johncons

Stikkord: Larvik

  • Knut Bjørnsen er død, stod det i Dagbladet.no. (In Norwegian).

    Bjørnsen bodde de siste årene i Svelvik i Vestfold, men var ekte Oslo-gutt, oppvokst på Grünerløkka.

    http://www.kjendis.no/2008/11/16/554258.html

    Jeg visste ikke at Knut Bjørnsen holdt til i Svelvik, hvor jeg har bodd en stor del av oppveksten min.

    Jeg bodde i Larvik, fra jeg var tre til jeg var ni år.

    Så jeg bodde i Larvik i seks år.

    Men jeg bodde på Berger, i Svelvik, i 13 år da.

    Før jeg flyttet til Oslo, i 89.

    Så bodde jeg i Oslo i 15 år da.

    (Hvorav et av årene i militæret, i Elverum, men da jobba på Rimi Munkelia, i Oslo, i helgene).

    Og så har jeg bodd i Sunderland, i et halv år ca.

    Noen måneder i Larvik igjen, våren og sommeren 2005.

    Så ble jeg forsøkt drept der, på gården til onkelen min.

    Så da dro jeg til Liverpool, hvor jeg har vært i snart tre og et halvt år nå.

    Så sånn er det.

    Jeg kom på, at jeg så Knut Bjørnsen en gang faktisk, da kvitt eller dobbelt, var populært.

    Jeg var med fattern, in til Oslo, for å levere køyesenger, rundt 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Så spurte jeg om vi kunne stoppe i en kiosk da.

    Så stoppa vi i en hvit kiosk, eller gatekjøkken, i Holmenkollveien, eller noe.

    Og der var Knut Bjørnsen og kona, og handla gitt.

    Det var litt rart, for på den tida, så var han en av de kjente folka i landet, for kvitt eller dobbelt var veldig populært, og man kunne vinne 48.000 kroner osv.

    Så sånn var det.

    Så folk ble vel kanskje litt skuffa, da han begynte på TV-shop, og solgte gryter og alt mulig skrot, som folk kunne ringe og kjøpe da.

    For folk forbandt han med ordenlige ting.

    Men solgte seg kanskje litt til pengene da, for det var jo ikke ordentlig TV, vil jeg si, å drive med TV-shop.

    Selv om det sikkert var bedre betalt enn å jobbe i NRK.

    Kronprinsparet hadde også en generalprøve, for bryllupet sitt, i Svelvik.

    I Svelvik kirke, husker jeg.

    Det var den samme kirka, hvor farfaren min, Øivind Olsen, ble begravet.

    Og også farmora mi, Ågot Mogan Olsen, en del år senere.

    (Og ikke i Berger kirke, som vel burde vært naturlig.

    Siden det var bare en drøy kilometer unna, mens Svelvik var over en halv mil unna.

    Og farfaren min hadde også jobba på Berger fabrikker, eiet av Jebsen-familien, før han startet Strømm Trevare A/S, eller Strømm Trevareindustri, som det het først.

    Og farmora mi, var tjenestepike, på Berger gård, hvor Jebsen-familien holdt til.

    Og Berger Kirke, var eiet av Jebsen-familien, før den ble gitt til Svelvik kommune, på 60-tallet, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da jeg ble konfirmert, i Berger Kirke, i 1984, var det vel, så ville ikke fattern sitte i kirka.

    Han kjørte meg nesten fram til kirka, i en ny Mercedes som han hadde, E190, blå metallic vel, eller ihvertfall blå, som han hadde vært nede i Tyskland og kjøpt selv, for da ble den billigere.

    Men han måtte også kjøpe en Mitshubishi til Haldis, for å få lov å kjøpe Mercedesen.

    En vinrød Mitshubishi, var det vel, som Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som var kanskje åtte år eldre enn meg, endte opp med å kjøre.

    Så hva som foregikk der, det vet jeg ikke.

    Men det er et eller annet med Berger kirke.

    Og også kanskje med Mercedes-butikken i Tyskland.

