johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.

    På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.

    Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.

    Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.

    Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mot slutten av det her skoleåret.

    En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.

    (Noe sånt).

    Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.

    Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.

    Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.

    Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.

    Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.

    Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.

    Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.

    Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.

    Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.

    (Jeg mener at dette var det her studieåret).

    Psycho stod på trappa til Øystein og dem.

    Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.

    Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.

    Så jeg gjorde ikke noe.

    Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.

    Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.

    ‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.

    Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).

    For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.

    (Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.

    Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).

    Så bare klinte han til så hardt han kunne.

    I retning av målet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).

    Og noe annet han sa, på den her tida.

    Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.

    Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, dette studieåret.

    Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.

    Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.

    Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.

    Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.

    Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.

    Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.

    Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.

    (Noe sånt).

    Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.

    For Magne Winnem da.

    Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.

    Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).

    For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.

    Den går det ikke an å regulere temperaturen på.

    Den har ikke noe termostat da.

    Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.

    Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.

    Og andre tøffe folk.

    Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.

    Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).

    Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.

    Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

    Etter å ha ‘forsja’, hjemme hos meg vel.

    På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

    Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

    Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

    Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

    Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

    Og dit dro vi da.

    Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

    Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

    Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

    Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

    I et rom eller to i kjelleren deres der da.

    Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

    De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

    (Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

    Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

    Så jeg dro hjem til hybelen min da.

    Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

    Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

    Og hu Lene sa at hu ville det da.

    Så jeg lot henne få være med da.

    Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

    Mens jeg fant fram plater da.

    Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

    For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

    Siden hu bare var femten år da.

    For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

    Så derfor lot jeg henne være i fred.

    Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

    For da ble de bare ødelagt, sa hu.

    Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

    Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

    Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

    ‘Det skjedde ikke noe’, sa jeg.

    Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

    Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

    (Mener jeg at det var).

    Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

    (Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

    Noe sånt).

    Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

    Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde ‘fittesaft på pikken’, osv. da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

    Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

    Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    (En sang jeg hadde hørt på MTV).

    Og syntes at var kul da.

    Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

    Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

    Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

    At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

    Og det var jeg egentlig enig i selv og.

    For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

    (Den het vel ‘Rasberry Riple Remix’).

    Og den var litt døv, syntes jeg.

    Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

    At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

    Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom ‘måtte’ ha den og den sangen da.

    Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

    At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

    Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre sangen, som jeg satte på.

    Det var ‘Shake the Disease’, med Depeche Mode vel.

    (Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

    Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

    Og han begynte å synge med på teksten da.

    Og sang sånn ‘understanding’.

    Et par ganger vel.

    Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn ‘understand me’.

    Eller noe.

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var vel muligens den gangen.

    Eller en annen gang.

    At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

    Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

    Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

    Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

    Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

    Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

    Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

    Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

    En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

    Så sa hu det, at det funka ikke.

    ‘Skummer det da’, drista jeg meg til å si da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

    (Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

    Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

    Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

    Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

    Men jeg turte fortsatt ikke.

    For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

    For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

    Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

    Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med ‘barnerov’, hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

    Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

    Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

    Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

    For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

    Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel ‘Et Dukkehjem’ da.

    Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

    (Noe som vel var feil tror jeg.

    Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

    Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

    Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

    Det er mulig).

    Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

    Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

    Men jeg gadd ikke.

    Det ble litt for svett liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

    En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

    I Oslofjorden vel.

    Ikke så langt unna Abildsø vel.

    Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

    Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

    Og som var et stykke hjemmenfra da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

    Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

    Mens man drakk masse alkohol og sånn.

    Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

    Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

    Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

    Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

    Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

    Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

    (Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

    Av Jorås-familien da.

    Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

    Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

    Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

    Altså sånne ‘halleluja’-møter da.

    Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

    Og at jeg ikke var kristen da.

    Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

    Jeg syntes at det var døvt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

    Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

    Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

    (Det var kanskje på Levis 501-busker.

    Det husker jeg ikke her).

    En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

    Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

    (Hvis jeg fikk det med meg riktig).

    At jeg også kunne ha vært modell da.

    At han sa at, ‘he could have been a model’, (eller noe), om meg da.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Men dette ble jo ikke sagt til meg.

    Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

    På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

    Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

    Og ville at jeg skulle bokse mot han.

    (Av en eller annen grunn).

    Han hadde vel bare to hansker.

    (Mener jeg).

    Og vi boksa da.

    Hjemme hos han.

    Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

    Men det var jo litt rart, mener jeg.

    At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

    Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

    Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

    Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

    Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

    Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

    Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

    (Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

    Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

    (I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

    Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

    I faget programmering.

    (Med han Lasse ‘Liten’ Berntzen, som foreleser vel).

    Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

    Vi satt i det store auditoriet.

    Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

    Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

    Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

    De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

    Og de hadde gjort noe feil da.

    For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

    Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

    For det ble feil hele tida.

    Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

    (Eller noe sånt).

    For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

    Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

    (For å overdrive litt kanskje.

    Men likevel.

    For dette var jo et tenkt eksempel da.

    Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

    Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

    Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

    Til nærmeste ti-øring.

    _Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

    Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

    Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

    For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

    Men jeg redda nesten hele NHI da.

    (Kan man vel kanskje nesten si).

    For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

    Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

    Og turte å si det ut da, midt i timen.

    Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

    Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

    For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

    Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

    Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

    Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

    Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

    Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

    På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 18: Enda en Lill fra Svelvik

    Som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene, av Min Bok 2, så ble jeg såvidt kjent med Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, skoleåret før jeg flyttet til Oslo.

    Og som jeg også har skrevet i et tidligere kapittelet, så hadde Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea et sporveiskart, på veggen, hvor andre Svelvik/Berger/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av, for hvor de bodde.

    Noen andre enn meg, som måtte krysse av der.

    Det var ei annen Lill, fra Svelvik.

    Hu hadde gått i klassen min, i et år eller to, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, husker jeg.

    Dette var ei, som var lamma liksom, i den ene halvparten av trynet sitt da.

    (Av en eller annen grunn).

