Stikkord: Magne Winnem
-
Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken
Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.
Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).
Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.
Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.
Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).
Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.
Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.
Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.
Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).
Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.
Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.
Og jeg tror at det var lov.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.
For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.
Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).
Og det sa de at var greit, da.
Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.
Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.
Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(Hvis det ikke var enda seinere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.
Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).
(For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.
Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.
Som var noen timers kjøring, da).
Som jeg drakk da, om kvelden.
Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.
For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).
De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.
(Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.
Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).
Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.
Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.
(Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.
Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.
Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.
(For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).
Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.
Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.
(For jeg hadde jo også personsøker, da.
Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.
Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.
For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.
Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.
Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.
For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.
Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.
Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).
For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).
Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.
Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.
(Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).
Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.
Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.
Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.
(Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).
Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.
Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).
For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.
For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).
For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus
Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.
(Av en eller annen grunn).
Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).
Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).
Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).
Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.
For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).
Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.
(Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.
På en enhet for ortopedi, heter det vel.
Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.
På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.
Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.
Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.
Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.
Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.
Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.
Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.
Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.
Så jeg leste litt i den her boken, da.
Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.
Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.
Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.
(Eller noe sånt).
Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.
For man kunne få infeksjoner, osv.
Så jeg ble litt nervøs nesten, da.
Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.
Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.
Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.
Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).
Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.
(For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.
For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).
Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.
Men det orka ikke jeg, da.
For ikke hadde jeg med arbeidstøy.
Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.
Og jeg uroet meg for operasjonen, da.
Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.
Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.
Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.
Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.
For det orka jeg ikke, da.
For jeg var urolig før operasjonen, da.
Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.
(Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.
Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.
Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).
Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.
For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.
Så sånn var det.
Bare jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen
Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.
Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.
(Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).
Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.
Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).
(Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.
Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.
For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).
Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.
Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.
(Noe sånt).
Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.
Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.
Og det fikk jeg og.
Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.
(Med en litt tøff tone, vel).
Og det likte ikke jeg, da.
For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.
Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).
Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).
Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.
For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.
Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.
(Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.
Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.
(På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).
Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).
Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.
Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.
(Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.
Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.
Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.
(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.
For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg fikk meg lappen og bil.
Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.
(For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).
Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.
Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).
Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.
Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.
For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.
Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.
For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).
Og det krysset er liksom i en bakke, da.
Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.
At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.
(Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.
Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.
Så jeg svarte ikke noe, da.
(For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).
Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.
For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.
Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.
(Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).
Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).
Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).
For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.
Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.
Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.
Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).
Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).
Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).
Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.
Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).
Men det gjorde han ikke da, svarte han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen
På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.
Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.
Hu pleide noen ganger å gi meg råd.
En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.
Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.
(For jeg var kanskje litt stressa, da).
Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).
I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.
Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.
Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.
Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.
Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.
Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.
Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).
Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.
(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).
Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.
Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.
Og det dem egentlig trengte meg til der.
Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.
Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.
(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).
Og den oppgaven klarte jeg greit, da.
(Synes jeg selv, ihvertfall).
For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.
Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.
Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.
For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.
Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.
Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.
Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).
Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.
Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.
Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.
(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).
For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.
For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.
Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.
For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).
Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.
For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.
Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).
At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.
For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.
Og det likte jeg ikke da, husker jeg.
(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.
Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.
Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).
Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).
Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.
Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.
Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).
(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.
Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).
Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.
Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.
(Mest for å ha noe å si, da).
Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).
Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.
(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.
For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la også merke til det, (husker jeg).
At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.
De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.
Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).
For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.
Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.
(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.
Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.
(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).
Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.
Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.
Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).
De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.
Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.
Men jeg jobba der jo bare på søndagene.
Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.
Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.
Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).
Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.
Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.
Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.
Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).
Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.
Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.
Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen
De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.
De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).
Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.
Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).
Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.
(Etter at han spurte meg om det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).
Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.
(For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).
Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).
Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.
Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.
Også gikk det et minutt eller to, da.
Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).
Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.
Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).
(Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.
For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.
Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.
Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.
Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.
Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.
Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.
Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.
Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.
(Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).
Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.
Som var på ganske greie adresser, vel.
Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.
Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.
For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.
Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.
Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.
Så har det gått litt mer enn en time, da.
Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.
(På en streng måte, vil jeg vel si).
For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.
Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.
Og så spørre om det var greit.
Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).
Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.
Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.
For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.
Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.
Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.
Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).
Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.
(Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).
Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.
Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.
Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.
Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.
Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.
Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.
(Noe sånt).
Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.
For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).
Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.
For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).
Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.
Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.
Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.
Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.
(For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).
Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.
De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.
Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.
Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.
(Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
Den bestod for det meste av vinduer.
Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).
Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.
(Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).
Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.
Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.
(Selv om de ikke var på langt nær lange nok).
Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.
Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).
Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).
Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.
(Sikkert etter Haldis sitt ønske).
Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.
Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).
(I mangel av noe bedre, å henge der, da).
Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).
Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.
Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.
(Hvis jeg ikke blander.
Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.
Hm.).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.
Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).
Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.
Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.
Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.
For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.
Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.
Så var det sånn, (husker jeg).
At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).
At, ‘du får jo alt på en gang, du’.
(Noe sånt).
Og jeg skjønte hva hu mente.
For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.
Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.
Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.
(Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).
Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.
Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.
Og jeg var ikke helt enig med henne heller.
For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.
Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.
Men Christell ville jo ikke være med på kino.
Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.
For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.
Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).
Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.
(Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.
En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.
Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.
Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.
Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen
Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.
Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.
(Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.
Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).
Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.
(Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).
Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.
Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).
For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.
Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.
Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.
Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.
Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.
(Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).
For å se på den butikken, da.
For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.
Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.
Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.
Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.
For dette var vel en lørdag vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.
Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.
Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.
Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.
(Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.
Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.
Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.
De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.
Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.
Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.
Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.
(For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).
Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.
Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.
(Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).
Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.
(Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).
Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.
Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.
Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.
Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).
Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.
Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.
For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.
Ellers så kom han for seint på jobben, da.
Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.
Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.
Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.
For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.
Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).
(Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.
Siden han hadde så dårlig ånde, da.
En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.
(For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).
Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.
Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen
På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.
En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.
For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.
(Noe sånt).
Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.
For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?
Fritiden min var min, mente jeg.
Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.
Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).
Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.
Så jeg ble rimelig satt ut, da.
Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?
Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.
Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.
Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.
(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).
Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).
For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).
Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.
Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.
Og de ville liksom på besøk til meg, da.
Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.
Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.
Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.
Så jeg lot dem ikke komme inn, da.
For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.
Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.
(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.
Ihvertfall på fester.
Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).
Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.
Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.
Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.
(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).
En av de første dagene, som jeg bodde der.
Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.
Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.
Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.
(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.
Da ringte vel alltid folk først).
Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.
For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.
Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.
Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.
Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.
Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.
(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).
Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.
Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.
Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.
(Som leder, i Rimi, da).
Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.
Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.
Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.
Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.
(Mens han nesten gliste litt, vel).
Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.
Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 1: Innflyttingsfesten
På innflyttingsfesten min, i leilighet 303, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate 5, på St. Hanshaugen.
Så dukka Magne Winnem opp, med sin kone Elin, (husker jeg).
Og Andre Willassen, (fra Gjerdes videregående), og hans dame, (som jeg kun så denne ene gangen vel, og ikke husker hva heter nå, dessverre), dukka også opp, husker jeg.
(Hu dama til Andre Willassen, hu jobba vel på CC Matsenter, i Drammen, hvis jeg husker det riktig.
Der hvor Andre Willassen selv jobba som assisterende butikksjef.
Men Rimi kjøpte opp CC Matsenter og CC Storkjøp, (hvor jeg jo hadde jobba, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes videregående), på den her tida.
Så jeg mener at Andre Willassen, fortalte meg det, på den her innflyttingsfesten, (må det vel ha vært), at CC Storkjøp nå hadde blitt til en Rimi-butikk, (den også).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært i 30-års dagen, til Morten Jenker, (fra Rimi), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, noen år før det her.
Og jeg huska jo det, at han bød på gryterett da.
Så det var kanskje derfor at jeg kjøpte med et par Diva Grandama-pizzaer.
(Som jo butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde sagt, at det var så bra kvalitet på, da).
Og stekte de, under den her innflyttingsfesten, da.
(For jeg fant vel en gammel steikeovn, i kjelleren, i Rimi-bygget der, mener jeg å huske.
En kjeller som var noe lignende av den boden, på Ungbo, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Nemlig at det var sånn, at det var lov å ta det som stod der, av møbler osv., som folk hadde satt fra seg der, da.
For han vaktmesteren, han hadde vel visst meg rundt der, den dagen jeg fikk nøklene til leiligheten, da).
