johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 108: Møtte igjen Siri Rognli Olsen

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).


    David Hjort, han hadde hatt så dårlig råd, den første tida, etter at han flytta fra Billingstad og til Geviret, (heter det vel), på Bjørndal.

    (Noe han skylde på sin eks-dame Linn Korneliussen, husker jeg.
    Siden han kjøpte så mye møbler, da han bodde sammen med henne.

    Noe sånt).
    Så David Hjort, han forklarte meg det, at han bare spiste en halv Grandiosa, om dagen, i perioder, osv.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.


    Så spurte David Hjort meg om jeg ville ha en bolle med nudler, (husker jeg).
    For det var den eneste maten han hadde råd til, på den her tida, da.

    (Noe sånt).


    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg spiste det der, da.

    Mens noen unge Bjørndal-damer satt og så litt lurt på meg, vel.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fortalte det, at han pleide å kjøpe nudler, i en innvandrerbutikk, som lå på baksida av Oslo City der.

    For der kosta det bare 70-80 kroner for en eske med 24 pakker nudler, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes det, at de nudlene egentlig smakte ganske godt.
    Og at det var morsomt å spise noe ny mat også, liksom.

    For krydderet til disse nudlene, det smakte jo ganske godt da, (syntes jeg).

    Og jeg pleide å kjøpe sånne bokser med hermetisk kalkun-kjøtt, som jeg skar i terninger og heiv oppi nuddel-gryta, når nudlene var ferdigkokte, da.

    Sånn at det ble et måltid, liksom.

    For jeg likte å variere litt hva jeg spiste, da.

    Selv om Magne Winnem en gang ble helt gal, (må man vel si), da han så en nuddelpakke, i kjøkkenskapet mitt, og kalte det for ‘studentmat’, (eller noe), med høy stemme, da.

    Når han liksom inspiserte leiligheten min, (som en nazist nesten), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.

    Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.

    Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.

    Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.

    (Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).

    Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.

    Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).

    Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.

    Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.

    I en stor, hvit blokk der.

    (Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.

    Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.

    Så dette var nok sommeren 2001.

    (Noe sånt).

    Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.

    For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.

    For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.

    For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.

    Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.

    Og lot bartenderne beholde resten, liksom.

    Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og på veien til den øl-restauranten.

    Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.

    Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).

    Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.

    Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.

    Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.

    (Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.

    Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.

    Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.

    Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).

    For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).

    Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.

    Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.

    Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.

    Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).

    Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).

    For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.

    (Altså elleve år før det her, da).

    Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.

    Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).

    Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.

    Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.

    Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.

    Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).

    Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).

    (Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).

    For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.

    Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.

    (Noe sånt).

    Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.

    For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.

    Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.

    Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.

    (Muligens sommeren 2002).

    Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.

    Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.

    At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.

    Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.

    Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.

    Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).

    At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.

    Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.

    Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.

    Og det sa jeg vel også til henne.

    Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.

    Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).

    Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.

    Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn forresten.

    At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.

    Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).

    Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Siri Rognli Olsen.

    Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.

    At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.

    Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.

    Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.

    Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.

    Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.

    (Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.

    For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.

    Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.

    (For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.

    Ved Akerselva der.

    Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).

    Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).

    Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.

    Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.

    (Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.

    Og gikk så til eksamenslokalene der, da.

    Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

    Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Med andre ord høsten 2000).

    At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

    Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

    Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

    (Som spilte med blå drakter, da).

    Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

    Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

    Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

    (På den her tida).

    At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

    På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

    (På den her tida).

    Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

    (Da jeg var alene med keeper, da).

    ‘Det der kan du ikke gjøre’, sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

    Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

    (Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

    For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

    Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

    Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Må det vel ha vært).

    Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen.

    Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

    Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

    (Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

    Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

    Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

    Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

    Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

    Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

    (Noe sånt).

    Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

    At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

    At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

    Det var at Thorstein aka. ‘Dalsim’.

    (Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

    Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

    (En liten tass nærmest, med lyst hår).

    Som var med på treninga.

    Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

    Og Glenn Hesler ble rasende, da.

    Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

    Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

    (For å hjelpe sin vesle fetter, da).

    Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

    Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

    Men det ble ingen slåsskamp, da.

    Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

    Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

    Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

    Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

    Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

    Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

    Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

    For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

    For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

    Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

    Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

    Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

    (Fra PC-en).

    Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

    Og tenkte meg vel ikke så mye om.

    Så derfor så ble det litt feil, da.

    For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

    For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

    Det er mulig.

    Og jeg var så stressa, etter den ‘nesten-slåsskampen’, da.

    Så jeg bare sa noe vel.

    Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

    Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

    Men jeg bare fleipa litt, da.

    Dette var jo bare tull, fra min side.

    For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

    Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

    Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

    Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

    For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

    Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

    Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

    Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

    Men forsvaret deres var bra, da.

    Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

    Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

    Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

    Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

    Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

    Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

    (Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

    Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

    Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

    For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

    (Noe sånt).

    Så jeg kalte han vel for ‘idiot’, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    I kampens hete der liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

    Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

    Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

    (For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

    For jeg trivdes best som utespiller, da.

    Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

    Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

    (For jeg spilte med joggesko).

    Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

    I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

    Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

    (Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

    Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

    Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

    Av Glenn Hesler, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

    (Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

    Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

    Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

    (Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

    Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

    Det gjorde ikke jeg.

    For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

    For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

    Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

    Så det fantes kanskje større ‘strebere’ enn meg, i Rimi.

    Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

    For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

    Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

    Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

    Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

    Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

    Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

    (Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

    Av en eller annen grunn).

    Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

    (Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

    Og ‘babla’ om at Keiko var en hval, osv.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

    (Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

    Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

    Så den lå bare i en ‘alt-mulig-hylle’ liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

    (Selv om jeg hadde vaska den, da).

    Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

    Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

    For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

    (Noe sånt).

    Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

    Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

    Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

    Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

    (Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

    Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

    Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

    Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

    Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

    Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

    Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

    Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

    For det var noen folk mellom meg og målet, da.

    Så det ble ikke mål, da.

    Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

    Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

    (Like over tverrliggeren, da).

    Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

    Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

    For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

    Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

    Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

    (Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

    Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

    Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

    Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

    Og det var også et hardt skudd.

    Så dette skjedde rimelig raskt, da.

    Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

    Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

    Og da sa det vel omtrent ‘pang’.

    Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 75: Blondinne fra Stockholm

    Sommeren år 2000, så var jeg også ute på byen, sammen med broren min Axel, på Studenten, husker jeg.

    Jeg husker at jeg gikk med en svart tennisskjorte, med glidelås istedet for knepping, i halsen.

    En skjorte som jeg hadde kjøpt på Jack & Jones, i Arkaden, et par år før det her, vel.

    Og som jeg hadde pleid å bruke ganske mye på byen, da.

    Selv om jeg også hadde andre skjorter, som jeg brukte, når jeg var ute på byen, på den her tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg stod i Karl Johans gate der.

    Utafor Studenten.

    Ved stengetid, klokka 3.30 cirka, natt til søndag, da.

    Og prøvde å finne noen damer å prate med, (i fylla), da.

    Og plutselig, så dukka det opp ei veldig pen dame der, da.

    Som viste seg å være fra Sverige.

    Hu var der sammen med et par venninner, og en gjeng norske karer, da.

    Jeg kom i prat med hu her skjønnheten, da.

    Og en norsk kar, spurte meg hvordan jeg klarte å få hu dama interessert i meg.

    For de hadde prøvd seg på henne hele kvelden, uten å lykkes da, sa han.

    Og en annen nordmann, (som var mye kraftigere enn meg), han la en kondom, ned i utringningen, til hu dama da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg nesten spørre hu dama, om hu ville det, at jeg skulle begynne å slåss mot han karen, da.

    Men da svarte hu ikke noe, da.

    Og vi gikk etterhvert litt opp i Karl Johans gate der, da.

    I retning av Stortinget.

    Og holdt litt rundt hverandre og sånn, da.

    For hu dama var veldig pen og slank da, og kledd i en sånn gresk sommerkjole, av noe slag, da.

    Og Axel, han var vel inne på Studenten, eller noe sånt, tror jeg.

    Han hadde blitt borte for meg, tidligere på kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama hu skulle absolutt innom utestedet Baronen, (som var oppe et par timer lenger, enn de andre stedene i Oslo, på den her tiden).

