 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sønn og datter av Betania-prest, fra 70-tallet, i Larvik/Fwd: Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 10:12 PM | |
|
To: "kirkevergen@larvik.kommune.no" <kirkevergen@larvik.kommune.no> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sønn og datter av Betania-prest, fra 70-tallet, i Larvik/Fwd: Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 9:21 PM | |
|
To: betania.larvik@gmail.com | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 8:57 PM | |
|
To: Tom G Johnsen <tom.g.johnsen@larvikmetodistkirke.no> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 12:45 AM | |
|
To: pastor@larvikmetodistkirke.no | ||
| ||
http://www.dagbladet.no/2010/11/12/sport/klubben_i_mitt_hjerte/avstemning/14261030/
PS.
Men det ble med den ene kampen min for Fram, som var i Farrishallen vel.
De Nanset-spillerne, de var eldre enn oss, sånn som jeg husker det.
Så da jeg kom inn, og fikk spille litt høyreving, på slutten av kampen.
Så var det ikke så mye jeg fikk gjort, for jeg hadde en forsvarer, som var 2-3 år eldre enn meg, og svær, (syntes jeg da), nesten helt innpå meg.
Så jeg fikk fyrt av et skudd, i reklameskiltene, sånn ca. 15-20 meter til høyre for mål kanskje.
Det var vel vår største sjangse, tror jeg.
Det smalt ihvertfall litt i reklameskiltene.
Det var noen gutter i klassen, som jeg overhørte prata om å spille fotballkamp.
Det var da jeg gikk i 2. klasse, på Torstrand skole.
Og jeg fikk lov å bli med på den ene kampen da, (og muligens på en trening og?).
Hm.
Men jeg hørte ikke noe mer, etter den første kampen.
Men men.
Men en kamp er mer enn ikke noe, ihvertfall.
Så sånn er det.
Jeg tror de forrandra reglene, noen år etter, sånn at man ikke møtte lag, hvor spillerne var 2-3-4 år eldre lengre.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg sykla også mye rundt i Larvik, (sammen med kamerater ofte).
Og på en cup-kamp, så fikk vi komme inn på Fram stadion.
(Det var gratis i 2. omgang, tror jeg.
Hvis ikke det var på Larvik Turn-kampene).
Og da stod jeg bak målet, til motstander-keeperen, husker jeg.
Og vi spurte hvilket lag de var osv.
Og sa at Fram kom til å vinne, osv.
Så han keeperen, ble kanskje litt ‘psyka ut’, av oss gutta på Apache-sykler osv.
Hva vet jeg.
Mora mi tok også med meg på fotball-kamp, en gang mens vi fortsatt bodde på Halsen vel.
Og det var Fram mot Odd.
Og Odd vant 3-1, tror jeg.
Det kan kanskje ha vært i sesongen 1975/76, eller noe.
Søstera mi, Pia Ribsskog, var også med på den kampen.
Som kanskje var cup-kamp(?)
Det mest populære heia-ropet, fra tribunen, (sånn som jeg husker det), det var ihvertfall ‘corner er mål’.
Den var populær da.
Så det husker jeg enda.
Så det var litt artig å gå på fotballkamp, men det var vel mora mi som egentlig ville det.
Det var ikke sånn at det var noe jeg hadde mast meg til.
Sånn som for eksempel at noen unger, maser seg til å få en hund.
Så det var mer mora mi som dro med meg og søstera mi på fotballkamp, enn at det var jeg som dro med mora mi og søstera mi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg skrev om på bloggen, igår vel, at da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, (skoleåret 1977/78), så var det ei jente i klassen, som sa til frøken, at hu hadde noen besteforeldre, i Lillestrøm, som kunne se ned til fotballkampene på Åråsen, fra huset sitt.
Dette året, (eller om det var det neste, hvor jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, siden mora mi hadde fått et hus i Jegersborggate der, av sine foreldre).
Så var det ei som hadde en onkel, eller noe, i Sande.
Som hu fortalte høyt til frøken om.
Og seinere, samme skoleår, så forklarte hu at han hadde fått traktoren over seg og dødd, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå, som var litt makabert vel, å fortelle høyt om til frøken og klassen kanskje.
Men men.
(Vi satt hver ved vår pult der, i Østre Halsen og i Larvik, og frøken var for det meste framme ved kateteret.
