor han gikk bort på jordet.

    Så om dem var noe mafia?

    Og at han Øivind var noe slags vanlig kar, som dem nok antagelig kontrollerte da.

    Som en slags slave eller noe?

    Siden det virka som at det var faren min som bestemte det meste nedpå verkstedet der.

    Det her skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg tror ikke Øivind var noe slags mafia, han var nok en vanlig kar.

    Men at det nok kan ha foregått noe greier, at han ble tulla med av de andre.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Men han døde på begynnelsen av 80-tallet, og hadde slag og var ikke helt seg selv de siste åra.

    Men han hadde ikke bil for eksempel, selv om alle sønnene hans hadde bil.

    Så jeg synes det her var litt rart.

    Men han hadde en flaske 60%, fra vinmonopolet, i barskapet da, det var omtrent det eneste han hadde.

    Selv om faren min og onkel Håkon brente sprit, så tror jeg ikke Øivind drakk det.

    Han gjorde nok ikke det.

    Men de brente i kjelleren der.

    Så det var nok sønnene til Øivind som bestemte mye.

    I forbindelse med firma osv.

    Men nøyaktig hva som hadde foregått, i årene før jeg flytta til Berger, i 1979, det er vanskelig for meg å si.

    Men det har nok vært en god del som har skjedd, spesiellt fra krigen og fram til 80-tallet, vil jeg tippe.

    Uten at jeg vet så mye om hva som skjedde.

    Men jeg tror nok det hadde vært ganske oppsiktsvekkende kanskje, å funnet ut hva som egentlig hadde foregått der, for det var nok ikke bare normale ting.

    Men men, sånn er det.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • More from the ush.net message-board about my upbringing in Nevlunghavn etc.

    Re: A crazy person emails the queen
    by johncons on Tue Dec 30, 2008 5:33 am

    Tom U4EA wrote:
    Is there another forum you could post on perhaps?

    Well, it was you lot who brought me here by linking to my blog.

    But I admit that I lose a bit of temper by the attacks, so I’ll try to calm down a bit.

    So sorry if I went to far when I attack back.

    But anyway.

    Now, I’ve been thinking throught things a bit.

    There’s obviously some kind of war, but noone has leveled with me, so I don’t know where the fronts are.

    But, I think I have been used as a spy/target-guy, by the Government in Norway, without me knowing, before 2003 as well,
    when I overheard I was being followed by the mafia.

    I think this goes back to my upbringing in Larvik, in Norway.

    When I was five or six years, then my grandparents (Ingeborg and Johannes Ribsskog), and my mother (Karen Ribsskog), they
    were having some kind of plot, to test me, in the garden in Nevlunghavn.

    If I would tell on my sister if my grandmother gave me candy.

    But I knew that she would give me stick if I told on my sister, because I had gotten stick for things like that earlier.

    So I didn’t tell on my sister.

    And then my grandfather shaked his head, and the three of them, who had planned this scene, it’s obvious to me, in
    cooperation with my sister.

    So they must have told my sister to trick me, to then see if I would tell on her, if my grandmother gave me candy.

    I think this probably sounds dum for the people reading here.

    But they must have been some kind of spies.

    But I think they couldn’t use me, since I had control, even if I was down.

    Something like this.

    And when I was around eight, my mother brought me to the Police-station in Larvik, and I had to sit on the stairs
    outside the Police-station for 30-40 minutes.

    A police-officer went out, looked at me, sitting on the stairs, and went back in for the meeting with my mother,
    it must have been.

    And right after that I moved to my father.

    So maybe I’m being used as a spy by the Government since they know I have control, and that I’m very square, and
    don’t do phoney stuff?

    I don’t really know who it is that they are using me against, and how this work, but I’m being manipulated, so that
    I work in this and this job, where there are problems with mob etc., it seems.

    Both in Norway and Britain.

    So I have to try to think more about what’s really going on.

    Sorry again for the outburst earlier!

    I’ll try to behave a bit better in the future.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    http://www.ush.net/board/viewtopic.php?f=4&t=229585&p=2914842#p2914842

  • Det var en som ville lage noe intervju, siden jeg skriver om forskjellige problemer på blogg osv., så tenkte jeg at jeg kunne publisere om dette selv.







    Google Mail – Angående nettavis.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Angående nettavis.





    b j

    <nubanews@gmail.com>





    Wed, Nov 26, 2008 at 8:49 AM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Hei

     jeg kikket litt kapt på bloggen din, og det så ut som du hadde en spennende historie.Det var litt vanskelig å få tråden siden mye informasjon var spredd på forskjellige poster.

    Jeg hadde en ide her om dagen, og det var at jeg kunn lage noen intervjuer av andre bloggere å poste på bloggen min…

    Kunne du være interessert i å bli intervjuet?

    Kanskje vi kunne lagt en relativt kort og lettfattelig utgave av det du skriver om på bloggen din?

    Den 25. november 2008 09:26 skrev b j <nubanews@gmail.com> følgende:

    [Quoted text hidden]






    [..]







    Google Mail – Angående nettavis.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Angående nettavis.





    b j

    <nubanews@gmail.com>





    Wed, Nov 26, 2008 at 2:52 PM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Om du oversetter talen så er det jo ditt arbeid, og din eiendom som du kan poste på bloggen.

     

    Dat har jeg spørsmål noen spm klar.(jeg kommer selvsagt til å vise deg hele intervjuet før jeg poster det)

     

    1.) hvor lenge har du blogget?

    2.) hva blogger du mst om?

     

     

    Mvh Bjørn

     

    Den 26. november 2008 14:52 skrev Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> følgende:

    [Quoted text hidden]












    Google Mail – Angående nettavis.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Angående nettavis.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Nov 26, 2008 at 3:56 PM





    To:

    b j <nubanews@gmail.com>



    Hei,

    1. Jeg begynte å blogge i august ifjor, var det, sjekket jeg nå, på

    http://johncons.angelfire.com/blog/.

    Den bloggen hadde bare en hvis antall megabyte lagringskapasitet.

    Så jeg måtte starte en ny blogg.

    Så etter det, så har jeg blogget på www.johncons-mirror.blogspot.com.

    (Som først, som navnet sier,

    var en mirror-blogg, av angelfire-bloggen).

    Jeg har også hatt blogger oppe, på www.blogg.no, www.blog.co.uk, og www.blog.dk.

    Men disse har blitt slettet, av for meg uklare grunner, siden jeg ikke

    kan si at jeg skriver noe galt

    på disse bloggene, jeg bare skriver om ting som foregår, og har foregått.

    2.

    Jeg overhørte, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal, i Oslo, i 2003, at jeg

    var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg ble forsøkt drept, på gården til onkelen min, i Larvik, i 2005.

    Så bloggen havnet mye om min kamp, for å prøve å få myndighetene til å

    forklare for meg hva

    som foregår.

    Og at jeg prøver å få rettighetene mine da, for å få kontroll.

    Men jeg blir bare tullet med, av omtrent alt og alle, når det gjelder

    myndigheter, i Norge,

    Storbritannia, og USA.

    Så jeg mistenker at det kan være noe frimureri, som tuller med meg.

    Med tanke på at jeg har jobbet 12 år i Rimi, i Norge.

    Og at Stein Erik Hagen, visstnok ikke er så begeistret for at folk

    slutter å jobbe for han.

    Så jeg lurer på om jeg har fått han på nakken, og at det

    ‘mafian’-greiene er i forbindelse

    med det.

    Og at politiet også er inne i dette frimurer-greiene, og derfor

    spiller på lag med Hagen.

    Noe sånt.

    Og jeg mistenker også at agendaen til dette Illuminati/New World

    Order-greiene, kan være

    en krig mot norrøne, og at dette er i forbindelse med kabalisme og

    Illuminati, som sagt,

    og at norrøne, ifølge kabalistene da har Hams forbannelse, og blir

    brukt som slaver, og

    blir tulla med, og har problemer med å få rettighetene sine.

