johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet

    En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.

    Så skjedde det en merkelig hendelse.

    Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.

    Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.

    Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.

    Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.

    (Hvis jeg ikke har misforstått da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.

    Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.

    Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.

    Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.

    Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.

    Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.

    Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.

    Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.

    (Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).

    Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.

    Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.

    Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.

    Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).

    Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.

    Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.

    ‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).

    Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.

    Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).

    For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.

    Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.

    Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.

    Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.

    Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.

    Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.

    Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.

    (Noe sånt).

    Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.

    Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.

    Som vi ikke fikk lov til å bruke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.

    Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.

    Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.

    ‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.

    (Også spytta han vel).

    Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.

    For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).

    Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.

    Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.

    Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.

    (At han ville lage litt ‘show’ liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.

    En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.

    Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.

    ‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.

    Også hadde han fått dimme da.

    Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.

    Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra Rimi Munkelia

    Jeg pleide jo noen ganger å ta T-banen, ned mot sentrum, sammen med butikkleder Leif Jørgensen, etter jobben, på lørdager oftest, da jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    En gang, så viste Leif Jørgensen meg at han hadde kjøpt Chilli Con Carne, (stir-fry-sauce), og Toro Moussaka-basis, husker jeg.

    Også forklarte Leif at han lagde litt middag selv da.

    (Og ikke bare spiste Pizza Grandiosa, som meg da, mente han kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så fortalte Leif Jørgensen det, at Muhammed, som satt i kassa, på Rimi Munkelia, (og som studerte på Blindern vel), hans drøm var å bombe India med jagerfly.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter dimmefesten, (i slutten av juni 1993), så kom jeg litt for seint, på jobb.

    Og jeg var fortsatt ganske surrete i hue, etter all drikkingen, dagen før, (som var en fredag), da.

    Og da var det Ihne Vagmo, (som nå vel er mer kjent for å seinere ha vært med på Robinson-ekspedisjonen vel), som var leder, den lørdagen.

    Og hu ble ikke så sinna.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu skjønte vel at det var på grunn av at jeg hadde vært med på dimmefesten, (og drikki fælt), at jeg hadde forsovet meg.

    (Selv om jeg mener å huske det, at det klikka i callinga, (på den her vakta).

    Så det er mulig at hu Ihne Vagmo, satt inne på kontoret der, og overvåket hva jeg sa i kassa, osv.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente jo Leif Jørgensen, fra før jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia.

    For sjefen hans, Magne Winnem, han var jo min bestekamerat nesten, på den her tida.

    Så jeg hadde blant annet vært på fest, hjemme hos Magne Winnem, da han bodde over Rimi Nylænde der, da også Leif Jørgensen var med, husker jeg.

    Så det var kanskje derfor, at han Leif Jørgensen, som også digga alternativ rock, (som jeg også digga, til en viss grad), tok opp en opptakskassett, med masse bra alternativ rock på, som han hadde tatt opp, hos en kamerat, (eller noe), for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sanger som ‘Cannonball’, ‘Black Metallic’, Tool – ‘Sober’, Rage Against the Machine – ‘Killing in the Name of’, med flere.

    Og Leif Jørgensen fortalte også om at en kar hadde blitt sugd av dama si, i en trapp, på utestedet Headache, (mener jeg at det var).

    Så Leif Jørgensen han hadde delvis samme musikksmak som meg da.

    Selv om han vel nok hadde en større musikksamling, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leif Jørgensen, han lånte meg også en bok, som het ‘Sennepslegionen’, mener jeg å huske.

    Og han fortalte meg også det, etterhvert, (på jobb en gang), at Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til VIF-fansen.

    Som visstnok var en slags fæl og beryktet buss da, (på en eller annen måte), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Så skulle distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukke opp der, fortalte Magne Winnem.

    Dette var nok rett etter at jeg var ferdig med militæret, tror jeg.

    Winnem fortalte Skodvin, at jeg hadde problemer med familien, (var det vel. Uten at jeg vet hvorfor Winnem dro inn det her), og trengte en jobb da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte det, at hu hadde sett på vitnemålene mine, fra videregående og NHI, og hu skrøyt av at jeg hadde så bra karakterer da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 31: Mer fra Terningmoen

    Jeg hadde hatt problem, med ‘Dr. Mengele’, en av de første ukene, på Terningmoen, også.

    Jeg fikk en hevelse, av akilles-scenen min, som var en ganske stor hevelse, mener jeg.

