johncons

Stikkord: Larvik

  • Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Jeg ser på Facebook-sida til kusina mi Heidi, som er på jorda rundt reise i Kina, sammen med en hun er gift med, som heter Steinar, og som er taxi-sjåfør i Moss, til vanlig.

    Når dem ikke er på jorda rundt reiser, som dem vel har vært på et par ganger nå.

    Så sånn er det.

    Da jeg og søstra mi ble kidnappa, av faren vår og onkel Runar, så var det Heidi som satt i midten, bak i bilen dem kjørte.

    Faren min tok tak i søstra mi, og bærte henne inn i bilen.

    Og onkel Runar, faren til Heidi, løfta opp meg, og bar meg inn i bilen.

    Mer eller mindre mot min vilje egentlig.

    Det var ganske voldsomt det her.

    I bilen så satt Heidi da, og hu hadde fått Solo, sikkert for å roe henne ned da.

    Mer da.

    Jo, dette tror jeg må ha vært sommeren 1977, at vi ble kidnappa.

    Sommeren før jeg begynte på skolen.

    For jeg ville nok huska det om det her var etter at jeg begynte på skolen, det tror jeg ikke det var.

    Og samtidig så var Heidi gammel nok til å prate.

    Men hun skjønte ikke forskjell på saft og Solo.

    For hun spurte om å få safta, av faren sin, og så var det Solo(!), og ikke saft, viste det seg.

    Det var jo bare dumt.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det stod på Facebook-sida til Heidi, at hu er født i begynnelsen av 1975.

    Og da var hun cirka to og et halvt år da, da onkel Runar og faren min tok henne med på den her kidnappings-aksjonen da.

    Det var rimelig rart, for vanligvis ville Ove, storebroren hennes, ha vært med og.

    Men det var han ikke.

    Så dem hadde antagelig planlagt noe rundt det her da.

    Så Heidi var med på kidnapping, da hun var to et halvt år.

    Ikke dårlig.

    Å være med på kidnapping før man vet forskjell på saft og Solo.

    Men sånn er det, man kan ikke vite forskjell på alt, alltid.

    Så sånn er det.

    Så det er mye rart.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den gangen vi ble kidnappa, så var vi hos faren vår, i 10-12 dager ihvertfall, på Sand da.

    Men det var også sånn, en gang, i 1978 kanskje.

    For jeg likte meg bedre hos farmora mi på Sand, enn hos mora mi i Larvik.

    Så jeg maste om at jeg ikke ville tilbake til Larvik.

    Det var ofte sånn, at jeg låste meg inne på dassen til Ågot og Øivind, hver gang, som mora mi og ste-faren min, Arne Thormod Thomassen, kom for å hente meg, etter at vi hadde vært på ferie, i Larvik.

    Og jeg grein også, om natta en gang, husker jeg, da jeg var på Sand.

    Og hadde sånn mareritt omtrent, enda det var på fredagen, natt til lørdag.

    Og jeg ikke skulle tilbake før på søndag, til mora mi i Larvik.

    (For jeg var så glad for å være på Sand, husker jeg.

    Glad for å slippe unna mora mi, og stefaren min, Arne-Thormod.

    For det var ille å bo der, vil jeg si.

    Dem var veldig strenge da.

    Vi måtte legge oss klokka 20 og sånn, og det var ganske utrivlig stemning da.

    Så jeg var så glad de gangene jeg kunne være på Sand.

    For da fikk jeg litt pause, fra mora mi og Arne-Thormod.

    For da begynte jeg å slappe av da, på den fredagen.

    Men da begynte jeg å grue meg igjen, til søndagen, når vi måtte tilbake til mora mi og Arne-Thormod.

    Så da begynte jeg å grine da, allerede på fredagen, for jeg grua meg til å dra tilbake igjen.

    Det husker jeg nå, at sånn var det.

    Det var vel kanskje i 1977, eller noe, det her.

    Det var ikke så ofte vi var hos faren vår, på Berger, og besteforeldrene våre på Sand da.

    Det var kanskje et par ganger i året, og vi, (eller ihvertfall jeg), gikk og gleda oss lang tid i forveien hvis vi skulle til faren vår da.

    Og det var omtrent det eneste vi tenkte på, (eller ihvertfall jeg), hvis vi ble dårlig behandla av besteforeldrene våre i Nevlunghavn og mora vår da, (de kunne være veldig strenge og konforme).

    Da var det sånn jeg drømte å dra til folka på Sand og Berger da.

    Hvis jeg hadde noen kronestykker, i Larvik, så dro jeg noen ganger til en telefonkiosk, utenfor televerket, som det het da, og fant telefonnummeret, i telefonkatalogen, og ringte til besteforeldrene mine på Sand da (03) 775838.

    Selv om jeg hadde litt problemer med det retningsnummeret, for det skjønte jeg ikke helt.

    For det stod også noen andre tall, på de sidene, til telefonkatalogen.

    Noe kodetall for Vestfold, eller noe, kanskje.

    Så det hendte jeg stod der en stund, før jeg kom på det her med retningsnummer igjen.

    Men da kunne jeg prate med bestemor Ågot da, og dem.

    Hvis jeg hadde en eller to kroner da.

    Dem hadde alltid dårlig råd, og ofte vond mat og sånn, mora mi og Arne-Thormod da.

