johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.

    Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.

    (Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.

    Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).

    Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.

    (Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).

    Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.

    Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).

    For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.

    Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.

    Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.

    Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.

    Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.

    (Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).

    For å se på den butikken, da.

    For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.

    Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.

    Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.

    Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.

    For dette var vel en lørdag vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.

    Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.

    Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.

    Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.

    (Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.

    Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.

    De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.

    Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.

    Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.

    Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.

    (For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).

    Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.

    Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.

    (Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).

    Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.

    (Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).

    Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.

    Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.

    Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.

    Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).

    Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.

    Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.

    For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.

    Ellers så kom han for seint på jobben, da.

    Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.

    Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.

    Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.

    For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.

    Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).

    (Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.

    Siden han hadde så dårlig ånde, da.

    En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.

    (For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).

    Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.

    Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

    På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

    En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

    For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

    For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

    Fritiden min var min, mente jeg.

    Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

    Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

    Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

    Så jeg ble rimelig satt ut, da.

    Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

    Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

    Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

    Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

    Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

    (Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

    Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

    For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

    Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

    Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

    Og de ville liksom på besøk til meg, da.

    Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

    Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

    Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

    Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

    For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

    Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

    (Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

    Ihvertfall på fester.

    Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

    Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

    Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

    Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

    (For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

    En av de første dagene, som jeg bodde der.

    Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

    Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

    Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

    (For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

    Da ringte vel alltid folk først).

    Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

    For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

    Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

    Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

    Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

    Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

    (Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

    Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

    Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

    Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

    (Som leder, i Rimi, da).

    Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

    Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

    Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

    Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

    (Mens han nesten gliste litt, vel).

    Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

    Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 1: Innflyttingsfesten

    På innflyttingsfesten min, i leilighet 303, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate 5, på St. Hanshaugen.

    Så dukka Magne Winnem opp, med sin kone Elin, (husker jeg).

    Og Andre Willassen, (fra Gjerdes videregående), og hans dame, (som jeg kun så denne ene gangen vel, og ikke husker hva heter nå, dessverre), dukka også opp, husker jeg.

    (Hu dama til Andre Willassen, hu jobba vel på CC Matsenter, i Drammen, hvis jeg husker det riktig.

    Der hvor Andre Willassen selv jobba som assisterende butikksjef.

    Men Rimi kjøpte opp CC Matsenter og CC Storkjøp, (hvor jeg jo hadde jobba, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes videregående), på den her tida.

    Så jeg mener at Andre Willassen, fortalte meg det, på den her innflyttingsfesten, (må det vel ha vært), at CC Storkjøp nå hadde blitt til en Rimi-butikk, (den også).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært i 30-års dagen, til Morten Jenker, (fra Rimi), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, noen år før det her.

    Og jeg huska jo det, at han bød på gryterett da.

    Så det var kanskje derfor at jeg kjøpte med et par Diva Grandama-pizzaer.

    (Som jo butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde sagt, at det var så bra kvalitet på, da).

    Og stekte de, under den her innflyttingsfesten, da.

    (For jeg fant vel en gammel steikeovn, i kjelleren, i Rimi-bygget der, mener jeg å huske.

    En kjeller som var noe lignende av den boden, på Ungbo, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Nemlig at det var sånn, at det var lov å ta det som stod der, av møbler osv., som folk hadde satt fra seg der, da.

    For han vaktmesteren, han hadde vel visst meg rundt der, den dagen jeg fikk nøklene til leiligheten, da).

    Noe vel Andre Willassen, hinta litt om, at han ikke syntes var så gildt, vel.

    Kanskje fordi at dette var de billigste pizzaene.

    (Hvem vet).

    Men jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg den Toyota HiAce-en, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), og jeg måtte også kjøpe noen nye deler, (som måtte byttes), til den, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen klagde også over musikken jeg spilte, husker jeg.

    For da han skulle gå hjem, så la han merke til det, at jeg hadde en CD med DumDumBoys, som het ‘Splitter Pine’, (et album som vi hørte mye på, i Geværkompaniet), stående i CD-stativet, da.