    Omtrent som i heksene, av Roald Dahl, hvis det sier deg noe.

    Og, jeg forklarer dette med linker og dokumentasjon osv., på bloggen,

    sånn at det ikke ser

    like dumt ut, som det kanskje ser ut her.

    Så i det store og hele, så er hovedtemaet på bloggen, min kamp for å

    få rettighetene mine,

    fra myndigheter, som viser tilsynelatende meget stor motvilje mot å gi

    meg disse.

    Så jeg skjønner at noe er galt i Norge, siden man ikke kan få

    rettighetene sine, og siden

    myndighetene skjult for folk, om hva dette ‘mafian’-greiene, som jeg

    overhørte om, er.

    Så derfor prøver jeg også å sette søkelys, på ting jeg har kommet på,

    i Norge, som ikke

    er som det burde være.

    Jeg har tatt litt ‘brainstorming’, som vi kallte det da jeg gikk på

    handel og kontrol, på

    videregående, på 80-tallet.

    For å prøve å finne ut hva som kan være galt i Norge.

    Og da har jeg funnet ut, at det nok er noe tull med kjøttet på vanlig

    grandiosa, siden denne

    ikke lenger selges i Sverige, selv om Big One-pizza som produseres i

    nabo-fabrikken, fortsatt

    selges i Sverige, enda vanlig Grandiosa jo er Norges mest solgte

    pizza, som hver nordmann

    spiser fem av i året, så er denne trukket tilbake fra markedet i Sverige.

    Da er det tydelig at noe nok må være galt her, mener jeg.

    Jeg skriver også om Stoltenberg, at han gikk på kino, med Grandiosa

    (igjen!) reklame-mannen,

    Kjetil Try.

    De sa de skulle på James Bond, men dro på ‘Broene i Madison County’,

    som er en romantisk

    film.

    En dame på kinoen, sa at Stoltenberg burde ta med kona si, på sånne filmer.

    Så sa Stoltenberg, at ‘nei jeg tar med vennen min jeg’.

    Så sier de i ettertid, at de skulle vært på James Bond.

    Men jeg sjekket på internet movie database. imdb, skrives det vel, og

    det kom ikke ut noe

    James Bond-film, det året.

    Jeg ser også på en tracking-cookie jeg har på bloggen, at det søkes

    mye på, om det er en

    forbindelse mellom Stoltenberg og Illuminati.

    Så jeg prøver å gjøre research på, om det var de som hadde et

    komplott, f.eks. mot Gerd-Liv

    Valla, at dette var iscenesatt av Kjetil Try, f.eks., Yssens eks-mann,

    som er et geni, når det

    gjelder markedsføring, og sikkert også å manipulere mennesker.

    At han vet hvordan han skal presentere et budskap, i media, for å få

    best mulig effekt.

    Så jeg lurer på om Valla-saken, nok var regisert av han, som en slags

    Grandiosa-reklame

    kampanje nesten.

    Noe sånt.

    Jeg skriver om Mette Marit-videoen, (selv om det er en stund siden jeg

    skrev om den nå), at

    det kan være en sikkerhetsrisiko, for kongeriket Norge, om den kommer

    på fiendlige hender.

    La oss si hvis Norge og Russland f.eks., drev forhandliger om

    delelinjen i Barentshavet, e.l.,

    også satt KGB med Mette-Marit-videoen, og truet med å spre en XXX-film

    med Mette-Marit,

    på internett, etter at hun var Norges dronning f.eks.

    Eller noen andre enn Russland da.

    Da ville de nok hatt hele landet i lomma.

    Så det er en sikkerhetsrisiko, med Mette-Marit og den videoen, mener

    jeg. At den som har

    den videoen, egentlig har hele landet, mer eller mindre, i lomma, vil jeg si.

    Så her har kongehuset gjort en bommert vil jeg si, som har sveket

    rikets sikkerhet.

    Det virker som at ingen i Norge, tenker sånn, og det synes jeg er

    rart, at folk bare lar

    sånne ting skure og gå.

    Det burde tenkes litt lenger enn nesa rekker noen ganger synes jeg.

    Men, det er vel sånn, at vi nordmenn har blitt flasket opp, og får

    høre hele tiden, at Norge

    er verdens beste land.

    Så da tenker vel ikke folk over sånne ting.

    Men hvis man begynner å grave litt, under overflaten, da tror jeg nok

    mange og enhver kan

    bli overrasket, over hva som foregår i Norge.

    Så hvis man gjør som jeg gjorde, og tar litt brainstorming, på hva som

    er galt i Norge.

    Også begynner man å søke om disse temaene, på nettet osv., og skriver

    om det på detattforum,

    f.eks.

    Da tror jeg noen og enhver kan få seg en overraskelse, når mafian

    eller frimureriet, eller Illuminati,

    eller hvem det, føler seg for mye tråkket på tærne.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skal se om jeg får oversatt den talen endelig nå.

    Og bare si fra hvis det er noe mer jeg skal forklare om.

    [Quoted text hidden]












    Google Mail – Angående nettavis.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Angående nettavis.





    b j

    <nubanews@gmail.com>





    Wed, Nov 26, 2008 at 6:30 PM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Hei

    takk for svar:)

    tror jeg må korte litt ned og plukke ut det viktigste…

    Kanskje vi kan se mer på det med drapsforsøket.

     

    kanskje noen oppfølgings spørsmål kan være:

     

    Hva sjedde under drapsforsøket?

    Fikk du trusler før eller etter drapsforsøket?

    Og hva gjør mydighetne som skaper problemer for deg?

     

     

    Så du hadde oversatt mye av talen, og det så ut som en meget bra oversettelse for meg..

     

    Jeg er forresten temmelig sikker på at JFK skrev denne talen selv..

    Han sier også i talen etter det du har oversatt, at ingen i regjering eller militer skal "forkrøple" hans ord i talen…

     

    Mvh Bjørn

     

    Den 26.11.08 skrev Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> følgende:

    [Quoted text hidden]












    Google Mail – Angående nettavis.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Angående nettavis.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Nov 26, 2008 at 9:25 PM





    To:

    b j <nubanews@gmail.com>



    2008/11/26 b j <nubanews@gmail.com>:

    > Hei

    > takk for svar:)

    > tror jeg må korte litt ned og plukke ut det viktigste…

    > Kanskje vi kan se mer på det med drapsforsøket.

    >

    > kanskje noen oppfølgings spørsmål kan være:

    >

    > Hva sjedde under drapsforsøket?

    Hei,

    jeg får ta med noe av forhistorien.

    Jeg overhørte på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Så jeg bestemte meg for å dra til utlandet.

    Jeg endte opp, for å studere siste året, av bachelor-graden min, i informasjons-

    behandling, i Sundeland, høsten 2004.

    HiO, lagde krøll med tre erasmus-søknader, vanlig søknad til Sunderland,

    og med lånekasse-søknaden, som de sa de skulle ordne med, våren 2004.

    Og de fortsatte å lage krøll, med å godkjenne fagene mine, i Sundeland, selv

    om dette skulle være ren rutine.

    Og lånekassa rota også.

    Så studielånet mitt ble fire måneder forsinket.

    Jeg brukte så mye tid på dette, (kronglete å ordne fra en studentleilighet,

    uten vanlig fasttelefon, i England).

    Så jeg mistet kontroll på lån i Norge, og studier i England.

    Da vi måtte bytte studentleilighet, i februar, så flyttet jeg istedet

    til London,

    for å få meg en jobb, for jeg var så forsinket med studiet, så det var

    nytteløst,

    må jeg vel si, å fortsette.

    Men det var ikke så lett å få seg jobb og leilighet osv. i London.

