johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 4 – Kapittel 75: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIV

    På den tida, som jeg var i militæret, så hadde jeg jo slitt ut den ‘party-dressen’ min, som jeg kjøpte, (etter råd fra Magne Winnem), like etter at jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så jeg gikk på byen, i den grå skinnjakka, som jeg hadde sett på Kaph Ahl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg, på den kamerat-turen, som jeg stod bak ideen for, sommeren 1991.

    Og da følte jeg meg litt harry da, må jeg vel si.

    Siden jeg gikk rundt i skinnjakke og ikke i dressjakke.

    Så hvor skulle jeg gå på byen da, tenkte jeg.

    Men det var jo sånn, at det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så hadde Magne Winnem og jeg, vi hadde trålet Oslo ganske mye, for å finne de mest artige utestedene, osv.

    Og jeg huska det, at Winnem sa det, at Valentinos, det var et harry sted, da.

    (Noe sånt).

    Så når jeg ikke hadde den party-dressen, så tenkte jeg at jeg kunne gå på Valentinos da.

    Siden jeg så ganske harry ut.

    Så jeg gikk dit da, på slutten av den tida jeg var i militæret vel.

    En eller to ganger, når jeg hadde helgeperm, da.

    Og en gang, (det må vel ha vært våren 1992, eller noe, tror jeg).

    Så traff jeg en ung, og pen, (og vel lyshåret), skjønnhet, på Valentinos der, da.

    Hu var nok ikke mer enn atten, tror jeg.

    Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, da.

    Siden jeg ikke var vant til å gå på så harry steder, da.

    Men jeg fikk prata litt med henne da.

    Og hu sa det, at hu trente fem ganger i uka, (mener jeg å huske).

    ‘Har du hørt om endorfiner, eller?’, sa jeg da.

    For jeg syntes det virka litt overdrevet, å trene fem ganger i uka, da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Også kødda hu tilbake seinere, og satt et askebeger oppå hue mitt, osv.

    Siden jeg stod med henda i lomma, sa hu.

    Hva ville du ha gjort nå, osv., sa hu.

    Men det er kanskje ikke det du venter deg, av pene damer, at de skal begynne å plassere askebegre på huet ditt, osv.

    Og vi dansa også til en Guns and Roses-sang, mener jeg å huske.

    ‘Knockin’ on Heaven’s Door’, muligens.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall vel en sang fra ‘Use Your Illusion’-albumene, som var så populære, i tiden før jeg dro i militæret.

    Jeg husker f.eks. at jeg har hørt en Guns and Roses-sang ved navn ‘the Garden’, rimelig mange ganger, da jeg var på besøk hos min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, i tiden før jeg dro i militæret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havnet også nesten i bråk, med en ‘liten sprett’, en gang, mens jeg var på Valentinos der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært min tidligere kollega Thomas, (eller hva han het igjen), fra OBS Triaden.

    (En litt spebygget kar, som var sammen med ei dame, (som også jobba på OBS Triaden), som var en del kraftigere enn han selv, mener jeg å huske).

    Han Thomas mente at jeg hadde sett på han, da.

    Men jeg så bare litt på ei dame, som stod litt bak og til sida for han, da.

    (Mens jeg var ganske full, da).

    Så du kunne nesten ikke gjøre noe, på byen, i Oslo, før du havna i bråk, liksom.

    Så det var jo ikke så lett å bli kjent med damer heller liksom, når det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å lese gratisavisen Natt og Dag, etterhvert, mens jeg bodde, på Ungbo.

    Og der stod det jo om de kuleste utestedene, osv.

    Og jeg ble vel litt lei av Stedet, etter at jeg fant ut det, at Bengt Rune vanka der.

    Så jeg begynte å gå noen ganger på det kuleste utestedet, i Oslo.

    (Ifølge Natt og Dag, da).

    Og det var Head On, i Rosenkrantzgata vel.

    Og der var det vel ikke alltid at jeg kom inn.

    (For de skulle liksom være så kule, da).

    Men jeg overhørte det en gang, at han ene dørvakt der het Kristian.

    Så jeg pleide bare å spørre om, ‘jobber Kristian i dag eller?’, hvis de ikke ville slippe meg inn der, siden jeg ikke var kul nok, da.

    Og da pleide de å si noe sånt som at ‘åja, han kjenner Kristian, ja’.

    Og så slippe meg inn likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en av de kanskje 10-15 gangene, som jeg var, på Head On der.

