Stikkord: Larvik
-
Flashback til 70-tallet
Nå tenker jeg på oppveksten min igjen, i forbindelse med den e-posten, som jeg sendte til Svelvik kommune, i den forrige bloggposten, om problemene på Berger skole, osv.
Og da tenkte jeg på hvordan det var, når jeg og søstera mi, hadde vært på ferie hos faren vår, på Berger, mens vi fremdeles bodde, hos mora vår i Larvik.
Og da husker jeg det, at jeg og søstera mi klagde, til faren vår, i bilen, mens vi kjørte, fra Berger da, og ned til Larvik.
Vi klagde på at vi måtte legge oss så tidlig.
For mora vår sendte oss alltid i seng tidlig.
Ganske kort tid etter barne-TV vel.
Så jeg selv ihverfall, var ofte ikke trøtt, kl. 20, eller hva det var, når jeg måtte i seng.
Så det var veldig kjedelig, husker jeg, å bare ligge i senga, uten å få sove.
Så dette klagde vi om da.
Og da, så fortalte faren vår oss noe.
Nemlig det, at mora vår var ‘gæern’.
Og han ville det, at vi skulle gå til politiet, og si det.
Men da, husker jeg, så ble vi lei oss.
Ihvertfall ble jeg det, husker jeg.
For vi ville jo ikke anmelde mora vår til politiet.
Det med politiet virka helt fjernt, og var noe veldig alvorlig da.
(Vi var nok så små, at vi nok var litt redde for politiet, vil jeg si.
Som når man er sånn 4-5 år, kanskje kan virke litt fryktinngytende og skremmende vel?)
Det var nesten sånn at vi begynte å grine, ved å tenke på det, å gå til politiet og snakke stygt om mora vår, til de.
Så det ville vi ikke.
(Vi ville ikke mora vår så vondt, at politiet skulle putte henne i fengsel.
Ihvertfall ikke for å være veldig streng.
Det var vel heller ikke noe politi-sak dette, sånn som jeg tenkte på det da, egentlig.
Så her var det nok noe ‘urent trav’, fra faren vår, vil jeg si.
Men men).
Men, det ble jo sånn, at ihvertfall jeg, mista helt respekten, for mora mi, etterhvert.
Siden hu var ‘gæern’ da, sånn som faren vår sa.
Men sånn som jeg tenker nå.
Så var nok faren vår veldig god på det, å manipulere barn.
Han fikk nok, mer eller mindre, ihvertfall, manipulert meg, til å bli mer og mer uvenn, med mora mi.
For jeg likte ikke det, i utgangspunktet, at jeg og mora mi og søstra mi, skulle flytte fra Bergeråsen, da jeg var tre år.
Så jeg var i opposisjon, til mora mi, allerede fra dag en, i Larvik.
Og prøvde også å få med søstera mi, på det vel, å være i opposisjon, til mora vår.
For jeg var helt imot det, at vi flytta fra Bergeråsen.
Som jeg også fortalte mora mi, da hu satt meg og søstera mi, bak i bilen, for å kjøre/rømme fra Bergeråsen da.
Men mora mi ville ikke høre.
Men faren min, han liksom helte bensin på bålet.
Og prøvde å få meg og søstera mi, til å tro at mora vår ikke bare var veldig streng, men også var ‘gæern’.
For det trodde vel egentlig ikke jeg, på det tidspunktet, (den første gangen jeg hørte at mora mi var ‘gæern’ da, da faren min sa det i bilen, på vei til Larvik).
Og faren min prøvde også det, å få meg og søstera mi, som da var sånn 5-6 år gamle kanskje.
Til å gå til politiet, og klage på mora vår da, og si at hu var ‘gæern’.
Men jeg trodde ikke at mora mi var ‘gæern’ egentlig.
Men jeg syntes hu var så streng, siden vi måtte legge oss så tidlig, osv.
Mens hos faren vår, så fikk vi være oppe lenge, og fikk mye godteri osv.
Mens hos mora vår, så fikk vi sjelden godteri.
Men det skjønner jeg jo nå, at det finnes en mellomting.
Faren vår, han ‘kjøpte’ oss kanskje litt, med mye godteri og å være oppe til klokka 22-23 osv.
Mens mora vår, hu var veldig gammeldags og streng.
Og vi fikk kanskje godteri, maks en gang i uka, (på lørdagskvelden), og knapt nok det.
Og vi måtte legge oss kl. 19-20 og sånn da.
Og mora vår, hu ville i perioder, ikke la oss besøke faren vår.
Men, mora vår fortalte meg aldri grunnen til dette.
Og heller ikke grunnen til at hu forlot faren vår.
Så mora vår, hu prøvde ikke å manipulere oss, så utrolig mye, vil jeg si, (hvis jeg skal prøve å være rettferdig).