    (Jeg tror politiet kan ha brukt meg som noe ‘target-guy’, i denne perioden,

    for det var som om folk visste hvem jeg var osv., og folk ringte når jeg

    var på Harrods, og sa fra, til noen gjenger og sånn, overhørte jeg,

    så jeg mistenker at politiet har tulla med meg, fordi jeg valgte å

    avbryte studiet mitt, og brukt meg i noe uro-operasjon, eller noe,

    som target-guy).

    Så jeg dro fra London, men det samme gjentok seg i Amsterdam og Paris,

    så jeg dro tilbake til Norge.

    Jeg ville jo være litt i skjul, siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt

    av ‘mafian’, så jeg dro til gården til onkelen min, i Kvelde i Larvik.

    Eller dama hans var det som eide gården da, ved påsketider, 2005.

    Jeg fortalte alt som hadde skjedd, til søstra mi og broren min, som jeg

    fikk til å ta toget ned fra Oslo, og til onkelen min da.

    Men onkelen min trodde ikke på meg.

    De ville at jeg skulle jobbe på gården, men de sa også at jeg måtte gå

    til lege osv., for onkelen min trodde ikke på dette med at jeg var forfulgt

    av noe ‘mafian’, sa han.

    Så jeg måtte til lege, og da ville de at jeg skulle gå til psykolog, i Larvik.

    Noe jeg gikk med på, for å prøve å roe ned onkelen min, og for å prøve

    å få han til å skjønne, at de måtte ta dette på alvor.

    Men men.

    Jeg jobbet på gården der, i tre måneders tid.

    Veldig detaljstyrt osv., og jeg jobba mange ganger mer, enn de andre

    der.

    Så jeg var som en slave omtrent, og jeg betalte for maten, men jeg bodde

    i en hytte, som var ulovlig oppført på eiendommen vil jeg tro.

    Som var på størrelse med en bod, omtrent, og uten isolering, eller

    innlagt vann, eller strøm.

    (Men dem la en skjøteledning fra låven da, så jeg kunne se TV og hadde

    en elektrisk ovn, som jeg satt under hemsen, for ellers så var det rimelig

    kaldt, i april, i det uisolerte skjulet, eller hva jeg skal kalle det.

    Så frostskaden min, som jeg fikk på et øre i militæret, den blusset opp

    igjen).

    Men men.

    Men så en julidag, så overhørte jeg at onkelen min, sa til dama si Grethe,

    at ‘det var ingen måte jeg kunne komme unna’.

    Og på bursdagen min, 25. juli, så sa han, ‘de får ikke ta’n mens han sitter

    foran PC-en ihvertfall’.

    Martin og Grethe, skulle på MC-ferie, til Danmark, og ba meg ta meg av

    gården.

    Dvs. hestene, og bikkja og katta.

    De dro med MC-en, og sa ‘Thor kommer hjem fra ferie i dag’, og

    ‘se opp for banditter’.

    Så dro de.

    Hestene var ikke på gården likevel, så de løy om det.

    Jeg skjønte, fra det jeg hadde hørt, at noe ville skje.

    Jeg ga hunden og katten mat for en uke omtrent.

    Så stoppa bilen til Thor, (naboen som dyrket

    marijuana, på hytta han bodde, sa Martin, og de hadde

    lurt i meg noe sterk dop, en gang jeg ble med for å være

    sosial, så jeg ikke klarte å bevege meg omtrent).

    Noen gikk ut av bilen til Thor.

    (Jeg hadde fulgt med litt på trafikken på veien, en ganske

    øde gårdsvei, og fler biler enn vanlig kjørte der).

    Jeg tenkte dette var noe med de bandittene de prata om.

    De sa det med at Thor kom hjem fra ferie, og se opp for

    banditter, på en spesiell måte, de var nervøse da.

    Så jeg gikk ned på enga, på gården.

    Og inn i skogen der.

    Og  venta der, i tilfelle onkelen min og Thor, samarbeida

    med de her folka i Oslo, som jeg hadde hørt var etter meg,

    den her ‘mafian’, hvem nå de er.

    Så hørte jeg to folk prata sammen.

    Og at det var flere folk på gården.

    Han ene, som var ved enga der, sa at han ikke turte å gå inn

    i skogholtet jeg var, i tilfelle jeg hadde kniv.

    Jeg hørte de prata, og en kar kom fra gården, og oppdaterte

    dem, og sa, at de hadde funnet brev fra Stein Erik Hagen der,

    til og med.

    (I skjulet, eller hytta, hvor jeg bodde.

    For jeg fikk et brev fra Stein Erik Hagen, da Rimi Langhus, som

    jeg var butikksjef for, vant ‘Rimi Gullårer’, en butikkdriftskonkurranse,

    i 2001.

    Og jeg hadde vitnemål og papirer i kofferten min.).

    Men men.

    Så sendt jeg tekstmeldinger, til psykologen da, som onkelen min

    hadde fått meg til å gå til, og en kamerat fra videregående og seinere

    kollega i Rimi, som het Magne Winnem.

    Om at dem kunne prøve å få politet til gården, fordi noen prøvde å

    få tak imeg osv.

    Da fikk de folka ganske snart etter, overhørte jeg, vite dette.

    (Av enten Winnem eller psykologen).

    Så, de banna osv., og klagde og ble irriterte da.

    (Jeg bare hørte dem, dem hørtes ut som norske folk i 40-åra, vil

    jeg si).

    Mer da.

    Jo, ikke noe skjedde, så jeg sendte nye meldinger, om at dem

    kunne få en taxi til gården, i hvertfall.

    Og da hørte jeg dem ble lettere til sinns, de som sto ganske nærme,

    der jeg var, og han ene sa, ‘for det så skal jeg bare skyte han i

    balla, og ikke i hue’.

    Så sånn var det.

    (Jeg hadde jo overhørt at onkelen min prata til hu Grethe, noen dager

    før, at det ikke var noen måte jeg kunne slippe unna, at de hadde folk

    der og der, osv.).

    Så dette var nok to av de folka, som de hadde der og der, da, for å

    forklare det sånn, rundt gården da.

    Men da hørte jeg en bikkje som bjeffa, to bikkjer var det vel.

    Antagelig hunden på gården, som het Gunnar, mener jeg.

    Og en eller to andre hunder.

    De banna på gården.

    Jeg tenkte det var fordi hundene løp feil vei, eller noe, og fulgte spora

    jeg hadde gått, tidligere på dagen, for å se etter hestene, som dama

    til onkelen min, sendte meg for å gjøre.

    (Hestene var ikke der, forresten).

    Men det kan ha vært politiet som kom til gården og, men jeg vet

    ærlig talt ikke.

    Jeg tenkte at det var sporhunder, så jeg slapp klærna og sånn, som jeg

    hadde i en pose, (for jeg tok de trusslene, fra onkelen min, om

    banditter osv., ganske alvorlig, pga. hvordan ting hadde vært på

    gården ukene før, med at jeg ble dopa ned, av han og han naboen,

    Thor og mye mer).

    Så jeg forberedte meg, da de dro avgårde med MC-en.

    Og da løp jeg til Farris-vannet, som var en drøy kilometer fra gården.

    Gjennom skogen da.

    Med noen folk i hælene.

    Jeg ringte Magne Winnem, mens jeg løp.

    Jeg hadde trent mye vekter og svømming, de månedene jeg studerte,

    i Sunderland.

    Flere ganger i uka.

    Og jeg hadde jobba mye på gården.

    Så jeg var i bra form.

    Selv om onkelen min, ikke ga meg noe arbeidsoppgaver omtrent, de

    siste ukene.

    Men kjøpte mye potetgull og cola og godteri, for mine penger da,

    og det ble slutt på grøftegraving og slikt, som det gikk mye i på

    våren og tidligere på sommeren.

    Så dette var nok planlagt i flere uker, at jeg skulle miste kondisjonen,

    og bli litt tjukk og treig da.

