johncons

Stikkord: Larvik

  • Problemer på Rimi Bjørndal

    Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.

    Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.

    Dette var vel både norsk og dansk vel.

    Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.

    Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.

    Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.

    Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.

    Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.

    Og mora mi pleide ofte å si ‘du store kineser’, hvis noe var rart.

    (Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).

    Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.

    Og da sa hu Diana, ‘du store kineser’, er det meg eller?

    Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.

    Men men.

    Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.

    En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).

    Og så sa hun, som om hun var redd, at ‘Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant’.

    Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.

    (Hu hadde kanskje lært om det på skolen).

    Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.

    Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.

    For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.

    Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.

    En gang, den andre perioden jeg jobba der.

    Så måtte jeg jobbe i posten.

    For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.

    Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.

    Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.

    Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.

    Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.

    Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram ‘keine kroner’.

    Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.

    Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.

    Han må ha forvilla seg kraftig.

    Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?

    Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.

    (Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).

    Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.

    Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).

    Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).

    (Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).

    Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.

    Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.

    Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.

    Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).

    At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.

    Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.

    Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.

    Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.

    Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.

    Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.

    Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.

    Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.

    (Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).

    Hva vet jeg.

    Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?

    I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.

    Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si ‘neger’ lenger, for eksempel.

    Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.

    Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.

    Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.

    Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.

    Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.

    Og jeg er ikke 40 år enda.

    Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.

    Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.

    Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Sivilombudsmannen







    Google Mail – Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Apr 20, 2010 at 9:30 PM





    To:

    Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>



    Hei,

    jeg ville jo gjerne klage på han Brattvett da.
    Han sier at jeg skal skrive et kort brev.
    Så skriver jeg et kort brev.
    Så er ikke det bra nok.
    Det er som at han bare tuller med folk, og det synes jeg er uverdig for en organisasjon som Sivilombudsmannen.
    Jeg har også kontaktet dere angående ambassaden i London, som ikke vil svare meg på mine henvendelser.

    Så jeg blir trakassert av dem.
    Og det sier dere er greit.
    Hvordan kan dere si at det er greit at ambassaden i London trakasserer meg?
    Det virker helt som Molboland for meg.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2010/4/20 Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>

    Jeg viser til din epost 18. april 2010. Det du skriver, gir

    ikke foranledning til noe fra min side.

    Mvh

    Arne Fliflet

    Sivilombudsmann






    PS.

    Jeg og søstra mi, vi bodde jo hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da var det sånn, at faren vår, Arne Mogan Olsen, han kjørte noen ganger ned til Larvik, for å hente oss, i ferier osv.

    For at vi skulle være på Berger, hvor han var fra.

    Og da hendte det, husker jeg, at han fortalte Molbo-vitser, i bilen.

    Men, han visste jo at mora vår var halvt dansk, (og Molboland ligger jo i Danmark, fortalte faren vår. Jeg hadde ikke hørt om Molboland før han begynte å fortelle Molbo-vitser i bilen).

    Så faren min var kanskje litt slem, tenker jeg nå.

    Han kalte oss vel egentlig for Molboer, gjorde han ikke det da?

    Så han gir inntrykk av å være en veldig jovial personlighetstype.

    Men han er egentlig ganske slem, vil jeg si, han faren min.

    Han er nok som en Dr. Jekyl og Mr. Hyde-type, vil jeg si.

    For han har også truet meg og søstra mi og stesøstra mi i fylla, en julaften vi var tenåringer, om at han visste ting om alle oss.

    Så faren vår har muligens angrepet oss barna hans, (og stedatteren Christell da).

    Ihvertfall hvis han fulgte opp den trusselen, som han ga oss i fylla, en julaften, i huset til Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen, i 1987, var det kanskje.

    Christell og Pia ble litt som skremte høns ihvertfall, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Pall Mall var røykmerket som mora mi røyka på 70-tallet. Hu var au-pair, i England, på slutten av 60-tallet, så hu hadde dilla på mange engelske ting

    Photo 9023 4

    PS.

    Og mora mi spiste appelsinmarmelade, drakk appelsinjuice, drakk te, spiste engelsk konfekt, og after eight, osv.

    Så hu hadde dilla på mange engelske ting, vil jeg si.

    Men hu var veldig slitsom og hysterisk og sånn da.

    Og jeg ble sendt til faren min, da jeg var ni år, (for tre barn ble for mye for henne å oppdra, og jeg var eldst da.

    Noe sånt, var kanskje grunnen).

    Så jeg vokste opp hos faren min.

    Så jeg vet f.eks. ikke hvor i England mora mi bodde og jobba som au-pair.

    For mora hennes, (bestemor Ingeborg), var også litt forstyrra vel, så begge de var vanskelig å kommunisere vanlig med, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Så det vet jeg fortsatt ikke, hvor mora mi var i England.

    Og hu døde i 1999.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    For å forklare litt om hvor ‘tullete’ og rar, som mora mi var.

    Så husker jeg fra da jeg var fire år, og vi bodde på Østre Halsen, i Larvik.

    Og noen ganger, så spiste vi fiskepudding, på brødskiva.

    (Men jeg likte ikke fiskepudding så godt da).