    Men dem kjøpte rødvin og tobakk da.

    Dem røyka så mye i stua, så vi fikk vondt i øya.

    Det var ikke sånn, at vi fikk lov å ringe faren vår, selv om jeg tror vi kanskje hadde telefon der.

    Neida, sånt var strengt.

    Mora vår, var utspekulert og kunne være slem da.

    For det var ikke så lett for oss, som barn, og verne oss mot mora våres utspekulerte setninger da, med spydigheter osv.

    Og han Arne-Thormod, han var veldig autoritær da.

    Så vi fikk ikke lov å røre skrivebordet hans og sånt.

    Eller kontortinga hans da.

    Mens på Sand, der fikk vi lov å sitte hele dagen å skrive på skrivemaskinen, på kontoret i huset til Ågot, hvis vi ville.

    Mens han Arne Thormod, var en ganske tøff kar da, som gikk mye på travbanen og sånn.

    Så han var litt barka da, nesten.

    Så det var ikke så lett for oss barna, i Jegerborggate, og de andre stedene vi bodde.

    For det var Arne Thormod, som var tøff og streng da.

    Og som vi ikke aksepterte helt som faren vår akkurat.

    Neida, det var pappa-Arne det, som vi kalte faren vår.

    Eller om mora vår fant på det.

    Også var det Arne Thormod.

    Så Arne Thormod, vi aksepterte ikke han fullt ut som faren vår.

    Ihvertfall gjorde ikke jeg det.

    Så det var veldig kald stemning der da, i det huset.

    Det var ganske tøft der, i hvordan man prata og sånn.

    Det var liksom diskusjoner og krangling, om alt mulig.

    Det var nesten som en krig.

    Nå må dere ta oppvasken osv.

    Nei, det vil ikke vi.

    Eller vi sa det ikke.

    Men vi prata dritt om mora vår da.

    Og vi kasta maten i søpla og sånn.

    For mora vår lagde så vond lungemos, som hun hadde kjøpt, på Torfinns, sa hu, som hu ikke spiste selv.

    Så det var litt vel tøft å bo der, med mora vår og Arne Thormod.

    For det var så strengt med alt mulig.

    Det var nesten som en slags militærleir.

    Og sånn var det hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn og.

    Der var det også strengt og konformt.

    Mens på Sand, hos bestemor Ågot og dem, der kunne vi løpe rundt i gangene i huset, og bare leike inne i huset og sånn.

    Vi hoppa på sånne firkanter, som var i fliser på gulvet.

    Så det gikk ann å gå på sånne firkanter, som var et slags mønster på gulvet da.

    Og da gikk rommene rundt pipa da, som var stor og så var det en L-formet gang da.

    Så løp vi rundt og rundt, gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Jeg og søstra mi og fetteren vår Ove osv.

    Når vi var på besøk der.

    Og da var det om å gjøre, å ikke trå utafor de firkantene da.

    Så sånn var det.

    Og da skjedde det bare en gang, på mange år, med ferier da, at bestefar Øivind reiste seg opp, og skreik, at nå er det nok.

    Til meg da.

    En gang jeg bråka ekstra mye.

    Så det var ganske fritt der, på Berger eller Sand da.

    Mens i Larvik, så var det ikke noe gøy å være hjemme, hos mora vår og stefaren vår.

    Det var nesten som et slags fengsel.

    Det var veldig strengt, og vi fikk kjeft for den minste ting, vil jeg si.

    Så det var en veldig kustus da, eller disiplin, som vi var under, fra mora vår og stefaren vår.

    Og sånn var det hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes i Nevlunghavn og.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.)

    Og da måtte bestemor Ågot komme og prate med meg da.

    Og prøvde å trøste da.

    Hun var veldig flink med oss barnebarna da, bestemor Ågot.

    Hun liksom prata med barn, som om dem var voksne omtrent.

    Altså, hun behandla ungene like bra som voksne, vil jeg si.

    Og prøvde å skjønne seg på oss barnebarna, og var snill da, må man vel si.

    Og det var ikke mora mi alltid, hun kunne være litt slem vel.

    Og mormora mi, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er veldig konform og litt streng da.

    Og pleide å skrike noe greier, som var vanskelig å skjønne, på dansk osv.

    Så det var enkelere på Sand, syntes jeg.

    Så om det var da, eller om det var en annen gang, at faren min tok meg med opp til rektor Borgen.

    Hvor også Erland, som er på Facebook-sida mi, var da, siden han er sønnen til Borgen.

    Så da var det sånn, at dem avtalte egentlig, at jeg skulle begynne på Berger skole, i 2. klasse, eller noe.

    Men så kom mora mi og stefaren min da, Arne Thomassen, til Ågot.

    Og da sa mora mi, at jeg skulle få sykkel av bestefar Johannes.

    Så det her må ha vært mens jeg gikk i første klasse.

    For den sykkelen, (en rød Apache-sykkel), den fikk jeg, da vi flytta til Jegersborggate.

    Og det var våren 1978.

    Så det ble egentlig avtalt at jeg skulle begynne på Berger skole, på slutten av første klasse.

    Men da mora mi, og Arne-Thormod, dukka opp hos Ågot, for å hente meg.

    Da, så var ikke faren min der.