    En gang, i andre klasse vel, på Sande Videregående, så kom hu Lill Rugset på skolen etter en ferie, (eller om det var etter en helg), helt rosa i trynet, (husker jeg), etter å ha brukt høyfjellssol vel, (som man hadde før i tida da, og som var vanlig å ha, før solariene kom, mener jeg).

    Hva hu Lill heter til etternavn igjen, det husker jeg ikke i hue nå.

    Men jeg skal se om jeg klarer å finne det på nettet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Lill Rugset het visst hu Lill, som var lamma i halve trynet, så jeg nå.

    Lill Rugset, hu bodde sammen med en kar, i Gamlebyen, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, de tok meg med, på besøk til Lill Rugset og typen hennes, en gang, husker jeg.

    De bodde i en bygård i, (eller rundt), Schweigaardsgate vel.

    Da jeg var der, så fortalte Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, (var det vel), at hu Lill Rugset, (og typen vel), de hadde kunnet se inn i en leilighet, at et par i 40-åra, eller noe vel, hadde hatt sex.

    (Fra taket i bygården sin, eller noe).

    Så de hadde skikkelig utsikt da, til det her paret da.

    Fortalte de her damene da, (som fortsatt var i tenårene, på den her tiden), mens de lo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så flytta Lill Rugset og typen, til Hauketo.

    Magne Winnem, ble også kjent med dette paret, siden jeg kjente Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    Så Magne Winnem og jeg, vi ble bedt i bursdagen, til typen til Lill Rugset, (var det vel).

    Typen til Lill Rugset, hadde ganske langt hår vel.

    Og var ikke fra Svelvik, (eller noe), sånn som hu Lill Rugset da.

    Men han var vel fra Oslo, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og jeg, vi tok toget, til Hauketo stasjon, mener jeg at det var.

    Iført de vanlige pub-til-pub/diskotek-dressene våre da.

    Men ‘bursdagsbarnet’, han gikk i olabukse, (mener jeg å huske).

    Og de Svelvik/Sande-damene, (for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea var også på denne festen vel), de hadde vel ikke pynta seg så utrolig de heller vel.

    Så Winnem og meg, vi skilte oss ut en del der da.

    Og jeg husker at jeg syntes det, at det ble litt flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var på denne kvelden, at Winnem og jeg, havna sammen med de Svelvik-damene, på utestedet Marylin, (i Grensen der).

    Det som skjedde ihvertfall, det var det, at noen av de Svelvik-damene, ble forsøkt banka opp, inne på doen, (eller noe), på Marylin, av noen Oslo-damer vel.

    Uten at jeg skjønte hva grunnen til dette bråket var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Lill Rugset, hu ble jeg ikke så bra kjent med, som hu Lill Beate Gustavsen, (og Pia fra Korea).

    Det var bare sånn, at vi hadde gått i klasse sammen før.

    Og hadde det til felles, at vi begge hadde flytta, fra Svelvik/Berger og inn til Oslo da.

    På rundt den samme tida.

    Jeg husker også at jeg møtte hu Lill Rugset, (var det vel), i Drammen, skoleåret før.

    Og jeg var jo innom Sande Videregående, skoleåret før, og chatta med hu Jeanette Auli der.

    Og jeg lurer på om det var hu som fortalte meg det, at hu Lill Rugset, (som var i noe russestyre vel), hadde brukt av russe-kassa, (eller noe).

    Eller om det var hu Lill Beate Gustavsen(?).

    Det var ihvertfall en av de Svelvik-damene, som flytta til Oslo, som hadde blitt beskyldt for å ha rappa penger av Sanderussen sin russekasse, (mener jeg å huske).

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i vårsemesteret, dette skoleåret, så hang jeg litt i Karl Johan, (husker jeg), mens jeg lurte på om jeg skulle dra på noen utesteder, (var det vel).

    Så møtte jeg hu Kari, (het hu vel), hu med piggsveisen, fra studietrinnet mitt, på NHI.

    Hu var ute på byen, sammen med fire venninner da.

    Og det endte med at jeg ble med dem, og drakk, på Scotsman, (eller noe), vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg gikk rundt ved Oslo S. der.

    Sammen med hu Kari fra NHI og venninnene hennes da.

    Så møtte jeg han samboeren til hu Lill Rugset der.

    Som lurte på hva jeg dreiv med.

    For han mente det, at ingen av de fem damene, som jeg var ute sammen med, var noe fine da.

    Men jeg ignorerte han litt.

    Det var ikke sånn, at jeg kjente han samboeren, til Lill Rugset, så særlig bra.

    Og han var jo selv sammen med Lill Rugset, som var lam i halve trynet da.

    Så hvem var han som klagde på meg, siden jeg gikk rundt med stygge damer liksom?

    Det her syntes jeg at ble litt dumt, husker jeg.

    Så jeg hørte ikke så særlig mye på han da.

    Men gikk heller videre sammen med de her fem stygge damene da.

    (Bedre med fem stygge fugler i hånda enn ti på taket liksom, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter drikkinga, på Scotsman, (eller hvor det var igjen), så endte denne kvelden, (husker jeg), med at jeg ble med hu Kari fra NHI og ei venninne av henne, hjem til rommet til Kari, som lå på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, på Tøyen eller Grønland, (eller noe sånt).

    Kari sa at det egentlig ikke var lov, for henne, å ta med for gutter/menn dit.

    Men det blåste hu i da.

    Hu syntes ikke at den regelen var noe kul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu Kari, hu lå i en seng der da, husker jeg.

    Mens hu Kari runka meg, (husker jeg), på en madrass eller seng der, i det samme rommet da.

    Og hu var skikkelig flink til å runke, husker jeg.

    Dette hadde hu gjort før, det er helt sikkert.

    Hu runka meg, til like før jeg kom.

    Og så stoppa hu da.