    Og en gang, så tulla mora mi, og kjøpte marsipan, (som var i samme type pakning, som fiskepudding).

    Også skjærte hu opp marsipanen, og la den på brødskiva, og sa at det var fiskepudding.

    Og så lo hun sånn for seg selv da, når stefaren vår, Arne Thormod, kjefta.

    Hu var liksom ovenpå og tøysete da.

    Og reagerte ikke på at vi klagde, men var fortsatt like ovenpå da.

    Så hu var veldig tøysete noen ganger.

    Så jeg syntes at hu kunne være veldig vanskelig å ha med å gjøre.

    For hu var jo mora mi, men hu bare prøvde å tulle, ofte, så hu var ikke som en som oppførte seg voksent hele tida.

    Det å ha henne som mor, det var liksom et evig stress og mas, vil jeg si.

    Alltid et eller annet tull.

    Hu oppførte seg aldri normalt da.

    Så det var veldig slitsomt, må jeg ærlig talt si, å ha henne som mor.

    Men hu var ikke kjedelig ihvertfall da, hvis jeg skal ta med noe positivt også.

    Man kjeda seg sjelden når man hadde henne i livet sitt, vil jeg si.

    Selv om det kanskje ikke alltid var positivt, og man måtte nesten beskytte seg litt mot henne, sånn at man ikke fikk tullet hennes i for store doser.

    For da kunne man nok blitt litt sjelsmessig skadet av det, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Hvor jeg er fra, (igjen)

    Jeg her tenkt mye på, om jeg er fra Larvik eller Berger.

    Men jeg får si at jeg var fra Vestfold da.

    Men, så kom jeg inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og fikk en av ti plasser, som Vestfold hadde på videregående skoler i Buskerud, i 1988/89.

    Så da var jeg ikke bare fra Vestfold lengre, men også fra Buskerud.

    Og hva har Buskerud og Vestfold til felles?

    Jo, de er på Østlandet.

    Så jeg får si at jeg er fra Østlandet da.

    Men så har jo mora mi vokst opp i Vesterålen, i Nord-Norge.

    Og Ribsskog-navnet, det er fra Trøndelag.

    Så jeg kan kanskje si at jeg er fra Norge da.

    Enten Norge eller Østlandet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Coop







    Google Mail – Spørsmål om medlemskap i organisasjoner/Fwd: VS: Referanse fra OBS Triaden







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Spørsmål om medlemskap i organisasjoner/Fwd: VS: Referanse fra OBS Triaden





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Apr 3, 2010 at 4:08 PM





    To:

    Arild.Johannessen@coop.no


    Cc:

    Register Høyre <Register.Hoyre@hoyre.no>


    Bcc:

    bjorn.kolby@lo.no



    Hei,

    men hvorfor er det at dere absolutt skal vite det?
    Jeg syntes at jeg måtte skrive noe, for ellers så jeg dum ut.
    Det er var liksom navn, adresse og medlemskap i organisasjoner.

    Jeg husker jo da jeg bodde i Larvik, som guttunge, at hvis man panta tomflasker på Domus, så måtte man skrive opp navn og adresse i en bok.
    Jeg sier som i reklamen, 'skeptisk'.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2010/4/3 <Arild.Johannessen@coop.no>

    Coop er en partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon. Her er

    både høyrefolk og kommunister, i den grad slike ennå fins, medlemmer.

    At du har vært aktiv i Unge Høyre, spiller selvsagt ingen rolle

    for ansettelses- eller medlemskapsforhold.

    Med

    vennlig hilsen

    Coop Norge Handel AS

    Arild

    Johannessen

    Fagredaktør

    Informasjon og samfunnskontakt

    Tlf +47 22 89 95 00

    Mob +47 909 54370

    E-post: arild.johannessen@coop.no

    Besøksadresse: Kirkegaten 4 – Oslo

    www.coop.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 3. april 2010 05:15

    Til: Johannessen, Arild

    Kopi: register@hoyre.no

    Emne: Spørsmål om medlemskap i organisasjoner/Fwd: VS: Referanse fra OBS

    Triaden

    Hei igjen,

    jeg kom på et punkt til.

    Da jeg begynte å jobbe hos dere i 1990, så het dere jo først

    Matland.

    (Men Coop var vel eier).

    Så ble det OBS Triaden, fra 1991.

    Og så, et halvt år senere kanskje, så ble det tatt over av OBS Lillestrøm.

    Og da, så fikk jeg en ny kontrakt av butikksjef John Ellingsen.

    Og da skulle man skrive på, hvilke organisasjoner man var medlem i.

    Og da skrev jeg Unge Høyre, siden jeg hadde vært på noe kurs, og vært

    spesialrådgiver, må jeg si, for de, for valgkampprogrammet deres, før valget i

    1991.

    Og seinere, så har jeg merka at jeg blir tulla med på steder

    som arbeidsformidlingen på Stovner, (hvor jeg måtte gå etter militæret),

    Lånekassa, HiO, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, osv., osv.

    Er denne informasjonen om min forbindelse til Unge Høyre

    spredd videre i noe kommunist mafia-nettverk, som kooperasjonen er en del av?