    Og med fattern, for han ville ikke være med konfirmasjonsmiddagen, hvis jeg husker riktig.

    Men Ruth Furuheim, fra Olleveien, var der, enda jeg kjente nesten ikke henne.

    Så det var litt rart.

    Konfirmasjonsmiddagen min, var ikke i huset mitt, eller huset til Haldis.

    Neida.

    Den var i huset til farmora mi, på Sand.

    Så huset til farmora mi, var kanskje det som var nærmest et hjem jeg hadde på Berger.

    For jeg bodde jo aleine i Leirfaret, og i huset til fattern og Haldis, i Havnehagen, var jeg ikke så veldig populær, så det var langt fra å være hjemmet mitt i det hele tatt.

    Jeg sov der kanskje to netter fra 1980 til 89.

    Noe sånt.

    Men men).

    Kusina mi Heidi, begynte å grine i begravelsen til farfaren min.

    Høyt.

    Uten at jeg visste at hun var så begeistret for farfaren min.

    Storebroren hennes, Ove, pleide å le av han og kalle han prompenissen osv.

    For han var ikke helt på topp, de siste årene.

    Han bare satt og løste kryssord, og hadde hatt slag og sånn, så han var mer som en olding egentlig, og ikke som en ‘vanlig’ person, for å prøve å forklare.

    Så jeg syntes det var litt rart, at Heidi begynte å grine, og såpass høyt.

    Men men.

    Det her var omtrent på samme tida at jeg så Knut Bjørnsen og kona i Oslo, altså rundt 1983 vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og presten sa ‘Eivind Olsen’, og ikke Øivind Olsen, da han skulle si navnet til farfaren min.

    Og den største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S.

    Men hvorfor Knut Bjørnsen flytta til Svelvik, og hvorfor dem hadde generalprøve for kronprinsbryllupet der.

    Det vet jeg ikke.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4GGLJ_noNO288NO288&q=erik%20ribsskog%20drepte%20gutt

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri drept noen som helst.

    Av og til lurer jeg på om hele landet har blitt en gjeng med sladrekjærringer.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg tror familien min er involvert, for jeg ble forsøkt drept på gården til onkelen min i Larvik, i 2005.

    Og jeg har aldri gjort noe galt, som skulle bety at noe slikt skulle skje, som jeg kan skjønne i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Alt jeg ønsker, er å vite hva som foregår, sånn at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Men politet nekter å si hva som foregår.

    Er det fordi folk i Norge driver og dikter opp sånne her rykter og leker sladrekjærringer hele gjengen?

    Ikke vet jeg, men noe er det i hvertfall.

    Så det er ikke noe veien med kreativiteten til folk i Norge, i hvertfall.

    Kanskje folk skulle bruke kreativititen sin på noe konstruktivt, og ikke ødelegge folks liv, med å bruke kreativiteten sin, til å dikte opp falske rykter om andre folk.

    Det hadde i hvertfall jeg satt pris på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forklaring om min situasjon. (In Norwegian).

    I tilfelle noen lurer på hvorfor jeg sitter hjemme og skriver på blogg hele tiden, så tar jeg med om det.

    Jeg er en vanlig kar fra Norge, som måtte dra til England, først i 2004 og så igjen i 2005, siden jeg i 2003, overhørte i Norge, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.

    Jeg ble også forsøkt drept, da jeg var på gården til onkelen min i Larvik, da jeg var der noen måneder, i 2005.

    Så familien min er nok involvert.

    (Onkelen min har blant annet levert en falsk selvangivelse i mitt navn, etter at jeg dro til England, i 2005).

    Men, politiet, (eller noen andre), vil ikke si hva dette ‘mafian’-greiene handler om.

    Så jeg har dette hengende over hodet, jeg skjønner ikke noe om hva som foregår, og prøver å få kontroll, slik at jeg kan vite hva som foregår, og ha et vanlig liv.

    Men dette, å ha et vanlig liv, nekter politiet meg.

    Enda det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men det har ikke politiet.