Men det var faren min ganske fæl til, vil jeg si.
Han brukte nok oss ungene, i en slags krig mot mora mi da, vil jeg si.
Så faren min er nok kanskje en sleiping, vil jeg nok si.
Bare noe jeg kom på, nå som jeg tenkte på den klagen mot Berger skole og Svelvik kommune, osv.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her kan man se det, at Svelvik er sentrum i Strømm. Så det er ikke sånn at f.eks. Sand er i Svelvik. Men Sand, Nesbygda, (og Svelvik), er i Strømm
PS.
Men den sammenslåtte kommunen, den ble hetende Svelvik, og ikke Strømm.
Som jeg har skrevet om, på johncons-blogg, tidligere.
Det stod i Aftenpostens arkiv, at ca. 30 kommunestyre-representanter, stemte for navnet Svelvik.
Mens kun 11 stemte for Strømm, var det vel.
Noe sånt.
Men det, tenker jeg nå.
Det kan ha vært muligens, fordi man syntes synd på Svelvik, som ikke hadde lyst, til å slutte å være by.
Og derfor lot ‘felleskommunen’, som Aftenposten kalte den, bli kalt ‘Svelvik’ da, og ikke ‘Strømm’.
Noe sånt?
Uansett hva grunnen var, så er jo det kommunenavnet en konstruksjon, uansett.
Svelvik er jo bare navnet på kommunen.
Men den kommunen, er jo en sammenslått kommune.
F.eks. så heter det vel ikke Larvik, i Brunlanes nå, selv om Brunlanes ligger i Larvik kommune.
Larvik er forsatt en by.
Og Brunlanes er fortsatt Brunlanes, vil jeg si.
Det samme kan man si helt nord i Vestfold og.
Svelvik er fortsatt en by, (ihvertfall nå igjen, de siste årene).
Og Strømm er fortsatt Strømm, må man vel si.
(Selv om mange kanskje har slutta å bruke det navnet).
Men men.
Så forvirringen, den skyldes nok mye det, at Svelvik, det er både navnet på en by, og på en konstruert (felles-/sammenslått) kommune.
Man kan jo ikke slutte å kalle Nevlunghavn for Nevlunghavn, selv om det ligger i Larvik kommune nå, mener jeg.
Nei, det blir feil, mener jeg.
Derfor blir det også feil, mener jeg, å slutte å kalle Strømm for Strømm, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Svelvik ville altså ikke bli ‘landkommune’, vel altså en vanlig kommune da.
Svelvik-folk ville ikke være bekjente av, av å ha på seg, at de bor på landet.
Men nå for tiden, så får jo nesten hver eneste husklynge rundt omkring, lov til å kalle seg by, har jeg inntrykk av.
Mens i ‘gamle dager’, så var det kanskje mer status da, å bli kalt by.
Mens folk kanskje ikke bryr seg så mye om det lengre.
Har jeg inntrykk av, ihvertfall.
Forøvrig, så har jeg lest på nettet, at Svelvik har fått tilbake by-statusen sin igjen, for noen få år tilbake.
Så det Berger og Nesbygda kunne eventuelt ha gjort.
Nå som det snakkes om å legge ned skolene der.
Det er at de kunne eventuelt ha gjenopprettet gamle Strømm kommune.
Og kjøpt og solgt tjenester til Svelvik kommune da.
Hvis det fortsatt blir krevet det, at man skal legge ned skolene på Berger og på Nesbygda, mener jeg.
Men nå har det vært mye tull, på Berger skole, vil jeg si, da jeg gikk der.
Faren min, Arne Mogan Olsen, han lot meg jo bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg kom ofte for seint på skolen, og var ofte hjemme, og skrev ‘rare’ unnskyldninger da, i meldingsboka.
Men faren min hadde jugi, til Allum, og sagt at han var ofte på forretningsreiser, (skjønte jeg på Allum, ihvertfall).
Men det var han egentlig ikke noe særlig ofte.
Men problemet var egentlig det, at han bodde nede hos Haldis.
Men som barn, så er man jo ofte lojal, mot foreldrene sine.
For faren min skremte meg, med at barnevernet var fæle, osv.
Men Allum, og Berger skole, de tok ikke de signalene jeg ga, på at noe var galt.
Så det hadde kanskje vært like greit, å stengt den skolen.
Når man ser hvordan lærerne er der, mener jeg.
For rektor Borgen, dreiv jo også og tulla, og gikk inn i jentegarderoben der, husker jeg at min fars stedatter, Christell Humblen, fortalte meg, da hun gikk i 6. klasse, på Berger skole.
Så det hadde kanskje vært like greit å stenge den skolen?
