http://www.industrienergi.no/modules/m02/article.aspx?CatId=32&ArtId=21448
Stikkord: Magne Winnem
-
Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes
Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.
Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.
Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).
(Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.
I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).
Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.
Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.
For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.
Så han ville ha cola, da.
Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.
Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.
Så stod mora til Magne Winnem.
(Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).
Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.
Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.
(Noe sånt).
Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).
For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).
Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.
Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.
Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.
Og dette likte vel ikke Magne.
Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Begge Magnes brødre var forresten der.
Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.
Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).
Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).
Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.
Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.
Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).
Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).
Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.
Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.
(For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.
Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.
Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.
Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.
Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.
For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.
Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.
Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.
Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.
Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.
(Noe sånt).
Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.
Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.
Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).
Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.
Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).
Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).
For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.
(Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).
Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.
‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.
Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.
Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.
Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.
Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.
Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.
Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.
Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.
Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 6: Enda mer fra Rimi
En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).
Så prata vi om studier og sånn, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.
(Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).
Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.
Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.
(Av en elevrådsformann, eller noe).
At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.
Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.
For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.
Og en ting som ihvertfall ikke fristet.
Det var å få mer gjeld.
For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.
Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.
Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.
Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.
Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?
Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.
Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.
Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.
Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.
(Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.
At jeg ville prøve å få til.
Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).
(Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).
At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.
Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.
Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).
Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.
Men jeg fikk ingen av dem.
(Av en eller annen grunn).
Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.
Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.
Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.
Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og søstera mi bodde jo også hos meg.
Så studier var egentlig lite aktuelt.
For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.
Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).
(Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.
For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).
For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.
Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).
Men da var det en siste regning igjen da, å betale.
Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.
Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.
(Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).
Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.
For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.
Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.
Som han satte inn på kontoen min, eller noe.
Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.
Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.
Og det hørte jeg aldri noe mer om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da var jeg/vi egentlig over kneika.
For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.
Men Pia maste litt da, om en regning.
Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.
Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).
Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.
Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.
(Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.
Men Magne Winnem han sa det til meg.
At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.
Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.
Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.
Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.
(Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).
Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.
Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.
Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).
Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).
Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.
For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvdahl likte ikke OBS Triaden.
Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.
Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.
Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.
(Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.
Før jobbintervjuet begynte).
Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.
Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.
Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.
(Nemlig rett mot kundene da).
For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.
Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.
Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).
Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.
Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.
(For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).
Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).
Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.
Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.
Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 5: Mer fra Rimi
Etterhvert, etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så mista jeg vel, av en eller annen grunn, (som ikke ble forklart), den lørdagsvakta mi, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det nå).
Så jeg lurer fortsatt på hva det var som egentlig skjedde da.
(Hvis ikke dette var, da jeg begynte å jobbe heltid, på Rimi Nylænde, da.
Det er kanskje mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Kristian Kvehaugen, ikke var butikksjefen min, særlig lenge, på Rimi Nylænde.
Han fikk ny jobb, som butikksjef, på Rimi Munkelia, (mener jeg at det var), bare noen få uker vel, etter at jeg hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.
Ny butikksjef, på Rimi Nylænde, det var Elisabeth Falkenberg, som var lesbisk samboer med Liv Undheim, som allerede da var høyt oppe i LO, og som jeg så på nettet nå, (når jeg sjekket stavingen av navnet), at døde ifjor, 61 år gammel.
Hu var vel nestleder i et av de største LO-forbundene, (om ikke det største), Industri Energi, (mener jeg å ha lest på nettet), og vi på Rimi Nylænde fikk møte henne, et par ganger, når Falkenberg hadde personalfester, hjemme hos seg selv.
Da ville Undheim vanligvis sitte for seg selv, i en lenestol, og gjøre noe LO-arbeid, da.
Akkurat som at hu var voksen og vi var barn, omtrent.
Noe sånt.
Og de viste oss også kolonihagen sin, på Nordstrand/Ekeberg, (eller hva det heter der igjen), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Kristian Kvehaugen ble ny butikksjef, på Rimi Munkelia, så ble skjedde det jo også forrandringer der.
Jeg husker ikke om det var på den samme tiden.
Men Magne Winnem ble jo ny butikksjef, på Rimi Karlsrud.
Og Leif Jørgensen, han ble ny butikksjef, på Rimi Ljabru.
Hvor han tok med seg Terje Sjølie, som jeg fikk inntrykk av at var hans betrodde nøkkelmedarbeider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg også lurer på det, om Leif Jørgensen var butikksjef en stund, på Rimi Munkelia, før han begynte på Rimi Ljabru.
(Eller om han var assistent, under Kristian Kvehaugen?).
Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var igjen, dessverre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så jobba det ei dame, i kassa, som het Solveig.
Hu var fra Sogndal-området, mener jeg.
Hu var vel i 40-50-åra, vil jeg tippe på.
Og hu ville oftest sitte i kassa da, mens jeg satte opp varer.
En gang, så klikka det for Solveig, og hu angrep meg i kassa, og sa til meg noe sånt, som at ‘du aner ikke hvordan det er å være alene’, (eller noe).