    De holder det hemmelig hva som foregår.

    Og det er over tre år siden jeg tok kontakt med politiet, og de har ikke lov å holde ting hemmelig så lenge, i et åpent og demokratisk samfunn som det norske.

    Så hvis noen lurer på hvorfor jeg bare skriver blogg på fritiden omtrent, så er det fordi jeg prøver å få kontroll, og få rettighetene mine, sånn at jeg kan vite hva som foregår, slik at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175

  • Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Nå ble jeg jo forsøkt drept på gården til dama til onkelen min, på bursdagen min, 25. juli 2005, i Larvik.

    Så dro jeg til Liverpool, via Kristiansand, Hirtshals og Amsterdam osv.

    Jeg endte vel opp i Liverpool, rundt 30. juli.

    Jeg prøvde å dra til Sunderland, for å fortsette å studere der, men jeg overhørte noe på Metroen (t-banen), mellom Newcastle og Sunderland, som fikk meg til å ombestemme meg.

    Jeg var litt stressa pga. det her drapsforsøket osv.

    Jeg begynte å gå tom for penger, så jeg slutta å bo på hotell, på Travellodge osv., men heller på hostell.

    For det kosta bare 15 pund, pr. dag.

    Så i begynnelsen av august, så flytta jeg inn på hostellet i Liverpool, som var off Hardman St.

    International Inn, heter det vel.

    Der bodde jeg i ca. to-tre uker, før jeg fikk meg rom i et bofelleskap, i Walton, i slutten av august 2005.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde jo å få meg jobb og sånn, siden jeg var tom for penger.

    Og å ringe Kripos om det her mordforsøket osv.

    (Det var omtrent som et jaktlag, som kom etter meg, som jeg klarte såvidt å komme meg unna).

    Men men.

    Men Kripos gadd ikke engang å ringe tilbake.

    Men da satt jeg i loungen da, på hostellet, og så på TV og leste avisa osv. da.

    Jeg var i Lidl i London RD., og kjøpte frossenpizza og noen billige ølbokser osv., for å prøve å stresse ned litt, og være litt sosial da, på hostellet.

    For hvis jeg bare hadde sitti der som en idiot, så hadde jeg vel blitt hivd ut ganske raskt.

    Så sånn var det.

    Så da ble jeg kjent med en dame fra New Zealand, da jeg lagde pizza, og seinere i loungen da.

    Så ba hun meg med ut på bursdagen hennes.

    Sammen med to damer fra hostellet.

    To australske damer, tror jeg.

    De drakk guinness, eller noe mørkt øl, på den første puben, en eller to av de, så jeg følte meg litt dum.

    Så endte vi opp på the Camel club, eller noe.

    Og jeg følte meg litt dum, med de her australske og New Zealand-damene, så jeg ble ganske full.

    Så jeg husker jeg hørte hun fra New Zealand begynte å bable om at jeg hadde ødelagt bursdagen hennes osv.

    Så jeg ble nok litt full.

    Jeg var nok fortsatt preget av det her mordforsøket osv., noen uker før.

    Så sånn var det.

    Hun ene australske, hun så ut som hun i Futurama, som har to øyne, og er fra Mars, eller noe.

    Jeg kalte henne Leela, i fylla, men hun het noe het annet.

    Hun var fra Perth, i Australia vel.

    Så, en dag eller to seinere.

    Så møtte jeg tre svenske damer, i loungen der, på hostellet.

    Jeg spillte biljard med en av dem, som var ganske fin.

    Jeg spillte også biljard med hun Leela-dama.

    Men jeg tapte vel stort sett, mener jeg å huske.

    Så skulle jeg på byen med de her tre svenske damene da.

    Da begynte det å bli litt rutine, å bli kjent med gjestene der, og feste osv.

    Jeg gikk også ut med ei annen australsk dame, som het Margo, eller noe, som seinere begynte på Arvato, på Hannahs, da også en irsk kar på hostellet blei med.

    Men men.

    Men da jeg skulle gå ut med tre svenske damene da.