    Men jeg hadde rimelig bra grunnlag fra Sunderland, hvor jeg trente

    annehver dag omtrent, for å slappe av pga. problemene med studie-

    lånet osv.

    Så jeg klarte å roe meg ned, og holde hodet kaldt, sånn at jeg ikke tok

    meg helt ut, men løp i en jevnt tempo, ned til Farris, mens jeg bl.a.

    ringte nevnte Winnem da, mens jeg løp mellom gården og Farris.

    Ved Farris fant jeg en robåt, og jeg rodde i et par timer.

    (Jeg hørte folka på land, sa ‘ute og ror jo’, som at de syntes dette

    var artig, de samme folka som var i hælene mine på veien til

    Farris fra gården).

    (Jeg tenker nå, at det kan ha vært noe med frimureri, og Stein Erik

    Hagen, som jo flyttet ned til Larvik, på herregården til hun kona

    hans Trescow, vel, i 2003, eller noe.

    At han kan ha stått bak mye av dette, både problemene i Oslo

    og Larvik, for han liker visst ikke at folk slutter i firmaene han

    driver.

    Det er en mulig teori da).

    Men men.

    Jeg rodde til et hyttefelt, hvor jeg så det var folk.

    Jeg hadde mobil på meg, og lommebok osv., for jeg tok jo de

    varselsignalene da, fra Martin og Grethe.

    En dame på en hytte der, ringte til taxi for meg.

    Så tok jeg taxi til Larvik.

    Winnem kom tilfeldigvis, eller ’tilfeldigvis’, med Petter Wessel,

    fra Danmark samme kveld, og ville møte meg, i Larvik.

    Jeg syntes det hørtes litt rart ut, for han bodde i Spikkestad,

    at han skulle til Larvik, tilfeldigvis, samme dag.

    Så jeg tok en buss til Kristiansand, fra togstasjonen i Larvik,

    omtrent.

    Så sov jeg over på hotell Skagerak, heter det vel, i Kr. Sand.

    Så tok jeg ferge til Hirtshals, dagen etter.

    Der leide jeg en Toyota Avensis, på Q8-stasjonen der, med

    Visa-kortet, var det vel.

    Og kjørte nedover kontinentet.

    (Jeg overhørte på ferja, av noen jeg ikke har peiling på hvem

    kan ha vært, at ‘mafian’ har folk på alle bensinstasjonene

    langs autobahn).

    Så jeg tok det rolig på autobahn, jeg fyllte full tank, i Sør-Jylland,

    men jeg ble kjent igjen i Lille, tror det eller ei.

    Jeg så det var en sånn tigger, som tydelig så etter folk da.

    Som gliste osv., som satt og tigde, på bakken, utenfor en

    bensinstasjon, i Lille.

    Så dette var nok noe ‘mafian’, hvem nå de egentlig er.

    Kanskje det er de samme som den italienske mafian?

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg hadde tenkt å dra med toget, Eurochunnel, fra

    Calais til Dover.

    For å dra tilbake til Sunderland, og studere osv.

    Men jeg ble litt stressa, av at han som satt på bakken,

    utenfor den bensinstasjonen, tydelig kjente meg igjen.

    Han snakka til meg, på tysk osv.

    Men men.

    Samme det.

    Jeg hadde jo en danskregistrert bil.

    Hva mer da.

    Jo jeg kjørte istedet til Rouen, jeg hadde tenkt å

    ta fly til Canada.

    For jeg ante jo ikke hva den her mafian var.

    Men jeg ville jo et stykke bort da, for å prøve å få

    kontroll, og så kontakte politiet i Norge.

    Men jeg fant ikke flyplassen der, jeg var trøtt etter

    å ha kjørt i flere dager.

    Jeg kjørte istedet til Amsterdam, etterhvert, og

    Schipol flyplass.

    Der var det en gjeng albanere, sikkert albansk

    mafia, som dukka opp på flyplassen.

    Så om de var etter meg, eller ikke, det vet jeg

    ikke.

    Men jeg hadde noen lignende folk, etter meg, som

    spanet på meg, i Paris også, tidligere samme år.

    Men men.

    (Ja, jeg vet det høres litt mye ut, og litt rart ut.

    Men jeg prøver bare å forklare hvordan det var.).

    Jeg fikk ikke så mye søvn, og jeg var innom politiet,

    i Utrecht, og forklarte om problemene i Norge, og

    at jeg lurte på om familien min, kunne være under

    kontroll, av noe mafia-kriminelle, eller noe.

    Siden de tydeligvis, ihvertfall onkelen min, samarbeidet

    med de.

    Så kjøpte jeg en billett til Liverpool, med Easyjet, fra

    Schipol da.

    Og her har jeg vært siden.

    Jeg prøvde å dra til Sunderland, men da hørte jeg noen folk,

    på toget, prate om, mens jeg overhørte det, at dere skulle

    folk kverke meg osv.

    Så noen må ha sagt mye rart, og underverdenen må ha vært

    i sving her, som jeg mistenker at søstra mi, som har hengt

    mye i det somaliske miljøet osv., (jeg har aldri klart å kontrollere

    henne), i Oslo, nok er en del av.

    Og det er mulig det er søstra mi, som kontrollerer de andre i

    familien.

    For hun er ganske tøff, og kjenner mange somaliere og andre

    utlendinger, i Oslo.

    Og han etioperen, som hun bor med nå, er sånn at de plutselig

    har laptoper, som er registrert i en ukjent norsk dames navn osv.,

    antagelig stjålet fra en bil, eller noe.

    Så sånn er det.

    Ja, jeg har prøvd å forklare det hvordan det var.

    Det er mulig det lyder rart, men jeg kan liksom ikke gjøre noe

    annet, enn å forklare det sånn det var, uten at jeg skal påstå

    at forstår alle sammenhengene rundt dette, men jeg skriver det

    som jeg fikk med, av hva som skjedde.

    Så sånn var det.

    > Fikk du trusler før eller etter drapsforsøket?

    Se det forrige punktet, for hva som skjedde før draptsforsøket.

    I ettertid, så fikk jeg rare telefoner, fra søstra mi, og Winnem, mens

    jeg jobba på Arvato’s Microsoft-aktivering, her i Liverpool.

    Winnem begynte å prate om at jeg ikke måtte gå på feil tribune

    på fotballkamper, her i Manchester, som han kallte Liverpool.

    Og han sendte mange rare tekstmeldinger osv.

    Søstra mi, tok også rare telefoner, hvor hun var klart forstyrra.

    Så om hun var under trussler, eller lot som, jeg skal ikke si det sikkert.

    Men direkte trussler mottok jeg ikke da.

    Men jeg har mottat drapstrussler, på debattforum, i ettertid, som tydeligvis

    er noe gjeng/mafia-relatert, (uten at jeg er inne i sånne miljøer og forstår

    alle kodene så bra, untatt at jeg skjønte det var snakk om drapstrussler),

    og som jeg har anmeldt til politiet.

    Skal jeg se om jeg finner link:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/10/e-post-til-politiet-i-oslo-in-norwegian.html

    > Og hva gjør mydighetne som skaper problemer for deg?

    Altså, politiet, de har ikke åpenhet, om hva denne ‘mafian’ er.

    For meg, som er en vanlig Rimi-ansatt, så er mafia noe som er i USA og i Italia.

    Hva er denne ‘mafian’, som man kan bli forfulgt av i Oslo?

    Jeg aner ikke hva det er.

    Så myndighetene, lager problemer for folk, ved at de ikke forteller

    folk hva som foregår,

    gjennom aviser osv.

    Hvis jeg hadde visst hvem denne ‘mafian’ var, og det stod om de i avisene.

    (Som Kennedy pratet om, i den talen jeg driver å oversetter nå, at de

    skulle ikke tilbakeholde

    relevante fakta og relevant informasjon, fra offentligheten.