Men Solveig var jo en generasjon eldre enn meg, må jeg vel nesten si.
Hu hadde jo en tenåringsdatter, som het Belinda, (som Falkenberg kalte for Bellona).
Så det ble litt rart, syntes jeg.
Så jeg svarte ikke noe da, når Solveig klikka, og var så kåt og gæern da, i kassa, den gangen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som var assistenten til Falkenberg.
Det var ei dame, i begynnelsen av 20-årene, fra Haugerud-området, (mener jeg å huske).
Hu het Hilde, og hadde jobba i en butikk, som het Rimi Hellerud, eller Rimi Trosterud, eller noe sånt.
Og der var butikksjefen sånn, at han sette prestisjen sin i, å få sparket flest mulig selgere, husker jeg, at Hilde fortalte.
Hilde fortalte også, at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at hu syntes hu ble plaga av dem, etter at hu hadde slutta der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Istedet for å prøve meg på Solveig eller Hilde, (som jeg begge hadde sjangs på, tror jeg, men som ikke var så fine kanskje da), så prøvde jeg meg heller på hu Sophie, som jobba, på Rimi Karlsrud.
Jeg spurte Magne Winnem, (som var butikksjef der), om jeg kunne få telefonnummeret, til hu Sophie, da.
Og Winnem sa det, at vanligvis, så ga han ikke bort telefonnumre, men han trodde det var i orden, denne gangen her.
(Av en eller annen grunn).
Men da jeg ringte hu Sophie, så sa mora hennes, (må det vel ha vært), at de ‘ikke kjente igjen jenta si lengre’.
Så da ringte jeg ikke noe mer, etter det her, (for å si det sånn).
Men jeg spurte hun Sophie, en gang, på T-banen om hu ville bli med på kino, å se en actionfilm, som het ‘True Romance’, husker jeg, (som jeg syntes at virka kul, da).
Men det ville hu ikke, husker jeg.
Selv om vi pleide å prate på T-banen og sånn, og hu syntes at den maten jeg pleide å lage, som var spagetti, kjøttdeig og hermetiske tomater, (sånn som Mette Holter pleide å lage, på Furuset), var god, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Magne Winnem, Morten Jenker, Andre Willassen og jeg.
(Var det vel).
Vi var på en fest, hos Geir, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Og da, så ville Morten Jenker at jeg skulle bære øllen hans, på deler av veien, fra Bergkrystallen og ned til St. Hanshaugen, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg husker også at Sophie prata dritt om meg, siden favorittsangen min, var ‘Until the end of the World’, med U2.
Men det hu ikke skjønte, det var at det var en av mine kanskje hundre favorittsanger da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg dro fra den festen.
(Hvor Sophie blant annet sa at Willassen ikke ligna på Richard Gere.
Noe Winnem mente at Willassen hadde begynt å gjøre, da).
Så sa Sophie noe, da jeg sa hadet.
Så spurte jeg hva hu sa.
Så sa Morten Jenker, at hu hadde sagt det, at hu ‘skulle suge pikken min’.
Men det var jeg ikke helt sikker på, om var det, som hu egentlig hadde sagt.
Eller om Jenker kødda.
Så jeg sa hadet enda en gang, må jeg innrømme.
Og da sa ihvertfall ingen noe sånt da.
(Selv om jeg lurer på hva som skjedde der, etter at jeg gikk.
For å tulle litt.
Om de hadde noe orgie eller noe sånt der kanskje.
Geir, Morten Jenker, Sophie og venninna.
Hvem vet).
For jeg er ikke den som vanligvis pleier å dra sist hjem, for å si det sånn.
Men nå kjente jeg jo ikke han Geir, så bra.
Og jeg var jo ikke leder ennå, i Rimi, på den her tida.
Så jeg følte meg kanskje ikke så høy i hatten, omringet av alle de her butikklederne, da.
(For Willassen ble jo leder, på CC Matcenter, i Drammen, etterhvert og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII
Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.
Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axels hund Trixie, hadde også blitt større.
Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.
Jeg husker ikke om det var denne gangen.
Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.
Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.
Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.
Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.
(Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.
Noe sånt).
Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.
Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.
(For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).
Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.
Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.
Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).
Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.
Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).
(Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.
For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.
Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.
For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.
For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.
Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.
Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.
I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.
Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.
Det er mulig.
Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.
En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.
Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.
Og en bok så litt spennende ut.
Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.
Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.
Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.
Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.
Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.
En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).
Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.
Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).
Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.
Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.
Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.
(At Løvenskiold undret seg over det her, da.
Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.
Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.
Ihvertfall en gang.
Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.
Akkurat som om det var frivillig.
Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.
Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.
Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.
Det hadde jeg ikke tenkt over før.
Men det er mulig at han hadde litt rett i det.
At det er sånn med pizza.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).