    Hva bruker dere denne informasjonen om medlemskap i

    organisasjoner til?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message

    ———-

    From: <Arild.Johannessen@coop.no>

    Date: 2010/1/11

    Subject: VS: Referanse fra OBS Triaden

    To: haavard.braathen@co.coop.no

    Cc: eribsskog@gmail.com

    Haavard Bratahen/personaldirektør Coop Øst

    Oversender purringen under.

    Arild Johannessen

    Coop Norge Informasjon og samfunnskontakt


    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 11. januar 2010 17:24

    Til: Johannessen, Arild

    Emne: Re: Referanse fra OBS Triaden

    Hei,

    jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar fra dere om disse

    tingene jeg tar opp i e-posten min.

    Hvordan er det f.eks. hvis jeg lurer på navnene til mine

    kolleger, fra 1991 for referanse osv., er det noe jeg kan få fra Coop, eller er

    det konfedensielt?

    (Beklager at det ble mye spørsmål osv., i den forrige e-posten jeg sendte).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/12/8 <Arild.Johannessen@coop.no>

    Erik Ribskog

    Dette var en svært sammensatt og utfordrende fortelling.

    Jeg oversender den internt i Coop.

    Arild Johannessen

    Coop Norge Informasjon og samfunnskontakt


    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 8. desember 2009 15:57

    Til: _Alle i Informasjonsavdelingen

    Emne: Referanse fra OBS Triaden

    Hei,

    jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet, fra

    høsten 1990 til høsten 1992, først heltid, vikariat, (ansatt av Klara), og jeg

    jobbet der med John Ellingsen, som butikksjef, (han som ble sammen med hu Brit

    fra Trøndelag, som satt i kassa, som kollega av meg, men som senere ble

    kassaleder der vel).

    Jeg fikk jobben, for jeg hadde jobba på CC Storkjøp, i Drammen, ved siden av

    videregående, i skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Så slutta kassaleder Helene, og begynte på Rema Furuset,

    (hos en som het Paulsen vel).

    Så begynte det ei ny kassaleder der, fra OBS Lillestrøm vel,

    da de kjøpte opp OBS Triaden.

    Men hu nye kassalederen der, hu tulla med meg, da jeg var i

    militæret, og ville knapt gi meg vakter, når jeg hadde høstperm, enda vi hadde

    en avtale om dette.

    Så da begynte jeg i Rimi, hvor jeg jobba i 12 år, blant annet fire år som

    butikksjef, (for jeg kjente en fra skolen i Drammen, da jeg jobba på CC,

    som var butikksjef i Rimi, Magne Winnem, som var sjef på Rimi Munkelia).

    For jeg var i infanteriet, i militæret, og da gikk det mye penger, til

    myggservietter, og sjokolade og røyk og varmeposer og det som var, på øvelsene.

    For jeg var så tynn, for jeg bodde alene fra jeg var ni år nemlig, for faren

    min Arne M. Olsen, tulla med meg, så det var slitsomt for meg i infanteriet,

    siden jeg var så tynn.

    Så da trengte jeg penger, sånn at jeg skulle holde humøret oppe, med sjokolade

    og røyk og varmeposer osv., på øvelser.

    For militæret betalte ikke så mye, så derfor ville jeg gjerne jobbe når jeg

    hadde ferie fra militæret.

    Og det hadde jeg en muntlig avtalte med hu kassalederen der om.

    Men når jeg kom for å få vakter, så avviste hun meg.

    Så ringte ei og sa hu var syk, mens jeg stod der.

    Så da fikk jeg jobbe likevel.

    Men det var jo egentlig et løftebrudd, sånn som jeg så det, for det var jo bare

    fordi ei ringte og var syk det, ellers måtte jeg gått hjem, uten å få jobbe.

    Så etter den høstferien, så fikk jeg jobb på Rimi Munkelia, i Oslo, hvor jeg

    begynte å jobbe, juleferien 1992.

    Jeg sendte brev fra militæret, i Elverum, til John

    Ellingsen, butikksjef, OBS Triaden, om referanse, men han skrev ikke noe

    ordentlig brev til meg, enda jeg purret, jeg fikk bare et enkelt skjema.

    Og en gang, noen år seinere på 90-tallet, så var jeg innom

    OBS Triaden, og da var hu Brit, som ble dama til Ellingsen, mens jeg jobba der,

    da var hu noe slags sjef der.

    Så klagde jeg, på at jeg ikke fikk ordentlig referanse, fra Ellingsen, og da sa

    hu Brit, at jeg kunne gå inn og 'ta'n', hvis jeg ville.

    Men det syntes jeg ble for dumt, at kona sendte meg inn på kontoret for å ta

    nærmest 'ektemannen', så det droppa jeg.

    Så dere burde ikke ha ektefolk som ledere, eller samboere, det blir tull på

    arbeidsplassen, mener jeg!

    Men men.

    Og hu Helene, fra Finland vel, hu var ikke hyggelig mot meg, når jeg handla på

    REMA Furuset, da jeg var i militæret og seinere, kanskje fordi hu satt i kassa.

