PS.
Magne Winnem jobber visst som IT-konsulent, i justisdepartementet, etter å ha gått datalinja, på Gjerdes videregående, (sammen med blant annet meg, skoleåret 1988/89):
PS 2.
Her er mer om hva Magne Winnem har jobbet med, etter at han sluttet, som butikksjef i Rimi, (på midten av 90-tallet):
PS 3.
Her er mer om utdannelsen til Magne Winnem:
Det nye hovedkortet, til den stasjonære PC-en min.
Bare noe jeg tenkte på.
Så etter det her, så begynte jeg å kikke på nettstedene, til nettbutikker, som MPX.no, (heter de vel), og Komplett.no da, (husker jeg).
Og jeg kjøpte blant annet en trådløs router da, høsten 2003.
(Siden jeg jo da hadde to pc-er.
Etter at jeg hadde fått meg den Toshiba-laptopen).
Så jeg hadde to pc-er og trådløst nettverk, oppe og kjøre, i Rimi-leiligheten min, høsten 2003, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at jeg diskuterte, med Magne Winnem, (på telefon vel), om hvordan mp3-spiller, som jeg skulle kjøpe.
(For jeg hadde jo da ganske nylig begynt å jobbe, på Rimi Langhus, igjen.
Og Langhus, (eller Vevelstad, som togstasjonen het), det stedet lå jo cirka en halvtimes kjøretur, med tog, fra Oslo S, da.
Så jeg tenkte at jeg burde vel hatt meg en walkman, (eller en mp3-spiller), da.
Så slapp jeg å sitte og se dum ut, på toget, hele veien, til og fra Langhus, da.
Og jeg husker at jeg tenkte fram og tilbake, på hvordan mp3-spiller, som jeg skulle meg kjøpe, da.
Økonomen i meg, ville at jeg skulle kjøpe en billig mp3-spiller, til under tusen kroner, da.
Men på en sånn mp3-spiller, så kunne man bare ha cirka 10-20 sanger, da.
Så den ville jeg nok ganske raskt, ha blitt misfornøyd med, (forestilte jeg meg).
For det var to typer mp3-spillere, på markedet, på den her tiden, da.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Nemlig de som brukte flash-minne vel, (sånn som minnebrikker).
Og de som brukte harddisker, vel.
Og de flashminne-mp3-spillerne, de var det ikke så veldig høy lagringskapasitet på, uansett om man kjøpte den dyreste, liksom.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og Ipod, den kostet bare cirka en tusenlapp mer, enn den billigste harddisk-mp3-spilleren, vel.
(Noe sånt).
Og Ipod, den hadde blitt skrytt opp i skyene, i de norske løssalgsavisene, da.
Siden den hadde et så brukervennlig display, da.
(Og også en kul design, da).
Så jeg tenkte det.
(Siden jeg jo var litt deppa, siden at jeg hadde måttet jobbe så mye ekstra, (på Rimi Langhus), i sommerferien, noen uker tidligere).
At nå slår jeg like godt på storetromma, med en gang, når jeg skal kjøpe meg mp3-spiller.
For ellers, (hvis jeg skulle ha gått forsiktig fram).
Så hadde jeg sikkert kjøpt meg en liten mp3-spiller først.
Og så en større seinere.
Men hvorfor ikke bare kjøpe den beste med en gang, tenkte jeg da.
Og så bestilte jeg meg en Ipod, fra Apple sin nettbutikk, da.
Og fikk den levert, på døra, fra DHL, (var det vel), en del dager seinere, da.
Og jeg måtte gå på Komplett sin butikk, i Møllergata, (var det vel).
For å kjøpe meg firewire-kort, (til den stasjonære PC-en min da), husker jeg.
For Ipod brukte firewire, for å kommunisere med PC-en, da.
Og da spurte de meg, i Komplett-butikken, om hvor jeg hadde fått tak i den Ipod-en min fra, da.
For det var lang ventetid, på å få kjøpt Ipod, i Apple sin butikk, i Oslo, da.
(Hvis jeg husker riktig).
Men det var bare å bestille, på nettet, da.
Og så kom Ipod-en, ganske raskt levert, fra USA da, (må det vel ha vært).
(Fant jeg ut, da).
Og da fikk jeg faktisk plass til hele mp3-samlingen min, på den Ipod-en da, (husker jeg).
Og det var ganske artig, (husker jeg at jeg syntes), å sette den Ipod-en på ‘shuffle’, da.
For da fikk jeg plutselig noen ganger høre nye sanger.
Som jeg ikke hadde hørt så mye på tidligere, da.