    Så dukke hun Leela-dama opp igjen.

    På kjøkkenet på hostellet der.

    Så da måtte jeg nesten prate med henne, siden hun hadde jeg prata med på byen og spillt biljard med osv.

    Så da måtte jeg få telefonnummeret, til de svenske damene.

    For da skulle jeg ringe dem seinere.

    For hun så så rar hun, ut Leela-dama, eller hva hun het.

    Hun var på besøk i Liverpool, hos en venninne som bodde her med en brite vel.

    Noe sånt.

    Det var litt uklart hva hun skulle jobbe med osv. vel.

    Men samme det.

    Hun var vel ikke på ferie, men skulle flytte kanskje til USA og sånn og vel.

    Noe sånt.

    Så hun var vel ikke så etablert i Perth, fikk jeg inntrykk av.

    Men men.

    De svenske damene, de tok litt hevn vel, fordi jeg begynte å prate med hun australske dama.

    Så jeg så ikke noe mer til de, untatt en gang i gangen der, dagen etter, eller noe.

    De skulle vel til Cornwall, eller hva det heter.

    Etter Liverpool da.

    Så kom jeg på det, at kanskje jeg har telefonnummeret dems, på mobilen enda.

    Jeg bare tenkte litt tilbake.

    For den mobilen, den kjøpte jeg en av de første dagene, i Liverpool.

    På Carphone Warehouse, opp mot Tesco der, fra Church St., den Carphone Warehouse-butikken, som er nærmest Lord St.

    Jeg hadde kjøpt en engelsk mobil, i London, i februar 2005.

    Men den ble liggende, i den lille hytta, eller skjulet, som jeg bodde i, på gården til Martin og Grethe, på Løvås i Kvelde.

    Sammen med klærna mine og vitnemål osv.

    For jeg måtte bare stikke av, for det kom noen folk etter meg, med våpen og hunder osv.

    Så jeg måtte kjøpe ny mobil, for den norske mobilen jeg hadde med, den var vanskelig å toppe opp, fra England.

    Det var vel en Netcom kontantkort-mobil, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    De var visst fra Linkøping, eller noe, de damene.

    De er sikkert gift og sånn de nå.

    Snart bestemødre sikkert.

    Bare fleiper.

    Jeg tror ikke jeg gidder å ringe.

    Men jeg kan sende en tekstmelding.

    Linköping, heter det vel.

    Skal vi se om hun har samme mobilen enda.

    Det var ikke hun jeg spillte biljard med, som jeg fikk telefonnummeret til, men hun høyeste av dem tre vel.

    Men men.

    Skal vi se om hun er på telefonen enda.

    Der ja.

    Jenny, heter hun, fra Linköping.

    0046701756266.

    Så får vi se da.

    ‘Hei det er Erik Ribsskog fra Liverpool. Jeg spilte biljard med
    dere i 2005. Bare gikk gjennom telefonnummerne på mobilen. Var
    det fint i Cornwall? Erik’.

    Så får vi se om de har bytta telefonnummer.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Nå søkte jeg på ‘hore’, på nettet osv. (In Norwegian).

    Og det var fordi, at jeg skulle sjekke at jeg ikke sa noe feil, om Mette-Marit.

    Hun fikk jo et barn, lille Magnus, utenfor ekteskap.

    Og da mener jeg, at da kan man kalle henne hore.

    At da drev hun hor, siden hun hadde sex utenfor ekteskap.

    Så jeg regner med den definisjonen holder.

    Og hun var vel også under kontroll av en kriminell, og ble antagelig brukt, som en hore av han da.

    På den tiden, hvor hun medvirket i sex-filmer, oppå biljardbord osv.

    Hun var vel da som en hore, og ikke som en madonna, eller kone.

    Men men.

    Men da havnet jeg også bort på en side, hvor det stod seksuell lavalder, i de forskjellige landene i Europa, på Wikipeida.

    Vatikanstaten, hadde en seksuell lavalder, på 12 år.