    Hu mobba meg fordi jeg alltid spiste det samme, (pizza grandiosa, cola og

    tortilla chips).

    Men militæret var jo tøft for meg, så jeg trøstespiste litt da, og ble mobbet

    av hu Helene i kassa, på REMA Furuset.

    (For jeg bodde i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen, så jeg bare gikk i ti

    minutter, fra Furuset, langs Gamle Strømsveien vel, så var jeg på

    Ellingsrudåsen, for jeg bodde helt Øst på Ellingsrudåsen, mot grensa til

    Furuset nesten).

    Så sånn var det.

    Men kanskje hu Liss, som var kassaleder, deltid, kunne vært referanse, lurte

    jeg.

    For jeg har en arbeidssak mot Rimi, i Norge, og mot

    Bertelsmann/Microsoft i England, så jeg må gå langt tilbake.

    Og Ellingsen og hu Helene har jeg ikke så bra inntrykk av

    lengre.

    Men jeg kan ikke huske at hu Liss gjorde noe galt vel.

    Og hu fra Østen, hu begynte også å jobbe på Rema Furuset, så hu blir som å ha

    Helene som referanse nesten, synes jeg.

    Men men.

    Men kanskje han høye fra Spesialvaren, hva het han da,

    Lars-Erik(?), for jeg jobba i de fleste avdelingene, og hadde ansvaret for

    sommer-spesialvareavdelingen, på noen vakter, sommeren 91 eller 92.

    Kanskje han kunne vært referanse?

    Enten han, eller hu Liss, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men ikke Claus, for han var litt sånn useriøs, og bare ga konfektesker til

    kunder, uten å føre de opp som svinn osv., noe som sikkert kundene var glad

    for, hvis de klagde, så kundene ble jo fornøyde da.

    Men jeg vet ikke om det var riktig å gjøre det sånn.

    Vi får se.

    Jeg har prøvd å kontakte Knut Hauge, som også jobba i kassa heltid, på OBS

    Triaden, det året jeg jobba heltid.

    Det er fordi at han var sammen med hu Lene fra Rælingen, som også jobba heltid

    der.

    Så det var mye par, vil jeg klage på, på OBS Triaden.

    Det var Knut Hauge og hu Lene, i kassa.

    Det var søstrene Britt og Elin, fra Trøndelag, i kassa.

    Det var John Ellingsen og hu Britt, som ble et par, og jobba der i mange år,

    vel som et par, tror jeg.

    Og til og med han som var disponent der, før OBS Lillestrøm tok over, han fant

    seg ei kassadame, på knapt 20 år vel, og de hadde visst hatt hete omfavnelser

    på spiserommet, noe personalet prata om.

    Så det var ikke helt bra det som foregikk på OBS Triaden.

    Men men.

    Jeg prøver å få tak i hu Lene fra Rælingen, (som seinere begynte i Se og Hør),

    for han Knut Hauge, ville ikke si hva hu het til etternavn, (de er ikke sammen

    lengre nå), enda de var samboere, i Groruddalen, på Ammerud, eller noe sånt.

    Det husker jeg, for jeg pleide å sitte på med de hjem fra

    jobben, og noen ganger ble jeg med på omveier da.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så dro hu Lene oss andre i kassa, med til LO, i Oslo, av

    en eller annen grunn, i 1991 eller 92.

    I Storgata, i Oslo, var vel det.

    Og nå har jeg en sak, som jeg nevnte, mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft, som

    jeg tar bl.a. med LO.

    Og da skulle jeg likt å visst hva det LO-møte var igjen som hu Lene dro oss med

    på.

    For jeg husker ikke hva det var om, for jeg var ikke sånn da, som 20-22 åring,

    at jeg var veldig engasjert i sånne LO-saker og sånn.

    Dette var bare en jobb jeg hadde, til jeg fikk utdannelsen min ferdig, jobben

    min på OBS, for jeg tok meg et friår, etter at jeg hadde gått et år på NHI, en

    datahøyskole, for å spare opp litt penger, og få pause fra kjedelige studier,

    siden jeg hadde gått på skole i 13 år, og det var en privat høyskole, så

    vanlig studielån strakk ikke til, så jeg kunne ikke ha tatt det på to år, uten

    jobb.

    Jeg måtte bedre økonomien min, for jeg helt på bånn

    økonomisk, så derfor hadde jeg et jobbeår, i skoleåret 1990/91, og fikk et

    halvt års vikariat av Klara, på OBS Triaden, (som het Matland de første

    månedene jeg jobba der).

    Så jobba jeg også mye det neste et og et halvt året, etter at vikariatet utløp,

    også etter at jeg begynte å studere heltid, høsten 1991.

    Så jeg prøver å få tak i referanse, og jeg prøver å finne ut om det LO-greiene,

    så jeg håper dere kan hjelpe meg med ihverfall etternavna på Liss og Lene, og

    han høye, som var leder for Spesialvareavdelinga, på OBS Triaden, i 1991 og 92,

    ihvertfall.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    Coop tar ansvar for miljøet – tenk deg om før du skriver ut denne

    e-posten






    PS.