Av sanger som David Hjort, (for eksempel), hadde brent på en CD for meg, og sånn, da.
(Nemlig med et svensk band, som jeg ikke husker hva heter lenger nå, osv).
Så Ipod-en, den var et godt kjøp, husker jeg at jeg syntes selv.
Jeg fikk hele musikksamlingen min på den, da.
Og det var også fin lyd i den mp3-spilleren, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om jeg husker det, at displayet på Ipod-en, det ble ganske raskt litt ripet opp, da.
Siden jeg pleide å ha den i lomma, da jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, og til Rimi Langhus, blant annet, (husker jeg).
For da hadde jeg den Ipod-en, i samme lomme, som husnøklene mine da, (må det vel ha vært).
Så den Ipod ble litt ripet, etter bare noen få uker, da.
Men jeg hadde noe som ble kalt for mobilskjerm-fiks, (eller noe lignende), liggende hjemme.
Som jeg brukte, for å fikset den skjermen etterhvert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.
Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.
Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).
Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).
For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.
Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.
Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.
Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.
Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.
(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.
Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.
Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.
De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.
Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.
For det var et hull i veggen der.
Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.
Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.
Lome var nabo med Songül, på Holmlia.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.
Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).
(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).
Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.
Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.
Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.
For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.
For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).
Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.
Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.
Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).
At: ‘Er det slavejobb?’.
(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).
Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.
Hu jobba mye i posten, (husker jeg).
Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.
Så sa han hei, til hu Fiza, da.
Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.
For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.
(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.
Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).
Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.
For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).
Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.
Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.
Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.
(I tilfelle det var noe der, kanskje).
Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).
Så da bare lukka jeg igjen døra, da.
For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.
Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.
Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.
Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.
Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.
Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).
Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.
Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.
Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.
For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.
Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.
Det var vel kanskje litt rart.
Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.
(For hva skulle de der, liksom).
Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.
Det er mulig.
Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.
Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.
(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).
Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.
Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.
Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.
(For dette var ikke klart for meg, da).
Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.
(Noe sånt).
Så jeg var stressa, da det her skjedde.
Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.
Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.
Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.
Det veit jeg ikke.
Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.
Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Av en eller annen grunn).
Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.
Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.
Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.
Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.
(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).
Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.
Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.
(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.
Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.
For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.
For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.
Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.
Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.
For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.
Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).
Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.
Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).
Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).
Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.
For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.
Og det syntes jeg at var greit.
For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.
Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.
Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.
Så slo jeg til på det, da.
For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.
For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.
Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.
For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.
Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.
Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.
Så fra våren 2003.
Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.
Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.
Noe som var litt slitsomt.
For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.
Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.
Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.
Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.
Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).
Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.
Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).
(Noe jeg ikke likte da.
Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.
Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Altså, må man like noe, for å selge det?
Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?
Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?
Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?
Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.
Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.
Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).
Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.
Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også forresten, høsten 2003.
At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.
(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.
Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.
Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).
Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).
Høsten 2003, da.
Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.
Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.
Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.
Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.
Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.
(Husker jeg).
Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.
For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).
(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).
Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.
Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.
Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.
Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).
For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.
Men det er jo bare tull og tøys.
For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.
Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.
Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.
En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.
Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.
Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.
Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.
Så når jeg tenker tilbake på den her tida.
Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.
Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.
Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.
Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.
Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).
At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.
(For å si det sånn).
Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).
Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.
(Nemlig skoleåret 1988/89).
Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).
Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.
Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.
For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).
Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.
For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.
Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.
I et par sesonger.
Den første sesongen som jeg spilte for dem.
(Som jeg kan huske nå, ihvertfall).
Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).
Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.
(Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).
Men jeg husker fra en av de første kampene.
(Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).
At jeg sa til Magne Winnem.
(Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.
Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.
For de mangla folk, i begynnelsen, da).
At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).
Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).
Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).
Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.
Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.
Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.
Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.
Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.
Det veit jeg ikke.
Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.
(Hva vet jeg).
Hm.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.
Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.
Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.
(Kan man vel muligens si).
Noe som kanskje var litt rart.
For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.
(Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).
Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.
(Selv om min fetter, Øystein Olsen.
Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.
Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.
Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.
Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.
Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.
For å få litt avveksling, liksom.
Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.
Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.
Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.
(Når det gikk an å trene på gresset der, da).
Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.
(Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.
Og vi imponerte vel litt, tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.
Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.
For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).
Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.
Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.
(Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.
Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).
(På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).
Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.
Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.
Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.
Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.
(Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.
For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.
For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.
For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.
Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.
Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.
De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.
Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).
De hadde også vært slitsomme, da.
Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).
Så jeg måtte ta en finte og, da.
Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.
Og da falt han gardisten av, da.
Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.
(Noe sånt).
Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.
(Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).
Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.
Og en største gardistene.
Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).
(Mens ballen var langt unna, da).
For å markere seg, vel.
Eller for å true, kanskje.
(Noe sånt).
Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.
Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.
(Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).
Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.
Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.
For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.
Og da ble det som en finte da, (husker jeg).