    Helt jeg slappa av litt igjen, (uten å miste ereksjonen).

    Og så fortsatte hu å runke igjen da.

    Helt til jeg syntes at det var min tur, til å fingre hu litt da.

    Og så bare fingra jeg henne en stund da.

    Til hu fortsatte å runke meg, på den samme måten igjen da.

    Hu Kari, hu begynte å si det, at hu heller ville det, at jeg skulle knulle henne.

    Og da spurte jeg henne, om hu hadde kondom.

    Men det hadde hu ikke, sa hu.

    Så da sa jeg det, at jeg ikke gadd å knulle henne.

    (For jeg var redd for å få Aids da.

    Siden Aids liksom var den tidens store skrekk da.

    Som alle avisene skreiv om at man kunne dø av da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lo venninna hennes, (fra senga si), husker jeg.

    Siden jeg ikke ville knulle hu Kari da.

    (Som heller ikke var så utrolig sexy akkurat, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ble jeg litt irritert, av at hu Kari bare runka meg, til akkurat like før jeg kom.

    Igjen og igjen.

    Så jeg klagde litt da.

    Og da runka hu meg, til det gikk for meg da.

    Og jeg stakk inn på badet der, hos Frelsesarmeen sitt hybelhus, for damer da.

    Og der var det helt åpent, mellom vaskene og dusjene, og sånn, (mener jeg å huske).

    Så hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så må noen damer ha dusja, mens andre damer pussa tenna, for eksempel, da.

    Så da tenkte jeg det, for meg selv, husker jeg.

    At den som hadde vært flue på veggen her.

    På en annen tid av døgnet, liksom.

    For eksempel på morgenene på hverdagene da.

    Når det sikkert var masse nakne damer der inne samtidig, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kari, hu begynte å si noe til venninna si, husker jeg, om at hu holdt med Storhamar, (i ishockey), eller noe.

    (Enda hu var fra Trøndelag vel).

    Noe sånt.

    Og hu sa vel også til meg, en annen gang, at hu hadde måttet ha forkurs matte, (mener jeg å huske), før studieåret liksom begynte på ordentlig da, på NHI.

    (Et forkurs som jeg slapp å ha, siden jeg hadde jeg hatt matte valgfag, det siste året på handel og kontor, i Drammen, året før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en del uker eller måneder etter det her.

    Så satt jeg i gangen på NHI der, husker jeg.

    Før en forelesning, eller noe, vel.

    Jeg satt ved siden av hu Kari da, og ei venninne av henne, som også gikk på NHI da.

    ‘Skal vi ta en ‘repeat’?’, spurte hu Kari da.

    (Repeat, det var en kommando, i programmeringsspråket Pascal, (som vi lærte om på NHI da).

    Så dette var snakk om intern NHI-humor da).

    ‘Nei’, sa jeg.

    Mens jeg gliste eller lo litt vel.

    (Eller om jeg bare rista på huet).

    For hu Kari var egentlig litt som ei dundre, må man vel nesten si.

    Spesielt fin var hu ihvertfall ikke.

    (Uansett hva han på studietrinnet vårt, fra Hurum, hadde ment.

    På den første studentkroa, på Josefines, dette studieåret.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året etter det her, (var det vel).

    Så var Magne Winnem og jeg, inne på et diskotek, som lå ovenfor Dagbladet sine gamle lokaler cirka vel, i Akersgata.

    Det var et diskotek som det var gratis å komme inn på, (mener jeg å huske).

    De hadde noen slags selvlysende tørkeapparater, (eller noe), inne på doen der, (mener jeg å huske).

    Men det var nesten bare utlendinger der vel, og nesten ingen damer, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Magne Winnem stakk ut i retning av utgangen igjen, ganske kjapt, (husker jeg.

    Så vi drakk vel maks en halvliter der, tror jeg.

    Og akkruat mens vi skulle gå ut derfra.

    Så stoppa hu Kari fra skoleåret før, på NHI meg da.

    Og sa hei da.

    Og hu var vel omtrent den eneste dama der, tror jeg.

    Sammen med masse utenlandske menn da.

    Jeg sa vel noe sånt som at jeg jobba på OBS Triaden nå, (eller hva jeg dreiv med på den her tida).

    Noe sånt.

    Også sa jeg vel hadet da.

    Og stakk etter Winnem igjen da.

    Uten at jeg husker om jeg forklarte det for Winnem at hu der stygge dama hadde runka meg fælt, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg traff vel også hu Kari fra NHI en annen gang, på Oslo City, eller noe vel.

    Det året vi gikk sammen på NHI vel.

    Da hadde jeg gått rundt på Oslo City, med den grå ranselen min, som faren min hadde kjøpt til meg, skoleåret før, da jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen da.

    Kari fra NHI lurte på om meg jeg prøvde å virke ‘important’, (eller noe), siden jeg gikk rundt på Oslo City der, med ransel, selv om jeg ikke hadde vært på NHI, den dagen.

    Jeg husker ikke hva jeg svarte nå.

    Men hvis jeg hadde prøvd å virke important, så hadde jeg vel heller gått rundt med dress og stresskoffert, eller noe, vel.

    Men jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, hos Jorås-ekteparet, på Abildsø.

    Så jeg var ofte sulten, dette studieåret da.

    Og jeg måtte jo bytte buss, ved Jernbanetorget der.

    (Siden faren min jo hadde sagt det, at NHI lå ved Østensjøvannet, og at jeg derfro jeg burde bo der.

    Noe som jo ikke stemte).

    Så når 71-bussen stoppa ved Jernbanetorget.

    Så ble det ofte mye mer fristende, for meg, å heller gå inn på hamburgerrestauranten Wendys der, på Oslo City, (som åpna tidlig da).

    For å kjøpe meg en burger da.