    Så hva som foregår der, det vil ikke jeg spekulere i.

    Men men.

    ‘Age of consent’, kallte de det.

    Grunnen til at jeg leste om det, var at farmoa mi, Ågot, i 88 eller 89, skremte meg litt.

    For jeg var på danskebåten, Petter Wessel, i 88, var det vel, da jeg var 18 år.

    Og jeg var så sent i puberteten.

    Jeg kom ikke i puberteten, før sommeren 87, var det vel, den sommeren jeg og søstra mi, var på ferie i Sveits, som jeg har skrevet om på bloggen, i går osv.

    Det var den sommeren som jeg begynte å få kjønnshår osv.

    For de som er interessert i det.

    Det er sikkert veldig spennende.

    Men men.

    Men, farmora mi, Ågot, hun skremte meg litt, året etter.

    Da gikk jeg på skole, på Gjerde VGS, i Drammen.

    Og ble jeg med Magne Winnem, og noen andre folk fra Røyken og Drammen, på dansketur, med Petter Wessel.

    En dagstur var det vel.

    Vi hadde ikke lugar.

    Det var en sånn tur, hvor man dro til Danmark, kl 9, eller noe, og var tilbake i Larvik, om kvelden.

    Jeg kjente ikke de her Magne Winnem osv., så bra.

    Så jeg ble kjent med en jente fra Stavern da.

    Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men hun var veldig pen, og gikk i 9. klasse, eller noe.

    Jeg tror hun var 15 år.

    Eller om hun var snart 15, eller noe.

    Så jeg var nok 3-4 år eldre enn henne, for jeg var 18.

    Men men.

    Men hun var så pen, og hun fra Stavern, som er omtrent i Larvik, hvor jeg bodde før jeg flytta til Berger.

    Og jeg var ikke så vant til å sjekke opp damer, på den tida, for jeg var så flau, under tenårene, at jeg var så sent i puberteten.

    Så jeg var ikke vant til det, å tenke sånn, at hun var for ung og sånn.

    For jeg hadde nesten ikke prøvd meg på jenter, på 5-6 år, før det her.

    For selvtilliten min, var på et lavmål da.

    Men jeg følte meg hjemme, den dagen, for jeg var jo fra Larvik, hvor båten gikk fra.

    Så traff jeg hun pene jenta, fra Stavern, som var der med mora si og lillesøstra og sånn vel.

    For hun var på klassetur, men mora var vel lærer, eller noe, tror jeg, så hu var med.

    I hvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Og vi hadde jo ikke lugar, eller noe.

    Det var sånn dagstur.

    Så vi gikk på kino, og rota i noen sånne flyseter, eller sofa, eller hva det var.

    Mens hu søstra hennes, fløy fram og tilbake osv.

    Så jeg gjorde vel ikke noe galt.

    Selv om det ikke høres så bra ut, å skrive om at man kyssa med 14-15 år gamle jenter osv., på blogg, da man var 18.

    Men jeg hadde da bare vært ca. et år i puberteten.

    Og jeg så nå, på en Wikiside, at det er ikke så galt, å tulle med en jente, som er under 16, hvis man er på omtrent samme alder, eller utvikling selv.

    Skal jeg finne det:

    [edit] Norway
    The age of consent in Norway is 16, as specified by the Norwegian General Civil Code §196 which reads: “Any person who commits or is accessory to another person’s committing an act of indecency with any person who is under 16 years of age shall be liable to imprisonment for a term not exceeding five years.”

    The sexual act may not be punishable if those involved are of a “similar age or development”.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Ages_of_consent_in_Europe

    Nå hadde ikke jeg sex med hun jenta fra Stavern, vi bare kyssa.

    Men selv om jeg hadde hatt sex med henne, så tror jeg det ville vært greit.

    For vi gikk på kino og sånn, så vi var nesten som kjærester da, på båten, den dagen.

    Og hun hadde pupper og sånn, hun jenta.

    Uten at jeg dreiv å klådde på henne, eller noe.

