johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

    En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

    Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

    Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

    Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

    Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

    Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

    Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

    (Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

    Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

    Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

    Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

    Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

    Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

    Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

    Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

    Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

    Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

    Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

    Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

    Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

    Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

    ‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

    (Noe sånt).

    Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

    Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

    Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

    De var så glad for å hjelpe, virka det som.

    Så dem bare fulgte etter da.

    Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

    (Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

    Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

    Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

    Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

    For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

    Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

    De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

    Som prata til dem på en kameratslig måte da.

    Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

    Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

    (Uten å sjekke når bussen gikk da.

    For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

    Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

    At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

    For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

    Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

    (Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

    Bak Rutebilstasjonen der da.

    Så sånn var det).

    Sånn som jeg skjønte det.

    Og de syntes at det var greit liksom.

    De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

    Hva vet jeg.

    Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

    Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

    Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

    At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

    For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

    Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

    Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

    Så hva dem egentlig mente at foregikk.

    Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

    (For å fleipe litt).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

    (Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

    Ihvertfall Ulf Havmo vel.

    Men men).

    Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

    Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

    Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

    Og at han kjente masse folk, som studerte der.

    Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

    Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

    Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

    Som jeg kunne ha gått på.

    Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

    Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

    Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

    Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

    Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

    Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

    Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

    Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

    (Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

    At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

    Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

    Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

    Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok det.

    Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

    Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

    Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

    Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

    Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

    Gågata var full av folk.

    Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

    (Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

    Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

    Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

    Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

    Så det ble veldig dumt, husker jeg.

    For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

    Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

    (Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

    Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

    (Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

    Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

    Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

    Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B

    Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.

    I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).

    Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.

    Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.

    Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.

    Det var ikke meg ihverfall.

    Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.

    Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.

    Noe sånt.

    Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).

    Hver gang Bergen hørte en bil.

    Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.

    (Før han begynte å løpe, eller noe, da.

    Var det vel.

    Noe sånt).

    Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.

    Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.

    Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.

    Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.

    Så sånn var det.

    Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.

    Og at han likte damer som var stramme.

    Noe sånt.

    Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.

    Og Bergen sov på rommet til Pia da.

    I to-tre netter.

    Den andre natta, (var det vel).

    Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.

    Og Bergen sa at det var greit.

    Og spurte om jeg hadde et pornoblad.

    Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).

    Og lot Bergen få låne det da.

    Og dagen etter så stakk han.

    Og da flytta Pia opp igjen da.

    Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.

    Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.

    Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.

    Men det kunne ikke jeg da.

    Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.

    Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.

    Men jeg fikk ikke noe klart svar.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I påskeferien, før Bergen dukka opp der.

    Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.

    Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).

    Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.

    (Som var kjedelig, må jeg si).

    Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.

    Og Pia og meg.

    At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.

    Før vi maste på faren vår.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.

    De skulle ta buss.

    I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.

    Noe sånt.

    (Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).

    Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.

    Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.

    Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.

    Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.

    Noe Pia var litt skeptisk til vel.

    (De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.

    De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.

    Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.

    Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.

    Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.

    (Den siste vertsfamilien.

    Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).

    Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.

    Så en gang, etter skolen, i Drammen.

    Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.

    (Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).

    Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.

    For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.

    Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.

    Det vil si den siste skoledagen.

    Som var en fredag, i slutten av juni da.

    18.-20. juni kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.

    Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).

    Med bilder av alle i familien, osv.

    Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.

    Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.

    Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.

    Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.

    (Av faren min vel).

    Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.

    (Eller like etterpå).

    Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).

    Jeg satt meg ned ved siden av faren min.

    Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.

    Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.

    Jeg kan ikke huske at Ågot var der.

    Så det var kanskje Øivind sin slekt da.

    Det er mulig.

    Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.

    Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.

    Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).

    Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.

    På en nesten truende måte, vil jeg si.

    Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.

    (Noe som jeg fortalte om til faren min.

    Men ikke til noen andre vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.

    For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.

    Siden jeg drakk av flaska da.

    De var kanskje ikke vant til russ.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.

    Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.

    Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.

    Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.

    Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).

    Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).

    Og hu oppførte seg som en unge da.

    Må jeg vel si.

    Selv om hu var på min alder da.

    Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.

    Og prata med slektninger.

    Neida.

    Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.

    Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.

    Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.

    Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.

    Tidligere det her skoleåret.

    (Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?

    Hvem vet).

    Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.

    Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.

    Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.

    Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Men i det samme som jeg gjorde det.

    Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.

    Om at det var en nazi-hilsen.

    Så da angra jeg det, med en gang.

    Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.

    De må vel ha sett det her da.

    Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.

    Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.

    (Hu som er i Jehovas Vitner).

    Hu ville spille badminton med meg.

    Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.

    Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.

    (Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.

    Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.

    (Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.

    Noe sånt).

    Det var sånn, på slutten av timen.

    At alle skulle spille badminton da.

    En i køen foran, skulle slå ballen.

    Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.

    Så måtte den slå ballen.

    Og når man gjorde en feil.

    Så måtte den personen gå i dusjen da.

    (For det var på slutten av timen).

    Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.

    Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.

    Så jeg vant konkurransen da.

    Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.

    Det er vel mulig at han gjorde det.

    Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.

    Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.

    I gymmen da, i Drammenshallen der da.

    Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.

    Men nå er klokken over 23, her på hostellet.

    Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.

    Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.

    Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.

    Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

    Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).

    Opp til ved Brekke Gård der cirka da.

    Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.

    Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.

    Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.

    En gang.

    (Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.

    Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.

    Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.

    Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.

    Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.

    Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).

    Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.

    Han ville også høre på musikken min.

    Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.

    Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.

    Noe sånt.

    En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.

    Like før det her da.

    (Timelords var vel forløperen til KLF.

    Som kanskje er mer kjente.

    De med ‘3AM eternal’, osv).

    Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.

    Men jeg syntes det var en morsom sang.

    Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.

    Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.

    Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.

    Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.

    Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.

    Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.

    Uten å si noe.

    Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.

    Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.

    Det veit jeg ikke.

    Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.

    Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.

    Så det ble litt problematisk.

    Det var noen greier jeg ikke fant.

    Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.

    Larvik Line-bussen, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.

    For å møte Winnem der da.

    Så sånn var det.

    Men det var noe greier jeg ville ha med meg.

    Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.

    Hvor en god del av tinga mine lå da.

    Men faren min hadde drikki sa han.

    (Dette var kanskje en søndag da).

    Så jeg måtte kjøre da.

    (Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.

    Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.

    Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.

    Bare at det var et annet japansk merke vel.

    Som var litt mindre enn en HiAce da.

    Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.

    Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.

    Noe sånt).

    Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.

    Som jeg vel ikke fant, tror jeg.

    Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.

    Så kom bussen bak meg, så jeg.

    Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.

    Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.

    Mens jeg tok bussen, i retning Sande.

    (Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).

    Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.

    Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.

    Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.

    Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.

    Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.

    Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.

    (Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.

    Når jeg tenker tilbake på dette.

    Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.

    Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.

    Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.

    Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.

    Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.

    Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.

    For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.

    Men det mislyktes vel.

    Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.

    (Eller om det kan ha vært i Larvik).

    Noe sånt.

    Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.

    Dette var kanskje en mandag da.

    Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.

    Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.

    Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.

    (Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Men men).

    Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.

    Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.

    Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.

    Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.

    For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.

    En del år før det her da.

    Og inn på det midterste soverommet der.

    Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.

    Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.

    Det veit jeg ikke.

    Det ytterste soverommet der.

    Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.

    Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.

    Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.

    Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.

    (Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.

    Et verksted som ble mindre og mindre brukt.

    Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.

    Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

    Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

    Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

    Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

    Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

    Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

    (Hvis hu ikke var våken da).

    Jeg var rimelig full, husker jeg.

    Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

    (Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

    Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

    Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

    Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

    Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

    ‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

    Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Jeg var kanskje i dårlig humør da.

    Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

    Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

    (Siden det liksom var en russebil da).

    En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

    (For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

    Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

    Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

    Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

    Og en bil stoppa.

    Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

    Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

    Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

    Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

    En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

    Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

    For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

    Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

    (Hos Cecilie Hyde da sikkert).

    For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

    Jeg tenkte meg ikke om.

    Siden jeg var russ.

    Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

    Så våkna jeg litt.

    Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

    ‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

    (Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

    Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

    Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

    Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

    Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

    Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

    Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

    Jeg snøvla om det her i fylla da.

    Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

    Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

    (Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

    Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

    (Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

    Noe sånt).

    Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

    Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

    Etter å ha døpt meg.

    For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

    Som lå på Bergeråsen da.

    I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

    (Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

    Men men.

    Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

    Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

    Av en eller annen grunn.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

    Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

    Så det skjønte jeg ikke noe av.

    Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

    (Sommeren før jeg begynte på videregående).

    Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

    At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

    Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

    Noe sånt.

    Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

    Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

    Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

    Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

    Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

    Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

    Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

    Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

    Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

    Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

    Og vi måtte stikke før vakta kom da.

    Noe sånt.

    Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

    Seinere, så fortalte Winnem meg det.

    At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

    Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

    (Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også på noe tull.

    Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

    (Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Noe sånt).

    Også festa jeg det pornoblidet da.

    På en eller annen måte.

    Over det fartskameraet da.

    (Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

    Så sånn var det).

    Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

    Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

    At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

    Men da ble jeg irritert.

    For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

    Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

    Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

    Det var ikke noe liv der liksom.

    Men vi spiste noe brødmat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russetog.

    Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

    Sammen med Raymond vel.

    Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

    Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

    Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

    Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

    (Og det var kanskje ikke så rart det da.

    Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

    Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

    Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

    Og også Tim, tror jeg.

    Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

    Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

    (Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

    Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

    Noe sånt).

    Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

    Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

    Etter våkenetter, osv.

    For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

    (Husker jeg).

    Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

    Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

    Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

    Og det var ikke på skolen.

    Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

    Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

    Etter russetida og eksamen da.

    Vi hadde også en eksamen i data da.

    Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

    (Som under juletentamen).

    Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

    Vi skulle lage et dataprogram da.

    Liksom for en forening, eller noe da.

    Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

    Men det gikk greit.

    Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

    Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

    Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

    (Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

    En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

    Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

    Og på den muntlige delen av eksamen.

    Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

    For det var ganske komplisert da.

    Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

    Nemlig strenger da.

    Jeg lagde staveprogrammet sånn.

    At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

    Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

    Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

    Og det funka faktisk ganske greit.

    Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

    Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

    Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

    Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

    De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

    Mener jeg å huske.

    Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

    Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

    Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

    Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

    Og at noen grupper bare hadde to elever da.

    Men men.

    Men på den stavetesten, for ordblinde.

    Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

    (Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

    Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

    Og det var kanskje smart.

    For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

    Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

    Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

    For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

    Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

    Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

    For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

    (Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

    Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

    Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

    Så jeg bare prøvde å ro litt da.

    Mener jeg å huske.

    Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

    Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

    Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

    Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

    Som var for tre fag.

    Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

    Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

    (Var det vel).

    Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

    (Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

    Noe sånt).

    Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

    De var pussa, og gliste.

    (Selv om de kjørte i bilen til faren min).

    Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

    Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

    Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

    Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

    Det husker jeg ikke.

    Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

    Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

    Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

    Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

    Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

    Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

    Sånne ting så jeg aldri igjen.

    Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

    Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

    Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

    Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

    Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

    Og prøvde å finne ting der.

    Men jeg var trist da.

    Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

    Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

    (Må man vel si).

    Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

    De fant jeg ikke noen steder.

    Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

    De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

    Ingen hadde gjort noe særlig på den.

    Det var en gruppeoppgave.

    Og det var midt i russetida.

    Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

    Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

    Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

    Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

    Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

    Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

    Uten å nesten ha forberedt oss.

    Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

    Så det var jo bra jobba.

    Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

    De andre på gruppa var ganske daffe.

    Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

    Så vi stod der i russedressene våre da.

    Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

    I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

    Som jeg ikke hadde fått lest da.

    For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

    Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

    Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

    Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

    Det er mulig.

    Det var nok noe sånt.

    Men men.

    Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

    Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

    Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

    Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

    Og om det andre som skjedde den sommeren.

    (Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På russedåpen der, i Sande.

    Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

    Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

    Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

    Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

    (Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

    Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Det ble litt for flaut, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

    De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

    Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

    Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

    Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

    Noe sånt.

    Som motto da.

    Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

    At hu skulle ha en russefest.

    Som jeg var invitert på da.

    Ute i Lier.

    På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

    Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

    Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

    I noen timer da.

    Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

    Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

    Men det skjedde ikke så mye på den festen.

    Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    En annen gang i russetida.

    Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

    For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

    (Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

    Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

    Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

    Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

    Må jeg vel si.

    Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

    Så sånn var det.

    Og da ringte Tim meg tilbake.

    Og da hadde han ordna det sånn.

    At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

    Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

    Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

    (Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

    Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

    Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

    Noen måneder senere.

    Og da jeg gikk ut derfra.

    Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

    Så trøtt var jeg.

    Eller så mye kjedet jeg meg.

    Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

    Og jeg gikk jo på handel og kontor.

    Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

    Så jeg bare slang meldinger tilbake.

    Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

    Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

    Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

    Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

    Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

    Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

    Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

    Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Det der er djeveltegn, mener jeg

    djeveltegn

    http://www.aftenposten.no/quiz/?id=13450

    PS.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2009/06/her-kan-man-se-at-illuminati-nok-har.html

    PS 2.

    Magne Winnem, (fra russe-klassen, på Gjerdes Videregående Skole, i Drammen), pleide også å utføre et lignende tegn, husker jeg, på dansegulvene, i russetida, (skoleåret 1988/89), eller like etter vel.

    Ved at han liksom pekte med en arm og pekefinger, av gangen, opp i lufta, på dansegulvet da.

    (Mens jeg også liksom skulle danse da).

    Mens noen jenter, som skjønte noe av det her da, lo litt vel.

    Så som jeg husker det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post angående online trakassering







    Gmail – Report of crime/Fwd: Kontaktskjema







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Report of crime/Fwd: Kontaktskjema




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Dec 18, 2011 at 5:11 PM





    To:

    Mona.Amundsen@kondomeriet.no



    Hei,

    det var Magne Winnem som var så glad i å besøke Deres butikk.
    Hvis det ikke var Laila Johansen.
    Det er så mange år siden nå, så jeg husker ikke helt.
    Mvh.


    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>


    Date: 2011/12/14
    Subject: SV: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei.


    Kjedelig og slitsomt når slikt oppstår. Vi har ikke lov til å gå videre og finne ut hvem som sendte eposten, eksempelvis via ip-adressen. Det kan vi kun gjøre etter en anmeldelse og dersom politiet direkte spør om dette.

    Jeg vil anbefale deg å kontakte epost-leverandøren og spør dem om de har noen råd for hvordan du håndterer dette dersom noen har hacket seg inn på din konto.

    Ellers er du hjertelig velkommen til å besøke oss. Vi sender hver måned ut 4000 pakker til våre nettbutikk-kunder og har i dag 10 butikker rundt omkring i landet, så du er i så fall ikke den eneste om du ønsker å ta turen og se på vareutvalget vårt 😉

    Ønsker deg en fin juletid fremoverJ

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 11. desember 2011 20:56
    Til: Mona Amundsen
    Kopi: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
    Emne: Re: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema

    Hei,

    hvis jeg husker det riktig, så var det min tidligere kamerat, Magne Winnem, som var glad i å dra innom Kondomeriet, i Karl Johan, for å kikke.

    Jeg syntes det var litt flaut, husker jeg.

    Dere kan jo prøve å få en IT-ekspert til å sjekke om det er Magne Winnem som sender e-poster i mitt navn eventuelt.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2011/12/7 Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Hei.

    Vi antok at det kunne være det ut i fra hvordan eposten var formulert, men gir tilbakemeldinger på alle henvendelser. Takk for at du tok kontakt og sa i fra. Jeg vil informer de andre som sitter på kundeservice slik at vi muligens kan plukke det opp dersom det kommer igjen. Det skal samtidig sies at vi får så mange henvendelser hver dag, at vi ikke kan garantere at vi ikke vil svare på en epost i ditt navn i fremtiden.

    Ønsker deg en fin juletidJ

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 29. november 2011 20:50
    Til: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
    Kopi: gbrlo@unhcr.org

    Emne: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema

    Hi,

    someone are sending a lot of forged spoofing e-mails in my name.

    I wanted to report this as crime.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Date: 2011/9/5
    Subject: SV: Kontaktskjema
    To: eribsskog@gmail.com

    Hei.

    Takk for at du tok kontakt.

    Her er oppskriften for hvordan man tar på en kondom:

    http://www.ung.no/prevensjon/725_Hvordan_trer_man_p%C3%A5_et_kondom.html

    Ønsker deg en fin dag. J

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Kondomeriet [mailto:kondomeriet@ikkesvar.oxx.no]

    Sendt: 26. august 2011 03:29
    Til: Mona Amundsen
    Emne: Kontaktskjema

    Hei. Hvordan bruker man en kondom? Har dere bruksanvisning?