    Og hu bare sneik seg forbi hele køen og inn på Baronen da, husker jeg.

    Og jeg husker at jeg havna i en pirat-taxi, sammen med hu blonde dama og venninna hennes, da.

    Og jeg la da merke til det, at hu ikke hadde noe store pupper, husker jeg.

    Så jeg tenkte at hu nok hadde anoreksia, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte de her damene, om de ville bli med hjem til meg, da.

    Når vi kjørte opp Ullevålsveien der, da.

    Og vi kunne se Rimi-bygget, fra pirat-taxi-en, da.

    Men det ville de ikke, da.

    Og hu pene blondinna, hu begynte å beklage seg noe veldig, da.

    Og sa at når hu endelig hadde klart å få med noen hjem.

    Så var det noen indere som kjørte pirat-taxien, og som ikke fant veien, da.

    (Noe sånt).

    Så den pirat-taxi-en, den surra vel rundt i en time, eller noe sånt, da.

    Før den fant fram til der hu venninna til de her svenske damene bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som bodde, der hvor nachspielet var.

    Det var ei svensk sykepleierske, ved Radiumhospitalet, mener jeg å huske.

    Og de Stockholm-damene, som var på besøk hos hu sykepleiersken, da.

    De begynte å sette på en CD med Björn Rosenström, (var det vel), da.

    Med en sang som gikk noe sånt som: ‘Yksa, yksa, yksa’, (eller noe sånt).

    Og jeg syntes det var litt flaut, å være på nachspiel, med bare unge svenske damer, da.

    Så jeg stod mest ute på kjøkkenet der, da.

    Og da kom hu blondinna inn og bydde meg på en liten svensk rosinbolle, fra en pose, (mener jeg å huske).

    Og seinere så kom hu blondinna inn på kjøkkenet igjen.

    Og smurte seg en brødskive, da.

    Og da spurte hu meg hu jeg syntes at hu burde spise sånn leverpostei, med bilde av en unge på boksen, (fra Stabburet), da.

    Og jeg hadde vel hørt på nettet, at det var hjernemasse, (og sånn), i den typen, av leverpostei.

    (På sol.20ognoe, en gang, vel).

    Men jeg sa vel at hu kunne spise det

    For jeg tenkte vel at hu ikke ble skada av det, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da de damene skulle legge seg.

    Så klappa hu slanke blondinna, på liggeplassen, ved siden av henne, da.

    Og ville at jeg skulle legge meg ved siden av henne, i en seng da, (må det vel ha vært).

    Og det gjorde jeg, da.

    Men akkurat da jeg la meg der.

    Så begynte hu venninna hennes, (som var ganske barnslig), da.

    Å liksom reise seg opp i senga si, for å se, da.

    Og da syntes jeg at det ble flaut.

    Så jeg venta litt, før jeg la meg ned, da.

    (Til hu venninna slutta å spionere, liksom).

    Og da sa vel hu blondinna noe sånt, som at: ‘Det her funkar inte’, (eller noe sånt).

    Og så sovna hu bare vel.

    Men den forrige dama, som jeg hadde sjekka opp.

    Nemlig hu Malena fra Drammen, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu runka meg jo bare.

    Hu lot meg ikke få noe kjøtt rundt pikken, da.

    Så jeg var litt klar for å få meg et nummer liksom, da.

    Så jeg prøvde å få hu her svenske dama litt kåt, da.

    Så jeg begynte å kjærtegne henne litt, da.

    Der jeg lå, ved siden av henne, i en seng da, (var det vel).

    Og hu lå der i bare en truse, da.

    Men hu hadde jo anoreksia, eller noe.

    Så hu hadde jo ikke noen pupper, da.

    Så jeg kunne jo nesten ikke kjæle med puppene hennes.

    Sånn som jeg hadde gjort, den natten som jeg lå, i senga mi hjemme, sammen med hu Malena fra Drammen, da.

    (Noen måneder før det her, da).

    Så jeg lot istedet hånda mi, (ganske automatisk), gli nedover kroppen, på hu svenske skjønnheten, da.