Når lærere og rektorer tuller så mye der, mener jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg skrev mer om dette, fra PS-et ovenfor, også på Berger skole sin Facebook-side:
-
Espen Melheim, som jeg skrev om på bloggen igår, blant annet, han er aktiv i idrett, i Drammen kommune
http://www.drammen.kommune.no/no/Om-kommunen/Lag-og-foreninger/Opprett-sok/Drammen-Strong/
PS.
Espen har gått i klassen min, i ca. sju år, ute på Berger skole og på Svelvik ungdomsskole, fra litt ute i 3. klasse, (da jeg flytta til Bergeråsen fra Larvik), til slutten av 9. klasse.
Han bodde også like ved meg, på Bergeråsen, (nemlig litt oppe i Havnehagen, fra der jeg bodde.
Ganske så skrått ovenfor der onkel Håkon og dem bor.
Og også noen hundre meter opp i Havnehagen, fra ‘Haldis-huset’).
Så det hendte jeg var oppe hos Espen og dem, og dreiv med data.
For Espen hadde også hjemmedatamaskin, som meg, på 80-tallet.
Espen dreiv også med orientering.
Og en gang, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, så kom plutselig Espen på døra mi, og dro meg med ut på joggetur, ut i skogen, like ved der vi bodde.
Uten at dette var avtalt på forhånd.
Og uten noen forklaring.
Men Espen var litt taus av natur, nesten.
Og også nesten min eneste kamerat på Berger, så jeg lot han dra meg med, ut på joggetur da.
(Dette var vel det året jeg gikk på skole i Drammen, det vil si skoleåret 1988/89).
Jeg har prøvd å kontakte Espen, gjennom jobb e-post.
Men jeg har ikke klart å få noe svar.
Men jeg kan prøve gjennom den e-post adressen som står der da.
Vi får se.
Bare noe jeg tilfeldigvis fant ut på nettet.
Så vi får se om jeg klarer å få noen svar fra Espen Melheim her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg sendte en ny e-post til Espen Melheim:
Gmail – Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: Hei
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: Hei
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Sep 2, 2010 at 1:17 PM
To:
e-melhei@hotmail.com
Hei Espen,jeg har prøvd å få tak i deg på jobb e-post, men har ikke klart det.Er det noe liv i den her e-post adressen eller?Jeg har overhørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe de kaller "mafia'n", og prøver å få rettighetene fra politiet, sånn at jeg kan leve et vanlig liv.Uten å lykkes.Jeg lurer på om dette kan ha noe med familien min å gjøre, for eksempel.Jeg har kutta ut søstra mi og faren min og Christell, osv.Jeg har prøvd å få Christell til å prate om gamle dager, men hu ville ikke.Av en eller annen grunn.Så derfor kontakter jeg andre folk.Håper dette er i orden!Mvh.Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2010/8/12
Subject: Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: HeiTo: office@miros.no
Hei,
jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.Håper dette er i orden!Mvh.Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2010/3/31
Subject: Espen Melheim/Fwd: Hei
To: office@miros.noHei,
jeg prøver å få kontakt med en gammel klassekamerat av meg, og kamerat, eller 'kamerat', fra Bergeråsen, men han svarer ikke på em@miros.no, Espen Melheim.Kan dere være så snille og sende videre til han?Mvh.Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2008/1/11
Subject: Hei
To: em@miros.noHeisann Espen,jeg bare tenkte jeg skulle prøve å ta kontakt osv.Jeg jobber som company researcher nå, og det så ut som om dette var e-post addressen din osv., så jegregna med at jeg bare kunne prøve å sende en e-post til denne adressen.Jeg så du var på linkedin, men jeg er ikke så vant til å bruke det programmet, så jeg bare prøver å sendeen vanlig epost.Det er bare angående noen ting som skjedde på Bergeråsen, som jeg lurte på osv.Jeg har ikke vært der så mye de siste årene.Jeg var der en gang på 90-tallet, sammen med fettern min Ove.Og da dro vi innom puben på Fossekleiva der, og da prata jeg såvidt med hu ene søstra di tror jeg det var.Og da sa hu at du var og studerte i Belgia eller noe.Og det er vel omtrent siste gangen jeg var utpå der.Du selv, har du noe kontakt med folk på Bergeråsen osv. enda?Jeg så du hadde vært i Edinburg og studert og, på det linkedin programmet.Stemmer det eller, fikk du professor-grad etterhvert eller?Håper du har tid å eventuelt svare tilbake osv.Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Espen Melheim, han var forresten litt ‘beryktet’ nesten, ute på Bergeråsen, blant de litt yngre gutta ihvertfall.
For jeg husker at en eller annen gutt der ute, fortalte meg det, at faren til Espen Melheim, han var i Heimevernet, og hadde AG-3 hjemme.
Og det var ikke akkurat vanlig kost, ute på Bergeråsen, langt fra storbyen, osv.
