johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

    Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

    (Skoleåret 1989/90).

    Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

    Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

    Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

    Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

    (Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

    En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

    Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

    Og jeg var jo student.

    Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

    Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

    En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

    Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

    Han skulle ha fest da.

    Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

    Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

    Den var rimelig pinlig, må man vel si.

    En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

    (Som bodde sammen alle tre vel).

    De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

    Ganske langt bak i bussen.

    Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

    Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

    Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

    Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

    Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

    Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

    Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

    De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

    De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

    Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

    Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

    Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

    Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

    Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

    Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

    For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

    Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

    Mens de to damene surra rundt der da.

    Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

    (Utenom sammenhengen).

    Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

    Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

    Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

    Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

    Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

    Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

    Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

    Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

    Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

    (SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

    Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

    Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

    For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

    (For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

    Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de bare så litt på hverandre kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

    Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

    Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

    For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

    Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

    Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

    Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

    Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

    Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

    En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

    Og det var litt rart, husker jeg.

    For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

    Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II

    Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.

    Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.

    Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.

    Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.

    Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).

    Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.

    Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.

    Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.

    Noe som var en røverhistorie da.

    Men de svenskene ga seg etterhvert da.

    De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.

    Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.

    (Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).

    Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.

    Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.

    Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.

    At han hadde så lyst til å kjøpe hore.

    ‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).

    Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.

    Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).

    Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.

    Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.

    (Ihvertfall så var Winnem det).

    Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.

    Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.

    Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.

    For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.

    Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.

    (Som var laget i tre, mener jeg å huske).

    Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.

    Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.

    Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.

    Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.

    Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.

    Mens vi spiste reker der da.

    Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.

    Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.

    Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).

    Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.

    Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Til en OBOS-blokk der, var det vel).

    Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.

    Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.

    Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.

    Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.

    Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.

    Bare i noen få måneder vel.

    Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.

    For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.

    For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.

    Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.

    Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.

    At det var nesten bare å kaste den.

    Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 95: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, i tiden før jeg dro i militæret vel.

    Så var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, ute på byen, i Oslo.

    Vi dro på Radio 1 Club, (hvis ikke de hadde skiftet navn til Hit House, på den her tiden da).

    (Hit House ble etterhvert kalt ‘Shit House’, forresten, (som slang), og fikk dårlig rykte, husker jeg.

    Noe jeg syntes var synd, for jeg hadde jo sjekka opp min del av damer, på Radio 1 Club, for å si det sånn.

    For eksempel Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Jeg husker det, at jeg kom bort fra Willassen og Winnem, inne på Radio 1 Club der.

    Og jeg husker at jeg var veldig full.

    Tre karer dro meg med på å spille biljard, oppe i andre etasjen der.

    (Jeg tror ikke at Radio 1 Club hadde biljardbord.

    Så det het kanskje Hit House, på den her tiden).

    En annen kar, og jeg, spilte på lag.

    Mens to kamerater spilte på det andre laget da.

    Og jeg husker det, at jeg kom borti ei kule, i fylla.

    Og etter kampen, så begynte han ene på motstanderlaget, (en med ganske kort, mørkt hår vel, med gele i, tror jeg), å skulle banke meg opp.

    Og han slo meg mange ganger i trynet, husker jeg.

    Men han slo så løst, at jeg merka det nesten ikke da.

    Men det ble en skikkelig scene da.

    (Må man vel si).

    Og jeg var jo stup full, så jeg hadde nok problemer nesten, med å holde meg på beina da.

    Så jeg sleit skikkelig da, når disse her bråkmakerne begynte å tulle med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som om ikke det var nok.

    Så var det sånn, når Willassen, Winnem og jeg, hadde gått ut fra diskoteket, om natta, like før stengetid vel.

    For å komme oss hjem vel.

    Siden Willassen vel var like full som meg vel, minst.

    For det var sånn, at Willassen, han hadde glemt igjen dressjakka si, (var det vel), oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

    Der hvor jeg like før hadde vært i slåsskamp da.

    Og jeg var liksom den av oss tre, som bodde i Oslo da.

    Og den av oss som hadde vært mest på Radio 1 Club vel, (må man vel si).

    Jeg dro jo dit noen ganger aleine, allerede da jeg bodde på Abildsø vel, på noen lørdagskvelder.

    Og Magne Winnem hadde jo, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, en lei tendens, til å plutselig bare forsvinne, når han var på Radio 1 Club da.