    Men da sa Dr. Mengele, at det var en ‘liten’ hevelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Mengele, han hadde forresten ei pen, ung, lyshåret datter, som pleide å dukke opp, på Alexis der.

    (Som noen i troppen viste meg vel).

    Og hu mener jeg, at Thomassen, (på lag 1, og fra Bøler), prøvde seg på.

    Men han hadde en gang, blitt forfulgt, på vei hjem igjen til leiren, fra Alexis.

    (En natt til fredag da).

    Av noen lokale folk, i en bil da.

    Også hadde han fått den blåveisen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen, (fra Fredrikstad), han hadde en gang, blitt kjørt hjem, til leiren, (en natt til fredag, etter å ha vært på Alexis vel), av to hotte politidamer, i 20-årene, (ei lyshåra og ei mørkhåra vel), husker jeg, at folka i troppen, prata om.

    Og når vi hadde vakt, så pleide vaktstyrken å heller handle godteri/snacks/aviser, på en bensinstasjon, som het Bast, istedet for å handle, i kantina, i leiren da.

    (Kanskje for å få litt distanse, når vi gikk streifvakt, (og sånn), til de andre soldatene da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vaktstyrken, gikk tilbake, fra Bast, til vaktbygningen.

    Så stod det en politibil, på veien vår, like utafor Bast der da.

    Og inne i den bilen, så satt de to hotte politidamene da.

    Jeg spurte dem, om det var de, som hadde kjørt Pettersen hjem.

    Og det sa dem at det var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på Alexis, så var det en i troppen min, (en som en gang sa til meg, da jeg brukte noe Clerasil-greier, mot kviser, på badet der, at tannpasta, det tørka ut kvisene).

    Han husker jeg ikke hva het, eller hvilket lag var på.

    (Men jeg tror han var fra Oslo, muligens.

    Og muligens fra lag 1 kanskje).

    Og han karen, han var ekspert i judo, husker jeg.

    Så da han ikke fant jakka si, (en skinnjakke vel), i garderoben, da han gikk ut av Alexis, en gang.

    (En gang jeg var på vei ut av diskoteket der).

    Så stod han utafor Alexis der, helt til han så en kar, som hadde to jakker da.

    Også tok han noen judo-greier, på han da, og la han i bakken, eller litt roping da.

    Men dette var jo litt risikabelt da, husker jeg at jeg syntes.

    For noen kunne jo ha sparka han i hue, for eksempel, mens han lå oppå han tyven der da.

    (Hvis han tyven hadde hatt en kamerat der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde litt dårlig plass i kjeften min, til alle visdomstennene, osv.

    (Hadde min onkel Runar, sagt til meg, tidligere vel).

    Og Magne Winnem, han hadde sagt til meg, før jeg dro i militæret, at i militæret så var alt gratis, så der burde jeg spise mye mat og liksom få alt man kunne få gratis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor sa jeg til tannlegen der, at jeg gjerne ville ha trukket en visdomstann da, (som ikke kom helt ut vel, eller noe).

    Og da fikk jeg time da, for å trekke ut den her visdomstanna da.

    Også fortalte jeg det, at jeg hadde en onkel, (onkel Runar), som var tannlege da.

    Og da fant han tannlege plutselig fram et annet, og mindre ‘brutalt’, instrument da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hos den leir-tannlegen, der var dem litt røffe, hvis man ikke hadde en onkel, som var tannlege, (tror jeg).

    Sånn virka det for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også, i forbifarten, en eller to ganger, på brakka, på Terningmoen der, at jeg hadde en tippoldefar, som var general, (nemlig Anders Gjedde Nyholm da), husker jeg.

    Men dette var liksom bare i forbifarten, så det var vel ikke sånn, at jeg fikk forklart det, at det her var en dansk general vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomassen, han visste meg en gang ei lyshåra dame, i et pornoblad, som dem hadde inne på rommet til lag 1, en gang, som jeg var der inne, for å låne noen tegneserier, eller noe.

    ‘Hva synes du om henne?’, (eller noe), spurte Thomassen da.

    ‘Du hadde gitt henne noen kilometer?’.

    (Noe sånt).

    Jeg gliste vel bare for det meste vel, men måtte vel innrømme at du dama så ganske fin ut vel.

    Jeg vet ikke hvorfor Thomassen spurte meg om det her.

    Kanskje det var søstera hans, eller noe?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var også en kar, med mørkt hår, fra Oslo, (som jeg ikke husker hva heter nå), på lag 1.