Mens på Berger skole, så satt elevene i grupper mye, husker jeg, og læreren gikk mye omkring i klasserommet.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg husker også at mora mi dro meg med på musikkskole, i Larvik, en eller to ganger.
Og en gang mora mi seinere dro meg med, for å gå tur, på Østre Halsen.
Så kjente mora mi igjen ei jente fra musikkskolen.
Ei som var nesten innesperret i en hage.
(For vi var bare fire år gamle eller noe, på den tida, jeg og hu jenta).
Så begynte mora mi å prate til den ungen da, som var alene i den hagen.
Jeg husker jeg syntes synd på den ungen, som ikke kom seg ut av den hagen.
For jeg og søstera mi, vi fikk lov til å gå fritt omkring, på Østre Halsen.
Fra vi var 2-3-4 år, eller noe.
(Og ble nesten overkjørt av bussen en gang).
Så det var forskjellige regler der, blant foreldrene, virka det som.
Men men.
Dette var et hus som var ovenfor bensinstasjonen der.
Som het først Gulf og så Shell.
Og litt lenger mot en ganske stor brun kiosk vel.
Som var lenger fra Lågen da.
Hvis jeg husker det riktig, fra 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Når vi blei litt eldre, så gikk søstera mi, Pia Ribsskog, på jazzballett, på Torstrand skole vel.
Da hu var sånn 5-6-7 år kanskje.
Og da ville mora mi noen ganger ta med meg, sånn at jeg bare skulle stå der og se på de jentene som dreiv med jazzballet.
(Av en eller annen grunn).
Så mora mi hadde skikkelig kustus på oss.
Hu var veldig streng, ihvertfall en god del av tiden.
Men vi fikk lov å gå rundt ute da.
Så noe av tiden, så var vi utenfor hennes kontroll.
Mens hvis vi var i nærheten av mora vår, så ville hu være veldig myndig og bestemt da, og kommanderende osv.
Mora vår, Karen Ribsskog, var veldig gammeldags, når det gjaldt oppdragelse, vil jeg si.
Så det var stor forskjell, å være på besøk hos faren vår, Arne Mogan Olsen.
Da var vi oftest hos hans foreldre, Ågot og Øivind, på Sand.
Og de var rolige og sindige, ihvertfall Øivind, og ihvertfall iforhold til mora vår.
Som også var noen ganger nesten hysterisk og kunne få nesten anfall.
Så oppveksten hos mora mi i Larvik og Østre Halsen, det var som å være under kommando av en nesten hysterisk, streng dame.
Så jeg var i opposisjon, til mora mi, omtrent i alle de årene jeg bodde hos henne.
For jeg støttet ikke det, at vi flytta fra faren vår, på Bergeråsen, da jeg var tre år.
Det skjønte jeg nemlig ikke noe av, hva det kom av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Vi bodde jo to steder på Østre Halsen, på 70-tallet.
Fra det første stedet, så husker jeg nabojenta, som het Inger Lise, eller noe.
En plagsom gutt som het Hermann, som bodde i det samme huset som oss, ettersom huset var en vertikalt delt tomannsbolig, (det var et stort hus da, og en gang gikk jeg opp på loftet, og kunne så gå ned i leiligheten til Hermann og dem, så det huset var nok ikke alltid delt i flere leiligheter).
Jeg husker ei som het Jorunn, som ofte tok med meg og søstera mi, for å leike eller spise Love Hearts-godteri eller kjeder med pulver-godteri på, som også var populært.
(Det var mange butikker der.
Dette var i sentrum av Østre Halsen).
Dette var noen jenter som var litt eldre enn meg og søstera mi, og som dro oss med ut for å leke, ganske ofte.
Da stod de utafor huset vårt og ropte ‘Erik og Pia’.
Så sånn var det.
En gutt som het Morten, som var på min alder eller et år eldre, husker jeg også derfra.
(Dette var fra Storgata, på Østre Halsen, rett over veien for hovedinngangen til Østre Halsen skole).
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det var ei jente som Jorunn og de dro meg med til, som var på min alder, med lyst hår.
Som jeg senere besøkte da, og hu fant en tyggegummi-klyse på fortauet, som hu skylte i fontena på Østre Halsen skole.
Også delte vi den.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, etter å ha bodd et drøyt år der, så flytta vi til Brunlanes, til en øde hytte.
Hvor vi bodde i en evighet, virka det som.
Men egentlig var det vel bare et snaut år, så jeg på skjemaet fra Folkeregisteret.