    Så traff jeg ei dame, (med ganske kort, lyst hår vel), som jeg mener å huske, at jeg tenkte på, som ‘Hestetrynet’.

    (For hu hadde et litt stort ansikt kanskje, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod ved baren, ved dansegulvet, på Head On der.

    Og da begynte vel to damer der, (Hestetrynet og venninna), tilfeldigvis å prate med meg, da.

    Og jeg husker det, at Hestetrynet, tok av seg blusen sin.

    Sånn at hu stod der i bare en sports-bh, (eller hva det heter).

    (Eller i en farget topp, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn at man så huden mellom puppene og buksa, da).

    Også spurte hu Hestetrynet meg, om hva jeg syntes om det, da.

    Og jeg måtte innrømme at jeg syntes at det var ‘bra’, da.

    Noe sånt.

    (Hva skulle jeg ellers si, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde stått og prata der, i en time eller to, vel.

    Så sa Hestetrynet det til meg, at jeg kunne få lov til å følge henne, til trikken.

    (For Hestetrynet bodde i Oslo Vest et sted, da).

    Og jeg var kanskje mer vant til damer som Laila Johansen og Raghnild fra Stovner, som dro meg med hjem, på nachspiel/’one night stand’, fra byen.

    Så jeg skjønte kanskje ikke helt poenget med den her følginga, da.

    Men jeg fulgte nå ihvertfall Hestetrynet til trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret der da, (var det vel).

    Og Hestetrynet fortalte meg det, på veien dit, at hu gikk gjennom en slags personlig krise, (på den her tiden).

    For bestevenninna hennes og kjæresten hennes, (som hu begge bodde sammen med, var det vel), de hadde plutselig blitt et par, bak ryggen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Hestetrynet het Line, egentlig.

    For jeg hadde lånt en bok, som het ‘Line’, (av Axel Jensen), på ‘hoved-Deichmanske’, like før det her, vel.

    Og da sa Hestetrynet noe sånt, som at det er mange norske jenter som er oppkalt etter den boka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan også ha vært sånn, at jeg sa det, at jeg kjente flere andre lyshårede jente, som het Line.

    (Blant annet Line Nilsen fra Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og Line, (dama til Pål), fra Rimi Nylænde).

    Også sa Hestetrynet det, at ja, det er så mange jente som ble kalt Line, på 70-tallet, siden foreldrene hadde lest en bok, som het ‘Line’, av Axel Jensen.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en annen gang, som jeg hadde vært på Head On der.

    Så gikk jeg derfra ganske tidlig, (var det vel).

    For det var kanskje lite folk der, da.

    Og da jeg gikk ut døra, og ut det smuget, som ender ut i Rosenkrantzgate der.

    (Like ved diskoteket Snorre, (som tidligere het Comeback, og før det igjen vel het Kreml, (eller noe), før jeg flytta til Oslo).

    Så så jeg plutselig det, at Hestetrynet og en kar, på samme alder, stod og prata sammen, utafor Head On der.

    Det var liksom som at det var noe hemmelig.

    De virka våkne og de pratet raskt vel, og stod nærme hverandre, da.

    Nesten som at de var forelska.

    Men jeg tvilte på at Hestetrynet var forelska, siden hu nettopp hadde blitt forrådt, av bestevenninna og kjæresten sin, (som ble et par bak hennes rygg da), som nevnt ovenfor.

    Så hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Kanskje han karen ville at Hestetrynet skulle gå inn på Head On og tulle med meg?

    Og fortalte Hestetrynet hva hu skulle si og gjøre?

    Det virka som at dem dreiv med noe gjeng-greier, (eller noe lignende av militære greier nesten), ihvertfall.

    Uten at jeg tørr å si det her for sikkert, da.

    Men da jeg så det her, at Hestetrynet var med i en gjeng, (på tross av at hu var godt opp i 20-åra, vel).

    Så gadd jeg ikke å si hei til henne, engang.

    Jeg bare stakk fra Head On der, da.

    Og etter det, så drøyde jeg det vel litt, før jeg dro tilbake til Head On igjen, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får ta med om det, at det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Da Magne Winnem og jeg, var nesten stamgjester, på Marylin, (hvor vi fikk komme inn gratis, til og med, (av en eller annen grunn), av dørvaktene).

    Så trålte vi jo rundt i Oslo, og sjekket ut alle utestedene, (for å si det sånn).

    Og på samme måte som at So What hadde vært Marylin, før det ble kule So What.

