johncons

Stikkord: Larvik

  • Min Bok – Kapittel 10: Mer fra Jegersborggate

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så er det en del mer, som jeg har kommet på, som kanskje burde ha vært med, i de tidligere kapitlene.

    Jeg skrev det, at farfaren min Øivind, var direkte etterkommer, av Iver Huitfeldt, (den norsk-danske sjøhelten).

    Iver Huitfeldt, giftet seg med en Gyldenløve-frøken.

    Gyldenløve, det er ‘bastardene’, til danskekongene.

    Hver gang en Fredrik eller Kristian fikk en lausunge, med en hoffdame, (eller hva det kan ha vært).

    Så fikk disse navnet Gyldenløve.

    Dette har visst skjedd, ved 3-4 anledninger ihvertfall, på 1800-tallet osv., mener jeg å ha lest om, på Wikipedia.

    Så min farfar Øivind Olsen, var også direkte etterkommer av Oldenburg’ene.

    Og Oldenburg’ene er jo også, (som min mormor), direkte etterkommere av kong Christoffer II, av Danmark.

    Og han var jo etter Odin, farao, cesar, osv., som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Ågot og Øivind, de hadde også noe egyptisk kunst, (eller kanskje ‘kitch’), av noe slag, på den ene stueveggen, over TV-en vel, der den pleide å stå, rundt 1980, (altså mot pipa/sentralfyringa).

    Det var bilde av en farao, eller noe, og noen hieroglyfer vel.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet om det har noen sammenheng, med det, at Øivind var direkte etter noen faraoer, fra det 14. dynasti, (eller hva det var igjen. Jeg har skrevet mer om dette, på min blogg, johncons-blogg, men har dessverre ikke internett, her jeg sitter nå, på et hostell, i Azaela Terrace North, i Sunderland. Men men).

    Øivind lagde forresten, (i tilegg til køyesenger, osv.), elementer for madrassene, til Jensen Møbler.

    (Det vil si innmaten, eller ramma, av tre, som var inni madrassene.

    Så sånn var det).

    Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik Kroa, nord i Svelvik sentrum.

    (Jeg husker at jeg var med faren min dit, et par ganger, og gikk rundt i et lagerrom, i 2. etasje der vel, (med noen høye hyller i), mens faren min snakka med Jensen, eller en annen kar, på begynnelsen av 80-tallet, en gang).

    Men faren min var ikke så begeistra, for å produsere de elementene, for Jensen Møbler.

    Han ville heller lage vannsenger, osv., som var moderne, på den tiden, (på begynnelsen av 80-tallet).

    Men nå i våre dager, så ser man jo det, at Jensen Møbler, (som har flytta til like ved siden av verkstedet til Øivind, som nå huser bilverkstedet Berger Bil), nå er hjørnesteinsbedriften, i Svelvik kommune, (må man vel kalle den), og de selger vel til og med Jensen-madrassen, på Harrods i London, mener jeg å ha lest, på nettet.

    Så hvis faren min hadde fortsatt å lage de elementene, så hadde kanskje Strømm Trevare vært en kjempebedrift, i våre dager, med mange ansatte.

    Hvem vet.

    Kanskje jeg har en slags hevd på å lage de elementene, siden min farfar lagde de?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hos Ågot og Øivind, så spiste de forresten middag, klokken 13, hver dag.

    (Kanskje borsett fra i helgene).

    Så det var kanskje litt tidlig middag.

    Og så jobbet de til klokken 16.

    Så dro onkel Håkon hjem, til kona si, Tone, på Bergeråsen.

    Mens faren min gjerne jobba en time eller to ekstra, (av en eller annen grunn. Han var vel mer ansvarlig da kanskje. Han var jo den eldste sønnen også. Hvem vet).

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han dro hjem allerede klokka 16.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte han.

    Det var vel det samme, som bestefar Øivind, sa, da han ble spurt, under krigen, av Gutta på Skauen, om han ville være med på skauen.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Øivind da.

    Det er mulig at Håkon var litt vrang da, (eller ikke ga maks, på verkstedet), på grunn av noe med krigen?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Pia og jeg, bodde hos mora vår i Mellomhagen.

    Så dukka plutselig onkel Martin, (vår mors lillebror), opp, uten at dette var noe han pleide å gjøre så ofte vel. Vi kjente ikke Martin så bra.

    Men men.

    Han hadde med sin kone, (eller om de var forlovet, på den tiden), Ann vel, fra Sætre.

    Og de dro med Pia og meg, til Hvittensand, (også på Østre Halsen), hvor vi lekte med en drage.

    Det blåste fælt, så det var vel Martin som holdt den dragen, for det meste.

    Men men.

    Så dette var kanskje om høsten, siden det blåse fælt.

    Hvem vet.

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så tok mora mi meg ned, på politistasjonen, som var like nedenfor Jegersborggate der.

    (På hjørnet, i en parallellgate, to gater nedenfor).

    Men men.

    Jeg måtte sitte på trappa, utenfor politistasjonen, i mellom en halvtime, og en time, mens mora mi prata om noe, med politiet.

    Men men.

    En kar i sivil, (som jeg har lurt på om var politimann da), kom ut, og kikka såvidt på meg vel, og gikk inn igjen, mens jeg satt på trappa der, og venta på mora mi.

    Men men.

    Pia og jeg måtte legge oss tidlig, i Jegersborggate også, og jeg var ofte tidlig ute, på skolen.

    En dag, så var jeg den første eleven, på skolen, husker jeg.

    (Alle elevene pleide å gå til den skolen, så fem minutter seinere, så var det nok tjukt av elever der.

    Men men).

    Det var jeg også en gang, på Østre Halsen skole, husker jeg.

    De hadde noe som het ‘halv dag’, som mora mi og jeg ikke skjønte.

    Det betydde at vi skulle begynne klokken 11 eller klokken 12.

    Men jeg trodde det betydde, at vi skulle begynne klokken 9, og gå hjem tidlig.

    Så jeg gikk rundt på skolen, og det var ingen noen steder, og jeg var litt ‘fjern’ da.

    Men men.

    Frøken dukka opp der, tror jeg, og fortalte meg det, at det var klokka 11, eller klokken 12, som skolen begynte.

    Men men.

    Faren til Frode Kølner jobba i Larvik E-verk, forresten, har jeg skrevet et notat om her.

    Men men.

    Og den kjente maleren, Henrik Sørensen, var lærermester for min farfars bror, Gunnar Bergstø, som var Holmsbu-maler da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihverfall så sa Idar Sandersen det, (da jeg ringte han, mens jeg bodde i Liverpool), at Henrik Sørensen, hadde vært gjest i huset der, på Bergstø.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg gikk på Torstrand skole, så hadde vi idrettsdag, i Bøkeskogen.

    Det var artig, husker jeg, for meg som var fra Halsen.

    Skolen min, på Halsen, gikk jo også inn til Bøkeskogen, for å feire 17. mai.

    Og jeg feiret jo også 17. mai der, da jeg gikk i Ulåsen barnehage, i 1976, var det vel.

    Så Bøkeskogen var et spesielt sted for meg nesten.

    Men men.

    Jegersborggate var jo sånn, at den nesten band Larvik sammen til en by.

    (Hvis man overdriver litt).

    Den forbandt liksom området rundt Torstrand med området rundt Bøkeskogen, Torget og Nansetgata.

    Jegersborggate gikk fra toppen av Herregårdsbakken og fram til Nansetgata da.

    Så Pia og jeg, vi gikk forbi herregården, og det fjellet, hvor man i Larvik, hogget inn en tekst, for hver gang, som en dansk-norsk, og senere norsk, konge, hadde vært på besøk i byen.

    Den seneste innskriften, var vel fra da Kong Olav, åpnet den nye Vestfoldbanen, eller noe, noen år før.

    Og da hadde mora vår tatt med Pia og meg, som stod og vinket fælt, med noen norske flagg, da kongen gikk forbi, husker jeg.

    (Nede vel Larvik Togstasjon).

    Men men.

    Så vi hadde en litt snobbete skolevei, for å si det sånn.

    Selv om vi også måtte gå forbi fengselet, på veien.

    Fengselet i Larvik, lå på tomta ved siden av Torstrand skole.

    Og en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), så brøt det ut snøballkrig, mellom fangene, i luftegården, og elevene på barneskolen, husker jeg.

    (Det husker jeg, for jeg herma etter noen som kasta.

    Og var med litt på den her krigen da.

    Så sånn var det.

    Selv om fengselet begynte, for å ta med om det og.

    Plutselig kom det bare en snøball over muren.

    Og så flere.

    Men men).

    Jeg får også skrive en takk, til Rollag bibliotek, som sendte meg, på e-post, noen skannede bilder, fra Rollag Bygdebok, hvor det blant annet stod det, at Ågot sin mor, Bergit, var oppvokst som fosterbarn, i Amerika.

    Men men.

    Noe annet som jeg har kommet på, som skjedde, den vinteren vi bodde i Skreppestad-blokkene.

    (Det var mens vi egentlig bodde i Mellomhagen, og før jeg begynte på skolen.

    Så det må ha vært vinteren 1976/77, mener jeg).

    Så kjøpte mora mi ferdig marsipan og konditorfarge, på Samvirkelaget, like ved.

    Vi bodde ganske høyt opp i en av de blokkene, husker jeg.

    Så farga vi marsipanen rød og grønn og gul og sånn da, var det vel.

    Og lagde figurer, av marsipanen.

    Dette må vel ha vært i juleferien, fra barnehagen.

    Og det husker jeg som noe artig.

    Jeg syntes at marsipan var veldig godt, og mora mi kalte meg ofte for ‘Erik Marsipan’, etter dette, (av en eller annen grunn.

    Men men).

    En gang, så spiste jeg også på en brødskive, opp/ned, i det kjøkkenet, husker jeg.

    Og da klagde mora mi.

    (Det var vel leverpostei, eller noe, som ikke falt av skiva.

    Så jeg kjeda meg kanskje litt der.

    Men men).

    Noen andre ting jeg husker derfra, er at jeg fant et kronestykke der vel, da vi flytta inn.

    (Jeg tror det må ha vært ferdig møblert.

    Og av vi bare lånte det, eller leide det, av noen Arne Thomassen kjente, antagelig).

    Jeg lærte også å snyte nesa mi der, (og slutte å være snørrunge, da kanskje).

    Mora mi fikk Arne Thomassen, til å forklare meg det, at man måtte blåse luft ut, av nesa, i noe papir da.

    Jeg skjønte ikke det med at man måtte blåse luft ut, før det her.

    (Så Arne Thomassen var vel ganske flink til å forklare, må man vel si.

    Flinkere enn mora mi, som ikke klarte å forklare meg dette, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så var Pia og jeg, med mora vår, og Arne Thomassen, (som kjørte), til Sandefjord, (for å besøke noen, eller noe, vel).

    Og da sa Arne Thomassen et eller annet.

    ‘Se her’, eller noe, til meg.

    Og jeg skjønte ikke noe.

    Men det var et eller annet spesielt med det området av Sandefjord da, skjønte jeg.

    (Men jeg så bare noen vanlige trehus).

    Men men.

    Hm.

    Pia og jeg, vi sykla som sagt rundt, den første tiden, vi bodde, i Jegersborggate.

    Vi ble også kjent med Willy, som også bodde i Trygves gate.

    (Men han var vi bare på besøk hos en gang vel, siden vi fikk nye kamerater/venner.

    Men men).

    Da jeg gikk i andre klasse, på Torstrand skole, så hadde vi en stavekonkurranse, som gikk på hver rad.

    Og frøken sa en gang, i andre klasse, at etter at jeg begynte på Torstrand skole, så vant den raden jeg var på, alltid stavekonkurransene.

    Så sånn var det.

    Så jeg var en av de beste i klassen, også på Torstrand skole, (som jeg hadde vært det, på Østre Halsen skole), vil jeg si.

    Men men.

    En gang, så snakka frøken, (hun var litt eldre vel, og litt strengere, enn hun jeg hadde hatt, som klasseforstander, på Østre Halsen skole), at skoleelver kunne få kjøpe en billett, til skolekino, (som var på Munken kino, like ved siden av det gamle biblioteket, i Larvik).

    Det var tre billetter, som man fikk rabatt på da, (til halv pris, eller noe, kanskje).

    Jeg spurte mora mi, om jeg kunne kjøpe en sånn skolekino-billett, og det fikk jeg lov til.

    En av filmene var Zorro.

    (I svart/hvitt vel.

    Men men).

    Den andre filmen husker jeg ikke hva var.

    Og den tredje filmen, den fikk jeg ikke sett.

    For da dro plutselig mora vår med Pia, Pusi og meg, til Rauland, i Telemark.

    Her jobbet Arne Thomassen, som sjef vel, for noe hyttebygging.

    Døra holdt på å falle av bobla vel, (til passasjersetet foran), på veien opp, (etter at vi fikk et snøras på taket vel), og jeg måtte sitte å holde på døra, hele veien opp, til Rauland.

    Men men.

    Mora vår savna Arne Thomassen så fælt.

    Og jeg husker det, at han jobba sammen med mange karer, et sted, hvor det lå Glava isolasjon, eller noe, på gulvet, på noen halvferdige hytter da.

    (Den isolasjonen hadde jeg vært borti før, når Arne Thomassen bygde hytta, i Brunlanes kanskje, og den klør fælt, å ta på, husker jeg.

    Men men).

    Vi ble boende, på et hotell, i Rauland da.

    Pusi fikk noe kaffefløte, som var gått ut på dato, (men som var helt fin, sa hun ene som jobba på hotellet, en hyggelig, ganske ung dame vel).

    Men men.

    En gang, så gikk Pusi inn i spisesalen, og gikk bort til en mann der, og hoppa vel opp på bordet og tror jeg.

    Ihvertfall gikk den bort til en mann da, som ble litt plaga.

    Så jeg måtte rushe etter Pusi, og bære den ut av spisesalen.

    Men men.

    Mora vår dro også med Pia og meg, og sto på langrenn der, en dag, på leide ski.

    (Selv om det var utafor sesongen det her.

    Jeg skulle jo egentlig ha vært på skolen).

    Men men.

    Vi var også hjemme hos en eldre kar, og venta, før vi fikk rom, på hotellet.

    Noe sånt.

    Det var hyggelig på Rauland.

    Det stod ‘mjølk’, eller noe sånt rart noe, på melkekartongene.

    Men men.

    Men jeg skulle jo egentlig vært på skolen, den dagen.

    Og jeg var litt skuffet over, at jeg ikke fikk sett den tredje filmen, av skolekino-filmene.

    (En film jeg jo hadde billett til).

    Men men.

    Pia skulle ikke ha vært på skolen.

    For hu dumpa, allerede den første dagen, i første klasse, husker jeg.

    Pia var i klasserommet, den første dagen.

    Men det ble bestemt, av Torstrand skole, at Pia skulle vente et år, med å begynne i første klasse.

    (Av en eller annen grunn.

    Pia begynte kanskje å gråte, eller noe, i klasserommet.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Pia ble riktignok født sent, i 1971, (25. desember), men hu er 71-åring.

    Likevel så gikk hun på skolen, sammen med for eksempel min fars stedatter Christell, etterhvert, som er 72-årgang.

    Så Pia dumpa en klasse, allerede den første skolendagen, på Torstrand skole.

    Så hva som skjedde der, det veit jeg ikke.

    Jeg fikk ikke oppgitt noen grunn, til at Pia dumpa.

    Selv om jeg syntes det var rart da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde 2-3-4 Hardy-bøker, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Jeg hadde vel fått de til jul, eller i bursdaggave, eller noe.

    Jeg pleide å lese de, under dyna, med lommelykt, noen ganger, husker jeg.

    (For mora vår la oss rimelig tidlig.

    Og Pia lå jo i det samme rommet, i køyesenga over meg.

    Så jeg kunne vel ikke ha på lyset da.

    Så sånn var det).

    Den første sommeren, i Jegersborggate, så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, på telttur, til Danmark.

    Vi bodde på en campingplass, ganske sentralt, i København.

    Vi dro på Tivoli og Zoo, husker jeg.

    Jeg hadde vel vært hos faren min, på Bergeråsen, like før denne sommeren.

    Og mora mi og Arne Thomassen, ville en gang, at jeg skulle kjøpe kaffe til dem, for noen sparepenger, som jeg hadde fått av faren min, og som jeg hadde på en sparebøsse, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, eller faren min vel, til jul, litt før det her vel.

    Så sånn var det.

    Og de pengene ville mora mi og Arne Thomassen, at jeg skulle kjøpe kaffe for, til dem.

    (For de var tomme for både penger og kaffe da).

    Jeg ble liksom befalt å gjøre det, av Arne Thomassen, så jeg turte ikke å si nei, men klagde i butikken til fru Landhjem da.

    Jeg kjøpte en karamell til meg selv da.

    Og da stod det jo en sladrekjærring der da, som sa at det fikk jeg ikke lov til, eller noe.

    Men så sa jeg det, som det var, at det var mine penger, så det gjorde jeg som jeg ville med.

    Så skulle jeg liksom få tilbake, pengene som de skyldte meg, i Danmark da.

    Så jeg fikk fire kroner, i Tivoli.

    Jeg spilte på flipperspill, for to av kronene.

    Og kjøpte et kandisert eple, til Pia, for en av kronene.

    (Den siste krona, husker jeg ikke hva jeg brukte til.

    Men jeg fikk ikke så mye penger, som de skyldte meg, så jeg var fortsatt litt irritert, husker jeg).

    Men den siste dagen, i Danmark, så dro Arne Thomassen oss med, på en galloppbane, like ved København.

    Jeg maste, og fikk lov å spille fem kroner, på en hest.

    Jeg spilte på en hest, som hadde en kusk, som het Olsen.

    Min far het nemlig Olsen, og jeg var sur på Arne Thomassen og mora mi da, siden de var strenge, syntes jeg, og jeg gikk ikke så bra sammen med de da.

    Men men.

    Så vant den hesten da, som han danske Olsen-kusken kjørte.

    Og jeg hadde plutselig mange fine danske sedler, (kanskje 20-30 kroner), som jeg vekslet i en bank vel, når vi kom tilbake, til Larvik.

