http://www.facebook.com/people/Alexander-Von-Der-Lippe/576432252?sk=info
Stikkord: Larvik
-
Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.
Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).
Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).
Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.
Som sikkert var noe fra skoletiden da.
Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.
Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.
Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).
Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.
For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var altså to Hanne-er der.
Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).
(Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).
Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.
Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.
Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.
Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.
Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.
Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.
For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.
Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.
(Mens jeg var innom der liksom da).
Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
(Dette var en ganske stille hverdag vel).
Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.
Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).
De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.
Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).
Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.
Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.
Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.
Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.
En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.
Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.
Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.
En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.
Som det hendte at jeg gjorde da.
Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.
Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.
Og der var det også gratis inngang.
Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.
På OBS Triaden der da.
Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.
(Litt bare for å ha noe å prate om vel).
Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.
(Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.
(Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).
Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.
(Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).
Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.
Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da ble jeg flau, (må jeg si).
(Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).
Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.
Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.
Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.
Men altså, hvis man jobber i et stort firma.
Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.
Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.
Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.
Noen ganger.
Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.
(Uten at jeg skjønte hvorfor).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.
Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.
Og da kunne det smelle fra en av dem.
(Ihvertfall fra Øystein vel).
At, ‘skal du gå hjem, eller’.
Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.
Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Biljardhallen der.
Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så ville Øystein og Glenn også henge da.
Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.
Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.
Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.
Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.
(Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.
Hvis vi kjeda oss, for eksempel.
I årene før det her da.
Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).
Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.
Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).
Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).
Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.
(Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.
Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.
Hvis jeg fikk det riktig nå.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).
For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.
Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.
Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.
Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.
(Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).
Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.
For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.
(Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.
Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.
Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.
Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.
Det begynte på Biljardhallen der.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.
At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.
Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.
(Og ble nok til tusenlapper da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.
Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).
For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.
Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.
Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.
Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).
Men det var jo som en vits.
For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.
Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.
Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.
Over hele Østlandet vel.
Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.
Enda jeg var 20 år, på den her tida.
Og jobba på OBS Triaden.
Og de var vel 18 år da.
De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.
(Hvis jeg har forstått det riktig).
Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.
Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.
Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.
Men at de hadde noen felles lærere.
De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.
Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.
Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.
Selv om dem fortsatt var i tenårene da.
Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.
Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.
Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.
Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.
Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.
Og dem pleide jeg å spille på da.
Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men de hadde gode burgere der da.
Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.
Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.
(På den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.
Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.
For vi kjente jo eierne der.
Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.
Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.
Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.
Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.
Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.
Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.
Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.
Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.
Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.
(Fortalte Glenn Hesler meg en gang).
En del år ut på 90-tallet vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Biljardspillinga til Øystein og Glenn.
Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.
Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.
Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.
Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.
(Noe sånt).
Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.
(Hvis jeg husker det riktig),
På nier-ball da.
(Enn på vanlig biljard da).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.
For jeg var ikke så glad i å spille biljard.
Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.
Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).
At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.
Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.
Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.
For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).
Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.
Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.
Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.
(Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).
Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.
Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).
Det var en som het Kalle, (husker jeg).
Og han var i en gjeng der.
Som også hang mye der da, på Biljardhallen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.
Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.
Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.
(Ihverfall så var det tortillachips).
Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.
(Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.
De flytta etterhvert ned til Larvik.
(Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).
Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).
(Som jeg har skrevet om i Min Bok da).
En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.
Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.
At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.
(Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.
Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.
De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.
Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).
Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.
Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.
(Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.
Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).
(Var det kanskje).
Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.
Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.
Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).
For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.
Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).
Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.
Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.
Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).
Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.
Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).
(Eller om jeg tulla med nøkkelen).
Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.
Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men dette var jo egentlig frihelgen min da.
Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.
Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.
Vicky, var virkelig en stor dame.
Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.
Og hu hadde mørkt hår da.
Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.
Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.
Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.
Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.
Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.
Og ikke etterpå.
Men men.
Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.
Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).
Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.
Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.
Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.
Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.
Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.
Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.
Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.
Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.
Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.
Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.
Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.
Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.
Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.
Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.
Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.
Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.
Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.
For å prøve å forklare mer om dette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.
Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.
Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).
Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.
Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.
Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.
Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.
Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.
Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.
Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.
For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.
Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.
Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men dette gikk også litt den andre veien.
Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.
Og som var billig da.
Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.
(Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).
Også tok hu en boks hermetiske tomater.
Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).
Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).
At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).
Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.
Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.
(For mat til fire personer da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).
Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.
Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.
Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.
Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.
For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.
Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.
Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.
(For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).
Mette sin datter Kirsten var også der.
Og hennes samboer Lars.
Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.
(Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).
Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).
(Noe sånt).
Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.
(Noe sånt).
Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.
Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.
Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.
Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.
Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.
Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).
Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.
Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.
Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).
Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.
Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.
(Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.
At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.
(En gang på 80-tallet da).
Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).
Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.
Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.
Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.
For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).
Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.
Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.
Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.
Men men.
Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.
(Når jeg ikke var tilstede da).
Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så om det var sant eller ikke.
Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.
Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.
At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
-
Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern
Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.
Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.
Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.
Så man kan kanskje lure på hvem det var.
(Det var kanskje onkel Martin?).
Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).
Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.
Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.
Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.
(Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).
Så måtte jeg pisse, husker jeg.
Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.
Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.
På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.
Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.
For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.
Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).
Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.
Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.
Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.
Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.
Men sikkert joggesko, eller noe.
Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).
Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.
Kølner gjorde et poeng av jakka mi.
(Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).
Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).
Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.
(På en nesten truende måte vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.
(Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).
For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.
Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.
Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.
Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.
‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.
Da jeg spurte hva de jobba med.
Husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.
Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.
At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.
Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.
Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.
Som ung voksen da.
(Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.
Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.
Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.
Men det var det ikke da.
Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.
Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.
(Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).
Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.
Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.
Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.
Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.
Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.
Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.
Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.
Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.
Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.
(Noe som vel var litt spesielt å si vel.
Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.
Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.
Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.
Noe sånt).
Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.
Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.
Og der kjente jeg jo ingen som gikk.
Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.
En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.
(På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).
Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.
Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.
Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.
Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).
Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.
Men det var ikke de enige i da.
Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.
(Hvis det ikke var sommeren før da).
De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.
Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.
Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.
Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.
Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).
Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.
Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.
Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.
Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.
Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.
Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Som jeg ikke kjente da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.
For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.
Jeg spurte om jeg lukta vondt.
Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).
Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.
(Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).
Og en morgen, da jeg våknet.
Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.
(Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).
De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.
Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.
At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.
Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.
Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.
Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.
Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia var med til Stavern.
(En av somrene før det her da.
En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).
Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.
(Det var vel somrene to-tre år før det her vel).
En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.
Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.
Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.
Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.
(Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).
Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.
Men at han hadde slutta med det igjen da.
(Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).
Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Inger fortalte meg også det en gang.
(Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.
Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).
At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.
Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).
Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.
Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.
Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.
(I tiden etter militæret vel).
Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.
For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.
Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.
Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.
Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.
At en fetter av meg skulle bli politi.
Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.
Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.
Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.
(I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).
Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.
‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.
Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.
Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.
Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.
Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.
Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.
For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.
Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.
Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.
Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.
Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.
Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.
Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.
Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.
For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.
Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.
Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.
For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.
Så får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)
En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.
Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.
Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.
Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.
Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.
Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.
Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.
Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.
(Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).
Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.
Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.
Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.
Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.
Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.
Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.
Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.
Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.
Hvis jeg skulle gjette.
Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.
Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.
Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.
Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.
Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.
Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.
‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.
(Noe sånt).
Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.
Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.
Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.
De var så glad for å hjelpe, virka det som.
Så dem bare fulgte etter da.
Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.
(Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).
Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.
Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.
Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.
For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.
Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.
De var som hypnotiserte da, av han gubben da.
Som prata til dem på en kameratslig måte da.
Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.
Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.
(Uten å sjekke når bussen gikk da.
For det visste jeg jo fra før, mener jeg).
Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.
At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.
For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.
Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.
(Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.
Bak Rutebilstasjonen der da.
Så sånn var det).
Sånn som jeg skjønte det.
Og de syntes at det var greit liksom.
De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.
Hva vet jeg.
Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.
Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.
Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.
Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.
At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.
For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.
Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.
Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.
Så hva dem egentlig mente at foregikk.
Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.
(For å fleipe litt).
Nei, det veit jeg ikke.
Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.
(Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.
Ihvertfall Ulf Havmo vel.
Men men).
Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.
Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.
Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.
For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.
Og at han kjente masse folk, som studerte der.
Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.
Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.
Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.
Som jeg kunne ha gått på.
Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.
Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.
Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.
Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.
Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.
Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.
Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.
Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.
(Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om i et tidligere kapittel.
At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.
Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.
Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.
Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok det.
Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.
Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.
Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.
Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.
Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.
Gågata var full av folk.
Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.
(Utafor Varemagasinet Lyche der vel).
Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.
Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.
Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.
Så det ble veldig dumt, husker jeg.
For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.
Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.
(Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).
Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.
Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.
(Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.
Men jeg har en eller to notatbøker igjen.
Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.
Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)
En gang, på jobben, på CC Storkjøp.
Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.
Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.
Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.
Men hu bare følte det sånn da.
(Noe sånt).
Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.
Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).
Og da ble det to kroner mer, eller noe.
Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.
Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.
Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.
Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).
For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.
Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.
Så noen priser måtte man kunne i hue.
Og noen ganger så økte jo prisene og.
Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.
Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.
For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.
Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.
(Dette var en som hadde en katte, husker jeg.
For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.
Og lekt med en katte, i stua der da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk ned Sandsveien da.
Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.
(Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).
Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.
Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.
Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.
De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.
Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.
Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.
Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.
(Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).
Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.
En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.
Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.
Sammen med Ågot da.
Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.
(Eller noe).
Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.
Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.
Jeg svarte ikke noe ordentlig.
Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.
For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.
Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).
Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.
Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var kanksje det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.
At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.
De beklagde det her da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.
(Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.
Utafor huset til Ågot da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.
(Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).
Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.
(Siden jeg var fra Larvik da).
Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.
Sa Kølner da.
Uten at han fortalte meg hvorfor.
Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.
Jeg var jo egentlig fra Larvik.
Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.
Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.
Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.
Det var litt spesielt vel.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Under russetida.
Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.
Jeg var jo fra Berger.
Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.
Hva var det som var så kult med det liksom.
Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.
Bak et mål eller noe vel.
I den blåruss-dressen min da.
Under den her fotballkampen da.
(For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.
(1988/89 da).
Pia hadde jo mange ekstreme venner.
Og disse ‘slo til’ nå også.
Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.
(Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.
På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).
Hu, og en del andre folk, fra Røyken.
De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.
Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.
Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.
For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.
Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.
Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.
I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.
Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.
‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En neger som runker’, sa søstera mi.
Og det var flere sånne vitser.
‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En vrengt neger’, sa søstera mi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også flere sånne vitser.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.
ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.
En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.
(Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.
Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.
For noen barn i Afrika, eller noe vel.
Men nesten ingen ville gi.
Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.
Hu så kjempebleik ut, husker jeg.
Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.
Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).
Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.
Så hu var kanskje sur på meg.
Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.
Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.
Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.
Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.
Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.
Så jeg sa vel ikke noe negativt da.
Men men.
Så sånn var det.
Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.
For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.
Geri mente at jeg gikk som han da.
Sånn som jeg skjønte det.
Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.
Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.
Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.
Og man håper at man slipper å møte dem.
Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.
Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.
Og jugde da, må jeg vel si.
Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.
Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.
Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.
Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.
Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.
Han var kanskje pensjonist da?
Han ba meg inn i stua si.
Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.
Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.
Og det lå så nærme Sandsveien.
Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.
Det hadde jeg aldri prata med noen om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.
Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.
(Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).
Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel
Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.
For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.
(Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg jobba vel nok ellers.
Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.
At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.
(Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).
Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.
Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.
Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.
For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.
Ved siden av stereoanlegget.
Lent mot inner-coveret vel.
‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.
Også ble hu sur da.
Og tok med seg plata hjem igjen da.
Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.
Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.
Ikke var det noen stoler der heller.
Bare to senger/madrasser da.
Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).
Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.
Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.
Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.
Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.
Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.
Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.
Til Erik Thorhallsson og faren min da.
Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.
(Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).
Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.
Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.
Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.
Så det har blitt litt surr, i notatene her.
Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.
Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 74: Sand
Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.
Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.
Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.
Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.
Det husker jeg ikke ordentlig.
Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.
Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.
Og i stua så romsterte Pia og Ågot.
Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.
Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.
Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.
Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.
Jeg lurte på hvordan man runka.
(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.
Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).
De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.
Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.
Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.
Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.
Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.
Hvem vet).
Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.
Noen ganger.
Jeg fikk hemorider, husker jeg.
Noe jeg ikke hadde hatt før.
Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.
Så gikk det over.
Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.
Så jeg fikk ikke runka så mye da.
Og Ågot fulgte jo med også.
Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.
Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.
Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.
(Mest noe skrot vel.
Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).
Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.
Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.
Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.
Og dassen var vel gammel og sånn.
Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.
Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.
Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.
Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.
Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).
Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.
På trappa til Prima.
Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.
Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.
Istedet for å bare henge på Sand.
‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.
De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.
(En hel familie på to voksne og tre barn da).
Så de vaska seg kanskje sjelden da.
Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).
Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.
Så sånn var det.
Men men.
Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.
Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.
(Som var cirka en halv mil, nordover.
Nesten i Svelvik da.
Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.
En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.
Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så satt det en soss der.
Fra Drammen vel.
Sammen med narverne da.
Jeg hadde jo gått markedsføring.
Så jeg prøvde å plassere han litt.
Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.
Og det gjorde han.
Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.
Med fønet gelefrisyre vel.
Og sosseklær.
Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.
Hu hadde krøllete hår.
Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.
Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.
Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.
Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.
Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.
Hvor hu satt og ‘narva’ da.
Ei jente satt på toget til Geilo.
Oppå fanget til typen sin.
Også ridde hu på kuken til typen.
Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.
Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.
Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.
Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.
Til hu ble fornøyd da.
Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.
Men jeg sa ikke noe.
Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.
Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.
Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.
På vei bort til Ågot da.
Og de tolererte meg, virka det som.
Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.
Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.
Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.
Når han lurte meg opp i stry.
Før han løp vekk da.
Med meg etter seg.
Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.
Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.
Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.
Fem dager i uka vel.
Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.
Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.
Hvem vet.
Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.
Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.
Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.
Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.
I vannsengbutikken der da.
Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.
Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.
(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).
For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.
Jeg sa det var greit.
Jeg hadde tid til å stikke innom posten.
Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.
(Av en eller annen grunn).
Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.
Han var ofte uklar og vag.
Og var også en dranker, (må jeg si).
Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.
Så jeg bare smilte litt av dette vel.
Og så gikk jeg på Posten da.
Der var det innmari kø.
Kanskje fordi at dette var i sommerferien.
(Kanskje det var noe med fellesferien.
Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.
Hvem vet).
Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.
Og det var varmt der, og masse mennesker da.
Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.
Siden Pia var blakk i Spania da.
Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.
Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.
For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.
Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.
Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.
Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.
(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.
Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.
Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.
Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.
Hva vet jeg.
Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.
Men så ikke.
Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.
Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.
Men så ikke.
Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.
Pga. de her 300 kronene da.
Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.
Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.
Men hu får raserianfall da.
Sånn at det er vanskelig, å slippe til.
Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.
Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.
De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.
Og de var kule, eller hyggelige da.
Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.
Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.
Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.
At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.
