johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo

    Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

    Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

    De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

    Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

    For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

    Hvis ikke det varierer da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

    For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

    (Noe sånt).

    Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

    Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

    Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

    Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

    Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

    Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

    Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

    Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

    Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

    Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

    Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

    Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

    Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

    Som jeg bare spiste uten å varme, da.

    For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

    Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

    (Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

    For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

    Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

    Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

    Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

    For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

    Og to uker seinere.

    Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

    For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

    I TV-stua der, da.

    For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

    Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

    Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

    Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

    Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

    For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

    Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

    Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

    For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

    Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

    Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

    For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

    Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

    Etter kanskje lite søvn også, da.

    Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

    Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de danske damene flytta ut.

    Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

    Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

    Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

    Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

    Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

    For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

    Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

    Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

    Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

    For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

    Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

    Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

    Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

    Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

    Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

    (Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

    Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

    Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

    Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

    Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

    Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

    Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

    Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

    Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

    For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

    Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

    Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

    For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

    Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

    Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

    Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 43: Den siste overnattingen på Sand

    I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.

    (Etter at Ove hadde mast på meg, da).

    Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.

    Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.

    (Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.

    Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.

    Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.

    Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.

    (Like ved Samhold der, da).

    Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.

    (Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).

    Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.

    Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.

    (Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).

    (Må det vel ha vært).

    Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.

    Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.

    Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.

    Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).

    Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).

    Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).

    (Eller noe).

    Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.

    Og jeg så ingen kjente der, med en gang.

    Og hadde jo aldri vært der før.

    Så jeg bare holdt kjeft, da.

    Og fulgte etter Ove inn der vel.

    Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.

    For det var ganske fullt der, da.

    Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.

    Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fulgte etter Ove, da.

    Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.

    (Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).

    Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.

    Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.

    De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.

    På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.

    Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.

    Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.

    Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.

    Og dem skravla også så intens, seg imellom.

    Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.

    Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).

    (Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.

    Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.

    Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.

    (Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.

    En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.

    Med andre ord cirka ti år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.

    Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.

    Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.

    Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).

    Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.

    Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).

    Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.

    Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.

    Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.

    Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).

    (Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).

    Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.

    Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.

    Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.

    Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.

    (Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.

    Det er mulig).

    Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).

    For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.

    Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.

    Det er mulig.

    Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.

    Det er helt sikkert.

    For det ble ikke forklart for meg, da.

    Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik.

    Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.

    Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.

    En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.

    Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.

    (Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.

    At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.

    Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).

    Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.

    Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.

    (Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.

    For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.

    Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.

    Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).

    Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).

    Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    ‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).

    Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.

    Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.

    Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.

    Etter en halvtime, eller noe, da.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.

    (Ifølge Snorre Skaug, da).

    Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.

    Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.

    Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.

    (Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.

    Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.

    Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da).

    Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).

    Nei, det skulle ha tatt seg ut.

    Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.

    Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.

    Men det skjønte hu vel kanskje selv.

    Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).

    Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.

    (Mener jeg at det var).

    De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.

    Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.

    Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.

    (Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.

    Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.

    Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.

    Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.

    For det her var jo liksom Tommy sin ide.

    Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 41: Mer fra Ungbo-tida

    Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.

    Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.

    Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.

    (Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).

    Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.

    (Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).

    For den var for kort.

    Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.

    (Var det vel).

    Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.

    Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.

    Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.

    Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.

    Det er mulig.

    (Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.

    Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).

    Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.

    Og det gjorde jeg og.

    (Når Winnem klatra, da).

    For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.

    Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.

    Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.

    Noe som nok så veldig dumt ut.

    Så ei dame der lo, husker jeg.

    Og det gjorde jeg og, husker jeg.

    For det var vel ikke så mye annet å gjøre.

    Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).

    Ihvertfall så ble han sur.

    For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.

    Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.

    Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.

    (Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.

    Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).

    Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).

    For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.

    Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).

    Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.

    (Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.

    Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).

    Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.

    (Siden han jobba ute i Romerike der, da).

    Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.

    (Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.

    Selv om han kanskje hadde trengt det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.

    Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.

    Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.

    Så var det mesterskap, i badminton.

    (Noe vi ikke hadde fått med oss, da).

    Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).

    Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.

    Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.

    Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.

    En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.

    (Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.

    Kan man kanskje si).

    Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.

    Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).

    Dette var bare som en hobby for meg.

    Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.

    Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).

    Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.

    Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).

    Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.

    Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.

    Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.

    Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).

    (Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.

    Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).

    Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.

    Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.

    Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).

    Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.

    Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.

    Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.

    For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.

    Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).

    Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.

    Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.

    For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).

    For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).

    Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.

    Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.

    Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.

    Men Magne Winnem mente at det var artig, da.

    Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.

    (Som mest var for unger/ungdommer, vel).

    Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.

    Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.

    Så hadde jo jeg to våpen og hu et.

    (For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.

    Eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.

    Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.

    Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).

    Og det hadde vi ikke tid til.

    Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).

    Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.

    Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..

    Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.

    Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.

    Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.

    (Av han sjefen der, da).

    Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.

    Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.

    Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.

    Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.

    For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.

    Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.

    Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.

    Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro dit aleine.

    (En del måneder etter det her, da).

    Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.

    Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.

    Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg tok vel ikke det så nøye, da.

    (Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).

    Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).

    Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.

    Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.

    (For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.

    For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).

    Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.

    Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og da banna han som ble truffet, husker jeg.

    Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.

    Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.

    Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.

    Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.

    Og man måtte være veldig våken.

    Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.

    Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.

    For det var liksom ‘alle mot alle’, da.

    Så det var ikke som i vanlig krigføring.

    Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

    Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

    Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

    (Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

    Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

    Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

    Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

    (Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

    Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

    Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

    For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

    Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

    Neida.

    Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

    Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

    Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

    (For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

    Og hadde mye fritid, da).

    Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

    (Og ikke første etasje).

    Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

    (Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

    Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

    At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

    Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

    For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

    Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

    Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

    Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

    (Siden Pia også bodde der, da).

    Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

    At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

    (For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

    Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

    For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

    Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

    (Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

    Vi prata nesten ikke med hverandre.

    Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

    Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).

    Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

    Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

    Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

    Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

    Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

    (Eller hva det firmaet het, på den tida).

    Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

    Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

    Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

    (Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

    Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

    Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

    Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

    Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

    Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

    Noe jeg hadde gleda meg til.

    Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg skuffa husker jeg.

    Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

    Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

    De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

    Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

    Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

    Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne fadesen.

    Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

    Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

    Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

    Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

    Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

    For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

    For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

    For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 36: Mer fra Ungbo

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud slutta, på Rimi Nylænde, og vi bare ble to ledere der, (butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, som ble forfremmet til assisterende butikksjef), fra november/desember 1994.

    Så ble det jo problemer med Glenn Hesler, siden han dukka opp, på Rimi Nylænde, og klagde på at jeg ikke rydda ostedisken der like bra, som før jeg ble forfremmet da, og fikk mer ansvar.

    Men Glenn Hesler hadde kanskje ikke fått med seg det, at jeg ble forfremmet hele tida, på Rimi Nylænde der.

    Det er mulig.

    For jeg var jo først ringehjelp, (utlånt fra Rimi Munkelia), og så fast ansatt, og så ansvarlig for ostedisken, (med mere), og så låseansvarlig, og så aspirant og så assisterende butikksjef.

    Alt dette i løpet av et drøyt år da.

    Fra høsten 1993 til januar 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på Ungbo, så ble jeg også angrepet av Glenn Hesler da, husker jeg.

    Jeg lå og halvsov, i sofaen, i stua, etter jobb, en gang.

    Og personsøkeren min lå på salongbordet der da.

    Mens Glenn Hesler og Øystein Andersen gikk ut, av Ungbo, etter å ha vært på Glenn Hesler sitt rom der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg sov ikke, jeg bare hvilte liksom, etter å ha hatt en tidligvakt antagelig, på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, (mens de gikk ut av Ungbo-leilighet), at han skulle kødde med meg, da.

    (Siden Glenn Hesler ikke likte at jeg lå på sofaen der, da.

    Eller noe sånt.

    Av en eller annen grunn).

    Og like etter at de gikk ut døra, så ringte personsøkeren min.

    Fra et ‘tulle-nummer’, da.

    Så det var nok Glenn Hesler da, skjønte jeg.

    (For Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde mobiltelefon, i bilen sin, som de brukte når de jobba, for automatfirmaet sitt, da).

    Så jeg bestemte meg for å ta igjen, på Glenn Hesler, da.

    (For jeg mente det at jeg hadde lov til å ligge å slappe av på sofaen der.