    Her er mer om dette:

  • Noen i Drammen søker på ‘+”Linda Moen “+lærer’, på Google. Det får meg til å lure på om det har foregått noe rart på Berger skole. Hvem vet. Hm

    rart på berger skole

    PS.

    Linda Moen, (til venstre på bildet under), jobber på Berger-puben og i kriminalomsorgen i Drammen.

    Er hu politi da tro?

    Hm.

    Hvem vet.

    Hu var ihvertfall støtt litt sånn små-ekkel mot meg, under skolegangen, husker jeg.

    Vi gikk i samme klasse i ni år vel.

    Fra 3. til 9. klasse, og to år på videregående vel.

    Hun pleide noen ganger bare å se på meg, og le av meg, med en rå latter.

    Kanskje fordi jeg så så ung ut for alderen?

    Og ‘forelska i læreren’, med the Kids, var favorittlåta, når vi spilte musikk i friminuttene, husker jeg.

    Kanskje hun og Allum hadde noe på gang?

    Eller rektor Borgen?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Hun Martha gikk i klassen over meg, husker jeg, og virka mer sympatisk, enn Linda Moen f.eks.

    Men jeg kjente ikke hu så bra da.

    Men fetteren min Ove pleide å synge en sang som het ‘Sitter her på trappa og venter på a Martha’, (med Vazelina Bilopphøggers).

    Når han var på besøk fra Son, hos farmora mi på Sand.

    Så kanskje det var noe med Martha Haugen?

    Hva vet jeg.

    Ove er en rundbrenner av dimensjon, (som man kan se eksempler på, i avstemningen på bloggen nå), og faren hans hadde et bra nettverk også, for han var jo kjent som ‘Pruppen’ på Berger, så kanskje de tulla?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    kriminalomsorgen

    http://svelviksposten.no/kultur/smias-nye-smeder-1.3090833

    PS 3.

    Hu er visst også tremenningen eller firemenningen min, hun Linda Moen, (fortalte faren min meg en gang).

    Og hun pleide å hente sagflis til kaninen sin, i silo’n, som hørte til trevarefabrikken til familien min, (Strømm Trevare).

    Og hu pleide å være på verkstedet en stund da, sammen med faren sin.

    Mens jeg var i huset til farmora mi Ågot, like ved.

    Og ikke ville gå ut, og møte min plageånd fra klassen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Kanskje jeg skal ringe henne, og høre om noe ‘slektforsknings’?

    Det hadde kanskje passa.

    Vi får se.

    PS 4.

    Jeg tenker på det, at fetteren min, Ove Olsen.

    At han sang på den sangen, ‘sitter her på trappa og venter på a Martha’.

    Det kan ha vært noe med den gangen, som mora mi tok meg med til politistasjonen i Larvik.

    Da jeg var rundt åtte år gammel.

    Og da den politistasjonen lå nedafor Jegersborggate der.

    (Og ikke bort mot Mesterfjellet, (eller hva det heter), hvor politiet i Larvik holder til nå, i nærheten av alkisene).

    Men men.

    For da måtte jeg sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, i bortimot en time, mens mora mi var inne der.

    Jeg lurer på om det her kan ha vært våren 1979.

    For det var ikke så kaldt, og vi hadde bodd en stund i Larvik, så det var nok ikke i 1978.

    Så det var vel noen måneder før jeg flytta til faren min.

    Og da, så kan kanskje det ha vært noe illuminati-nettverk, eller sionist-nettverk, eller mafia-nettverk, på den politistasjonen.

    (Som kriga mot norske/blonde).

    Også har onkelen min, Runar Mogan Olsen aka. Pruppen, fra Sand/Berger.

    Han var med i det samme nettverket, som mora mi og politiet i Larvik.

    Og så prøvde de å drepe meg, sommeren etter, i Jugoslavia, da Ove, fetteren min, ble programmert til å prøve å dytte meg ut fra colusseumet i Pula, (som jeg har skrevet om i avstemningen om fetteren min).

    Og Runar hadde sikkert programmert Ove, til å synge den ‘sitter her på trappa sangen’ også, for å gjøre narr av meg.

    En purk i Larvik, uten uniform, kom ut og kikka på meg, mens jeg satt der.

    Men jeg tenkte det var noe viktig da, siden mora mi skulle til politiet, så jeg bare satt der.

    Så sånn var det.

    Så jeg tipper at fetteren min Ove, og onkelen min Runar Mogan Olsen aka. Pruppen og politiet i Larvik, og mora mi, antagelig må ha vært i noe illuminati-nettverk.

    Antagelig noe sånt.

    At mora mi ikke klarte å styre/drepe meg i Larvik, men sendte meg til Berger for å få min fars familie til å gjøre det.

    Når de merka at jeg fikk blondt hår, og at jeg ikke var som en slave, men hadde min egen vilje.

    Så sånn var nok det.

    Noe sånt.

    Vi får se.

  • Problemer på Torstrand skole

    Nå husker jeg at jeg syntes at lærerinna vi hadde i tredje klasse, på Torstrand skole, var så lite hyggelig mot meg.