    Vi var vel også på en campingplass, i Sverige, på veien tilbake, mener jeg å huske.

    Det syntes jeg var litt kjedelig, husker jeg.

    Det var ikke som i København, hvor vi fant på ting å gjøre, hver dag.

    Mora mi sa, på campingplassen, i København, at noen hollendere, i naboteltet, skrek ‘nei’, hele tida.

    Mora mi sa det, at de herma etter meg, som alltid skreik ‘nei’.

    Men men.

    (Jeg var nok litt sur den ferien, fordi jeg hadde blitt lovt alle pengene, som mora mi og Arne Thomassen, skyldte meg, men de ga meg bare fire kroner, i Tivoli.

    Og jeg fikk ikke mer penger i Zoo, sånn som jeg husker det.

    Jeg husker bare at de viste meg en stor gorilla, eller orangutang, eller noe der, som stod inne i et forholdsvis lite glassbur vel.

    Så den nesten ikke fikk beveget seg.

    Det var nok ikke som hos Julius og de, i dyreparken, i Kristiansand, på langt nær, vil jeg tro.

    Så dansker er kanskje ikke så snille, hvis man skal dømme fra hvordan de behandlet den store, gamle apen, som bare måtte stå der, hele dagen vel, omtrent.

    Men men).

    Da vi kom tilbake til Larvik, så var det enten i 2. eller 3. klasse, noen svenske barn, som hadde begynt på Torstrand skole.

    Og de mente at jeg var svensk, husker jeg at de sa, til noen andre barn.

    De hadde kanskje sett meg, på den campingplassen, i Sverige da, kanskje.

    Så det var veldig flaut husker jeg, og jeg klagde til Arne Thomassen og mora mi da, på at det var noen svenske barn, på skolen, som sa jeg var svensk da.

    Men men.

    (Faren min likte for eksempel ikke Sverige.

    Han pleide ihvertfall å si det, at ‘Volvo er ikke bil’.

    Når han kjørte mellom Larvik og Bergeråsen, med Pia og meg.

    Da ville han noen ganger, be meg, om å si hvordan bilmerker, som alle bilene vi møtte, var.

    Så han lærte meg det, å gjennkjenne de forskjellige Volvoene, Mercedesene, osv., da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    En gang jeg var hos faren min, mens jeg bodde hos mora mi.

    Så sa faren min, at jeg kunne lese i de pornobladene, (Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.), som han hadde liggende, i stuereolen, hos seg, i Hellinga 7B.

    Jeg var alene hjemme der, noen dager, og leste sex-historiene, som leserne hadde sendt inn, og sånn, da.

    Så en gang, da jeg kom tilbake, til Jegersborggate.

    Så skulle mora vår bade Pia og meg, samtidig, i badekaret.

    (Enda jeg var vel åtte år, og Pia 6-7 år vel).

    Og da var jeg blitt interessert i sex da, og nakne jenter/damer, fra å ha lest de pornobladene, (eller hva man skal kalle de), til faren min.

    Så jeg reagerte på Pia, og tok tåa borti underlivet hennes, i badekaret, osv., husker jeg.

    (Men da kjefta mora mi).

    En annen gang, så spurte jeg Pia, om hun kunne suge tissen min.

    (For det hadde jeg lest om, i bladene til faren min, at var så godt da).

    Det ville ikke Pia, sa hun.

    Jeg prøvde å tilby henne, at jeg kunne sleike på tissen hennes.

    (For da tenkte jeg det, at da ville hun gi seg).

    Så jeg sleika litt da, må jeg innrømme, med tungespissen, på tissen til Pia, oppafor trappa, i 2. etasje, i Jegersborggate, en gang.

    Det smakte litt, nettopp piss vel.

    Så det var ikke så artig.

    Men men.

    Men Pia ville fortsatt ikke sleike meg på tissen, husker jeg.

    Men men.

    Så jeg ble litt gæern, av å lese de pornobladene, til faren min, som 7-8 åring, husker jeg.

    (Jeg hadde vel såvidt lært å lese, på skolen, da jeg fikk lov å lese de bladene, med sex-historier og nakenbilder av damer i 20-årene osv., av faren min).

    Men men.

    Men etter den siste episoden der, så skjedde det ikke noe mer sånt, i Jegersborggate, husker jeg.

    Men men.

    Jeg husker da jeg fylte ni år, (sommeren 1979), så lå den en dag, en gave til meg, fra tante Ellen, i Sveits, som postmannen hadde klart å få gjennom brevsprekken, i døra.

    Mora mi ville ikke at jeg skulle få den gaven, (av en eller annen grunn).

    Og dytta meg ned trappa.

    Likevel fikk jeg tak i gaven først, og det var nougat, blant annet.

    Jeg spiste noen av disse, før jeg flytta til faren min, men lot Pia få de siste.

    (Så jeg sparte de lenge da, for bursdagen min var jo 25. juli, mens jeg flytta til faren min, i oktober).

    Men men.

    Faren til Frode Kølner, fikk meg til å begynne å samle på frimerker.

    Frode gjorde dette, og jeg fortalte det, at jeg hadde fått noen førstedagsbrev, av faren min.

    Men jeg samlet ikke på ‘vanlige’ frimerker, men faren til Frode Kølner, forklarte hvordan man skulle gjøre da.

    Man måtte legge frimerkene i vann, og så tørke de, på noe papir, for å få av restene av konvolutten.

    Men kunne kjøpe små flasker med bensin, på apoteket, for å se det, om det var vannmerke, på frimerkene.

    (Om det var vannmerke, eller ikke, kunne avgjørde det, om frimerket var verdifult, eller mindre verdifult.

    Men men).

    Man brukte en pinsett da, til å ta i frimerkene med, og en dråpeteller, til å dryppe bensinen med, på frimerkene, og det fantes også en spesiell, svart, plastskål, til å la frimerkene ligge i, mens man dryppet bensin på dem.

    Men men.

    Faren til Frode Kølner, tok også med Frode og meg, på en frimerkeauksjon, i DNC-bygget, ved Larvik Torg.

    Jeg hadde bare 3-4 kroner, og klarte å by 3.50 da, for en pakke, på auksjonen.

    Det var bare lov å by i hele kroner, så da lo folk fælt, på frimerkeauksjonen, husker jeg.

    Men men.

    Jeg ble også med, på en frimerkeklubb, som var på Torstrand skole, husker jeg.

    Det var kanskje litt kjedelig, (og nesten som på skolen), noen ganger.

    Men men.

    Noen dager, så kunne man vinne, noen frimerke-premier, som ble trukket, tror jeg.

    En gang, så fikk jeg et stort frimerke-ark, som bestod av flere frimerker da, som var ustemplede, og som sammen dannet et ark da.

    Det var russisk, og forestilte det russiske romfartsprogrammet.

    Pia syntes det frimerke-arket var spesielt artig, husker jeg.

    Jeg hadde vel lært det, av faren til Frode og Frode, at russisk og andre utenlandske frimerker, ofte ikke var så mye verdt.

    Men men.

    Men det var fint å se på da.

    ‘Glansbilder’, kalte vel faren til Frode, sånne frimerker, som det med Sputnik, osv., på.

    Men artig var det, å se på, husker jeg.

    Så det frimerke-arket, det ligger fortsatt sammen med noen førstedagsbrev og et kort fra danskekongen, til min tippoldefar, som bestemor Ingeborg ga meg en gang, på City Self Storage, i Oslo.

    (Hvis de ikke har tulla med det da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Atle Farmen og Jakob, (sønn av en advokat vel, mente mora mi), og en til, i klassen min, på Torstrand skole, skulle ha frimerkeklubb, husker jeg de sa.

    Jeg hadde jo da samlet frimerker, en stund allerede, og lurte på om jeg også kunne få være med.

    MOra mi sa at Pia skulle bli med meg.

    Jeg sa vel at det var greit.

    Og når vi kom til Atle og dem, så satt de gutta bare der, i stua til Atle Farmen og dem, i en time kanskje.

    Ikke mye ble sagt.

    Men, Atle Farmen og de, de hadde også en utendørs grus-fotballbane.

    Så vi spilte litt fotball der, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    (De bodde på Torstrand, og hadde en båtbutikk, eller noe, mener jeg å huske.

    Men men).

    Neste gang, så sa de gutta i klassen det, at frimerkeklubben, skulle være hos Jakob.

    Jeg gikk dit, og da sa mora til Jakob, at frimerkeklubb-møtet, var hos Atle Farmen og dem, den gangen også.

    Så fikk jeg en bolle, eller to, som mora til Jakob, hadde bakt selv vel, og gikk ned til Atle Farmen og dem, igjen da.

    Det møtet ble vel som det forrige, det ble ikke sagt eller gjort stort.

    Men men.

    Så det var vel noe slags utfrysing av meg da, må jeg vel kanskje si.

    Men men.

    Atle Farmen, gikk for å være den beste i klassen, til å sparke fotball.

    Bestefar Johannes, i Nevlunghavn, spurte meg en gang, hvordan jeg gjorde det, i sport, osv.

    Jeg svarte det, at jeg hadde scoret et mål, i en fotballkamp, i skolegården.

    (Det var oftest veldig mange som spilte, så det var ‘mølje-fotball’, som det vel ble kalt, og ganske vanskelig å score).

    Men den gangen jeg scorte, så begynte de andre bare på nytt.

    (Av en eller annen grunn).

    Bestefar Johannes, spurte meg om hvorfor det.

    Og jeg svarte bare, at det visste jeg ikke.

    Men men.

    (Jeg spilte nok bedre, når vi spilte på gresset, oppe ved blokkene ved sykehuset der, for der var vi oftest færre som spilte.

    Så da ble det ikke så møljefotball.

    Men men).

    Mora mi ble gravid igjen, i Jegersborggate.

    Hu spurte meg en gang, hva jeg ville, at ungen skulle hete.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Men jeg huska det, at Atle Farmen, i klassen, var best i fotball.

    Så jeg svarte det, at ‘hvis det blir en gutt, så burde han hete Atle, for da blir han god i fotball’.

    Så sånn var det.

    Nå ble ikke ungen kalt Atle da, men Axel.

    Mora mi forklarte aldri det, om hvorfor ungen skulle hete Axel.

    Men kanskje hu valgte et navn på A, siden jeg foreslo Atle?

    Hvem vet.

    Så det er ihvertfall en mulighet for, at (halv)broren min Axel, er oppkalt etter Atle Farmen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bestemora til Frode Kølner, (antagelig farmora), bodde i 2. etasje, i det samme huset, som Frode og dem.

    Men hu så jeg aldri noe til, enda jeg var der ganske mye.

    Frode hadde et leke/gjeste-rom, eller noe, i 2. etasje, (hvor vi pleide å leke butikk, mm.), men han sa ikke noe om at farmora, bodde i rommene ved siden av, før etter at hu var død, (et godt stykke ut på 80-tallet vel).

    Da viste han meg rommene til farmora, (som fortsatt var møblerte), og jeg fikk litt sjokk, over at hu hadde bodd der, hele tiden, mens jeg hadde vært på så mange besøk hos de, uten at jeg hadde sett hu hos dem, eller utafor rommene sine der.

    Så det var litt spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Mora til Frode, var fra Kristiansand, eller ihvertfall Sørlandet vel.

    Hu hadde mørkt hår, husker jeg, og litt pløsete ansikt kanksje vel, og snakka fortsatt sørlandsdialekt da.

    Hu var husmor, og dro noen ganger på ferie, alene, hjem til Sørlandet.

    Da hendte det seinere, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, at jeg ble invitert til Frode og de, når de skulle på hytta i Brunlanes, (ikke langt fra Lyshus-stranda, og der hvor Pia og jeg bodde det halve året vel, sammen med mora vår og Arne Thomassen).

    Men men.

    I huset vårt, så var det TV-stue, og en liten spisestue vel, (som vi sjelden brukte).

    Det var et kjøkken, og soverommet til mora vår og Arne Thomassen.

    (For å komme fra TV-stua, til kjøkkenet, så kunne man både gå gjennom spisestua og soverommet.

    (Noe som kanskje var litt spesielt, at det var dør mellom kjøkkenet og soverommet til mora mi og Arne Thomassen).

    Men men.

    TV-en stod i TV-stua da selvfølgelig, men en radio, stod på soverommet, til mora mi.

    Så hvis jeg ville høre radio, (noe som var artig, hvis det var landskamper i fotball osv., som vel ikke alltid ble TV-sendt, på 70-tallet. Ihvertfall husker jeg at jeg hørte på en landskamp, i fotball, mellom Norge og Skottland, i det rommet. Men men).

    Vuggen til Axel ble også plassert i det soverommet, til mora mi og Arne Thommassen.

    Vugga, som de kjøpte ny, var i brunmalt tre.

    Jeg sa vel noe sånt, som at det ville gjort seg, med noen utskjæringer osv., i treet.

    Det neste som skjedde, var at søstera mi, (en gang jeg var ute med mora mi og Arne Thomassen), dreiv og skar i vugga til Axel, med en kjøkkenkniv, når vi kom inn utgangsdøra.

    Pia var nok mora mi sitt favorittbarn, (som aldri gjorde noe galt, liksom), så Pia fikk ikke kjeft, men trøst, av mora vår, siden søstera mi begynte å grine, da vi kom hjem.

    Men men.

    Arne Thomassen, dreiv og jobba inne i Oslo, på den tida, som Axel var nyfødt, og han sa til meg, at jeg måtte være mannen i familien.

    Så jeg måtte handle masse mat og sånn, for mora mi, i mange butikker, i Larvik.

    Jeg fikk penger og handlelapp da.

    Jeg var vant til, (fra før jeg ble interessert i kronespill), at jeg fikk lov å spille en krone, på kronespill, når vi var på kafeteria, og sånn, med mora mi.

    Så jeg telte etter, når jeg var på supermarkedet Thorfinns, om jeg hadde råd å spille en krone, på kronespill.

    (Som en slags betaling for handlerunden, men kanskje mest fordi jeg kjedet meg litt.

    Noe sånt).

    Og da spilte jeg en krone da, og kanskje mer, hvis jeg vant på det spillet.

    (Men ikke uten å holde oversikten, over hvor mye jeg kunne spille for.

    Jeg spilte aldri for så mye, at jeg ikke fikk råd, til å kjøpe tingene, på handlelappen).

    Den andre gangen, som jeg handla for mora mi, eller noe sånt.

    Så dukka Pia opp på Thorfinns, og så på at jeg spilte på kronespillet.

    Jeg vet ikke om noen sendte henne.

    Hvem vet.

    Ihvertfall, så var det sånn, at når jeg dro på Domus, en gang, for å handle, for mora mi, så ble jeg angrepet av to eldre unger, (Egil aka. Tin-tin og Laila, som var begge et par år eldre enn meg vel).

    De løp mot meg, og jeg fløy, med handleposer og alt, inn i heisen, på Domus.

    Jeg tok så heisen først ned i første etasje vel, og så opp på taket, der hvor parkeringsplassen var.

    Da finta jeg ut Tin-Tin og Laila litt.

    Jeg gjemte meg, på parkeringplassen på taket, og så at hue til Laila, stakk ut, fra der trappa opp til parkeringsplassen var.

    Så gikk jeg hjemover, den veien, som bilene kjørte, ned fra Domus-bygget, og videre hjem til Jegersborggate da.

    Men hvorfor de to ungene angrep meg der, det veit jeg ikke.

    Men jeg fikk rimelig sjokk, for begge de ungene var eldre enn meg.

    Var det mora eller søstera mi som skulle gi meg en moralistisk lærepenge?

    Det var uansett mora mi som hadde fått meg hektet, på de Røde Kors-automatene, så det blir bare som noe inbisilt for meg, isåfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Kølner hadde også en kar, som gikk i klassen sin, som het Morten, og hadde rødt hår.

    Han bodde noen få hundre meter, i retning Tagtvedt, fra der Frode Kølner bodde.

    Jeg var litt sånn ‘needy’, på den tida, tror jeg.

    (Jeg var ikke så vant til å ha kamerater, etter å ha bodd i Mellomhagen, og hatt de tre nabogutta som uvenner, osv).

    Så jeg pleide noen ganger å spørre Frode Kølner, om jeg var bestekameraten hans.

    Og da svarte han i begynnelsen ihvertfall, at Morten, nok var bestekameraten hans.

    Men han skifta mening, mener jeg ihvertfall, etter en del måneder, og da sa han vel at jeg var bestekameraten hans.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Jeg var også noen ganger hos han Morten, og ble også bedt i bursdagen hans, husker jeg.

    Da hadde dem godteposer, gjemt over hele huset, husker jeg.

    Vi skulle også ha gjettekonkurranse, og en på laget mitt, sa at den tegneseriefiguren, vi skulle gjette navnet på, var Sølvpilen.

    Men jeg sa Månestråle.

    Men han på laget mitt, var eldre, og fikk viljen sin.

    Men svaret var Månestråle da.

    (Så jeg hadde egentlig riktig).

    Men men.

    En gang jeg var hos dem, så fikk jeg rabarbera, i en kopp sukker, av mora til Morten, husker jeg.

    Men men.

    Seinere en gang, en gang Kjetil Holshagen, fra Bergeråsen, (da ihvertfall), og jeg, dro på Danmarkstur, og lå over, hos Frode Kølner, så så vi filmen Gjøkeredet, (med Jack Nickelson), hos Morten og dem, mener jeg, (kanskje rundt 1986, eller noe. Hvem vet).

    (Ihvertfall så husker jeg det, at jeg så den filmen hos Morten og dem, sammen med Frode Kølner da, rundt den tida).

    Så sånn var det.

    Mora mi kjente noen som bodde, opp mot det stedet, i Nansetgata, hvor det pleide å være tivoli, osv.

    (Like nedenfor der Larvik Bibliotek er nå).

    Sønnen i huset, var et eller to år eldre enn meg.

    Og like etter at vi flyttet til Jegersborggate, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedebuset, på noe kristelige greier da, for gutter.

    Så sånn var det.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med.

    Og det var jo litt artig, i begynnelsen.

    Jeg var yngst der vel.

    Dette var om vinteren.

    (Det må ha vært vinteren 1978/79 da).