    (Siden jeg var så sulten).

    Men da ble jeg jo forsinka, sånn at jeg ikke rakk fram i tide, til forelesningene, på NHI.

    Så da hendte det noen ganger, at jeg tenkte sånn, at det er ikke noe vits i, å dra hele veien opp til NHI, bare for å ha en eller to forelesningstimer da, (eller noe).

    (For det var også litt flaut, å ‘alltid’ være den siste, som dukka opp, på forelesningene, i auditoriet der).

    Så da ble det mer fristende noen ganger, (husker jeg), å bare gå rundt og kikke litt, i butikkene, på Oslo City og i resten av Oslo Sentrum der da.

    Men da mente visst hu Kari at jeg prøvde å virke important da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mye rart.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter det, at Magne Winnem og jeg, møtte hu Kari, den gangen, på det diskoteket, i Akersgata, i 1991, eller noe, vel.

    Så har jeg hverken sett eller hørt noe mer fra hu Kari fra NHI.

    Men jeg husker at jeg lurte på det, om hu hadde blitt sånn, at hu bare hang med utlendinger og sånn.

    Etter at Magne Winnem og jeg, hadde truffet henne, på det diskoteket, i Akersgata der da.

    Siden det vel var nesten bare utlendinger der vel.

    (Altså for det meste pakistanere, var det vel, hvis jeg skjønte det riktig).

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 17: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 3)

    Den første dagen, som de Alarm-damene, besøkte meg, i Oslo, dette skoleåret.

    Så hadde de forresten lyst til å dra på et utested, som lå ned mot Aker Brygge der.

    Og som het Waterfront.

    Jeg hadde selv ikke vært på dette utestedet før.

    (Selv om jeg hadde vært på ganske mange, av de andre utestedene i Oslo).

    Så jeg ble litt stressa da, når vi tre gikk rundt og leita etter det utestedet da.

    Og klarte å spørre en ung mann, (som vel jobba på det utestedet, tror jeg), om han visste hvor ‘Waterfall’, lå hen.

    (For Waterfall var en kjent sang, (som gikk mye på MTV, på den her tiden), av TLC, eller noe vel.

    Som jeg blanda med navnet på Waterfront da.

    Siden jeg var stressa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk faktisk slippe inn på utestedet der, (av en eller annen grunn).

    (Midt på dagen).

    For å se litt der inne da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg ut igjen, til de her to Alarm-damene da.

    Men vi hadde ikke mye penger, noen av oss.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ned, til det utestedet, på den kvelden, før den Alarm-konserten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Waterfront var forresten et utested, som spilte alternativ musikk, tror jeg.

    Jeg hadde vel bare såvldt hørt om dette utestedet, før de trønder-damene, ville dit, (tror jeg).

    Så det er mulig at dette var et Oslo-utested, som var kjent i miljøet, rundt Samfundet da, i Trondheim.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem, han skulle på en slags Rimi-fest, for ledere vel, høsten 1989 da.

    Og da dreiv han og drakk, før den festen, oppe hos meg, på Abildsø der da, husker jeg.

    Plutselig, så sa han det, til meg, at han var forsinka.

    Så jeg måtte kjøre han i retning av den Norol-stasjonen, (het vel den bensinstasjonen, på her tiden, før de stasjonene skifta navn til Statoil, et år eller to seinere vel), på Abildsø der, sa han, (sånn at han kunne finne en drosje da).

    I hans blå Volvo bybil da.

    For det var viktig at han rakk denne Rimi-festen da, mente han.

    Jeg hadde jo ikke lappen.

    Og jeg hadde vel muligens drukket litt selv også, tror jeg, (siden dette vel var en lørdagkveld, tror jeg).

    Men jeg hørte på Winnem da, og kjørte han ned til Norol-stasjonen, nederst i Lambertseterveien der da.

    Hvor det stod en drosje.

    (Som sikkert nettopp hadde fylt bensin da).

    Så kjørte jeg den ganske daukjørte bilen hans.

    Tilbake hjem igjen til Enebakkveien da.

    I krysset, ved Abildsø-kiosken der.

    Så kjørte jeg opp en oppoverbakke.

    Og den bilen til Winnem, den var litt daukjørt da.

    Jeg skulle svinge til venstre i krysset der da.

    Men jeg hørte at en bil, kom i full fart, (for jeg hørte motorlyden), fra bort mot Bogerud der, (blir det vel).

    (Altså i motgående kjørefelt da).

    Men jeg var ikke så stø på det, å cluche i oppoverbakke, (og sånn).

    (Og var sikkert redd for å kvæle motoren.

    Noe sånt).

    For jeg hadde jo ikke kjørt den her bilen før.

    Og jeg hadde jo ikke lappen heller.

    Og det var jo en del måneder siden, at jeg hadde hatt den siste kjøretimen min, i Drammen.

    Og jeg hadde vel også drukket litt, tror jeg.

    Men jeg bare ga bånn gass da, og svingte gjennom krysset der, husker jeg.

    For jeg kunne ikke se denne bilen, som kom i motgående kjørefelt, da.

    Jeg bare hørte den.

    (For det var noe slags ekko der, eller noe, tror jeg).

    Så da ble det litt dumt, å vente så lenge på den bilen, husker jeg at jeg syntes.

    Men det gikk greit da.

    Jeg kræsja ikke, (eller noe).

    Selv om det kanskje kan ha vært på, (siden den bilen som kom i motgående kjørefelt kjørte så fort da).

    Også kjørte jeg og parkerte bilen til Magne Winnem igjen da, i oppkjørselen til Berit og Gunnar Jorås, som jeg leide hybel av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så drakk Winnem så mye, i hybelen min, på Abildsø.

    At han ikke ville bli med ut på byen, (som vi hadde avtalt).

    Han ble drita full, og lå på badet, på hybelen min da.