    Så hadde det også vært et annet utested, der Head On var, rundt studieåret 1989/90, husker jeg.

    Hvor Magne Winnem og jeg, var innom, et par ganger, da.

    For mens vi var innom nabostedet, Comeback, en gang.

    Så ble vi vel litt nysgjerrige, på hvordan utested det var, som lå inn det smuget der, da.

    Og dette var vel før Head On oppstod, mener jeg.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt irritert, noen ganger, hvis jeg ikke slapp inn på nettopp Head On, da.

    Siden jeg jo hadde pleid å vanke på de utestedene som lå der, før både So What, Snorre og Head On oppstod, da.

    (Uten at jeg husker i farta, hva det stedet som lå der Head On dukket opp, het, på slutten av 80-tallet, da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg bodde på Ungbo, så hendte det at jeg pleide å se på et filmprogram, på TV.

    Og ei litt svær lesbe, hadde visst overtatt, for Pål Bang Hansen.

    (Noe sånt).

    Og hu lesba, hu var veldig engasjert, når det gjaldt film, da.

    Så det hendte at jeg fikk lyst til å se en film, etter å ha sett at hu gjorde reklame for den, på TV, da.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo bare kutta meg ut, som kamerat, høsten 1993, (var det vel).

    Så etter det, så fikk jeg jo ikke lenger den strømmen av filmer, til låns, fra han, (som jeg hadde fått, på slutten av 80-tallet).

    Så da ble det til at jeg måtte leie filmer selv, på Torgbua da, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, at jeg leide film hver kveld, på Torgbua, liksom.

    (Sånn som jeg hadde inntrykk av at Elin og Magne Winnem gjorde, da de bodde, på Nordstrand der).

    Det var bare hvis det var en spesiell film, som jeg ønsket å se, husker jeg.

    (Eller hvis jeg kjeda meg, en søndag kanskje, da).

    For Glenn Hesler og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Pia og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Axel og jeg, vi dro vel heller aldri på kino, på den her tida, for Axel var liksom i 14-15 års alderen, da.

    Så det var kanskje ikke noen filmer, som vi begge ønsket å se, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var jeg ikke så ofte på kino, på den her tiden, da.

    Men jeg leide en videofilm, en gang i blant, på den lokale kiosken, ved Skansen Terrasse der, (nemlig Torgbua), da.

    Og noen av de filmene, som jeg husker at jeg leide der.

    Det var Nattsvermeren, (eller Silence of the Lambs, heter den vel, på engelsk), med Jodie Foster.

    Det var Mask, med Jim Carrey, (som jeg husker at jeg så sammen med Tobias og Maylinn vel, etter at Pia hadde flytta ut, tror jeg at det må ha vært).

    Det var Groundhog Day, som jeg husker at jeg syntes at var ok, ihvertfall.

    Det var Fisherking, som jeg hadde gleda meg litt til å se vel, etter å ha sett om den, på Filmmagasinet, vel.

    Det samme med True Romance, vel.

    (Som jeg først prøvde å få med Sophie, fra Rimi Karlsrud, til å bli med å se, på kino.

    Men det ville hu ikke).

    Det var Pulp Fiction, som var en veldig hypet film, på den her tida, og som jeg kanskje hadde lest om i Natt og Dag da, (eller noe), og gledet meg til å se, da.

    Og det var en Al Pacino-film, som het Carlito’s Way, husker jeg.

    Som jeg til slutt leide, etter å ha kikka en god stund, etter en film å leie, nede på Torgbua der, da.

    Men den Carlito’s Way, den var jo nesten som en kultfilm, husker jeg, at jeg syntes.

    Den var bra laget, på slutten der, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var sikkert flere andre filmer, som jeg leide der og, men det her var de jeg kom på, i farta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 71: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo X

    En gang, vinteren 1993/94, (må det vel ha vært), som jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Hvis det ikke var vinteren etter).

    Så var det en stund, til T-banen, ned mot Brynseng gikk, (husker jeg).

    Og dette var om kvelden, og det var rimelig kaldt, da.

    Rundt ti kuldegrader, kanskje.

    Og det var vel bare halvtimes-ruter, (tror jeg).

    (Kanskje det hadde vært varetelling, (eller noe sånt), på jobben.

    Noe sånt).

    Så jeg bestemte meg for det, å gå fra Lambertseter T-banestasjon og bort til Karlsrud T-banestasjon, for å prøve å holde varmen litt, i vinterkulda, da.