    Og lederne dro med oss kanskje cirka 15-20 guttene, bort til ved Tollerodden der, (en badestrand, like ved Larvik kirke).

    Det var kanskje 20-30 centimeter, med snø.

    Så det ble gått opp ganger, som vi skulle løpe, og leke sisten i.

    Jeg syntes det var artig, og fryda meg, for jeg syntes det var litt gjevt, siden jeg var yngst da, og fikk være med, å leike, med alle de eldre guttene da.

    Så jeg hoppa noen ganger ut av sporet, må jeg innrømme, for jeg syntes det var så artig der.

    (Men jeg tok det ikke så særiøst da kanskje.

    Men som å leike med kamerater kanskje.

    For jeg hoppa jo noen ganger ut av de spora, for å slippe unna de som ville gi meg sisten.

    Mens jeg lo kanskje.

    Men men).

    Vi fikk også noen blokker, til å samle inn penger på.

    Dette var vel første gangen min der.

    Jeg gikk aleine gjennom gatene i Larvik, og ringte på hos folk, og samla inn penger, uten at jeg visste, hva den organisasjonen het, osv.

    Så ringte jeg på hos mora mi og Arne Thomassen da, og spurte om de ville støtte.

    Arne Thomassen ble sur, og sa at dem hadde dårlig råd.

    (Men jeg bare ringte på, for å forklare for dem, hva jeg dreiv med mest.

    Mest for morro skyld da, for å vise at jeg hadde fått ansvar.

    Men men.

    Så han behøvde jo ikke å gi penger, jeg ville ikke ha sagt noe jeg, for å si det sånn.

    Men han ga en femmer da.

    Men men).

    Så gikk jeg videre.

    Noen steder fikk jeg kanskje et glass vann, eller et glass saft.

    To eldre damer, som bodde i en leilghet, i noen blokker, nærmere sentrum, i Jegersborggate, spurte meg nøyere, om hvilken organisasjon det var, osv.

    Men jeg klarte ikke å gjøre rede for det.

    (For dette var jo den første gangen jeg hadde vært på møte der, og jeg var yngst).

    Men jeg mener jeg overhørte, den neste gangen der, at noen hadde skrevet leserinnlegg, i Nybrott eller Østlands-Posten, om at den organisasjonen da, (som jeg nå lurer på om var Statskirken, for den bygningen vi hadde møter i, det heter visst bare Bedehuset, har jeg skjønt, og ligger ovenfor Herregården, like nedenfor der, som man hogger i fjellet, i Larvik, når en dansk eller norsk konge, har vært på besøk.

    Jeg gikk også i de blokkene, ovenfor sykehuset.

    (De blokkene, som hadde den fine, (dog lille), parken, (på skrått ovenfor der Frode Kølner og dem bodde), hvor vi pleide å spille fotball).

    Et sted, så hørte jeg bare noe jamring.

    Da skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg ringte på, tre ganger vel, tilsammen.

    Og da, så kom det til slutt ei ung dame ut, som var skikkelig sjuk.

    Åja, sa jeg, og gikk videre da.

    Jeg var ikke vant til å ringe på, på så mange dører, for å si det sånn.

    Men men.

    (Det var noen andre gutter, som hadde fått en donering, fra en blind mann.

    Før vi andre hadde fått begynt ordentlig, å samle inn penger.

    Derfor ble vi så gira da, på at vi også måtte samle inn penger.

    Derfor var jeg ganske ivrig da.

    Så sånn var det).

    Jeg fikk vel samlet inn et sted mellom 150 og 200 kroner, mener jeg å huske.

    Noe som ikke var så dårlig, i 1978 vel.

    Men, Arne Thomassen, og muligens også mora mi.

    De konfiskerte/lånte de pengene.

    (Antagelig fordi de hadde dårlig råd).

    Og de fra bedehuset måtte masse på meg, etter at jeg hadde slutta der, om de pengene.

    Da måtte jeg mase på Arne Thomassen da.

    Og etter et halvt år kanskje, eller noe.

    Så fikk bedehuset endelig de pengene da.

    Så sånn var det.

    Jeg maktet ikke å gå der mer, etter det andre møtet, var det vel.

    For på slutten av møtene, så måtte vi ned på alle fire, for å be.

    Og en av lederne, begynte å tale i tunger.

    Da ble det for mye for meg, (som egentlig ikke trodde på Gud, skal jeg være ærlig).

    Men men.

    Så jeg bare så meg rart rundt der, mens jeg smilte og nesten lo vel, (mens vi stod på alle fire da), mens han ene lederen talte i tunger.

    Etter det, så orka jeg ikke å dra dit mer.

    (Selv om vel mora mi og han gutten, (som gikk i 4. klasse, eller noe vel), som mora mi kjente mora til, maste).

    Så sånn var det.

    Pia begynte på turn, og mora mi ville at jeg også skulle gå der.

    Jeg var ikke noe flink i turn.

    Jeg var for stiv i kroppen, etter å ha spilt mye fotball vel og syklet rundt i Larvik.

    Så jeg var bare med, et par ganger, der og.

    Pia ville dusje der, som den eneste, av alle guttene og jentene vel, og kringkastet det, foran alle guttene, i guttegarderoben.

    Men men.

    Den siste gangen, som vi gikk fra turninga, (som var på Torstrand skole, like ved bedehuset).

    Så fant vi en rar mus, like ved siden av det fjellet, hvor det hugges inn, hver gang, som en dansk eller norsk konge, hadde besøkt Larvik.

    Den musa så ikke ut, som den musa, som Pia og jeg, hadde funnet, i Vestmarka, noen år før.

    Denne musa, stod på bakbena, omtrent som en kenguru.

    Og den så veldig søt/morsom ut, husker jeg.

    Plutselig, så dukka det opp en gutt, fra ved bedehuset der.

    (Han var vel 2-3-4 år eldre enn meg, kan jeg tenke meg).

    Han begynte å jage oss, og sa at vi var slemme mot musa da, eller dyret, eller hva han sa.

    Så det var en rimelig spesiell episode, husker jeg.

    Men men.

    Noen gutter, i klassen min, babla om at de skulle på fotball-trening.

    Jeg spurte om jeg kunne få bli med.

    Og jeg var så på en trening vel, og en kamp, for Fram.

    Vi spilte mot Nanset.

    Vi var vel bare tredjelaget, tror jeg.

    Og det laget fra Nanset, det var gutter, som var et par år eldre enn oss.

    Så vi tapte 5-0 eller 6-0, eller noe.

    Jeg var vel reserve, men fikk spille litt etterhvert.

    Det gikk trått, mot store og ‘gampete’ Nanset-forsvarere.

    Men men, det eneste jeg fikk til, var å kline et skudd, rett i reklameskiltene, kanskje 10-15 meter, til side for målet.

    Men det smalt ihvertfall litt.

    Jeg hadde ingen å sentre til, og en forsvarer helt inni meg, så jeg måtte bare gjøre noe, liksom.

    Det var vel det nærmeste vi kom mål, i den kampen, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så glemte jeg vel det her med fotballtrening.

    Og de gutta sa vel heller ikke noe.

    Så det ble ikke noen flere treninger, eller kamper, på meg, etter dette.

    Seinere, så ble det vel gjort om, sånn at ikke lag, hvor aldersforskjellen var så stor, møtte hverandre, i knøtte/lilleputt-kamper, eller hva det var.

    (Mener jeg å huske, fra da jeg spilte på Berger, utover 80-tallet, osv).

    Frode Kølner og jeg, vi sykla rundt, mange steder, i Larvik.

    Jeg fortalte vel det, at jeg pleide å pante flasker, på travbanene, når jeg var med Arne Thomassen.

    Frode Kølner, dro meg med til Mesterfjellet, (het det vel, forbi varemagasinet til Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), der).

    Vi så ned mot Larvik, fra jernbanestasjonen cirka, og langs Farriselva, (heter den vel), et stykke mot Farris da.

    Vi så den delen av Larvik, kanskje 50 eller 100 meter under oss da.

    Noe sånt.

    Og Frode Kølner sa det, at rundt der, så pleide det å være fylliker.

    Og man kunne finne tomflasker da.

    Så sånn var det.

    Vi fant vel noen tomflasker da.

    Men seinere, så var jeg der mange ganger, men fant vel aldri så mange tomflasker der, etter det.

    Men men.

    Jeg var ikke så mye hjemme, hos mora mi og Arne Thomassen, i Jegersborggate, på den her tida.

    For de var så strenge og anspente og masete, må man vel kanskje si.

    Så jeg var mest ute, sammen med kamerater, eller Pia, eller at jeg sykla rundt aleine kanskje.

    Jeg samla flasker da, som jeg panta, og tulla i de mange bankene som var i Larvik, og spurte om de hadde gratis sparebøsser og veksla pengen jeg fikk, fra pantinga, i ruller med 5-ører, osv.

    (For jeg syntes at de rullene var artige.

    Det var kanskje Frode Kølner, som fortalte meg det, at man kunne få mynter, i ruller da.

    Hvem vet).

    Pia dumpa jo et år, men når hun endelig fikk begynt på skolen, (det året jeg gikk i tredje klasse), så hadde hun plutselig en dag, med en eller annen gutt hjem.

    Som hun hadde møtt, sa hun.

    Og han stod bare i hagen vår, (ved det morelltreet, som jeg skrev om, i det forrige kapitellet), rett opp og ned, uten å si noe.

    Det såret meg kanskje litt, at søstera mi bare fant en gutt, som hun tok med hjem, (en med lyst hår vel), sånn helt uten videre.

    Men men.

    Søstera mi sa vel så til han gutten, at han kunne gå hjem igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Søstera mi tærte også på meg litt, på denne tiden.

    Hu kunne plutselig si til meg, at ‘du er stygg’.

    Noe jeg ikke hadde tenkt så mye over, egentlig om jeg var stygg eller pen.

    Så hvorfor søstera mi, Pia, sa det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje for å få meg nedstemt da, og for å liksom få et ‘overtak’ på meg da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, mens Pia og jeg, var alene hjemme, en kveld vel, i Jegersborggate.

    (Før Axel ble født vel).

    Så kom plutselig politiet på døra, og spurte om det var vi, som eide en boble, som stod, (uten skilt muligens), utafor huset vårt da, på en parkeringsplass, i Jegersborggate.

    Jeg forklarte det, at det var vår boble.

    (Selv om jeg ble litt skremt da, av de her to politifolka, i uniform, som kom på døra vår da, når vi ungene var aleine hjemme).

    Så sånn var det.

    De lurte visst på hvorfor den bobla, stod på det samme stedet, så lenge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora vår var veldig glad i soft-is, som kosta sånn cirka 3 kroner kanskje, på den her tida.

    Pia og jeg, vi pleide også å få soft-is.

    Og noen ganger, så kunne mora vår ta oss med, til Tollerodden, som var en strand, nede ved Larvik kirke.

    Tollerodden var ikke en sandstrand, sånn som Hvittensand, men et basseng, som var fylt med sjøvann da.

    Så sånn var det.

    Jeg likte vel bedre å bade på en vanlig strand, kanskje, og mora mi ønsket å inspisere, at jeg kunne svømme.

    Den første eller andre sommeren, i Jegersborggate, vel.

    Jeg skjønte ikke poenget med det.

    Jeg hadde fortalt mora mi det, at jeg kunne svømme, så jeg skjønte ikke poenget liksom.

    Jeg gadd ikke bare å bade, på kommando liksom.

    Det ble for dumt liksom, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Axel ble født, så var mora vår ekstra spesiell, vil jeg si.

    Hu sa til Pia og meg, at vi ikke fikk lov å si, på skolen, at mora vår skulle føde.

    Så glemte jeg meg, og sa det, til svømmelærerinna vel, (som var vikar i norsk, eller noe, vel).

    Så sa jeg det til mora mi, at jeg hadde glemt meg.

    Og da mora mi skulle føde, så sa hu det, at jeg måtte ligge i dobbeltsenga, sammen med henne, i første etasje.

    Så dukka Arne Thomassen opp, (som egentlig jobba i Oslo, på den her tida).

    Han spurte meg ‘skjønner du hva som skjer’.

    Jeg regna med at mora mi skulle føde, og svarte ‘ja’.

    Mora vår hadde fortalt meg hvor det lå noen mynter, som Pia og jeg, kunne kjøpe godteri for.

    Men, jeg måtte også kjøpe Nybrott, dagen etter, eller noe.

    (Så det var litt komplisert).

    Jeg tenkte på å roe ned Pia, så etter at jeg kom hjem fra skolen, (dette var mens jeg gikk i 2. klasse).

    Så dro jeg med Pia, til kiosken, og vi kjøpte masse godteri.

    Dette var en kiosk i Øvre Jegersborggate vel.

    Og der fant jeg ut, at det fantes artigere godteri, enn karameller, (som jeg var så glad i, da vi bodde i Storgata).

    Dunder salt, til 10 øre, var en stor favoritt, som jeg begynte å kjøpe, i den kiosken der.

    De smakte salmiakk og lakris og samtidig søtt vel, og var vel favorittgodteriet, til både Pia og meg.

    Sammen med Hubba Bubba, som man fikk i både rød pakning og med lakrissmak vel.

    Og også Shake-tyggegummi, med lakrissmak, syntes vi var gode.

    Potetgull med paprika, var også en favoritt.

    Og brus da, selvfølgelig.

    Vi likte også potetmos, som de solgte, for 1.50, eller noe vel, pr. beger, i en kiosk, nederst i Nansetgata, ovenfor busstasjonen vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kom bestefar Johannes, og henta oss, og kjørte oss til Nevlunghavn.

    Der skulle vi bo, mens mora vår var på sykehuset, og fødte Axel da.

    Så kjørte de meg, på skolen, dagen etter.

    (Pia hadde jo dumpa, så hu slapp skolen.

    Men men).

    Bestemor Ingeborg, spurte meg, på en omstendelig måte, (må man vel si), når skolen min sluttet, dagen etter.

    Jeg er sikker på at jeg sa riktig klokkeslett.

    (Hun spurte like omstendelig, om hvor de skulle møte meg, og jeg svarte, ved Televerket der, øverst i Herregårdsbakken).

    Likevel, så klarte de å rote med tidspunktet.

    Jeg husker jeg gikk samme vei, som han Jakob, fra frimerkeklubben til Atle Farmen, (og sønn av en advokat vel, ifølge mora mi), hjem fra skolen, den dagen.

    (Det var en annen vei, som gikk nesten parallelt, med Herregårdsbakken, på den andre siden av skolen.

    Selv om den veien, var en omvei egentlig, for den gikk litt bue vel, mens Herregårdsbakken gikk ganske rett opp).

    Så jeg kom fram til Mazda-en, til bestefar Johannes, fra baksiden, av der de stod vel.

    De så vel kanskje etter meg ned Herregårdsbakken.

    Hvem vet.

    Så kjefta bestemor Ingeborg på meg, og sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett, og at de hadde stått der i 2-3 timer, eller noe.

    Men, jeg gikk jo bare i 2. klasse.

    Vi hadde vel ikke så mange skoletimer.

    Så det tror jeg kanskje må ha vært en røverhistorie, fra bestemor Ingeborg, (av en eller annen grunn).

    Men men.

    (Hvis ikke, så hadde hun nok surra fælt.

    men men).

    Vi kjørte så til Nevlunghavn vel, og så kjørte bestefar Johannes, Pia og jeg, til Tønsberg sykehus(!), hvor mora vår hadde født Axel da.

    Selv om vi bodde et steinkast unna Larvik sykehus, så fødte mora vår Axel i Tønsberg.

    Det var spesielt, må jeg si, og det har jeg vel aldri fått noe forklaring på akkurat.

    Men men.

    Mora vår kom ut med Axel på armen, mener jeg å huske, og virka som å være i fin form vel.

    Så kjørte bestefar Johannes oss, til Jegersborggate, og mora mi ‘gura’ for jeg hadde brukt opp de to kronene, til Nybrott, på godteri.

    (Så hu må ha hatt veldig dårlig råd).

    Men jeg hadde kontrollen egentlig.

    For jeg huska det, at i en skrivebordsskuff, eller noe, i stua, så lå det to kronestykker.

    Så jeg viste mora mi det.

    så måtte jeg gå i den kiosken, nederst i Nansetgata, å kjøpe Nybrott da.

    (Den ovenfor busstasjonen, hvor de hadde Shake tyggegummi og potetmos i beger da).

    For mora mi sa at det var så viktig, med den avisa.

    Så viste det seg det, at noen hadde satt inn fødselsannonse, for Axel, i den avisa.

    (Eller, Axel hadde vel ikke fått noe navn ennå da.

    Så det stod vel bare at Karen Ribsskog og Arne Thomassen, hadde fått en sønn.

    Noe sånt).

    Men men.

    Arne Thomassen var ikke der da, han var vel på jobb, i Oslo, eller noe.

    Men men.

    Det var enda mye mer. som skjedde, i de et år og fem månedene, som jeg bodde i Jegersborggate.

    Jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 9: Jegersborggate

    Siden jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så har jeg kommet på en del ting, som jeg har glemt å ta med om.

    En ting var, at like etter at vi flytta til Mellomhagen, så ba mora vår, Pia og meg, om å leke i hagen.

    Da var det ikke så mye å gjøre.

    Vi var ikke så ‘høye i hatten’ der, så vi endte opp med å grave, i en jordhaug eller komposthaug, eller noe, som var innerst på eiendommen vår vel, like ved en utebod/skjul.

    Vi gravde i den haugen, (vi var vel 4-5 år gamle).

    Og vi fant masse meitemark.

    Vi fant også en mark, som så ut som en meitemark, men som var mye større.

    Den var kanskje 10-15-20 centimeter lang, og den var mye tjukkere, enn de vanlige meitemarkene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora vår, var også et par ganger vel, på en eller flere uke lange opphold, på sinnsykehus, eller nerveklinikk, eller hva det egentlig var.

    Det var kanskje derfor vi bodde ute hos Lasse og dem, i en ukes tid, en gang, mens vi bodde i Mellomhagen, Pia og jeg.

    Mora var vel også på noe sånt, når vi bodde i Jegersborggate, mener jeg å huske.