    Her synder norske myndigheter.

    Og jeg tror også de synder mot noe annet Kennedy pratet om, og det er

    at de ikke skal

    dekke over tabber.

    Men det tror jeg de gjør hele tiden, og at de prøver å holde dette

    mafia/mob-greiene skjult.

    Det var tydelig noe sånt som foregikk på Microsoft-aktiveringen, hvor

    jeg jobbet, og det

    har nok blitt dysset ned, vil jeg tippe.

    (Se bl.a. den videoen jeg lagde, fra Bertelsmann Arvato’s Microsoft-aktivering.

    Jeg skal også lage fler deler av den videoen).

    Det er også sånn, at jeg dro til ambassaden i London, etter det jeg

    har foklart om,

    i den Bertelsmann-videoen.

    Og jeg forklarte ambassaden, at det nok var noe mob. i det firmaet.

    Og jeg mistenkte at nordiske statsborgere, var under kontroll, av noe

    organisert

    kriminell organisasjon da.

    (Fra å ha jobbet der, i nærmere et og et halvt år).

    Så ringer jeg ambassaden, ca. tre-fire måneder senere, etter at jeg har prøvd å

    få saken tatt opp av poltitiet og andre myndigheter her.

    Og da sier ambassaden, at jeg får ta det med politiet og CAB, Citizens Advice

    Bureau, som kanskje kan sammenlignes med Statens Infoservice, eller Norge.no,

    i Norge.

    Men er en veldedig organisasjon.

    Jeg forsøker, å få den Bertelsmann/Microsoft-saken:

    http://www.scribd.com/groups/view/14830-arvato-services-ltd-s-microsoft-scandinavian-product-activation

    Gjennom rettsystemet, her i England, men klarer det ikke.

    Politiet lyver, og bøller med meg, og kaller meg ‘Miss Erik Ribsskog’,

    og sånne ting:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/11/here-is-more-about-appeal-that-i-sent.html

    Og Citizens Advice Bureau, driver også og lyver og trakasserer.

    Så jeg sender ambassaden en e-post, for et drøyt år siden, og

    forteller, at det hjalp ikke

    å ta det med britisk politi, og CAB, ettersom de mobber og lyver, og

    ikke gjør jobben sin.

    Ambassaden svarer ikke.

    Jeg kontakter UD.

    UD svarer ikke.

    Jeg sender det etterhvert, til Sivilombudsmannen.

    Og de har nå to ganger kontaktet UD, og UD har tre ganger instruert

    ambassaden, om å

    kontakte meg tilbake.

    Men ambassaden har ikke kontaktet meg, enda det er over et år siden UD

    instruerte de,

    om å gjøre dette, første gangen.

    Og den britiske instansen, tilsvarende Spesialenheten i Norge, de

    svarer ikke på e-poster,

    angående klagen på Merseyside-politiet.

    Og Home Office, de svarer heller ikke ordentlig på klager på IPCC.

    Og politiet i Norge, de henlegger anmeldelser, enda det er klart at

    onkelen min har drevet

    identitestyveri, av identieten min, og fyllt ut mine selvangivelser,

    på en merkelig måte,

    med sin intekt og underskrift, mens jeg har vært i England.

    Og Kripos har unnlatt å ringe tilbake, etter først å ha lovt å ringe

    tilbake, mm.

    Det er masse tull over hele linja.

    Fylkesmannen i Oslo og Akershus, nekter å gi meg støtte til advokat, enda det

    er åpenbart at jeg blir tullet med av det meste som finnes av

    myndigheter, i Norge

    og England.

    Liverpool City Cuncil, The Local Government Ombudsman,

    Politidirektoratet, SMK, Pressens

    Faglige Utvalg og Aftenposten, VG, Dagbladet, Veggavisen.

    The Law Society, the Legal Services Ombudsman, Solvit, Norge.no, NITH

    (De som eier NHI,

    en høyskole jeg gikk på, på 90-tallet, angående karakterutskrifter).

    Det er advokat-firma i England, tre-fire av de.

    Det er fler og, men jeg får bare henvise til bloggen min, det er litt

    deprimerende, å ramse opp

    alle som driver å tullet også.

    Jeg får bare henvise til bloggen, eller spør gjerne, hvis det er noe

    jeg skal forklare mer om,

    av disse problemene med myndighetene.

    Ja, nå ble det en del her.

    Så du får bare kutte ut det som er unødvendig informasjon osv.

    Og bare spørr hvis det er noe jeg burde forklare mer om.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    >

    >

    > Så du hadde oversatt mye av talen, og det så ut som en meget bra

    > oversettelse for meg..

    >

    > Jeg er forresten temmelig sikker på at JFK skrev denne talen selv..

    > Han sier også i talen etter det du har oversatt, at ingen i regjering eller

    > militer skal "forkrøple" hans ord i talen…

    Ok, jeg skal prøve å bli ferdig med den talen, i morgen.

    Vi får se, jeg skal på noen kurs-greier, i regi av noe som heter Learn Direct,

    her i England, i morgen.

    Så kanskje jeg skal ta noe spåk-kurs, så blir det bedre kvalitet på

    oversettelsen.

    Jeg har ikke drevet så særlig med å oversette fra norsk til engelsk.

    Jeg har oversatt noen fotball-artikler, fra norsk til engelsk, og postet om det

    på fotball-forum, men fra engelsk til norsk, har jeg ikke drevet å oversatt.

    Men Kennedy skriver veldig artig, og må nok ha vært rimelig

    intelligent, vil jeg tippe,

    når man ser på hvordan talen er skrevet, med et godt språk osv., og sammenligner

    med andre, senere presidenter, som Reagan og Bush jr. osv.

    Så jeg tror nok ikke mange av de senere amerikanske presidentene, kan

    nå opp mot JFK,

    når det gjelder intelligens osv.

    Hvis det er riktig, som du skriver at han skrev talen.

    Og mange av de temaene, som Kennedy tar opp, er jo veldig aktuelle, i dag også.

    Dette med åpenhet fra myndighetene, og at de ikke skal dekke over tabber osv.

    Så det var virkelig en interessant tale, så det var det bra at du ba

    meg oversette.

    Han ble jo drept av mafian og, som vel bl.a. Oliver Stone, regiserte en film om.

    (Så om det kan være samme ‘mafian’, som i Norge?).

    Og Seinfeldt, spøkte jo med dette.

    Jeg skal se om jeg finner en link.

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/10/seinfeld-tuller-med-filmen-jfk-av.html

    Så det peker vel kanskje litt i retning av khasarene og kabalistene

    osv., det her og.

    Noe er det nok.

    Så sånn er det.

    Jeg skal prøve å få oversatt resten så fort som mulig.

    Det var artig å oversette, når det var en så bra skrevet tale.

    Så da må jeg innrømme at jeg ble imponert, over Kennedy.

    Så sånn var det.

    [Quoted text hidden]







  • Anmeldelse av Stein Erik Hagen og frimurer Halvorsen for mordforsøk. (In Norwegian).

    Anmeldelse av Stein Erik Hagen og frimurer Halvorsen for mordforsøk. (In Norwegian).







    Google Mail – Anmeldelse av mulig mordforsøk.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Anmeldelse av mulig mordforsøk.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Nov 25, 2008 at 11:25 AM





    To:

    post.oslo@politiet.no



    Hei,

    jeg har en blogg, www.johncons-mirror.blogspot.com , hvor jeg har et

    tracking-cookie program installert.

    Så da kan jeg se de søkene, hvor Google finner min blogg.

    Og igår, så så jeg et par sånne søk:

    ‘albansk mafia møte med halvorsen i desember’.

    og

    ‘ulf halvorsen erik ribsskog’.

    Og tidligere, så har folk søkt på:

    ”elden + halvorsen site:johncons-mirror.blogspot.com‘. (Altså et søk

    på min blogg).