    Så jeg låste meg inn på do, (som jeg hadde gjort en gang før og).

    Og nekta og komme ut.

    Men dem dro ikke.

    Jeg kunne jo ikke stå inne på doen der, hele kvelden heller.

    Så etter 20 minutter, eller noe, mens mora mi og Arne-Thormod, stod i gangen hos Ågot, og prata inn til meg, som stod inne på doen.

    Mens Ågot også stod der, og Øivind enten var i stua, eller også var i gangen.

    Den første gangen dette skjedde, så var jeg bare 3-4 år, eller noe.

    Og da lovte mora mi meg hund.

    Så kom vi tilbake til Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde i 1973 og 74 vel, og da hadde den hunden da, som het Cora, tror jeg, driti mange hauger med dritt, på teppet.

    Så dem må ha latt bikkja være aleine hjemme.

    Så hvor dem var da, mens jeg var på Sand, det veit jeg ikke, det sa dem vel ikke, tror jeg.

    Så det var rart.

    Men, hva var det jeg skulle skrive om nå.

    Jo, så da jeg begynte på Berger skole, på begynelsen av tredje klasse, i oktober 1979, var det vel.

    Da, så var ikke det første gangen jeg skulle begynne på Berger skole.

    Neida, det var andre gangen.

    For jeg skulle egentlig ha begynt der i første klasse og.

    Så det lå egentlig litt i kortene, at jeg etterhvert skulle flytte tilbake til Berger da.

    For jeg husker at jeg ikke ville flytte fra Bergeråsen da, da jeg var tre år.

    Og mora vår, hun var så anspent og ganske streng da, og litt sånn nervøs, eller hva skal man kalle det.

    Mora vår var så urolig.

    Det vil si.

    Så det smitta, syntes jeg.

    Hun var urolig og anspent.

    Og det var ikke så artig, å bo hos mora mi da.

    For hun var sånn at hun kjefta og.

    Hun kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så det var slitsomt, vil jeg si, å bo i samme huset som mora vår og stefaren vår da.

    Så derfor ville jeg flytte tilbake til Berger da.

    Og da jeg begynte på Berger skole igjen, i tredje klasse.

    Da huske han Erland, som er på Facebook-sida mi.

    Han huska meg, fra da jeg hadde vært hos dem, i første klasse, sammen med faren min, for at jeg skulle egentlig begynne på skole der da.

    Og jeg visste også hvem han Geir-Arne, fra Sand var.

    Rektor Borgen, sa at det var bra, at dem fikk en elev til, som holdt til på Sand der.

    For det var en elev, (Geir Arne Jørgensen), som hadde gått den lange skoleveien, helt alene, i et par år da.

    Men, da husker jeg, at jeg reagerte.

    For jeg var allerede da, uvenn med Geir-Arne, fra ferier, som jeg hadde vært på Sand, før jeg flytta tilbake til Bergeråsen da.

    (Som var like ved Sand).

    Jeg skriver at jeg var på Sand, i feriene.

    Og det er fordi at faren min jobba på Sand, på snekkerverkstedet som var i familien, Strømm Trevare.

    Og der var også huset til besteforeldrene våre, Ågot og Øivind, det var på samme eiendommen, som snekkerverkstedet.

    Så, om dagen, så var vi på Sand da, hos Ågot og dem, mens faren min jobba.

    For han hadde ikke så ofte ferie og fri, for han var selvstendig næringsdrivende.

    Og onkel Håkon jobba også der, på Strømm Trevare.

    Men han var ikke så ansvarlig, som faren min.

    Så Håkon dro alltid hjem klokka 16, og hadde vel også mer ferie enn faren min, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så da traff jeg Geir Arne da, de somrene, som jeg var på ferie, på Sand, mens jeg bodde i Larvik.

    Og da var det sånn, en sommer, et år eller to, før jeg flytta til Berger igjen.

    At Geir Arne ikke ville dukke opp på bursdagen min, enda jeg inviterte han.

    Så blei jeg litt uvenn med han.

    Men da feira jeg ikke bursdag, på bursdagen min, 25. juli.

    For vi ble først enige om å ikke ha noe selskap.

    Men da syntes jeg det ble litt kjedelig.

    For alle i klassen og sånn, i Larvik, de hadde bursdagselskap.

    Så da ble jeg og Ågot, enige om, at vi skulle feire bursdagen min, 27. juli.

    Så da tenkte jeg, at jeg måtte be noen folk.

    Og da tenkte jeg at jeg kunne be Geir Arne da, for jeg kjente han, for vi hadde leika litt osv., den sommeren og kanskje sommeren før.

    Det her var kanskje sommeren 1977 og 78.

    Noe sånt.

    Men da gikk jeg ned til Geir Arne, på 27. juli, 1978 kanskje.

    Og da ville ikke Geir Arne bli med på bursdag.

    Han sa bare nei, at det gadd han ikke.

    Men seinere, så fikk jeg vite det, at han bursdag 27. juli.

    Så jeg er to dager eldre enn Geir Arne.

    Men men.

    Men, han forklarte ikke noe om det.

    Så han bare sa nei til å dukke opp i bursdagen min.

    Så etter det, så var vi uvenner da.

    Enda jeg hadde skrevet kort osv., som Ågot sa jeg skulle gjøre.