    Men da var kanskje Arne Thomassen hjemme da, og passa Pia og meg, den uka, eller hva det var, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Noe sånt.

    (Det var i hvertfall snakk om mora mi var på noe sinnsykehus, eller noe, mener jeg å huske.

    Men men).

    Jeg skrev om min farfar, Øivind Olsen, i det forrige kapitellet, og kan også ta med om noe mer han sa, mens jeg husker det.

    Han sa at han ikke stolte på leger.

    Han sa også at han ikke stolte på journalister.

    Han sa at han hadde blitt intervjuet av en avis, en gang, men da han leste intervjuet, så kjente han ikke igjen, noe av det han hadde sagt.

    Men men.

    (Det var vel på begynnelsen av 80-tallet, at han sa det her vel.

    Like etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Men men).

    Øivind sa også det, at han hadde sett russere, eller noe, nede på Høyen, med walkie-talkie-er.

    Til faren min vel, som ikke svarte vel.

    Øivind sa også en gang, på begynnelsen av 80-tallet det også, at han ikke trodde noe på hydrogenbomba, som amerikanerne hadde laget.

    Hvordan kunne den drepe menneskene uten å ødelegge husa, lurte Øivind på.

    (Også mens han snakka med faren min vel).

    Han likte heller ikke at folk bruke utrykket ‘monitor’, om dataskjermer.

    Monitor var et (krigs)skip, stod det i leksikon, sa Øivind.

    Han sa også det en gang, at en politiker, hadde sagt, på TV, når det ble funnet olje, i norsk sone, i Nordsjøen, at ‘vi får så mye penger, at vi kan gi det bort’.

    Så sånn var det.

    Han sa vel også det, at han skjønte ikke hva den spesialenheten for politiklager, skulle være godt for.

    Og han ga støtte til det, at en politiker kunne ha en statssekretær, fra et annet parti, i Willoch sin regjering vel.

    Det syntes han virket fornuftig, at man kunne se person og ikke bare parti, mener jeg å huske.

    Øivind fortalte meg det, at han i alle år hadde stemt Arbeiderpartiet, da jeg spurte.

    Jeg tror også at min morfar, Johannes, representerte Arbeiderpartiet, i kommunestyret osv., (i Hurum vel), hvor Øivind sa han var, ihvertfall.

    Ihvertfall så var Johannes sin onkel, Ole Konrad Ribsskog, på Stortinget for Arbeiderpartiet.

    Så sånn var det.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet, (ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet), husker jeg.

    Så også i min fars familie, så var det nok et stort generasjonsskille, vil jeg si, mellom min foreldregenerasjon og besteforeldregenerasjon.

    Hverken Ågot eller Øivind hadde førerkort, og de hadde da selvfølgelig heller ikke bil.

    Øivind var enten nede på verkstedet, og jobba, ellers så satt han i sin to-seters skinnsofa, og løste kryssord, leste avisa, (de abonnerte på Aftenposten og Drammens Tidende, og kjøpte alle ukebladene, Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad, selv om det kanskje var Øivind som ville ha Norsk Ukeblad. Var det det, som Ågot sa igjen? Hm).

    Jeg husker vel bare to episoder, hvor Øivind ikke var i sofaen sin, eller nede på verkstedet.

    En gang, så gikk han bort på Jordet til Lersbryggen, mens han smilte vel.

    Da stod Ågot og faren min, og glante ut kjøkkenvinduet, og liksom overvåka Øivind da, og prata seg imellom, om hva Øivind gjorde bortpå jordet der.

    (Det husker jeg, jeg stod selv og lurte på hva som foregikk, (siden faren min og Ågot var så bekymra eller oppstyrta, heter det kanskje), og så ut av vinduet, i spisestua).

    Den andre gangen, var når Ågot og Øivind, var med onkel Runar og dem, (og onkel Håkon og dem muligens), til Rhodos.

    En tredje gang, forresten, så dro faren min med både Øivind, og meg, (som var 9-10-11 år kanskje), for å se på materialer, til sengene, som de lagde på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Trevare A/S, som faren min bytta navnet til, når Øivind begynte å bli gammel), ute i Hoff, et sted, ikke langt fra Holmestrand vel.

    Øivind sa også en gang, at han huska så langt tilbake, som fra da han lå i vugga.

    Men det klarte ikke jeg selv, på den tida, (som jeg var 9-10-11 år), husker jeg.

    Men men.

    Like etter at min morfar, Johannes Ribsskog, døde, så fortalte vår mormor, Ingeborg Ribsskog, Pia og meg, litt, om slekta hennes og slekta til Johannes, mens hun fortsatt bodde i det store skipperhuset, i Blombakken vel.

    (Så dette var vel midt på 80-tallet, før hun flyttet til Stavern).

    Noe annet Ingeborg sa, som jeg ikke husket, da jeg skrev det forrige kapitellet.

    Det var at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, hadde skrevet et dikt, om sin mann, Johan Ribsskog, hvor hun utrykker medfølelse, med sin, (da vel avdøde), mann, som hele tiden, lengtet opp igjen, til Flatanger.

    (Bestemor Ingeborg sa at Johannes sin mor, visst var veldig streng mot mannen sin, (var det vel)).

    Som jeg senere har lest, på skriv/kopier, som Kjell Asak i Leirsund, var snill å sende, til meg, da jeg bodde i Livarpool, (Johannes sine foreldre jobba på Asak skole), at Johan Ribsskog, døde 40-50 år før kona vel.

    Noe sånt).

    Dette diktet, som jeg mener Ingeborg sa, at het noe med ‘Hvorfor var du’, eller noe sånt.

    Det var visst ganske kjent, (mente bestemor Ingeborg), og hadde visst blitt trykket, i flere ukeblader, osv., i Norge.

    Men jeg har ikke klart å finne det senere, på nettet, mens jeg bodde i Liverpool, selv om jeg søkte en stund etter det.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, sa også det en gang, at Johannes sin far, Johan Ribsskog da, sin mor, (Marta Marie Klemetsdatter Høstland, som også var mor til de kjente Bernhof, Ole Konrad og Adolf Ribsskog da. Adolf Ribsskog ble vel ordfører i Steinkjer tror jeg, (på tross av fornavnet), og var tvillingbror, til min oldefar, Johan Ribsskog), var i indremisjonen.

    Og hun moren, (og muligens faren og da), var visst så strenge, mot Johannes sin far, at det var såvidt, at han fikk lov å dra på Lærerskolen i Elverum, for å lese til å bli lærer da.

    (Det traff han også kona sin forresten, Helga Dørumsgaard).

    Men men.

    Dette kapitellet skulle være om Jegersborggate.

    Jeg husker det som en litt stressende tid, da vi flyttet inn i huset i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    Huset var kjøpt av bestefar Johannes, mener jeg.

    For at mora vår, og Pia og meg, (og Arne Thomassen), skulle ha et hus å bo i.

    (Sånn mener jeg det var).

    Dette var et hvitt trehus, med en stor hage, midt i hjertet av Larvik, må man vel kanskje si.

    Det var ikke et nytt hus, det var kanskje hundre år gammelt, eller noe.

    Jeg kontaktet de som bor der nå, mens jeg bodde i Liverpool, pr. e-post.

    Og de sa at hele huset var fullt av husbukk, (eller noe), og de måtte rive det, og bygge nytt, etter at de kjøpte det, av bestefar Johannes, på 80-tallet.

    De betalte vel også 50.000 under bordet, skrev de, (men det mener jeg var vanlig, på den tiden, før Willoch-regjeringen fjernet en del tungvinte lover og reguleringer, på 80-tallet vel.

    Noe sånt).

    Vi flyttet midt i skoleåret.

    Like før 17. mai, husker jeg.

    På skjemaet fra Folkeregisteret, så står det at vi flyttet, på 170578, (altså på selve nasjonaldagen, selv om vi vel flyttet dit litt før, mener jeg å huske), og flyttemeldingen ble registret 200578.

    Dette var Jegersborggate 16, forresten.

    Og vår bolig i Mellomhagen, det var Mellomhagen 15B.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk et artig flagg, som også var som en trompet, eller hva man skal kalle det.

    Et flagg, med tjukt rør, som man kunne blåse i, og så kom det en trompetaktig lyd da, eller noe.

    Det var egentlig ikke lov, med sånne flagg, i 17. mai-toget, mener jeg å huske, at frøken sa.

    Men da Arne Thomassen vel, spurte meg, om jeg ville ha sånt flagg, med fløyte da, så sa jeg vel ja, i lekebutikken da, (eller hvor vi var igjen).

    Og jeg tok også med det flagget, i 17. mai-toget da.

    Jeg skulle jo gå de siste ukene også, av første klasse, på Østre Halsen skole, og måtte da ta buss, de tre-fire-fem kilometerne vel, ut til Halsen.

    Mora mi kjørte meg vel til skolen, på 17. mai.

    Der var det kaos.

    Flagget var ikke heist, selv om det var 17. mai.

    Mora mi dro meg med, rundt der, og prata med en kontordame vel.

    Det visste seg det, at rektor Ness, hadde dødd, natt til 17. mai.

    Så mange elever, ihvertfall i første klasse, fikk nok sjokk.

    Rektoren døde, på 17. mai, det første året, som de skulle gå i 17. mai-tog, med skolen.

    Det var jo rimelig traumatiserende, sikkert for mange, av de noen hundre, av foreldre og elever og lærere, som møtte opp i skolegården, den dagen, på Østre Halsen skole.

    Men men.

    17. mai-tog ble det likevel.

    Vi gikk og gikk, (som Lalla Karlsen, fra Svelvik, sang om).

    Vi gikk over Lågen.

    Vi gikk videre til Torstrand, og gikk litt rundt, eller ihvertfall ventet der vel.

    Så gikk vi vel opp enten Herregårdsbakken eller den bakken ved Farrishallen.

    Og så gikk vi gjennom Jegersborggate.

    Der bodde jeg jo da, så det var litt artig.

    Det var ganske langt, for en syv år gammel gutt, å gå.

    For Østre Halsen skole, var med på 17. mai-feiringen, i Bøkeskogen, i Larvik, selv om Østre Halsen, lå på den andre siden av Lågen, enn selve Larvik by.

    Men men.

    I Jegersborggate, så kom mora mi, (hun og Pia og Arne Thomassen også kanskje, stod og så på 17. mai-toget), inn i 17. mai-toget, og bytta det morsomme fløyte-flagget mitt, i plast, med et ‘vanlig’ norsk flagg, med flaggstang av tre da.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi videre helt opp til Bøkeskogen, hvor det var et veldig artig arrangement, for barn da.

    Jeg var med på mange leker, og fant plutselig ikke mora mi, Arne Thomassen og Pia, i folkehavet.

    Faren til Lasse, satt og spiste et sted der, eller noe, og sa til meg, at jeg hadde blitt ropt opp, på høytaleranlegget.

    Jeg skulle gå et eller annet sted.

    Men jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå.

    Så jeg bare fortsatte å være med på leker, og sånn.

    Mora mi og dem ble litt sure, når vi til slutt fant hverandre, etter en time eller to kanskje.

    Men men.

    Mora mi sa da at hu hadde prata med faren til Lasse.

    Og han hadde sagt at jeg skulle gå et sted.

    Men så hadde jeg ikke gått dit.

    Men jeg klarte ikke å forklare det, at jeg ikke visste, hvor jeg skulle gå hen.

    Men men.

    Det var jo tusenvis av folk der, i Bøkeskogen, ved kafeteriaen og scenen der vel, på 17. mai da.

    Men vi bodde jo i Larvik, og jeg visste jo hvor Jegersborggate var, så jeg kunne jo bare gått dit igjen, etterpå.

    Så egentlig så var det ikke et så stort problem.

    Det hadde vært værre, hvis vi hadde bodd i Halsen, for å si det sånn.

    (Selv om jeg sikkert hadde klart å gått tilbake dit og).

    Men men.

    Det ble sånn, at jeg tok bussen, til skolen da, de siste ukene.

    Jeg var ikke vant til å ta bussen alene, og jeg skjønte ikke det helt, med å dra i snora, på bussen.

    For noen ganger, så dro noen andre i snora, da vi kom til Storgata, så jeg trodde at bussen kanskje alltid stoppa der.

    Men, man måtte visst sjekke, om et skilt, hvor det stod ‘Stopper’ kanskje, lyste rødt.

    Hvis ikke, så måtte man dra i snora.

    Et par ganger, så ble jeg med bussen, en holdeplass for langt, osv.

    Jeg ble vel ikke traumatisert av dette, men litt stressa ble jeg nok kanskje, i begynnelsen.

    Noen ganger, så var vi for sent ute, mora mi og jeg, på busstasjonen, i Larvik, og mora mi måtte hive meg inn i en drosje.

    (Hun kjente drosjesjåføren, mener jeg å huske).

    Men men.

    Andre ganger, så måtte jeg ta en gul og grønn buss, som var Tjølling-bussen vel.

    Den kjørte ikke ned i Storgata, så da måtte jeg gå, noen hundre meter, for å komme meg til skolen.

    Ofte ville jeg da komme litt seint på skolen, eller akkurat da det ringte inn.

    Frøken visste vel om dette, at jeg hadde flytta til Larvik.

    Men jeg syntes hun at hun kanskje så litt strengt på meg, en gang, likevel, som jeg kanskje var sistemann inn i klasserommet, eller noe.

    Men men.

    Jeg våkna kanskje litt opp av den her busskjøringa.

    Og syntes kanskje det var spenning nok, om jeg klarte å komme meg til skolen riktig, med bussen.

    Og tok kanskje ikke det om jeg var sistemann inn i klasserommet, og sånn, så nøye, de siste ukene.

    Det var mer spennede/dramatisk nesten, det med bussen, syntes jeg.

    Men men.

    Så hvorfor frøken så sånn spesielt på meg, (som jeg mener å huske), en gang, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Om det å komme seg til skolen, var kronglete, så var hjemveien enda værre, må jeg vel si.

    På veien hjem, så skulle nemlig mora mi og/eller Arne Thomassen, hente meg.

    Og de drøyde så fælt, noen ganger.

    Jeg måtte kanskje stå i Storgata, opp mot en time, å vente, før de kom å henta meg.

    Men men.

    Jeg mener jeg var på besøk hos faren min, i påsken, en måned eller to, før det her.

    Og da fikk jeg alltid lommepenger, (en del mynter vel ofte), som jeg pleide å ha med, tilbake til mora mi.

    Og da var det sånn, husker jeg, at jeg gikk i en kiosk, som lå i Storgata, og kjøpte godteri for en krone kanskje, hver skoledag, mens jeg venta på mora mi og Arne Thomassen da.

    Så det var liksom min måte, å holde humøret oppe på, i disse kjedelige ventepausene, mens jeg venta på at mora mi og Arne Thomassen skulle dukke opp der, for å hente meg da.

    Jeg vet ikke hvorfor vi flytta fra Mellomhagen.

    Det kan kanskje ha vært fordi at jeg, (muligens i den nevnte påskeferien), for andre gang, (jeg gjorde det samme, et par år tidligere og), låste meg inne, på doen, til Ågot og Øivind, når mora mi og Arne Thomassen, dukka opp på Sand, for å hente meg.

    (Faren min var heller ikke da der).

    Jeg ble vel enda lenger inne på doen, denne gangen.

    Jeg kom ikke ut, før mora mi sa det, at bestefar Johannes, hadde lovet meg ny sykkel.

    For jeg hadde jo en jentesykkel, i Mellomhagen, noe som var flaut.

    Og tiden i Mellomhagen, var ikke så utrolig morsom for meg, siden jeg var uvenn med de tre naboguttene, og ikke likte den gjengen, som søstera mi var i der heller.

    Så jeg var mye ensom, tiden i Mellomhagen.

    Så jeg mistrivdes litt, må jeg kanskje si.

    Jeg syntes ikke at skolen var så artig heller, egentlig.

    Selv om vi vel bare hadde tre-fire timers skoledag, eller noe, i første klasse.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg tenkte sånn, at det er bare som to fotballkamper, (som jeg så på, på TV, i helgene), så er denne kjedelige skoledagen ferdig.

    (Fotballomganger og skoletimer varte nemlig begge, i 45 minutter.

    Men men).

    Så jeg syntes at å se fotballkamper, var mye mer artig da, enn å gå på skolen.

    Allerede i første klasse, så syntes jeg at skolen var kjedelig da.

    Men men.

    For meg, så var det mye artigere, i Jegersborggate, enn i litt søvnige Mellomhagen vel, må jeg vel si.

    Jeg fikk en skikkelig kul Apache-sykkel, (17-ramme vel), av bestefar Johannes da, fra DBS.

    (Det var den kuleste sykkelen man kunne ha på 70-tallet, tror jeg.

    Og man kunne også få kjøpt ting som ‘katteøyne’ og speedo-meter, til den sykkelen.

    Og jeg kjøpte også speedo-meter, til den sykkelen, for noen lommepenger, en gang, i en sportsbutikk, (G-sport vel), i Larvik.

    Men men).

    Hagen vår var også kjempeflott.

    Det var to morelltrær der, blant annet.

    Det eldste hadde blitt slått ned av lynet, eller noe, (det var ihvertfall knekt).

    Stammen lå langs bakken, noen meter, før treet gikk oppover igjen.

    Likevel var treet fem meter høyt, eller noe, kanskje.

    Og morellene, på det treet, var så gode, at de nok må sies å ha vært bedre, enn de man får kjøpt i butikken, vil jeg si.

    Men men.

    Arne Thomassen fikk meg også, til å bygge en hytte, i det treet.

    Det var egentlig ikke en hytte, som jeg lagde, men en slags platting kanskje, som man kunne sitte på.

    Og Pia og jeg, kunne være lenge oppi det treet, og spise moreller, osv., eller bare få litt tid vekk fra mora vår, osv., den første tiden, i Jegersborggate.

    (Før vi liksom vokste fra den klatringa litt, må man vel si).

    Man kan nesten si det sånn, at det morelltreet, var Pia og meg, sitt andre hjem, i Jegersborggate.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hagen skrånet ned, mot Frelsesarmeen, (det huset til Frelsesarmeen, som brant ned vel, en gang på 90-tallet vel).