Noe vel Andre Willassen, hinta litt om, at han ikke syntes var så gildt, vel.
Kanskje fordi at dette var de billigste pizzaene.
(Hvem vet).
Men jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg den Toyota HiAce-en, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), og jeg måtte også kjøpe noen nye deler, (som måtte byttes), til den, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen klagde også over musikken jeg spilte, husker jeg.
For da han skulle gå hjem, så la han merke til det, at jeg hadde en CD med DumDumBoys, som het ‘Splitter Pine’, (et album som vi hørte mye på, i Geværkompaniet), stående i CD-stativet, da.
Og da sa Andre Willassen noe sånt som, at ‘har vi sitti og hørt på den dårlige musikken, i hele kveld, mens du har hatt den CD-en, stående i CD-stativet, hele tida?’.
Noe sånt.
Så Andre Willassen, han var sur på meg da, husker jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg hadde nekta han, å kikke gjennom CD-ene mine.
Så det kunne han vel gjort, hvis han ville det, egentlig.
Og forresten så mener jeg å ha lest det, i avisa, eller noe.
At på fester i Norge, så er det vanlig, at verten bare byr på potetgull, eller noe lignende.
Så jeg slo vel egentlig litt på storetromma da, syntes jeg.
Siden jeg stekte pizza, i tillegg til å vel også ha kjøpt potetgull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem, han klagde også, på den her festen.
For han mente det, at jeg var for diskret, når det gjaldt, å vise frem ‘godsakene’.
Eller, det han mente, var at jeg ikke burde gjemme bort de to videospillerne mine.
For de stod i et skap, (som jeg hadde hatt med fra Ungbo vel), under TV-en, (som fortsatt var den Mitsubishi-TV-en, som jeg kjøpte, på Spaceworld, (i Drammen), på midten av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Magne Winnem, han mente det, at jeg burde være macho, (eller ‘harry’), og liksom ikke ‘gjemme bort’ video-spillerne mine, og videofilmene mine, bak noen skap-dører, da.
Og seinere, så tok jeg vel av de skapdørene.
Og jeg monterte også på noen hjul, under det hylle-møbelet, da.
Sånn at man kunne rulle TV-en, (og de video- og DVD-spillerne som etterhvert stod under TV-en), nærmere sitteplassene, i stua der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin og Magne Winnem.
Og Andre Willassen og dama hans.
De gikk hjem, mens kvelden, (eller ihvertfall natten), ennå var ung da, (må man vel si).
Og jeg var vel kanskje litt rastløs, da.
Og jeg hadde vel kanskje ikke drukket så mye, innimellom all pizzasteikinga, osv.
Men jeg huska jo det, at jeg nå bodde i Oslo sentrum, da.
(Og jeg følte meg vel kanskje litt kul, på grunn av det her, da).
Så jeg gikk i cirka 10-15 minutter, da.
Nedover Ullevållsveien, som ble til Akersgata, da.
(For jeg visste nemlig veien ned til Oslo sentrum, fra St. Hanshaugen.
For jeg hadde jo liggi over, hos Magne Winnem, 4-5 år, før det her.
Da vi gikk den samme veien, for å hilse på Jan Tore Sanner & Co., i Unge Høyre, under valgkampåpninga, i Spikersuppa, høsten 1991.
Siden Magne Winnem og jeg, jo hadde vært med på å jobbe med Unge Høyre sitt valgkampprogram, for dette kommunevalget da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)).
Og forbi regjeringskvartalet da, til jeg kom fram til Grensen.
Og når jeg gikk til venstre, i Grensen.
Så var det bare noen meter å gå, så lå det smuget som ledet inn til So What der, på min venstre side, da.
Og jeg var jo blakk, etter å ha kjøpt meg bil, osv.
(Det her var vel helt i slutten av januar, (i 1996), vil jeg vel tippe på.
Så jeg venta vel på februar-lønninga, da).
Og derfor, så bestemte jeg meg for å dra på So What, (som lå i det samme lokalet, som diskoteket Marylin tidligere hadde ligget i), da.