    Og jeg har prøvd å komme på hva det kan ha kommet av.

    Det var to episoder som skjedde spesielt.

    Den ene var vel på slutten av andre klasse kanskje.

    Jeg gikk til skolen som vanlig.

    Gjennom Jegersborggate, og ned Herregårdsbakken, forbi fjellet hvor de skriver når de danske og norske kongene har vært i Larvik.

    Forbi Herregården, og det rare bedehuset, hvor jeg var med en gutt, som mora mi kjente, et par ganger, og hvor de talte i tunger.

    Og forbi fengselet.

    Så er det en hekk der, på grensen til skolegården.

    Også stod det en tredjeklassing, eller noe, og spærra inngangen til skolegården.

    Det var bare en smal inngang, i en hekk, eller mellom noen trær.

    Og han ville ikke la meg komme inn i skolegården, og inn til timen da.

    Og det var like før det ringte inn.

    Jeg var ikke så våken, og var litt på bånn kanskje, av en eller annen grunn.

    Mora mi var ganske streng så, og stefaren min også.

    Så jeg gikk bare hjem igjen.

    Og der var mora mi og bestefar Johannes, faren til mora mi.

    Og da kjørte bestefar Johannes meg ned til skolen, og prata med frøken og kanskje med rektor og, for alt hva jeg vet.

    (Johannes Ribsskog, var jo grandnevø av den kjente Bernhof Ribsskog, som hadde laget normalplanen for grunnskolen.

    Så de lærerne på Torstrand skole, de gikk jo nesten inn i sjokk, virka det som).

    I friminuttet, så skulle lærererne ha meg til å gå rundt med de, og leite etter han synderen da.

    Men de spurte om jeg ville bli med, (de turte ikke å beordre meg), men jeg sa nei.

    Dette var en streng skole, hvor man aldri fikk lov å sitte inne i friminuttet.

    (Vi måtte også stille opp på to rekker, før vi gikk inn i timen.

    Og hvis vi skulle gå til et annet klasserom, så måtte vi stille opp igjen, og marsjere på to rekker da.

    Og i 3. klasse, så var hu lærerinna så lite hyggelig mot meg, så jeg ble beordret av henne, til å gå bakerst, sammen med bråkmakerne, eller ‘bråkmakerne’, da.

    Eller de artige folka, som ikke tok den her kadaverdisplinen så alt for alvorlig.

    Enda i første klasse, på Østre Halsen skole, og i andre klasse, da vi hadde ei annen lærerinne, så var jeg den flinkeste i klassen, mer eller mindre, ihvertfall.

    Men vi fikk ny lærerinne i 3. klasse, og hu syntes jeg det virka som at gjorde meg til et mål, for lite hyggelig behandling.

    Så det var ikke akkurat med tungt hjerte at jeg flytta til faren min, et par måneder ut i tredje klasse.

    Jeg protesterte på den måten, at jeg ikke tømte hylla mi, bakerst i klasserommet, men lot alle Larvik-tingene ligge igjen der.

    Så fikk jeg heller nye ting på Berger skole.

    Så sånn var det.

    Så hvis noen så at det lå igjen ting etter meg, på Torstrand skole, så var det med vilje, for at jeg ville protestere mot hu nye lærerinna.

    Det var derfor jeg ikke sa fra til noen der om at jeg skulle bytte skole.

    Men jeg var hos min kamerat, i Larvik, Frode Kølner, på besøk, 17. mai, et og et halvt år etter at jeg byttet skole.

    Og da fikk jeg fri en dag før, på Berger.

    Og da var jeg med Frode Kølner på skolen, 16. mai, på Torstrand skole.

    Og da var jeg med den gamle klassen min en dag da.

    Men da hadde de vel fått tilbake hu gamle lærerinna igjen, fra 2. klasse, hvis jeg skjønte det riktig.

    Men jeg tulla visst litt for mye, for jeg var vant til Berger skole.

    For en av gutta fleipa så mye med meg, en som het Kai.

    Så skulle jeg tegne noe på tavla, så skreiv jeg at det var Kai.

    Og da fikk jeg kjeft av frøken da.

    Noe som vel ikke var noen overraskelse, siden dette tross alt var Torstrand skole, med streng disiplin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Det var som i Danmark, tenker jeg.

    Skolen ligger jo i Kristian Fredriksvei.

    Og i dansketida, så ble jo Norge styrt fra Herregården mindre enn et steinkast fra skolen.

    Så det var kanskje noe dansk disiplin, som hang igjen i veggene der fra dansketida, eller hvor lenge det hadde vært skole der.

    Eller kanskje det var noe som hadde smittet over fra fengselet i nabobygningen.

    Hvem vet.

    Men han synderen da, han fant meg i friminuttet, og bønnfalt meg om å ikke si at til noen at det var han som var synderen da, som lærerne leita etter.

    Og jeg syntes det ble for mye sirkus og spetakkel.

    Så jeg sa ikke noe.

    Jeg hadde ikke trodd at bestefaren min skulle være hos mora mi.

