johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

    En gang, våren 1997.

    (Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

    Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

    Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

    Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

    (For jeg vaska hele leiligheten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

    Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

    At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

    Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

    Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

    Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

    (Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

    Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

    (Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

    For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

    Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

    (‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

    Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

    (Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

    Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

    For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

    Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

    Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

    Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

    Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

    Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

    (En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

    Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

    Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

    Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

    Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

    Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

    Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

    (Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

    Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

    Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

    Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

    (Det er mulig).

    Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var muligens der.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

    Men jeg hadde ikke så bra råd.

    (For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

    Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

    (Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

    Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

    (Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

    Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

    For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

    For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

    På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

    Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

    Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

    Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

    Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

    (Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

    Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

    For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

    For han syntes at det ble for flaut, da.

    Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

    Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

    En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

    For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

    Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

    Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

    Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

    Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

    Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

    Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

    Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

    (Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

    For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

    Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

    (For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

    For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

    Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

    Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

    Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

    (For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

    Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

    Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

    (For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

    Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

    Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

    (Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

    Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

    Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

    Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

    Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

    Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

    Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

    Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 25: Internett

    Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).

    Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.

    Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.

    Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.

    Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.

    Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.

    Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.

    Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.

    (Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.

    Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.

    For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.

    Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).

    (På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).

    Og på menyen til disse BI PC-ene.

    Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).

    Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.

    Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.

    (Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.

    Eller ihvertfall en god del mer harry.

    Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.

    Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).

    Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.

    (Siden vi satt ved hver vår PC der, da.

    For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.

    Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.

    Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.

    Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.

    (Noe sånt).

    Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.

    For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.

    Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.

    (Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).

    For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.

    Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).

    Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.

    (Hvis VG.no fantes på den her tida, da).

    Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).

    Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.

    For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.

    Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.

    Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.

    (Må jeg vel si).

    Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).

    For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.

    Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).

    For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.

    Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.

    Men vi lærte ikke noe om internett, da.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.

    Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.

    Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.

    Så syntes jeg at det var ganske artig, da.

    Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).

    Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.

    Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).

    (I tillegg til at den mangla harddisk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En eller annen person.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).

    Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.

    Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.

    For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.

    Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.

    Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.

    (Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).

    Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.

    Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).

    (En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).

    Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.

    Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).

    (For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).

    For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.

    Og den ble betalt på etterskudd, vel.

    Og strøm var inkludert i husleia, da.

    Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.

    Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).

    Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.

    (For jeg hadde jo personsøker også).

    Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).

    Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.

    (For det her er en del år siden, da.

    Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.

    Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.

    Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.

    (Noen som jeg ikke visste hvem var, da.

    For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her mener jeg at må være en venninne, av Magne Winnem, som jeg ble presentert for, på Burger King, nederst i Karl Johan, under russetida

    venninne magne winnem vel

  • Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken

    Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.

    Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).

    Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.

    Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.

    Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).

    Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.

    Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.

    Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.

    Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).

    Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.

    Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.

    Og jeg tror at det var lov.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.

    For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.

    Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).

    Og det sa de at var greit, da.

    Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.

    Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.

    Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (Hvis det ikke var enda seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.

    Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).

    (For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.

    Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.

    Som var noen timers kjøring, da).

    Som jeg drakk da, om kvelden.

    Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.

    For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).

    De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.

    (Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.

    Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).

    Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.

    Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.

    (Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.

    Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.

    Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.

    (For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.

    (Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).

    Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.

    Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.

    (For jeg hadde jo også personsøker, da.

    Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.

    Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.

    For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.

    Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.

    Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.

    For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.

    Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.

    Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).

    For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).

    Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.

    Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.

    (Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).

    Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.

    Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.

    Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).

    Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.

    Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).

    For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.

    For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).

    For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

    Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

    Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

    Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

    Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

    For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

    Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

    (Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

    På en enhet for ortopedi, heter det vel.

    Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

    På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

    Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

    Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

    Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

    Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

    Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

    Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

    Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

    Så jeg leste litt i den her boken, da.

    Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

    Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

    Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

    (Eller noe sånt).

    Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

    For man kunne få infeksjoner, osv.

    Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

    Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

    Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

    Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

    Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

    Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

    (For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

    For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

    Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

    Men det orka ikke jeg, da.

    For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

    Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

    Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

    Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

    Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

    Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

    Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

    For det orka jeg ikke, da.

    For jeg var urolig før operasjonen, da.

    Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

    (Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

    Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

    Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

    Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

    For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

    Så sånn var det.

    Bare jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen

    Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.

    Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.

    (Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).

    Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.

    Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).

    (Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.

    Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.

    For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).

    Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.

    Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.

    (Noe sånt).

    Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.

    Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.

    Og det fikk jeg og.

    Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.

    (Med en litt tøff tone, vel).

    Og det likte ikke jeg, da.

    For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.

    Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).

    Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).

    Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.

    For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.

    Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.

    (Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.

    Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.

    (På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).

    Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).

    Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.

    Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.

    (Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.

    Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.

    Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.

    For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil.

    Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.

    (For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).

    Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.

    Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).

    Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.

    Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.

    For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.

    Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.

    For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).

    Og det krysset er liksom i en bakke, da.

    Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.

    At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.

    (Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.

    Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    (For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).

    Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.

    For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.

    Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.

    (Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).

    Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).

    Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).

    For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.

    Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.

    Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).

    Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).

    Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).

    Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.

    Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).

    Men det gjorde han ikke da, svarte han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen

    På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.

    Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.

    Hu pleide noen ganger å gi meg råd.

    En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.

    Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.

    (For jeg var kanskje litt stressa, da).

    Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).

    I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.

    Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.

    Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.

    Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.

    Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.

    Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.

    Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).

    Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.

    (For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).

    Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.

    Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.

    Og det dem egentlig trengte meg til der.

    Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.

    Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.

    (Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).

    Og den oppgaven klarte jeg greit, da.

    (Synes jeg selv, ihvertfall).

    For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.

    Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.

    Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.

    For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.

    Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.

    Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.

    Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).

    Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.

    Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.

    Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.

    (Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).

    For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.

    For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.

    For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).

    Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.

    For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.

    Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).

    At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.

    For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.

    Og det likte jeg ikke da, husker jeg.

    (Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.

    Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.

    Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).

    Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).

    Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.

    Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.

    Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).

    (Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.

    Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).

    Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.

    Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.

    (Mest for å ha noe å si, da).

    Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).

    Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.

    (Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.

    For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la også merke til det, (husker jeg).

    At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.

    De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.

    Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).

    For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.

    Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.

    (Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.

    Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.

    (For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).

    Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.

    Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.

    Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).

    De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.

    Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.

    Men jeg jobba der jo bare på søndagene.

    Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.

    Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.

    Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).

    Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.

    Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.

    Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.

    Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).

    Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.

    Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.

    Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.