    Det var derfor ikke så greit å for eksempel spille fotball der.

    Eller, Pia og jeg spilte noen ganger fotball der.

    Jeg var vel keeper da, og Pia skøyt.

    Men å spille flere folk der, det gjorde vi vel aldri.

    Fordi hagen skrånet, må jeg vel si, så det var ikke så egnet, for å spille fotball der.

    Men men.

    Pia og jeg, bodde på samme rom, i andre etasje.

    (Vi hadde køyeseng, som sikkert faren vår hadde kommet med da, fra verkstedet deres).

    Det huset var dårlig isolert, og jeg husker at det rommet var kaldt.

    Men jeg hadde vel en varm dyne der, (og pleide å sove i pysjamas), så jeg husker at jeg syntes det var greit, å sove i et kaldt soverom, for da sov jeg godt, mener jeg å huske.

    Hvis det er kaldt i det rommet jeg sover i, nå for tiden, så hender det fortsatt at jeg blir minnet på det rommet, til søstera mi og meg, i Jegersborggate.

    (Selv om jeg bare bodde der fra mai 1978 til oktober 1979).

    Men men.

    Pia fikk jo min gamle jentesykkel da, når jeg fikk ny sykkel av bestefar Johannes.

    Og Pia og jeg, fikk lov å sykle rundt i Larvik sentrum, fra dag en.

    Vi hadde en utgangsdør, som gikk rett ut i Jegersborggate, (som var en ganske travel gate), så det var litt artig.

    Vi hadde også en kjøkkendør, ut mot et portrom-område, heter det kanskje, som vi delte med to nabohus.

    Så vi måtte gå gjennom det fellesområdet, for å komme til hagen vår da.

    Så det var litt spesielt kanskje.

    Der satt det noen ganger ei jente som het Lillan, som har kontaktet meg på irc, da jeg bodde i Liverpool.

    For tanta hennes bodde i nabohuset.

    Lillan var en god del år yngre enn Pia, men de ble venninner likevel.

    Pia og jeg, sykla rundt i Larvik da.

    Vi sykla oppe ved sykehuset, og ble kjent med mange andre lokale unger da.

    Blant annet Jarle, som var broren til Sølvi, som gikk i klassen min, i andre klasse, og da gikk jeg på Torstrand skole.

    Han, (var det vel), introduserte meg for Frode Kølner, som ble bestekameraten min der, må jeg vel si.

    Frode gikk i parallell-klassen min, på Torstrand skole.

    Jeg var ofte hjemme hos dem, og Pia ble også med i begynnelsen, for hun hadde ikke så mange venninner, de første månedene der.

    Faren til Frode Kølner, (Hans vel), var et kapitell for seg.

    De bodde i et grønt hus, i Trygves gate, på hjørnet, over gaten, fra de blokkene ovenfor sykehuset, hvor vi pleide å spille fotball, i en park/hage, som hørte til de blokkene da.

    Pia pleide som sagt å bli med meg, når jeg besøkte Frode og dem.

    Og faren til Frode fant raskt på et kallenavn, på Pia.

    Han kalte henne for ‘Pipa’.

    Faren til Frode, spurte om hva min morfar het.

    Jeg sa ‘Johannes Ribsskog’.

    Og da visste faren til Frode det, at han hadde vært rådmann.

    (Det var mer enn jeg visste da, for å si det sånn).

    Men men.

    Frode og faren, tok meg også ut, til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstera til faren, som var veldig hjerneskada, (sånn at hun ikke kunne prate, for eksempel).

    Jeg klagde på at de hadde boble, (for det hadde faren min vel sagt, at ikke var like bra som Mercedes, som faren min pleide å kjøre, på 70-tallet. Men men).

    ‘Det er jubileumsmodell altså’, smalt det fra Frode Kølner da, i forsetet.

    (Han visste meg noe sånn spesielt merke, eller noe, da, som forklarte det, at den bobla var en spesiell jubileumsmodell da.

    Men men).

    Så kom vi til Gurvika, (like ved der bestemor Ingeborg og bestefar Johannes bodde, i Nevlunghavn).

    Jeg ble med og så på søstera til faren til Frode Kølner, som var forferdelig hjerneskada da, og vel ble pleiet av noen sykepleiere, eller noe, i Gurvika.

    Men men.

    Hun var vel nesten som i et vegetabilsk stadie, heter det vel.

    Men men.

    Etter besøket, så prøvde jeg å dra med Frode Kølner, og faren, ned i Blombakken, for å hilse på bestefar Johannes og bestemor Ingeborg da.

    Men det ville dem ikke.

    Faren til Frode Kølner, stoppa ganske øverst i Blombakken vel, og ville bare gå tilbake til bilen, oppe ved Gurvika.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får fortsette å skrive mer om tiden, i Jegersborggate, i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapitell 6: Mer fra Mellomhagen

    Inger Lise kontaktet meg en gang, i skolegården, på Østre Halsen.

    Hun sa, (foran mange andre gutter på min alder vel), i et friminutt, (mens hu stod sammen med noen andre jenter i Storgata vel), at hun hadde sett meg naken, på Hvittensand, da jeg var liten.

    Jeg sa at det ikke var sant.

    Men det kan ha vært sant, for mora vår lot noen gang søstera mi og meg, gå nakne rundt, (da vi var sånn 3-4 år kanskje), på Hvittensand og også på en øy en gang, når Arne Thormod kjørte oss ut med båten.

    Den gangen lagde mora vår til og med blomsterkranser, til søstera mi og meg, så vi gikk nakne rundt, som 3-4 åringer kanskje, med blomsterkranser, med enten hestehov eller prestekrager på hodet.

    Så Pia og jeg har vært hippier, kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Ellers så jeg ikke noe til de ungene vi kjente fra Storgata.

    Det føltes som en evighet siden, at vi hadde bodd i Storgata, da jeg begynte i første klasse.

    (Det var vel to år tidligere).

    Og det var for langt å gå til Storgata å leke, når man bodde i Mellomhagen.

    Så det er mulig at jeg gikk på barnehage eller i klassen, med noen jeg kjente fra Storgata, men jeg kjente de ikke igjen isåfall.

    Men nabojenta, Inger Lise, (eller om hun kanskje het Anne Lise, eller noe sånt), hun kjente jeg igjen, den gangen hun mobba meg.

    Hun var aldri noe særlig vennskapelig, hun nabojenta, det var vel oftest noe erting, hvis jeg hørte noe fra henne.

    Men men, erting var kanskje bedre enn ikke noe.

    Så helt slettet fra hukommelsen min var ikke den tiden, i Storgata.

    Jeg var veldig opptatt av å være flink på skolen, (for det ville mora og faren min, at jeg skulle være).

    Men jeg kjente faktisk igjen hu nabojenta, fra Storgata, en gang, i et friminutt, i første klasse.

    Selv om hun mobba meg, og jeg ble flau, siden hu sa hu hadde sett meg naken, (spesielt siden det var foran mange andre unger), så jeg nektet på det, og sa ikke noe mer.

    Men men.

    Frøken var ei dame i 30-åra kanskje, og jeg husker spesielt en ting hu sa.

    Hu sa en gang at et menneske, var verdt mer, enn alle penger og alt av gull og edelstener, på jorden.

    Menneskeverd, kaltes vel det.

    Så hun hadde vel et kristent, eller humant, livssyn, tror jeg.

    Og jeg hadde vel ikke tenkt sånn før, at frøken sa dette, men etter dette, så tenkte jeg vel mer sånn, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi hadde svømming, allerede i første klasse, men jeg likte meg ikke så bra, i svømmehallen, men når vi dro til en badestrand, ut mot Tjølling der, eller noe, helt på slutten av året, med frøken, da klarte jeg å svømme noen tak i sjøen, husker jeg.

    (Det var en fin strand.

    Vi måtte vel ta bussen tror jeg, fra Østre Halsen.

    Eller om vi gikk.

    Hm.

    Men Hvittensand var vel nærmere da, men dit gikk vi ikke, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg ringte en gang, til Larvik trygdekontor, angående noe trygd, som onkelen min hadde søkt om for meg, i 2007 kanskje.

    Da var det ei i den klassen, som jobba der, og hu jeg prata med, hilste fra henne, og sa at de ikke fått tak i meg, så derfor hadde de ikke invitert meg, til en gjenforeningsfest, som de hadde hatt.

    Men men.

    Jeg satt ganske langt foran, i klasserommet.

    Det var to som het Erik, i klassen.

    Og jeg var flink til å ‘drite meg ut’.

    Frøken sa at en måtte hete ‘Erik E’, og en måtte hete ‘Erik R’.

    ‘Da vil jeg hete Erik E, smalt det fra meg’.

    Men det fikk jeg ikke lov til.

    Jeg måtte hete ‘Erik R’, siden jeg het Ribsskog til etternavn.

    Så sånn var det.

    Etter det var jeg kanskje litt mer forsiktig før jeg sa noe høyt i klasserommet igjen.

    Jeg jenka meg nok ned et par hakk, etter det.

    Vi dro til Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse.

    Vi kjørte vel til Helsingborg, mener jeg å huske.

    Og tok ferja over til Helsingør.

    Jeg skrev sånne små lapper, i bilen, som jeg kasta ut av vinduet, på tilbakeveien, ihvertfall.

    ‘Hadet Sverige’ og sånn, skrev jeg på de lappene.

    Så sånn var det.

    Vi bodde vel på hotell, tror jeg.

    Vi var en natt i København, hvor vi så Rundetårn, husker jeg.

    Vi hørte også en eksplosjon, som jeg mange år senere har hørt var en gassulykke, som drepte mange mennesker vel.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Den andre dagen dro vi til Legoland, som var artig, husker jeg.

    Jeg lurer på om vi leide et rom i selve Legoland.

    Det er mulig.

    Vi hadde ikke god råd, sånn som jeg husker det.

    Vi hadde vel bare en boble, eller Mini-Morris, og leide ganske små hotellrom, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det var forresten noe mer jeg kom på, fra Ulåsen barnehage.

    (Hvor jeg gikk våren 1976 vel).

    Og det var det, at vi var på en utflukt, eller noe.

    Så ville jeg sitte foran på bussen, (for det syntes jeg var så artig).

    Så glemte de nesten meg, når vi kom tilbake til barnehagen igjen.

    (Jeg hadde kanskje sagt det, at jeg visste hvor vi skulle da.

    Men jeg var jo ganske ny i barnehagen, og ikke fra Larvik, men fra Brunlanes, Halsen, Vestmarka og Berger, så jeg visste jo ikke det).

    Men men.

    En påskeferie, (muligens påsken 1976), så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, og bodde på et gårdstun, med en bondesønn, som ikke likte Oslofolk, i Telemark et sted vel.

    Påskeaften, så fikk vi et slags påskeegg, med 12 små påskeegg, i en pakning vel.

    Mora vår spurte oss, hva vi trodde vi skulle få.

    Og jeg svarte nesten riktig.

    Så mora mi trodde jeg var synsk, eller noe, ihvertfall noen dager, så lurte hu vel på det.

    Dagen etter, så fikk vi en annen gave.

    Da gjettet jeg feil, så etter dette, så trodde ikke mora vår at jeg var synsk likevel vel.

    Men men.

    Hu prata med Arne Thomassen om det her da, at jeg hadde gjetta riktig, og så videre.

    Men men.

    Jeg fortalte han bondesønnen at vi var fra Larvik, og da roet han seg litt.

    Arne Thomassen måtte kjøre tilbake til Larvik, i løpet av ferien, husker jeg.

    (Dette kan også ha vært påsken 1976, eller påsken 1977.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    På en annen ferie, så leide vi en hytte, ikke langt fra en elv.

    Det var kukaker, mellom hytta og veien, mener jeg å huske.

    Så det var altså et jorde vi måtte gå over da.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig på landet.

    En kveld dro Arne Thomassen for å fiske aleine.

    Han falt i elva og kom ikke hjem før sent på kvelden.

    Han kunne egentlig ikke svømme, men hadde klart å komme seg i land.

    Den første dagen fisket vi ved et vann, men der fikk vi ikke noe fisk.

    En av de siste dagene, så var dro vi alle, til den elva, hvor Arne Thomassen hadde falt nedi.

    Det var en livlig elv, så det var flaks, kan man si, at Arne Thomassen hadde klart å komme seg opp igjen.

    Han fikk så sjokk, da han endelig fikk fisk, sa han, at han falt i elva.

    Men men.

    Vi fikk også noen få fisk, den dagen, og Arne Thomassen tok et bilde vel, av mora vår, Pia og meg selv, hvor vi hadde fiskene, på en pinne, eller noe.

    Noe sånt.

    Disse feriene kan ha vært i Telemark, lurer jeg litt på, siden vi vel ikke kjørte så veldig langt, fra Larvik.

    Men men.

    Noe sånt.

    Eller kanskje opp mot Numedal.

    Kanskje den elven var Lågen?

    Hvem vet.

    En jul, så dro mora mi, Pia og jeg, med bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, til en hytte, som bestefar Johannes, hadde fått låne.

    Mora mi kjørte en bil, og vi kom fra hverandre, ved Grenland vel.

    Mora mi kontakta politiet i enten Porsgrunn eller Skien, og politiet kjørte oss rundt, tror jeg, til vi fant Johannes og Ingeborg, som kjørte rundt, i den Grenlands-byen, i en lys blå Mazda vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte en del feil, oppe på fjellet, (eller på landet, var det kanskje), og det var ikke sikkert at det var riktig hytte.

    (Jeg fikk aldri med meg det).

    Men vi fikk låne en hytte, ihvertfall, som var veldig kald.

    Det var ikke vann på hytta, så vi måtte koke snø.

    Noe bestemor Ingeborg var sjefen for, må man vel si.

    Det hadde snødd mye, så vi måtte måke nesten en meter høye ganger, foran hytta vel, for å komme oss fram.

    Som nok bestefar Johannes gjorde.

    Det var så kaldt, den første kvelden, at mora mi sa jeg skulle ha på meg tre gensere, samtidig.

    Før vi fikk fyr i ovnen, og varme i hytta da.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes hadde skikonkurranse, for Pia og meg, hver dag.

    Det ble litt slitsomt, med både bestemor Ingeborg, (som kunne være slitsom, og liksom komme med noen gloser på et ‘skarpt’ dansk da, sånn at man ble litt sånn forrundret, over hva hun mente eller sa kanskje), og skikonkurranse, det ble litt kjedelig, hver dag.

    Så den andre skikonkurranse-dagen, så satt jeg ganske lenge på utedoen, for å få litt sjelefred.

    Det trengte jeg da, husker jeg.

    Men men.

    Det var også en slags kafe like ved dette stedet.

    Der hadde de to Donald-blader, i bladhylla, og jeg husker at jeg klagde på det.

    (At de solgte gamle Donald-blader.

    Men men).

    Det var to damer, litt oppi åra, som jobba der vel.

    Men men.

    Mora vår hadde fått nye glassfiberski, (som var nye på den her tiden vel), av bestefar Johannes, i en sportsbutikk, i Larvik, like før vi dro på ferien.

    Mora vår stod ned den samme bakken, som Pia og jeg hadde hatt konkurranse i, og hu falt så lang hu var, nederst i den bakken.

    Mora vår var en ganske god langrennsløper, (til å være dame ihvertfall), vil jeg si, men mestret ikke helt de nye skiene da.

    Og fikk en kommentar fra bestefar Johannes, (som stod ved siden av meg, og vel hadde bedt meg følge med på mora vår), om at hun ikke burde ha valgt så smale ski, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi pleide å dra på skitur flere ganger hver vinter.

    Også i Larvik, (hvor vi flyttet til etter Mellomhagen), så husker jeg ihvertfall en gang, som mora mi dro meg med, for å gå på ski, i lysløypene, rundt Bøkeskogen, en vinterkveld vel.

    Så sånn var det.

    Faren min har jeg vel aldri sett på hverken slalomski eller langrennski, men jeg husker en gang, som han prøvde seg på vannski, uten å komme seg opp fra hockey vel, i Drammensfjorden, (når han kanskje elga seg litt på, noen som drev med vannski, mens vi lå og solte oss, når vi var ute med båten, eller noe sånt).

    Men men.

    Ingeborg og Johannes, traff hverandre, når bestemor Ingeborg, var med faren sin vel, (Hans Anker Heegaard, en tidligere eier av verftet i Fredriksverk, senere agent for to store tyske firmaer, innen skipsfart), var på skiferie, i Norge.

    De pleide å dra på ferie, også på andre herskapelige steder, i Europa vel, fortalte bestemor Ingeborg.

    Steder som den britiske overklassen, også reiste til.

    Kanskje i Alpene og sånn.

    Noe sånt.

    Ingeborg og Johannes kunne gå lange skiturer, noe begge syntes var artig.

    Men men.

    Vi gikk ikke så lange skiturer egentlig, siden Pia og jeg var små da.

    Men det hendte vi gikk noen kilometer.

    Også nede ved Halsen der, så kunne man gå på ski, ikke langt fra marinaen.

    Der var det noen populære skiløyper.

    Jeg var ikke så glad i å gå på ski.

    Jeg var mer glad i å bli ferdig med skituren.

    Men en gang, så spurtet jeg de siste hundre meterne, inn til der skiløypene startet, på Halsen.

    Og da var det et eldre par vel, som var ute og gikk på ski, og som skrøyt litt av meg vel, der jeg kom spurtende forbi dem, på slutten.

    Så sånn var det.

    Jeg syklet også opp til Halsen-banen, (som var på veien til den andre barnehagen jeg gikk på), mens jeg gikk i første klasse vel.

    Og spurte en gang noen som skulle ha kamp kanskje, om jeg fikk være med.

    En gutt sa bare ‘nei’.

    Så det ble aldri noe fotballsparking med Halsen, for meg.

    Selv om jeg spilte litt på den banen ved ungdomsskolen i Mellomhagen da.

    Så jeg lærte etterhvert å sparke fotball, uten å tuppe, ihvertfall, mens jeg bodde på Halsen.

    Så sånn var det.

    Mens jeg bodde på Halsen, så var vi en helg, hos Ågot og Øivind.