For jeg mistenkte vel at det var gratis å komme inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg stod i køen, utafor So What der, da.
Mens jeg overhørte at noen folk dreiv og baksnakka meg, vel.
For jeg gikk i noen litt dølle klær, (en chinos-bukse og en skjorte), som jeg hadde kjøpt på tilbud, på Dressmann, vel.
(De samme klærne, som jeg hadde på meg, på dansketuren, med Rimi Nylænde, forresten.
Da jeg dansa med hu afrikanske dama, på dansegulvet, på Stena Saga der, (var det vel).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
For jeg hadde brukt mesteparten av pengene mine, på kjøretimer, i månedene før det her, da.
Så jeg så nok ikke så kul ut, i klesveien, da.
Så jeg overhørte at noen folk babla om meg, og sa noe sånt som, at hvis ‘sånne folk’, skal dukke opp her, så må vi kanskje ha cover-charge her.
Noe sånt.
(Uten at jeg vet hva de mente med ‘sånne folk’, liksom.
Men de mente vel kanskje folk som ikke gikk i kule nok klær, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel inne på So What der, så gikk jeg ned i kjelleren der.
(Der hvor jeg møtte søstera til Gøril, (fra CC Storkjøp og Høyen), den gangen vel, som jeg var ute på byen, (da So What fortsatt het Marylin), for dimmepengene mine, sammen med søstera mi).
So What var helt annerledes enn Marylin da, (for å si det sånn).
Det var gratis inngang, på So What.
(Noe det ikke hadde vært, på Marylin.
Selv om Magne Winnem og jeg, pleide å komme inn gratis der, av dørvaktene da, siden vi var stamgjester, eller hva grunnen kan ha vært).
Og musikken, som ble spilt, på So What, det var alternativ rock og indie-musikk, da.
Og brit-pop, som var på frammarsj, på den her tiden.
Jeg ble stående ikke så langt unna dansegulvet, mens jeg drakk av en halvliter, og hørte på den gode musikken, mens jeg så meg litt rundt der, og på folka som dansa osv., da.
Ved siden av meg, så stod det ei dame, som jeg begynte å prate med, om forskjellig, da.
Vi prata vel litt om musikk, tror jeg.
Hu hadde litt former da, (må man vel si).
Men ikke så mye at man kunne si at hu var feit, vel.
Og jeg hadde jo drukket, så.
Så det endte med det, at hu dama, ble med meg hjem, til St. Hanshaugen, for å høre på musikk, da.
Og jeg viste henne den ‘nye’ Toyota HiAce-en min, når vi gikk forbi den, på parkeringsplassen, utafor Rimi-leilighetene der, da.
Og vi så igjennom CD-ene mine, da.
Og hu likte Nirvana-albumet mitt, (nemlig ‘Nevermind’).
Og jeg hadde også noen andre sanger, som hu syntes at var kule vel.
Nemlig Nick Cave, med sangen ‘Do you love me’.
Og Renegade Soundwave, med en sang som het nettopp ‘Renegade Soundwave’, vel.
(Som var på en CD, som hadde fulgt med et musikkblad, som jeg hadde kjøpt, på Drammen jernbanestasjon, den jula, (jula 1994 vel), som Pia og jeg, hadde feira jul, i vannsengbutikken, i Drammen, (mener jeg å huske)).
For hu dama her, hu var så glad i alternativ musikk, da.
Og jeg var jo litt bevandret, i den musikk-sjangeren, selv.
For jeg kjente jo Cecilie Hyde, og Lyche-gjengen, fra Drammen, (fra da jeg var russ, på Gjerdes videregående), som jo stort sett hørte på alternativ musikk, med band som Depeche Mode og the Cure, (og det som verre var, hadde jeg nær sagt).
Så det var ikke sånn at alternativ musikk, var noe helt nytt for meg, akkurat.
Og jeg hadde jo også prøvd å følge meg litt, på musikk-fronten, i de årene, som hadde gått, siden jeg hadde blitt kjent med Cecilie Hyde, og de her folka, da.