    Vi fant et gammelt postkort, i en skuff, på kjøkkenet hos Ågot, hvor jeg skrev invitasjon til bursdag da.

    Men det hjalp ikke så mye, Geir Arne ville ikke dukke opp i bursdag, uten at han ga noe særlig grunn heller.

    Men men.

    Så etter det, så var jeg uvenn og fiende med Geir Arne, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men det dukka opp noen andre folk, i bursdagen min.

    Noen Ågot og faren min kjente, som også hadde slekt like ved Larvik.

    Et sted som het Verningen.

    Og det var noen som bodde ovenfor butikken, tror jeg, på Sand.

    Jeg husker ikke helt hvordan det var, men faren min kjente noen der, så det var en kar der, som var et år eller to eldre enn meg, som jeg også kjente på Sand da.

    Men han var jeg bare på hils med.

    Jeg husker ikke hva han het nå, men han var en forholdsvis stille og rolig kar, tror jeg, som hadde ei søster, som faren min sa hadde lår som en 13 åring, enda hu var på meg og søstra min sin alder.

    Så det var kanskje litt rart, at faren min skulle nevne det her, til Ågot, da jeg var på ferie der, i 1978, eller noe.

    Men men, det var kanskje vanlig å si sånn på 70-tallet, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Så jeg kjente altså, eller jeg visste ihvertfall hvem to folk i klassen, Erland og Geir Arne, var, da jeg begynte på Berger skole, på begynnelsen av 3. klasse, i 1979 da.

    Og jeg visste også hvem en Christer på Bergeråsen var, for han hadde jeg også såvidt prata med, i en ferie.

    For vi var jo i huset til faren min og.

    Og hendte vi leika på Bergeråsen da.

    Og da spurte han Christer, som bodde i Ulvikveien, tror jeg, og var et år eldre enn meg vel.

    Han spurte om vi hadde bakker i Larvik.

    Jo, det hadde vi da.

    Så da lurte han på om jeg klarte å løpe ned skråninga, som var fra huset til Edel og Rolf der, i Ulvikveien, og ned til lekeplassen, som var nedafor der da, i Havnehagen.

    Og det klarte jeg da, selv om det var bratt, så var ikke det noe problem for meg, å løpe ned den bratte stien, sånn som han Christer utfordra meg til da.

    Så det var ikke noe problem.

    Larvik er kjent for å være en bakke-by, husker jeg bestefaren min, Øivind, sa til meg, et par år seinere, da jeg hadde flytta til Berger da, i huset på Sand.

    Så jeg var ikke noe nerd akkurat, da jeg vokste opp.

    Jeg var vant til å leike med folk på mange steder.

    Vi bodde to steder på Østre Halsen, Storgata og Mellomhagen, hvor vi ble kjent med andre unger da.

    Og i Jegersborggate, i Larvik, der ble jeg og søstra mi kjent med veldig mange folk.

    Pluss at de folka i klassen min, de var fra mye fra Torstrand og sånn, så da ble jeg kjent med enda fler folk, i klassen, for dem var ikke fra sentrum av Larvik, untatt Sølvi i klassen, som bodde ikke så langt fra der vi bodde.

    Og også på Brundlandnes, ble jeg kjent med folk, selv om det var ganske øde der, så flytta det ned en gutt, nesten på min alder, fra Nord-Norge.

    Men da var jeg så vant til å være for meg selv der, så gadd ikke å leike så mye med han nordlendingen.

    Og på Vestmarka, som vi bodde, i 1973, der ble jeg kjent med ei bondekone, husker jeg, som dreiv å måkte møkk, ned i møkkakjelleren, da jeg gikk inn i fjøset.

    (Jeg gikk og traska litt rundt der, en morgen da mora mi fortsatt sov vel).

    Noe sånt.

    Og jeg kjente altså folk både på Sand og på Bergeråsen da.

    Og alt det her var før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

    Så var ikke akkurat noe nerd, da jeg flytta til Berger.

    Det var ikke sånn, at jeg satt foran datamaskin, hele dagen, før jeg flytta til Berger.

    For det var i 1979.

    Og VIC-20 og sånn, det kom ikke før i 1981 ca.

    Så det var nesten ingen nerder, på 70-tallet.

    Nesten alle gikk med Marius-genser og UCLA-genser osv.

    Så alle var vanlige da, på den tida, kan man nesten si, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Uforklarlige slåsskamper. (Var Christell under kontroll av Hans Martin?) (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til noe greier fra oppveksten.

    En dag, når jeg fortsatt var så ung, at jeg gikk ut av huset, bare for å leike, eller hva man skal kalle det.

    Jeg gikk vel kanskje i sjette klasse eller noe da.

    Noe sånt.

    Og i Ulvikveien, så ropte Carl Fredrik Fallan på meg.

    Jeg gikk vel ned S-Svingen i Havnehagen.

    Noe sånt.

    Og da skulle Hans Martin absolutt ha slåsskamp mot meg igjen.

    Han skulle det en gang på en St. Hansaften, sommeren 1981 må det vel ha vært, også.

    Så sånn var det.

    Så bare stod jeg der, jeg skjønte ikke så mye.

    Hvorfor skulle absolutt Hans Martin slåss mot meg hele tida.