    Og da sa Andre Willassen noe sånt som, at ‘har vi sitti og hørt på den dårlige musikken, i hele kveld, mens du har hatt den CD-en, stående i CD-stativet, hele tida?’.

    Noe sånt.

    Så Andre Willassen, han var sur på meg da, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg hadde nekta han, å kikke gjennom CD-ene mine.

    Så det kunne han vel gjort, hvis han ville det, egentlig.

    Og forresten så mener jeg å ha lest det, i avisa, eller noe.

    At på fester i Norge, så er det vanlig, at verten bare byr på potetgull, eller noe lignende.

    Så jeg slo vel egentlig litt på storetromma da, syntes jeg.

    Siden jeg stekte pizza, i tillegg til å vel også ha kjøpt potetgull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han klagde også, på den her festen.

    For han mente det, at jeg var for diskret, når det gjaldt, å vise frem ‘godsakene’.

    Eller, det han mente, var at jeg ikke burde gjemme bort de to videospillerne mine.

    For de stod i et skap, (som jeg hadde hatt med fra Ungbo vel), under TV-en, (som fortsatt var den Mitsubishi-TV-en, som jeg kjøpte, på Spaceworld, (i Drammen), på midten av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    For Magne Winnem, han mente det, at jeg burde være macho, (eller ‘harry’), og liksom ikke ‘gjemme bort’ video-spillerne mine, og videofilmene mine, bak noen skap-dører, da.

    Og seinere, så tok jeg vel av de skapdørene.

    Og jeg monterte også på noen hjul, under det hylle-møbelet, da.

    Sånn at man kunne rulle TV-en, (og de video- og DVD-spillerne som etterhvert stod under TV-en), nærmere sitteplassene, i stua der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin og Magne Winnem.

    Og Andre Willassen og dama hans.

    De gikk hjem, mens kvelden, (eller ihvertfall natten), ennå var ung da, (må man vel si).

    Og jeg var vel kanskje litt rastløs, da.

    Og jeg hadde vel kanskje ikke drukket så mye, innimellom all pizzasteikinga, osv.

    Men jeg huska jo det, at jeg nå bodde i Oslo sentrum, da.

    (Og jeg følte meg vel kanskje litt kul, på grunn av det her, da).

    Så jeg gikk i cirka 10-15 minutter, da.

    Nedover Ullevållsveien, som ble til Akersgata, da.

    (For jeg visste nemlig veien ned til Oslo sentrum, fra St. Hanshaugen.

    For jeg hadde jo liggi over, hos Magne Winnem, 4-5 år, før det her.

    Da vi gikk den samme veien, for å hilse på Jan Tore Sanner & Co., i Unge Høyre, under valgkampåpninga, i Spikersuppa, høsten 1991.

    Siden Magne Winnem og jeg, jo hadde vært med på å jobbe med Unge Høyre sitt valgkampprogram, for dette kommunevalget da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Og forbi regjeringskvartalet da, til jeg kom fram til Grensen.

    Og når jeg gikk til venstre, i Grensen.

    Så var det bare noen meter å gå, så lå det smuget som ledet inn til So What der, på min venstre side, da.

    Og jeg var jo blakk, etter å ha kjøpt meg bil, osv.

    (Det her var vel helt i slutten av januar, (i 1996), vil jeg vel tippe på.

    Så jeg venta vel på februar-lønninga, da).

    Og derfor, så bestemte jeg meg for å dra på So What, (som lå i det samme lokalet, som diskoteket Marylin tidligere hadde ligget i), da.

    For jeg mistenkte vel at det var gratis å komme inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg stod i køen, utafor So What der, da.

    Mens jeg overhørte at noen folk dreiv og baksnakka meg, vel.

    For jeg gikk i noen litt dølle klær, (en chinos-bukse og en skjorte), som jeg hadde kjøpt på tilbud, på Dressmann, vel.

    (De samme klærne, som jeg hadde på meg, på dansketuren, med Rimi Nylænde, forresten.