    ”halvorsen albansk mafia erik ribsskog’.

    Og jeg søkte litt på Ulf Halvorsen, og da kom det opp et navn:

    ‘Frimurer Ulf Arild Fjeld Halvorsen

    Ulf Arild Fjeld Halvorsen er født i 1946, har stillingen Edb-sjef og

    bosted Spania

    Han er medlem av Johannes-losjen Carl Johan og den høyere losjen Den

    Norske Store Landsloge

    Halvorsen har graden X (Høyt opplyst St. Johannesloges betrodde bror,

    ridder av Purpurbåndet).’.

    http://www.tv2nyhetene.no/prosjekt/frimurer/losjer/carl-johan/medlem/73274

    Altså, nå har jeg jobbet 12 år, i Rimi, i Norge, blant annet en del år

    som butikksjef.

    Og i 2001, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, da fikk jeg et brev

    av Rimi-Hagen, Stein Erik Hagen,

    siden Rimi Langhus, vant en konkuranse, som het ‘Rimi Gullårer’.

    Det var undertegnet av Hagen, men det var slitt et hull, formet som en

    sprekk, på bretten i brevet, og

    konvolutten.

    Samtidig med at Hagen sendte en Rimi-penn.

    Han gratulerte meg, og sa at jeg var en flink leder osv.

    Men men.

    Men jeg mistenker, at han kan ha blitt sur på meg, for at jeg ville

    slutte i Rimi, i 2002.

    Og han har jeg jo lest er frimurer.

    Og at han da kan samarbeide med nevnte frimurer Halvorsen, med å få

    den albanske mafian, til å

    myrde meg, på en måte som tar bort oppmerksomheten fra Hagen & Co.

    Sånn kan det ihvertfall virke for meg, at dette henger sammen.

    Som jeg tidligere har opplyst Kripos, så overhørte jeg jo, etter at

    jeg sluttet som butikksjef, og

    begynte å studere på HiO, ingeniørhøyskolen, Oslo, i 2003, mens jeg

    hadde en ekstrajobb,

    som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og i 2005, på onkelen min sin gård, i Larvik, så ble jeg forsøkt

    drept, men jeg kom meg avgårde

    til Liverpool, hvor jeg er ennå.

    (Og Rimi-Hagen, flytta jo til Larvik, i 2004, eller noe, så om han kan

    være invovert, og stå bak

    dette, siden han ikke liker at folk slutter å jobbe for han, eller noe?)

    Noe sånt tror jeg det må være.

    Så dette vil jeg gjerne anmelde.

    Jeg sender med to skjermbilder, fra de søkene nevnt ovenfor, fra igår.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog





    2 attachments

    dagens statcounter 2.JPG
    172K
    m%C3%B8te+halvorsen+desember.JPG
    146K






  • E-post til Psykiatrien i Vestfold, angående forfalskning av journal. (In Norwegian).







    Google Mail – journal







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    journal





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Nov 21, 2008 at 10:56 PM





    To:

    Roar Verde <roar.verde@piv.no>



    Hei,

    ja, tilliten min til han legen, Ness i Helgeroa, er ikke så bra den heller.

    Han skriver noe som jeg husker ‘- på alkohol/stoff’.

    Men jeg har aldri hatt problemer med alkohol eller stoff jeg.

    Og det er også andre ting, at han har snakket med bestemoren min, i

    Nevlunghavn, og mast på henne,

    om at Erik må komme tilbake til Norge for å fortsette behandlingen,

    enda jeg bare gikk til psykolog, for

    å roe ned onkelen min.

    Så det var altså ikke noe krise, av noe slag, jeg hadde full kontroll,

    det var bare onkelen min, som sa at

    jeg måtte gå til lege og senere psykolog, for å få lov til å bo og

    jobbe på gården der.

    (Og jeg ville være litt i skjul, pga. at jeg hadde overhørt i Oslo, at

    jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.).

    Og du ser jo hvor surrete onkelen min er, fyller ut min selvangivelse osv.

    Jeg vet ikke hvorfor han begynte å jobbe hos dere, eller hvorfor han

    sluttet, men om han kan ha noen

    kontakter hos dere, og har samarbeidet med hun tyske, norsk-gifte

    psykologen deres Silke.

    (Som vel har sluttet?).

    Om å tulle med journalen, eller noe.

    Og muligens legen i Helgeroa.

    Så min tillit til både han legen, og folka i familien min, som er

    sånn, som onkelen min, som er litt

    sosiopat, må man vel si.

    Og de andre er sånn at de må drikke hver dag, som faren min, og hele

    gjengen er ikke helt oppegående da.

    Så jeg vil ikke at hverken familien min, eller han fastlegen, som

    kjenner godt mormoa mi, og onkelen min,

    skal ha noe å si over min situasjon.

    Så jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det, annet enn det jeg har gjort.

    Jeg synes som sagt det er så mange feil i den journalen, så jeg vil at

    dere skal undersøke hva som har

    foregått.

    Jeg har også anmeldt dette, som forfalskning av journal, til politiet.

    Så jeg kunne ønske at dere undersøkte, om hva alle feilene i journalen skyldes.

    For her er det klart, at noe er galt.

    Så jeg ønsker ikke at dere bare retter feiliene, sånn som du gjør nå.

    Men jeg ønsker først, at dere undersøker hva som har skjedd, enten i

    samarbeid med politiet, eller

    hvis dette ikke er mulig, så på egen hånd.

    Håper dette er i orden!

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    2008/11/21 Roar Verde <roar.verde@piv.no>:

    > Hei igjen

    > Takk for raskt og fyldig svar.

    > Jeg synes du gir presise korrigeringer som kunne skrives som rettelse i journalen. Er det Ok for deg at jeg bruker innholdet i mailen din som notat og at jeg refererer til mailen som kilde?

    >

    > "Det bes om å ta kontakt…osv" er stilet til han som fikk epikrisen: legen din Terje Næss.

    >

    > Jeg foreslår at de andre forholdene du nevner (klær, selvangivelsen) ikke blir referert i et korrigeringsnotat, men det er du som bestemmer om det skal være med: OK?

    >

    > Vennlig hilsen Roar Verde

    >

    >

    > —–Opprinnelig melding—–

    > Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    > Sendt: 20. november 2008 19:52

    > Til: Roar Verde

    > Emne: Re: journal

    >

    > Hei,

    >

    > jeg bodde på the Forge, som det heter, et bokollektiv for utenlandsstudenter, sammen med andre utenlandsstudenter, fra forskjellige land i Europa.

    >

    > Så jeg bodde sammen med 4-6 andre studenter.

    >

    > Men men.

    >

    > Det står i journalen at jeg har jobbet på Rimi ved siden av skole.

    >

    > Men, jeg jobbet jo mange år heltid.

    >

    > Befring sa at dette skulle være en oversikt over mine resurser, og det er det ikke sånn som det står nå.

    >

    > Og det står at jeg klarte skolen ganske bra, men jeg var alltid en av de beste i klassen.

    >

    > Det står at moren min døde pga. selvmord, men hun døde av kreft.

    >

    > Jeg synes det, at det er trukket fra 10 år på alderen min, samt at ti år arbeidserfaring, ikke er tatt med, under skole/arbeidsliv, gir et veldig rart inntrykk, som at dette er skrevet bevisst misvisende.

    >

    > Jeg hadde skjønt det hvis en av de informasjonene, hadde vært feil.

    >

    > Men hvis det er feil på både alder og skole/arbeidsliv, sånn at det gir et inntrykk av at jeg er ti år yngre, og det mangler ti år arbeidserfaring, da setter jeg spørsmålstegn ved det.

    >

    > Og det står også at jeg ikke hadde noe glede av å spise mat, det er feil, jeg har alltid vært veldig glad i god mat.