Og fra Mellomhagen, på Østre Halsen.
Da vi bodde der, så hadde jeg blitt litt sånn sjenert kanskje, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.
Så i Mellomhagen, så hang jeg mest for meg selv.
Jeg var vant til å henge for meg selv, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.
Noe jeg ikke likte egentlig, å flytte dit.
Det gikk som et stikk inni meg, da jeg plutselig så flyttebilen, rygge inn til huset vårt, det første stedet vi bodde, på Østre Halsen.
Så der var det ikke så værst å bo, vel.
Men i Mellomhagen, der var det værre.
Der var det noen nabogutter, tre stykker, som var noen jævla ugangs-unger da.
Som krynte meg og sånn, mener jeg å huske.
Det var en som het Pål Andre, som var et år eldre enn meg vel.
Og så var det en bror som var et par år eldre enn han, og en som var et par år yngre.
Så det var vanskelig for meg, å slippe unna de her naboguttene.
Siden de var tre stykker.
Det var også en fæl gjeng, som søstera mi var i, hvor ei som het Unni, eller noe, ble mobba, mener jeg.
Så jeg hang mest for meg selv der.
I to årene vi bodde i Mellomhagen, så brukte jeg mye av tida, på å sykle fram og tilbake i Mellomhagen.
Sammen med en annen gutt, noen få ganger.
Som jeg ikke husker navnet på.
Dessuten gikk jeg jo på barnehage og skole, da jeg bodde i Mellomhagen.
Så derfor skjedde det ikke så mye der, som i Storgata, på Østre Halsen, for jeg hadde ikke så mye fritid der.
Så sånn var det.
Jeg kjente også to tvillinger, fra barnehagen.
Som var et år yngre enn meg vel.
Men de fikk lov å gå aleine, fra barnehagen.
Og jeg ble henta.
Men da var jeg misunnelig, husker jeg, på de to tvillingene.
For de fikk lov å gå hjem fra barnehagen da.
Men det fikk ikke jeg lov til, enda jeg og søstera mi hadde fått lov å gå alene rundt i Østre Halsen sentrum, et par år tidligere.
Så jeg var litt sinna for det, at jeg ikke fikk lov å gå alene hjem fra barnehagen.
Når tvillingene fikk lov til det.
Og de var et år yngre.
Men men.
Men da jeg begynte i første klasse.
Så hendte det at jeg traff tvillingene på vei hjem fra skolen.
For jeg gikk litt omveier og litt rare veier og sånn.
Hjem fra skolen.
For jeg ville ikke møte på naboguttene, Pål Andre og de, på vei hjem fra skolen.
For da hadde jeg nok fått juling, eller blitt kryna.
Noe sånt.
Noen lærere tok også opp dette med meg en gang, i første klasse, husker jeg.
At noen hadde fortalt dem, de ansvarlige på skolen, at jeg ble mobba, av de naboguttene da.
Så jeg gikk ikke Mellomhagen til skolen, ofte.
Jeg gikk en snarvei, som var til bensinstasjonen, gjennom en skog.
Og så gikk jeg derfra, forbi der hu jenta som var innesperret i den hagen, bodde, til skolen.
Men på nedsida der igjen.
Så var det noen slags blokker og sånn.
Og noen ganger gikk jeg den veien og.
Og der bodde tvillingene, som vel gikk siste året på barnehagen, tror jeg.
Så noen ganger, så møtte jeg de tvillingene, etter skolen da.
Når de vel leika, etter barnehagen.
Og da var det vanskelig å se forskjell på de tvillingene, husker jeg.
Men men.
Men de sa hvem de var, hvis man spurte.
En eldre kar spurte meg om jeg hadde ‘sitti igjen’, en gang jeg gikk der, husker jeg.
Men det hadde jeg ikke.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg kjente en nederlender, som gikk i parallellklassen.
Jeg syntes det var rart med en nederlender, på Østre Halsen skole.
Men men.
En dag, så så jeg han i hagen vår, en søndag morgen.
Eller like utafor hagen, i Mellomhagen.
Og da tror jeg at han hadde planer om å stjele sykkelen min.
Så gikk jeg ut og sa hei.
Og da stakk han og to andre gutter vel.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg kjente en gutt i klassen, som bodde på en gård, forbi Skreppestad-blokkene.
Jeg kom for seint i bursdagen hans, jeg og en annen gutt, som sykla rundt ved ungdomsskolen ved Mellomhagen der.