    Da jeg dansa med hu afrikanske dama, på dansegulvet, på Stena Saga der, (var det vel).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For jeg hadde brukt mesteparten av pengene mine, på kjøretimer, i månedene før det her, da.

    Så jeg så nok ikke så kul ut, i klesveien, da.

    Så jeg overhørte at noen folk babla om meg, og sa noe sånt som, at hvis ‘sånne folk’, skal dukke opp her, så må vi kanskje ha cover-charge her.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg vet hva de mente med ‘sånne folk’, liksom.

    Men de mente vel kanskje folk som ikke gikk i kule nok klær, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel inne på So What der, så gikk jeg ned i kjelleren der.

    (Der hvor jeg møtte søstera til Gøril, (fra CC Storkjøp og Høyen), den gangen vel, som jeg var ute på byen, (da So What fortsatt het Marylin), for dimmepengene mine, sammen med søstera mi).

    So What var helt annerledes enn Marylin da, (for å si det sånn).

    Det var gratis inngang, på So What.

    (Noe det ikke hadde vært, på Marylin.

    Selv om Magne Winnem og jeg, pleide å komme inn gratis der, av dørvaktene da, siden vi var stamgjester, eller hva grunnen kan ha vært).

    Og musikken, som ble spilt, på So What, det var alternativ rock og indie-musikk, da.

    Og brit-pop, som var på frammarsj, på den her tiden.

    Jeg ble stående ikke så langt unna dansegulvet, mens jeg drakk av en halvliter, og hørte på den gode musikken, mens jeg så meg litt rundt der, og på folka som dansa osv., da.

    Ved siden av meg, så stod det ei dame, som jeg begynte å prate med, om forskjellig, da.

    Vi prata vel litt om musikk, tror jeg.

    Hu hadde litt former da, (må man vel si).

    Men ikke så mye at man kunne si at hu var feit, vel.

    Og jeg hadde jo drukket, så.

    Så det endte med det, at hu dama, ble med meg hjem, til St. Hanshaugen, for å høre på musikk, da.

    Og jeg viste henne den ‘nye’ Toyota HiAce-en min, når vi gikk forbi den, på parkeringsplassen, utafor Rimi-leilighetene der, da.

    Og vi så igjennom CD-ene mine, da.

    Og hu likte Nirvana-albumet mitt, (nemlig ‘Nevermind’).

    Og jeg hadde også noen andre sanger, som hu syntes at var kule vel.

    Nemlig Nick Cave, med sangen ‘Do you love me’.

    Og Renegade Soundwave, med en sang som het nettopp ‘Renegade Soundwave’, vel.

    (Som var på en CD, som hadde fulgt med et musikkblad, som jeg hadde kjøpt, på Drammen jernbanestasjon, den jula, (jula 1994 vel), som Pia og jeg, hadde feira jul, i vannsengbutikken, i Drammen, (mener jeg å huske)).

    For hu dama her, hu var så glad i alternativ musikk, da.

    Og jeg var jo litt bevandret, i den musikk-sjangeren, selv.

    For jeg kjente jo Cecilie Hyde, og Lyche-gjengen, fra Drammen, (fra da jeg var russ, på Gjerdes videregående), som jo stort sett hørte på alternativ musikk, med band som Depeche Mode og the Cure, (og det som verre var, hadde jeg nær sagt).

    Så det var ikke sånn at alternativ musikk, var noe helt nytt for meg, akkurat.

    Og jeg hadde jo også prøvd å følge meg litt, på musikk-fronten, i de årene, som hadde gått, siden jeg hadde blitt kjent med Cecilie Hyde, og de her folka, da.

    (Jeg hadde jo kjøpt noen the Cure bootleg-kassetter, på Kensington Market, i London, blant annet, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo en stund siden, for meg, (nemlig cirka fem år vel), siden jeg skikkelig hadde pult, (nemlig med hu Ragnhild fra Stovner, da).

