johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen

    Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).

    Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.

    Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.

    For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.

    Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.

    Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).

    Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.

    (Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.

    Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.

    (I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).

    Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).

    Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.

    Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.

    For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.

    Og det var også ganske dårlig plass der.

    Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).

    Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.

    Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.

    Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.

    Noe som ikke gikk helt uten problemer.

    For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.

    Så jeg fortsatte å pakke da.

    Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.

    For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.

    Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.

    Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.

    Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.

    For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.

    (Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).

    Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.

    Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.

    Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.

    Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.

    Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.

    Enda han ikke hadde lappen selv.

    (Og vel ikke har fått det, til dags dato).

    Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.

    For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.

    Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.

    Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.

    (Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).

    Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.

    Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.

    Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.

    Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.

    For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).

    Og en del sånne ting, da.

    Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.

    Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.

    Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.

    Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.

    Men da svarte jeg ‘nei’, da.

    For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.

    For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.

    Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).

    Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.

    En gang før jeg flytta inn der, i 1991.

    Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.

    Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.

    (For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.

    Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.

    Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).

    Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.

    (Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.

    For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).

    Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.

    Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.

    For det var bare tull og tøys da, mente han.

    (Noe sånt).

    Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.

    Og det kunne jeg bekrefte, da.

    Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.

    Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.

    Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).

    Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.

    (Og hu var vel ikke heller akkurat min type.

    For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).

    Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.

    Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.

    Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.

    Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det.

    Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).

    Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.

    Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.

    Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.

    Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.

    Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.

    Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.

    Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.

    (Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.

    Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil

    Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.

    (Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.

    Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.

    For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.

    Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.

    Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.

    (De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.

    I 1994, eller noe, må det vel ha vært).

    Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.

    For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).

    Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.

    Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.

    Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.

    (Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).

    Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.

    Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.

    Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).

    (Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).

    Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).

    Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.

    For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).

    Og dette var i januar, da.

    Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.

    Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).

    Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.

    (Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.

    Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.

    (Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.

    Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.

    Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.

    Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.

    Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.

    Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.

    For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.

    (Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.

    Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.

    Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.

    (Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.

    Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.

    Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.

    Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.

    For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.

    (Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).

    Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.

    Det var vel litt spesielt vel?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.

    Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.

    Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.

    Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.

    For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).

    Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.

    (Og sidedøra virka jo, så).

    Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.

    Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.

    Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.

    (Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 57: Rimis julebord 1995

    Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.

    Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).

    Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.

    For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.

    (Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.

    Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.

    Men da syntes jeg det ble litt dumt.

    At liksom to ‘undersåtter’, skulle følge med sånn på meg.

    Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.

    Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.

    Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.

    Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.

    At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).

    Hvem vet.

    Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.

    Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.

    Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.

    Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.

    Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).

    For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.

    Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.

    Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.

    For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).

    (På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).

    Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).

    Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.

    Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som om det ikke var nok.

    På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).

    Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.

    Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.

    Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.

    Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.

    Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.

    Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.

    Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).

    Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.

    (Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).

    Men da jeg gikk ned, i første etasje der.

    Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Og flørta vel, (virka det som).

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.

    Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).

    Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.

    Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner

    Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.

    (Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).

    For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.

    Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.

    Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.

    Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.

    Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.

    Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.

    Men det var jo i 1988 og 1989.

    Så det var jo mer enn fem år før det her, da.

    Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.

    Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.

    (Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).

    Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.

    Det er mulig.

    Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.

    Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).

    Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.

    Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).

    Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.

    Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.

    (Like før den her kjøretimen, da).

    Og så spilte de to, på lag, mot meg.

    Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).

    For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).

    Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).

    Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.

    Og det syntes jeg at var farlig spill, da.

    Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).

    Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.

    Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).

    (Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.

    Med T-banen sikkert, da).

    Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    (Men det veit dem vel selv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.

    Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.

    Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).

    (Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.

    Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).

    Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.

    Men da han slo et ganske langt slag.

    Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.

    Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.

    Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.

    Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.

    (For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.

    Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).

    Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.

    Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.

    Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).

    Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.

    De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.

    De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.

    Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.

    Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.

    Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?

    Det gjorde de ikke.

    Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.

    Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dro jeg ned til Legevakta, da.

    Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.

    Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.

    Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo

    Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

    Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

    De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

    Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

    For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

    Hvis ikke det varierer da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

    For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

    (Noe sånt).

    Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

    Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

    Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

    Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

    Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

    Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

    Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

    Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

    Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

    Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

    Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

    Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

    Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

    Som jeg bare spiste uten å varme, da.

    For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

    Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

    (Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

    For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

    Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

    Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

    Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

    For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

    Og to uker seinere.

    Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

    For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

    I TV-stua der, da.

    For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

    Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

    Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

    Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

    Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

    For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

    Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

    Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

    For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

    Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

    Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

    For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

    Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

    Etter kanskje lite søvn også, da.

    Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

    Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de danske damene flytta ut.

    Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

    Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

    Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

    Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

    Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

    For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

    Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

    Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

    Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

    For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

    Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

    Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

    Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

    Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

    Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

    (Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

    Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

    Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

    Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

    Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

    Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

    Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

    Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

    Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

    For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

    Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

    Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

    For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

    Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

    Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

    Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 43: Den siste overnattingen på Sand

    I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.

    (Etter at Ove hadde mast på meg, da).

    Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.

    Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.

    (Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.

    Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.

    Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.

    Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.

    (Like ved Samhold der, da).

    Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.

    (Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).

    Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.

    Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.

    (Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).

    (Må det vel ha vært).

    Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.

    Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.

    Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.

    Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).

    Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).

    Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).

    (Eller noe).

    Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.

    Og jeg så ingen kjente der, med en gang.

    Og hadde jo aldri vært der før.

    Så jeg bare holdt kjeft, da.

    Og fulgte etter Ove inn der vel.

    Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.

    For det var ganske fullt der, da.

    Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.

    Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fulgte etter Ove, da.

    Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.

    (Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).

    Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.

    Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.

    De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.

    På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.

    Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.

    Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.

    Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.

    Og dem skravla også så intens, seg imellom.

    Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.

    Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).

    (Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.

    Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.

    Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.

    (Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.

    En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.

    Med andre ord cirka ti år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.

    Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.

    Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.

    Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).

    Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.

    Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).

    Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.

    Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.

    Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.

    Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).

    (Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).

    Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.

    Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.

    Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.

    Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.

    (Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.

    Det er mulig).

    Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).

    For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.

    Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.

    Det er mulig.

    Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.

    Det er helt sikkert.

    For det ble ikke forklart for meg, da.

    Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik.

    Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.

    Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.

    En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.

    Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.

    (Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.

    At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.

    Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).

    Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.

    Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.

    (Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.

    For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.

    Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.

    Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).

    Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).

    Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    ‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).

    Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.

    Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.

    Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.

    Etter en halvtime, eller noe, da.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.

    (Ifølge Snorre Skaug, da).

    Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.

    Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.

    Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.

    (Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.

    Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.

    Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da).

    Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).

    Nei, det skulle ha tatt seg ut.

    Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.

    Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.

    Men det skjønte hu vel kanskje selv.

    Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).

    Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.

    (Mener jeg at det var).

    De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.

    Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.

    Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.

    (Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.

    Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.

    Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.

    Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.

    For det her var jo liksom Tommy sin ide.

    Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 41: Mer fra Ungbo-tida

    Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.

    Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.

    Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.

    (Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).

    Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.

    (Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).

    For den var for kort.

    Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.

    (Var det vel).

    Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.

    Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.

    Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.

    Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.

    Det er mulig.

    (Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.

    Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).

    Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.

    Og det gjorde jeg og.

    (Når Winnem klatra, da).

    For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.

    Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.

    Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.

    Noe som nok så veldig dumt ut.

    Så ei dame der lo, husker jeg.

    Og det gjorde jeg og, husker jeg.

    For det var vel ikke så mye annet å gjøre.

    Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).

    Ihvertfall så ble han sur.

    For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.

    Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.

    Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.

    (Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.

    Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).

    Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).

    For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.

    Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).

    Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.

    (Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.

    Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).

    Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.

    (Siden han jobba ute i Romerike der, da).

    Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.

    (Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.

    Selv om han kanskje hadde trengt det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.

    Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.

    Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.

    Så var det mesterskap, i badminton.

    (Noe vi ikke hadde fått med oss, da).

    Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).

    Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.

    Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.

    Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.

    En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.

    (Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.

    Kan man kanskje si).

    Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.

    Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).

    Dette var bare som en hobby for meg.

    Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.

    Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).

    Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.

    Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).

    Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.

    Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.

    Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.

    Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).

    (Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.

    Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).

    Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.

    Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.

    Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).

    Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.

    Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.

    Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.

    For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.

    Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).

    Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.

    Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.

    For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).

    For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).

    Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.

    Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.

    Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.

    Men Magne Winnem mente at det var artig, da.

    Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.

    (Som mest var for unger/ungdommer, vel).

    Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.

    Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.

    Så hadde jo jeg to våpen og hu et.

    (For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.

    Eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.

    Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.

    Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).

    Og det hadde vi ikke tid til.

    Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).

    Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.

    Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..

    Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.

    Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.

    Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.

    (Av han sjefen der, da).

    Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.

    Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.

    Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.

    Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.

    For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.

    Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.

    Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.

    Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro dit aleine.

    (En del måneder etter det her, da).

    Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.

    Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.

    Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg tok vel ikke det så nøye, da.

    (Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).

    Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).

    Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.

    Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.

    (For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.

    For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).

    Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.

    Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og da banna han som ble truffet, husker jeg.

    Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.

    Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.

    Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.

    Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.

    Og man måtte være veldig våken.

    Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.

    Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.

    For det var liksom ‘alle mot alle’, da.

    Så det var ikke som i vanlig krigføring.

    Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.