Og det var vel nesten skandale, tror jeg.
Så det er mulig at den bondefamilien hans tuller med meg, på grunn av det.
Det skulle ikke forrundre meg.
Men men.
Mer da.
Jo, vi flytta jo til Larvik sentrum, i mai.
Og da tok jeg bussen fra Larvik, til Østre Halsen, de siste ukene.
Og da havna jeg noen ganger på Tjølling-bussen og noen ganger på Østre Halsen-bussen.
Noen ganger kom jeg litt for seint, siden jeg bodde i Larvik.
Og frøken klagde da, ihvertfall en gang vel, selv om jeg syntes det ikke var min skyld egentlig.
For jeg skjønte meg ikke alltid på de bussene, fra Larvik busstasjon.
Jeg var jo bare syv år.
Og jeg hadde jo flytta til et fint hus i Larvik sentrum, med stor hage, og masse nye kamerater osv.
Så jeg var kanskje litt ufokusert, i den tida der.
Og vi bodde oppe hos en annen Morten, oppe ved Bøkeskogen der også, i en uke kanskje, under flyttinga.
Og bussen kosta jo penger og.
Og det verste var, på vei hjem fra skolen.
Jeg kunne bli stående og vente, på Halsen, i kanskje opptil en drøy time, eller halvannen time.
For jeg tok ikke bussen tilbake til Larvik, da ble jeg henta, av mora mi og Arne Thormod Thomassen.
Og de var ofte treige, så jeg kjeda meg nesten ihjel der.
Men jeg hadde noen penger, som jeg hadde fått av faren min, på Bergeråsen, påsken før det her vel.
Og da gikk jeg i kioskene der, på Østre Halsen, og kjøpte kanskje noe godteri da, mens jeg venta på de her folka, (mora mi og Arne Thomassen), som skulle hente meg.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og en gang jeg tok Tjølling-bussen.
Så hadde jeg god tid, for en gangs skyld.
Og da ble jeg stående og kikke på noen unger, som spilte fotball, i en hage der, kanskje ti minutter før det ringte inn.
(Altså, det var sånn at jeg nesten spurte om å få bli med da.
Men jeg kjente dem ikke.
Og i Mellomhagen, ved fotballbanen ved ungdomsskolen der.
Så hadde det nok skjedd det, at jeg hadde spurt om å få bli med å spille fotball, men ikke fått blitt med.
Og det samme, en gang jeg spurte på banen til Halsen, (ved Bergslihallen), om jeg kunne bli med de som spilte for Halsen I.L., (på min alder da), å trene.
Men de sa nei.
Så det var ikke sånn, at jeg var så glad i å spørre, på Halsen, om jeg kunne få være med å spille fotball.
Vi hadde jo flytta rundt mye, så noen av de andre ungene, regna det kanskje som at jeg var fra et annet sted, eller noe, da.
Det er mulig.
Hvem vet).
Og ei av dem kjente visst meg.
Det var ei jente med lyst hår, husker jeg, som kanskje gikk i klassen min.
Som sa ‘hei Erik’, (eller noe), til meg da, mens dem spilte fotball.
Men vi flytta så mye rundt, fra Bergeråsen til Vestmarka til Storgata på Østre Halsen, til Brunlanes, til Mellomhagen på Østre Halsen, til Skreppestad-blokkene, mens Mellomhagen ble pussa opp, tilbake til Mellomhagen, til Morten og dem, en ukes tid, ved Bøkeskogen, i Larvik, og så til Jegersborggate, i Larvik.
Og jeg og søstera mi ble også kidnappa, mens vi bodde i Mellomhagen, av faren vår og onkel Runar.
Så å kjenne igjen de ungene, i Østre Halsen sentrum der.
Det var ofte noen ganger enklere sagt enn gjort, tror jeg.
Å huske navna osv.
Men men.
Jeg kjente også en Lasse, (hvis ikke det var faren som het Lasse), som bodde ved en kjent gård, ut mot Tjølling der vel.
Faren hadde Volvo.
Så sånn var det.
Mer da.
Og noen eldre jenter, var barnepiker for meg og søstera mi, i Storgata, på Østre Halsen.
Og der kunne man se sjøen fra.
For jeg husker at de sa det, at en båt kjørte sikk-sakk, på sjøen.
Og da hadde ikke jeg hørt det utrykket før, ‘sikk-sakk’.