    >

    > Så disse feilene finner jeg:

    >

    > – Alderen (10 år feil).

    >

    > – Skole/arbeidsliv: Er ment å gi et bilde over mine resursser, men gir ikke et riktig bilde, siden det ikke tas med at jeg har jobbet heltid, i over 10 år. (Kun at jeg har jobbet ved siden av skolen, står det der).

    >

    > – Mors død: skyldtes kreft, ikke selvmord.

    >

    > – Det står at jeg klarte skolen ‘ganske bra’, men jeg var alltid en av de beste i klassen, så bra eller veldig bra, er mer riktig.

    >

    > – Og at jeg bodde alene, før jeg flytta til onkelen min, er feil, (det ser ut som om jeg alltid har bodd alene, fra journalen), men jeg har også bodd i bofelleskap, i Oslo og da jeg studerte i Sunderland, før jeg dro til onkelen min.

    >

    > – Det står også at jeg dro fra gården til onkelen min 18.7.05, men det var på bursdagen min, 25.7.05.

    >

    > – Og det står at jeg ikke hadde noe glede av å spise, det stemmer ikke, jeg har alltid vært glad i mat.

    >

    > – Det er også et brev der fra 11. juli, fra psykolog Gjetrand, med bilde av sol osv., som ikke kom fram til meg, jeg tror jeg ville huska det hvis jeg fikk et brev fra en voksen dame med data-tegning av sol i.

    >

    > Men men.

    >

    > Og det er også andre feil i journalen.

    >

    > Men det jeg også lurte på, var det som står på slutten i journalen:

    >

    > ‘Det bes om å ta kontakt på nytt med SV DPS / u.t. når pasienten har kommet tilbake til Norge.’.

    >

    > Hva menes med dette?

    >

    > Altså, jeg gikk bare til psykologen for å roe ned onkelen min, som enten ikke trodde, eller lot som om han ikke trodde, at jeg hadde fått noe ‘mafian’, etter meg, inne i Oslo, som jeg hadde overhørt, uten at jeg har gjort noe galt.

    >

    > Men hvem er det som bes ta kontakt på nytt med SV DPS?

    >

    > Er det meg, eller noen andre?

    >

    > Jeg har jo jobbet i Storbritannia, siden 2005 nå, og onkelen min, sendte aldri klærna mine og papirene mine, etter at jeg ble forsøkt drept på gården der, 25. juli 2005.

    >

    > Så jeg har liksom måtte jobbe meg opp fra scratch her.

    >

    > Så jeg fikk ikke levert selvangivelser til Norge.

    >

    > Men jeg har betalt skatt til Storbritannia.

    >

    > Men da viser det seg, at onkelen min, har rota, og levert min selvangivelse.

    >

    > Og han har også jobbet for dere, virker det som, så han førte opp sin inntekt fra jobben sin hos dere, hos psykiatrien i Vestfold, på min selvangivelse, for 2006.

    >

    > Så han roter så mye, det er helt utrolig at han klarte det.

    >

    > For mitt navn og min gjeld og alt mulig stod jo på den selvangivelsen.

    >

    > Så jeg vil ikke at det skal være slik, at familien min, kan ta kontakt med dere, på mine vegne, eller noe, for de stoler jeg ikke på i det hele tatt.

    >

    > Så jeg lurte på hva den setningen over betydde, på vanlig norsk.

    >

    > Jeg kan sende med en kopi av den selvangivelsen, så ser dere hva jeg mener.

    >

    > Med vennlig hilsen

    >

    > Erik Ribsskog

    >

    >

    > 2008/11/20 Roar Verde <roar.verde@piv.no>:

    >> Hei

    >>

    >> Jeg har sett e-posten du sendte 30.10.08. Beklager at jeg ikke har

    >> svart deg  før nå.

    >>

    >>

    >>

    >> Jeg har sett på Innkomstnotatet datert 9.5.05 skrevet av psykolog

    >> Silke Gjetrang og blir i tvil om hva feilene består i. Du skriver at

    >> psykologen  "tullet" så mye i journalen. Du understreker 3 avsnitt.

    >>

    >> 1.: du korrigerer  "bodde alene" og skriver at du studerte i England:

    >> bodde du alene der eller bodde du sammen med noen?

    >>

    >> 2.: du sirklet inn kapittelet om Skole/arbeidsliv som var veldig kort

    >> uten å kommentere om eller hva som er galt der. Du har isteden sendt

    >> en innholdsrik CV som jeg må si er imponerende!  Jeg kan se at

    >> journalopplysningene her er mangelfulle og at CVen supplerer

    >> opplysningene i journalen, men ikke at det er noe direkte galt i det hun skriver.

    >>

    >> 3.: Alderen din er jo helt galt angitt(menneskelig skrivefeil?) blir

    >> oppdaget med en gang av nye behandlere hvis du skulle ha behov for det

    >> en gang.

    >>

    >>

    >>

    >> Så lenge du ikke er pasient her, blir ikke journalen din lest av

    >> andre. Jeg og Befring kan lese i den fordi du har henvendt deg til meg

    >> som journalsystemansvarlig og Befring som leder av poliklinikken.

    >>

    >>

    >>

    >> Hvis du ønsker kan jeg gjøre et notat i journalen din og skrive om

    >> dine innvendinger. CVen skal ikke ligge i journalen din, men jeg kan

    >> kommentere og skrive mer utfyllende om din skole/arbeidserfaring.  Jeg

    >> returnerer CVen når jeg hører fra deg.

    >>

    >>

    >>

    >> Vennlig hilsen

    >>

    >>

    >>

    >> Roar Verde

    >>

    >> Overlege

    >>

    >>

    >>

    >> Roar.verde@piv.no

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >>

    >







  • Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).

    Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).


    På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

    Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

    Men da visste muttern råd.

    Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

    Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

    Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

    Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

    Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

    Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

    Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

    Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

    At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

    Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

    Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

    Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

    Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

    Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

    Da spiste ikke muttern sammen med oss.

    Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

    Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

    Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

    Da fikk vi hushjelp.

    Men månedene før hushjelpen dukka opp.

    Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

    Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

    Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

    Og han ga oss penger til kattemat en gang.

    Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

    Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

    Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

    Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

    Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

    Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

    Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

    Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

    Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

    Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

    Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

    Hos fru Landhjem.

    Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

    Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

    Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

    Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

    Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

    Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

    Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

    Så sånn var det.

    Jeg bare sa kaffe.

    Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

    Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

    For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

    Det var for kjærringer og sånn.

    Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

    Så lagde hu det da.

    Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

    Midt i Larvik.

    Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

    Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

    Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

    Så det var litt spesiellt.

    Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

    Eller hva det heter.

    Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Og der bodde det ingen på vår alder.

    Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

    Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

    Eller se på barne-TV da.

    Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

    Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

    Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

    Pål Andre, eller noe.

    Som var et år eldre enn meg.

    Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

    Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

    Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

    Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

    For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

    Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

    Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

    Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

    Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

    Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

    Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

    Noe sånt.

    Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

    Selv om søstra mi kjente folka bedre.

    Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

    Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

    Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

  • Dagens StatCounter II: Noen i Hamar søker på ‘erik ribsskog bruker heroin’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Hamar søker på ‘erik ribsskog bruker heroin’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20bruker%20heroin&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri brukt sterke narkotiske stoffer.

    En gang, da jeg var nesten 30 år, så skrev folk om hasj, på nettet, at det var ikke noe mer skadelig og sterkere enn alkohol osv.

    Så da prøvde jeg det en gang, for å sjekke hvordan det var.

    Og jeg har også tatt et par trekk, av en joint, noen få ganger, for å være sosial, sammen med onkelen min i Larvik, eller med kamerater i Oslo.

    Men jeg liker egentlig bedre øl, skal jeg være ærlig.

    Og de siste årene, så har jeg slutta å røyke, og har ikke tatt et eneste trekk hasj eller mariujana, eller noe annet.

    Selv om, da jeg bodde og jobba på gården til onkelen min, i Larvik, våren og sommeren 2005.