    Selv om han hadde for eksempel hadde lovt å låne meg penger, sånn som han gjorde, nyttårsaften 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant jakka til Willassen, oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

    Og da jeg skulle gå ut, fra diskoteket igjen.

    Så gikk jeg trappa ned til første etasje der da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da satt faktisk de to bråkmakerne, som han ene av hadde begynt å slåss mot meg, i trappeoppgangen der, ned til første etasje på Radio 1 Club/Hit House der da, husker jeg.

    Men da gjorde de ikke noe fysisk, når jeg møtte dem igjen da.

    De bare satt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg var på Ungbo der.

    Nemlig i det introduksjonsmøtet, som hu unge, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet og jeg var på, før vi flytta inn, på Ungbo der, i Skansen Terrasse 23 da, (sommeren 1991).

    Så husker jeg at overhørte det, like etter at dette møtet var ferdig vel.

    (I stua/gangen på Ungbo der).

    At Inger Lise sa til Per, at ‘han var nesten like kjekk som deg han’, (om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste året, som jeg gikk på NHI, så hadde jeg et fag, som het organisasjon, samarbeid og ledelse vel.

    Hvor vi fikk i oppgave, å skrive om organisasjonen, til et firma.

    Var det linjeorganisasjon, for eksempel.

    Og vi skulle også legge ved organisasjonskart, mener jeg å huske.

    Jeg hadde jo vært på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate, noen få måneder, før det her.

    Og min bestekamerat, (må man vel kalle han), fra den her tiden, nemlig Magne Winnem, jobba jo som assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne velge Rimi da.

    (Eller Hagen-gruppen, som firmaet/konsernet vel ble kalt, på den her tiden).

    Siden vi hadde fått en innleveringsoppgave, som gikk på å skrive om et stort, norsk firma da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ringte Rimi, i Sinsenveien, flere ganger, da.

    Men de sendte meg ikke noe organisasjonskart, eller noen ting, i det hele tatt.

    Så jeg måtte ringe igjen og igjen da, til Rimi/Hagen-gruppen, og ble forsinket med oppgaven da.

    Til slutt, så var det en leder/medarbeider, på hovedkontoret til Rimi der, som forklarte meg det, at Hagen-gruppen ikke var et børsnotert selskap.

    Og som fortsatte med å forklare meg det, at jeg nok heller burde prøve å kontakte et børsnotert selskap, for å få hjelp til den her oppgaven, fra de da.

    For de var visst ikke helt sikre, i Rimi/Hagen-gruppen, på hvor mye informasjon, som de ville gi meg, (en NHI-student), om sin organisasjon da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da kontaktet jeg istedet UNI Storebrand, husker jeg.

    (Som vi hadde vært på bedriftbesøk hos, det første eller andre året, på Sande Videregående, husker jeg.

    Den dagen som Larvik-bandet Drama ble oppløst, husker jeg, at jeg leste, på forsiden av en avis, på kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon, den dagen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    UNI Storebrand, de sendte et ganske forseggjort skriv, (var det vel), med organisasjonskart, og det hele, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de hadde vel linjeorganisasjon, mener jeg å huske.

    Eller linjeorganisasjon med stab, var det kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg ble jo forsinka, på grunn av det her tullet, fra Rimi/Hagen-gruppen da.

    Det var vel sånn at de lovte å sende meg organisasjonskart, mener jeg å huske.

    Men så ombestemte de seg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Eller, man må vel nesten si, at Rimi/Hagen-gruppen, brøt et løfte, som de hadde gitt meg, om å sende meg organisasjonskart og annen informasjon, til den oppgaven jeg hadde, i det organisasjon/ledelse-faget, på NHI da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg drevet mye med webdesign osv., i dag, så dette kapittelet, som jeg skriver på idag, det blir nok ikke så utrolig langt, dessverre.

    Men jeg har fortsatt en del notater her, om ting som skjedde, i tiden før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

    Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

    Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

    ‘Meg margarin’, sa Per da.

    Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

    Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

    (Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

    Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

    Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

    Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

    Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

    Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per og jeg vi diskuterte damer.

    Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

    Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

    (Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

    Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

    (Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

    Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

    Noe sånt kanskje).

    Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

    (Noe sånt).

    Selv om hu var i 30-40 åra da.

    (Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

    Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

    Der hu gikk naken omkring da.

    Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

    Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

    Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

    Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

    Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

    At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

    Noe sånt.

    Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

    Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

    En kveld, som jeg var på do, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

    Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

    Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

    Og det var kvelden før en helligdag.

    Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

    Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

    Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

    Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

    Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

    Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

    Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

    At det var fin lyd på det, (eller noe).

    Mener jeg å huske.

    Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

    Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

    (Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

    På Akers Mic.

    Noe sånt.

    Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

    Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

    Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

    Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

    (Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

    Sanger som dette.

    Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

    Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

    (Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

    Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

    Og det var greit da, sa hu.

    (Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

    Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

    Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

    En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

    Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

    Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

    Så jeg var ganske selvstendig da.

    Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

    De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

    I en lignende terrasseleilighet der.

    Ikke så langt fra Haugenstua da.

    I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

    Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

    Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

    For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

    Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

    Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

    Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

    (Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

    Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

    Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

    Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

    Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

    Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

    Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

    Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

    (En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

    Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

    (Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

    Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

    Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

    For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

    (Og skyldt på studiene mine på NHI da).

    Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

    Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

    Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

    Fra like etter Statoil-en der da.

    (Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

    Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

    En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

    Noe sånt).

    Og jeg vant da.

    Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

    Mens Øystein tapte da.

    Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

    Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

    Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

    Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

    Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

    Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

    Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

    For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

    ‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

    Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

    (Skjønte jeg på faren min da).

    Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

    I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

    Som skulle i retning av Elverum da.

    Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

    For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

    (Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

    (Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

    Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

    (For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

    Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

    Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

    Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

    (Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

    Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

    Men men).

    Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

    Men det var vel ikke så ofte kanskje.

    Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

    Oftere enn Winnem vel.

    For eksempel, så mener jeg å huske det.

    At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

    Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

    Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

    Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

    Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

    Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

    Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

    Også dro vi til Ungbo da.

    Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

    Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

    Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

    Men da klikka Øystein og Glenn.

    De ble drit forbanna på meg.

    De bare reiste seg opp og dro derfra.

    Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

    Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    I et halvt år, eller noe, etter dette.

    Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

    Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

    Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

    (Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

    For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

    Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

    At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

    For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

    (Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

    Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

    For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

    (For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

    Noe sånt).

    Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

    Men det ville hun ikke gi meg da.

    Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

    Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

    Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

    Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

    Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

    Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

    (Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

    Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

    For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

    Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

    Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

    Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

    (Hele kvelden/natta da).

    I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

    Jeg var vel selskapssyk kanskje.

    Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

    Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

    Noe sånt tenkte jeg vel.

    Vi tre var liksom en gjeng da.

    Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

    Som Trivial Pursuit.

    Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

    Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

    Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

    Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

    Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

    Så kom plutselig Wenche inn døra.

    Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

    I 40-50-åra vel.

    For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

    Men han var jo ikke min kamerat liksom.

    Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

    Og jeg sa heller ikke noe da.

    For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

    (Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

    For å ha sex da sikkert.

    Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

    Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker/måneder etter det her.

    Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

    Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

    Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

    Noe sånt.

    (Og dette sa hun ikke på en trist måte.

    Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

    Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

    Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

    Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

    I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

    Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

    Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

    Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

    Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

    Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

    Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

    For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

    Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

    Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

    Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

    I januar 1992 da.

    Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

    Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

    For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

    Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

    (Og ikke 22-års-festen).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

    Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

    Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

    Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

    Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

    Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

    På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

    At, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

    Så da ble jeg litt sur husker jeg.

    For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

    Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

    Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

    Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

    Før den hadde begynt.

    Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    De andre som var på festen.

    Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

    Også var det Tim da, og meg.

    Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

    Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

    For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

    Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

    Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

    (For å være litt slem).

    Hvis han ikke kødda da.

    Han Unge Høyre-lederen.

    Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

    Som het Knut Mørk vel.

    Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

    Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

    Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

    Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

    Så ble det straks verre.

    Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

    Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

    Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

    Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

    Han gutten var kanskje full eller dopa.

    Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

    Mens jeg prata noen ord med Pia da.

    For jeg klarte ikke helt å koble det her.

    Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

    Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

    Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

    Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

    Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

    Nemlig spedalskhet.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

    Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

    Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

    Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

    Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

    Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

    Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

    Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn var det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

    At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

    Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

    Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

    Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    Og en gang, et par år etter det her.

    Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

    På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

    Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

    Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

    For den gikk sikkert dårlig da.

    Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

    Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

    For døra til butikken var stengt da.

    Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

    Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

    Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

    Så om Tim var homo?

    Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

    Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

    Men han har jo samboer og sånn nå så.

    Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.