    Istedet for opp mot puppene, (som hu ikke hadde), liksom.

    Og hu her svenske blondinna, hu var så slank, så hånda mi ble ikke ble stoppet at trusestrikken hennes heller.

    For det var liksom en klaring, på en centimeter, (eller noe), mellom magen og trusestrikken hennes, da.

    Så plutselig så lå jo hånda mi sånn til, at fingeren min omtrent automatisk gled inn i fitta hennes, da.

    Så jeg prøvde å fingre henne litt for å få henne kåt, da.

    Og for å prøve å vekke henne liksom, da.

    Og fitta hennes var ganske trang og sånn da, (husker jeg).

    Og sånn passe våt også, (må man vel si).

    Så det hadde nok vært digg å pult henne litt, da.

    (Husker jeg, at jeg tenkte).

    Men jeg turte ikke å ta av henne trusa liksom, da.

    For hu enten sov eller lot som at hu sov, da.

    (Jeg tror vel egentlig at hu lot som at hu sov, hvis jeg skulle tippe.

    For jeg skjønte ikke hvordan hu kunne unngå å våkna liksom, husker jeg).

    Og jeg prøvde å kysse henne litt og.

    Men hu lukta sånn billig Stabburet-leverpostei, da.

    Så til slutt så bare ga jeg opp, da.

    Men da lukta det jævlig vondt av fingra mine, husker jeg.

    For fitta til hu her blondinna, den lukta så vondt da, (fant jeg ut).

    Så jeg måtte gå inn på badet, to ganger, og bruke kjempemye håndsåpe, (begge gangene), for å få bort den vonda lukta, etter fitta, til hu her svenske blondinna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, da jeg våkna.

    Så lå det vel fire svenske damer, og sov, i det samme rommet, som jeg sov, da.

    Og de her damene, de prata om hva de hadde måttet gjøre, dagen før, da.

    ‘Og jag måtte äta sånn her äcklig leverpastej’, (eller noe), sa hu svenske blondinna, til de andre svenske damene, inne på kjøkkenet der, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og uten at jeg skjønte hvem som hadde tvunget henne til det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så stakk de tre andre Stockholm-damene ut døra, (uten å dusje).

    For å kjøpe seg noe mat, eller noe, (tror jeg).

    Men hu kjempepene blondinna ble igjen, da.

    Og det er mulig at hu var kåt da, og ville ha seg et nummer.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var litt sur på henne, fra kvelden før, da.

    Siden hu bare hadde sovna, da.

    Så jeg bare stakk, da.

    Men jeg sa vel kanskje hadet, vel.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg og fant en T-banestasjon, (eller noe), vel.

    Og dette husker jeg ikke helt nøyaktig hvor var.

    Men det var vel på Ullern, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo mye på #blablabla, på den her tida.

    Så jeg chatta med Zera og Tosh, om hu Malena fra Drammen og hu her Stockholm-dama, da.

    Og jeg fant mobilnummeret, til hu Stockholm-dama, som hadde eid leiligheten, da.

    Ved å søke på adressen, på nettet, vel.

    Og så ringte jeg til de her Stockholm-damene, da.

    Og da var de på vei nedover mot Sørlandet, på sommerferie, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk prate med hu pene blondinna, da.

    Og hu bare spurte meg: ‘Likte du rusinbullen?’.

    Og så la hu på vel.

    Så jeg fikk ikke avtalt å møte henne, igjen.

    For de skulle vel tilbake til Oslo igjen, (mener jeg å huske).

    Etter at de hadde vært på Sørlandet, da.

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg opplæring, i kassa, på Rimi Nylænde, av en kar med skjegg, som het Jostein, (mener jeg å huske), og som bodde på Lambertseter, vel.

    Og da, så hadde jeg glemt mobilen min hjemme, en dag, husker jeg.

    Og så hadde noen ringt meg, mens jeg var på jobben, da.

    Og da ringte jeg opplysninga, for å høre hvem det var, (husker jeg).

    Og det var visst politiet i en sørlandsby, da.

    Så jeg ringte de, og sa at jeg kjente noen svenske damer, som var dreiv og kjørte nedover på Sørlandet der, da.

    Og spurte om det hadde skjedd noe med de, da.

    Men jeg fikk til svar at det ikke var noe viktig, da.

    (Noe sånt).

    Men da lurte jeg på om de her svenske damene hadde kontakta politiet, fordi at jeg ringte dem, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han kom innom, på Rimi Nylænde, uka etter at jeg møtte hu svenske blondinna, da.

    Og da fortalte jeg han det, at jeg hadde våkna opp sammen med fire Stockholm-damer, da.

    Og det tror jeg at Henning Sanne, (som var innom butikken for å handle), overhørte.

    For jeg mener at jeg overhørte det, at han sa til dama si, noe sånt som at: ‘Da hadde jeg vært avslappa og’.

    Men det er mulig at det var fordi at jeg drakk så mye, på byen, den helgen, at jeg var avslappa.

    For jeg var ganske full da, (husker jeg), da jeg traff hu svenske dama, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og en tid etter det her, så nevnte jeg for Axel det, at jeg hadde truffet hu pene, svenske blondinna, da.

    Og da sa Axel det at: ‘Da skulle jeg ha vært der’.

    (Eller noe).

    Så Axel prøver visst å hindre meg, i å treffe damer, da.

    Så Axel må vel sies å være helt sinnsyk, eller noe.

    Så hva som foregår inne i huet hans, det veit jeg ikke.

    Men en liten advarsel mot Axel, er vel kanskje på sin plass.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

    En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

    Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

    Men jeg hjalp til likevel, da.

    Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

    Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

    Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

    Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

    Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

    Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

    Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

    For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

    (Noe sånt).

    Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

    Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

    Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

    Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

    Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

    Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

    (For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

    Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

    Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

    Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

    (Noe sånt).

    Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

    Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

    På Bislett, da.

    (På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

    Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

    (Og muligens litt kjedelig, vel).

    Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

    Nesten med IKEA som nabo, da.

    Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

    Nemlig Linn Korneliussen, da.

    Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

    (For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

    For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

    At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

    Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

    Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

    Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

    For jeg kjeda meg vel litt, da.

    (Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

    Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

    Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

    Så jeg spanderte litt her og der, da.

    Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

    Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

    Som jeg måtte legge ut for, da.

    (Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

    Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

    Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

    Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

    (Noe sånt).

    Inne i leiligheten til Linn og David.

    Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

    Selv om festen hadde begynt.

    Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

    Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

    Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

    Og han hadde så mange kjente.

    Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

    Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

    Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

    Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

    Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

    Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

    Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

    Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

    Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

    (Noe sånt).

    For å høre om han skulle være med å feste, da.

    Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

    På utestedet Seamen, ved Saga kino.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

    (For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

    For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

    Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

    Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

    Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

    Etter å ha først pratet strengt til henne.

    For hu dama ville først ikke bli med han, da.

    (For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

    Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

    Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

    For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

    Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

    (Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

    Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

    Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

    Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

    Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

    Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

    For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

    Sammen med David Hjort.

    Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

    Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

    (For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

    Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

    (Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

    For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

    Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

    Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

    Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

    Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

    For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

    Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

    (Under visningen, da).

    Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

    (Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

    Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

    For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

    Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

    Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

    Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

    Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

    (Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

    Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

    For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

    Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

    Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

    Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

    Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og også en karaffel osv., vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

    Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

    For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

    Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

    For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

    (Fant jeg ut).

    Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

    (Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

    Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

    (Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

    Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

    Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

    Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

    Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

    For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

    (For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

    Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

    Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

    (Noe sånt).

    Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

    Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

    Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

    Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 63: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Et stykke ut på nyåret, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi svaret på våre deltids-kasserer-problemer, på Rimi Nylænde.

    Ida hadde nemlig en venninne, som het Ragnhild, (fra Sørlandet), som hu dro med seg, til Rimi Nylænde, da.

    Og som jeg ansatte, som deltidshjelp, i kassa, da.

    Ragnhild var ei pen blondinne, (må man vel si), med en litt sjarmerende sørlandsdialekt da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo som mål, å liksom komme meg på bølgelengde, med de ansatte, på Rimi Nylænde.