    For det hadde jeg pleid å gjøre fra før han flytta inn der, for å si det sånn).

    Jeg tok hans Super VHS-video, (var det vel).

    Som stod i stua der.

    Og låste den inn i Ungbo sin bod, i gangen, bort mot vaskekjelleren der.

    Så da Glenn Hesler kom hjem, ut på kvelden.

    (Var det vel).

    Så ‘gura’ han da, (overhørte jeg), og skreik til Øystein Andersen, at videoen hans hadde blitt stjålet da, (eller noe).

    Og da lo jeg litt, (ihvertfall inni meg), inne på rommet mitt da, (husker jeg).

    Og så, mens Glenn Hesler og Øystein Andersen var inne på rommet, til Glenn Hesler.

    Så henta jeg videoen til Glenn Hesler igjen, i kjellerboden, og satt den tilbake igjen i stua, da.

    Og da husker jeg at jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, at ‘det her skal jeg aldri prata med han om’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og et år eller noe, før det her igjen.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, prata om meg, utafor rommet mitt.

    Og da sa Øystein Andersen, (var det vel), at han trodde det, at jeg ville prøve å gjøre det sånn, at jeg først fikk lappen og så bil, osv.

    Altså at jeg ville bli en sånn ‘standard rat-race fyr, da’, hadde jeg nær sagt.

    Så jeg skjønte det, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de prøvde å fundere seg fram til, hvordan jeg ville prøve å få suksess i livet, da.

    Så Glenn Hesler og Øystein Andersen må nok ha vært i noe slags undergrunn, tror jeg.

    (Jeg husker jo også måten de prata seg imellom om, at alle vinduene på SIA, hadde blitt bytta ut, (noen år før det her igjen, da).

    Som jeg har skrevet om i en av de tidligere Min Bok-bøkene.

    Da ville de ikke forklare for meg, hva det var, som var grunnen, til at de måtte bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, (som lå i Lørenskog), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så var Magne Winnem, Glenn Hesler og jeg, ved friidrettsbanen, på Lambertseter der.

    (Hvor vi vanligvis spilte tennis, på de gratis, kommunale tennisbanene like ved, da).

    En søndag var vel dette, antagelig.

    Og det er mulig at Axel var der og.

    Magne Winnem ville at vi skulle løpe 800 meter, husker jeg.

    Og jeg vant med nesten en hel oppløpsside da, foran Magne Winnem.

    Og jeg husker ikke om Glenn Hesler var med.

    Men hvis han var med, så kom han på tredjeplass da, (i såfall).

    Og jeg husker ikke heller helt sikkert, om Axel var der.

    Men hvis han var der, så bare så han på da.

    (Jeg tror ikke han var med å løpe, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i løpet av den tida, som både Glenn Hesler og jeg, bodde på Ungbo.

    (Som må ha vært i snaut et og et halvt år vel, fra begynnelsen av 1994, kanskje.

    Noe sånt).

    Så var det sånn, at jeg ble med Glenn Hesler og Øystein Andersen, på jobb, for spilleautomatfirmaet deres, en gang, (husker jeg).

    Og da, så satt jeg på med den hvite varebilen, til Glenn Hesler, (husker jeg).

    (En Ford Transit, eller noe, kanskje).

    Og Øystein Andersen kjørte vel kanskje den røde Toyota Hi-Ace-en deres da.

    Som var den første firmabilen deres, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så skulle vi, til en videosjappe, (eller noe), ute i Follo, et sted, (husker jeg).

    Og det var litt rart, (synes jeg nå, ihvertfall), at Glenn Hesler og Øystein Andersen plutselig skulle dra meg med dit, en dag.

    Og det var også noen ungdommer der, som så litt rart på meg vel, (syntes jeg at jeg merka, ihvertfall).

    Så det er mulig at det var noe galt, i forbindelse med det her, at Glenn Hesler plutselig ville at jeg skulle bli med han og Øystein Andersen på jobb, en dag, da.

    For det var et engangstilfelle, for å si det sånn.

    (Hvis man ser bort fra TG94, ihvertfall).