    Men jeg venta på at T-banen skulle dukke opp, da.

    Og da jeg kom fram til Karlsrud T-banestasjon.

    (Etter en gåtur på kanskje ti minutter).

    Så var det ei tenåringsjente der, som prøvde å rappe den blå ‘nisselua’ mi, som jeg hadde fått av Magne Winnem, et år eller noe, før det her vel.

    (Den lua som jeg hadde hatt på meg, da jeg lette etter Pia.

    Vinteren 1993/94, da hu plutselig ble borte, fra Ungbo.

    (Hvor hu bodde, på gulvet, på rommet mitt, på den her tida)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det noen tenåringsgutter, som rappa en six-pack med øl, på Rimi Nylænde.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, assistent Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, og meg, vi stod i kassaområdet der da, på Rimi Nylænde.

    Jeg hadde ikke noe erfaring i hvordan man skulle oppføre seg mot butikktyver.

    Og jeg var ikke leder ennå, i Rimi.

    Så jeg lot butikksjef Elisabeth Falkenberg, ta seg av situasjonen, da.

    (Siden jeg ikke så hva som skjedde, helt i starten, på denne situasjonen heller, vel).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu stod og diskuterte, med butikktyven.

    (En ung mann, som stod flankert av noen jevnaldrende kamerater, vel).

    Og plutselig så reagerte butikksjef Elisabeth Falkenberg lynraskt, og prøvde å gripe tak i six-packen, med øl, som han butikktyven holdt i, da.

    Men hu klarte ikke å rive til seg six-packen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg la jo da merke til hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde reagert, da noen hadde stjålet øl, fra butikken, som hu var butikksjef i.

    Så jeg herma litt etter henne, da.

    Og jeg grep etter lua mi, (som tenåringsjenta hadde revet av hue mitt), på nesten den samme måten som butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde tatt etter den six-packen med øl da, som han butikktyven, hadde tatt.

    Og til forskjell fra butikksjef Elisabeth Falkenberg sitt angrep.

    Så ble mitt forsøk vellykket, da.

    Jeg bare angrep lynraskt, (på samme måte som jeg hadde sett Falkenberg gjøre det), og rev til meg lua mi, da.

    Og tok vel på meg denne igjen også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu tenåringsjenta, hu ga seg ikke med dette.

    Neida, hu begynte også å skulle sparke meg, husker jeg.

    Jeg løfta da på beinet mitt, sånn at skinnleggen hennes traff skinnleggen min, som hang i lufta, liksom.

    Så jeg parerte liksom sparket hennes, da.

    Og hu jenta hu prøvde også å slå meg, bakfra, i hode/skulder-regionen.

    Men jeg merka nesten ikke slagene hennes, må jeg si.

    Og til slutt, så la eller satt hu seg vel bare på en benk, og grein, ved siden av venninna si, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg var jo butikkleder, (eller ihvertfall butikkansatt), på en lokal Rimi-butikk.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med i noen slåsskamp, egentlig, da.

    Og jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, i et år, og lært nærkamp, osv., der.

    Så hvis jeg ville så kunne jeg nok drept hu tenåringsjenta, eller hevet henne ut på T-bane-skinnene, eller noe.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da.

    Jeg syntes at dette bare var flaut, egentlig.

    At en bøllete tenåringsjente skulle angripe meg sånn.

    Og jeg var jo en kjent Rimi-medarbeider, som jo hadde jobba på både Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og også på Rimi Karlsrud, som lå bare noen få hundre meter unna Karlsrud T-banestasjon, da.

    Så jeg måtte oppføre meg så pent som mulig, syntes jeg.

    Og jeg er heller ikke typen, som starter slåsskamper.

    Så jeg har vel heller aldri vært i noen ordentlig slåsskamp, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn at jeg brukte de nærkamp-triksene, som vi hadde lært, i Geværkompaniet, (eller noe), mot hu her jenta.

    Eller at jeg prøvde å slå tilbake, eller noe.

    Nei, jeg skjønte ikke hvorfor hu skulle rappe lua mi, (og sånn), så jeg prøvde bare å roe det her ned, da.

    Men jeg ville ikke miste lua mi, (som vel var den eneste jeg hadde), så den tok jeg tilbake, da hu her fæle jenta, reiv den av hue mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det stod også en gjeng, på 5-6 tenåringsgutter, ikke så langt unna, på T-banestasjonen der, da.