    Men jeg hadde nok ikke prøvd meg på henne, hvis hun ikke hadde hatt det.

    Og bestemora mi, Ingeborg.

    Hun bodde i Stavern, på den tiden.

    Så sommeren etter, så prata jeg tilfeldigvis med to Stavern-jenter, på badestranda, i Stavern, og de sa også det, at hun jenta hadde så store pupper.

    Så jeg tror nok, at hun må nok ha vært minst like utviklet, som det jeg var.

    Jeg hadde jo bare vært i puberteten i et år.

    Men hun hadde jo så store pupper osv., så hun hadde sikkert vært i puberteten mye lengre enn meg, selv om hun var 3-4 år yngre.

    Men nå virker jeg sikkert pervers og det som er, siden jeg driver å skriver om dette.

    Men men.

    Men det som er, er at jeg fikk problemer med bestemora mi, farmora mi, bestemor Ågot.

    For, jeg fikk vel telefonnummeret, til hun jenta.

    For hun var egentlig veldig pen og hyggelig og ordentlig og høflig, vil jeg si.

    Så selv om hun var 3-4 år yngre, så hadde jo ikke det gjort så mye, hvis jeg f.eks. ble sammen med henne da hun var 17 og jeg var 20, f.eks.

    Da kunne jeg jo holde kontakten, tenkte jeg, for hun virka som en veldig fin jente eller ung dame, må man vel si, tror jeg.

    Så jeg ringte henne da, og prata med faren hennes, som sa at hun ikke var hjemme.

    Men men.

    De bodde på en gård, like utenfor Stavern, tror jeg.

    Litt lengre fra Stavern sentrum, enn der mormora mi, bestemor Ingeborg, bodde.

    For jeg møtte hun her jenta igjen, i Stavern, sommeren 1990.

    Altså et og et halvt år etter, at jeg møtte henne på danskebåten.

    Og da var hun 16 år, tror jeg.

    Og jeg var vel 19 eller 20.

    Og da møtte jeg henne og venninna, i Stavern sentrum, og gikk sammen med dem hjem da.

    Dem trilla på noe sykler.

    Så fikk jeg et kyss av hun jenta da, da jeg skulle gå opp til Herman Wildenveisgate der.

    For hun bodde litt lengre unna sentrum, kanskje 5-10 minutter lengre unna, eller noe.

    Men men.

    Og da kom jeg hjem til bestemor Ingeborg.

    Så spurte tante Ellen meg, om jeg hadde fått et kyss.

    Så da tror jeg tante Ellen, som var på besøk fra Sveits, med Rahel og en dansk venninne hun hadde, Sofia, eller noe.

    Da tror jeg Ellen så det, at jeg hadde fått et kyss av hun Stavern-jenta.

    Da klarte Ellen å se det på meg.

    Så hun tror jeg er flink til å tyde sånne ting.

    Så sånn var det.

    Men det som skjedde, i 88 eller 89 da.

    Det var at jeg ringte, og prata med faren hennes.

    Som sa at hun jenta ikke var hjemme.

    Jeg ringte fra bestemor Ågot, på Sand.

    For det her var før mobiltelefoner osv.

    Det var vel en dag etter skolen i Drammen, som jeg ikke jobba på CC da.

    Noe sånt.

    Og da, neste gang jeg var hos Ågot vel.

    Så hadde hun Stavern-jenta ringt i mellomtida da.

    Som da vel må ha vært 15 i hvertfall, tror jeg.

    Og da sa Ågot, at hun hadde hørtes ut som en ‘jenteunge’.

    Og klagde på meg, at jeg hadde møtt hun jenta da.

    Så jeg sa ikke noe, for jeg hadde jo bare kyssa med henne, så jeg hadde ikke tenkt sånn, at jeg hadde gjort noe galt.

    Så jeg prata ikke mer om det.

    Og jeg ringte ikke hu jenta igjen, før jeg var i Stavern da, nesten to år seinere.

    Noe sånt.

    Så det var vel litt døvt gjort og, av meg, ovenfor hu jenta.