(Ihvertfall hadde ikke jeg hørt om noen andre, da jeg bodde på Bergeråsen, (og heller ikke i årene før, da jeg bodde hos mora mi i Larvik), som hadde AG-3 hjemme.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Espen kan også være litt som en nerd.
Jeg husker at han pleide å gå ned til meg.
(Som bodde aleine, i to forskjellige vertikalt-delte hus, på Bergeråsen, fra jeg var ni år).
På et par nyttårsaftener, på 80-tallet, før vi fylte 18 år da.
Og på en nyttårsaften, (som jeg mener at søstera mi også var der).
Så hadde Espen tatt på seg, en rød genser eller skjorte.
Også forklarte han det, at hadde lest et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ble man oftere valgt, som sex-partner, av det motsatte kjønn.
(Altså noe psykologi-greier).
Så derfor satt Espen Melheim, i en knall rød genser/skjorte, nede hos meg, på en nyttårsaften, midt på 80-tallet vel.
Jeg syntes var det var ganske flaut, på Espen sine vegne, når han fortalte om det her.
At han var så ‘billig’ liksom, (eller hva man skal kalle det).
At han gjorde så mye rart, (og gjorde seg til så mye), for å få seg dame, mener jeg.
Men men.
Da ble jeg flau på Espen sine vegne.
Og Espen var også ‘den tause typen’.
Så jeg så på Espen som ikke å være helt normal, må jeg innrømme.
Jeg syntes ikke at han var ‘vanlig’, sånn som de fleste av de andre gutta i klassen.
Jeg syntes at Espen var litt taus og rar, og litt som en nerd, ville jeg vel kanskje sagt nå.
(Selv om vi ikke kjente til det utrykket ‘nerd’, på Bergeråsen, på 80-tallet.
Men men).
Samtidig, så hadde jeg ikke så mange kamerater.
Og Espen var sånn, at hvis jeg skulle ha noe sånn lek, på skoleavslutninga, som jeg hadde sett i Larvik, da jeg gikk på skole der.
Så kunne jeg bare be med Espen, så blei han med på det.
Men da arrangerte jeg alt, og bestemte alt.
Og Espen bare var med liksom.
Uten at han gjorde noe da.
Han var som han tause i Pet Shop Boys nesten, (som bare var med).
(Uten at vi var homo, eller noe da, sånn som Pet Shop Boys vel er).
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
En gang jeg var oppe hos Espen og de, for å drive med hjemmedata, forresten, på 80-tallet.
Så gikk vi ut fra rommet til Espen og til kjøkkenet, for å hente noe å drikke, eller noe sånt kanskje.
Og Espen hadde to yngre søstre.
Ei som gikk i klassen under oss, (med mørkt hår vel), som het Trine vel.
(Som holdt tale, til støtte for Sky og Super-channel, når Bergeråsen Vel skulle stemme om vi skulle ha parabolantenne, på fellesanlegget).
Og ei som gikk 2-3 klasser under oss, som het Anette vel.
Og hu Anette, var da sammen med mora, ute på kjøkkenet, da jeg og Espen var der.
Og hu var veldig kresen, når det gjaldt mat.
Hu ville bare ha pølse, var det vel hu sa, (eller nesten grein om), til mora si, mener jeg, mens jeg og Espen stod der.
Og da rista bare Espen på hue, og smilte litt oppgitt vel, (litt som om han var en gammel mann som bodde f.eks. langt ute i skogen kanskje), av lillesøstra si.
Og vi gikk inn på rommet hans igjen, for å drive med programmering, osv.
Espen lagde blant annet et ‘Frogger’-spill.
Men istedet for biler, så var det 7-up flasker osv.
Jeg lagde jo også spill.
I programmeringsspråket Basic da.
Men om Espen hadde lagd det Frogger-spillet sitt helt fra scratch.
Eller om han hadde skrevet det inn fra et datablad.
Det er jeg ikke sikker på.
Men han visste hvordan han kunne forandre de tingene, som frosken skulle hoppe på eller over osv. da, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Espen hadde vel Spectrum hjemmedata, mener jeg det var.
Espen hadde også programmert et program, til å velge ut tre tilfeldige bokstaver, fra navnet hans.
Som navn på ‘firmaet’, som han hadde liksom da, når han drev med programmeringen.
Men hvilke tre bokstaver det var, som det programmet valgte.
Og som var navnet på ‘firmaet’ til Espen Melheim.
Det vil si XXX Software, vel.
(Hvor XXX er tre bokstaver, fra Espen Melheim sitt for og ettenavn).
Det husker jeg dessverre ikke.
Hva med ‘EM Software’, Espen Melheim?
Hvorfor gjøre det vanskeligere enn man behøver?
Er det virkelig så mye finere med tre bokstaver, enn med to, i ‘software firma’-navnet?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 6.
Mer fra ’70 og 80-talls universet’, på Bergeråsen:
-
Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg
PS.
Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.
Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.
Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.
De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.
Runar jobbet som tannlege i Ås.
Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.
Så sånn var det.
Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.
Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.
Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.
Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.
Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.
Men jeg fikk også plikter.
I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.
Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.
Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.
Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.
Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.
Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).
Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).
Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.
Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.
Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.
Og fordi det var så stressende å bo der.
Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.
Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.
Og morfaren min, han var ikke så grei heller.
En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.
Så spurte jeg om å få barnetime-godt.
Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.
Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.
Også kunne jeg velge en sjokolade da.
Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.
Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.
Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.
(Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.
Men men).
Noe sånt.
Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?
Det var merkelig.
Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.
Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.
(Som oftest bare var reklameplakater.
Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).
Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.
Noe sånt.
(Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.
Men men).
Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.
Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.
Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.
Og vi måtte rydde rommene våre.
Så jeg var vant til å ha plikter.
Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.
Men men.
Mer da.
Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.
Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.
Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.
Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.
Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.
Noe av det.
Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.
Som bare skulle brukes i nødsfall.
Det lå i kjelleren til Ågot.
Men men.
Mer da.
Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.
Det var vel fra jeg var ni år vel.
Og da ville jeg få en is og en brus.
Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.
(Faren min hadde en svær amerikaner.
En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.
Og lignende, og andre, biler seinere).
Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.
Etter at vi var ferdig å levere sengene.
Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.
Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.
Det var mest rutinearbeid.
Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.
Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.
Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.
For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.
Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.
Enda jeg spiste middag hos Ågot.
Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.
Og brød og juice og sånn da.
Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.
Men men.
Det var en veldig stor overgang for meg.
For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.
Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.
Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.
(Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.
Men men).
Så sånn var det.
Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.
Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.
For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.
Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.
Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.
Hvis jeg husker det riktig.
Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.
(Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).
(Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.
Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.
Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.
Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.
Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.
Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.
Faren min kjente masse folk, damer også.
Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.
Så sånn var det.
Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.
Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.
Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.
Og vel også Petter og Christian Grønli.
Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.
Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.
Men men.
Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.
Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.
Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.
Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.
Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?
For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.
Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.
Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.
Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.
De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.
Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.
Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.
Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.
En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.
Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.
Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.
Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.
Og halve trynet hans var brannskada.
Så sånn var det.
Så det var ikke så artig.
Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.
Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.
Så det var ikke så artig.
Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.
Og det ikke var lykt der.
Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.
(En på lag 2 da).
(På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.
En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).
For da rant rødspriten ut på bakken.
Og jeg måtte trampe på flammene.
Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.
For det var bekkmørkt i teltet.
Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.
Hva vet jeg.
Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.
Jeg tror det kan ha vært noe plott.
Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.
Og ikke lå det vann ved primusen heller.
(Som det vel også skulle ha vært).
Så det var kaos i det teltet.
For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.
Og som ikke hadde kontrollen da.
Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.
Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.
Men skolissene på støvla mine brant opp da.
Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.
Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.
(For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.
Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.
Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.
Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.
Og begynte å lage vannsenger.
Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.
Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.
Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.
(Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).
Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.
For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.
Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.
Og etterhvert slutta de også med køyesenger.
Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Mer om søstra mi Pia aka. Pipa
Jeg tenkte på hva grunnen var til at faren til Frode Kølner i Larvik, kalte søstra mi Pia, for ‘Pipa’, på 70-tallet.
Nå lurer jeg på om det var fordi at han var litt på kanten, og at mente at søstra mi alltid hang i hælene mine, og oppførte seg som en gutt da.
At faren til Frode Kølner mente at søstra mi oppførte seg som om hu hadde ‘pipe’.
Hvem vet.
Dette var da jeg var 7-8 år, og søstra mi 6-7 år da.
Og hu hang mye i hælene mine, da vi bodde på Vestmarka, Østre Halsen, (med alle butikkene og bilene og bussene, vi bodde jo i Storgata der), og i Brunlanes, ihvertfall til dels, på den hytta ute i skogen der.
Men i Mellomhagen, så leika hu mye med en gjeng jeg ikke ville leike med.
Men den første tida, så hang hun med meg.
Og det samme i Larvik da.
De første månedene vi bodde der, så hang søstra mi i hælene mine, som om hu var lillebroren min kanskje.
Før hu fikk seg noen venninner da, etterhvert.
Men ikke før hu hadde blitt kalt ‘Pipa’ av faren til Frode Kølner.
Og også vinteren etter at vi flytta dit.
Så gikk jeg og søstra mi i Jegersborggate, og kasta snøballer, eller noe sånt, kanskje.
Så kom det to fylliker forbi.
Og de sa ‘hei guttær’.
Eller ‘hallå guttær’, eller noe sånt.
Så søstra mi så nesten ut som en gutt, ihvertfall om vinteren, med masse tjukke klær og lue på seg, osv.
Og mora vår, hu oppdro oss likt, vil jeg nesten si.
Søstra mi arva vel klær, som jakker, fra meg, mener jeg.