    PS2 Jeg er homofil. Avsender: Erik Ribsskog Epost: eribsskog@gmail.com






  • Min Bok – Kapittel 63: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 13)

    En annen ting, som Cecilie Hyde, ‘messet’ om, dette skoleåret, (bortsett fra om musikk og klær), det var at hun ‘kjente Therese’.

    Therese var en jentunge, som hadde forsvunnet, fra bydelen Fjell, i Drammen.

    Cecilie Hyde sa ganske ofte det, at hu kjente Therese og hadde vært på besøk hos mora, osv., var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde sa også om onkel Håkon, til meg, en gang, dette skoleåret.

    (Like før faren min solgte leiligheten vel.

    Mens hun og Pia satt på gulvet der det egentlig skulle ha stått et spisestuebord, i Leirfaret 4B.

    Og planla deres ferie, den sommeren, til Amsterdam og Spania).

    At ‘Håkon er ikke noe snill han’, (var det Cecilie sa, til meg).

    (Hun liksom programmerte meg da).

    Håkon var jo onkelen min, og han hadde henta Pia og Cecilie, i Oslo en gang, (tror jeg det var).

    Og da hadde visst Håkon gjort noe galt da, skjønte jeg på Pia og Cecilie.

    Uten at jeg skjønte hva det var, som Håkon hadde gjort galt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var ikke bare Cecilie Hyde, som var opptatt av klærna mine.

    En gang, (tidligere på 80-tallet vel), som jeg var i Larvik.

    Så prøvde Frode Kølner å få meg til å kjøpe noen ganske dyre sosse-klær, husker jeg.

    I en klesbutikk et stykke nedenfor Domus der, (i samme gata da).

    Det var vel noen Ball og Levis-klær tror jeg.

    (Noe sånt).

    Som var på salg vel, ifølge Frode Kølner.

    (Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg).

    Men jeg syntes at de klærna så litt for sossete ut kanskje, (de jeg så i det butikkvinduet der da).

    Og jeg var mer opptatt av å ha penger enn å ha sosseklær, for å si det sånn.

    Så jeg ville ikke kjøpe noen klær der da.

    Selv om Kølner, (som var fra byen Larvik og ikke fra stedet Berger), vel ville dette.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie Hyde fortalte også en kveld, i Leirfaret 4B, at hun hadde lyst til å se en film, som var ny da, som het Tvillingskjebner vel.

    Jeg hadde sett om den filmen på et filmmagasin, på norsk eller svensk TV vel.

    Og visste at det var en film om to gynekolog-brødre.

    Pia var ikke med på hva Hyde mente, tror jeg.

    Og Hyde syntes nok at det var litt pinlig, å si det, at handlingen i filmen var om gynekologer og vaginaer, osv.

    Så jeg begynte å tulle litt med frøken Hyde, og sa sånn:

    ‘Åja, Twins?’, (en komedie med Arnold Swartzeneger og Dani DeVito vel, som også var ny på den her tiden).

    Da lo vel nesten Hyde, men sa ikke noe, og avsluttet samtalen da.

    Den gangen, som jeg liksom ‘jukka’ på frøken Hyde, da hu lå mellom meg og søstera mi, i vannsenga til faren min, (som han aldri brukte).

    Da var det liksom sånn, at frøken Hyde og jeg, hadde kjønnsorganene våre hardt mot hverandre da, mens vi hadde klær på.

    (Og liksom trykte underlivene våre mot hverandre da, en natt, i vannsenga, i Leirfaret 4B der).

    Og jeg sov da, så jeg husker dette som en mellomting, av en drøm og som noe fra i halvsøvne.

    Men jeg har aldri gjort noe lignende senere, i søvne, for eksempel på øvelser i militæret, eller lignende, (hvor jeg har ligget i telt, sammen med mange folk).

    Så jeg lurer litt på om det var Cecilie Hyde, som fikk til dette.

    At hun kanskje ikke sov, da dette skjedde.

    Men bare tulla med meg, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Skistad, i klassen, han likte to tvillingjenter, som gikk i en andre klasse vel, på Gjerde.

    Husker jeg at han sa, i et friminutt, da jeg stod like ved der han stod vel.

    Jeg pleide å stå sammen med Fred Bing, å røyke, i friminuttene, på Gjerde.

    Men noen ganger kunne jeg stå for eksempel ved Ole Skistad da, siden han var ganske utadvent, og jeg lurte også på hva den mobbinga hans av Winnem var om.

    (Eller noe sånt).

    Jeg var kanskje litt var for han Ole Skistad og da.

    Kameraten hans prata dritt om en som stod og liksom trykte fram underlivet da, i skolegården der, i et friminutt.

    (Kameraten til Fred Bing, eller noe, vel.

    Noe sånt).

    Han kameraten til Fred Bing, han hadde forresten fått dama på døra plutselig, husker jeg at han sa, i et friminutt en gang.

    Og da hadde han bare slengt døra i trynet hennes, og så rydda leiligheten for pornoblader og sånn, sa han.

    Noe sånt.

    Skistad begynte å nesten mobbe meg noen ganger, (sånn som jeg husker det).

    Også ville han plutselig forrandre ansiktsuttrykk og si noe sånt som at ‘nei, det var du som kjente hu Monica Nebel, var det ikke det?’.

    Og da ville han begynne å nesten glise, istedet for å nesten mobbe da.

    Bare på grunn av at jeg visste hvem hu Monica Nebel var da.

    (Noe vel søstera mi hadde fortalt meg.

    Monica Nebel var jo også innom, der hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B en gang.

    En gang hu var med søstera mi.

    Så kommenterte hun at jeg hadde samme stereoanlegg, som de, men at elementene i stereoanleggene var montert i forskjellig rekkefølge da.

    Noe sånt.

    Før hun så, (omtrent like raskt som hu dukka opp, må man vel si), forsvant ned til Christell, eller noe, vel.

    Og Pia fortalte meg ikke noe om hvorfor Monica Nebel plutselig var på besøk hos ‘meg’.

    Så det var litt spesielt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så satt jeg også på fontena, på Bragernes Torg der, sammen med Skistad og hu ene tvilling-dama da.

    Og chatta litt med Skistad da, etter å ha tilfeldigvis møtt han der vel.

    Det er også mulig at det var der, som Ole Skistad satt, da han så meg og Lyche-gjengen, gå på the Cure-konsert den gangen da.

    (Da han senere sa, i klasserommet, at han hadde sett meg på Torget, (eller om det var på Bybrua), sammen med en gjeng med ‘berme’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han jobba på CC Matsenter, (også i kassa, som jeg gjorde).

    CC Storkjøp og CC Matsenter, hadde samme spiserom.

    (Som lå borte ved CC Matsenter der).

    Men jeg kan aldri huske å ha sett Willassen der, på noen av de lørdagsvaktene, (eller sommervaktene), som jeg hadde.

    Så det er mulig at Willassen jobba der de lørdagene jeg hadde fri.

    (Eller noe sånt).

    Hm.

    Jeg kan heller ikke huske å ha sett Willassen, på julebordet, til CC Storkjøp/CC Matsenter, på Rica Havnhotell Tjøme, (eller noe), i desember vel, 1988.

    Så jeg lurer på om Willassen begynte å jobbe på CC, etter at jeg hadde slutta der.

    (Willassen ble seinere forfremmet til Assisterende Butikksjef, på CC Matsenter.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Utover på 90-tallet.

    Etter å ha gått på BI et år vel, og muligens blitt Bedriftsøkonom.

    Noe sånt.

    Før han begynte å jobbe på lager, (av en eller annen grunn).

    CC Storkjøp er/var et ganske stort supermarked, så å bli Assisterende Butikksjef der, det er nok ikke så værst, må man vel si.

    Selv om det kanskje var få i klassen vår, som hadde planer om å jobbe i butikk.