    Så jeg var litt redd for det, at jeg skulle få en hel gjeng med tenåringer, mot meg, liksom.

    Så derfor sa jeg heller ikke noe.

    Men jeg husker det, at jeg hørte det, at de gutta, som stod der, de snakka om hu jenta sitt angrep, på meg, seg imellom, da.

    Og sa det, at de trodde det, at hu hadde driti seg ut, den her gangen, eller noe, da.

    (Noe sånt).

    Så det var tydelig at dette her var ei kjent slåss-jente da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu slåssjenta, det mener jeg at var ei, som bodde like ved Rimi Nylænde der.

    For en gang, ikke så lenge etter denne episoden.

    Så husker jeg det, at jeg satt i kasse 1 der, på Rimi Nylænde.

    (Muligens mens avløste Solveig fra Vestlandet, og hu hadde lunsjpause, eller noe, da).

    Og da var hu slåssjenta innom i kassa mi, og kjøpte seg en sjokolade, eller noe, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men jeg vet ikke om hu kjente igjen meg.

    Men dette var ei som ganske ofte var innom Rimi Nylænde der da, mener jeg.

    Så hu bodde nok like ved Rimi Nylænde der, (et sted), med familien sin, vil jeg nok tippe på.

    Så hva hu gjorde borte på Karlsrud T-banestasjon der, om kvelden.

    Og slåss mot meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje sant, det som ei av venninnene til Maylinn sa en gang, på Ungbo der.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    At ‘Oslo nå var som New York’.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde der.

    (Altså før jeg ble leder, i Rimi da, antagelig).

    Mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobba på Rimi Nylænde, husker jeg.

    (Og hu slutta vel der, på slutten av 1994.

    Var det vel).

    Så var Kjetil, fra Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), innom, på Rimi Nylænde der.

    Da, så hadde jeg jo ikke sett han Kjetil, fra Abildsø.

    Siden den gangen, som Ragnhild fra Stovner og jeg, møtte han, nede på Jernbanetorget der, (da han fortalte at han hadde begynt å vanke på Blitz vel).

    Etter at Ragnhild fra Stovner og jeg, hadde møtt Andre Willassen og Magne Winnem, på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Siden Ragnhild fra Stovner, hadde ønsket å møte kameratene mine da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han var vel overrasket, over at jeg jobba, på Rimi Nylænde, (tror jeg).

    Jeg fikk vel ikke forklart det, at Magne Winnem, (som Kjetil fra Abildsø muligens visste hvem var, siden Magne Winnem var med meg, på en fest hos Anna Lene og dem en gang, og også vanka mye hos meg, den tida jeg bodde på Abildsø, spesielt før han dro i militæret, på begynnelsen av 1990, var det vel), hadde blitt butikksjef, på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, og ansatt meg, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, et år eller to, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han hadde besøkt ei dame, på Lambertseter, fortalte han.

    (Det tar bare cirka 10-15 minutter, å gå, fra Abildsø og til Lambertseter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han kjøpte mye forskjellig godteri.

    Og han prøvde liksom å signalisere til meg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg ikke skulle slå inn alt godteriet, på kassa mi, da.

    Men jeg tok jo min karriere, i Rimi, seriøst.

    Og jeg hadde jo planer om å bli butikksjef, (eller ihvertfall assisterende butikksjef).

    Så jeg hadde jo ikke noe interesse, av å bli med på noe lureri, da.

    Og han Kjetil fra Abildsø.

    Han gikk også inn i butikken enda en gang.

    Og kjøpte seg enda mer godteri, da.

    Men jeg slo inn alt på kassa, også den andre gangen, som han handla, da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg, siden at jeg ikke ble med på noe fanteri, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Og jeg mener også å huske det, at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, stod ikke så langt unna kassa, (opp mot platået der), og rydda hyller, og liksom fulgte med da, på hva Kjetil fra Abildsø og jeg, babla om, i kassa, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært kamerat med Kjetil fra Abildsø, (eller ihvertfall blitt litt kjent med han), da jeg bodde på Abildsø, (og gikk det første året på NHI), skoleåret 1989/90.

    (Og vi begge vanka utafor Abildsø-kiosken der, da

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men i 1993, (eller om dette var i 1994), så ble jeg rimelig overrasket, (må jeg si), over å se han Kjetil fra Abildsø, på Rimi Nylænde der, da.

    (For de hadde jo en egen Rimi, nede ved Abildsø der.

    Nemlig den som heter Rimi Ryen.