    Jeg ble også rimelig full.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare være hjemme da.

    Når jeg hadde forberedt meg, på å dra på byen da.

    Så jeg dro på Marilyn da.

    (I Grensen der).

    Og møtte ei dame, fra Hurum, som likte Mezzoforte, (et islandsk band), vel.

    Så tror jeg at jeg dro hjem igjen, til hybelen min, på Abildsø.

    Og Winnem lå fremdeles full på gulvet, på badet der da.

    Så dro jeg tilbake til Marilyn igjen.

    (Etter å ha vel skifta, og tatt på meg dress vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så Winnem tålte ikke alkohol så bra, (virka det som ihvertfall).

    Noen ganger da.

    (Og etterhvert, ut på 90-tallet en gang vel.

    Så slutta han omtrent helt å drikke, tror jeg.

    Noe sånt).

    Selv om andre ganger, så kunne han vel drikke like mye som meg vel.

    (Hvis ikke enda mer).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De to damene, på Blommenholm, som Winnem kjente.

    (Fra da han jobba på Rimi Asker vel).

    De var også på et vorspiel, hos meg, på Abildsø, en gang.

    Da satt vi i de kurv-møblene, (eller hva det var igjen), på hybelen min da.

    Og drakk da.

    De to Blommenholm-damene, Winnem og meg da.

    Hu ene Blommenholm-dama, fortalte det, at hu hadde gått på Abildsø skole der da, (da hu var lita da).

    Så hu hadde faktisk bodd på Abildsø da.

    (Ei med mørkt hår, tror jeg, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så det var kanskje derfor at de to damene ville være med på fest hos meg der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Winnem og jeg, på fest, hos de Blommenholm-damene, (igjen, som vi også hadde vært, en gang, skoleåret før, da vi gikk på Gjerde, i Drammen, da).

    Eller, vi spilte veø Geni og sånn der ihvertfall, (husker jeg).

    Jeg svarte på et spørsmål, fra en Blommenholm-dame der da.

    ‘Hvilken by ble Ibsen født i?’, (eller noe).

    ‘Skien’, (svarte jeg), men på Larvikdialekt da, hvor man uttaler det bynavnet som ‘Sje-en’.

    ‘Nei, det riktige svaret var Skien’, svarte hu Blommenholm-dama da.

    Så da fikk jeg ikke riktig på det spørsmålet.

    Siden jeg hadde prata Larvik-dialekt da.

    Så hu ene av de Blommenholm-damene, var kanskje ikke så smart da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var også ute på et diskotek, (i Oslo), som lå i andre etasje der, i Roald Amundsens gate, vel.

    Men de her to Blommenholm-damene da.

    (Winnem og meg da).

    Jeg husker at jeg digga en sang, (på den her tida), med Tears For Fears, som het ‘Shout’.

    Og som jeg ba han DJ-en om å sette på der da.

    Og da ble vel ihvertfall en av de Blommenholm-damene med Winnem og meg, å danse, (mener jeg).

    (Selv hu ene Blommenholm-dama vel da sa, (mener jeg å huske), at det ikke var noe bra musikk, og danse til, som jeg hadde bedt han DJ-en om å sette på da.

    Men men).

    Men de her damene kjente også noen andre karer da, som de lot overnatte, etter festen da.

    Så det var ikke sånn, at Winnem og jeg, ble sammen med de her to Blommenholm-damene.

    (Eller noe sånt).

    Og en gang, så husker jeg det, at Winnem og meg.

    Vi stod i Karl Johans gate der.

    Ved den gamle universitetsbygningen der, (der hvor det kun er plass til jus-studentene, nå i våre dager vel).

    (Ikke så langt unna Slottet og Nationalteateret der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Winnem og jeg stod der.

    Det var fordi at vi vel skulle overnatte, hos hu ene Blommenholm-dama, ute i Blommenholm der, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Winnem og jeg, vi begynte nesten å slåss, på den bussholdeplassen, ved Universitetet der da, husker jeg.

    Og grunnen til det, det var fordi at jeg var litt spydig, og begynte å erte Winnem, (som var mye større enn meg egentlig, med sine nesten to meter, på strømpelesten vel), litt.

    Fordi Winnem hadde før denne kvelden.

    (Han var vel i militæret da vel, på den her tida, tror jeg.

    Hvor han vel ble valgt til Hovedtillitsvalgt, for mange tusen soldater, tror jeg at det var.

    Og han holdt til på en militærleir, ved Hønefoss, mener jeg at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde nemlig surra, når han skulle barbere seg, denne dagen da.

    Så han hadde barbert bort litt av det ene øyenbrynet sitt, husker jeg.

    Så det var det, som jeg begynte å erta han litt for da.

    I fylla der da.

    Mens vi venta på den nattbussen ut til Bærum der da.

    Og vi krangla/lekeslåss såpass mye, at noen Bærum-karer, (var det vel), som også stod og venta på en nattbuss der da.

    De spurte oss, om ‘skal dere dra sammen hjem’, (eller noe).

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, og sånn.

    (For å si det sånn).

    Så jeg var raskt ute, med å gjøre det klart, at vi ikke var homo, selv om vi skulle ligge over i det samme huset, ute i Blommenholm der da.

    (I tilfelle at det var noe sånt, som de her Bærum-folka hadde ment da).

    Nei, det var visst ikke det dem hadde ment da.

    Men Winnem og jeg, vi var ikke så gode kamerater alltid da.

    Vi kunne også krangle og nesten slåss noen ganger og da.

    Selv om det da vel egentlig ble litt ujavnt parti.

    Siden Winnem var nesten to meter høy, og veide cirka 100 kilo vel.

    Og jeg var cirka 1.85 høy da, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg oftere endte opp, sammen med en dame, etter at Winnem og jeg, hadde vært ute på byen, eller på danskebåten da.