Så sånn var det.
Vi hadde ikke alltid dårlig råd.
Noen ganger kunne vi dra på Hvalen restaurant, på Halsen.
Der hadde de ihvertfall en inne-restaurant, og også ute-restaurant.
Man kunne se fiskene svømme rundt i ganske store akvarium der.
Før man eventuelt spiste de.
De hadde også pizza der, ihvertfall seinere på 70-tallet.
Mora vår kjente noen ute på en slags odde der.
Eller en utstikker.
Ei dame som en fugl en gang bæsja på, da vi var der.
Hun hadde en sønn, som tok oss med på isflak-tur, i sjøen utafor der.
En gang vi var der, så gikk vi til en strand der.
Og der hadde en gutt/ung mann, blødd langs en sti, sånn at det hadde dryppet lange spor.
‘Der har han blødd og der har han blødd’, sa en lokal jente der.
Så sånn var det.
Faren vår, tok oss også med ut der, en gang vi skulle på ferie til han, fra Mellomhagen vel.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, en gang kjørte vi rundt der, med Arne Thormod og mora vår, og en is-kiosk var åpen, enda det vel var utenfor hyttesesongen(?)
Men men.
Der var vi ganske ofte, hos hu dama.
Og de barnevakt-jentene var fra uti der, tror jeg.
Mora mi skulle ta meg med for å huske en gang.
Og da ville jeg egentlig ikke.
Det var på en lekeplass, sentralt på Østre Halsen der.
Jeg var vel 3-4 år da.
Og da slapp jeg taket i huska.
Som protest.
Jeg var ikke sikker på om det var farlig.
For jeg trodde ikke at mora mi ville la meg gjøre noe farlig.
Altså jeg var jo ikke med på det her så.
Det var mora mi som ville huske.
Men jeg skjønte det seinere, at jeg kunne jo ha falt av huska, og slått meg ihjel kanskje.
Men jeg holdt balansen på huska, uten å holde meg fast da.
Og mora mi fikk vel litt sjokk.
Men jeg måtte nesten protestere, syntes jeg, siden det ikke var meg som ville huske.
Det var mora mi som ville huske meg.
Og det var ikke jeg helt med på faktisk.
Så da lurte jeg på det, om jeg kunne slutte å holde.
Siden dem ikke brydde seg om hva jeg mente.
Jeg ble litt forrvirra, siden jeg ble helt overstyrt, av mora mi.
Som tok det for gitt, at jeg hadde lyst til å huske.
Og det likte ikke jeg helt.
Da gikk det litt for fort i svingene, syntes jeg.
Jeg mente at mora mi skulle spørre meg, og høre på hva jeg svarte.
Og vente til jeg faktisk hadde lyst til å huske, før hu begynte å sette meg på huska, og dytte meg.
Men det gjorde ikke mora mi.
Men men.
Det gikk bra ihvertfall.
Jeg falt ikke av huska, og slo meg ikke ihjel.
Utrolig nok.
Vi hadde også en annen barnepike der, som prata om snerk på isen.
En vår eller sommer da.
At hvis isen var fra året før, så kunne det være snerk på den.
Men men.
Jeg kjøpte vel snømann-is, tror jeg, for den kosta bare en krone.
Men men.
Jeg kunne sikkert skrevet i hele dag om ting som skjedde på Østre Halsen.
Det var ganske rolig der vel.
Så det var som et sånt sted nesten, som det kunne stått om i læreboka i norsk, i første klasse.
Noe sånt.
Et ganske rolig sted.
Men det kunne vel noen ganger skje ting kanskje.
Men stort sett rolig, kan man vel kanskje si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3893251.ece
PS.
Altså, min stesøster, eller ihvertfall min far, Arne Mogan Olsen, sin stedatter, Christell Humblen.
Hun har noen sånne tomler, som hun kan bøye det ytterste leddet på, opp mot 180 grader kanskje, (eller noe), husker jeg at hun skrøt av som barn.
(Eller om venninnene hennes sa det.
Så det virker ikke helt menneskelig, synes jeg.
Men men).
Min søster Pia Ribsskog, hadde også et spesielt forhold til sin tommel, husker jeg.
Hun sugde på tommelen til hun var langt oppi tenårene, tror jeg.
Ihvertfall gjorde hun det veldig lenge.
Selv om jeg husker at ihverfall vår stefar i Larvik, Arne Thomassen, klagde på dette, mener jeg å huske.