    Men som vel ligger nærmere Abildsø, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og Kjetil fra Abildsø, han hadde jo begynt å gå på Blitz og sånn.

    Sa han ihvertfall, i 1990, (eller om det var i 1991), da hu Ragnhild fra Stovner, og jeg, traff han, ved Jernbanetorget der.

    Og Blitz, det er et sted hvor jeg aldri har vært, (for å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg regna han Kjetil fra Abildsø, for å være en kamerat liksom, i 1993, (eller om dette var i 1994).

    For Rimi sin instruks, den sier vel det, at hvis noen du kjenner, dukker opp i kassa di.

    Så må du rope på en annen kasserer.

    Men det tror jeg at så og si aldri hendte, at kassereren ropte sånn.

    For det ville nok ha virka litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg jobba en vakt, på Rimi Manglerud, rundt 1996, (eller noe), vel.

    (For dem trengte visst hjelp til å sette opp varer der.

    For dem hadde visst mye sykdom, (eller noe).

    Mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa.

    Eller, det var vel det, at en leder der, skulle slutte, (tror jeg).

    Også hadde arbeidsstokken der, blitt urolig, av det her, da.

    Også trengte Rimi en der, som bare skulle hjelpe til, sånn at butikkstandarden ble bra, før helga.

    Sånn at kundene ikke skulle merke så mye til de her problemene, da.

    Noe sånt).

    Så da dreiv jeg og satt opp varer, på Rimi Manglerud der da, den vakta.

    En vakt jeg vel jobba ekstra, etter min vanlige vakt, da.

    Og det var vel ikke snakk om så mye som en full vakt heller, som jeg jobba, på Rimi Manglerud der, vel.

    Det var vel bare snakk om 4-5 timers jobbing, (eller noe sånt), en kveld, tror jeg.

    Og da var det visst noe slags opprør, (eller noe), på Rimi Manglerud der, (den dagen).

    For alle de andre ansatte der, (som jobba gølvet ihvertfall), hadde satt seg inn på spiserommet da, (var det vel).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg jobba rimelig aleine, på gølvet, på Rimi Manglerud der, og stabla varer, (som var lå spredd, i en ganske lav høyde, nederst ved en del av tørrvarehyllene, i butikken der, da).

    (En fredag, eller noe, var vel muligens det her.

    Så butikken var vel ikke helt i rute, da.

    For de hadde vel antagelig som mål, å få alle eskene med varer, som lå spredd rundt i butikken, opp i hyllene, før helga, vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII

    En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.

    (Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).

    Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.

    (Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).

    Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.

    Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.

    (Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.

    (Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).

    Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).

    Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.

    Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.

    Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.

    At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.

    (Noe sånt).

    Noe som vel ikke var så populært, antagelig).

    Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.

    For da klager jo kundene.

    Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.

    For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.

    For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.

    Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).

    Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.

    Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.

    For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?

    I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).

    Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.

    Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.

    Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.

    For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.

    (Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Det var mens hu Cille, var butikksjef der.

    (Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).

    Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.

    Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).

    (Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.

    Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.

    Mener jeg å huske).

    Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.

    Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.

    Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.

    Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.

    Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.

    Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.

    Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.

    (Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).

    Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.

    Men da forklarte hu Cille meg det.

    At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.

    Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).

    Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).

    (Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).

    Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.

    Det husker jeg ikke nå.

    Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).

    Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.

    (For de hyllene, som var, rett etter inngangen.

    At de hyllene så ryddige ut.

    Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.

    Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.

    Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.

    For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).

    Og stå der litt.

    For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.

    Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.

    (For å bli litt varm i trøya der, liksom).

    Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.

    Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.

    Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.

    (Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).

    Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.

    Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.

    At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.

    Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.

    Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).

    (Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.

    Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).

    Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.

    Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.

    Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.

    Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.

    Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.

    Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.

    Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).

    Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.

    Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.

    Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.

    Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.

    (Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).

    Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.

    Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.

    Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.

    (En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).

    Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).

    (Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.

    Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.

    Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.

    For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.

    For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.

    Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.

    (Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).

    For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.

    Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.

    (For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.

    Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.

    For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.

    (For å ta et eksempel).

    Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.

    Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.

    Noe sånt).

    Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).

    For Rimi var jo en budsjettbutikk.

    Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).

    Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.

    (Og satset på at det ble greit, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Trine Skei Grande, i Venstre

    venstre 1

    http://www.facebook.com/trinesg

    PS.

    Her er mer om dette:

    venstre 2

  • Hu her, (dattera til Magne Winnem), var jeg barnevakt for, da hu var liten, og foreldra skulle på Ullevål sykehus, for å få lillebroren hennes

    barnevakt for da var liten

    http://littmye.blogg.no/1311537645_hanne_kristine_winnem.html

    PS.