Og vi lærte ting som å knytte skolisser, og å snyte oss, og å tegne og å skrive navna våre.
Sånne ting lærte vi omtrent på den samme tida.
Men jeg begynte jo i barnehagen og skolen, før søstra mi.
Og søstra mi skulle jo egentlig begynne på skole, et år etter meg.
Men Torstrand skole sendte henne hjem, så hu begynte to år etter meg.
Så søstra mi dreiv dank i et år, i Larvik, hvor hu hverken gikk på barnehage eller skole.
Så hva hu dreiv med da, det kan man kanskje lure på.
For jeg synes hu blei så slem, etterhvert, av det friåret, og kalte meg ‘stygg’ og det som var.
Men men.
Så det var artig å få i trynet, som 8-9 åring.
‘Du er stygg’, liksom, fra søstra si.
Og jeg husker også at søstra mi dro med en gutt, i klassen sin, vel, (når hu endelig fikk begynt i første klasse), som bare måtte stå i hagen vår, (og som søstra mi nok hadde full kontroll på da).
Så søstra mi var nesten som ei bøllejente, (eller nesten som en bølle-gutt), som 7-8 åring, må jeg vel si.
Og seinere, så har jeg merka det, at søstra mi har vært litt sjuskete.
Når vi har vært og besøkt mormora mi, i Nevlunghavn, så synes jeg at jeg har merka, at hu ikke vasker seg så særlig.
Og da hu bodde hos meg, og etterhvert fikk egen hybel, i Ungbo-leiligheten jeg bodde, i på Ellingsrud, på 90-tallet, så merka jeg at søstra mi, hu kunne la vasketøyet ligge igjen i vaskemaskinen, i flere dager.
(Til sjenanse for oss andre som også bodde der, og som kanskje skulle bruke vaskemaskinen i mellomtiden da.
Før søstra mi klarte å få hengt opp tøyet sitt.
Og hu tålte heller ikke at jeg sa fra om det.
For jeg hadde ikke noe med hvordan hu levde sitt liv, sa hu til meg, året før hu fikk Daniel vel.
Men, jeg hadde noe med det, fordi jeg også var med på å leie den vaskemaskinen, (det var jeg som leide den fra Thorn faktisk. Det var vel en sånn autogiro, fra min bankkonto, på 250 kroner i måneden. Også betalte de andre meg 50 kroner i måneden hver. Så det kostet 50 kroner pr. person da, i måneden, å leie den vaskemaskinen. Og Thorn sa til meg, før jeg leide, at det var greit å ha vaskemaskinen i bofelleskap, det ble ikke noe dyrere leie, av den grunnen, forklarte de. Så det syntes jeg egentlig var ganske greit, å ha den vaskemaskinen der. Men han Rune, typen til Hildegunn, han ble sur, for da ville han at jeg skulle leie oppvaskmaskin også. Men jeg ville ha kontroll på økonomien min, for det var nedgangstider osv. Så jeg sa da, at om kanskje en av de andre, kunne leie den oppvaskmaskinen i sitt navn, så fikk vi spredd ansvaret og risikoen, mente jeg. Jeg syntes ikke det ble riktig, at jeg skulle ha alt ansvaret. Men det ble det ikke noe av da. Antagelig fordi at ingen av de andre, hadde noe særlig kredittverdighet. De hadde kanskje hatt inkasso osv. Og da tror jeg at han Rune la meg for hat. Bl.a. så falt utløpsslangen, til vaskemaskinen, ut av sluket, på en snodig måte, vil jeg si, og hele vaskerommet ble oversvømmet, så jeg måtte tørke der, før vaktmesteren kom. Så det kan eventuelt ha vært noe sabotasje/hevn, fra han Rune, tenker jeg nå. Men men).
Så derfor hadde jeg rett til å si fra om, at hu okkuperte den lengre enn hu behøvde å gjøre, mente jeg.
Alle de andre hang opp tøyet sitt, etter at maskinen var ferdig.
Og det gjorde de også i vaskekjelleren, som vi måtte vi bruke, før jeg foreslo å leie vaskemaskin fra Thorn, for da kunne vi vaske når vi ville, og ikke bare på noen få tidspunkter i uka, og før kl. 20 vel, som det var i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23 osv., der.
Og seinere, så har bestemor Ingeborg, kjefta på meg, fordi at søstra mi fikk en farga unge.
Men det syntes jeg var urettferdig, at mormora mi kjefta på meg for det.
Men jeg klarte ikke å forsvare meg ordentlig.
For jeg hadde ikke tenkt på det sånn, i det hele tatt.
Men nå husker jeg jo det, at søstra mi sa klart fra til meg, at jeg ikke bestemte over hennes liv, den gangen hu lot tøyet sitt ligge i vaskemaskinen, i flere dager.
Så søstra mi var egenrådig, og hørte ikke på meg.