    Dem ville ikke si hvorfor.

    Jeg var ikke så god til å slåss, jeg hadde bare søstre og ikke brødre, annet enn Axel, men han var mye yngre enn meg.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel sikkert et par på trynet av Hans Martin da, mens han Karl Fredrik liksom sekunderte da.

    Så sånn var det.

    Men nå lurer jeg på, kan dette her ha vært noe med Christell?

    At Hans Martin var noe ‘mafian’ og ville ha Christell som noe hore?

    Det lurer jeg på nå.

    For etter det her, tror jeg det må ha vært, så var jeg også ute og gikk i Havnehagen da.

    Og da dro Christell meg opp til den leikeplassen, i Havnehagen, ikke så langt unna Olleveien.

    Altså helt i begynnelsen av Havnehagen da, til venstre etter telefonkiosken og så rett fram hvis du gikk ned mot nedre, fra skolen.

    Så sånn var det.

    Da var jeg kanskje tolv år, eller noe, og Christell ti år da.

    Og da fikk Christell ei jente, som sikkert bodde rundt der, til å kle av seg buksa, husker jeg.

    Chrsitell dro meg med dit, og hu var ikke så ivrig etter å være sammen med meg, på den her tida, så her tror jeg det var noe galt.

    Men jeg syntes den her leken gikk alt for langt.

    Hva hvis dette med at Christell fikk hun jenta til å ta av seg buksa, ble oppdaget av foreldrene hennes, f.eks.

    Dette her var vel noe man nesten kunne forvente at hun fortalte til foreldrene sine.

    Så sånn var det.

    Så etter det her, så gikk jeg omtrent aldri opp mot Olleveien der, eller noe, igjen.

    Ikke til Ulvikveien heller.

    Nei, jeg satt vel mest hjemme og leste avisa og sånn, tenker jeg, og prøvde å være litt voksen.

    For det ville vel blitt skandale der, for jeg hadde jo både faren min og onkelen min boende der, og jeg ville sikkert fått skylda, siden jeg var eldre enn Christell.

    Men jeg tror dette kan ha vært fordi Hans Martin kontrollerte Christell, og at de ville ødelegge ryktet mitt.

    Noe sånt.

    For Christell ville vel ikke at dette skulle bli kjent kanskje, dette med Hans Martin.

    Og jeg overhørte også at Hans Martin klaga, en av de sjeldne gangene jeg gikk ut, på at jeg alltid satt hjemme.

    Og Karl Fredrik kan også ha vært med på det her, og lurt meg og Espen opp på telttur, ved Blindvann, f.eks. mens Hans Martin tulla med Christell.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var derfor at Hans Martin så så sjokka ut.

    På 90-tallet.

    Da var jeg på Sand, med HiAce-en, som jeg kjøpte av Øystein Andersen, tremenningen min, og Glenn Hesler.

    Og da kikka jeg på verkstedet da, som faren min hadde leid ut.

    I huset til farmora mi, så bodde det ingen da.

    Farmora mi bodde på sykehjem i Svelvik.

    Så skulle jeg kjøre inn til Svelvik da, og da jeg skulle kjøre ut på Svelvikveien, eller hva den veien heter på Sand, så kjørte Hans Martin forbi, fra Svelvik vel, og han måpte med åpen munn da, husker jeg.

    Så det var noe med Hans Martin.

    Så sånn var det.

    Jeg var også innom Kjetil Holshagen, i Sande, den samme dagen.

    Det var sommeren 1996, og jeg hadde vært på bilferie i Danmark.

    For jeg trengte å komme bort fra Rimi Bjørndal, for Irene og Kristian var så ille å jobbe sammen med der.

    Så sånn var det.

    Men mora til Kjetil Holshagen, og stefaren hans, sa at Kjetil ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    Så da dro jeg til Sand da, og så til Svelvik.

    Så sånn var det.

    Dette minna meg også om en lignende episode i Larvik.

    Et par år før det her kanskje.

    Da jeg var 10-11 år kanskje.

    Da skulle Willy i Larvik, slåss på samme måte.

    Og da var søstra mi ikke så værst.

    Da sykla hun rundt i Jegersborggate og skrøyt til de andre ungene at ‘Erik har vært i slåsskamp’.

    For jeg bodde jo på Berger da, men jeg var i Larvik, i helgene, på besøk hos mora mi da, hver 3. eller 4. helg.

    Så sånn var det.

    Men dem forklarte ikke hvorfor dem ville slåss mot meg.

    Det var Willy og et par eldre folk han kjente vel.

    Og jeg ble litt satt ut av det her, så jeg bare stod der, og fikk meg et par på trynet, som vanlig da.

    Så gikk dem etterhvert.

    Så sånn var det.

    Så da lurte jeg på om det var noe med søstra mi?

    Jeg husker en gang, mange år seinere på 80-tallet, da jeg og søstra mi skulle besøke bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Mens vi bodde på Berger da.

    Og da tok vi toget til Larvik.

    Og mens vi venta på bussen, utafor Grand Hotell vel, så tror jeg også han Willy stod der, en stund.

    For han hadde noe sånne lignende av kuøyner nesten, husker jeg at jeg sa til søstra mi, som lo litt siden han Willy hadde stått der.

    Noe sånt.

    Så det er mye rart.