    Vi sov på Sand, selv om vel faren vår hadde egen leilighet da.

    Jeg grein første natten, husker jeg, og Ågot måtte trøste meg.

    På en annen ferie der, så var det så mange folk i huset, at Ågot og jeg, måtte sove i stua.

    Dette må ha vært en sommer, for det var ganske lyst om kvelden.

    Jeg klagde til Ågot, om at en plante, i vinduet, bevegde på seg.

    Så sånn var det.

    Det var også en veggklokke der, som ringte høyt, hver halvtime, så å sove i stua, i ‘Ågot-huset’, det var nok litt enklere sagt enn gjort, for å si det sånn.

    Jeg låste meg inn på do altså, for andre gang, mens jeg bodde på Halsen.

    Da var vel faren min og jeg, også oppe hos rektor Borgen, for faren min sa at jeg kunne bo på Berger.

    Så vi var oppe hos rektor Borgen, hans kone Sissel og sønn Erland.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot.

    Faren min var ikke der.

    Jeg låste meg inn på do, og var der i 15 minutter kanskje, mens mora mi stod utafor og prøvde å lokke meg ut da.

    Hu sa at bestefar Johannes skulle kjøpe ny sykkel til meg.

    (Sånn at jeg slapp å ha damesykkel).

    Til slutt måtte jeg gå ut, for jeg kunne vel ikke stå inne på do, hele tiden.

    Og jeg måtte tilbake til Halsen igjen.

    Det tok en god stund, før jeg fikk den sykkelen, husker jeg.

    Men jeg fikk den til slutt.

    Så sånn var det.

    Det var en tøff Apache-sykkel.

    Og den fikk jeg samtidig med at vi flyttet til Jegersborggate.

    Mer om det senere.

    Bestefar Johannes, var en mann, som sjelden sa noe uvennlig vel.

    Han kjeftet aldri på meg, sånn som jeg kan huske det.

    Men han var ganske gammeldags.

    Eller, jeg hadde respekt for han likevel.

    Han kunne gå med hatt for eksempel, og røkte pipe.

    Ingeborg og han, flyttet jo til Nevlunghavn, våren 1975 vel.

    Og jeg husker spesielt en gang, som han løp etter meg, rundt i hagen, i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten da.

    Så jeg trengte nesten ikke lekekamerater, når jeg hadde han som bestefar.

    Men men.

    Noen ganger ville han si til meg, ‘du din røver, du din tater’.

    Men hvorfor sa det, det veit jeg ikke.

    Han skulle vel være morsom, tenkte jeg.

    Han kalte meg vel også for ‘Rikkemann’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han stelte veldig mye i hagen, og lagde en bro, i tre, over en bekk, som rant gjennom hagen der.

    Så den hagen var så fin, at den kom en eller to ganger i Aftenposten, på sommersiden, og så videre.

    Bestemor Ingeborg, skrev petiter, (altså korte leserinnlegg), i Aftenposten, under signaturen ‘Ankerita’, som var hennes mellomnavn, (hun het vel Ingeborg Ankerita Elisabeth Ribsskog f. Heegaard).

    Bestemor Ingeborg hadde bodd i Norge, siden like etter krigen, og var norsk statsborger, fortalte hun meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, men hun snakket fortsatt dansk, så lenge hun levde, må man vel si.

    (Selv om det vel var København-dialekt, og ikke for eksempel jydsk, så hun snakket vel ikke verdens mest uforståelige dansk, for å være rettferdig. Men likevel).

    På skolen, i Østre Halsen, så lærte jeg det, at danskene ikke var så greie mot Norge, under dansketida.

    Frøken sa det, at en måte man kunne se det på, var at det nesten ikke fantes noen bibler, i Norge, på den tiden.

    (Dette var visst registrert, på den tiden).

    Men at det fantes ti ganger så mange bibler, i Danmark, som i Norge.

    Noe sånt.

    Jeg ble jo sinna da, for jeg heia for eksempel mye på Norge, hver lørdag, når jeg lå foran TV-en, på rommet til mora mi og Arne Thormod, og så på ski-mesterskap, osv.

    Så jeg tok jo opp det her, med en gang jeg kom inn døra, den neste gang vi besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Jeg klagde til Ingeborg, på at danskene ikke var noe greie, mot nordmennene, under dansketida.

    Bestemor Ingeborg lo av dette med biblene, og vi ble ikke enige.

    Bestefar Johannes og mora mi, (og Pia), de sa ingenting.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så hadde kanskje bestemor Ingeborg, et horn i siden, til meg.

    I første klasse, på Østre Halsen, så lagde vi også en heks, i håndarbeidstimen, ikke lenge før jul.

    Mora mi lo, når jeg kom hjem med den fra skolen, og sa at den, den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Og en stund etter jul, så hadde bestemor Ingeborg hengt opp den heksa, på soverommet sitt, hvor hun hadde himmelseng osv., (kanskje fordi hun var adelig, etter Gjedde og Løvenbalk, og så videre).

    Bestefar Johannes hadde sitt eget soverom, med en vanlig dobbeltseng vel.

    Så om bestemor Ingeborg var ‘sjefen’?

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Mens vi bodde i Mellomhagen, så begynte mora mi å spørre Arne Thomassen, om han kunne ta meg med på travbanen, hvor han pleide å dra, hver søndag.

    Travbanen i Larvik, (Hovland-banen), var stengt, noen år tidligere vel.

    Men Arne Thomassen pleide å dra, på Klosterskogen Travbane, i Grenland.

    På Jarlsberg Travbane, ved Tønsberg.

    Og på Drammen Travbane.

    (Mest på Jarslberg vel.

    Det var vel den nærmeste travbanen).

    Så sånn var det.

    Den første gangen jeg var med på travbanen, var på Klosterskogen travbane, husker jeg.

    Vi satt stille ved et bord, under alle løpene.

    Det var litt kjedelig.

    Men men.

    Ofte kjørte Arne Thomassen selv til travbanen, men da satt det ofte på noen kamerater av han.

    Enten det, ellers så satt vi på med en kamerat av han.

    Arne Thomassen kjente mange folk på travbanene, så det varierte hvem vi dro sammen med da.

    En sjelden gang, så tok vi travbane-bussen, fra Larvik til Klosterskogen vel.

    Og den bussen var full av røyk, husker jeg.

    Men men.

    Arne Thomassen ville gå i tweed-dress vel, (eller ihvertfall dressjakke vel), på travbanen.

    Så sånn var det.

    Man kunne visst selge bonger, fortalte han en gang.

    Hvis man hadde alle riktige, etter for eksempel tre løp, så kunne man selge bongen, til noen som ville hvitvaske penger, da kanskje.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen hadde en kamerat, eller kollega, som bodde opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Han kameraten hadde en sønn, som var et år eldre, eller like gammel, som meg.

    Han het vel Morten, mener jeg.

    Vi flyttet fra Mellomhagen, våren 1978, til Jegersborggate i Larvik sentrum, (et hus som bestefar Johannes kjøpte til mora mi. Sånn tror jeg det var).

    Vi flyttet i mai måned, midt i skoleåret.

    Men vi bodde først en ukes tid, eller noe, hos Morten og de, som bodde på ravet, heter det kanskje, de bodde midt i den hellinga, som var opp mot Bøkeskogen, fra Larvik sentrum.

    (Bøkeskogen er vel på toppen av en morene fra istiden, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Der fortalte vel faren til Morten, eller noe, at vi skulle leike ‘kappe land’.

    Det var noe man leike på asfalten, oppi der, og man måtte ha et kritt, og markere, hvor langt man kunne strekke beinet vel, innpå de andre ungene sitt krittmerkede ‘land’ da.

    Så ble ens land større da.

    Så sånn var det.

    Han Morten lærte meg også det, å leite etter tomflasker, på Jarlsberg travbane, var det vel.

    Vi panta flaskene i Larvik, og han Morten likte vel ikke det, at jeg panta mine flasker, i en kiosk, ned mot Larvik Torg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi bodde hos Morten og dem, da Melodi Grand Prix-finalen var, og Baccara var med, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi likte dem.

    Vi dro også på Larvik Turn-kamp, på Loisenlund.

    Det var gratis, å komme inn, etter første omgang.

    Så sånn var det.

    Larvik Turn vant 4-1 vel.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde på Halsen, så tok mora mi med Pia og meg, og så en kamp, mellom Fram og Odd, på Fram stadion, (muligens cup-kamp?), som Odd vant 3-1.

    men men.

    ‘Corner er mål’, husker jeg at tilskuerne ropte, når Fram hadde corner.

    Men men.

    Så jeg hadde sett kamper med både Fram og Larvik Turn, før jeg flyttet til fast adresse, i Larvik by.

    Så sånn var det.

    Mora vår pleide også og ta med Pia og meg, på Munken kino, i Larvik, (nede ved havna, ikke langt fra Larvik Togstasjon).

    Der så vi Flåklypa Grand Prix, husker jeg, og jeg fikk vel en plakat av Ludvig, mens søstera mi fikk en plakat av Solan Gundersen, eller hva den kråka het.

    (Hvis det ikke var omvendt).

    Noe sånt.

    Mora vår tok oss også med og så ‘Olsenbanden raner Verdensbanken’, husker jeg.

    Men men.

    Faren vår tok oss en gang med og så Mormor og de åtte ungene, på Thorshov, tror jeg, en gang vi var på besøk hos han, og han skulle noe ærend inne i Oslo vel.

    Noe sånt.

    Mora til Morten, ba meg hjelpe henne med tippekupongen, når vi bodde der.

    Jeg var ikke så flink, (det var også norske 3. divisjonskamper, eller noe, så det er mulig vi bodde der en stund, om sommeren og, mens Arne Thomassen prøvde å fikse noe i huset, i Jegersborggate. Hva vet jeg).

    Så mora til Morten fikk vel bare to riktige, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det er mulig at faren til Morten jobba i samme firma, som Arne Thomassen, eller noe.

    At de drev med byggearbeid.

    Noe sånt.

    Arne Thomassen kjente også en kunstner, oppi der.

    Han malte landskaps-maleri, av skog, osv., vel.

    Han hadde hull i sokken sin en gang, husker jeg, så han ble vel ikke så rik, av det.

    En gang, så tok jeg på et bilde, med fingeren.

    Det viste seg at det bildet ikke var ferdig, og at jeg hadde ødelagt maleriet.

    (Jeg var vel bare fire år, eller noe, da, tror jeg).

    Arne Thomassen måtte kjøpe maleriet, av kunstneren, som liksom fikk seg et støkk da.

    Noe sånt.

    (Eller at han ble veldig lei seg.

    Noe sånt).

    Kunstneren malte liksom sånn, at malingen lå i lag, på lerretet, (sånn som jeg husker det), så det var nok vanskelig, å reparere bildet, etter at jeg tok på det.

    Men men.

    En gang, den korte tida, som vi bodde, hos Morten og dem, så vi Morten og jeg, en sjokolade hver, for å bære masse esker, for noen karer, som hadde en kiosk, eller noe, oppi der.

    Så sånn var det.

    De var kanskje litt late da, de folka.

    Hvem vet.

    Det var vel sånn, tror jeg, at faren min og faren til Morten, ville at jeg skulle lære å pante flasker, på travbanene, og at det nok antagelig var sånn, at de ba han Morten da, å lære meg det, å leite etter flasker, på travbanene da.

    At dette ikke var initsiert, av Morten, men av faren hans og stefaren min vel.

    Så sånn var vel det.

    Det var kronespill, på travbanene, husker jeg, og jeg var mer glad i kronespill, enn spill på hest, som jeg ikke syntes var så enkelt.

    Jeg så noen ganger i travprogrammene, og forstod hva de forskjellige kolonnene stod for da.

    Det stod hvilke plasseringer hesten hadde hatt, i de forrige løpene.

    Det stod navnet på kusken, og hvor mye penger hesten hadde tjent inn vel.

    Men travtipping var nesten som en vitenskap, syntes jeg, og jeg ville ikke prøve å skjønne meg på det, med alle de gamle traverne, som Arne Thomassen hang med.

    De ville sikkert bare blitt sure.

    Penger hadde jeg også dårlig med.

    Pengene fra flaskepantingen gikk til godteri og kronespill da.

    Så sånn var det.

    Jeg kunne kanskje finne 10-15 tomflasker, på en søndag, på travbanen, hvis jeg var heldig.

    Det var også mange andre gutter, som leita etter tomflasker der, husker jeg.

    På Jarlsberg Travbane, så fikk de etterhvert, en egen kiosk, hvor noen hestejenter satt, og solgte noe godter, for flaskepanterne.

    Jeg prata ikke med dem, (de var vel kanskje litt eldre enn meg), jeg var bare opptatt av å pante flasker og få penger til godteri osv., da.

    Så sånn var det.

    En gang i Nevlunghavn, en sommer, da jeg og Pia var 3-4-5 år vel, så kom tante Ellen og hennes sveitsiske ektemann, på den tiden, (de er nå skilt), Reto Savoldelli, (en tidligere filmregisør vel), på besøk, fra Sveits.

    Det var vel også minst en norsk dame til i følget deres, tror jeg.

    Reto hadde helskjegg, og Pia og jeg var vel litt redd for han.

    Men han kunne trylle, og i hagen til Ingeborg og Johannes, (rundt der hvor bestefar Johannes hadde løpt etter meg den gangen), så tryllet han plutslig fram et kronestykke hver, til Pia og meg, fra bak øret.

    Reto snakket jo ikke norsk, men jeg husker denne tryllekunsten ennå.

    Så sånn var det.

    Ellen og Reto hadde en mongolid sønn, Joakim, som var født omtrent på dagen, et år før meg.

    Men jeg tror ikke at han var med da.

    Selv om noe av det første husker, er at mora mi satt meg på en gyngehest, (antagelig hos Ingeborg og Johannes, da de bodde i Klokkarstua), og så skulle liksom Joakim herme da, (og tanken var vel kanskje at han skulle bli kvitt mongoliditeten sin, av den her hermingen da, og bli normal. Noe sånt, mener jeg at bestefar Øivind prata om seinere, at Ellen og Reto fikk en ny unge, Rahel Maria, for at Joakim skulle herme/ape etter henne, etterhvert som hun vokste opp, og bli normal da. Det var en slags teori de hadde, som Øivind var veldig skeptisk til, mener jeg å huske, fra rundt 1979 eller 1980 vel, i stua til Ågot og Øivind da).

    Jeg syntes det var litt dumt, og gynget ikke så mye.

    Så jeg lurer på om Ellen fikk et horn i siden til meg, på grunn av det.

    Hvem vet.

    Pia og jeg ble sendt i seng, rundt klokken åtte vel, hver kveld, da vi bodde i Mellomhagen.

    Vi ville ofte ikke være trøtte, så tidlig.

    Vi ville da noen ganger snike oss litt ned i trappa, (ihvertfall jeg), og prøve å høre, hva det ble pratet om, når de hadde gjester, osv.

    Men jeg kan ikke huske at jeg hørte hva som ble pratet om.

    Arne Thomassen fortalte meg, på begynnelsen av 90-tallet, at mora mi hadde noe slags sykdom, (nerver eller noe), som en kamerat av han, som var psykolog, eller noe, hadde fortalt han om, mens vi bodde på Mellomhagen.

    Arne Thomassen mente at jeg også hadde det, men det var noe man kunne leve med, mente han.

    (Jeg leide et rom av dem, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det, at for eksempel jeg skulle ha noe sånt, men jeg tar med om det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det var en kar, som var grei, og kjørte meg til Shell, en søndag vel, og ga meg fem kroner vel, å kjøpe godteri for.

    Han syntes litt synd på meg, virka det kanskje som.

    Men men.

    Jeg spurte også Arne Thormod en gang, hva folk mente når de sa ‘min verden’.

    Noe jeg hadde hørt på radioen, kanskje.

    Arne Thomassen sa at min verden, var sånn som Shell og sånn.

    Så jeg var veldig glad i godteri, og på søndager var det vel bare Shell som var åpent.

    Så sånn var det.

    En gang, som søstera mi og meg, skulle bli henta av faren vår.

    (Noe vi syntes var gjevt, for vi fikk mye brus og godteri hos han.

    Og oppmerksomhet, fra han og bestemor Ågot osv.

    Og det var ikke så slitsomme, eller ‘tyske’ kan man kanskje si, som for eksempel mora mi og bestemor Ingeborg.

    Eller hva man skal kalle dem.

    De var veldig slitsomme og skarpe/syrlige i tonen, noen ganger, mora mi og mormora mi.

    Men men).

    Så leika vi, i noen svære betongrør, ovenfor Shell der.

    (De røra skulle vel brukes til noe kloakk, eller noe, kanskje.

    Det var vel en forretning der, som kanskje solgte sånne).

    Da skrøyt vi til de andre ungene der, (som vi vel ikke kjente, for de var vel ikke fra Mellomhagen, hvor vi vanligvis lekte).

    At vi skulle til faren vår, på Berger da.

    (Eller om vi sa Svelvik eller Bergeråsen).

    Så da ble vi litt høyere i hatten da, når vi skulle til faren vår, på besøk, og våget oss litt lenger hjemmenfra, for å leke da.

    Men men.

    En gang, på vei tilbake, fra feriebesøk, hos faren vår.

    Så klagde Pia og jeg i bilen, rundt Tønsberg kanskje, på at mora vår var slem, og at vi alltid måtte legge oss mye tidligere hos mora vår, osv.

    Og da sa faren vår det, at mora vår var ‘gæern’, og at vi måtte gå til politiet, og melde mora vår.

    (Så dette var nok mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik sentrum, for det var vel ikke politistasjon, tror jeg, på Halsen).

    Vi, (eller ihvertfall jeg), ble lei oss, for vi ville jo ikke melde mora vår til politiet heller.

    Vi ville bare være litt lenger oppe, om kveldene, osv.

    Hos faren vår, så fikk vi være opp til Kveldsnytt kanskje, og hos mora vår, så fikk vi knapt være oppe til Dagsrevyen, (for å overdrive litt).

    Så faren vår gikk litt vel langt, synes jeg.

    Så om mora vår var gæern, eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hun var veldig spesiell, det må man nok si.