Og en gang, som jeg satt å så på TV der.
Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).
Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).
Og da lurte jeg litt.
For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.
Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.
Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.
Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.
Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.
(På lag 3 sitt rom der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII
Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.
Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.
Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.
Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.
Men vi snakka ikke så mye om det her.
Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.
Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.
(Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).
Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.
For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).
Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.
Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).
Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.
Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.
Som hadde kostet 3900, i sin tid.
(Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den Mitsubishi-TV-en.
Den hadde ikke digital tuner.
Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).
Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).
Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).
(For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.
(Månedene før jeg måtte i militæret).
Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.
For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.
Så jeg fikk låne den timeren, da.
Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).
Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.
Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.
Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).
Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.
En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.
Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.
Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.
Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.
På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.
På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).
(Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).
Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.
Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.
Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.
Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.
Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.
Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.
Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.
For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.
For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.
Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).
Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På feltidrettsmerke-konkurransen.
Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).
Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.
Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.
Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).
Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.
(Eller hva man skal kalle det).
Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).
Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.
Men jeg hadde jo forventingspress på meg.
(Både fra Dybvig og meg selv vel).
Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.
Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.
Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.
Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.
For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.
(Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.
For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Unge Høyre
Gmail – Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Påminnelse/Fwd: Kurs i konservativ politikk, i 1991 pluss rådgivingsarbeid 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Klage/Fwd: Påminnelse/Fwd: Kurs i konservativ politikk, i 1991 pluss rådgivingsarbeid
-
Jeg prøver å lage en cover-tekst, til Min Bok 2
Om det nesten bohemaktige første studieåret, i Oslo, (hvor han kjøper seg en jappete dress, og går mye ut på byen, sammen med Magne Winnem, fra Gjerdes videregående), og hvor han til slutt havner i økonomisk uføre og må søke hjelp, fra Ryen sosialkontor.
Erik Ribsskog sporer også opp sin yngre halvbror Axel, som bor på Furuset sammen med sin far og stemor. Erik Ribsskog får leie et rom billig av dem mens han prøver å få orden på økonomien igjen, når han tar seg et friår, fra NHI, for å spare penger til videre utdannelse, og hvor han jobber hos Norsk Hagetidend, (på en praksisplass, fra Arbeidsformidlingen), og på Matland/OBS Triaden, samt leser til ex-phil, som privatist, ved UIO. Erik Ribsskog blir også dratt med, av Magne Winnem, på et kurs, hos Unge Høyre, hvor han, (sammen med Winnem), blir valgt ut, av Jan Tore Sanner, til å være med i en slags komite, som jobber med å finpusse, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, før kommune og fylkestingsvalget, i 1991.
Om det siste året, som student, når han bor på Ungbo, på Ellingsrudåsen, og finner opp et kryssordprogram, (som prosjektoppgave, ved NHI), samt får fler utfordringer, på OBS Triaden.
-
Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV
Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.
Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.
Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.
Og hu dama skjønte ingenting, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.
Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.
Og politifolka, de sa da ikke noe.
Men lot da bare de afrikanerne gå vel.
Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.
Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.
Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.
Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.
Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.
Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.
(Noe sånt).
Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.
Hm.
Det skjønte jeg ikke helt.
Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.
Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.
Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.
Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.
Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.
Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).
Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.
På rumpa, må man vel si.
Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.
Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.
(Hvis døra nede var stengt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.
Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.
(For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).
Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.
Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.
Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.
Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.
Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.
(For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).
Og jeg var også rimelig full da).
Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).
Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.
Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.
Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).
Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.
Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.
Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.
Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.
Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).
Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.
Og det mente Paulsen at det var da.
(Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.
Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen han led forresten, av et eller annet.
Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.
Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.
Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).
Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på slutten av førstegangstjenesten.
Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).
Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).
Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.
Så da gikk jeg dit da.
Men han ble litt overraska, tror jeg.
Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.
(Av sersjant Dybvig vel).
Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.
For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.
(Som kopiering, osv).
Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.
Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.
Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).
Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.
Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.
Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.
Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.
Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.
Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.
Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.
Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.
Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.
For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.
Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).
Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.
(Hvis jeg ikke hørte helt feil).
For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).
Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.
(Noe sånt).
For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.
For det var ganske tøft der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.
(Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).
Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.
Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.
(Noe sånt).
Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).
Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.
Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).
Det er mulig.
Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).
Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.
Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.
Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.
For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.
Så det var litt rart, husker jeg.
At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.
Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten
En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.
Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.
‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.
Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.
Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.
Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.
Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.
Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.
Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.
Så jeg så i det bladet da.
Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.
Og alle hadde sånne korktavler, over senga.
Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.
Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).
Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.
Og det sa Randen at var greit da.
Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.
Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.
(For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.
Som Randen hadde kjøpt.
Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).
Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).
Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.
Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.
Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.
Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.
(Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).
Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.
(Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).
Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.
For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.
Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.
Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.
For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.
Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.
Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.
Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.
Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.
Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.
Dette her, det var jo også i militæret.
Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.
Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).
Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).
Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).
Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).
Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.
Nemlig Bast.
Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.
Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.
Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.
Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.
Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).
Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.
(Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.
For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.
(Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).
Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.
Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.