(Med en buss da).
Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.
Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.
Det var dumt’.
Noe sånt.
Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.
Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.
Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.
(Og ikke Cecilie heller).
Og meg fikk de ikke noen penger av.
De spurte ikke heller.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.
Så må de ha nevnt Håkon.
Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.
Noe sånt.
(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.
Men men).
Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.
Noe sånt.
Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.
Hvem vet.
Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.
Før de dro til Spania.
Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.
Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.
Hvem vet.
Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.
Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.
Sikkert noe sånt.
For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.
Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.
At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.
Men hva mente Pia med dette?
Tråkket han på en maur?
Stjal han mat i kjølekapet?
Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.
Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.
Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.
(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).
Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.
(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).
Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.
Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.
Fra ei hjerneskada dame da.
(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).
Som var på min alder eller litt eldre da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.
Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.
Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.
Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.
Der prata jeg vel med Frode Kølner.
Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.
Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.
Mens jeg også satt på.
Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.
At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.
(Husker jeg).
Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.
Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.
(Hvis ikke det var sommeren etter da).
De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.
Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.
Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.
Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.
I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.
Vi dro til ved Lydhus-stranda der.
Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.
Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.
Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.
I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.
Så det var jo nesten som porno.
‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.
Men det viste seg å være en annen dame da.
Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).
(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg prata med de tre andre, om politikk.
Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.
For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.
Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.
Noe som jeg syntes at var dårlig da.
Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.
Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.
Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.
Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.
Jeg lot dem for det meste være i fred.
Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.
Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.
Mens dem lå på den flytebrygga da.
En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.
Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.
Så skulle ei jente skifte.
Og jeg skimta litt på henne da.
‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.
Men da bare så jeg bort.
Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.
Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.
(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).
Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.
På hytta til Kølner og dem da.
Jeg møtte henne såvidt.
Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).
(For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).
Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.
Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.
Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.
Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.
(Jeg glemte det vel antagelig bort da).
Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.
Var dem homser/bifile?
Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).
(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).
Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.
(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.
Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.
Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.
For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).
Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.
Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.
Ovenfor meg da.
Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.
Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.
Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.
Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.
Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.
Jeg gikk ikke ned på stranda.
Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.
Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.
Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.
(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.
Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).
Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.
Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.
Og solte meg.
Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.
Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.
De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.
De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.
Noe sånt.
Men de var slanke og litt lekre da.
(De var jo solbrune, og sånn).
Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.
De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.
(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.
Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).
Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.
‘For hu hadde så store pupper’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.
De jentene gikk litt lenger borti der.
(I bare bikinitrusa, tror jeg).
Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.
(Lurte jeg på ihvertfall).
Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.
Så sånn var det.
For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.
For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.
Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.
(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).
Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.
(Siden Ågot hadde ‘gura’ da).
Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).
Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.
Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.
(Rick Hudson og de da).
‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.
Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.
Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.
Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.
Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.
Det veit jeg ikke.
Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.
Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.
Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.
Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.
De hørte på the Cure og sånn vel.
Og the Clash vel.
Noe sånt.
Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.
Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.
Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.
For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.
Det var tjukt av folk der.
Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.
Og skulle banke oss opp da.
Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.
De var ihvertfall fra ved Drammen da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.
Jeg skulle på jobb, dagen etter.
‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.
Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.
Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.
Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.
(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).
Tenkte jeg.
Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.
Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.
I etasjen ovenfor.
Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.
Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.
(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).
Så Ågot var sinna og fortvila da.
Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.
Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.
(Selv om jeg ble rimelig forsinket).
Ja, det ville de da.
Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.
Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.
Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.
Så gikk den neste bussen klokken 11 da.
Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.
(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.
Noe sånt).
Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.
En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.
(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).
Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.
Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.
Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.
Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.
Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.
Noe sånt.
Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.
Jeg forklarte at jeg forsov meg.
‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.
(Noe sånt).
Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.
Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.
(Ellers så var hu bare dum da.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.
Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