    Og streng.

    Og de var nok veldig spartanske, Arne Thomassen og mora mi.

    Ofte var det bare vann fra springen, til middagen, men vi fikk ikke lov å klage.

    Så vi hadde ofte dårlig råd, ihvertfall etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Nå har jeg vel skrevet det meste, av det jeg husker fra Mellomhagen.

    (Selv om det skjedde mye der, og jeg sikkert har glemt å skrive mye og).

    I Jegersborggate, så skjedde det vel nesten enda mer.

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde i Jegersborggate, i det neste kapitellet.

    Blant annet ble Arne Thomassen og mora mi sin sønn, (min halvbror), Axel, født, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Jeg skal se om jeg får med mer om det i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 2: Vestmarka

    På skjemaet jeg fikk sendt fra Folkeregisteret i Norge, hit til England, rundt 2009 vel, så stod det at mora mi og Pia og jeg, flytta til Rømminga, da mora mi separerte seg fra min far.

    Men det stedsnavnet ‘Rømminga’, det hadde ikke jeg hørt om, før jeg så det stod på Folkeregister-skjemaet mitt.

    Så sånn er det.

    Vi kalte det stedet for Vestmarka, og sånn som jeg husker det, så lå det en nokså lang gåtur fra Larvik sentrum.

    Noe sånt.

    Jeg har senere sett at det er en avkjøring, fra Nansetgata vel, like ved det tidligere Nanset Marked i Larvik, hvor det nå heter Norbyen Kjøpesenter.

    Der er det en avkjøring, på andre siden av Nansetgata, enn Tagtvedt, hvor det står skiltet til Vestmarka da.

    Så det var vel kanskje en kilometer eller to langs den veien som vi flyttet til da, etter mine foreldres seperasjon, moren min, søsteren min og meg.

    Vi hadde et ganske lite to-etasjes hus, som lå på eller like ved eiendommen til et litt større hus vel.

    Noe sånt.

    Pia og jeg hadde ikke hvert vårt soverom der, som i Toppen 4, men vi måtte dele et soverom, som lå i første etasje.

    Mens mora vår hadde soverom i andre etasje.

    Så sånn var det.

    Jeg husker jeg reagerte litt, da jeg så det soverommet til Pia og meg, for sengene som stod der, (vi leide vel antagelig et ferdig møblert hus da), hadde så høye vegger.

    De sengene var nesten som fengsler, for små barn.

    Jeg var vel akkurat fylt tre år, tror jeg, og søsteren min Pia var noen måneder fra å fylle to år da.

    Jeg husker at jeg forklarte for Pia, hvordan man kunne komme seg ut av de sengene.

    Rekkverkene var så høye, så det var bare såvidt at jeg klarte å klatre over.

    Og den klatringen kunne også gjøre vondt i ens edlere deler, hvis man var uheldig.

    Men men.

    Pia var jo yngre, så hu klarte vel ikke å klatre over kanten av sengene, tror jeg, så hu var nesten som i et fengsel, om morgenene.

    For Pia og jeg pleide å våkne opp, før mora vår da, og da var det ikke så lett for Pia, som var ganske fanget i sengen sin da.

    Men men.

    Jeg lærte Pia et triks, for å komme ut av sengen.

    Og det man kunne gjøre, det var å vippe opp enden av madrassen, som var av skumgummi vel.

    Så kunne man ta bort sengebunn-plankene, som ikke var stiftet sammen.

    Man kunne ta bort tre-fire av de sengebunn-plankene, og så krype under sengen og ut i det fri.

    Jeg behøvde bare å forklare det for Pia, hva hun kunne gjøre, så klarte hun og det, (sånn som jeg husker det).

    Det var ikke sånn at jeg gikk bort til senga til Pia, og viste henne det.

    Jeg pleide å holde litt avstand til Pia, antagelig fordi hun kunne begynne å gråte, og jeg kunne få kjeft av mora mi.

    Hvem vet.

    Så det var ikke sånn at jeg dreiv å tulla med senga hennes, eller noe.

    Det hadde jeg liksom ikke noe interesse av, og da hadde hu sikkert bare sladra til mora vår.

    For å nevne et par grunner.

    Men men.

    Jeg husker at jeg en gang gikk ut av døra, en morgen, før min søster og min mor hadde stått opp vel.

    Det var ikke snø, så dette var kanskje høsten 1973.

    Noe sånt.

    Dette var en av de første dagene, som vi bodde i Vestmarka, husker jeg.

    Jeg gikk over gårdsplassen og så en bondegård, noen hundre meter unna.

    Jeg gikk bort til den gården, og døra til en låve, eller et fjøs var det vel egentlig, stod åpen.

    Jeg gikk og så inn døra, og der var det ei bonekone, eller budeie, som dreiv og stelte med kuene.

    Hu melka vel kuene, tror jeg.

    Det husker jeg ikke nøyaktig om hu gjorde nå.

    Men etterhvert begynte hu ihvertfall å fjerne en lem, i gulvet, og fant fram en svaber, eller noe, og begynte deretter å skyve avføringen til kuene, ned i den lemmen i gulvet da.

    ‘Er det bæsj’, sa jeg, som var rimelig sjokkert over denne veldig merkelige måten å omgås avføring på da.

    Dette hadde jeg ikke sett noe lignende av på Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bondekona innrømte at det var bæsj, og sa ikke noe mer, men bare fortsatte å jobbe da, som om jeg ikke var der nesten.

    Jeg gikk etterhvert ut og tilbake til huset vårt igjen, uten å fortelle noe til min mor eller søster om dette merkelige som jeg hadde sett, når de våknet.

    Men men.

    Det var også noen barnepiker, eller noe, i Vestmarka, som bodde litt nærmere Nanset vel, langs hovedveien inn til Larvik fra Vestmarka vel.

    Mora vår ansatte dem vel som barnepiker, når hu var på byen, i Larvik.

    Pia og jeg var ihvertfall en gang hos disse jentene, som en eller flere av bodde i et hus langs veien inn til Larvik sentrum da, sånn som jeg husker det.

    Et trehus, på venstre side av veien, når man kjørte fra vårt hus og i retning Larvik.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Plutselig en morgen, når søstera mi og jeg våknet, i Vestmarka, så hadde mora vår pyntet med masse artige nisser osv., i stua.

    Det var nissefigurer som var laget av kongler og nøtter og rød filt vel, og som var små og så morsomme ut.

    Det var veldig artig husker jeg, det var ikke bare en eller to figurer heller, men det var julepynt rundt om på forskjellige steder i to stuer, var det vel, i første etasje.

    Disse to stuene var vel det første vi så, når vi gikk ut av soverommet vårt, så det var veldig morsomt, å oppdage de morsomme nisse-figurene, plutselig en morgen, det er helt sikkert.

    Dette må vel ha vært julen 1973.

    Vi satt også ut grøt til nissen, den julen, mener jeg å huske.

    Mora mi sendte meg ut med en skål risgrøt vel, til nissen da, borte ved et vedskjul, eller noe, som vel tilhørte de i det større huset, som var mer eller mindre på samme eiendommen, som der huset vårt var vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet som skjedde, de første månedene, i Vestmarka, var det, at søstera mi og meg stod opp, og fant en halvdød mus, i en av de to stuene.

    Mora vår hadde lagt ut rottegift, tror jeg det var, og jeg syntes jo da at dette var noe som var verdt å si fra til moren vår om, at det var en mus i stua.

    Så jeg plukka opp mus, og holdt den i halen, og så gikk Pia og jeg opp til soverommet til mora vår, i andre etasje.

    (Pia var ihvertfall i stua og så på det som skjedde, men det er mulig at hu ikke ble med opp til mora vår. Det husker jeg ikke helt).

    Jeg snakka vel høyt til mora mi da, utafor soveromsdøra hennes.

    Og hu kom ut, i nattkjolen, eller noe sånn vel, og skreik da jeg rakte henne den ennå levende musa, i halen, og kastet den ut av vinduet, i andre etasje.

    Pia og jeg heiv da på oss noen sko, eller noe, og gikk ut for å se om vi kunne finne musa igjen ute.

    Vi syntes vel begge at mamma var slem mot musa, siden hu kasta den ut av vinduet.

    Jeg husker ikke om vi klarte å finne musa, (nedenfor vinduet til soverommet til mora vår), men den overlevde vel neppe både fallet og rottegiften, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Mora vår ville også noen ganger si til søstera mi og meg, at vi kunne sove i sengen hennes, om natta.

    Da ville hun si sånn ‘henda over dyna’, hvis jeg hadde henda under dyna, for da trodde hun vel at jeg skulle ta meg på tissen, eller noe da, hvis jeg tilfeldigvis hadde henda under dyna.

    Men men.

    Mora vår pleide å gå på et utested i Larvik, som het Hansemann, (etter en kjent tysk filosof, eller noe, har jeg senere lest, på internett).

    Hansemann, lå opp mot Bøkeskogen i Larvik, husker jeg, ettersom det har vært et av de mest kjente utestedene, i Larvik, de siste tiårene, og mora mi pleide også og gå dit på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    En gang, som mora vår dro til Hansemann, så kom hadde hun truffet en kavaler, husker jeg.

    Det var Arne Thormod Thomassen, en mann fra Nord-Norge vel, (selv om han snakket østlandsdialekt), og han var vel i 40-årene, da mora vår traff han, mens hun selv var født rundt 1947 eller 48 vel, så hu var vel da rundt 25 år.

    Så Arne Thomassen var vel cirka 15 år eldre enn mora vår, hvis jeg skulle tippe.

    Plutselig en dag, så stod han bare der, sammen med mora vår, i det lille huset vårt, i Vestmarka da, med to papir-kremmerhus, med sjokolademus, til søstera mi og meg.

    Det var en anspent stemning.

    For Arne Thomassen så nesten litt skremmende ut, for oss barna.

    Han var høy og kraftig og hadde et strengt blikk og han hadde vel også helskjegg.

    Mora vår lokket oss, at vi skulle si hei, og komme bort og få kremmerhusene med sjokolademus da.

    Jeg var veldig glad i godteri, så jeg gikk tilslutt bort og fikk et kremmerhus da.

    Selv om jeg ikke skal påstå det, at jeg likte dette, at det plutselig dukka opp en voksen mann, i huset til mora mi, søstera mi og meg, så utrolig bra.

    Men men.

    Det nytta nok ikke å protestere.

    Det ble nok omtrent som den gangen, som mora vår tok med søstera mi og meg, og flytta fra Toppen 4 og faren vår, (som jeg skrev om i det forrige kapitellet).

    Det var nok mora vår som bestemte, siden hun var voksen da.

    Men men.

    Arne Thomassen flyttet ganske kort tid etter dette, inn i huset vårt, i Vestmarka da.

    Jeg husker også at søsteren min og meg, var på besøk, hos faren vår, som hadde flyttet tilbake til foreldrene sine, Ågot og Øivind, mens vi bodde i Vestmarka.

    Jeg husker av vi var hos Ågot og Øivind, i en påskeferie.

    Vi fikk påskeegg, og inni påskeggene, så var det noen sjokalebiter da, innpakket i noe mønstret sølvpapir vel, husker jeg.

    Men det som var enda gjevere, det var at skallet på påskeggene, faktisk også var laget av sjokolade.

    Utrolig nok.

    Så det gikk faktisk ann å ta av noe gull eller sølvpapir, fra de to halvdelene, av skallet, til påskeegget, og så dukket det faktisk opp mye mer sjokolade.

    Så det var nesten som en sensasjon, husker jeg.

    Jeg satt vel ganske stille, mener jeg å huske, i en av de behagelige brune, to-seter skinnsofaene, til Ågot og Øivind, ikke lang fra reolen deres, i huset på Sand, (som alltid var holdt like rent og ryddig, av bestemor Ågot), mens jeg på påskeaften, påsken jeg var tre år, tror jeg det var, koste meg med det påskeegget da.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at en gang, som faren vår kjørte oss tilbake til Vestmarka.

    Så var det ikke brøyta, fra veien, og opp til huset der vi bodde.

    Og det hadde snødd veldig, og det snødde vel fortsatt mens vi kjørte ned til Vestmarka igjen.

    Faren min parkerte i veikanten.

    Han ba meg stå utenfor bilen og vente.

    På baksiden av bilen vel.

    Så bar han Pia opp den gjennsnødde veien, og opp til huset til mora mi.

    Mens jeg stod og venta, så kom brøytebilen.

    Faren min hadde sagt at jeg skulle stå og vente, til han kom tilbake.

    Jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere.

    Jeg husker at jeg så det, at snøen ble brøyta vekk fra veien, og opp i luften, mens den dalte i en bue, ned i grøfta, på siden av veien.

    Jeg husker at jeg lurte fælt på det, hva jeg skulle gjøre.

    Så dukka faren min opp da, mens brøytebilen kanskje bare var noen sekunder unna.

    Så jeg fikk jo litt sjokk da, for jeg lurte jo på det, om jeg var trygg der jeg stod, og hva som ville skje, når brøytebilen kom fram dit, hvor jeg stod.

    Og om jeg skulle prøve å hoppe over autovernet, eller ut i grøfta, eller hvordan det var igjen.

    Så da fikk jeg jo litt sjokk da, av den her opplevelsen, og husker dette ganske tydelig enda, må jeg si.

    Men men.

    Jeg var jo bare tre år, så jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre akkurat.

    Men men.

    Nå dukka jo faren min opp der da, og jeg syntes jeg husker det, at han stod og observerte meg, fra den andre siden av veien.

    Noe sånt.

    Men men, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Faren min bar meg også opp til mora vår da, og sa noe greier om ‘brøytebilen’, til mora vår da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som jeg og Pia, var hos faren vår, som bodde hos Ågot og Øivind, på Sand, så hadde jeg ikke noe lyst, til å dra tilbake, til mora vår igjen.

    Jeg husker at bestemor Ågot var veldig hyggelig.

    Dette var kanskje våren eller sommeren 1974.

    Hvem vet.

    Pia og jeg, fikk hver vår gjennomsiktige brødpose, med mynter.

    5-øringer og sånn.

    Også gikk vi i kiosken til Liv, som var like ved huset til Ågot og Øivind.

    (Dette var der hvor Sandbu Tepper ble bygget, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en lys blå/cyan trekiosk, tror jeg, med veranda, og trapp opp vel.

    Noe sånt.

    Det satt noen ungdommer, i trappa eller verandaen.

    Også var vel hu liv bak et vindu i den kiosken, tror jeg. Jeg tror ikke at man kunne gå inn der.

    Også kjøpte vi kremmerhus med smågodt da, og sånne ting, for de myntene vi hadde, i to plastposer.

    Men men.

    Ihvertfall så var det sånn, at da mora mi og Arne Thomassen, dukka opp, hos Ågot og Øivind, (og faren min, som da vel ikke var hjemme), så låste jeg meg inn på do, og kom ikke ut igjen, før mora mi hadde mast mye, og sa at vi hadde fått hund.

    Den hunden, tror jeg var en schäfer, som het Cora.

    Den var en hvalp, vil jeg si.

    Likevel, så var gulvet, ihvertfall i den første stua vår, som man kom inn i, når man åpnet utgangsdøra, dekket av svære ‘kukaker’ nesten, med avføring.

    Jeg vet ikke om de hadde latt hunden vært alene der, i en ukes tid, mens Pia og jeg var på Sand, eller hva som hadde skjedd.

    Det var veldig store hauger med avføring, så at de kan ha kommet fra den lille hunden, det var litt vanskelig å tro.

    Men men.

    Så den hunden hadde isåfall vært alene i Vestmarka, i en uke eller to da.

    Og dette var også første gangen jeg så den hunden.

    Så det var litt merkelig.

    Men men.

    Jeg husker såvidt en kar som vi vel leide av der, tror jeg, som ganske hyggelig.

    Uten at jeg kan huske det, at jeg pratet så mye med de i nabohuset.

    Søstera mi og meg, vi hadde liksom mer samhold, i Vestmarka, enn vi hadde hatt, på Bergeråsen.

    Jeg tvilte litt på den her flyttinga til mora vår, og jeg var litt irritert på henne, på grunn av det.

    Det var liksom en litt trist stemning, som lå over den tiden, i Vestmarka, før mora vår traff Arne Thomassen.

    Det var litt skjørt liksom, men det kunne også være litt morsomt innimellom.

    Det var liksom et helt nytt liv da, fra Toppen 4.

    Men Arne Thomassen, han var en streng og alvorlig mann, vil jeg si, så det ble vel ikke akkurat noe artigere, å bo hos mora vår, vil jeg si, etter at han flytta inn hos oss.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi bodde ikke i Vestmarka så lenge som et år engang, tror jeg.

    Og jeg husker ikke så utrolig mye derfra.

    Men det med alle de artige nissene, som plutselig var i stua, en dag, som jeg våknet opp, og begynte å se meg litt rundt i huset, som vanlig, de syntes jeg var morsomme.

    Så det var noen artige stunder også, i Vestmarka.

    Det mest skremmende var vel det med brøytebilen, og det at Arne Thomassen en dag plutselig dukka opp der, for han var liksom en barsk type da, vil jeg si, og ikke en såkalt ‘myk mann’, som kanskje var normen, på 70-tallet.

    Så han var ikke som pappaen til Albert Åberg, og de andre pappaene, som man kunne se, som barn, på 70-tallet, på norsk og svensk Barne-TV.

    Så jeg følte meg litt skuffet noen ganger, siden jeg ikke syntes det, at foreldrene mine var sånn som de på Barne-TV.

    Jeg husker at jeg noen år seinere lå i senga til mora mi, og så på Barne-TV, og skulle ønske at jeg hadde en far som Albert Åberg, var det vel.

    Men det hadde jeg ikke.

    Arne Thomassen var nok mye tøffere og barskere, enn faren til Albert Åberg.

    Og faren min, (som moren vår fikk oss til å kalle ‘Pappa Arne’, siden både faren og stefaren vår het Arne. Så vi kalte faren vår for ‘Pappa Arne’ da, og Arne Thomassen for ‘Arne Thormod’, siden han også hadde et annet fornavn), han var kanskje mer umoden, eller ihvertfall mer vag og gåtefull, en faren til Albert Åberg.

