johncons

Stikkord: Larvik

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Alexander Von Der Lippe

    facebook melding von der lippe

    http://www.facebook.com/?action=read&tid=id.319423208113878&sk=inbox

  • Jeg lurer på om det her er sønnen til min mors venninne, i Larvik. Hm

    sønn av min mors venninne i larvik

    http://www.facebook.com/people/Alexander-Von-Der-Lippe/576432252?sk=info

  • Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).

    Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).

    Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.

    Som sikkert var noe fra skoletiden da.

    Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.

    Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.

    Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.

    For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var altså to Hanne-er der.

    Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).

    (Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).

    Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.

    Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.

    Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.

    Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.

    Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.

    For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.

    Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.

    (Mens jeg var innom der liksom da).

    Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    (Dette var en ganske stille hverdag vel).

    Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.

    Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).

    De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.

    Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).

    Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.

    Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.

    Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.

    Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.

    En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.

    Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.

    Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.

    En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.

    Som det hendte at jeg gjorde da.

    Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.

    Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.

    Og der var det også gratis inngang.

    Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.

    På OBS Triaden der da.

    Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.

    (Litt bare for å ha noe å prate om vel).

    Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.

    (Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).

    Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.

    (Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).

    Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.

    Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da ble jeg flau, (må jeg si).

    (Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).

    Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.

    Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.

    Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.

    Men altså, hvis man jobber i et stort firma.

    Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.

    Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.

    Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.

    Noen ganger.

    Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.

    Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.

    Og da kunne det smelle fra en av dem.

    (Ihvertfall fra Øystein vel).

    At, ‘skal du gå hjem, eller’.

    Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.

    Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen der.

    Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ville Øystein og Glenn også henge da.

    Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.

    Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.

    Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.

    Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.

    (Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.

    Hvis vi kjeda oss, for eksempel.

    I årene før det her da.

    Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).

    Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.

    Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).

    Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).

    Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.

    (Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.

    Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.

    Hvis jeg fikk det riktig nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).

    For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.

    Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.

    Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.

    Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.

    (Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).

    Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.

    For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.

    (Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.

    Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.

    Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.

    Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.

    Det begynte på Biljardhallen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.

    At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.

    Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.

    (Og ble nok til tusenlapper da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.

    Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).

    For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.

    Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.

    Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.

    Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).

    Men det var jo som en vits.

    For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.

    Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.

    Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.

    Over hele Østlandet vel.

    Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.

    Enda jeg var 20 år, på den her tida.

    Og jobba på OBS Triaden.

    Og de var vel 18 år da.

    De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.

    (Hvis jeg har forstått det riktig).

    Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.

    Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.

    Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.

    Men at de hadde noen felles lærere.

    De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.

    Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.

    Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.

    Selv om dem fortsatt var i tenårene da.

    Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.

    Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.

    Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.

    Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.

    Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.

    Og dem pleide jeg å spille på da.

    Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men de hadde gode burgere der da.

    Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.

    Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.

    (På den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.

    Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.

    For vi kjente jo eierne der.

    Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.

    Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.

    Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.

    Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.

    Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.

    Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.

    Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.

    Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.

    Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg en gang).

    En del år ut på 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Biljardspillinga til Øystein og Glenn.

    Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.

    Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.

    Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.

    Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.

    (Hvis jeg husker det riktig),

    På nier-ball da.

    (Enn på vanlig biljard da).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.

    For jeg var ikke så glad i å spille biljard.

    Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.

    Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).

    At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.

    Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.

    Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.

    For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).

    Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.

    Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.

    Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.

    (Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).

    Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.

    Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).

    Det var en som het Kalle, (husker jeg).

    Og han var i en gjeng der.

    Som også hang mye der da, på Biljardhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.

    Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.

    Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.

    (Ihverfall så var det tortillachips).

    Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.

    (Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.

    De flytta etterhvert ned til Larvik.

    (Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).

    Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok da).

    En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.

    Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.

    At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.

    (Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min søster Pia og hennes tidligere venninne, Sølvi fra Larvik. (Pia helt til høyre)

    pia og sølvi

  • Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

    Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

    De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

    Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

    Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

    Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

    (Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

    (Var det kanskje).

    Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

    Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

    Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

    For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

    Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

    Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

    Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

    Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

    Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

    Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

    (Eller om jeg tulla med nøkkelen).

    Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

    Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

    Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

    Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

    Vicky, var virkelig en stor dame.

    Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og hu hadde mørkt hår da.

    Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

    Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

    Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

    Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

    Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

    Og ikke etterpå.

    Men men.

    Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

    Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

    Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

    Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

    Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

    Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

    Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

    Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

    Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

    Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

    Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

    Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

    Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

    Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

    Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

    Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

    Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

    For å prøve å forklare mer om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

    Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

    Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

    Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

    Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

    Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

    Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

    Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

    Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

    Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

    For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

    Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette gikk også litt den andre veien.

    Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

    Og som var billig da.

    Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

    (Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

    Også tok hu en boks hermetiske tomater.

    Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

    Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

    At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

    Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

    Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

    (For mat til fire personer da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

    Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

    Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

    Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

    Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

    For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

    Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

    Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

    Mette sin datter Kirsten var også der.

    Og hennes samboer Lars.

    Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

    (Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

    Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

    (Noe sånt).

    Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

    (Noe sånt).

    Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

    Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

    Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

    Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

    Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

    Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

    Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

    Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

    Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

    Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

    Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

    (Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

    At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

    (En gang på 80-tallet da).

    Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

    Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

    Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

    Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

    For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

    Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

    Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

    Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

    Men men.

    Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

    (Når jeg ikke var tilstede da).

    Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det var sant eller ikke.

    Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

    Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

    At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Mer fra Jarle Kristiansen fra Larvik

    svar jarle kristiansen larvik

  • Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern

    Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

    Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

    Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

    Så man kan kanskje lure på hvem det var.

    (Det var kanskje onkel Martin?).

    Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

    Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

    Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

    Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

    (Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

    Så måtte jeg pisse, husker jeg.

    Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

    Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

    På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

    Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

    For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

    Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

    Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

    Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

    Men sikkert joggesko, eller noe.

    Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

    Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

    Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

    (Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

    Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

    Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

    (På en nesten truende måte vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

    (Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

    For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

    Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

    Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

    Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

    ‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

    Da jeg spurte hva de jobba med.

    Husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

    Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

    At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

    Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

    Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

    Som ung voksen da.

    (Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

    Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

    Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

    Men det var det ikke da.

    Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

    Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

    (Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

    Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

    Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

    Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

    Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

    Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

    Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

    Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

    Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

    (Noe som vel var litt spesielt å si vel.

    Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

    Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

    Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

    Noe sånt).

    Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

    Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

    Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

    Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

    En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

    (På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

    Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

    Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

    Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

    Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

    Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

    Men det var ikke de enige i da.

    Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

    (Hvis det ikke var sommeren før da).

    De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

    Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

    Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

    Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

    Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

    Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

    Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

    Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

    Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

    Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

    Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Som jeg ikke kjente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

    For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

    Jeg spurte om jeg lukta vondt.

    Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

    Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

    (Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

    Og en morgen, da jeg våknet.

    Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

    (Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

    De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

    Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

    At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

    Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

    Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

    Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

    Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia var med til Stavern.

    (En av somrene før det her da.

    En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

    Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

    (Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

    En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

    Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

    Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

    Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

    (Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

    Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

    Men at han hadde slutta med det igjen da.

    (Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

    Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Inger fortalte meg også det en gang.

    (Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

    Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

    At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

    Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

    Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

    Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

    Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

    (I tiden etter militæret vel).

    Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

    For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

    Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

    Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

    At en fetter av meg skulle bli politi.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

    Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

    Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    (I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

    Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

    ‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

    Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

    Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

    Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

    Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

    Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

    For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

    Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

    Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

    Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

    Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

    Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

    Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

    Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

    For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

    Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

    Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

    For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

    Så får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

    En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

    Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

    Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

    Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

    Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

    Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

    Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

    (Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

    Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

    Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

    Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

    Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

    Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

    Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

    Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

    Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

    Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

    Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

    Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

    Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

    Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

    ‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

    (Noe sånt).

    Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

    Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

    Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

    De var så glad for å hjelpe, virka det som.

    Så dem bare fulgte etter da.

    Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

    (Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

    Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

    Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

    Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

    For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

    Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

    De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

    Som prata til dem på en kameratslig måte da.

    Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

    Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

    (Uten å sjekke når bussen gikk da.

    For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

    Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

    At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

    For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

    Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

    (Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

    Bak Rutebilstasjonen der da.

    Så sånn var det).

    Sånn som jeg skjønte det.

    Og de syntes at det var greit liksom.

    De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

    Hva vet jeg.

    Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

    Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

    Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

    At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

    For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

    Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

    Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

    Så hva dem egentlig mente at foregikk.

    Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

    (For å fleipe litt).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

    (Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

    Ihvertfall Ulf Havmo vel.

    Men men).

    Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

    Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

    Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

    Og at han kjente masse folk, som studerte der.

    Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

    Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

    Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

    Som jeg kunne ha gått på.

    Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

    Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

    Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

    Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

    Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

    Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

    Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

    Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

    (Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

    At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

    Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

    Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

    Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok det.

    Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

    Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

    Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

    Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

    Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

    Gågata var full av folk.

    Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

    (Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

    Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

    Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

    Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

    Så det ble veldig dumt, husker jeg.

    For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

    Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

    (Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

    Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

    (Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

    Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

    Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

    Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Det var riktig Sølvi, (som gikk i klassen min, på Torstrand skole, i Larvik, og som var venninne av Pia, og som også er søstra til Jarle)

    sølvi larvik