    Bortsett fra Magne Winnem da, som gikk rett til en Assisterende Butikksjef-stilling, på Rimi Nadderud, i Bærum, etter videregående.

    (Men da var det nok noen i klassen, (inkludert meg), som stusset litt over dette.

    Å jobbe i matbutikken var nok ikke drømmejobben for mange, etter tre år på økonomilinja, på Handel og Kontor.

    Så jeg husker jeg syntes at det var sånn, at Winnem liksom ga opp det å liksom få seg en ‘ordentlig jobb’.

    Og jeg sa vel ‘nei’, eller noe, når jeg hørte det, at Winnem skulle begynne å jobbe heltid i Rimi, etter skolen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem ble vel også landets yngste Rimi-butikksjef, (mener jeg ble sagt av foreldrene hans, i bryllupet hans, med Elin fra Skarnes, i 1993 vel), et par år etter dette igjen, da han som 20/21-åring, (eller noe), ble butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare for å ta med litt om det og.

    Fred Bing, han fikk seg datajobb, etter videregående, (sånn som jeg husker det).

    Og Tim Jonassen, han jobba i sin families sportsbutikk, (som han og faren eide vel), på Aker Brygge, i Oslo, (mener jeg at det var)).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Lillebroren til Willassen, (som gikk i en andre-klasse, på Gjerde, tror jeg), var det visst forresten noe med, ifølge det Winnem sa en gang, (mener jeg).

    Lillebroren til Willassen var visst mye kulere, (eller noe), enn Willassen da, og var populær blant damene og på byen vel.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi fikk russekortene, så var det noen i klassen vår, som hadde skrevet ‘din schizofrene jævel’, (eller noe), på pulten min, husker jeg.

    (Det var jo sånn at den vitsen, som jeg valgte, fra russekort-leverandørens forslag, var sånn:

    ‘Roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren og det er jeg og. Hilsen meg og Erik’).

    Så sånn var det.

    Men hvem som skreiv det, på pulten min, det fant jeg aldri ut, skal jeg være ærlig.

    Og det er jeg ikke sikker på nå heller.

    Det aner jeg ikke hvem var, for å si det sånn.

    Men jeg likte ikke disse storvokste Kongsberg-karene, i klassen.

    En gikk med en jakke, fra Cubus eller Hennes og Mauritz vel.

    Og en i markedsføringsklassen, var ganske kort og tynn, og med lugg og muligens tredager-skjegg vel.

    Og han mener jeg at jeg så en gang, på Furuset, i Oslo, et par år seinere, da jeg leide et rom, av min halvbror Axel og dem der.

    (Uten at jeg husker hva han i Markedsføringsdelen, av klassen, het igjen).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var vel også en svær ‘slamp’ fra Kongsberg, med mørkt hår, tror jeg.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Helge, fra Kongsberg, kunne være litt irriterende.

    En morgen, (da jeg var først på skolen, siden bussen min gikk så tidlig).

    Så sa han til meg, (da han dukka opp med et tog fra Kongsberg vel).

    At han var litt interessert i meg, eller noe.

    Jeg vet ikke om han var homo eller nedlatende.

    Men jeg var altså en spebygd gutt, på cirka 62 kilo, på den her tiden.

    Jeg hadde vokst opp i høyden, og var 1.85 høy.

    Men jeg hadde ikke vokst så mye i bredden.

    Så å hanskes med disse ‘kjempene’ fra Kongsberg, (Helge og han med lyst hår og motejakke, av merke Gagarin vel, samt en med mørkt hår vel).

    Og fra Drammen, (Ole Skistad og Fred Bing).

    Det var jo ikke så lett, for en på cirka 60 kilo, fra Berger, (som også var jomfru da skoleåret startet), vil jeg si.

    De her jeg nevnte opp, var alle på 80-100 kilo, vil jeg vel tippe på.

    Så det var en myere tøffere klasse, syntes jeg, enn den jeg hadde gått i året før, i Sande, hvor det bare var en sånn ‘kjempe’ vel, i klassen, (nemlig Trond Gurrik, fra Holmestrand).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Helge, (og de andre Kongsberg-kara vel), de lo også av meg, i en norsktime, på begynnelsen av skoleåret, husker jeg.

    Jeg sa ‘daua’, istedet for ‘døde’, da norsklærer Inga Lill Høstmælingen, spurte klassen om noe.

    Da lo de Kongsberg-folka høyt.

    Og Høstmælingen måtte forklare det, at det var vanlig å si ‘daua’, i flere dialekter da.

    Men de var kanskje litt som dansker, oppe i Kongsberg?

    Hva vet jeg.

    Byen var jo grunnlagt av Ove Gjedde, som muligens var en forfar, av Maren Gjedde, som var bestemor Ingeborg sin oldemor, fra Mors, i Danmark.

    Så de er kanskje som dansker, i Kongsberg, og prater veldig pent?

    Hva vet jeg.

    Jeg har ikke vært så mye i Kongsberg.

    Kongsberg var ganske langt unna Berger.

    Jeg tror det var like langt cirka, til Kongsberg, som til Oslo.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før jeg begynte på Gjerde.

    (Var det vel.

    Hvis det ikke var sommeren før der igjen).

    Så stakk Carl Fredrik Fallan innom meg, i Leirfaret 4B.

    (Var det vel).

    Ihvertfall så sa Carl det, (husker jeg), til meg, at på Drammensmessa, så var det en pakistaner, som solgte lightere.

    Og han hadde noen Bergerfolk klart å prute med.

    Sånn at de fikk de kule metall-lighterne, (var det vel), for ti kroner, eller noe.

    Så da prøvde jeg også å prute med han ‘lighter-pakkisen’ da, husker jeg.

    Som hadde et bord, eller noe, på Drammensmessa da.

    På veien mellom Drammenshallen og tivoliet liksom.

    (Faren min og Haldis hadde jo stand, på Drammensmessa, omtrent hvert år vel.

    Så jeg pleide å gå mye der.

    Og kom muligens inn gratis og.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men han pakistaneren, (som var i 40-åra kanskje vel).

    Han ville ikke la meg prute like mye, på den lighteren, som Carl og dem, hadde fått han med på.

    Så tilslutt så kalte bare han pakistaneren meg for ‘fattigmann’, osv.

    Så det ble jo litt ubehagelig nesten.

    Så kanskje det er muslimene som tuller med meg, på grunn av den episoden der?

    At Carl lurte meg opp i stry?

    Og at det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene osv.

    Siden Al Quaida, (eller noe), har kontrollen i Europa nå?

    Hvem vet.

    Jeg lurer litt noen ganger ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Roger fra Fjell, han pleide jeg å feste med, noen ganger, som jeg traff han tilfeldigvis vel, på en pub, som lå like ved Gjerde der, husker jeg.

    (Hundre meter i retning Gågata, eller noe vel).

    Og der pleide vi å drikke øl og spille dart vel.

    Ei dame, (som kjente Roger der vel), hu sa en gang, at hu ikke kunne kjenne meg igjen, fra russebeviset mitt.

    På 17. mai, var det vel.

    Så jeg ble nok sliten, dette skoleåret.

    Ihvertfall i russetida.

    Jeg så visst ikke så bra ut da, skjønte jeg.

    Mens på det bildet, fra skoleåret før, eller noe.

    Så hadde jeg sett mye mer frisk og opplagt ut da, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hang jeg også med han Roger, på Dickens der vel.

    Vi satt ute der, og han Roger prata med en gammel gubbe der vel.

    Noe sånt.

    Så han Roger, han trodde jeg at var en skikkelig arbeiderklasse-kar, husker jeg.

    Som kjente alle de gamle drankerne i byen osv., da.

    Noe sånt.

    En gang møtte jeg også han Roger etter skolen vel.

    På Strømsø.

    Da forklarte han at han trodde at han ble litt løsemiddelskada, (eller noe), i jobben som maler.

    Da rådet jeg han til å begynne i en ny jobb.

    Men det veit jeg ikke om han noengang gjorde.

    Jeg traff han Roger en gang seinere og, mens jeg studerte i Oslo.

    Og skulle ut til Ågot, en sommerferie.