(Han var min stefar, på 70-tallet i Larvik, og også litt på begynnelsen av 80-tallet, de helgene som jeg besøkte mora mi i Larvik, etter at jeg flytta til faren min.
Noe som var kanskje ca. hver fjerde helg.
Ihvertfall de første årene.
Senere ble det sjeldnere av forskjellige grunner, blant annet fordi mora mi rappa til seg penger jeg hadde fått av faren min, for å ha under besøket hos mora vår da.
(Noen av de pengene var kanskje mora mine sine, som hu fikk av faren min, det er mulig.
Men jeg betalte jo for mat og sånn, på matbutikken, på Domus, i Larvik.
En påske på begynnelsen av 80-tallet.
Så gir jeg kassadama en 500-lapp, som faren min, Arne Mogan Olsen, hadde sendt med meg, til Larvik.
Også krever mora mi å få de 300-400 kronene tilbake av kassadama.
Så Domus i Larvik skylder meg noen hundrelapper, for det var jo jeg som ga pengene i hånda.
Så det var noe dritt.
Men jeg sa ikke noe, for jeg ville ikke lage noe oppstyr.
Men det var en kjedelig påske, husker jeg, hvor mora mi bare beholdt pengene.
(Som egentlig jeg skulle disponere vel, forestilte jeg meg det, ihvertfall).
Så etter det, så ble forholdet mellom meg og mora mi en del surere da.
Så etter den episoden, så var jeg ikke så god å be, når mora mi ville ha meg på besøk, til Larvik, i helger osv.
Men men.
Det er vel sånn som skjer.
Mora mi hadde nok dårlig råd.
Og jeg var vel kanskje helt i begynnelsen av tenårene.
Så jeg var kanskje litt umoden også da.
Og jeg var bortskjemt også, på den måten at jeg var vant til å få penger av faren min, Arne Mogan Olsen, når jeg dro på helgebesøk til mora mi.
For jeg måtte jo ta tog og buss.
Og da fikk jeg gjerne et rundt beløp da.
Også fikk jeg kanskje 30-40 kroner til overs, som jeg kunne bruke selv da, på godteri osv., i løpet av den helgen i Larvik.
Og det var mye penger for en gutt som fortsatt gikk på barneskolen, på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Samt at han klagde på at søstera mi, Pia Ribsskog, spiste så mye kaviar, (sånn fra tube), på brødskivene sine, at det ‘tøyt ut av ørene på henne’, (ifølge vår stefar da, Arne Thomassen, rundt 1977 eller 78 vel, mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, skjedde dette, husker jeg. Vel før vår halvbror Axel ble født, tror jeg, høsten 1978).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så det var kanskje sånn, at min mor, Karen Ribsskog, overbeskyttet søstera mi, Pia Ribsskog, under oppveksten.
Min mor var vel litt feministisk, tror jeg, og behandla nok gutter og jenter forskjellig.
Dette var på 70-tallet, da uni-sex klær og vel feminisme, var på det høyeste vel.
Og mora mi ble vel også påvirket av sin venninne, fra Stavern, mora til Katrine Gran, tror jeg, i denne retningen, (eller ihvertfall i en eller annen retning).
Så hvis jeg hadde sugd på tommelen, til jeg var 12-13 år, (som søstera mi kanskje var, da hu slutta å suge på tommelen, hu sugde ihvertfall på tommelen lenge).
Så ville nok mora mi ha erta meg fælt, og driti meg ut fælt, ovenfor andre, om dette.
(Hu kalte meg jo alltid ‘Erik Marsipan’ siden jeg var så glad i marsipan osv.
Og hu kjøpte en rød/lilla cord-fløyel bukse til meg.
Sikkert for å være ekkel.
Kanskje hun mente jeg, som åtte år gammel gutt i Larvik, var ‘homo’ sammenlignet med hennes skjeggete mann, Arne Thormod Thomassen, som gikk mye på travbanen, og som var barsk og maskulin da).
Så mora mi var ikke noe snill mot meg.
Men hu var nok snillere mot søstera mi, Pia.
Og overbeskyttet kanskje henne.
Og klagde ikke på at hu sugde på tommelen.
Og den gangen Pia spikket et slags mønster, i den nye, fine, (brunmalte vel), tre-vugga til Axel, (som da var nesten nyfødt vel, så dette var vel på slutten av 1978 da).