    Så derfor hadde jeg som taktikk, å prøve å være litt kompis liksom da, med de ansatte.

    (For jeg var redd for at de skulle slutte og sånn, da.

    For det var oppgangstider, på den her tiden.

    Så ikke så mange folk ville jobbe i butikk, da.

    Så hvis jeg ikke behandla de ansatte pent, så kunne jeg risikere å måtte jobbe fra klokken syv om morgenen til klokken ni om kvelden, hver dag, da).

    Så jeg gjorde noe som jeg huska at Magne Winnem hadde gjort en gang, mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    (I 1992 eller 1993, vel).

    Nemlig at han kjørte alle medarbeiderne hjem, etter jobb, (en lørdag), da.

    Så jeg husker cirka hvor alle medarbeiderne, på Rimi Nylænde, (fra den her tida), bodde, enda da.

    For jeg pleide ganske ofte å kjøre dem hjem etter jobben, da.

    Nordstrand-Hilde hu bodde et sted mellom Lambertseter og Nordstrand der, liksom.

    Og Jørn, han bodde først på Skullerud og så på Ullevål, vel.

    Og Benny og Ida, de bodde ut mot Kolbotn der cirka, (vil jeg si).

    Sånn at man måtte kjøre Mosseveien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Og Ingunn, hu bodde noen hundre meter nedenfor Rimi Munkelia.

    (Ned mot et ganske stort kryss, hvor det vel er en avkjøring til Skullerud, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og han berberen, (som Jan Henrik sa at hadde prata om ei ko, i kassa).

    Han bodde liksom en del nærmere fjorden, fra ved Mortensrud der, da.

    (Eller Klemetsrud, som det vel fortsatt pleide å bli kalt, på den her tida.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    Hu bodde på enten Smestad eller Slemdal.

    (Noe sånt).

    På Oslo Vest, da.

    Og jeg pleide ofte å kjøre Ringveien, (altså ring 3), til og fra jobben, da.

    Så når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet hjem, da.

    Så var det bare å kjøre Store Ringvei liksom, da.

    Litt lengre enn til Sinsenkrysset, hvor jeg pleide å ta av, når jeg skulle til eller fra jobben, da.

    Og en gang, så tok jeg av Ringveien ved Bryn Senter, (av en eller annen grunn), med hu Ragnhild fra Sørlandet i bilen, da.

    (Kanskje hu skulle ned til sentrum.

    Noe sånt).

    Og da, så hadde jeg brent en CD, med noen nye mp3-er, som jeg hadde lastet ned eller fått tilsendt, av folk jeg chattet med osv., da.

    Og akkurat da jeg tok av fra Ringveien og kjørte ned mot Bryn-senteret der, da.

    Så begynte en sang, som heter ‘Bobby Brown’, med Alex Rosen.

    Og da bare smalt det fra hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    At: ‘Han der har søstera mi ligget med’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så ba hu Ragnhild fra Sørlandet meg, om å ikke spre det hu hadde sagt, da.

    Om at søstera hennes hadde hatt liggi med Alex Rosen.

    Så jeg fortalte vel ikke om det her til noen, tror jeg.

    (Ihvertfall ikke på den her tida, vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Ragnhild fra Sørlandet, hu var forresten litt som et mareritt, å ha i bilen noen ganger, (må jeg vel si).

    For hu var liksom litt som hu Hyacinth Bucket, i den britiske komedie-serien, da.

    For hu Ragnhild fra Sørlandet, hu satt liksom sånn og kritiserte hvilket gir jeg kjørte i, og sånn, da.

    Så jeg ble kanskje litt irritert, når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet enten hjem eller til Oslo City, (hvor hu ville gå av ihvertfall en gang, husker jeg).

    Så jeg kjørte kanskje litt ekstra fort, de gangene hu satt på, da.

    (Siden hu var så irriterende, da).

    Så en gang, så holdt jeg på å kjøre ned noen fotgjengere nesten, (som til og med hadde en barnevogn), på veien fra Carl Berner til Oslo City, (ikke så langt unna den falleferdige bygården hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde, det første året, som jeg bodde, i Oslo), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så la jeg merke til det, at hu Ragnhild fra Sørlandet, liksom fikk noe slags raseriutbrudd, (eller noe), i butikken.