For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.
Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.
Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.
Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.
Og så løp jeg etter ballen.
Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.
For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.
Så han falt liksom av, da.
Og en annen gang, i den samme omgangen.
Da jeg hadde et løp, med ballen.
Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.
For å prøve å få bort han angriperen, da.
(Som da hadde blitt forsvarer).
Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.
Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.
Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.
(Må man vel si).
For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.
Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.
Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.
(Som vel hadde fått pupper og det hele.
Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).
De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.
Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).
(Til en annen på laget vårt, da).
At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.
(Noe sånt).
Og uten at jeg skjønte helt poenget.
Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.
Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.
Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.
Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.
Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.
Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).
Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).
For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.
For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.
På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.
Så jeg oppførte meg litt myndig, da.
Uten å tenke meg om, kanskje.
For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.
(For å si det sånn).
Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.
Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.
Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.
Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.
Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.
Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.
Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).
Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.
Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.
(Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).
Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).
Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.
At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.
Det var landslagstrøya til Frankrike, da.
(Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).
Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.
Men det finnes kanskje en forklaring.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som frika meg ut litt.
Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.
Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.
Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.
(Ihvertfall den første tida).
Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.
For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.
Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.
På TV-en, da.
Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.
(Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.
For å se hvordan det gikk, da.
For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.
(Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).
Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.
Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.
Siden TV-en var litt uskarp, vel.
Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.
Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).
Og da husker jeg, det.
At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.
At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).
(Noe i den duren).
Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.
Og hvem som scorte målene, da.
Og også hvordan de scorte dem, da.
Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).
For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.
Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
På Rimi Langhus, så var det litt ‘mangelvare’ på folk, etter at de to ‘horene’, (eller hva de var), til trainee-butikksjef Thomas, (fra Bøleråsen), hadde slutta.
Men søstera mi Pia, hu fortalte meg det, (muligens på vei tilbake fra tante Ellen sin femtiårsdag, i Nevlunghavn), at onkel Runar sin yngste sønn, Øystein, var arbeidsledig, da.
(Etter visstnok å ha studert på IT-akademiet.
Hvor jo Magne Winnem jobba.
Og jeg jo var med å spille bedriftsfotball, da.
Men jeg fikk aldri spurt Magne Winnem om han kjente Øystein Olsen.
For Magne Winnem, han var aldri på #blablabla, for eksempel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så enten, så ringte jeg han Øystein selv, eller så fikk jeg Pia til å ringe.
Og så dukka han Øystein opp, på Rimi Langhus, da.
Med den Mercedes Gelendewagen, som faren min, hadde sklidd baklengs ned veien opp til Birkebeiner-hytta, på Sand med, (før Øystein ble født), på begynnelsen av 80-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lærte opp han Øystein Olsen selv, i kassa, på Rimi Langhus der, da.
Og han Øystein, han ble litt sur, (husker jeg).
Da jeg sa til han det, at han måtte si ‘takk’ og ‘versågod’, til kundene, som handla, på Rimi Langhus, da.
For det likte han ikke, (husker jeg).
Så Øystein Olsen, han var nok ikke så utadvendt, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Men jeg kjente ikke han Øystein Olsen så utrolig bra, da.
Jeg hadde vel bare prata møtt han, et par ganger, etter at han hadde lært å prate, (tror jeg)..
Og det var vel sommeren 1990.
(Da jeg var på besøk hos onkel Runar og dem, i Son, i en uke, eller noe sånt, vel).
Og på det slektstreffet, i Son, i romjula 1997, (var det vel).
Da de liksom skulle innvie det svømmebassenget, som dem hadde ‘fabla’ om, siden 70-tallet omtrent, da)
Og det var vel derfor, at jeg også trodde det, at han kanskje kunne ha godt av, å jobbe litt i butikk, da.
Så ble han kanskje litt mer utadvendt, da.
(Og litt mindre nerdete kanskje, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Øystein Olsen noen ganger kom seg på jobb, ved å ta tog, (fra Sonsveien togstasjon), vel.
(Han måtte vel muligens bytte tog i Ski, hvis jeg skjønte det riktig).
Og det var et stykke, mellom Langhus og Son, fant jeg ut.
(Selv om begge disse stedene ligger i Follo, da).
For jeg kjørte Øystein Olsen hjem fra jobben, et par ganger, da vi begge jobba seinvakt, da.
Og da ville han ikke at jeg skulle kjøre han helt fram til den store villaen deres, i Isdamveien, (husker jeg).
Men han ba meg om å slippe han av like ved der jeg hadde prøvd å tagge hakekors, (i mangel av andre ideer), inni et fraflytta hus, i starten av Isdamveien der, på midten av 80-tallet, da.