    Siden at jeg ikke var så stor, som Winnem da.

    Så damene ble kanskje litt redd for Winnem, og syntes vel kanskje at han var litt vel høy og/eller ‘skummel’ da.

    Mens jeg hadde en mer gjennomsnittlig høyde, enn Winnem da.

    Og det likte kanskje damene bedre da.

    Hvem vet.

    (Noe sånt kanskje).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Nå merker jeg at jeg har skrevet ganske mange kapitler, på Min Bok 2, iløpet av de siste dagene her.

    Så jeg tror jeg får ta en pause her, og avslutte dette kapittelet allerede nå.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet noen fler kapitler, iløpet av de neste dagene her.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 16: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 2)

    Da jeg fulgte hu Caroline forresten, fort til Abildsø-kiosken, den fredagen.

    (Da hu trodde at jeg snakka om å ‘hoppe i høyet’, når jeg snakka om å gå til høyre).

    Så måtte jeg si noe til a da, tenkte jeg, mens vi gikk bort mot kiosken der da, på Abildsø da.

    Så sa jeg at, ‘der ligger Lambertseter og der ligger Manglerud’.

    Og liksom pekte da.

    (For Manglerud og Lambertseter, det er vel stedsnavn, som ihvertfall jeg kjente fra Oslo, fra å ha sett mye på Sportsrevyen osv., under oppveksten).

    Men da sa ikke Caroline noe særlig.

    Så det virka ikke som om hu var noe særlig interessert, i å vite cirka hvor hu var hen da, i Oslo da.

    Men men.

    (Siden vel både Lambertseter og Manglerud, vel var mer kjente steder, enn det Abildsø var vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her to Alarm-damene, de lurte på hvordan de skulle komme seg hjem til meg, etter Alarm-konserten da.

    De hadde ikke så mye penger, så de hadde ikke råd, til å ta taxi, hele veien.

    Så jeg dro og sjekka T-bane-tidene for dem da.

    Og sa at de kunne ta en t-bane, som gikk i 23-tida vel.

    (Og som var den siste t-banen da).

    Og så ta den til Ryen.

    (For 71-bussen slutta å gå litt før T-banen vel).

    Og så måtte de ta taxi, fra Ryen, til Abildsø.

    Noe som var bare et kort stykke da.

    Det var kanskje bare 3-4 minutter, å kjøre, eller noe.

    Jeg hadde også måttet ta taxi, fra Ryen en gang.

    Når jeg ikke hadde rukket den siste 71-bussen hjem.

    Og da hadde bare taxi-sjåføren sagt det.

    Husker jeg.

    At hvis jeg bare ga han 30 kroner, (eller noe).

    Så skrudde han ikke på taksameteret.

    Og det var greit for meg, (husker jeg), for jeg var student, og hadde ikke så god råd da.

    Så det er mulig at de to Alarm-damene, også fikk kjøre taxi billig da.

    (Uten at taksameteret ble skrudd på da).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Også sa jeg det, at hvis jeg sov, når dem kom hjem, (for jeg prøvde å ikke virke så veldig interessert i dem da, sånn at de ikke ble overlegne, for eksempel), så lå nøkkelen til døra, i vinduskarmen.

    Sånn at de bare kunne ta nøkkelen i vinduskarmen min, og låse opp inngangsdøra, til Jorås-ekteparet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha dratt tilbake igjen, til køen, utafor Chateau Neuf.

    Og fortalt om det her med hvordan de kunne komme seg tilbake, til Abildsø igjen, til Siri Rognli Olsen og venninna da.

    Så dro jeg ned til Sentrum igjen, for å møte Magne Winnem der.

    Som jeg hadde avtalt.

    (Var det vel).

    Winnem ville dra til et helt nybygget hotell, ved navn Oslo Plaza.

    Som nettopp hadde åpnet, og som var det høyeste bygget i Oslo vel.

    Winnem ville gjerne kjøre heisen der, husker jeg.

    Og vi kjørte heisen da, (husker jeg), opp gjennom alle etasjene da.

    Og kikka litt i baren, i den øverste etasjen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro Winnem og jeg, bort til Grønland, til hu Lill Beate Gustavsen, i Wahls gate der da.

    Hu hadde besøk av mange venninner, fra Svelvik.

    Det var de ‘kommunist-venninnene’, til søstera mi da.

    (Hu som hadde flørta med meg, på Svelvik-dagene, den gangen, blant annet.

    Da jeg var på Svelvikdagene, sammen med Espen Melheim, da.

    Sommeren 1988, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De jentene hadde reke-party der.

    Og jeg var sulten, siden studielånet mitt begynte å gå ganske tomt da.

    Så jeg spiste masse brødskiver med reker der, husker jeg.

    (Så alle de jentene der, de ble vel kanskje ikke så særlig mette, hvis jeg skulle tippe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så dro jeg hjem til Abildsø da.

    Og jeg la meg vel tidligere enn vanlig, (mener jeg å huske).

    Og da de Alarm-damene kom hjem.

    Så hadde jeg nesten sovna, husker jeg.

    De damene var i godt humør.

    Og hu Siri Rognli Olsen, hu ville ligge i vannsenga mi, husker jeg.

    (Hu hadde også sagt til hu Caroline, husker jeg.

    At jeg kanskje ikke hadde noe imot det, hvis hu også lå i senga mi da.

    Eller noe sånt.

    Dagen før vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Siri Rognli Olsen, hadde lagt seg sammen med meg.

    (I min Super Singel vannseng da).

    Så gikk jeg på do, (mener jeg å huske).

    Og jeg kom inn på rommet mitt igjen, så lå hu Caroline der, på gulvet, med dyna si tatt vekk, sånn at de nakne beina hennes og den rosa trusa hennes, var synlige da, husker jeg.