    Men ihvertfall har hverken Christell fortalt noe om noe hore-aktivitet med Hans Marin, og søstra mi Pia har ikke fortalt om noe hore-oppførsel i Larvik.

    Så hva som har foregått her, det vet egentlig ikke jeg.

    Men noe er det nok.

    Frode Kølner var også med og så på den slåsskampen i Larvik, husker jeg.

    Og sa at hvis det var han, så hadde han ihvertfall prøvd å slåss tilbake.

    Men jeg skjønte ikke noe av den her slåsskampen.

    Hvorfor ville noen jeg aldri hadde noe med å gjøre, slåss mot meg, på den her måten.

    Det var det samme med han Hans Martin og han Willy, synes jeg.

    Begge slåsskampene var rimelig uforklarlige, samtidig som det var andre folk rundt, som oppførte seg som om det her var veldig seriøst.

    Og jeg skjønte ingenting av noe av det her.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og nå kom jeg på ting som Christell har drivi og fortalt fra Bergeråsen.

    På 80-tallet da.

    Og det var det med at rektor Borgen gikk inn i garderoben til jentene i klassen hennes, da hun gikk i 6. klasse.

    At en som het Scott, som var et eller to år eldre enn meg, lekte veldig mye med småguttene i gata.

    Og at søstra mi tok abort, da hun gikk siste året på ungdomsskolen, eller noe. I huset til Haldis. Og nesten blødde ihjel. Og det sa Christell i leiligheten min, mens Pia også var der. Og det nekta ikke Pia på, så det var nok sant.

    Men hvorfor fortalte Christell meg sånne ting, og kødda med meg for Hans Martin og broren hans osv., samtidig?

    Kanskje Christell var redd for at jeg skulle finne ut hva som egentlig foregikk, og derfor prøvde å fortelle om andre ting, som ikke var angående den gjengen hun var under kontroll av da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

  • StatCounter: Noen søker på ‘risperdal resept erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen søker på ‘risperdal resept erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian)


    PS.

    Ja, det her kan jeg forklare.

    Det var onkelen min, Martin, som sa han var så bekymret for meg, da jeg jobba på gården til hun som var dama hans da, Grethe Ingebrigtssen, i 2005.

    Så han ville at jeg skulle dra til lege, for å sjekke om at jeg hadde blitt stressa, etter at jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ da.

    Så jeg ble med på det, etter en del masing da.

    Han mente at han ikke fikk roa da, før jeg hadde gått lege osv.

    Noe sånt.

    Så jeg gikk til lege, en i Helgeroa, og forklarte om det, at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ da.

    Og at det var noe greier som foregikk i England og, som jeg ikke var helt sikkert på hvordan hang sammen med det som foregikk i Oslo.

    Så da ville legen at jeg skulle gå til noe psykolog.

    Jeg tenkte det var greit, for da ville de skjønne, at det her ikke var noe jeg innbilte meg, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Men psykologen hun var ikke helt med da, må jeg si.

    Altså, noen ganger tok jeg pauser i arbeidet på gården.

    Enda jeg jobba mye på gården, og rydda hele eiendommen omtrent, for nedsagde trær og sånn.

    Og heiv det i hauger.

    Og gravde grøfter og alt mulig.

    Onkelen min sa at han hadde vært i ulykke på motorsykkel, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Og den første dagen dem ville ha meg til å jobbe der, så satt dem bare og kosa seg, mens jeg dro noe planker opp en skråning da, og isen hadde ikke gått vekk helt enda.

    Så de brukte meg som en slave, på gården, vil jeg si.

    Med veldig detaljerte ordre, og de kommanderte meg fram og tilbake da.

    Mest onkelen min, Martin.

    Så jeg mistenker at han er noe Illuminati.

    Jeg ba jo søstra og broren min, om å komme ned der, til Kvelde, da jeg dro dit, ved påsketider, 2005.

    Jeg begynte å fortelle hva som hadde skjedd, på nytt.

    Og da begynte broren min å klage, på at jeg gjenntok meg selv hele tiden.

    Ettersom jeg sa mye av det samme, til han og søstra mi, som jeg hadde sagt til han på telefon tidligere.

    Men det var jo poenget da, at jeg skulle si det til begge samtidig da.

    Så det var jo meningen å gjenta meg selv, jeg ville bare at alle skulle prate om det samme.

    Så det virka litt rart da, det han sa, og nå og.

    Og jeg sa, at kanskje vi kunne flytte til Canada, eller noe.

    For å komme unna det her ‘mafian’-greiene da.

    Men da bare brøt søstra mi sammen, og sa at hun måtte bo i Oslo.

    Jeg skjønner ikke hvorfor hun må bo i Oslo absolutt.

    Men nå har jeg ikke noe mer kontakt med henne, så det kan være det samme.

    Men men.

    Jo, så hun psykologen, hun ville at jeg skulle ta Risperdal da, for da mente hun, at vi kunne finne ut om det her ‘mafian’-greien var reellt, eller ikke.

    Hvis jeg tok medisinene og jeg ikke trodde jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, ja da var det ikke reellt.

    Så det ville hun finne ut sånn da.

    Jeg, jeg var sikker på at det var reellt, og jeg har hørt at det mye bivirkninger med sånne medisiner, så jeg så ikke helt poenget med å ta det.