    Mora mi hadde vel ikke lagd et så stort spetakkel ut av det.

    Men bestefaren min nevnte kanskje Bernhof Ribsskog og normalplanen for grunnskolen da, for rektor, eller noe.

    Hvem vet.

    Det ble ihverfall et skikkelig stort sirkus ut av det hele.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Den episoden, som jeg forklarte om ovenfor.

    Det kan ha vært en slags illuminati-test av meg, tenker jeg på nå.

    For det virka som for meg, husker jeg, at mora mi, mormora mi og morfaren min og søstra mi.

    At de satt opp sånne plott, eller stunt, (som onkel Martin sier), mot meg.

    I Nevlunghavn en gang, virka det sånn.

    De fikk søstra mi til å lure meg til å ta et sånt siv mot leppene, som gjør vondt, en gang jeg var nedfor av mas fra mormora og mora mi da.

    Og mormora mi hadde innprenta i meg, at jeg ikke skulle sladre da.

    Og jeg sladra ikke på søstra mi da.

    For jeg visste hvordan mormora mi var.

    Det var som om hu fant på grunner til å kjefte på meg.

    Og det på skolen, kan ha vært at hu brukte illuminati-nettverket sitt da.

    For å sjekke om jeg sladra.

    Men så kanskje de ble redde for meg.

    Siden jeg var for norsk, eller tøff, eller noe.

    Og kanskje det var derfor at de sendte meg til faren min, for å bo der.

    Hvem vet.

    Det var ihverfall noe jeg tenkte på som en mulighet nå da.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Så sånn er det.

  • Det her er hun Grethe Ingebrigtsen, som var/er samboer med min onkel Martin og som eide gården Løvås, hvor jeg ble forsøkt drept, i 2005

    grethe ingebrigtsen kunstutstilling

    http://rakkestadkunstforening.no/index.php/1107039

    PS.

    Hun stod mest inne på låven og malte da, mens Martin drakk kaffe mye, og jeg jobba med å rydde gården og skogen rundt gården, våren og sommeren 2005.

    Så ble jeg forsøkt drept, da gården var ganske ferdig rydda da, etter 3-4 måneder.

    Noen ganger satt hun på full musikk, og drakk papp-vin, mens hun malte, og skrålte som en tenåring.

    Så sånn var det.

    Hun malte mest hester, så det så ganske ut som noe en tenåringsjente hadde malt også, maleriene hennes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var ganske nærme Kvelde sentrum i Lågendalen, som den gården lå da, og det var mange naboer og også skytebane der, så det var ikke sånn ute i ødemarken, som det kanskje kan se ut som, fra det nettstedet, som den gården hennes, Løvås gård ligger.

    Men men.

    Hun hadde også utstilling i Stavern, mens jeg jobba på gården hun eide.

    Og da var hun så sur, da hun kom hjem, en gang, for da hadde hun solgt dårlig da, (hun solgte vel ikke et eneste maleri, tror jeg), også hadde noen damer sagt, at ‘det der er mareritt’.

    Men så skulle ikke det bildet være mareritt da.

    Så da var hun ganske så furten da hun kom hjem fra utstillingen i Stavern da.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

  • Spilte ‘Slaughterhouse’?

    Nå skrev jeg om, i en avstemning om søstra mi, da hu og ei venninne i Larvik, på 10 år, eller noe, gikk med mosedåtter, utapå buksa, der fitta var, på en vei, langs Bøkeskogen, i Larvik.

    Også fortalte de meg, at de hadde såpa ned doen på Grand hotell, i Larvik, en gang, og at en mann der ba de vaske etter seg.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om de spilte Slaughterhouse?

    Det er et New World Order-begrep, ettersom jeg skjønner.

    At de var New Age-jenter, som spilte spill, og delte seg opp.

    At noen eide hue dems, noen eide puppa dems, og noen eide rompa dems, og noen eide fitta dems.

    At det er derfra utrykket ‘your ass is mine’, stammer fra, fra det samme spillet.

    Som vel jødene/sionistene har startet.

    Fordi jeg og hu pene venninna til søstra mi, vi hadde løpekonkurranse, langs fotballbanen til Larvik Turn.

    Louisenlund vel.

    Og hu løp like raskt som en gutt, så det ble uavgjort.

    Men vi fikk noen kjettinger i magen, begge to, samtidig.

    Det var søstra mi som dro meg med dit, jeg var bare på besøk i Larvik, hos mora mi en helg, for jeg bodde hos faren min da.

    Og søstra mi provoserte meg litt da, og de utfordra meg, de her jentene, til løpekonkurranse.

    Søstra mi gikk bare bak og så på at vi løp og hadde kontrollen.

    Jeg var jo storebror, så jeg ville ikke tape ansikt, ovenfor en jente, mens søstra mi så på.

    Men så ble vi begge som løp, liggende på bakken, og vri oss i smerte, fra kjettingen, som vi ikke klarte å se mens vi løp, for den syntes nesten ikke mot bakgrunnen.

    Men jeg reiste meg først da, for jeg skulle liksom vise at jeg var tøffest, for det var flaut for en gutt, å tape løpekonkurranse, mot en jente.