(Jeg hadde jo kjøpt noen the Cure bootleg-kassetter, på Kensington Market, i London, blant annet, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo en stund siden, for meg, (nemlig cirka fem år vel), siden jeg skikkelig hadde pult, (nemlig med hu Ragnhild fra Stovner, da).
Så jeg, jeg var jo rimelig desperat, da, (må jeg vel si).
Så derfor, så var jeg vel også rimelig forsiktig, (mener jeg å huske).
(Jeg ville liksom ikke gjøre noe ‘galt’ da, når jeg først hadde fått ei dame med meg hjem, liksom).
Men plutselig, når vi så gjennom musikken min, så ville hu dama elske, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Da hu syntes at jeg hadde god musikksmak, kanskje.
Noe sånt.
Og da endte vi opp i senga mi, da.
(Som jo var den gamle rammemadrassen, til Magne Winnem).
Og vi klinte og sånn, da.
Og hadde skikkelig forspill da, (heter det vel).
Og det ble ganske hett da, å ligge oppå henne der vel.
Og tilslutt, så var vi så avkledde osv., at jeg bare stakk pikken min inn i fitta hennes, da.
Men da reagerte hu litt, etter et par minutter, (eller noe), da.
Og sa at hu ville at jeg skulle bruke kondom, da.
Og da gikk jeg og fant det, i hylla, som var ovenfor kjøleskapet der, liksom, da.
Og så lå vi å pulte hele natta, da.
Mens vi hørte på Nirvanas Nevermind-album, kanskje fire eller fem ganger, da.
(Noe sånt).
Og mens vi pulte så hørte jeg nesten hele tida piercingen hennes, som hu hadde i tunga.
For den klirra mot tennene hennes da, (husker jeg).
Og så sovna jeg, med kondomen på meg, husker jeg.
Og når jeg våkna, etter et par timer, (eller noe sånt).
Så begynte vi å pule igjen da, husker jeg.
Og da følte hu dama på pikken min, for å sjekke at det var en kondom på den, da.
For aids-frykten, (som hadde begynt på 80-tallet), den var vel fortsatt rimelig i live, på 90-tallet, vel.
(Eller hva det her kan ha kommet av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at jeg så på hu dama, mens hu gikk nedenfor nedenfor terrassen min, (over parkeringsplassen der), på vei mot Bjerregårdsgate og Ullevållsveien, da.
Jeg hadde vel spurt henne, om hu ville ha frokost.
Men det ville hu ikke, da.
Og hu så ikke feit ut, (vil jeg si), fra terrassen min der.
Men hu så kanskje litt frika ut, da.
Hu gikk vel kanskje i svarte olabukser istedet for blå olabukser, (og sånn), da.
(Litt den stilen der, liksom).
Og hu gikk litt rart da, (vil jeg vel si).
Så man kunne nesten se at hu hadde blitt pult da, (vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trengte bare å bo noen få dager, på St. Hanshaugen, før jeg klarte å få med meg ei dame hjem.
Noe jeg ikke hadde klart, en eneste gang, på de 4-5 åra, som jeg hadde bodd, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), da.
Så jeg var rimelig fornøyd, da.
Og da Magne Winnem og Andre Willassen dukka opp på døra mi.
(Av en eller annen grunn.
Andre Willassen, (og dama hans), hadde vel kanskje liggi over hos Magne Winnem og dem, på Bergkrystallen.
Det er mulig.
Og det var sikkert Magne Winnem sin ide, at jeg skulle ha innflyttingsfest der og.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så fortalte jeg dem det, da.
At det var flaks, at dem ikke hadde dukka opp der tidligere.
For jeg hadde hatt ei dame der, da.
Og jeg forklarte også det, at vi hadde hatt sex omtrent hele natta, da.
Og jeg var litt sånn daff, på grunn av det her, da.
Og at jeg ikke hadde fått somla meg ut døra, for å kjøpe meg en avis, engang.
Og Magne Winnem og Andre Willassen var kanskje litt morske og alvorlige, (eller sjalu), eller noe sånt, da.
Det er mulig.
Før de stakk igjen, omtrent like raskt som de hadde dukka opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.