    Og jeg skjønte at det var et eller annet, da.

    Så derfor, så ringte jeg til butikken, fra bilen, på vei hjem, (var det vel).

    Og ba om å få prate med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    Og da gjorde jeg det klart, at jeg prioriterte jobben, da.

    I tilfelle det utbruddet hennes kom av at jeg ikke sjekka henne opp, (eller noe).

    Og jeg lovte henne også at hu skulle få lære tippinga etterhvert, (siden vi skulle få tipping, da).

    I et forsøk på å roe ned hu Ragnhild fra Sørlandet litt, da.

    For det virka for meg, som at hu var rimelig lei, da.

    Men hu slutta vel ikke så lenge etter det her, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som både Ragnhild fra Sørlandet og Kristin, var på jobb.

    Så dukka Henning Sanne, (som hadde slutta i Rimi, et år eller to, før det her, vel), plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og lurte på hva som foregikk.

    Siden det plutselig jobba så mange pene blondinner, på Rimi Nylænde, da.

    Mens han nevnte Ragnhild, og vel også så på den faste sprettrumpa, (eller hva man skal kalle det), til hu unge Kristin, (som da vel var på vei inn heisen, med noe frukt, eller noe sånt, da).

    Men hvorfor Henning Sanne begynte å blande seg opp i det her.

    Og hva han plutselig gjorde, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

    Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

    Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

    Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

    Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

    Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

    Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

    Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

    (Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

    Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

    (Som var litt bulka fra før, da.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

    Men at jeg skulle ta en kikk.

    Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

    Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

    For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

    Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

    Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

    Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

    Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

    Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

    Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

    Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

    Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

    Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

    For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

    Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

    Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

    (Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

    Og Storebrand på Sierra-en.

    Noe sånt).

    Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

    Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

    Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

    Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

    Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

    Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

    (Noe sånt).

    Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

    (Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

    Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

    Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

    For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

    Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

    Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

    (Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

    Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

    Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

    Gratis, da.

    (Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

    Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

    Det er mulig).

    Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

    Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

    Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

    For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

    (Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

    Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

    Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

    Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

    Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

    En gang i 1999, vel.

    (Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

    Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

    At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

    Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

    Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

    Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

    Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

    Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

    Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

    Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

    Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

    (I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

    Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

    Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

    For å spare bensin-utgifter, vel.

    Og han Alex satt vel i baksetet.

    (Eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

    Og med avtagbart quartz-panel, osv.

    Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

    Så jeg kjøpte det, da.

    Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

    En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

    Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

    Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

    For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

    Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

    Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

    Og at det var kult, da.

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

    (Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

    Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

    Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

    (Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

    Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

    (Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

    For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

    Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

    Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

    Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

    Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

    Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

    Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

    At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

    Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

    For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

    (Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

    Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

    For å få med all søpla.

    Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

    Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

    Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

    Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

    Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

    For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

    Etter en slitsom dag på jobben.

    Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

    For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

    Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

    Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

    Det ble bare sånn, liksom,

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

    Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

    Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

    Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

    David Hjort og meg.

    Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

    Oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

    Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

    Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

    Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

    Jeg var glad i kinaputter jeg og.

    Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

    Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

    (Kan man kanskje si).

    Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

    Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

    I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

    Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

    Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

    Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

    Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

    Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

    (Må man vel kanskje si).

    At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

    For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn.

    At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

    Så ringte politiet meg.

    Fra politihuset på Grønland, vel.

    Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

    Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

    (I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

    Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

    Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

    Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

    For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

    Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

    Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

    (Hvis det var det, som politiet mente).

    Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

    Og lagt denne saken bak meg, liksom.

    Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

    Tenkte nå jeg da.

    (Under den her telefonsamtalen, da).

    Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

    Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

    (Må det vel ha vært).

    For å hente og levere julegaver, vel.

    (For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

    Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

    Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

    Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

    Ganske seint, på lille julaften, vel.

    Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

    For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

    Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

    Og det var litt mørkt, da.

    Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

    Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

    Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

    Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

    Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

    (Jula 1998, da).

    Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

    Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

    I en slags standard-klasse vel.

    Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

    Når det gjelder størrelse på bilen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.