    Han, han fortalte en gang en historie, som jeg overhørte, husker jeg.

    Om at han hadde blitt slått ned, på diskoteket Marilyn, (var det vel).

    Også hadde noen kommet og spurt han, om det gikk bra, også hadde de slått han ned en gang til, (når han hadde svart, at det gikk bra da).

    (Fortalte han fra Oslo, med det mørke håret, på lag 1 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han som fortalte den historien, fra Marilyn der.

    Han pleide noen ganger å bli møtt, på Oslo S., av mora og lillesøstera si da, husker jeg.

    (Når han kom tilbake fra Elverum, for å ha helgeperm da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg tok helgeperm-toget, tilbake til Oslo S., en fredag.

    Så spurte Pettersen, (fra Fredrikstad), meg, om han kunne få avisa mi, (nemlig Dagbladet), for å lese på sitt neste tog, til Fredrikstad da.

    ‘Eller du skal kanskje ha teletorg-sidene?’, sa han da.

    Også svarte jeg, at ‘jeg kan jo bare rive ut de teletorg-sidene, da’.

    For der var det masse sånne sex-telefoner, som man kunne ringe, og sånn da.

    Noe som nok ikke var helt stuerent.

    Så han Pettersen, han var egentlig litt uhøflig, når han spurte meg om det her.

    Kanskje han trodde at jeg kjøpte Dagbladet, kun på grunn av teletorg-sidene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall pleid, å kjøpe VG og Dagbladet, (i butikken på Sand), fra før jeg gikk på ungdomsskolen.,

    Noe som var lenge før Dagbladet begynte med teletorg-annonser da.

    Så det var kanskje noen moralistiske soldater, i Geværkompaniet, det er mulig.

    Enda jeg syntes at sersjant Johansen, hadde sagt det, at Pettersen hadde ei fjortisdame, etter at han hadde festa i Fredrikstad, en helg og truffet Pettersen da.

    Men dette som Pettersen sa, det var kanskje noe med det ‘bygdedyret’, som det skrives om, i aviser osv., at det finnes, i deler av landet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

    Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

    Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

    Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

    Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

    (Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

    Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

    Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

    (Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

    Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

    Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

    (Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

    Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

    Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

    Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

    For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

    Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

    Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

    Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

    (Det er mulig).

    Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

    Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

    Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

    Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

    Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

    Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En drita full kar, gikk forbi oss der.

    Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

    (Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

    Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

    Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

    (Hva annet kunne jeg si liksom.

    Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

    Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

    Hm.

    For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

    Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

    Men men).

    Så vi ble fire folk i taxien da.

    De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

    Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

    (Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

    Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

    (Av Magne Winnem da).

    Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

    Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

    Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

    Men ingen åpna.

    Jeg gikk rundt blokka.

    Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

    Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

    (Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

    For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

    Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

    (Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

    Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

    Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

    Som om jeg var for eller imot EU.

    Og hvorfor.

    Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

    Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

    Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

    Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

    ‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

    Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

    Så jeg svarte ikke noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

    Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

    Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

    Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

    For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

    Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

    Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

    (Selv om denne friheten bare var for en helg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

    Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

    Vi hadde to feltjakker.

    En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

    Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

    Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

    Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

    Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

    Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

    Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

    Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

    Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

    (Noe sånt).

    Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

    Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

    Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

    Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

    Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

    For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

    Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

    For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

    Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

    Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

    Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

    For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

    I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

    For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

    Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

    Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

    Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

    Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

    At man ble kåt av å være i militæret.

    ‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

    Men da svarte dem ikke vel.

    Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

    Blant folk som var i militæret, osv.

    Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

    Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

    Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

    Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

    Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

    Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

    Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

    Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

    Men jeg fant fram til slutt da.

    Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

    Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

    Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

    Hva nå det betyr igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

    Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

    Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

    For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

    Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

    For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

    Unntatt søstera mi da.

    Og hu var jo søstera mi liksom.

    Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

    De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

    Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

    Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

    På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

    Hun var ganske lav da.

    Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

    Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

    Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

    Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

    (Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

    Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

    Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

    Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

    Og sikkert kosa seg der da.

    Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

    Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

    Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

    Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

    Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

    Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

    Så Pia og jeg måtte også gå ut.

    Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

    Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

    Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

    Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Den som lot medarbeiderne jobbe i sivilt tøy, det var Winnem. Jeg lurer på om Rimi-Hagen blander Winnem og meg, og bruker av pengene sine for å kødde?

    rimi hagen blander winnem og meg hm

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/fler-bilder-fra-liverpool_27.html