johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

    Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

    (Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

    Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

    (En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

    Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

    Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

    (Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at denne nye safttypen.

    Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

    (For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

    Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

    Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

    Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

    Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

    For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

    (Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

    Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

    Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

    Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

    Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

    Men jeg mener å huske at det var sånn.

    Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

    Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

    Enda jeg bare var assistent der, da.

    For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

    Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

    Før jeg lot de få mindre plass.

    For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

    Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

    (Selv om de ble billigere for kundene, også.

    Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

    Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

    Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

    Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

    Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

    Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

    (Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

    For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

    Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

    Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.

    Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

    Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

    Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.

    Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med det.

    At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

    Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).

    Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

    Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.

    Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

    Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

    Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

    (Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

    Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

    Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.

    For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

    Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

    Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

    Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

    (For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

    Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

    (Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så ble jo barbermaskinen min stjålet.

    Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).

    Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.

    Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.

    Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.

    Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.

    Men jeg fant ikke barbermaskinen min.

    Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.

    Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.

    (For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.

    Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).

    Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.

    Var Maylinn ei tenåringshore?

    Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?

    Hva vet jeg.

    Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.

    Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.

    Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.

    (Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).

    Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.

    Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.

    Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.

    Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.

    Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.

    Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).

    (Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).

    Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).

    Og da Neya skulle flytte ut.

    Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.

    Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.

    (For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.

    Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).

    Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.

    Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).

    Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.

    Siden han hadde en så travel jobb, da.

    Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.

    Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.

    Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).

    Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.

    At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.

    Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.

    For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.

    Enn at man var kolleger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.

    En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.

    (Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.

    På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).

    Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).

    Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.

    Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).

    (I fylla da).

    Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.

    (For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).

    Og det pleide de alltid å gjøre, da.

    Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.

    (Like før den kom til Torgbua der, da).

    Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.

    Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.

    Som plutselig tok seg til øyet, da.

    Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.

    Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.

    For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.

    Og han sa at det var greit, da.

    Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.

    Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.

    Men jeg var vel kanskje litt full, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.

    Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.

    (Som lå utafor Torgbua der, da).

    En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.

    Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.

    Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).

    At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Det er derfor vi er her.

    Det er derfor vi er her’.

    Osv.

    Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.

    Som svar til de kara, da.

    Og den versjonen, den gikk sånn her, da:

    ‘Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Det er derfor vi er her.’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.

    De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.

    En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.

    Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.

    Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).

    Men så ikke.

    Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.

    Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.

    Så jeg var ikke så kjent der, da.

    Men dette var om vinteren, da.

    Så det var mye snø i skogen, heldigvis.

    For jeg var jo full.

    Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.

    For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.

    (Lurer jeg på nå, ihvertfall).

    For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).

    Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 85: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIV

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    (Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.

    Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.

    Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.

    (Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).

    For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.

    Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.

    Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.

    (For det var jo Elisabeth Falkenberg).

    Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.

    (For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).

    Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).

    (Jeg mener at det må ha vært den her gangen.

    Hvis det ikke var en annen gang).

    Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).

    (Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).

    Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).

    I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.

    Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.

    Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.

    Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).

    Men butikkstandarden var veldig bra, da.

    Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.

    Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.

    (Etter at alle varene var satt opp, da).

    Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.

    (Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.

    Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.

    (Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).

    Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.

    For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.

    Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.

    Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.

    Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.

    (Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).

    Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.

    For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.

    (Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).

    Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.

    (Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.

    Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).

    At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.

    (Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).

    Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).

    Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.

    Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.

    For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.

    En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).

    Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.

    Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.

    (Fra 60-tallet, eller noe).

    Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt melkebestilling.

    Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.

    (Til en bestemt dag, da).

    Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.

    Og så minus en halv dag til, liksom.

    (Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).

    Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.

    Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.

    Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.

    (Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).

    Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.

    Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.

    Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.

    Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.

    Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.

    Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.

    For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.

    Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.

    Siden de da har med melk for lørdagen og.

    (Siden de ikke leverer melk, på lørdager).

    Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.

    (For kundene bakte bløtkake, osv).

    Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.

    Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.

    For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.

    Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.

    Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.

    I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.

    Den feilen er vel ganske standard.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.

    Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.

    Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.

    Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.

    Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.

    Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.

    For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.

    Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.

    Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.

    Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

    Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

    Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

    I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i ‘gamle dager’, sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

    Det var ihvertfall et tørkeskap der.

    Men likevel så brukte denne ‘troikaen’ alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

    Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

    For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

    Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

    Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

    Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

    Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

    Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod ‘rens lofilteret’ osv., på de her maskinene, da.

    Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

    Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

    For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

    Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

    Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

    Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

    (Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

    Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i det vaskerommet, på Ungbo.

    Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

    Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

    Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

    Og så satt jeg på vasken min.

    Men når jeg kom hjem fra jobben.

    Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

    Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

    Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

    Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

    For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

    At han Rune kødda, (mener jeg).

    Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

    (Mens jeg var på jobben).

    Sånn at det ble oversvømmelse der.

    For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

    Nei, den må nok ha fått litt ‘hjelp’, mistenker jeg nå.

    For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

    Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

    Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

    Siden jeg hadde vokst opp aleine.

    Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

    (Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

    Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

    Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

    Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på ‘landet’, fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

    Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

    Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer ‘laid-back’, og usnobbete da, iforhold til BI.

    Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

    At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

    Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

    Jeg svarte ‘Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod’.

    For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    (Han sa ‘Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod’, (eller om han sa ‘Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod’, eller noe), da).

    Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

    Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for ‘Rimi Lambertseter’.

    Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

    Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

    Så begynte jeg ihvertfall å si ‘Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod’.

    Istedet for å si ‘Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

    At, ‘hva er du sier, når du svarer telefonen?’.

    Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

    For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

    Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

    At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

    Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

    Så dro han meg med, til butikken, da.

    På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

    Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

    Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

    Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

    For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

    (Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

    Noe sånt, kanskje).

    Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

    Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

    Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

    Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

    (Ifølge Thomas Sanne, da).

    Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

    Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

    Og der, så kjeda jeg meg litt.

    Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

    (I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

    Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

    Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

    Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

    (Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

    Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

    Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

    Hva vet jeg).

    Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

    Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

    Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

    Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

    (Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

    (Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

    Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

    Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

    (I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII

    En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.

    Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).

    Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.

    Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.

    Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at ‘det driter jeg i’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.

    (En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.

    For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).

    Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).

    Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    (For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).

    Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.

    Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.

    For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.

    Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.

    Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.

    (For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).

    Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.

    Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.

    Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    (Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.

    Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.

    Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.

    Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.

    Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.

    Men det skjønte nok ikke Trixie).

    Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.

    (Et par-tre års tid, før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.

    De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.

    Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.

    Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.

    De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.

    Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.

    Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.

    En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.

    Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.

    Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.

    Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.

    (Noe sånt).

    Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.

    (Som stod litt oppe i ‘lia’ der liksom, da).

    Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.

    Om, ‘hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at ‘jeg ville gjort det for en femtilapp’.

    Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.

    Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.

    Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.

    Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.

    Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.

    (Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.

    Hvor jeg ble kjent med ‘alle’ de lokale ungdommene.

    For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.

    Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.

    Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.

    Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.

    Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.

    Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.

    Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).

    (For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).

    Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).

    (Nina, eller hva hu het).

    Også spurte hu, (om meg vel), ‘hvem er det?’.

    (Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).

    Også så hu hvem jeg var, da.

    Også sa hu, ‘åja, han ja’.

    (Eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.

    Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).

    Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var ‘dust’.

    (Eller noe sånt).

    Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).

    Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.

    Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).

    (Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).

    Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.

    Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).

    (Fra Biljardhallen der vel).

    Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.

    (Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).

    Dette var en kveld, (mener jeg å huske).

    Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).

    Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.

    Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.

    Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på rundt den her tida.

    Så var jeg forresten ‘tredje hjul på vogna’.

    Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).

    Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.

    Og jeg ville se den nye filmen ‘JFK’, husker jeg.

    Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.

    Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.

    Enda vel dette må sies å ha vært en ‘blockbuster’-film, vel.

    Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).

    (Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).

    Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).

    Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.

    Det klarte de ikke å forklare for meg, da.

    Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.

    Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.

    For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).

    Når dette kinobesøket vårt var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.