    Jeg synes det her greiene gikk litt langt.

    Men hun psykologen skulle også kontakte Lånekassa og sånn, hadde hun sagt, for jeg bodde i et lite skjul, eller veldig liten hytte, på eiendommen til hun eksdama til onkelen min sin gård.

    Et skjul/liten hytte, uten isolering og uten strøm og uten vann da.

    Så onkelen min la en skjøteledning fra låven, så fikk jeg strøm der da.

    For det var kaldt der i april og sånn.

    Så det var som jeg var en slave, som bodde i et skjult.

    Så det var litt nedverdigende kanskje.

    Men jeg var litt stressa pga. det her ‘mafian’-greiene da.

    Så jeg tenkte mer på hva det kunne være, enn hva som foregikk for øyeblikket på den gården da.

    Så sånn var det.

    Så hun psykologen, Silke et eller annet, fra Tyskland, men gift med en nordmann.

    Jeg hadde ikke noe bra kontormulighet, men brukte veldig mye av tida mi, på å gjøre arbeid på gården.

    Men hun skulle kontakte Lånekassa, sånn at jeg kunne få nytt studielån.

    For jeg måtte avbryte studiene i Sunderland.

    Og psykolog-dama skulle også kontakte noen kreditorer, og få til noe gjeldsordning, på noen smålån jeg hadde.

    Det skulle egentlig søstra mi ordne, ønsket hun, i april, det året, så jeg sa det var greit.

    Men hun gjorde ikke noe.

    Så da ville hun psykolog-dama gjøre det da.

    Og jeg skulle få noen syke-penger, eller noe.

    Men hun drøyde det arbeidet, så jeg fikk ikke noen penger, selv om jeg jobba mye på gården og sånn da.

    Så det tæra på det som var igjen fra studielånet fra Sunderland.

    For jeg måtte betale for mat, mellom 500 og 1000 kroner i uka vel, til hun Grethe da.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk ikke noe penger for jobbinga på gården, men jeg fikk bo i det skjulet da, eller hytta da.

    Så sånn var det.

    Så jeg syntes hun Silke-dama, la press på meg, for å ta medisiner.

    At hun ikke ville ordne med det økonomiske, for meg, før jeg begynte å ta noen piller.

    Noe som jeg ikke syntes var en så god ide.

    Så jeg prøvde å prate henne til fornuft, og forklare henne at det var ikke noe feil med meg.

    Men jeg ble enig om å ta et kompromiss da.

    Jeg kunne kjøpe pillene på apoteket.

    Så kunne jeg ha de stående.

    Men uten at det var snakk om at jeg skulle spise de pillene.

    Det var bare hvis jeg plutselig forandret mening for eksempel.

    Det var opp til meg.

    Så avtalen var bare at jeg skulle kjøpe pillene på apoteket, men ikke begynne å ta de.

    Så sånn var det.

    Bare for å forklare om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til Larvik på 70-tallet. (In Norwegian)

    Jeg var jo mye og sykla og spilte fotball i Larvik, fra den første dagen vi flytta til Jegersborggate omtrent.

    For jeg hadde fått ny Apache-sykkel av bestefar Johannes, og søstra mi hadde vel fått den gamle sykkelen min, tror jeg.

    Og vi flytta til Jegersborggate, på våren, i 1978 da.

    Fra Mellomhagen på Østre Halsen.

    På Østre Halsen så hadde jeg ikke noen bestekamerater egentlig.

    Det var tre nabogutter der, som jeg var uvenn med, må jeg vel si.

    Men i Larvik, så fikk jeg fler kamerater enn uvenner, vil jeg si.

    Jeg og Pia sykla rundt de gatene i Larvik hvor folk bodde da.

    Ikke handlegatene.

    Men rundt sykehuset der og sånn.

    Og da ble vi kjent med nesten alle folka på vår alder da, som bodde i nabogatene.

    Jarle og Sølvi, Willy, Frode da, ‘Tin-tin’ (som var broren til ei i gruppa ‘the girls’ seinere), Laila vel, og flere jeg ikke husker navnet på.

    Så jeg syntes egentlig det var artigere folk i Larvik enn på Østre Halsen.

    Kanskje på grunn av de naboguttene i Mellomhagen.

    Men men.

    Frode sa at seinere så flytta det noen folk, inn i et hus, i gata mellom Trygves gate og Jegersborggate, som jeg krangla litt med da.

    Det var visst noe med dem.

    Dette var da jeg bodde på Berger, og var på besøk i Larvik.

    Så jeg var skikkelig høy på pæra, når jeg kom tilbake til Larvik, mens jeg bodde på Berger.

    For da hadde jeg mye penger, og det hendte jeg hadde med kamerater som Petter og Christian osv. da.

    Så sånn var det.

    Men tilbake til 1978 da.

    Da var jeg på besøk hos Frode og dem.

    Og da spurte faren til Frode meg hva morfaren min, i Nevlunghavn het.

    Og da sa jeg, at han het Johannes.

    Og da sa faren til Frode, at han hadde vært rådmann han.

    Men det var jo oppe i Hadsel, heter det vel, i Lofoten.

    (Og det visste ikke jeg, på den her tida, hva bestefar Johannes hadde jobba med).