    Det var noen som søkte på hu og mora, på Google, (så jeg på StatCounter):

    noen som søkte på google

  • Min Bok 4 – Kapittel 65: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IV

    Jeg fikk jo ansvaret, for ostedisken, på Rimi Nylænde, en gang i 1994, (var det vel).

    Og sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så ble det problem med, at store Norvegia-oster, (på cirka en kilo), fikk dårlig dato.

    Hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), merka seg.

    For de hadde vel ganske dårlig dato, fra Hakon, (altså grossistlageret), da.

    Jeg la de ihvertfall opp, sånn som vi pleide.

    Nemlig, at jeg bestilte sånn at disken ble full.

    Og jeg hadde også lært å rullere, hvis ikke datoen var nesten den samme.

    Da var det greit å ikke rullere, husker jeg at jeg lærte.

    (Av hu Hilde fra Rimi Hellerud, vel).

    Men likevel så gikk altså cirka to esker Norvegia, ut på dato.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu merka det her da.

    Før jeg selv merka det vel.

    Og så måtte jeg ringe til Rimi Karlsrud.

    Og prate med butikksjef Magne Winnem der.

    (For vi kunne fylle ut overføringsskjema.

    Hvis varer ble solgt mellom forskjellige Rimi-avdelinger, da).

    Og han mente at det ville gå greit, å selge de Norvegia-ostene der.

    For Rimi Karlsrud solgte så mye Norvegia-ost, mente Magne Winnem.

    Så en dag etter jobben, så gjorde jeg meg klar, til å bære all den her osten, (cirka 16 kilo Norvegia, var det vel).

    Bort til Rimi Karlsrud, da.

    (I den rosa bagen vel, som jeg hadde fått av Magne Winnem, før jeg dro i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    (Som var en Rimi-butikk, som lå en drøy kilometer unna Rimi Nylænde, vel.

    Man måtte først gå opp til ved T-banestasjonen der, på Lambertseter.

    Og så måtte man gå cirka en kilometer nærmere sentrum.

    Til man kom til Karlsrud T-banestasjon der, da.

    Og hvis man heller gikk den andre veien.

    Nemlig fra sentrum.

    Så kom man istedet til Munkelia T-banestasjon da.

    Og der lå jo Rimi Munkelia.

    Så det lå altså tre Rimi-butikker innefor en radius av cirka en kilometer, fra Lambertseter T-banestasjon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle gå ut døra, på Rimi Nylænde.

    Så spurte hu Solveig, som satt i kassa der.

    (Og som var fra like ved der Flo-fotball-brødrene var fra, på Vestlandet, husker jeg, at hu sa, en gang).

    Om hva jeg skulle, da.

    Og så sa hu det, at hu kunne kjøre de ostene, bort på Rimi Karlsrud, da.

    Hu insisterte på det da, (må man vel si).

    Så jeg lot henne bare kjøre de ostene bort til Rimi Karlsrud, da.

    Siden hu absolutt ville gjøre det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Pia flytta til Tromsøgata, ved Sofienbergparken, sommeren 1995.

    (Etter at hu fikk en sønn, (Daniel), med Keyton fra Somalia).

    Så var jeg og besøkte henne, i tredje etasje, (var det vel), i det trehuset, som hu bodde i, på et hjørne der.

    Og jeg var litt rastløs.

    Antagelig fordi at søstera mi og meg, jo hadde hatt en del konflikter, den siste tida, som hu hadde bodd, på Ungbo der.

    Så jeg gikk ut en tur, for å få meg litt frisk luft, mens jeg var der, da.

    Og brukte vel det som unnskyldning, at jeg skulle kjøpe meg en avis, eller noe, kanskje.

    Og så gikk jeg litt rundt i gatene, rundt Sofienberg/Carl Berner der, da.

    Og fant der en Rimi-butikk, som jeg seinere har skjønt, at heter Rimi Ringen, vel, (hvis jeg har forstått det riktig).

    (Og som holder til, der hvor Ringen kino pleide å holde til tidligere, da).

    Og jeg fikk jo nesten bakoversveis, da jeg gikk inn, i den butikken da, (husker jeg).

    For de spredde varene, sånn at det lå varer overalt på gulvet, (må man vel si), før de skulle legges opp i hyllene, da.

    Så det så jo forferdelig rotete ut der, husker jeg, at jeg syntes.

    (For eskene lå jo oppå hverandre og.

    Så det var ikke bare en eske i høyden, liksom).

    Sånn gjorde vi det ikke på Rimi Nylænde, (for å si det sånn).

    (Selv om vel Magne Winnem gjorde det sånn, på Rimi Karlsrud.

    Hvis jeg har skjønt det riktig).

    Altså på Rimi Nylænde, så satt vi jo varene på et hjul, og stabla de rett opp i hylla, (etter å ha prisa de), da.

    (Uten å legge noen esker utover gulvet, da).

    Så jeg fikk jo sjokk omtrent, da jeg så alle de her eskene på gulvet, på Rimi Ringen, der, da.

    Og jeg snudde vel omtrent i døra der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg gikk vel heller og handla et annet sted, tror jeg.

    (På en bensinstasjon, like opp i gata der, (Trondheimsveien?), hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av de neste dagene, på jobben.

    Så tenkte jeg det, at nå har jeg noe å prate med butikksjef Elisabeth Falkenberg om, da.

    Også fortalte jeg det her da, at det hadde sett så rotete ut, på den Rimi-butikken, på Carl Berner der, da.

    Men da ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sinna på meg, (syntes jeg at det virka som).

    Også sa hu det, at det var hu Betina, som var butikksjef der, da.

    (Hu som hadde vært butikksjef på Rimi Askergata tidligere.

    Og som ga meg den posen med Kims Sprø OL-ringer, som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken.

    En gang jeg jobbet en vakt for Elin Winnem der, høsten 1993 vel).

    Og at hu måtte jeg ikke si noe negativt om, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, ikke så mange dager etter det her igjen vel.

    (Hvis det ikke var den samme dagen).

    Så dukka Magne Winnem opp på Rimi Nylænde, (av en eller annen grunn).

    Også fortalte jeg han det her da, at jeg ikke likte det, at Elisabeth Falkenberg og hu Betina, liksom rotta seg sammen, da.

    (Og beskytta hverandre, da).

    Som om de liksom var en klubb, eller noe, da.

    (Jeg tenkte vel kanskje at de var noe feminister, eller noe, da.

    Som liksom beskyttet hverandre, da.

    Og som liksom satt det at de kjente hverandre over det butikkfaglige, da.

    Noe sånt).

    ‘Åja mafian’, sa Winnem da, husker jeg.

    Også gjentok jeg det han sa, (altså ‘mafiaen’), og spurte han hva han mente med det, da.

    Men da svarte han ikke noe, husker jeg.

    Så da tenkte jeg det, at de her to butikksjef-damene, var i en slags Rimi-klikk, (eller noe), som ble kalt for ‘mafian’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Antagelig i 1995 en gang, da).

    Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

    Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

    Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

    Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

    For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

    Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

    Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

    Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

    Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

    Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

    Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

    For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

    Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

    For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

    Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

    (Og ikke til mandagene, for eksempel.

    For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

    Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

    Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

    For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

    (For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

    Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

    Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

    Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

    Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

    Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

    Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

    For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

    (Eller noe).

    Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

    Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

    (Noe sånt).

    Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

    Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

    For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

    (Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

    Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

    Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

    Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

    For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

    Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

    Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

    (Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

    Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

    Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

    Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

    For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

    Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

    Det er mulig.

    Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

    Og dette var vel om sommeren.

    (Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og kjørte den røde HiAce-en).

    Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

    Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

    Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

    Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

    Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

    (Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

    Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

    Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

    At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

    (Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

    Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

    Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

    Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

    (Siden det her var to-tre år seinere).

    Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

    Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

    Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

    (Siden det var mest fremmede folk der vel).

    Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

    Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

    For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

    Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

    Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

    Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

    (Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

    Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

    Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

    Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

    Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

    (Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

    Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

    Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

    (I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

    Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

    For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

    Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

    Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

    (Noe sånt).

    Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

    Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

    Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

    Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

    Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).

    (Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).

    Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.

    De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.

    Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var ved dette besøket.

    (Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.

    Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).

    At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.

    Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).

    Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.

    Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.

    Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.

    Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).

    (Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).

    Jeg var ikke der noe, etter 1995.

    Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).

    (Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).

    Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.

    (Husker jeg at Pia fortalte, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.

    Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.

    (Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).

    Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.

    (Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.

    Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).

    Og de prisene ble så lagt inn på kassene.

    (Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).

    På tidligvakta på mandag, da).

    Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.

    Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.

    Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).

    Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).

    Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.

    (Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.

    For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.

    (At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).

    Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.

    Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.

    At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).

    At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.

    (Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.

    For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).

    Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.

    (Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.

    En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.