    Og da lå jo hu på ryggen, og vrei seg som en orm nesten, skrevende med armer og bein, vekselsvis da.

    Og da kanskje hu spilte Slaughterhouse.

    For jeg så jo på henne, mens hun lå der, for jeg var kanskje et år eldre, så jeg skulle se om hu var skada, eller ikke, for søstra mi var langt bak oss.

    Så da kanskje hu mente, at fitta hennes var mi da, siden hu hadde skræva så fælt mot meg, mens hu lå og vrei seg, ved Larvik Turn-banen der.

    (Og at det var derfor at hu og søstra mi, like etterpå, tok mose utapå buksa si, der fitta var da).

    For søstra mi, hadde jeg sikkert sett fitta til, fra før, mens vi lekte doktor, da vi var små, eller noe.

    Jeg er jo bare et år og fem måneder eldre enn søstra mi.

    Og jenter sies å modnes tidligere.

    Så vi lærte å tegne og skrive og alt sånt, av mora vår, samtidig.

    Så vi var liksom på like fot da, ofte, så da ble det til at vi lekte doktor et par ganger, da vi var sånn 4-5 år kanskje.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men jeg kjente noen jenter på Bergeråsen.

    Christell Humblen og Nina Monsen og Gry Stenberg.

    Og de sa at det var sånn, om noen var ‘sammen’.

    ‘Skal vi være sammen’, ‘er dere to sammen’, ‘har dere slått opp’.

    Sånn snakka vi.

    (Ihvertfall Gry Stenberg og Nina Monsen, av de tre jentene).

    Så jeg skjønte ikke noe av det mosedått greiene, utapå fitta, som søstra mi og hu sprintraske venninna hennes dreiv med.

    Hvis jeg hadde tapt, så hadde de sikkert ment at pikken min var dems da, eller noe.

    Enda jeg ikke skjønte noen ting av hva som foregikk.

    Søstra mi dro meg bare ned til Larvik Turn-banen, for å møte en jente, og uten å forklare noe mer.

    Så jeg er sånn Berger-kar jeg, som tenker på om noen er sammen, eller ikke.

    Jeg er ikke sånn Larvik kar, som jeg overhørte at den tidligere kameraten min der, Frode Kølner, prata om, ‘å legge inn noen aksjer’.

    Hos ei jente da.

    Kanksje det også er ‘Slaughterhouse’.

    (Jeg lurer på om det er dette som kalles Slaughterhouse, jeg er ikke helt sikker da, det kan kanskje være noe annet, hva vet jeg).

    Men ‘Slaughterhouse’, det er ikke norsk, det er nok ‘jødisk’, og de vil vel gjerne dominere verden da, antagelig.

    Så norsk system, det er ‘sammen’, eller ‘ikke sammen’.

    Og jeg bruker norsk system, når jeg tenker på damer.

    Men nå er kanskje så mange i underverdenen, at de fleste bruker ‘jødisk’ system?

    Så jeg har ikke skjønt noe av det mosedott-greie til søstra mi, og det ‘Slaughterhouse’-greiene hu spiller.

    Så hvor hu har fått det fra, det skal jeg ikke si sikkert.

    Men hu var i en gjeng, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som jeg ikke likte.

    Og jeg kjente ikke venninnene hennes der.

    Men mora mi styrte søstra mi der da.

    Og i Larvik så hadde også søstra mi venninner som jeg ikke kjente så godt.

    Så søstra mi hang en del sammen med meg, i Larvik, og på Østre Halsen, de første månedene.

    Men så begynte hun å henge sammen med venninner.

    Men da var det mora mi som hu snakka med, om at hun dro for å besøke Sølvi osv.

    Så det var det ikke jeg som hadde kontrollen over.

    Så hvor søstra mi har lært det her underverden-greiene, det vet ikke jeg.

    Men på Bergeråsen, hvor jeg først begynte å snakke med jenter som Christell Humblen, Nina Monsen og Gry Stenberg.

    (Vi snakka sammen som om vi var en kameratgjeng omtrent, etter at Petter og Christian Grønli, flytta til faren sin i Mexico).

    Og vel også noen ganger før det.

    Og Tom-Ivar Myrberg, var også med i en gjeng, med meg og Gry Stenberg og Nina Monsen og Christell og meg da.

    Så på Bergeråsen, så var det sånn at man var ‘sammen’, vil jeg si.

    Som vel er det norske systemet?

    Ihvertfall sånn som jeg har skjønt det da.

    Så jeg er en gammeldags kar, når det gjelder hvordan jeg tenker på forhold til damer, og skjønner ikke mye av ‘å legge inn aksjer’ og ‘your ass is mine’ og ‘Slaughterhouse’, og hvordan man skal spille de spillene.

    Så jeg er ikke det man tenker på med en ‘player’, eller ‘playboy’.

    De skjønner nok disse reglene.

    Jeg er bare en vanlig norsk kar, vil jeg si.

    (Men søstra mi, Pia, er nok kanskje en ‘playgirl’, er jeg redd).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog