johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993

    Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).

    Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.

    (Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).

    Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.

    Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.

    (Hvis det ikke var en svart sløyfe da.

    Det er mulig.

    For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.

    ‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de jeg husker som var på det her julebordet.

    Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.

    Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.

    Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.

    Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.

    Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.

    Hvem vet.

    Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.

    Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.

    Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.

    Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).

    Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.

    (Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).

    Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.

    Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).

    Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

    (Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

    Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

    Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

    (Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

    For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

    (En lørdag før jul vel).

    Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

    Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

    Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

    Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

    (Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

    Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

    Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

    (Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

    Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

    (Som Magne Winnem hadde arrangert da.

    Av en eller annen grunn.

    Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

    Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

    Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

    Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

    Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

    Siden jeg jo bodde på Ungbo.

    Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

    Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

    Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

    Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

    Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

    Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

    Så han var nervøs da, husker jeg.

    Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

    For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

    Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

    Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

    Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

    Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

    (Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

    Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

    Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

    Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

    Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

    Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

    (Noe sånt).

    Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

    Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

    Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

    (Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

    Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

    Det var lang kø, til dame-doen der.

    Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

    Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

    Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

    Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

    Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

    En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

    Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

    (Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

    Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

    Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

    Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

    For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

    Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

    Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

    En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

    Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

    Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

    (Noe sånt).

    Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

    Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

    Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

    Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

    Så jeg lot henne bare gå, da.

    Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

    Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

    Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

    Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

    Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

    Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

    Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

    Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

    Det fikk jeg ikke med meg.

    For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

    Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

    Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 10: Skøyenåsen badmintonklubb

    Etter at Glenn Hesler flytta inn på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så foreslo jeg det, at vi kanskje kunne drive med badminton, om vinteren.

    (For vi spilte nemlig mye fotball og tennis, om sommeren).

    For jeg hadde jo vært på en trening, med Skøyenåsen badmintonklubb, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg kjente til den klubben da.

    Og jeg ringte vel antagelig dem da, og spurte når treningstidene var, osv.

    Så etter dette, så begynte Glenn Hesler og jeg, (og noen ganger Magne Winnem), å trene badminton, med Skøyenåsen badmintonklubb, i Ekeberghallen, (på tirsdagkveldene), og i Haugerudhallen, (på lørdagene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt tennis, så dro Magne Winnem med meg, en del ganger, for å spille tennis, på noen kommunale asfaltbaner, like ved Lambertseter Gård, (eller hva det heter der).

    Der var det gratis å spille, og det passet meg bra, som var delvis arbeidsledig, etter militæret, da.

    Og jeg mener at vi begynte å spille tennis der, allerede de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg husker det, at en pakistansk tenåring, på sykkel vel, begynte å mase på meg, om jeg hadde spilt fotball, like ved T-banen, på Lambertseter.

    Når jeg vel hadde spilt tennis og lånt racket av Magne Winnem.

    Og dette mener jeg at var mens jeg fortsatt var i Geværkompaniet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så pleide jeg å dra med Glenn Hesler og/eller halvbroren min Axel, for å spille tennis, på Lambertseter da, for eksempel i helgene, osv.

    Og vi pleide også å spille fotball der, noen ganger.

    Og jeg var så god i fotball, før jeg skada kneet, at jeg klarte å drible både Glenn Hesler og Axel, så lenge jeg ville, oppe på en gressplen, ved Lambertseter Gård der, husker jeg.

    Og Magne Winnem, han ville også noen ganger samle sammen en gjeng, med Rimi Karlsrud-folk, for å spille fotball der, på søndager.

    Og en gang, så spurte han assistenten der, Geir, (som seinere fikk sparken, for å ha tulla med safen), meg, om jeg var fotballspiller.

    Siden han syntes at jeg spilte så bra da.

    Og hu andre assistenten der, Liv, hu hadde en gang tårer i øynene og var veldig nølende, husker jeg, en gang som hu dukka opp der, for å spille fotball, med Rimi Karlsrud, en søndag, (husker jeg).

    Og Morten Jenker, han prøvde å skade meg der, en gang, virka det som for meg.

    Han liksom subba inn i akillesene mine, på en veldig bemerkelsesverdig måte, da.

    Som for å skade meg, husker jeg.

    Så da tok jeg og klinte til han i ryggen, husker jeg, med armen/albuen.

    (For han stod med ryggen mot meg da.

    Og subbet vel baklengs mot akillesene mine, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så da ljomet det ganske høyt, (husker jeg), sånn at man kunne høre det, på hele Lambertseter omtrent vel.

    For jeg var fortsatt forbanna på han, fra noe som hadde skjedd tidligere, da.

    For han hadde nemlig kødda, en gang, da jeg sa hadet, til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på en fest hos Geir, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og sa at hu hadde sagt det, at hu skulle ‘suge pikken min’.

    Noe som jeg syntes at hørtes rart ut, (at hu skulle si noe sånt, foran alle folka der).

    Og Jenker hadde også brukt meg som en slags slave, for å bære øllen sin, husker jeg, den kvelden.

    Så jeg var rimelig forbanna på han, før han i tillegg begynte å prøve å skade meg der, da.

    ‘Er det krig eller’, (eller noe), sa Jenker da etterhvert, når han fikk bøyd seg opp igjen, (etter det slaget mitt da), husker jeg.

    Men jeg sa ikke noe da.

    For da hadde jeg vel fått ut frustrasjonen min, da.

    Og holdt kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes.

    De var jo naboer, med Morten Jenker, på den her tida.

    De hadde kjøpt seg en to roms leilighet, (var det vel), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, like før jeg dimma, fra militæret, (tror jeg at det var).

    Og Winnem dro Glenn Hesler, Axel og meg, opp dit, for å spille fotball, (husker jeg).

    For Winnem hadde en grus-fotballbane, rett utafor blokka han bodde i, da.

    Og da var jeg i bra form, husker jeg.

    For Axel og jeg, vi slo Magne Winnem og Glenn Hesler, 10-0, i en fotballkamp, i Avstikkeren der, like etter at jeg hadde dimma, fra militæret da, husker jeg.

    (Selv om Axel, (som vel bare var 14-15 år, på den her tida), ikke hadde spilt så utrolig mye fotball, før det her, vel.

    (Så han spilte forsvar, da).

    Men Axel var også i god form, for han hadde trent en god del karate osv., i to-tre år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han også, dro meg forresten med, på å spille fotball.

    Dette var sammen med noen Lørenskog-folk, (som jeg visste hvem noen av var, fra før, siden tremenningen min Øystein Andersen, var fra Lørenskog, og siden jeg hadde jobba, på OBS Triaden), på en del søndager.

    De her folka, (lederen var vel forresten Tom, som jeg hadde spilt remis mot, i sjakk, en god del år før det her vel, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen vel, men var med Øystein Andersen, på besøk til han, da), de spilte, på Ellingsrud, da.

    Ellingsrud, det lå like på nedsida, av Ellingsrudåsen.

    Så Glenn og jeg pleide vel å gå ned dit, noen ganger.

    (Og Axel var vel også med å spille der, noen ganger, tror jeg).

    Men Glenn, han var litt snobbete kanskje, siden han eide automatfirma, sammen med Øystein Andersen, da.

    Så Glenn tok taxi ned dit, en gang, (mener jeg å huske).

    Og da fikk han ‘tyn’, av Tom, (var det vel).

    Som mente at det ikke var sporty, å ta taxi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å score en del mål, når jeg spilte fotball, sammen med de her folka, (husker jeg).

    Og Tom og dem kalte meg for ‘Giraffen’, (av en eller annen grunn).

    Jeg skjønte ikke hvorfor de kalte meg Giraffen, så jeg sa ingenting, når de kalte meg det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen, med det mørke håret, som jeg hadde jobba sammen med, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden.

    Det siste halve året, (eller noe), som jeg jobba der.

    Han var også med å spille fotball, forresten.

    For han var i samme gjeng, som Tom da, (mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og en gang, som han hadde ballen, helt på sida av banen.

    Så tok jeg, (som hadde blitt litt sterkere, og i litt bedre form, av å være i Geværkompaniet, et år, vel), en skikkelig skuldertakling, på han tidligere ‘sjefen’ min nesten, da.

    Sånn at han mer eller mindre spratt ut av banen, (må man vel si).

    Og bare ga opp å kjempe om ballen, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det var litt artig da, husker jeg.

    At jeg liksom hadde blitt sterkere enn han tidligere kollegaen min nesten, da.

    (På det året i Geværkompaniet).

    Enda han vel hadde vært litt spydig mot meg, og bedt meg om å holde meg unna, da han med blond hockeysveis, i ferskvaren der, hadde vist han jeg taklet, om hvordan et kjøttstykke, kunne bli som en fitte, hvis man skar et bestemt snitt i det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min tidligere butikksjef i Rimi, Elisabeth Falkenberg, (som Magne Winnem sa at var i ‘mafian’)

    magne winnem sa var i mafiaen

    http://www.industrienergi.no/modules/m02/article.aspx?CatId=32&ArtId=21448

  • Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes

    Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.

    Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.

    Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).

    (Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.

    I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).

    Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.

    Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.

    For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.

    Så han ville ha cola, da.

    Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.

    Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.

    Så stod mora til Magne Winnem.

    (Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).

    Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.

    Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.

    (Noe sånt).

    Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).

    For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).

    Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.

    Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.

    Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.

    Og dette likte vel ikke Magne.

    Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge Magnes brødre var forresten der.

    Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.

    Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).

    Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).

    Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.

    Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.

    Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).

    Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).

    Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.

    Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.

    (For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.

    Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.

    Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.

    Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.

    For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.

    Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.

    Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.

    Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.

    Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.

    (Noe sånt).

    Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.

    Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.

    Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).

    Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.

    Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).

    Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).

    For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.

    (Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).

    Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.

    ‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.

    Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.

    Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.

    Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.

    Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.

    Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.

    Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.

    Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.

    Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 6: Enda mer fra Rimi

    En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).

    Så prata vi om studier og sånn, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.

    (Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).

    Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.

    Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.

    (Av en elevrådsformann, eller noe).

    At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.

    Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.

    For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.

    Og en ting som ihvertfall ikke fristet.

    Det var å få mer gjeld.

    For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.

    Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.

    Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.

    Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.

    Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?

    Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.

    Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.

    Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.

    (Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.

    At jeg ville prøve å få til.

    Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).

    (Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).

    At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.

    Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.

    Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).

    Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.

    Men jeg fikk ingen av dem.

    (Av en eller annen grunn).

    Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.

    Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.

    Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.

    Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.

    Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og søstera mi bodde jo også hos meg.

    Så studier var egentlig lite aktuelt.

    For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.

    Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).

    (Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.

    For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).

    For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.

    Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).

    Men da var det en siste regning igjen da, å betale.

    Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.

    Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.

    (Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).

    Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.

    For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.

    Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.

    Som han satte inn på kontoen min, eller noe.

    Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.

    Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.

    Og det hørte jeg aldri noe mer om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da var jeg/vi egentlig over kneika.

    For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.

    Men Pia maste litt da, om en regning.

    Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.

    Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).

    Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.

    Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.

    (Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.

    Men Magne Winnem han sa det til meg.

    At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.

    Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.

    Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.

    Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.

    (Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).

    Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.

    Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.

    Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).

    Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).

    Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.

    For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvdahl likte ikke OBS Triaden.

    Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.

    Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.

    Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.

    (Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.

    Før jobbintervjuet begynte).

    Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.

    Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.

    (Nemlig rett mot kundene da).

    For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.

    Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).

    Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.

    Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.

    (For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).

    Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).

    Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.

    Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.

    Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 5: Mer fra Rimi

    Etterhvert, etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så mista jeg vel, av en eller annen grunn, (som ikke ble forklart), den lørdagsvakta mi, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det nå).

    Så jeg lurer fortsatt på hva det var som egentlig skjedde da.

    (Hvis ikke dette var, da jeg begynte å jobbe heltid, på Rimi Nylænde, da.

    Det er kanskje mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Kristian Kvehaugen, ikke var butikksjefen min, særlig lenge, på Rimi Nylænde.

    Han fikk ny jobb, som butikksjef, på Rimi Munkelia, (mener jeg at det var), bare noen få uker vel, etter at jeg hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Ny butikksjef, på Rimi Nylænde, det var Elisabeth Falkenberg, som var lesbisk samboer med Liv Undheim, som allerede da var høyt oppe i LO, og som jeg så på nettet nå, (når jeg sjekket stavingen av navnet), at døde ifjor, 61 år gammel.

    Hu var vel nestleder i et av de største LO-forbundene, (om ikke det største), Industri Energi, (mener jeg å ha lest på nettet), og vi på Rimi Nylænde fikk møte henne, et par ganger, når Falkenberg hadde personalfester, hjemme hos seg selv.

    Da ville Undheim vanligvis sitte for seg selv, i en lenestol, og gjøre noe LO-arbeid, da.

    Akkurat som at hu var voksen og vi var barn, omtrent.

    Noe sånt.

    Og de viste oss også kolonihagen sin, på Nordstrand/Ekeberg, (eller hva det heter der igjen), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Kristian Kvehaugen ble ny butikksjef, på Rimi Munkelia, så ble skjedde det jo også forrandringer der.

    Jeg husker ikke om det var på den samme tiden.

    Men Magne Winnem ble jo ny butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Og Leif Jørgensen, han ble ny butikksjef, på Rimi Ljabru.

    Hvor han tok med seg Terje Sjølie, som jeg fikk inntrykk av at var hans betrodde nøkkelmedarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg også lurer på det, om Leif Jørgensen var butikksjef en stund, på Rimi Munkelia, før han begynte på Rimi Ljabru.

    (Eller om han var assistent, under Kristian Kvehaugen?).

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var igjen, dessverre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så jobba det ei dame, i kassa, som het Solveig.

    Hu var fra Sogndal-området, mener jeg.

    Hu var vel i 40-50-åra, vil jeg tippe på.

    Og hu ville oftest sitte i kassa da, mens jeg satte opp varer.

    En gang, så klikka det for Solveig, og hu angrep meg i kassa, og sa til meg noe sånt, som at ‘du aner ikke hvordan det er å være alene’, (eller noe).

    Men Solveig var jo en generasjon eldre enn meg, må jeg vel nesten si.

    Hu hadde jo en tenåringsdatter, som het Belinda, (som Falkenberg kalte for Bellona).

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg svarte ikke noe da, når Solveig klikka, og var så kåt og gæern da, i kassa, den gangen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som var assistenten til Falkenberg.

    Det var ei dame, i begynnelsen av 20-årene, fra Haugerud-området, (mener jeg å huske).

    Hu het Hilde, og hadde jobba i en butikk, som het Rimi Hellerud, eller Rimi Trosterud, eller noe sånt.

    Og der var butikksjefen sånn, at han sette prestisjen sin i, å få sparket flest mulig selgere, husker jeg, at Hilde fortalte.

    Hilde fortalte også, at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at hu syntes hu ble plaga av dem, etter at hu hadde slutta der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet for å prøve meg på Solveig eller Hilde, (som jeg begge hadde sjangs på, tror jeg, men som ikke var så fine kanskje da), så prøvde jeg meg heller på hu Sophie, som jobba, på Rimi Karlsrud.

    Jeg spurte Magne Winnem, (som var butikksjef der), om jeg kunne få telefonnummeret, til hu Sophie, da.

    Og Winnem sa det, at vanligvis, så ga han ikke bort telefonnumre, men han trodde det var i orden, denne gangen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da jeg ringte hu Sophie, så sa mora hennes, (må det vel ha vært), at de ‘ikke kjente igjen jenta si lengre’.

    Så da ringte jeg ikke noe mer, etter det her, (for å si det sånn).

    Men jeg spurte hun Sophie, en gang, på T-banen om hu ville bli med på kino, å se en actionfilm, som het ‘True Romance’, husker jeg, (som jeg syntes at virka kul, da).

    Men det ville hu ikke, husker jeg.

    Selv om vi pleide å prate på T-banen og sånn, og hu syntes at den maten jeg pleide å lage, som var spagetti, kjøttdeig og hermetiske tomater, (sånn som Mette Holter pleide å lage, på Furuset), var god, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Magne Winnem, Morten Jenker, Andre Willassen og jeg.

    (Var det vel).

    Vi var på en fest, hos Geir, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Og da, så ville Morten Jenker at jeg skulle bære øllen hans, på deler av veien, fra Bergkrystallen og ned til St. Hanshaugen, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg husker også at Sophie prata dritt om meg, siden favorittsangen min, var ‘Until the end of the World’, med U2.

    Men det hu ikke skjønte, det var at det var en av mine kanskje hundre favorittsanger da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg dro fra den festen.

    (Hvor Sophie blant annet sa at Willassen ikke ligna på Richard Gere.

    Noe Winnem mente at Willassen hadde begynt å gjøre, da).

    Så sa Sophie noe, da jeg sa hadet.

    Så spurte jeg hva hu sa.

    Så sa Morten Jenker, at hu hadde sagt det, at hu ‘skulle suge pikken min’.

    Men det var jeg ikke helt sikker på, om var det, som hu egentlig hadde sagt.

    Eller om Jenker kødda.

    Så jeg sa hadet enda en gang, må jeg innrømme.

    Og da sa ihvertfall ingen noe sånt da.

    (Selv om jeg lurer på hva som skjedde der, etter at jeg gikk.

    For å tulle litt.

    Om de hadde noe orgie eller noe sånt der kanskje.

    Geir, Morten Jenker, Sophie og venninna.

    Hvem vet).

    For jeg er ikke den som vanligvis pleier å dra sist hjem, for å si det sånn.

    Men nå kjente jeg jo ikke han Geir, så bra.

    Og jeg var jo ikke leder ennå, i Rimi, på den her tida.

    Så jeg følte meg kanskje ikke så høy i hatten, omringet av alle de her butikklederne, da.

    (For Willassen ble jo leder, på CC Matcenter, i Drammen, etterhvert og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII

    Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axels hund Trixie, hadde også blitt større.

    Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.

    Jeg husker ikke om det var denne gangen.

    Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.

    Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.

    Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.

    Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.

    (Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.

    Noe sånt).

    Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.

    Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.

    (For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).

    Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.

    Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.

    Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).

    Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.

    Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).

    (Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.

    For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.

    Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.

    For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.

    For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.

    Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.

    Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.

    I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.

    Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.

    En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.

    Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.

    Og en bok så litt spennende ut.

    Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.

    Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.

    Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.

    Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.

    Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.

    En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).

    Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.

    Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).

    Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.

    Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.

    Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.

    (At Løvenskiold undret seg over det her, da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.

    Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.

    Ihvertfall en gang.

    Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.

    Akkurat som om det var frivillig.

    Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.

    Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.

    Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.

    Det hadde jeg ikke tenkt over før.

    Men det er mulig at han hadde litt rett i det.

    At det er sånn med pizza.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg satt å så på TV der.

    Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).

    Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).

    Og da lurte jeg litt.

    For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.

    Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.

    Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.

    Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.

    Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.

    (På lag 3 sitt rom der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.