(For jeg ble liksom presset, av Ove og onkel Runar, til å begynne med grafitti, da.
Og jeg kjøpte ikke noen sprayboks, på en Sverige-tur, som faren min og onkel Runar dro med Ove og meg på, da.
(For jeg syntes vel at kinaputter var artigere, på den her tida).
Men da ga onkel Runar meg penger, for å kjøpe en sprayboks, (til meg selv), som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å kjøpe da, husker jeg.
(Så jeg måtte gå inn i den butikken, i Strømstad vel, enda en gang, da).
For grafitti, det var mer en Follo-ting, enn en Berger-ting, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte Øystein Olsen, hjem fra Rimi Langhus, så kjørte jeg også en tur ned til havna, i Son der, da.
(Etter å først ha sluppet av Øystein Olsen, da).
Og jeg kikka litt på båtene og sånn der, da.
Noe jeg hadde gjort mange ganger før, under oppveksten, da.
For jeg var ganske ofte med faren min, de to-tre åra, (eller hva det var igjen), som han dreiv og bygde, på det store huset, til onkel Runar, i Son, (på 80-tallet), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Langhus, så jobba det også ei håndball-dame, (var hu vel), som het Ingvill Storø, forresten.
Og hu bodde rett over veien, for butikken, og hu pleide også å dra til Nevlunghavn, om somrene, (husker jeg at hu sa, en gang).
(Sikkert fordi at jeg nevnte at jeg skulle i bestemor Ingeborg sin bursdag, i Nevlunghavn, da.
Noe sånt).
Og jeg fortalte hu Ingvill Storø det, at bestemor Ingeborg, var litt kjent, i Nevlunghavn.
Siden hu pleide å ha maleriutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn der, om somrene, da.
Men da svarte ikke hu Ingvill Storø noe, (husker jeg).
Så det er mulig at hu trodde at jeg jugde, da.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker forresten det, at hu Ingvill Storø.
Hu dukka opp på Rimi Langhus der, en sommer, på begynnelsen av 2000-tallet.
(Sommeren 2004, må forresten det her ha vært, så jeg på nettet nå).
Og fortalte det, at hu hadde vært Cumshots-konsert, (med Kristopher Schau), på Quartfestivalen.
Også hadde plutselig Fuck for Forest dukka opp, på scenen der.
Og det hadde visst vært litt spesielt å se på, fortalte hu Ingvill Storø meg, da.
Så da ble hu nok rimelig vill og gæern, av å være på den konserten, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også ei annen deltidsansatt kassadame der, som het Ingunn.
Og hu fortalte meg det en gang, at hu hadde gått i samme klasse, som fotballspilleren Martin Andresen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg vel muligens klagde litt til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
På at det lå så mye skrot, inne på et lager, som Rimi Langhus var et av firmaene, som disponerte, da.
Og da ba distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, om å rydde det svære lageret, da.
(Husker jeg).
Så da ringte jeg og bestilte en container, husker jeg.
Og så fikk jeg vel låseansvarlig Kjetil Furuseth, (må det vel ha vært), til å jobbe min vakt, da.
Og så jobba jeg en hel vakt, (ihvertfall), med å kaste skrot, som lå inne på det lageret, da.
For andre Rimi-butikker, de hadde brukt det lageret, som et slags skrot-lager, i årenes løp, da.
Og noen hadde også plassert en TV, inne på det skrot-lageret da, husker jeg.
Og det nevnte jeg for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, husker jeg.
Men det kan jo også ha vært et av de andre firmaene, som disponerte det lageret, som hadde satt den TV-en der.
Det er mulig.
For det var vel litt rart, at det stod en halvgammel TV, inne på et sånt lager, fullt av gamle butikkhyller osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på Vevelstad der.
At ei dame, som ligna litt på Nemi, (må man vel si).
Hu jobba inne hos frisøren, (eller noe sånt), i det samme bygget, som Rimi Langhus, da.
Og hu Nemi-dama, hu var innom, på Rimi Langhus, en del ganger da, (husker jeg).
Og det bygget, (som er revet nå vel), som både frisøren og Rimi Langhus holdt til i, da.
Det var et veldig langstrakt, to-etasjers bygg, (eller noe sånt), da.
Og i den delen av dette bygget, hvor Rimi Langhus holdt til, der hadde det vært matbutikk, i en del tiår, vel.
(Selv om jeg ikke husker akkurat nå, hva Rimi Langhus het, før den butikken ble Rimi, da.
Men Tove i kassa, hu husker kanskje det.
Selv om hu vel også hadde jobba, i en eller flere matbutikker, inne i Oslo, i en del år, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
