Stikkord: Larvik

PS.

Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

Runar jobbet som tannlege i Ås.

Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

Så sånn var det.

Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

Men jeg fikk også plikter.

I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

Og fordi det var så stressende å bo der.

Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

Også kunne jeg velge en sjokolade da.

Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

(Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

Men men).

Noe sånt.

Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

Det var merkelig.

Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

(Som oftest bare var reklameplakater.

Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

Noe sånt.

(Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

Men men).

Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

Og vi måtte rydde rommene våre.

Så jeg var vant til å ha plikter.

Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

Men men.

Mer da.

Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

Noe av det.

Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

Som bare skulle brukes i nødsfall.

Det lå i kjelleren til Ågot.

Men men.

Mer da.

Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

Det var vel fra jeg var ni år vel.

Og da ville jeg få en is og en brus.

Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

(Faren min hadde en svær amerikaner.

En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

Og lignende, og andre, biler seinere).

Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

Etter at vi var ferdig å levere sengene.

Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

Det var mest rutinearbeid.

Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

Men men.

Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

Enda jeg spiste middag hos Ågot.

Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

Og brød og juice og sånn da.

Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

Men men.

Det var en veldig stor overgang for meg.

For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

(Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

Men men).

Så sånn var det.

Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

Hvis jeg husker det riktig.

Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

(Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

(Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

Faren min kjente masse folk, damer også.

Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

Så sånn var det.

Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

Og vel også Petter og Christian Grønli.

Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

Men men.

Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

Og halve trynet hans var brannskada.

Så sånn var det.

Så det var ikke så artig.

Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

Så det var ikke så artig.

Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

Og det ikke var lykt der.

Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

(En på lag 2 da).

(På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

For da rant rødspriten ut på bakken.

Og jeg måtte trampe på flammene.

Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

For det var bekkmørkt i teltet.

Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

Hva vet jeg.

Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

Jeg tror det kan ha vært noe plott.

Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

Og ikke lå det vann ved primusen heller.

(Som det vel også skulle ha vært).

Så det var kaos i det teltet.

For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

Og som ikke hadde kontrollen da.

Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

Men skolissene på støvla mine brant opp da.

Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

(For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 4.

Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

Og begynte å lage vannsenger.

Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

(Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.