Så ble søstera mi tatt på fersken, mens hu gjorde dette, av meg og mora mi og Arne Thormod da, (da vi kom hjem til Jegersborggate 16, fra et eller annet ærend).
Men søstera mi begynte bare å grine, og så trøsta mora mi henne.
Og jeg fikk sikkert skylda.
Så mora mi var ikke helt virkelighetsnær, når det gjaldt oppdagelse av gutter og jenter, tror jeg.
Hu trodde nok at det var sånn, (kanskje pga. 70-tallets feministiske ånd?), at jenter alltid var snille og flinke, mens gutter alltid var slemme og dårlige.
Nærmest uansett nesten, tror jeg.
Men men.
Så søstera mi var kanskje så beskyttet, av mora mi, men også av meg, som fikk i jobb å passe på søstera mi da, (av mora mi, for eksempel, før søstera mi følte seg trygg, alene i Larvik sentrum, i Jegersborggate, når hun skulle gå til venninner, for eksempel).
Så jeg lurer på om søstera mi, Pia Ribsskog, noen gang ble ordentlig voksen.
Er hun en liten, (og vel også slem), jente enda liksom?
Jeg husker at knapper på TV-en vår, i stua, i Jegersborggate, plutselig kunne forsvinne.
Det må nok ha vært Pia, tror jeg.
Mens mora mi nok skulle ha det til at Pia ikke kunne gjøre noe galt.
Men men.
Mer da.
Jo, og da søstera mi skulle begynne i første klasse, på Torstrand skole, høsten 1978.
Så sendte Torstrand skole henne hjem et år.
For de syntes hun var for ung til å begynne på skolen.
Så kanskje hu satt der med tommelen i munnen da, den første dagen på skolen?
Hva vet jeg.
Men har søstera mi Pia Ribsskog noen gang vokst opp, lurer jeg.
Hun søkte seg jo til meg, og bodde på rommet mitt, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra sommeren 1993 og i nærmere et halvt år vel, ihvertfall i en del måneder.
Og fra den tida, (1993 til 1995), da jeg og Pia og Glenn Hesler, (en kamerat av min tremenning Øystein Andersen fra Lørenskog), bodde sammen, i bofelleskapet, eiet av Oslo kommune, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.
Så husker jeg søstera mi som fortsatt umoden.
Og hu kunne juge og stjele og være sleip.
(Hvis jeg skjønte hva som skjedde med dyner som var julegave fra faren vår og Haldis riktig.
Og hva som skjedde med joggesko og skolisser og sånn).
Så søstera mi, hu er nok fortsatt som en litt slem og sleip jentunge, mistenker jeg.
Hun er nok ikke som en mann, som har ære, tror jeg.
Jeg vet ikke om kvinner har ære.
Men jeg tror ikke at søstera mi har noen ære.
Altså på den måten at hun ikke juger og sleiper til seg som en slange nesten, og er ekkel og ufordragelig og egoistisk, sånn som jeg husker henne.
Så søstera mi er ikke noen fin pålitelig kvinne, i mine øyne dessverre.
Etter ting som jeg husker skjedde, da vi bodde sammen på Ungbo, blant annet, fra 1993 til 1995 da.
Nei, søstera mi er nok mer som en grisk og slem og ufordragelig jenteunge er jeg redd.
Så sånn er nok det dessverre.
Men sånn er kanskje de fleste norske damer.
Hvis du kommer nærme nok inn på dem.
Det er nok mulig.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Noen lurer kanskje på, hvorfor jeg gjerne ville flytte til min far, fra min mor, på 70-tallet, da jeg bodde hos mora mi i Larvik.
Og nå dreiv jeg og fylte inn i oppvaskmaskinen her, og da tenkte jeg på det.
At mora mi var veldig slitsom og masete, (ihvertfall mot meg).
Så jeg kunne ikke ha hobby-er, da jeg bodde hos henne.
Ihvertfall ikke som jeg kunne drive med innendørs.
Jeg ble hivd ut hele tiden, for å leke utendørs da.
Og jeg drev med frimerkesamling, da jeg bodde i Larvik, men det var oppe hos min kamerat Frode Kølner.
For foreldrene hans var mer rolige og sindige, enn mora mi, som var ‘på’ meg hele tida, og som var nesten hysterisk, må man vel nesten si.