    (Hu lå liksom og viste seg fram da).

    Jeg hadde jo ikke hatt noe privatliv, dagen før.

    Så jeg fikk jo ‘benner’n’ da, siden hu var litt sexy, hu 18-19 år gamle Alarm-blondinna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen minutter seinere, (mens jeg lå på ryggen, i vannsenga mi), så tok plutselig hu Siri Rognli Olsen, og lirka ut pikken min, av underbuksa mi da.

    Jeg hadde fått ståpikk da, antagelig av å se på at hu Alarm-blondinna lå og blotta seg litt da, (må man vel si), på gulvet, i hybelen min da.

    Og så begynte bare hu Siri Rognli Olsen å ri meg da.

    I vannsenga mi der da.

    Og hu var jo den skikkelige dundra, (må man vel nesten si).

    Og jeg var litt redd for å få Aids, (siden det var den tids store skrekk liksom, at man kunne dø av aids, hvis man hadde ubeskyttet sex da).

    Så jeg både ville og ikke ville dette. (på en måte da).

    Men hvis jeg hadde vært med, på å bestemt dette selv, så ville jeg nok det, at vi skulle ha brukt kondom, ihvertfall.

    Men jeg ble rimelig paff da, og flau og overrasket da.

    Av å plutselig ble ridd, i vannsenga mi der, på Abildsø, liksom.

    Så jeg sa ikke noe da.

    Men etter noen minutter, så gikk det for meg da, husker jeg.

    Og hu Siri Rognli Olsen hoppa av meg igjen da.

    Og da gikk jeg inn på badet igjen, husker jeg.

    For å vaske pikken min i vasken der da.

    For jeg var redd for å få Aids da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forresten fortalt om det, at ei venninne av henne.

    Hu hadde bådde sopp og flatlus, og det som var da.

    (Hvis det ikke var sopp og klamydia da).

    Noe sånt.

    (Kanskje det var hu Caroline, som hadde dette?

    Og at hu Siri Rognli Olsen, tulla med hu Caroline da?

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    De Alarm-damene, de dro tilbake til ved Mjøsa der vel og til Trondheim/Ranheim da, dagen etter det her da.

    Og jeg hadde påskeferie, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro til Sand da.

    Det er mulig at jeg fikk låne penger til toget, av hu Lill Beate Gustavsen.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg sneik med toget uansett husker jeg.

    Jeg gikk av toget på Jar, (eller noe), for det ble billettkontroll, (mener jeg å huske).

    Også tok jeg det neste toget derfra da.

    Til Drammen da.

    Men da hadde jeg ihvertfall penger igjen til bussen, til Sand.

    For den var det rimelig vanskelig å snike på, (for å si det sånn).

    Også fikk jeg kanskje lånt noen penger da, (av bestemor Ågot, eller noe).

    Fram til pengene fra sosialkontoret på Ryen begynte å komme inn, på kontoen min, (var det vel kanskje).

    Jeg fikk dekket både 2500 i husleie og drøye 3000 kroner til livsopphold, i måneden, de siste tre månedene, som jeg bodde på Abildsø der da.

    Så det var en ‘bra timelønn’, som jeg sa, til min tremenning, Øystein Andersen, en gang jeg besøkte han, ute i Lørenskog, det her skoleåret, husker jeg, (siden det møtet jeg var på, hos Ryen Sosialkontor, bare tok en halv time, eller noe, da).

    (Liksom for å fleipe litt bort det, at jeg måtte gå på sosialen da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, hadde jeg tenkt meg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90

    Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.

    Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.

    Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.

    I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.

    En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.

    De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).

    Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.

    Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.

    Så jeg trengte bare penger til mat.

    Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.

    Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).

    Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.

    Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.

    Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.

    Og det sa han at det var da.

    Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.

    Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.

    Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.

    Og støvsugd og sånn da.

    Så privatlivet mitt var litt begrensa der.

    Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.

    Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.

    Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.

    Nesten som å få seg en ny familie.

    Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.

    Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.

    En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.

    At de damene skulle besøke meg.

    Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.

    (Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.

    Noe sånt kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.

    Sånne ting.

    (Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).

    Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.

    Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.

    Den første kvelden, så prata vi mest.

    Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.

    Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.

    Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.

    Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.

    Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.

    Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.

    Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.

    Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.

    (Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).

    Hu så også gjennom brevene mine.

    Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.

    Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).

    Venninna var slank og hadde lyst hår da.

    Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).

    Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).

    Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og hu skulle ringe til noen.

    Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.

    Det var greit for meg.

    Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.

    Så det var helt greit liksom.

    (Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.

    Hvem vet).

    Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.

    (For å gå til Abildsø-kiosken der da).

    ‘Ja’, svarte hu Caroline da.

    Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).

    Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.

    Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.

    (Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).

    Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.

    Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.

    Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.

    Før vi dro på byen.

    Mens vi hadde på oss dress, osv.

    Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.

    Som hadde svart på en utleie-annonse vel.

    Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.

    (Må man vel si).

    Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.

    (Noe sånt.

    Selv om jeg hadde gjester).

    Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.

    (Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).

    Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).

    Hvor det var vanskelig å se bra ut da.

    På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.

    Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.

    Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.

    (Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.

    Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.

    Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).

    For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.

    Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.

    Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.

    Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.

    The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).

    Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.

    De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.

    (Den bak Oslo City der).

    Og vi spiste burgere der da.

    Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.

    Ned mot fjorden der.

    Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.

    (Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.

    Det var det nok, forresten).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.

    Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.

    Vi var veldig tidlig ute.

    Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.

    Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.

    De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.

    Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.

    Eller kameratene hans sa det.

    Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.

    Mens de ventet på the Alarm da.

    Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.

    Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.

    Jeg kjeda meg også ganske mye der.

    Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.

    Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.

    Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.

    (En som var ute og jogga).

    Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).

    Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.

    Og jeg gikk inn ved kantina der.

    Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.

    Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.