    Så jeg var litt misunnelig, når jeg så på Barne-TV, og så hvordan foreldrene til disse som det handlet om på Barne-TV var, husker jeg.

    Men men.

    Det er mulig at det var fler enn meg som var det, når de så på Barne-TV på 70-tallet.

    Hva vet jeg.

    I det neste kapittelet skal jeg skrive mer om hvordan det gikk videre da moren vår, søsteren min, Arne Thomassen og meg selv, flyttet til en stor vertikalt-delt bolig, som Arne Thomassen kjøpte, i Storgata, på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974 vel.

    Vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om det.

    Vi får se.

  • Mer fra Therese Gulliksen

    31. juliErik Ribsskog

    Hei,

    jeg prøver bare å finne noen tidligere kollegaer, fra Rimi Bjørndal osv., fra den første tida jeg jobba der.

    Var det du som var russ i 1998 vel, og som var grei og tok melka på seinvaktene, da jeg pleide å være sjef osv?

    (Siden det bare var damer der, så var det vanskelig å finne noen, som gadd å gjøre det).

    Venninne av Hanna?

    Jeg har blogg nå, og skriver om mye rart, at jeg har måttet flytte til England, mm:

    https://johncons-blogg.net/

    Håper det var greit at jeg skrev en melding.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/

    johncons-mirror.blogspot.com

    Del

    for 18 timer sidenTherese Gullik

    Hei Erik!

    Det var leeeenge siden! Ja, jeg jobbet på Rimi på 90-tallet sammen med Hanna. He he..ja, jeg likte faktisk å rydde i melkekjøla, gjorde ikke meg noe.. 🙂

    Mamma bor fortsatt på Bjørndal, men jeg har flyttet fra redet for lengst 🙂 Hanna har 1 barn og venter sitt andre om noen uker.

    Hvordan går det med deg?

    Therese Gulliksen

    for 54 minutter sidenErik Ribsskog

    Hei Therese,

    nei det gaar ikke saa bra med meg.

    Jeg har overhoert at jeg er forfulgt av ‘mafian’, paa Rimi Bjoerndal, i 2003, og har flyktet til England.

    Jeg faar ingen hjelp eller informasjon av hverken norske eller engelske myndigheter.

    Jeg ble kastet ut i forrige uke, i Liverpool, etter en urettferdig rettsak, og bor naa paa hostell i Sunderland, uten varmt vann og varmeovn, paa et sted fylt med junkier og kriminelle osv.

    Jeg tror det maa vaere den ‘mafian’ som tuller med meg.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for 33 minutter sidenTherese Gullik

    Hei,

    det hørtes ikke bra ut.. håper du får hjelp til å løse problemet ditt snart.

    Jeg tok en kikk på bloggen din og der hadde du limt inn teksten som jeg sendte i epost til deg på facebook. Vil du være så snill å slette den? Det er en privat mail som jeg sendte til deg og helst ikke vil dele med resten av verden. På forhånd, takk!

    Mvh

    Therese

    for 2 sekunder sidenErik Ribsskog

    Hei,

    ja jeg skriver om alt paa blogg til jeg faar rettighetene mine.

    Som jeg har sagt til advokat Elden osv. ogsaa.

    Det er jo bare om jobb det her, vi er jo ikke noe kjaerestepar vi.

    Jeg skreiv jo i den foerste meldingen at jeg hadde blogg og, hvor jeg skriver om alt mulig, saa jeg regna med at du skjoente det.

    Jeg har en arbeidssak mot Rimi, (jeg synes butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv meg litt vel hardt der, blant mye annet), saa det er mulig at jeg kontakter deg og/eller Hanna og andre igjen seinere angaende dette.

    Vi faar see.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg slutta jo som butikksjef i 2002, og begynte aa studere paa ingenioerhoegskolen, grunnet problemer med sjefene oppover i Rimi.

    Da jobba jeg som laaseansvarlig, for aa beholde Rimi-leiligheten, i W. Thr. gate.

    Lillesoestera di jobba der da, husker jeg, (hu som kjaeresten din, som Hava kalte ‘ape’ vel, pga. moerkt haar vel, var paa, ifoelge deg).

    Men hu slutta med en gang jeg begynte der.

    Saa det var ikke saann at jeg prata noe med henne, saann som jeg husker at jeg noen ganger gjorde med deg og Hanna, at vi prata om Rimi, osv.

    Bare noe jeg tenkte paa.

    Du faar ha en fin helg i Norge etterhvert.

    Jeg prover aa selge en eiendom som jeg sameier, med folk i slekta, (du husker kanskje at det aldri kom noen i slekta mi paa jobben for aa si hei), saa jeg faar kanskje kjoept meg leilighet i utlandet snart, og slipper aa bo paa hostell.

    Vi faar se.

    Du spurte en gang jeg satt i kassa, av en eller annen grunn, om jeg hadde hoert om buskmenn og hottentotter, og det hadde jeg, fordi det pleide mora mi i Larvik, aa prate til meg og lillesoestera mi Pia om, da vi var snoerriser, paa 70-tallet.

    Var det noen av vaare kolleger, (invandrere), som var ‘paa’ deg pga. du visste hva hottentotter var?

  • Jeg sendte en e-post til Gjengangeren







    Gmail – Problemer med mangel på rettigheter







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Problemer med mangel på rettigheter





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Aug 4, 2011 at 9:10 PM





    To:

    gjengangeren@gjengangeren.no



    Hei,

    kan dere skrive om at jeg er flyktning i England, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003 og 2004, og etter å ha blitt forsøkt myrdet, i Kvelde, på min onkel Martin Ribsskog sin samboer, Grete Ingebrigtsen sin gård, Løvås, i 2005.

    Jeg får ikke mine rettigheter av politiet, de vil ikke engang si hvem denne 'mafian' er.
    Jeg har ikke vært så mye i Horten, hvor dere holder til, men mora mi bodde i Larvik, og faren min på Berger, så jeg tok ofte toget, som 9-10 åring, osv., forbi Skoppum som var stasjonen etter Holmestrand, huske jeg, og pleide å selge Skoleavisa, fra Berger skole, rundt der, noen ganger.

    Jeg flytta til Berger som ni-åring, og faren min lot meg bo alene der.
    Bodde der også fram til jeg var tre år, før foreldrene mine ble skilt, og var da nabo, i Toppen 4, på Bergeråsen, med Annika Horten, som seinere gikk i klassen til ste-søsteren og søsteren min, og dem.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Nå har Magne Winnem satt fra sykkelen. Nå er han oppå Hardangervidda, hvor min stesøster og søster, Christell og Pia, var på skoletur, i 9. klasse

    magne winnem hardangervidda

    PS.

    Jeg visste ikke at Magne Winnem hadde bikkje.

    Mora mi hadde også en svart og hvit bikkje, da jeg vokste opp, på 70-tallet, i Larvik og i Brunlanes.

    Da jeg var sånn 4-5 år vel.

    Og det var en engelsk setter, og den het Rex.

    Så sånn var det.

    Svart og hvitt, det er vel taoismens farger, har jeg vel tidligere gjettet på, på johncons-blogg.

    Er det noen sammenheng?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det her er Petter Grønli, fra Bergeråsen, som var med å besøke mora mi i Larvik, osv., sammen med broren sin Christian, på begynnelsen av 80-tallet

    petter grønli fra bergeråsen var med til larvik

    PS.

    Jeg måtte nesten sende en Facebook-melding:

    facebook melding petter grønli

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    lillestrøm vålerenga

    PS 3.

    Her er mer om den kampen:

    PS 4.

    Jeg lurer på om jeg er i slekt med han tidligere Vålerenga-spilleren Erik Foss, (fra videoen ovenfor), gjennom hu Mary Eva Carla Fog, (min tippoldemor), som er etter Foss og Løvenbalk, osv:

    i slekt med erik foss hm

    http://www.tv2.no/sport/fotball/tippeligaen/-skullerud-havnet-mellom-barken-og-veden-2876096.html

    PS 5.

    Jeg sendte en e-post til han Erik Foss, mens jeg hadde om det med hu tippoldemora mi Mary Eva Carla Fog, i hue:







    Gmail – Til Erik Foss







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Til Erik Foss





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Jul 31, 2011 at 8:20 PM





    To:

    post@vif.no



    Hei,

    jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, og var da tippeansvarlig, og fikk lov av butikksjef Kristian Kvehaugen, til å ha kommisjonærkortet, (og fikk da rett til to billetter på alle norske tippeligakamper), og pleide da å se noen VIF-kamper på Bislett stadion, (blant annet den første kampen hvor Drillo var trener, og Klanen kasta gummistøvler ned på banen, samt en kamp som Vålerenga tapte mot Rosenborg, men hvor John Carew scorte vel. Og noen fler kamper mot Viking og Rosenborg og Stabekk vel).

    Men men.
    Jeg har funnet ut, via slektsforskning, på nettet, at min danskfødte mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, var etter blant annet Fog, (hennes farmor var Mary Eva Carla Fog).

    Hun har jeg funnet ut, at var etter Foss og Løvenbalk.
    Bare lurte på, (da jeg så en video fra cupfinalen i 1980, så kjente jeg igjen Foss-navnet der).
    Er du fra den samme Foss-slekten som hu tippoldemora mi, Mary Eva Carla Fog?

    Jeg har måttet flykte til England, for jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian'.

    Hu Fog var jo etter Løvenbalk, som var etter kong Christoffer II av Danmark, som var etter Odin og Karl den Store, og faraoer, og det som var.

    Har du noe mer kjenskap til om den slekten pleier å bli forfulgt?
    (Hvis du er fra samme slekt da).
    Beklager hvis jeg blander forskjellige Foss-slekter, osv.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Problem da jeg flytta til faren min, som ni-åring

    Etter at mora mi flytta fra faren min, på Toppen 4, på Bergeråsen.

    Da jeg var tre år, i 1973 vel.

    Så flytta vel faren min, bort til foreldra sine, på Sand, og inn på et rom, som han hadde delt, under oppveksten, med onkel Håkon, tror jeg.

    (Det ytterste soverommet, i Ågot-huset, nærmest inngangen.

    Det var nesten ingenting på veggene, (sånn som jeg husker det), unntatt noe formel 1-klistremerker, eller noe.

    Men men).

    Så da jeg og Pia, besøkte faren vår, rundt 1974 kanskje.

    Så ble vi boende, hos Ågot og Øivind, (min fars foreldre), siden faren vår bodde der.

    På Sand da.

    Jeg husker spesielt påsken 1974, var det kanskje.

    Hvor vi fikk påskeegg, hvor selve lokket, til påskeegget, vel var laget av sjokolade.

    Pluss at det lå noe sjokolade inni egget og.

    Men men.

    Og Ågot og Øivind hadde kjøpt en miniatyr-kopi, av bilen fra Flåklypa, (som vi hadde sett på kino, med mora vår i Larvik, på Munken kino vel), Ill Tempo Gigante.

    (Av en eller annen grunn.

    Selv om de var i 50-åra da sikkert).

    Men men.

    Så kjøpte faren min en leilighet, i Hellinga 7B.

    Kanskje rundt 1975, eller 1976, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det, var bare en ganske liten to-roms.

    Jeg fikk en bilbane, av faren min, rundt den her tida.

    Men den fikk jeg nesten aldri brukt.

    Det var faren min, og hans kamerat Atle, (fra Oslo), som brukte den.

    Atle fikk senere en caravan-shop, (heter det vel), ved Karihaugen, (mener jeg å huske, på midten av 80-tallet vel).

    Og før det, så solgte han køyesenger osv. vel, som faren min produserte.

    Faren min sa om Atle, (som hadde det første digitale armbåndsuret, som jeg har sett), at han en gang, rappa strøm, fra en bensinstasjon, til campingbilen sin, eller noe.

    Men men.

    Så den bilbanen, den fikk jeg ikke ta med, til Larvik, hvor jeg bodde.

    Men faren min og Atle, hadde bilbane-konkurranse da.

    Og jeg fikk vel prøvd den bilbanen et par ganger kanskje.

    (Men da var det noe feil med bilene, som var litt slitt.

    Og bilene føyk noen ganger ut av bilbanen, for farten kunne bli ganske rask på den.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    På soverommet, i Hellinga 7B, så hadde faren min stående, en dobbeltseng, og en enkelt køyeseng.

    (Enda han lagde køyesenger, så hadde han ikke en køyeseng der).

    Faren min kræsja også i fjellet, på den her tida, med en Mercedes, og brukte piller, mot noe smerter, mener jeg.

    Som han vel ble avhengig av, mener jeg.

    Mer eller mindre, ihvertfall.

    (I årene før jeg flytta til Bergeråsen.

    I 1979, så flytta jeg dit).

    PS 2.

    I ferier, som jeg og søstera mi var på, på Bergeråsen.

    Så lå jeg alltid i enkeltsenga.

    Men søstera mi lå i dobbeltsenga, (som 4-5 år gammel jente kanskje), sammen med faren min.

    Men det hendte vel også, at Pia lå i senga sammen med mora mi og Arne Thormod Thomassen, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var ikke noe jeg reagerte på da.

    Men nå synes jeg det var litt rart, at det ikke stod en køyeseng der, men kun en enkeltseng.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg flytta dit, i 1979, så var jeg jo ni år gammel.

    Og meg og faren min, på samme rom.

    Det funka kanskje ikke så bra.

    Jeg visste jo ikke hva runke var engang, (det var vel ikke før jeg ble sånn 12 år, eller noe, at jeg fikk det til å funke, sånn at jeg fikk orgasme, osv.

    Men men).

    Men faren min visste nok hva runke var, i 1979.

    Han hadde kanskje 5-6 pornoblader, av typen Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.

    Noe sånt.

    Og en gang, så husker jeg at det lå, et oppslått sånt blad, i en skuff, i Hellinga 7B.

    Og det var, (kom jeg på nå), før faren min skulle dusje.

    Så han runka nok i dusjen.

    (Etter å ha sett på bilde, av ei fin, naken dame, i et sånt pornoblad da).

    Også glemte han nok det pornobladet.

    Så det lå oppslått.

    Og da så jeg også en del, ganske tilfeldig da.

    (Det er jo ikke så lett å unngå å se på et bilde, av ei naken dame, en meter eller to, foran trynet ens, (der man sitter i sofaen, og ser på TV), kanskje).

    Så da ble jeg kanskje litt kåt da, av å se på hu nakne dama.

    (Det ble litt annerledes, når jeg bladde i de bladene selv, mener jeg å huske.

    Jeg kunne lese sex-historiene.

    (For faren min sa at jeg kunne/burde det, en gang jeg var på besøk der, fra mora mi i Larvik, som 7-8 åring vel, og nettopp hadde lært å lese, på skolen.

    Men men).

    Og ble vel kåt av det.

    Men bildene av nakne damer, de stakk liksom litt, i øya, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så da bladde jeg fort videre, oftest, uten å klare å studere de bildene, for nøye da).

    Så skulle søstera mi komme på besøk da, fra Larvik.

    Og prøvde jeg å få med Petter og Christian Grønli, på at vi lagde noe sånn strippekonkurranse.

    Siden jeg ble litt sånn hekta på nakne damer/jenter da.

    (Og siden at jeg huska at jeg og søstera mi hadde nesten lekt doktor, når vi var små, og bodde i ei hytte, på Brunlanes, 4-5 år før det her, kanskje, hos mora vår, og Arne Thomassen da).

    Og jeg hadde ikke noen andre jenter å kle av.

    For Christell og Nina Monsen, de fikk jeg bare til å kysse der, en gang.

    Og etter det, så kom de vel ikke opp der igjen.

    Men men.

    PS 4.

    Så faren min, burde kanskje ha kjøpt en tre-roms, når jeg flytta til Bergeråsen, fra Larvik.

    For det ble nok problemer for privatlivet til faren min.

    Skjønner jeg nå.

    Men på den tida, så skjønte jeg ikke helt det her med runking, osv.

    Så det skjønte jeg ikke noe av da, for å være ærlig, hva faren min nok drev med i dusjen.

    Men jeg tror at faren min nok har blitt litt oppgitt.

    Over å ha meg boende i huset.

    På samme soverom som han.

    Og at han da fikk litt mangel på privatliv.

    Og ikke fikk runka i fred, osv., da.

    Men men.

    Så da han ble kjent med en ungdom, Jan Snoghøj, (gjennom sykkelklubben), som hadde ei mor, Haldis Humblen, som var singel.

    Så syntes nok faren min, at det var bedre, å være nede hos Haldis, og ha sex med henne.

    Enn å snike seg til en runk i dusjen, (mens jeg ikke skjønte hva som foregikk, og ikke var helt med da).

    Faren min burde nok ha hatt en større leilighet, på den tida, som jeg flytta til han, fra mora mi, tenker jeg nå.

    Og det burde vel kanskje mora mi i Larvik, også ha tenkt på vel.

    Men men.

    Kanskje faren min ikke hadde råd til en større leilighet akkurat da.

    Hva vet jeg.

    Etter at jeg hadde bodd, på Bergeråsen, i et og et halvt år.

    Så kjøpte faren min, en tre-roms leilighet, i Leirfaret 4B, (rundt 17. mai 1981).

    Men da bodde jo han nede hos Haldis.

    Så jeg hadde en tre-roms leilighet.

    For meg selv, (så godt som 100% av tida).

    Fra like før jeg fylte elleve år.

    Og til jeg ble 18 år, (da søstera mi, Pia, flytta opp dit, like før jula 1988 vel, da jeg var cirka 18 og et halvt år.

    Men men).

    Så jeg har ikke trivdes så bra alltid, inne i Oslo kanskje, på små studenthybler og Rimi-leiligheter da.

    (Selv om jeg også har syntes at det har vært bra å komme bort fra Berger.

    Pga. problemene med faren min og Haldis og dem.

    Og pga. mobbing fra Odd Einar Pettersen, (og en god del andre), i klassen, osv.

    Sånne ting).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det, at jeg flytta fra mora mi, i Larvik, og tilbake, til Bergeråsen igjen, i 1979.

    Det ble ikke så vellykka.

    Og det var vel kanskje heller ikke så godt planlagt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.