Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.
Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.
Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.
Men men.
Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.
Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.
Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.
En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.
Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.
Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.
Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.
Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.
Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.
Noe sånt.
Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.
Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.
Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.
Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.
Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.
En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.
Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.
Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.
Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.
Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.
Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.
Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.
Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.
Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.
Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.
Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.
De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.
Da sa jeg ikke noe.
Da var jeg ikke så fornøyd.
Men men.
Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.
Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.
Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.
Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.
Jeg klagde ikke så mye.
Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.
Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.
Så da sa jeg nei da, til muttern.
Men da ville ikke muttern høre.
Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.
Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.
Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.
Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.
Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.
Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.
Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.
Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.
Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.
Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.
Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.
Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.
Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.
Så sånn var det.
Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.
Jeg synes hun var litt kald da.
Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.
Men sånn var det.
Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.
Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.
Det var liksom ikke faren vår det.
Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.
Men men.
Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.
Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.
Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.
Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.
Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.
Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.
Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.
Så det var litt kjedelig.
Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.
Som også Arne Thormod var.
Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.
Man måtte være litt på vakt, noen ganger.
Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.
Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.
Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.
Og det syntes jeg ikke var noe særlig.
Hun hadde respekt for foreldrene sine.
En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.
Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.
Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.
Og da gikk det kanskje en time.
Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.
Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.
Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.
Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.
Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.
Ellen var jo hippie i slottsparken osv.
Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.
Noe sånt.
Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.
Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.
Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.
Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.
Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.
Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.
Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.
Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.
Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.
Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.
Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.
Så det er mulig jeg påvirka henne litt.
For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.
Noe sånt.
Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.
Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.
Og da grein hu, og ropte på pappa da.
Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.
Nei, det var faren vår, på Sand.
Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.
Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.
Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.
Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.
Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.
Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.
Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.
Og smilte og var fornøyd da.
Og da synes jeg hun var fin.
Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.
Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.
Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.
Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.
Men da begynte hun å hakke litt da.
Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.
For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.
Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.
Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.
Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.
Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.
Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.
Noe sånt.
Og da, så var det kaldt på rommet mitt.
Det var om vinteren, som vi bodde der.
Vinteren 75/76, vil jeg tippe.
Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.
Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.
Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.
Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.
Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.
Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.
Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.
Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.
Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.
Og konditorfarge, kjøpte hun.
Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.
Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.
Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.
Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.
Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.
Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.
Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.
For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.
Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.
Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.
Sånn var det.
Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.
Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.
Så sånn var det.
Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.
I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.
Men det var bare noen få unger, som bodde der.
Det flytta en fra Nord-Norge, dit.
Men han prata jeg med en gang.
Og da begynte han å prate om dokker.
Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.
Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.
Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.
Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.
Men vi gikk ganske bra sammen vi da.
Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.
Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.
Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.
Så sånn var det.
Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.
Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.
Det ble kanskje litt kjedelig det her.
Men jeg husker den neste jula, 1976/77.
Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.
Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.
Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.
Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.
I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.
Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.
Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.
Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.
Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.
Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.
Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.
Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.
Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.
Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.
Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.
Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.
Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.
Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.
Som var skikkelig vraka.
Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.
Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.
Journalisten klagde i hvertfall.
Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.
Men det var kanskje de her medisinene da.
Hvem vet.
Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.
Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.
I tilfelle lendsmannen lurte.
Noe sånt.
Men men.
Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.
Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.
Og muttern, pratet heller ikke med fattern.
Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.
Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.
Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.
Men samme det.
Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.
Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.
Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.
Så sånn var det.
Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.
Men men.
Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.
Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.
Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.
Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.
Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.
Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.
Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.
Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.
Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.
Hun var vel bare to år, eller noe.
Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.
Det var om sommeren, det her.
Kanskje sommeren 1976 eller 77.
Noe sånt.
Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.
Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.
Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.
Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.
Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.
Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.
Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.
Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.
Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.
Så spurte muttern, ja men Pia da.
Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.
Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.
Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.
Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.
Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.
Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.
Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.
Søstra mi, het jo Pia Charlotte.
Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.
Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.
Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.
Så skulle jeg gå inn å se.
Så viste fattern meg såpeflaska.
Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.
Og putta henne i såpa, da hun var død.
Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.
Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.
Noe var det i hvertfall.
At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.
For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.
Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.
Men men.
Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.
Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.
Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.
Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.
Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.
Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.
Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.
Og det var hundre stykker, eller noe.
Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.
Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.
Jeg sa det høyt.
For å drite henne ut, på en artig måte da.
Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.
Hun lurte fælt på det her.
Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.
Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.
Ja det vet ikke jeg.
Men nå synes jeg det var litt rart.
Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.
Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.
Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.
Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.
Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.
Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.
Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.
Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.
Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.
At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.
Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.
Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.
Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.
Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.
Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.
Vi får se.
Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.
Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.
Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.
Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.
Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.
Da sa fattern, at muttern var gæern.
Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.
Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.
Men det ville vi ikke.
Det var en ting, at muttern var gæern og slem.
Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.
Nei, det ville vi ikke.
Da syntes vi synd på mora vår.
Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.
Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.
Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.
Og det her gikk ut over meg og Pia.
Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.
Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.
Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.
Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.
Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.
Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.
Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.
For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.
Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.
Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.
Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.
Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.
Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.
Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.
Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.
Vanskelig å si.
Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.
Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.
Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.
Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.
Det vet jeg ikke.
Men noe var det vel.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.
Hvor er det det?
Hm.
PS 2.
Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.
Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.
Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.
Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.
Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.
Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.
Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.
Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.
Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.
Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.
Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.
Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.
Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.
Det er nok ikke umulig.
Så sånn var det.