    Og det var ikke noe spesiell anledning, (som jeg kunne skjønne, ihvertfall), til at jeg skulle bli med dem på jobben, akkurat den dagen.

    Så det var vel ihvertfall litt underlig dette, at jeg ble dratt med dem på jobb, den her dagen da, (må man vel si).

    (En dag jeg hadde fri fra Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var denne dagen, i 1994 vel.

    At jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til spillbutikken Spiderman, i Kirkegata, i Oslo, der.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de hadde spilleautomater, satt ut, i den butikken.

    Og de hadde også et kombinert lager og verksted, i nabolokalet, (eller om det var kjelleren), til Spiderman der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Glenn Hesler han fortalte det, (husker jeg).

    At noen albanske dørvakter, på et utested, litt nærmere Karl Johan, enn der Spiderman lå.

    De pleide ofte å dra med seg noen fulle gjester, inn i et smug, i Kirkegata der, og banke de opp.

    Sa Glenn Hesler, at han og Øystein Andersen ofte pleide å se, når de kjørte forbi det utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til en videosjappe, på Bislett der, hvor en de kjente, som het Henning vel, jobba.

    Det er mulig at det var den samme dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994

    Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.

    Uten at jeg husker hvor de andre var.

    Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.

    Og jeg tok på meg dress vel.

    (Siden det var nyttårsaften, da).

    Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).

    Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).

    Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.

    Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.

    Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.

    Det var liksom litt den stilen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.

    Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.

    Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.

    Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.

    Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

    Men jeg lot henne sitte der litt, da.

    (For jeg ble litt paff vel).

    Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.

    Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.

    Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.

    Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.

    For jeg hadde ikke så god råd, da.

    Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.

    Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).

    Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.

    Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.

    Da var det noe galt, tenkte jeg vel.

    (Selv om jeg nok var litt full, da).

    Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.

    Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.

    Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).

    Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).

    Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.

    Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.

    Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.

    Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.

    Og hu ene het det samme, som sjefen min.

    (Nemlig Elisabeth).

    Så det ble litt rart det og, husker jeg.

    De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.

    Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.

    Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.

    For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.

    Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.

    Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.

    Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.

    (Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.

    (Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.

    (Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.

    For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).

    Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.

    Kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.

    Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.

    (Noe sånt).

    Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.

    Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.

    Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.

    (Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.

    (Like ved Stortorvet der).

    For han var så fan av kebab da, husker jeg.

    Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.

    Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.

    (Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).

    Så var det lang tid å vente på drosje.

    For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.

    Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.

    (Nede ved Østbanehallen/Plata der).

    Så jeg tenkte ut en plan, da.

    (Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).

    Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.

    (Eller hva det heter der igjen).

    For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.

    Og en piratdrosje stoppa, da.

    (Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).

    Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.

    Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.

    Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.

    (Dørhåndtakene var tatt bort).

    Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.

    (Mens jeg var ganske drita, da).

    Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.

    Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.

    Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.

    (Eller noe).

    Og det visste han hvor var.

    Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).

    For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.

    Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).

    (Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.

    Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.

    For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.

    Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.

    Men men).

    Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.

    Han bodde langt unna Torgbua.

    (Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).

    Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.

    Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.

    Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).

    Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.

    Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.

    Men så ropte noen navnet mitt vel.

    For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.

    Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.

    (Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).

    For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.

    Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.

    Det er mulig.

    Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.

    Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.

    For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.

    (I tillegg til fem vanlige vakter.

    Så vi jobba en del ekstra, da.

    Siden vi bare var to ledere).

    Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.

    For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.

    Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.

    For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.

    For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.

    (Mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.

    Det var en ting å ha dame.

    Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida

    Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).

    At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).

    Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.

    Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).

    ‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.

    Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.

    Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.

    (På begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.

    Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.

    Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.

    For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.

    (Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia likte jo New Order.

    Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).

    Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.

    Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.

    For da Pia så det platecoveret, på veggen min.

    Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.

    Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.

    En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.

    Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.

    Neida, for det var rasistisk, da.

    (Eller noe sånt).

    Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.

    (Noe sånt).

    Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.

    Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.

    (Og hvor hu fikk det fra.

    Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.

    Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.

    At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.

    (Noe sånt).

    Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).

    (Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.

    At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).

    Det er mulig.

    (Noe sånt, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.