    Og gikk litt rundt i Drammen da.

    Da ble jeg med på fest, oppe hos han Roger, på Fjell.

    Hvor han blant annet kasta ut en the Kids-kassett, fra leiligheten sin, i ‘ørtende’ etasje, i en blokk, på Fjell der da.

    Men den festen skal jeg skrive mer om seinere, når jeg kommer igang med å skrive på Min Bok 2

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    Magne Winnem sa også en gang, dette skoleåret, at den andre burgersjappa, som lå like ved skolen vår, Gjerdes Videregående.

    Den var for MC-folk og sånn.

    Og Winnem rådet meg vel fra å gå dit, mener jeg å huske.

    Jeg pleide å kjøpe burgere, på Snappys, hvor de hadde gode burgere, syntes jeg.

    Den burgersjappa, som Winnem advarte mot, den lå liksom ned mot Drammenselva da, (et par hundre meter vel), fra Snappys der cirka da.

    Så sånn var det.

    Selv om jeg tror at Winnem vel pleide å spise der selv, når han kjørte rundt på MC-en sin.

    (Jeg fikk ihvertfall det inntrykket, må jeg vel si).

    Så det er mulig at den burgersjappa var et slags ‘1%-sted’ da, og at Winnem var en slags ‘1%-kar’.

    (1% er sånn som folk i MC-gjenger og sånn, ser på seg selv som da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Klasseforstander Arne Karlsen, han sa også til meg en gang, at ‘du spiser Basic-sjokolade, jeg synes at alle spiser den for tiden’.

    Basic var en ren melkesjokolade, med sølvfarget papir vel, som var ganske populær, på slutten av 80-tallet da.

    Karlsen skrøyt også en gang av Jarle Hallingstad, husker jeg.

    Siden Hallingstad hadde Apple-datamaskin hjemme, (og ikke PC).

    For Karlsen likte folk som skilte seg ut litt, sa han.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Til venstre for meg, i klasserommet, så hadde jeg noen damer fra Lier, (var det vel).

    Ei med lyst hår og ei med mørkt hår vel.

    Hu med lyst hår, hu sa til meg en gang, at jeg måtte slutte å kalle Karlsen, for ‘Karlsen’.

    For Karlsen likte ikke det, sa hu.

    Jeg burde kalle han for ‘Arne’, sånn som de andre i klassen gjorde, mente hu.

    Men Winnem sa ikke ‘Arne’, tror jeg, om Karlsen.

    Så dette var nytt for meg.

    Og både faren min, og stefaren min fra Larvik, het jo begge Arne.

    Så det var et navn jeg nesten aldri sa.

    Jeg sa ‘fatter’n’, om faren min.

    Så ‘Arne’, det var nesten vanskelig for meg å si, syntes jeg.

    Og jeg likte ikke tanken på å bruke min fars navn på klasseforstanderen liksom.

    Så da bare holdt jeg kjeft, må jeg innrømme, når hu Lier-dama, (var hu vel), begynte å ‘gure’ sånn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sommeren etter at jeg gikk på Gjerde.

    Så bodde jeg hos Ågot, i noen måneder da, før jeg flytta inn til Oslo.

    Og da, så lå jeg en dag, og solte meg, på stranda, nedenfor den gamle butikken til Oddmund Larsen der, på Sand.

    (Fordi det ble litt kjedelig å bare være inne hos Ågot, antagelig.

    Ågot kunne bli litt slitsom i lengden.

    Hu skulle liksom alltid ha full kontroll i huset sitt da.

    Og jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og var ganske selvstendig da).

    Og da dukka plutselig han rådgiveren, fra Gjerde, opp der.

    (Han som var så ‘døv’, når jeg spurte om råd om BI i Sandvika.

    Og ikke ville gi meg noe informasjon da).

    Så spurte han, ‘er det her du holder til, til vanlig?’.

    Noe sånt.

    Så han hadde kanskje hytte på Sand.

    Eller om han var med noen folk dit.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Klasseforstander Karlsen han var forresten innom CC Storkjøp, en gang jeg var på jobb der, sommeren 1989.

    Han fortalte meg det, at det var en i klassen vår, som hadde strøket på engelsk-eksamen.

    Men hvorfor han fortalte meg det, det veit jeg ikke.

    Jeg regnet ikke med at det var meg, siden jeg jo hadde vært tre ganger på språkreise, i England, før dette skoleåret da.

    Men etter et jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Og etter å ha fortalt om den her kommentaren, fra Karlsen, til Winnem.

    Så fortalte Winnem meg det, at det var han som hadde strøket på engelsk-eksamen.

    Men Winnem hadde allerede en Assisterende Butikksjef-jobb, i Rimi, avtalt.

    Så for han spilte det vel ikke så stor rolle.

    Men han tok vel opp den eksamenen igjen seinere, mener jeg, og fikk en ståkarakter vel.

    Noe sånt.

    Men Winnem ble først sur, husker jeg, da jeg fortalte det, at Karlsen hadde sagt til meg det, at en i klassen, hadde strøket, på engelsk-eksamen.

    Det hadde ikke Karlsen lov å fortelle meg, mente Winnem.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også sett Karlsen utafor Oslo S., en gang, (tror jeg det var), i Oslo da.

    Karlsen var høy, og hadde lyst, glatt hår vel, og briller.

    Og kunne være ganske tøff, og kanskje virke litt skremmende da.

    Ihvertfall når man gikk på videregående.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over 2 om natta, her på hostellet.

    Jeg har litt dårlig døgnrytme, merker jeg.

    Så jeg kunne vel godt ha skrevet litt mer og.

    Men det er ganske lydt her på hostellet, så jeg får vel gi meg nå, tenker jeg.

    Sånn at jeg ikke får noen klager, på bråk fra tastaturet, (eller lignende).

    Hvem vet.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer på det her kapitellet, iløpet av neste uke.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post i forbindelse med online trakassering







    Gmail – Report of crime/Fwd: Kontaktskjema







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Report of crime/Fwd: Kontaktskjema




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Dec 11, 2011 at 7:55 PM





    To:

    Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>


    Cc:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk


    Bcc:

    gbrlo <gbrlo@unhcr.org>



    Hei,

    hvis jeg husker det riktig, så var det min tidligere kamerat, Magne Winnem, som var glad i å dra innom Kondomeriet, i Karl Johan, for å kikke.
    Jeg syntes det var litt flaut, husker jeg.

    Dere kan jo prøve å få en IT-ekspert til å sjekke om det er Magne Winnem som sender e-poster i mitt navn eventuelt.
    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2011/12/7 Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Hei.


    Vi antok at det kunne være det ut i fra hvordan eposten var formulert, men gir tilbakemeldinger på alle henvendelser. Takk for at du tok kontakt og sa i fra. Jeg vil informer de andre som sitter på kundeservice slik at vi muligens kan plukke det opp dersom det kommer igjen. Det skal samtidig sies at vi får så mange henvendelser hver dag, at vi ikke kan garantere at vi ikke vil svare på en epost i ditt navn i fremtiden.

    Ønsker deg en fin juletidJ

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 29. november 2011 20:50
    Til: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
    Kopi: gbrlo@unhcr.org

    Emne: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema

    Hi,

    someone are sending a lot of forged spoofing e-mails in my name.

    I wanted to report this as crime.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Date: 2011/9/5
    Subject: SV: Kontaktskjema
    To: eribsskog@gmail.com

    Hei.

    Takk for at du tok kontakt.

    Her er oppskriften for hvordan man tar på en kondom:

    http://www.ung.no/prevensjon/725_Hvordan_trer_man_p%C3%A5_et_kondom.html

    Ønsker deg en fin dag. J

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Kondomeriet [mailto:kondomeriet@ikkesvar.oxx.no]

    Sendt: 26. august 2011 03:29
    Til: Mona Amundsen
    Emne: Kontaktskjema

    Hei. Hvordan bruker man en kondom? Har dere bruksanvisning?

    PS2 Jeg er homofil. Avsender: Erik Ribsskog Epost: eribsskog@gmail.com





  • Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)

    Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.

    Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.

    Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.

    Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.

    En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.

    Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.

    Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.

    Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.

    Noe sånt.

    Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.

    Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.

    Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.

    Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.

    Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.

    Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.

    Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.

    Istedet for bassgitar kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.

    Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.

    Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.

    Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.

    Etter at Pia flytta opp til meg.

    Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.

    Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.

    Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.

    Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.

    Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.

    Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.

    Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).

    Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.

    Så det var litt flaut da.

    Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.

    Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.

    Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.

    Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.

    Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.

    Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.

    Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.

    Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.

    Den var ikke så dyr heller, mener jeg.

    Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.

    Noe sånt.

    Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.

    Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.

    Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.

    Hvem vet.

    Hm.

    (Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.

    Men jeg kan ikke huske det sikkert.

    Men men).

    Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.

    Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.

    Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.

    Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.

    Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.

    For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.

    For den flyttinga skjedde så raskt.

    Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.

    Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.

    Så vi måtte kjøre bort på Sand.

    Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.

    Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.

    Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.

    For å spise Grandiosa.

    For det var jo Ågot sitt hus.

    Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.

    Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.

    Uten å ha spurt på forhånd.

    Så det orka jeg rett og slett ikke.

    Så dette var en litt døv episode da.

    Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.

    For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.

    Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.

    Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.

    Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.

    Hvem vet.

    Nå er skolen nedlagt ihvertfall.

    Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.

    Så det var mest kontor-folk der da.

    Eller unge forretningsfolk da.

    Eller hva man skal si.

    Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.

    Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.

    Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.

    Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.

    Og jeg jobbet jo også mye.

    Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.

    Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.

    Jeg leste vel nesten aldri lekser.

    Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.

    Og det samme med data.

    Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.

    Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.

    Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.

    Men jeg har kommet på det nå seinere.

    Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.

    Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).

    Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).

    Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).

    Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.

    Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.

    For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.

    Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.

    Som var offer for en krig der da.

    En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.

    Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.

    Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.

    Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.

    Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.

    Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.

    Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.

    Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.

    Pia gikk ikke med bare svarte klær.

    Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.

    Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.

    Konformt, kan man kanskje si.

    Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.

    Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.

    Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.

    Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.

    Ihvertfall på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.

    (Noe sånt).

    Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.

    Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.

    Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.

    Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.

    Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.

    Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).

    Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.

    Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.

    For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.

    Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.

    Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.

    Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.

    Mens hu gliste litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang like før ‘mor’ dro på ferie.

    Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.

    Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.

    De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.

    Det bandet var Sugarcubes, fra Island.

    Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.

    Så sånn var det.

    De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.

    Det var første gangen jeg hørte om det bandet.

    Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.

    Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.

    Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.

    Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.

    Ihvertfall søstera mi vel.

    Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.

    Så kjeda jeg meg.

    Jeg hadde ikke noe å finne på.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.

    Og hilse på Pia der.

    Vi hadde jo blitt så gode venner.

    Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.

    Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.

    Vi bytta russekort.

    På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.

    Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.

    Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.

    Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.

    På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.

    Og det syntes jeg at var en morsom vits da.

    At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.

    Hu var jo ikke så feit liksom.

    Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.

    Men men.

    Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.

    Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.

    Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.

    Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.

    Også fra klassen på ungdomsskolen.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.

    Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.

    Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.

    (Som søstera mi hadde invitert da).

    En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.

    (På Bragernes Torg da).

    Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.

    Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.

    Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.

    Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.

    Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.

    Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.

    De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.

    En ting de prata om, husker jeg, var det.

    At hvis noen knulla i en hage, eller noe.

    Så var det kriminelt å skille dem.

    Til og med politiet kunne ikke gjøre det.

    (Sa Tom Bråten vel).

    Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.

    En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.

    De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke lenge før russetida vel.

    Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.

    Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.

    Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.

    Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.

    Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.

    Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.

    For Nancy hadde vel spurt.

    (Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.

    Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.

    Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.

    Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).

    Så sånn var det).

    Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.

    Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).

    Og jeg ble jo invitert dit.

    Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).

    Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.

    Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.

    Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?

    Nei det her ble litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.

    Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.

    Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.

    (Noe sånt).

    Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.

    De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.

    (Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).

    Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.

    Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.

    Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.

    Siden han også jobbet i banken da.

    Men men.

    Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.

    Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.

    Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.

    Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.

    Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.

    Samtidig med at hun skulte litt på meg da.

    Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.

    Jeg gikk vel med kule merke-gensere.

    Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.

    Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.

    Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.

    Og med tennissokker, vil jeg tro.

    Tennisskokker med en rød og blå stripe da.

    Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.

    Så sånn var det.

    Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.

    Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.

    (det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.

    Det likte ikke Hyde, husker jeg).

    Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.

    Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.

    Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.

    At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.

    Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.

    Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.

    Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.

    (Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).

    Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.

    Ikke så mye ihvertfall.

    Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.

    Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.

    Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.

    Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.

    Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.

    Jeg var en vanlig kar liksom.

    Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.

    Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.

    Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.

    Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.

    Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.

    Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.

    Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.

    Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.

    Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.

    For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.

    (Bak hans rygg da).

    På at han alltid gikk med den samme genseren.

    Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.

    For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.

    Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.

    Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.

    Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).

    Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.

    Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).

    Så sånn var det.

    Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.

    Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.

    (Som for eksempel Steiro da).

    Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.

    Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.

    Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.

    Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.

    Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..

    NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.

    Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.

    NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.

    Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.

    Så sånn var det.

    Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).

    Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.

    Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.

    Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.

    Så jeg ble veldig skuffa da.

    Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.

    For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).

    Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.

    Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.

    Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.

    Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).

    Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.

    Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.

    Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.

    Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.

    Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.

    Det er mulig.

    Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.

    Hvem vet.

    Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.

    Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.

    Noe sånt.

    Men det tok de aldri opp med meg.

    Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.

    Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).

    Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.

    De diskuterte litt.

    Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).

    Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.

    Noe sånt.

    Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.

    Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).

    Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.

    Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.

    (For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).

    Og da sa Tim det, at det var greit.

    Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.

    Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.

    Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.

    Noe sånt.

    Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.

    Tim og dem hadde en stor villa.

    Og Tim var alene hjemme på den her festen da.

    Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).

    Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.

    Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.

    Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.

    Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.

    (Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.

    Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.

    Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.

    Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem var heller ikke med på noen russebil.

    Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.

    Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.

    Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.

    En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.

    Noe sånt.

    (Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.

    Noe sånt).

    Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.

    Men Willassen ville ikke være med.

    For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.

    Noe sånt.

    (Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.

    Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).

    Han skrev dikt, til noen russejenter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.

    Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.

    Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.

    (Under russetida, mener jeg at det var).

    Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).

    Mens Winnem lo litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.

    Så får jeg vel kanskje ta en pause.

    Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.

    Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.

    Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.

    Og også om sommeren 1989 da.

    Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.

    Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.

    Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Mange lurer nok på hvor det har blitt av Julebruskongen i dagens media. Hvor har det blitt av han?

    julebruskongen hm

    http://oslopuls.aftenposten.no/shopping/article639698.ece

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer fra julebruskongen

    http://www.facebook.com/pages/Julebruskongen/44455716359

  • Min Bok – Kapittel 56: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 6)

    Jeg hadde jo fått bare firere og femmere, skoleåret før, på Sande Videregående.

    Og det første året på videregående, så hadde jeg jo fått tre seksere, og resten firere.

    Så jeg hadde som mål, å få bare fem-ere, dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.

    (Ihvertfall før jeg begynte å jobbe 3-4 vakter i uka på CC Storkjøp).

    Men men.

    Jeg prøvde å være konsentrert og følge skikkelig med, i timene, og i en Org.-time, (var det vel), så begynte klasseforstander Karlsen å kjefte på meg, fordi jeg hadde ‘fyrstikkøyne’, som han sa.

    Og i en annen time, noen måneder seinere, så kjefta han på meg igjen, fordi han ikke tålte at jeg drakk så mye av cola-flaska, i timen, var det vel.

    (Enda det liksom var lov å drikke brus i timen da.

    Men man skulle ikke drikke brus på den måten som jeg gjorde det da, forstod jeg).

    Men Karlsen hadde jo et vanskelig år, sånn som jeg skjønte det, på hva som ble sagt, av folka i klassen, i friminuttene.

    Med skillsmisse og det hele, så hvordan han klasseforstander Karlsen vanligvis var, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi hadde også en lærer i sos.-øk., som het Herbjørnsen, og som Magne Winnem kalte for ‘Herbie’.

    Han kom rett fra næringslivet tror jeg.

    Det var vel hans første år som lærer, tror jeg.