    Så jeg, jeg var jo rimelig desperat, da, (må jeg vel si).

    Så derfor, så var jeg vel også rimelig forsiktig, (mener jeg å huske).

    (Jeg ville liksom ikke gjøre noe ‘galt’ da, når jeg først hadde fått ei dame med meg hjem, liksom).

    Men plutselig, når vi så gjennom musikken min, så ville hu dama elske, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Da hu syntes at jeg hadde god musikksmak, kanskje.

    Noe sånt.

    Og da endte vi opp i senga mi, da.

    (Som jo var den gamle rammemadrassen, til Magne Winnem).

    Og vi klinte og sånn, da.

    Og hadde skikkelig forspill da, (heter det vel).

    Og det ble ganske hett da, å ligge oppå henne der vel.

    Og tilslutt, så var vi så avkledde osv., at jeg bare stakk pikken min inn i fitta hennes, da.

    Men da reagerte hu litt, etter et par minutter, (eller noe), da.

    Og sa at hu ville at jeg skulle bruke kondom, da.

    Og da gikk jeg og fant det, i hylla, som var ovenfor kjøleskapet der, liksom, da.

    Og så lå vi å pulte hele natta, da.

    Mens vi hørte på Nirvanas Nevermind-album, kanskje fire eller fem ganger, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi pulte så hørte jeg nesten hele tida piercingen hennes, som hu hadde i tunga.

    For den klirra mot tennene hennes da, (husker jeg).

    Og så sovna jeg, med kondomen på meg, husker jeg.

    Og når jeg våkna, etter et par timer, (eller noe sånt).

    Så begynte vi å pule igjen da, husker jeg.

    Og da følte hu dama på pikken min, for å sjekke at det var en kondom på den, da.

    For aids-frykten, (som hadde begynt på 80-tallet), den var vel fortsatt rimelig i live, på 90-tallet, vel.

    (Eller hva det her kan ha kommet av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at jeg så på hu dama, mens hu gikk nedenfor nedenfor terrassen min, (over parkeringsplassen der), på vei mot Bjerregårdsgate og Ullevållsveien, da.

    Jeg hadde vel spurt henne, om hu ville ha frokost.

    Men det ville hu ikke, da.

    Og hu så ikke feit ut, (vil jeg si), fra terrassen min der.

    Men hu så kanskje litt frika ut, da.

    Hu gikk vel kanskje i svarte olabukser istedet for blå olabukser, (og sånn), da.

    (Litt den stilen der, liksom).

    Og hu gikk litt rart da, (vil jeg vel si).

    Så man kunne nesten se at hu hadde blitt pult da, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg trengte bare å bo noen få dager, på St. Hanshaugen, før jeg klarte å få med meg ei dame hjem.

    Noe jeg ikke hadde klart, en eneste gang, på de 4-5 åra, som jeg hadde bodd, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), da.

    Så jeg var rimelig fornøyd, da.

    Og da Magne Winnem og Andre Willassen dukka opp på døra mi.

    (Av en eller annen grunn.

    Andre Willassen, (og dama hans), hadde vel kanskje liggi over hos Magne Winnem og dem, på Bergkrystallen.

    Det er mulig.

    Og det var sikkert Magne Winnem sin ide, at jeg skulle ha innflyttingsfest der og.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så fortalte jeg dem det, da.

    At det var flaks, at dem ikke hadde dukka opp der tidligere.

    For jeg hadde hatt ei dame der, da.

    Og jeg forklarte også det, at vi hadde hatt sex omtrent hele natta, da.

    Og jeg var litt sånn daff, på grunn av det her, da.

    Og at jeg ikke hadde fått somla meg ut døra, for å kjøpe meg en avis, engang.

    Og Magne Winnem og Andre Willassen var kanskje litt morske og alvorlige, (eller sjalu), eller noe sånt, da.

    Det er mulig.

    Før de stakk igjen, omtrent like raskt som de hadde dukka opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

    Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

    (Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

    Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

    (En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

    Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

    Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

    (Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at denne nye safttypen.

    Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

    (For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

    Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

    Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

    Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

    Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

    For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

    (Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

    Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

    Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

    Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

    Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

    Men jeg mener å huske at det var sånn.

    Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

    Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

    Enda jeg bare var assistent der, da.

    For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

    Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

    Før jeg lot de få mindre plass.

    For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

    Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

    (Selv om de ble billigere for kundene, også.

    Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

    Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

    Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

    Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

    Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

    Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

    (Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

    For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

    Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

    Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.

    Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

    Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

    Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.

    Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med det.

    At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

    Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).

    Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

    Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.

    Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

    Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

    Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

    (Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

    Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

    Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.

    For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

    Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

    Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

    Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

    (For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

    Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

    (Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så ble jo barbermaskinen min stjålet.

    Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).

    Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.

    Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.

    Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.

    Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.

    Men jeg fant ikke barbermaskinen min.

    Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.

    Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.

    (For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.

    Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).

    Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.

    Var Maylinn ei tenåringshore?

    Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?

    Hva vet jeg.

    Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.

    Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.

    Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.

    (Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).

    Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.

    Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.

    Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.

    Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.

    Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.

    Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).

    (Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).

    Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).

    Og da Neya skulle flytte ut.

    Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.

    Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.

    (For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.

    Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).

    Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.

    Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).

    Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.

    Siden han hadde en så travel jobb, da.

    Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.

    Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.

    Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).

    Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.

    At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.

    Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.

    For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.

    Enn at man var kolleger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.

    En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.

    (Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.

    På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).

    Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).

    Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.

    Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).

    (I fylla da).

    Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.

    (For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).

    Og det pleide de alltid å gjøre, da.

    Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.

    (Like før den kom til Torgbua der, da).

    Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.

    Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.

    Som plutselig tok seg til øyet, da.

    Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.

    Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.

    For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.

    Og han sa at det var greit, da.

    Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.

    Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.

    Men jeg var vel kanskje litt full, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.

    Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.

    (Som lå utafor Torgbua der, da).

    En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.

    Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.

    Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).

    At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Det er derfor vi er her.

    Det er derfor vi er her’.

    Osv.

    Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.

    Som svar til de kara, da.

    Og den versjonen, den gikk sånn her, da:

    ‘Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Det er derfor vi er her.’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.

    De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.

    En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.

    Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.

    Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).

    Men så ikke.

    Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.

    Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.

    Så jeg var ikke så kjent der, da.

    Men dette var om vinteren, da.

    Så det var mye snø i skogen, heldigvis.

    For jeg var jo full.

    Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.

    For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.

    (Lurer jeg på nå, ihvertfall).

    For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).

    Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 85: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIV

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    (Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.

    Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.

    Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.

    (Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).

    For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.

    Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.

    Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.

    (For det var jo Elisabeth Falkenberg).

    Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.

    (For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).

    Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).

    (Jeg mener at det må ha vært den her gangen.

    Hvis det ikke var en annen gang).

    Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).

    (Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).

    Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).

    I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.

    Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.

    Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.

    Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).

    Men butikkstandarden var veldig bra, da.

    Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.

    Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.

    (Etter at alle varene var satt opp, da).

    Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.

    (Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.

    Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.

    (Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).

    Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.

    For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.

    Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.

    Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.

    Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.

    (Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).

    Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.

    For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.

    (Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).

    Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.

    (Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.

    Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).

    At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.

    (Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).

    Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).

    Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.

    Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.

    For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.

    En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).

    Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.

    Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.

    (Fra 60-tallet, eller noe).

    Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt melkebestilling.

    Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.

    (Til en bestemt dag, da).

    Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.

    Og så minus en halv dag til, liksom.

    (Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).

    Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.

    Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.

    Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.

    (Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).

    Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.

    Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.

    Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.

    Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.

    Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.

    Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.

    For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.

    Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.

    Siden de da har med melk for lørdagen og.

    (Siden de ikke leverer melk, på lørdager).

    Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.

    (For kundene bakte bløtkake, osv).

    Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.

    Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.

    For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.

    Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.

    Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.

    I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.

    Den feilen er vel ganske standard.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.

    Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.

    Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.

    Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.

    Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.

    Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.

    For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.

    Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.

    Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.

    Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.