Selv om hun flytta inn hos meg, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Så var det ikke sånn at hu hørte på meg.
Hu hørte bare på seg selv.
Ihvertfall ikke på meg.
Men hu var ikke så krass mot meg, den tida hu sov på en madrass på rommet mitt.
Men etter at hu fikk eget rom der, av Ungbo, så kunne hu være krass mot meg.
Og hu nekta også en gang for det, husker jeg, ovenfor hu Hildegunn, som også bodde der, på Ungbo, at hu i det hele tatt hadde bodd på en madrass på gulvet på rommet mitt.
Men det hadde hu faktisk.
I nesten et halvt år vel.
Fra sommeren 1993 til like før jul 1993 vel.
Noe sånt.
Selv om jeg ikke husker de datoene helt nøyaktig, så var det ihvertfall snakk om flere måneder, som hu bodde på gulvet på rommet hos meg.
For hu var bostedsløs, og jeg tenkte at jeg måtte nesten hjelpe henne, siden foreldra våres var så uansvarlige.
Men men.
Men etterfikk begynte jeg å jobbe mer, og fikk bedre råd.
Og det gjorde søstra mi og.
Og vi leide vaskemaskin selv, og abonnerte på Aftenposten, osv.
Så etterhvert så ble søstra mi selvstendig der da, og amper da, og hadde ikke lyst til å bo på samme sted som meg lenger.
Enda jeg redda henne, fra å bo på gata, må man vel nesten si, i 1993.
Men et par år senere så var hu helt forstyrra da og hissa seg stadig opp da.
Pga. et eller annet tull.
Og søstra mi er jo så aggressiv og amper.
Så hu er jo umulig å diskutere ting med, på en sivilisert måte.
Vi var kanskje som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland.
Søstra mi hissa seg opp som Gro da.
Og Willoch var rolig, og prøvde å få til en saklig diskusjon.
Men det skjedde jo sjelden.
Og sånn var det med meg og søstra mi og, at vi ble som Kåre og Gro, vi klarte ikke å diskutere ting rolig og saklig.
Det ble mye skriking fra søstra mi, osv., og forstyrrethet, (må jeg vel nesten si), fra henne, så det funka dårlig, å kommunisere med henne, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Og hu kunne også forsvinne i flere dager, uten å si hvor hu var.
Så jeg ble bekymra, husker jeg, og dro ned til Oslo Sentrum, i 15 kuldegrader, vinteren 1994 vel, for å leite etter henne, på favorittbula hennes Jollys, og hos ei venninne av henne, fra Røyken, eller noe.
Og søstra mi synes vel kanskje også å ha et umettelig behov, for sex, med unge afrikanske menn.
For en gang, så hadde hu med seg tre unge afrikanske menn, hjem fra byen, en lørdagskveld, da vi bodde i samme bofelleskap, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Så søstra mi er nok mer som en gutt, eller mann, enn som en jente, eller dame, vil jeg si.
Men men.
Det var kanskje også derfor, at søstra mi Pia, (aka. Pipa), og stesøstra mi Christell Humblen, dro meg med på utestedet ‘Tre Brødre’, (hvor jeg aldri pleide å dra, av en eller annen grunn), i Karl Johan, på 17. mai, år 2000, var det kanskje.
Noe sånt.
Hvis ikke det var 1999.
Hvem vet.
Og da kom typen til Christell, som var svensk og het Mathias, med toget fra Sverige, senere på dagen.
Så vi drakk øl to steder på Oslo S., av en eller annen grunn, etter at han Mathias kom med toget da.
For Christell ville at vi skulle flytte oss til et annet serveringssted på Oslo S., av en eller annen grunn.
Men men.
Så det var kanskje derfor at faren til Frode Kølner, begynte å kalle søstra mi Pia, for ‘Pipa’.
Fordi at han mente at hu var som en gutt, (altså et ordspill på at hu oppførte seg litt som om hu hadde ‘pipe’).
Hvem vet.
Det er mye rart.
Bare noe jeg tilfeldigvis begynte å tenkte på, for jeg fikk noe flashback til 70-tallet, osv., her.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg skrev om villkattene i Nevlunghavn, på Dagbladets kommentarsystem
Erik Ribsskog sa, 3 minutter siden:
Det er villkatter i Nevlunghavn
PS.
Her er mer om dette:
Merete Larsen sa, 53 minutter siden:
Hvorfor stenge stranda for alle…
anbefalinger
0
Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
RE: Hvorfor stenge stranda for alle… Valgt innlegg
-
Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den
http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece
PS.
Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.
Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.
Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.
På forskjellige travbaner på Østlandet.
Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.
For faren min gikk ikke på travbanen.
Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.
Dem var ofte ikke så fine da.
Noe sånt sa han.
Men helt slutt ble det ikke.
Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.
Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.
Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.
Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.
Noe sånt.
Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.
Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.
(Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.
Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.
Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.
Noe som varte i kanskje et år, eller to.
Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.
Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men men).
Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.
Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.
Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.
(Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.
Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).
Kunne sitte og spise da.
Og da hadde de bare en varmrett.
Og det var en stor gryte med brun lappskaus.
Som noen koner lagde der.
Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.
Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.
En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.
Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.
Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.
(Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.
Men men).
Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.
Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.
Siden det var billig og god mat.
Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.
(Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).
I forhold da.
Bare for å ta et eksempel.
Men men).
Som var stengt for det vanlige publikum da.
Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.
Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.
(Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.
Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.
Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).
Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.
Ikke så langt fra Arne Thomassen.
Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.
Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.
Så den hesten var ganske umulig.
Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.
Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.
Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.
Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.
Som vel vant VM for travkusker, og det som var.
Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.
Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.
Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.
For Arne Thomassen.
Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.
‘Ulf’ern ja’.
Eller et annet klengenavn.
Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.
Ihvertfall sånn som jeg husker det.
Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.
Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.
Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.
Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.
Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.
(Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.
Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.
Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.
Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.
Kanskje en øl-hund?
Noe sånt.
Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.
Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.
Ihvertfall i måten de fremstod på.
Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.
For begge de kunne være litt lukka.
(Ihvertfall ovenfor meg).
Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?
Hva vet jeg.
Det skal jeg ikke sikkert.
Men men).
Noe sånt.
Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.
Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.
Så man måtte vel ha litt respekt for han.
Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.
(Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.
Sånn som jeg husker det.
Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.
(Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.
Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.
Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.
Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.
Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.
(Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.
Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.
På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.
Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.
Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.
Av en eller annen grunn.
(Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.
Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.
Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.
Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.
Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.
Noe sånt.
Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.
Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.
Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?
Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?
Hva vet jeg).
Veldig sjelden ihvertfall.
Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.
Kanskje også hvis det var fastelavn.
Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.
Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.
(Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).
Mens faren min mer ga faen.
Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.
Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.
Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.
Han var en typisk FRP-er.
Allerede på begynnelsen av 80-tallet.
Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.
Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.
Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.
Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.
Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.
Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.
Noe sånt).
Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.
Men farmora mi også ville ha spurt.
Nei, forresten ikke.
Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.
Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.
Det var nesten som lørdag.
Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.
Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.
Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.
(Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.
Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.
For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.
Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.
Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.
Noe sånt.
I noen år på 90-tallet da.
Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.
Noe sånt.
Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.
Så sånn var det).
Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.
Så sånn var det.
Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.
Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.
Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.
Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.
Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.
Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.
Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.
Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.
Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.
Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.
Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.
Men ikke til Ågot.
Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.
Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.
Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.
For ikke å få kjeft.
Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.
Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.
Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.
(Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).
Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.
Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.
Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.
Og det var det vanligvis.
Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.
Men men).
Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.
For han satt bare å løste kryssord.
Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.
Så sånn var det).
For et malerfirma, som han og en kollega hadde.
Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.
Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.
Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.
Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.
Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.
Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.
Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.
Han hadde et stillig skrivebord.
Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.
Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.
Som han hadde så mange malerier av.
At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.
Som visstnok kom til å bli mye verdt da.
Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.
For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.
Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.
De hadde ikke kunst på veggene.
Farmora mi hadde kitsch.
Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.
Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.
Det husker jeg ikke.
Men men.
Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.
Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.
Men mormora mi hadde noen malerier.
Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.
Så nærme var vi ikke.
For jeg bodde jo hos faren min.
Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.
Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.
Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.
Uten å forklare hvorfor.
Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.
Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.
Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.
Vil jeg nesten si.
Det var ihvertfall ikke langt unna.
Men men).
Så jeg spurte ikke noe mer om det her.
Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.
At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.
Men men.
Det kan jo ha vært meg som misforstod også.
Det er ikke umulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Flashback til 1973 eller 74
Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.
På begynnelsen av 70-tallet.
Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.
Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.
Og det hendte jeg låste meg inn på do.
Og ble der en halvtime, kanskje.
(Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).
Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).
Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).
Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.
Hvem vet.
Eller vinteren 1974.
Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.
Det kommer jeg nok ikke til å glemme.
(Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).
Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.
7-8 hauger?
Hvem vet.
Fordelt rundt om i hele stua.
Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?
Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?
Eller hadde noe annet skjedd.
Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.
Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.
Så jeg tenkte og tenkte.
Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?
For da mister man visst avføringen.
Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?
Kanskje ikke.
For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.
Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.
At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.
Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.
Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.
Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.
Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?
For et fryselager som ingen følger med på liksom.
Det gir jo ingen mening.
Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.
Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?
Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?
Han var litt som en russer, ihvertfall.
Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.
I stua i Jegersborggate.
Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.
De var liksom lure ovenfor meg da.
(Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).
At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.
Men men.
Hvem vet.
Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.
Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.
Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?
Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?
Hvem vet.
Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.
Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nei, det skipet forsvant visst seinere:
http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB
Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.
Hm.
PS 2.
Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.
Men men.
Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.
Vi får se hva som skjer
Vi får se.