    Så hvordan kunne faren til Frode Kølner, som jobba i e-verket, i Larvik, og hadde kone fra Kristiansand vel.

    Hvordan kunne han vite at morfaren min, hadde vært rådmann i Hadsel?

    Jeg tror han trodde han hadde vært rådmann på Hurumlandet kanskje.

    Men det stemte ikke, sa bestemor Ingeborg ifjor.

    Johannes var bare kontorsjef, i Sætre kommune, i Hurum, som også er en del mil fra Larvik.

    Så er det her sånn som folk vanligvis har i hue, mener jeg.

    Faren til Frode var i frimerkeklubben, han var ikke i politikk, ikke så vidt jeg visste ihvertfall.

    Og han hang mye med Frode, vil jeg si.

    Han var nesten som kameraten til meg og Frode.

    Jeg var med dem på hytta i Brunlandnes, en sommer etter at jeg hadde flytta til faren min og, mens mora til Frode var på Sørlandet da.

    Så det kom jeg på nå.

    At så snart jeg hadde sagt at morfaren min het Johannes.

    I 1978, i huset til Frode og dem.

    Så visste faren til Frode, at morfaren min hadde vært rådmann.

    (Han var førtidspensjonist, morfaren min Johannes, så han var pensjonist allerede da, i 1978.

    Og da Ingeborg og Johannes bodde i Hurum, så var vi der ikke så veldig ofte.

    Og det var alltid mye folk der, så jeg prata nesten ikke med Johannes, da dem bodde på Sætre.

    Ikke langt unna en kiosk, på et byggefelt.

    Dem var mer slitsomme dem, Ingeborg og Johannes, enn bestemor Ågot, så jeg likte bedre å være på Sand, da jeg var guttunge da).

    Jeg husker en episode fra da jeg og Pia og mora vår besøkte Ingeborg og Johannes på Sætre.

    Og da leika vi med noen unger som bodde der da, i hagen til Ingeborg og Johannes.

    Og da var Ingeborg sånn at hun observerte leken vår da, og observerte hvordan jeg og Pia samarbeida med å tulle med en lokal unge vi ikke likte da.

    Eller ta igjen litt, når vi leika i sandkassa omtrent der.

    Så sånn var det der, vi kom ikke så innpå Ingeborg og Johannes, når vi var små.

    Mens bestemor Ågot på Sand, hun prata til oss, som om vi var vanlige folk nesten og gikk tur og tok oss med i kiosken og sånn.

    Så det var flaks, vil jeg si, for det var mye mer slitsomt å være i hus med mora vår eller Ingeborg, enn med Ågot, så jeg var heldig som i noen ferier og sånn, kunne være hos Ågot, på Sand, for da fikk jeg litt pause og litt fred, under oppveksten, fra mora mi og Ingeborg og stefaren vår Arne Thormod, som kunne være ganske strenge og slitsomme.

    Så da fikk jeg litt fred på sinnet, litt pause og litt ro, når jeg var på besøk hos faren min og besteforeldrene mine på Sand, for de var ikke så masete.

    Så derfor var det at jeg heller ville bo der.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Jeg har hørt bak ryggen min her i Liverpool, at ‘the coppers think they own the guy’. (In Norwegian)

    Og hvis noen tror at jeg ikke skjønner at jeg blir kødda med av purken, eller noe.

    At de sikkert overvåker telefon-linja mi osv., og kødder med meg.

    Så når jeg kontakter noe myndigheter, som jeg har gjort mange ganger, så dukker Illuminati-politiet opp, og får de myndighetene til å kødde med meg.

    Så familien min har nok solgt meg til Illuminati-politiet.

    Som tror de eier meg, og bruker meg som noe spion eller target-guy.

    Dette hørte jeg også kusina mi, Liv Kristin prata med onkelen min, Martin, om, på gården til eksdama til Martin, i Kvelde i Larvik, sommeren 2005, før jeg ble jaget fra gården av et slags jaktlag.

    Så her er det Illuminati som driver å kødder, og som får alle myndighetene i Norge med på laget osv.

    Så hvis jeg får kontroll, så skal jeg ta hevn mot alle som driver å kødder med meg.

    Avhengig av hva dem har gjort.

    Så dess mer dritt dem gjør dess verre hevn skal jeg ta.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

  • Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

    Nei, jeg trokke det.

    Jeg kan nesten ikke si det.

    Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

    Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

    Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

    Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

    Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

    Noe sånt.

    Det kan ha vært året før og.

    Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

    Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

    Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

    Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

    Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

    Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

    Og vi løpte så fort vi kunne.

    Og hun jenta var ganske sprek.

    Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

    Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

    Men jeg tok i det jeg orka da.

    For jeg ville ikke tape.

    Så vi lå ganske jenvt.

    Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

    Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

    Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

    Så det var det.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

    Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

    Men men.

    Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

    Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

    Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

    Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

    Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

    Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

    Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

    Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

    For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

    For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

    Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

    Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

    Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

    Neida, hun skulle egle seg innimellom.

    Så da stakk jeg.

    For det ble litt mye.

    Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

    Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

    At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

    Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

    Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

    Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

    Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

    Nei, hva heter det da.

    Ja, kanskje vi får si forstyrra.

    Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

    Nei, det evner hu ikke.

    Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

    Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

    Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

    Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

    For hun er litt sånn fucka opp.

    Så sånn er det.