    Han hadde et ordtak, som het at ‘løgn trenger mange ord’, og han likte ikke at vi skrev for lange svar, på oppgavene da.

    Men hadde en liste med stikkord, som han rettet prøvene våre etter da.

    Og vi måtte også kjøpe en næringslivsavis i uka, og skrive kommentarer om finansnyheter da.

    Så vi hadde også en egen prosjektoppgave, i Sos.-Øk. da, som kanskje ikke var nevnt på mønsterplanen, (eller hva det het igjen).

    Men som Herbjørnsen ville at vi skulle gjøre da.

    Jeg kjøpte de her avisene da.

    Det var vel dette året at Dagens Næringsliv gikk over til å bli trykket på rosa papir, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg la avisene ved siden av peisen, i Leirfaret 4B.

    Men jeg hadde et travelt år, så jeg satt oppe hele natta, før den prosjektoppgaven skulle leveres.

    Men jeg ble ikke ferdig, selv om jeg satt oppe hele natta.

    Så jeg måtte sitte hele formiddagen og, og kom på skolen, trøtt som en alke, helt på slutten av dagen, med den oppgaven da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang i gymmen, så skulle vi ha noe de kalte Cooper-test, tror jeg.

    Jeg hadde aldri hørt om det før.

    Men det viste seg at det betydde at vi skulle løpe langt oppi en åsside, som var bak Drammenshallen der da.

    Vi fikk forklart hvor vi skulle løpe, men den forklaringa skjønte ikke jeg, som var fra Berger, noe særlig av.

    Så jeg bare løp oppi der da, og prøvde å orientere meg, på de andre som også løp den her Cooper-testen da.

    Så det ble liksom som både løping og orientering for meg, når jeg måtte ha den her testen da.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt redd for å løpe meg bort, oppi lia der.

    Så når Ole Skistad, (var det vel), og en som var greve vel, (hvis jeg husker det riktig), dukka opp, på vei ned, fra ‘endestasjonen’ igjen da.

    Så bare snudde jeg og hang meg på dem, ned til Drammenshallen igjen, må jeg innrømme.

    For jeg var litt redd for å gå meg bort, oppi lia, på Strømsø der, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi satt på med Magne Winnem, tilbake igjen til skolen.

    Og han stoppa ved Jernbanestasjonen, av en eller annen grunn.

    Og da ville jeg gå ut for å tenne på en sneip som jeg hadde i røykpakka mi.

    (Som jeg sikkert hadde sneipa i et friminutt da, eller noe).

    Men da fikk jeg kjeft av Ole Skistad, (som også satt på med Winnem), siden jeg ikke klarte å vente, i så og så mange minutter, før jeg tente en røyk da.

    Men det var vel mer det at jeg kjeda meg.

    Jeg kunne sikkert ha venta med å tenne en røyk.

    Men å sitte bak i en sånn liten bil med sånne storvokste Buskerud-gutter.

    Det var grenser for hvor artig det var og.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han som var greve, han husker jeg ikke navnet på.

    Men han var fra Hemsedal, eller et annet skisted da, i Buskerud da sikkert.

    Og han hadde visst dårlig rykte, hvis jeg husker riktig, fra sladeren i friminuttene, på Gjerdes Videregående.

    Han var visst horebukk for Oslo-damene, oppi ski-bygda der.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Winnem hadde et ganske streit image, ettersom han var tillitsmann og hadde lappen og kledde seg ganske konformt, må man vel si.

    Winnem sa, en av de første gangene, som jeg skulle sitte på med den Volvo-en hans, at ‘er ikke Volvo bilen for de intelektuelle da?’.

    Så Winnem så nok på seg selv, (og vel også meg kanskje), som intelektuell da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere fikk jeg vite det, at han kun eide en fjerdedel, (eller noe), av den Volvo-en.

    Han eide den sammen med sin far, (som jobbet i Statens Forurensingstilsyn, på Helsfyr vel), og sin eldre bror John og sin yngre bror Eivind vel.

    Noe sånt.

    Men Magne Winnem kunne også noen ganger være litt slapp.

    Vi hadde begge to matte valgfag, for da var det enklere å komme inn, på høyere utdanning, etter videregående.

    For mange akademier forlangte at man hadde det matte valgfaget da, for å få studere der da.

    Men i Matte valgfag-timene, så måtte vi gå opp i andre etasje, på Gjerdes Videregående der.

    Og Andre Willassen, fra Røyken, klagde fælt, på at han ikke skjønte noe.

    (Hvis det ikke var Tim Jonassen, som klagde).

    Og jeg hadde jo hatt 5-er og 6-er i matte, årene før.

    Og på ungdomsskolen, så hendte det at jeg hadde ‘S’ i matte, i karakterboka, noen halvår.

    Hvis ikke hadde jeg ‘m’.

    Men dette skoleåret, så fikk jeg bare en ‘2’-er, i matte.

    Jeg syntes at han mattelæreren, (som vel for eksempel Thorgills, fra CC Storkjøp, hadde hatt i matte, også året før, og derfor var vant til), var veldig ustrukturert.

    Jeg var ikke vant med å gjøre så mye innsats, på skolen, for å få bra karakterer.

    Så det var kanskje det som var problemet.

    Men jeg syntes også at han mattelæreren pirka veldig mye, på matteprøvene.

    En gang hadde jeg gjort en ørliten feil, når det gjaldt tegnsetting.

    Og da fikk jeg bare et halv poeng, på mange oppgaver, istedet for to poeng.

    Enda jeg egentlig hadde gjort det riktig da, syntes jeg.

    Og det var et nytt pensum dette, med mengdelære, osv.

    Og jeg hadde jo kjøretimer, jobbing på CC, russetid, og søstera mi og Cecilie Hyde, som flytta inn til meg, i Leirfaret 4B.

    Samt langt reisetid, til skolen.

    Så det gikk litt trått i de matte-timene, må jeg innrømme.

    På toppen av det her, så hendte det ihvertfall en gang, at Magne Winnem fikk meg til å bli med å skulke mattetimene.

    Og istedet dra opp til Gulskogen-senteret, for å kikke på klær.

    (Som Winnem ville).

    Jeg var ikke så hypp på å kikke på klær.

    For det kunne jeg jo eventuelt kjøpe etter skoletid.

    Men jeg var liksom fra Berger da, og der var det om å gjøre nesten, å tulle litt på skolen, husker jeg fra Berger Skole og Svevlik Ungdomsskole.

    Så jeg syntes vel at jeg måtte bli med på den her skulkinga da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Grunnen til at den siste ledige plassen, i klasserommet, var ved siden av Andre Willassen, forresten.

    Det fant jeg ganske fort ut.

    Willassen hadde den værste ånden, som jeg noen gang har lukta, må jeg vel si.

    Men men.

    Tim Jonassen, fra Hyggen, fikk meg med, på å tulle litt med Willassen, en uke eller to før juleferien vel, i 1988 da.

    Tim dro meg med på en bensinstasjon, hvor Sten Rune Nilsen, fra klassen min, på Berger Skole og Svelvik Ungdomsskole jobba.

    (Jeg visste at Sten Rune jobba der siden at Espen Melheim en gang kjørte innom der for å fylle bensin, en gang han dro meg med til Drammen eller Oslo da, dette skoleåret.

    Så sånn var det).

    Tim kjøpte en tannbørste og en tube tannpasta, som han fikk pakket inn vel, på en eller annen måte.

    Også fikk jeg jobben, med å snike denne gaven, oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han da.

    Så sånn var det.

    Jeg vet ikke om Willassen tok hintet, men Willassen var en del sammen med Winnem, som jeg var forlover for osv., seinere, og Willassen ble visst etterhvert populær blant damene, i Drammen, så jeg tror han begynte å pusse tenna annerledes, sånn at han muligens ble kvitt den fæle ånden sin.

    Det er mulig.

    Tim prøvde ihvertfall.

    Og vi var kanskje litt slemme.

    Men jeg var oppriktig lei av å lukte den ånden hans, i diverse skoletimer da.

    Så sånn var det.