    Min fetter, Ove Olsen. fra Son.

    Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.

    Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.

    (Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.

    Men jeg måtte bare finne på noe da.

    For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.

    Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).

    Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).

    Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.

    Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.

    Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.

    Mike Peters kjente henne igjen.

    Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.

    Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.

    Noe jeg gjorde da.

    Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.

    Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.

    Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.

    Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.

    Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).

    De hadde vært mye konserter før.

    Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).

    Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.

    (Noe sånt).

    Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.

    Ihvertfall noe med musikk vel.

    Noe sånt.

    Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.

    (Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).

    Og den plata syntes hu visst at var bra da.

    Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.

    For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.

    (Mener jeg at det var).

    Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.

    (Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).

    De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.

    Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).

    Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.

    For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.

    Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.

    (Eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten.

    Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.

    Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.

    Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.

    Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90

    Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.

    Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.

    Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.

    Så det var jo artig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.

    De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.

    Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.

    Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).

    Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.

    Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.

    Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.

    Mens jeg hadde andre planer.

    Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.

    På nyttårsaften 1989 da.

    På tross av at jeg hadde lite penger.

    For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.

    Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.

    Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.

    ‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.

    Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).

    (Muligens Dick?.

    Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.

    Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.

    Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.

    Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.

    Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.

    Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.

    Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.

    Så jeg hadde ganske mye fritid da.

    Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.

    Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.

    For å få tiden til å gå da liksom.

    Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.

    Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).

    Winnem var veldig klar, for å feste mye.

    Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.

    Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.

    Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.

    Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.

    Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.

    Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.

    Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.

    Ikke langt fra dansegulvet.

    Vi var der ganske tidlig.

    Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.

    Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.

    (Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.

    For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).

    Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Siden det var nyttårsaften.

    Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).

    Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte kanskje å bli litt full.

    Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.

    Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.

    Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.

    (Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).

    Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.

    Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.

    Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.

    Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.

    Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.

    Men jeg glemte meg et par ganger da.

    Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.

    Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).

    To Oslo-damer, satt like ved oss.

    De var på vår alder, fortalte de oss.

    (Altså nitten år da).

    De ville gjerne danse og sånn da.

    Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.

    Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.

    Mens hu smilte da.

    Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.

    Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.

    Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.

    Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.

    Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.

    Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.

    Og inn i et avlukke der, husker jeg.

    Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.

    Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.

    Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.

    Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.

    Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).

    Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.

    Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.

    Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.

    Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.

    ‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.

    Så jeg var litt driti ut da.

    Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?

    Omtrent rundt tolvslaget vel.

    På nyttårsaften 1989 da.

    90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.

    Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.

    Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).

    Men så ikke.

    Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.

    En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.

    Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.

    Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.

    (Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    ‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.

    Og da ble jeg litt irritert.

    For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.

    Så skjønte jeg det.

    At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.

    Enda han visste det, at jeg var blakk.

    Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.

    At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.

    Men så ikke.

    Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.

    (Ihvertfall ikke når han drikker).

    Det er kanskje på plass.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.

    Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.

    Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.

    Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.

    Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.

    Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.

    Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.

    Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.

    Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    Og som dem skrøyt fælt av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ute på dansegulvet der.

    På Radio 1 Club.

    Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.

    Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.

    Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.

    Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.

    (Må man vel nesten si).

    Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.

    Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.

    Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.

    Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.

    Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.

    Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.

    Det er mulig.

    Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.

    Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.

    (For bensin og sånn da).

    Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.

    Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.

    Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.

    Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.

    Og en kamerat av han vel.

    Vi begynte å prate om musikk.

    Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.

    ‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.

    Noe jeg ikke skjønte noe av.

    Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.

    Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.

    (Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.

    Det er mulig.

    Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.

    For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.

    Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.

    (En ferie som var ganske lang.

    Akkurat som min juleferie, ved NHI).

    Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.

    Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.

    Laila Johansen var fra Skøyen.

    Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.

    Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.

    Og ikke nitten, som de først hadde sagt.

    Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.

    For var det en ting jeg helst ikke ville ha.

    Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.

    Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.

    (Noe jeg var stort sett hver helg da).

    Men men.

    Jeg beit det i meg.

    Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.

    Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.

    (For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.

    Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).

    De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.

    Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.

    Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).

    Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.

    Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.

    På puppa hennes osv., (var det vel).

    Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.

    (Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).

    Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.

    På hu venninna da.

    Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.

    Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.

    Det husker jeg ikke helt.

    (Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.

    For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.

    Siden jeg var rimelig blakk da.

    (Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.

    Var avtalen mellom Winnem og meg.

    Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).

    Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu venninna, til Laila Johansen.

    (Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).

    Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.

    (Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).

    Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.

    Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.

    Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.

    Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.

    Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.

    Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, venninna og jeg.

    Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.

    (Som lå i Storgata forresten.

    Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.

    (Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.

    (Mellom Stortinget og Slottet der).

    Jeg husker at vi stod i køen der.

    Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.

    Laila Johansen prata med hu eldre dama da.

    Om at det var kaldt, osv.

    Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.

    (Noe sånt).

    Og holdt rundt meg da.

    Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu dama, foran oss i køen.

    Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.

    (For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    Og det var også litt kjølig).

    Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.

    Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.

    Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.

    Til Skøyen.

    Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.

    (Som var aleine hjemme vel).

    Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.

    ‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.

    Så hu var kanskje litt dum.

    Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.

    Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.

    Ville jeg sove på hennes rom alene.

    Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.

    (Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.

    Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).

    Jeg følte meg litt dum.

    Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.

    Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.

    Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.

    Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.

    Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.

    (Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).

    Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.

    Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.

    Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.

    Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.

    Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.

    Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.

    Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.

    Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.

    ‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.

    Svarte jeg da.

    Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.

    (Mer enn nødvendig liksom da).

    Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.

    Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.

    Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.

    Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.

    Sånn at jeg fingra henne da.

    Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).

    Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.

    Jeg hadde vel nesten da forventa.

    At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.

    (Som å runke meg, eller noe).

    Men så ikke.

    Hu bare lå på ryggen, i senga si.

    Med meg oppå henne da.

    Begge med klær på da.

    Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.

    *Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.

    Men hu svarte ikke noe.

    Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.

    Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.

    Vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.