    Men Ågot klagde så fælt, så jeg trodde jeg gjorde noe galt, så jeg kontakta ikke henne igjen, før hun var fyllt 16.

    Det turte jeg ikke da, når Ågot reagerte sånn.

    Men men.

    Men, jeg lurer på om det kan ha vært fordi at hun jenta prata Larviksdialekt, eller Staverndialekt.

    Og Ågot, var jo fra Numedal.

    Så hun var nok ikke vant til å høre Larviksdialekt.

    Så kanskje hun tolka dialekten, som noe som ble sagt på en barnslig måte på Berger-dialekt.

    Siden de dialektene er litt forskjellige.

    Larvik-dialekt er litt breiere, og har noen ord, som ikke folk skjønner på Berger osv.

    Men men.

    Så da kan kanskje Ågot ha sagt dette til fattern da.

    At Erik dreiv å tulla med jentunger osv.

    Hvem vet.

    Og at det er derfor familien min, solgte barndomshjemmet mitt, da jeg var 19 osv.

    Og vel har kødda med meg, i alle år siden Ågot gura sånn, i 1988 eller om det var nyåret 1989.

    Noe sånt.

    Det er det jeg har tenkt litt på nå, de siste dagene.

    Så det var derfor jeg begynte å lese om det her, på Wikipedia, og skrive om det her nå.

    For jeg syntes ikke da, at jeg hadde gjort noe galt.

    Og det virker som om alt jeg har gjort i Norge, blir gått etter i sømmene osv.

    Men jeg synes fortsatt ikke jeg gjorde noe galt egentlig.

    For jeg klådde ikke på jenta, eller noe.

    Og hun var ikke så mye yngre.

    Og jeg kunne kanskje blitt sammen med henne, f.eks., hvis ting hadde klaffa.

    Hun hadde sikkert blitt en fin kone hun, vil jeg tro.

    F.eks. på 90-tallet en gang.

    Når begge var litt eldre, for eksempel.

    Så det at Ågot gura sånn da, som om hun var forstyrra nesten.

    Det kan ha ødelagt et helt fint forhold det, vil jeg si.

    For hun var helt fin, hun Stavern-dama, må man vel kalle henne.

    Jeg kan ikke si at jeg klarer å komme på noe negativt med henne egentlig.

    Så det her var litt dårlig av Ågot, mener jeg, å overreagere sånn.

    For hun reagerte så sterkt, så jeg fikk jo ikke sagt noe, for hun var så urolig.

    Så jeg kunne jo ikke snakke vanlig til henne, for hun var så opprørt.

    Så jeg ga opp, jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å forklare for henne.

    Og hun virka så dømmende og.

    Så jeg syntes det virka som om jeg hadde gjort noe galt.

    Men det var et veldig hektisk år, det her, hvor jeg jobba og gikk på skole i Drammen, og tok kjøretimer, og festa mye osv, i russetida og ellers.

    Og Pia og Cecilie, flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og jeg hadde Nina Monsen på besøk der og, like før de flytta opp der.

    Selv om det var vel etter danmarksturen, vil jeg nok tro.

    Så det skjedde litt det året.

    Så jeg bare fortsatte med alt jeg holdt på med, og glemte mer eller mindre, hele greia.

    Men jeg synes nå Ågot overreagerte litt da.

    Så jeg lurer på om hun snakka noe dritt om meg, pga. det, til noen andre i familien f.eks.

    At det er derfor politiet og myndighetene og folk i Norge og andre steder, kødder så mye med meg, nå, når jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, osv.

    Det skulle ikke forrundre meg, om det er sånn det henger sammen.

    Så det er noen råtne folk, vil jeg si, som ødelegger folks liv, på den måten, og blander seg i ting dem ikke har noe med.

    Men dem får ha lykke til med sladringa si.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • E-post til Psykiatrien i Vestfold. (In Norwegian).

    E-post til Psykiatrien i Vestfold. (In Norwegian).