    Da hadde han onkelen min, en nabo, Thor, som onkelen min sa, at dyrka marijuana.

    Jeg var jo litt i skjul der på gården, for jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, i Oslo.

    Men onkelen min, han gikk til hytta til Thor, hele tida, når vi egentlig skulle jobbe osv.

    Og han Thor, han er nok noe slags mob, eller noe, for det kom kriminelle fra Larviksdistriktet, til hytta hans, (som han leide av Martin og dem), ganske ofte.

    Antagelig for å kjøpe marijuana mye, siden Martin sa at han dreiv og dyrka det.

    Og da satt jeg jo der da, mens dem andre røyka tjall osv.

    Så da hendte det, at jeg tok et trekk for å være sosial, og for ikke å skille meg ut da.

    Jeg sa ikke så mye, og ville ikke at de skulle stille spørsmål om hva jeg gjorde der, for jeg ville ikke at dem skulle finne ut, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ osv.

    Jeg var litt i sjokk pga. det her mafian-greiene også.

    Men jeg mistenker nå, at de kan ha putta noe sterkere stoffer, i tjallen, som dem ga til meg.

    For å ta et trekk eller to av da.

    For en gang, så klarte jeg såvidt å gå tilbake til hytta, eller skjulet, der jeg bodde, da jeg jobba på gården der.

    Jeg prøvde å holde meg litt skjul, så jeg sa det var greit å bo i den hytta, selv om det ikke var vann der, eller strøm, og ikke var ordentlig isolert.

    Jeg ville ikke at familien min skulle få problemer, fordi jeg bodde og jobba på gården der, når jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, som jeg hadde overhørt, derfor prøvde jeg å holde meg litt i skjul.

    For jeg visste ikke hva det her mafian-greiene egentlig var.

    Så sånn var det.

    Så en gang, så klarte jeg nesten ikke å gå de få hundre meterne, fra hytta til Thor, til det hytte-skjulet, må jeg vel kalle det, hvor jeg bodde.

    (Den hytta var omtrent som en bod da).

    Men men.

    Og en annen gang, så klarte jeg ikke å bevege meg.

    Da prata Martin om at vi skulle dra ned til tante Ellen i Sveits, for der var det ikke noe togskinner.

    (Fordi jeg prata om at jeg hadde hørt noen albanske mafia-folk, eller noe, prate utafor toget mellom Berlin og Paris, noen måneder før, på et stop som toget gjorde om natta).

    Men jeg var jo i Basel, eller Aesch, på besøk hos tante Ellen, sammen med søstra mi, Pia, i 1987, så jeg visste jo at det var tog like ved der, for jeg pleide å ta det toget inn til Basel, ganske ofte.

    Så sånn var det.

    Så det kan nok være at de putta noe heroin, disse folka, i marijuanaen, som de ga meg, og som jeg tok et trekk av, for å være sosial og jovial da.

    Så det kan nok være, men annet enn det, så har jeg i hvertfall ikke bevisst brukt noen sterke narkotiske stoffer.

    Jeg har prøvd hasj eller mariujana, noen få ganger, fra jeg var sånn 28 år.

    Men det var bare for å prøve det, for å vite hva det egentlig var, når andre folk prata om det.

    Og noen få ganger, for å være sosial.

    Jeg har aldri brukt sånne ting fast.

    Og nå de siste åra, så har jeg slutta å røyke vanlige sigaretter, som jeg pleide å røyke, i noen av årene jeg bodde i Oslo.

    Og nå drikker jeg heller ikke særlig ofte, og jeg har aldri problemer, sånn som faren min, at jeg må drikke hver dag, eller noe.

    Jeg har alltid hatt kontroll, på alkohol, og alt mulig sånt.

    Jeg har vært litt avhengig av nikotin, i noen år, men det har jeg kutta helt ut nå, selv når jeg går på byen.

    Så det er ganske digg egentlig, for det er nok mye dritt i de sigarettene, vil jeg tro, hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    https://johncons-blogg.net/search?q=BNP

    PS.

    ‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.

    Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.

    Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.

    Men, jeg har nok vært norsk patriot.

    Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.

    Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.

    Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.

    Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.

    Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.

    For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.

    Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.

    De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.

    Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.

    Hvem vet hva hun gjorde der.

    Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.

    Sorbits.

    Men men.

    Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.

    Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.

    Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.

    Så spurte de hvem jeg holdt med.

    Jeg bare sa noe.

    Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.

    Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.

    Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.

    Men men.

    Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.

    Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.

    Og da slo Everton Coventry 6-0.

    Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.

    Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.

    For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.

    Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.

    Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.

    Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.

    Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.

    (Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).

    Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.

    På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.

    Men men.

    Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.

    Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.

    Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.

    Jeg tror Odd vant 3-1.

    Men men.

    Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.

    Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.

    Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.

    Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.

    Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.

    Så jeg var vel vanlig norsk patriot.

    Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.

    Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.

    Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.

    PS 3.

    I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.

    I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.

    Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.

    Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.

    Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.

    Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.

    Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.

    Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.

    For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.

    Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.

    At det var en bra ting, å mate duene.

    Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.

    Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.

    Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.

    Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.

    Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.

    Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.

    Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.

    Så sånn var det.

    Og Aesch var også et fint sted.

    For tanta mi hadde en hund, som het Moses.

    Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.

    Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.

    Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.

    Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.

    Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.

    Det er mulig.

    Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.

    Så sånn var det.

    Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.

    Og han pleide jeg å spille badminton med.

    Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.

    Selv om det gikk mest i fotball.

    Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.

    Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.

    Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.

    Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.

    Så sånn var det.

    Vi pleide å grille der og.

    Så det var artig ferie.

    Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.

    Så jeg sleit litt.

    Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.

    Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.

    Og de togene der var faktisk vel bra drevet.

    De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.

    Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.

    Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.

    Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.

    Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.

    Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.

    Ihvertfall noen år før det her.

    Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.

    Så det var en artig ferie.

    Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.

    Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.

    Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.

    Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.

    Så da var det et ganske hektisk år.

    Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.

    Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på her i farta.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.

    Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.

    Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.

    For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.

    Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.

    Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.

    En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.

    Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.

    Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.

    Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.

    Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.

    Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.

    Så det var derfor jeg tok et friår da.

    Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.

    For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.

    Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.

    Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.

    Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.

    Noe sånt.

    Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.

    Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.

    Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.

    En dame fra Vietnam, eller noe.

    Men men.

    Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.

    Da jeg hadde det friåret.

    Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.

    Noe sånt.

    At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.

    Skøyenåsen badmintonklubb.

    Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.

    Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.

    Så sånn var det.

    Det var vel da nesten to år siden da.

    Noe sånt.

    Så det orka jeg ikke mer da.

    Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.

    Så sånn var det.

    Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.

    Tre år før.

    Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.

    Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.

    Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.

    Noe sånt.

    Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.

    Og jeg var i veldig mye bedre form.

    Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.

    Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.

    Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.

    Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.

    Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.

    Som jeg starta med igjen, etter militæret.

    I Haugerudhallen, og på Oppsal.

    For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.

    Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.

    Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.

    Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.

    Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.

    Men men.

    Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.

    Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.

    Og da skada jeg kneet.

    Korsbåndet røyk.

    så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.

    Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.

    Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.

    For kneet tålte ikke å bli vridd.

    Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.

    Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.

    Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.

    Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.

    Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.

    Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.

    For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.

    Så da trente jeg mange dager i uka.

    For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.

    Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.

    I et forsøk, på å slappe av.

    For jeg var helt fucka opp nesten.

    Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.

    Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.

    Mens onkelen min daffa.

    Og dama hans malte noe kunst og sånn da.

    Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.

    Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.

    Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.

    Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.

    Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det fortalte jeg om.

    Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.

    Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.

    Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.

    Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.

    Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.

    Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.

    Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.

    Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.

    Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.

    For det var dyrt osv.

    Men men.

    Så det var som å være i et slags helvete.

    Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.

    Men det var dumt hele greia.

    Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.

    Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.

    Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.

    Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.

    Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.

    Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.

    Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.

    Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.

    Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.

    De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.

    Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.

    Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.

    Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.

    Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.

    Så sånn var det.