(Som et slags ‘monster’, tenkte jeg nesten på mora mi som, da jeg var liten, under oppveksten i Larvik, osv.
Men men).
Så jeg kunne sitte hos Frode Kølner og dem, og drive med frimerker.
Men jeg fikk sjelden roen på meg, i huset til mora mi, pga. at mora mi ikke var noe snill mot meg, må man vel nesten si.
Mens etter at jeg flytta til faren min, på Berger.
Og var mye hos min fars foreldre, etter skolen.
Det var også et rolig hjem.
Helt uten den skrikinga, til mora mi.
(Og mormora mi, Ingeborg Ribsskog, kunne også være sånn skrikete og masete og slitsom).
Så der kunne jeg lage Vitseposten og lese avisa og sånn.
Jeg ble ikke hevet ut, som jeg ble hos mora mi, av et skrikende menneske.
Så det var derfor jeg ikke ville bo hos mora mi, for hu var så slitsom og skrikende og masende.
Ihvertfall mot meg.
Søstera mi, Pia Ribsskog, sa at det ble bedre, etter at jeg flytta.
Og jeg fikk det også bedre, (ihvertfall i begynnelsen), på Bergeråsen og på Sand da.
Så det var kanskje en bra ting, at jeg flytta fra mora mi og dem.
Ihvertfall for min sjelefreds skyld.
Det tror jeg nok.
(Jeg blir nesten stressa fremdeles, av å tenke på hvordan mora mi var, enda hu døde for mer enn ti år siden).
For jeg fikk aldri helt ro på meg, da jeg bodde hos mora mi, fram til jeg ble ni år da.
For hu var liksom ‘på’ meg, hele tida, og maste og kjefta om alt mulig da.
På sin nesten teatralske måte.
Hun var liksom litt sånn tilgjort da, og spissfindig og syrlig, og det som var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://www.dagbladet.no/2010/11/01/magasinet/sondag/interiorblogg_2010/blogg/interior/13929133/
PS.
Nevnte ‘internett-kriger’ ‘Bjartleif Gudrulfsen’, har jeg klaget på til PFU og Politiet og det som er vel.
(Han har til og med en egen tag på bloggen:
https://johncons-blogg.net/search/label/Trakassering%20fra%20’Bjartleif%20Gudrulfsen’).
Han har spydd ut hatet sitt på Dagbladets kommentarsystem tidligere.
Mon tro om det er en politimann?
(Siden han virker så tørr).
Jeg har jo overhørt at politiet har brukt meg som en ‘target guy’.
(Hva nå det er).
Hverken politiet eller Pressens Faglige Utvalg gjør jobben sin i Norge, vil jeg si.
Og vanlige folk må ta piss som det her.
Det norske samfunnet er på nedadstigende kurs, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg vet ikke hva som hjelper mot sånt her.
Nå sendte jeg bare en klage til Dagbladet, om personangrep.
Men sånn har jeg også klaget tidligere, uten at det har hjulpet noe.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Jeg har prøvd å klage til ‘Slettmeg.no’ også, på sånne her ting.
Men de konene som jobber der, de begynner bare å angripe meg for bloggen min, osv.
Så de klarer ikke å være saklige, og da blir det bare en eneste smørje, vil jeg si.
Når jeg ser sånne her angrep, mot meg, på nettet, hvor folk skal ha det til at jeg er gal osv.
Og de bruker fullt navn på meg.
Da tenker jeg på å kontakte ‘Slettmeg.no’, som det har vært om i pressen osv., i underbevisstheten min.
Men ‘Slettmeg.no’, det er bare som en sånn ‘hønsesuppe’, eller noe, er mitt inntrykk av det.
Så det er bare som noe usaklig tull, vil jeg si.
Så hva poenget med det ‘Slettmeg.no’-greiene er, det vet ikke jeg.
Og jeg har gått Handel og Kontor, økonomilinja, og lært mye personvern osv.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er den egentlige bloggposten, (før ‘Bjartleif Gudrulfsen’/Dagbladet.no begynte å sende hundrevis/tusenvis av lesere til bloggen min, fra toppen av Dagbladets kommentarsystem):
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ny annluering av bryllup/Fwd: Nullstilling av bryllup
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Oct 31, 2010 at 8:29 AM | |
|
To: konnerud@drammen.kirken.no | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Atle Farmen, direktør Mars
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Oct 29, 2010 at 3:40 PM | |
|
To: contact@no.mars.com | ||
| ||