    Google Mail – Feil i journal.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Feil i journal.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Oct 30, 2008 at 1:46 PM





    To:

    roar.verde@piv.no


    Cc:

    tor.erik.befring@piv.no



    Hei,

    jeg ringte noe som het post C nå, hos PIV.

    Men Verde var opptatt i telefon, og hun damen jeg pratet med, husket

    ikke e-post adressen til Verde.

    Men jeg ringte på nytt, så da ordnet det seg.

    Jeg pratet med Befring, for noen uker siden, og Verde skulle ringe

    meg, for å rette opp feil i journalen min,

    hos dere.

    Jeg har ikke hørt noe, så jeg sender en e-post, hvor jeg klargjør for

    noen av feilene.

    Så får vi begynt i alle fall.

    Jeg sender også med kopi av CV, så er det enkelt å se hva jeg mener

    med dette, at Silke Gjertvang hos dere

    ‘tullet’ så mye med journalen, at den er mer som en vits, vil jeg si,

    med at det mangler ti år fra arbeidserfaring osv.

    Og det er også kuttet av ti år på alderen min, fra 34 til 24.

    Så dette her er håpløst mener jeg.

    Men nå sender jeg CV-en min, så har dere mulighet til å se på dette.

    I tillegg til det som er på CV-en, så ble jeg også overført til HV,

    etter den første rep-øvelsen med hæren, etter

    førstegangstjenesten.

    Ellers skulle det meste stå på CV-en.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog





    3 attachments

    scan0020 journal.jpg
    222K
    scan0021 journal.jpg
    336K
    CV – Erik Ribsskog.rtf
    6K






  • E-post til tante Ellen i Norge. (In Norwegian).

    RE: ‏
    From: Erik Ribsskog (eribsskog@hotmail.com)
    Sent: 30 October 2008 02:09:56
    To: ripsen@bluewin.ch

    Hei,

    tror du jeg spørr om det for morro skyld da?

    Hvis noen spørr om klærna sine og vitnemål osv., så skjønner man vel av seg selv, at det er noe man
    trenger.

    Jeg har fått ny e-post adresse nå:

    eribsskog@gmail.com

    Jeg sjekker ikke hotmail-adressen så ofte.

    Men, nå har jeg vel forklart alle i familien, at jeg ble jaget fra gården til Martin og Grethe, i 2005,
    uten annet enn klærna jeg hadde på meg.

    Og jeg har prøvd å ringe Martin, to ganger vel, men han svarer ikke på mobil.

    Og jeg klarte ikke å finne på telefonkatalogen online, at han har fasttelefon.

    Og han var også med på det greiene, at jeg ble jaget vekk, eller forsøkt drept der,
    på 35-årsdagen min, i juli 2005.

    Men det er greit, jeg driter i de tingene.

    Men bare la meg være snill å slippe å høre at familien i Norge savner meg, når de ikke bryr seg
    om å sende klærna ens engang.

    Så jeg tror det er best at jeg bare kutter båndene, til familien i Norge.

    For som jeg skrev på Rahels Facebook-side, så er det å gi støtte, og å bry seg osv., det er ment å
    gå begge veier, og ikke bare fra en person.

    Så jeg orker ikke mer av det tullet med familien i Norge, som ikke klarer å sende klærna til folk i
    familien engang.

    Så jeg sier takk for meg.

    Så får dere ha fortsatt lykke til.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    > Date: Tue, 28 Oct 2008 20:54:56 +0000
    > From: ripsen@bluewin.ch
    > To: eribsskog@hotmail.com
    > Subject:
    >
    > har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det
    > visste jeg ikke. du får spørre ham. n

  • E-post fra tante Ellen. (In Norwegian).

    (No Subject)‏
    From: ripsen@bluewin.ch (ripsen@bluewin.ch)
    You may not know this sender.Mark as safe|Mark as unsafe
    Sent: 28 October 2008 20:56:15
    Reply-to: ripsen@bluewin.ch
    To: eribsskog@hotmail.com

    har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det visste jeg ikke. du får spørre ham. n