    Så derfor ble jeg med på den her mobbinga av Willassen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim var også en morsom filur da, så det var også lett å bli med på det her da, når han foreslo å gjøre noe skøy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem satt ved siden av Kjetil Johansen, fra Heggdal, (tror jeg det heter), ved Asker.

    Magne Winnem drev visst nesten Kjetil Johansen til vanvidd, sånn som jeg husker det.

    Disse satt bakerst i klasserommet, på den samme raden, som Willassen og meg da.

    Kjetil Johansen tryglet meg, (må jeg vel si at han gjorde), om å få bytte plass med meg, siden jeg ble kamerat med Winnem da.

    For Winnem var visst så slem mot Kjetil Johansen da, skjønte jeg.

    Men jeg syntes det ble litt mye Magne Winnem da.

    Det ble litt dumt, hvis vi gutta plutselig skulle begynne å bytte plasser sånn, syntes jeg.

    (På tross av den dårlige ånden til Willassen).

    Så sånn var det.

    Hu Monika Ødegård, (fra Svelvik), som satt bak Willassen og meg, (og ved siden av Gerd Jorun Wik).

    Hu flytta seg ganske raskt over på den motsatte siden av klasserommet, ved siden av to jenter fra Kongsberg, som het Trine og Hege vel.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor hu flytta seg fra plassen ved siden av Gerd Jorun Vik.

    Hu sa ikke noe til meg om det.

    Hu var en litt stille jente, hu Monika Ødegård, må jeg si.

    På tross av at hu gikk på Markedsføringslinja.

    En gang, så hadde jeg haika inn til Svelvik.

    (En av de første skoledagene).

    Og da kunne jeg ta den bussen, som var i Drammen rett før skolen startet.

    For den bussen, den startet i Svelvik da.

    Og da satt Monika Ødegård, på den bussen, og lot som at hu sov da, når jeg gikk forbi.

    Så jeg tenkte at man må jo si ‘hei’ til de som går i klassen sin.

    Så jeg ble litt irritert da, på Monika Ødegård, som bare satt der, med øya igjen da.

    Så mens jeg gikk gjennom bussen, så krølla jeg sammen bussbilletten min, til en slags kule, og knipsa den, i trynet, til hu Monika Ødegård da.

    Det var kanskje litt slemt gjort av meg.

    Men jeg var litt irritert kanskje, siden hu hadde kommet inn på Gjerdes Videregående, ved å liksom flytte til tanta si, i Drammen.

    Likevel tok hu bussen til skolen, fra Svelvik.

    Så det med flyttinga til tanta i Drammen, det var nok bare tull.

    Og jeg hadde jo ikke fått busskort ennå, noe som kanskje gjorde at jeg ble litt irritert da.

    Og det ble jo litt pinlig syntes jeg, å sitte på den samme ‘vanlige’ bussen, som ei i klassen, uten å si hei liksom.

    Da jeg møtte Lene Andersen, på bussen, skoleåret før, så var jo hu full av liv og prata nesten hele veien inn til Drammen vel.

    Så jeg var ikke vant til å ta bussen sammen med damer i klassen som var så skye da.

    Så det reagerte jeg litt på, når det gjaldt hu Monika Ødegård, må jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem, han hadde kallenavn, for mange i klassen.

    Gerd Jorun Wik, hun kalte han for ‘Gerdie’.

    Og han sa det, et år eller to seinere, husker jeg, at hu spiste så mye sjokolade, på skolen, at rumpa ble breiere og breiere, for hver dag, husker jeg.

    (Winnem satt jo bak Gerd Jorun, som ble sittende alene, uten noen ved siden av seg, nesten hele skoleåret.

    Men døra til klasserommet var imellom dem da.

    Så Winnem og Kjetil Johansen satt liksom for seg da, helt bakerst, i et hjørne.

    Muligens også med et skap ved siden av seg.

    Så jeg skjønner det, hvis de to fikk litt nok av hverandre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem hadde også et kallenavn for Tim Jonassen, forresten.

    Winnem kalte Jonassen for ‘Tingeling’, av en aller annen grunn.

    Det skjønte jeg ikke så mye av, hvor Tim ble kalt det, men Winnem gliste vel kanskje litt da, når han sa dette kallenavnet.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev at det var en slags greve, fra Hemsedal, eller noe, i klassen.

    Han gikk på Markedsføringslinja, og satt litt bak, nesten midt i klasserommet vel.

    En gang, som Ceclie Hyde, Thomas Bille og meg, gikk fra Bragernes Sentrum og bort mot CC vel.

    (Kanskje fordi at jeg skulle jobbe).

    Så tok jeg på meg noen solbriller jeg hadde, (noen billige jeg hadde kjøpt i England vel, muligens med speil på).

    For hu Cecilie Hyde hu var så opptatt av stil og sånn da.

    Dr. Martins sko og haremsbukser, og alt mulig.

    Og hu var ikke mainstream.

    Hu var vel det som Willassen fra Røyken kalte ‘blackis’.

    Altså at hu mest gikk i svarte klær.

    De blackis-jentene i Svelvik, de skilte seg veldig ut, fra resten av ‘bunchen’ der, husker jeg.

    Jeg husker en gang, som søstera mi Pia, hadde dratt meg med, på Samfunnshuset, i Svelvik, på ungdomsdisko, en torsdag, var det vel.

    Da satt Cecilie Hyde, Camilla Skriung og ei til vel.

    De satt oppå et bord, mellom toalettene og diskoteket.

    Ovenfor garderoben eller kiosken vel.

    Så de var enkle å legge merke til.

    For de fleste damene i Svelvik gikk med moteklær, som Bik Bok og Poco Loco, osv.

    Men disse nevnte tre jentene, de var friker da, må man vel si.

    Og ikke bare var de friker, men de gikk vel stort sett bare i svarte klær, og ihvertfall Cecilie Hyde hadde også mørkt hår da.

    De så nesten litt ut som tegneseriefigurer, kan man kanskje si.

    Cecilie Hyde var også kortvokst, så hu så kanskje litt ekstra ut som en tegneseriefigur, på grunn av det.

    Eller som en slags maskot kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da Cecilie Hyde, Thomas bille og meg, gikk forbi han greven/baronen og ei dame han prata med, som satt i en bil vel.

    Da sa han adelsmannen til meg, at ‘nå så du kul ut’, eller noe.

    Av en eller annen grunn.

    Enda jeg så vel ut som vanlig stort sett.

    Bortsett fra at jeg hadde på meg sånne solbriller da.

    Og gikk sammen med de her artige folka da.

    Som så nesten ut som tegneseriefigurer.

    (Men som var min søster Pia sine venner egentlig da.

    Men som jeg ble kjent med siden Pia hang i Gågata i Drammen, (som var min skolevei og kantine, må man vel si, dette året, på Gjerdes Videregående), etter skolen sin, i Sande.

    Så sånn var det.

    En gang, når jeg møtte Pia, etter skolen, i Gågåta.

    Så hang hu der, sammen med hu Heidi, (som jeg ikke er sikker på om ikke egentlig var en gutt).

    De stod i Gågata, og så gikk det to negre forbi.

    Og Pia skrøyt av negerne, til hu Heidi da.

    ‘De er så flotte’, eller noe, sa Pia da, til hu Heidi da, (mens jeg stod ved siden av da).

    Jeg sa ikke noe, for jeg visste ikke hva jeg skulle si liksom.

    Men på grunn av dette, så var det ikke noen overraskelse for meg, da jeg fant ut det, (mens jeg var i militæret vel), at både Pia og hennes venninne, Siv Hansen, (også fra Røyken), begge hadde fått seg afrikanske kjærester, det andre året de bodde i ‘Røyken-bofelleskap’, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka over fire, her på hostellet.

    Det var fortsatt veldig mye mer, som skjedde, dette russeåret mitt, i Drammen.

    Så det bli nok en del fler deler av dette kapitellet fremover.

    Men men.

    Skal jeg skrive memoarer, så skal jeg skrive memoarer.

    Så sånn er det.

    Så vi får se om jeg klarer å skrive om dette skoleåret, om ikke alt for lenge.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.