johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)

    En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.

    Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).

    Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.

    (For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.

    Noe sånt.

    Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.

    Det var vel bare den her gangen vel).

    Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.

    (Kan det vel ha vært).

    Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.

    Så jeg hang meg vel på de.

    Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.

    Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.

    Der drakk vi øl, utafor vel.

    Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.

    Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.

    Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.

    Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.

    Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.

    Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.

    Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.

    Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.

    Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.

    ‘De er vennene mine’, sa jeg.

    (En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.

    Jeg hadde ikke så mye penger, som student.

    Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.

    Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.

    Men men).

    Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.

    Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.

    Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.

    Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.

    Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.

    Noe sånt.

    Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.

    (For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).

    Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.

    For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.

    Og hu lå i underbuksa og BH vel.

    Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.

    (Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).

    Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.

    Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.

    Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.

    Så jeg bare ga meg, og sovna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, som var like før 17. mai vel.

    (Hvis det ikke var 17. mai).

    Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.

    (Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).

    17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dagen etter der igjen vel.

    Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.

    Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.

    For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.

    Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.

    Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.

    (For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.

    På Cafe Sjakk Matt der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, noen uker etter det her vel.

    Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.

    Vi var ute på byen, i Oslo.

    Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.

    Og drakk øl vel.

    Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).

    (Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).

    Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.

    Noe sånt.

    Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.

    Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.

    Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).

    Men jeg var full da.

    Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.

    En trapp som gikk litt i sirkel vel.

    Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.

    Men det blåste jeg i da.

    For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.

    Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.

    Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.

    Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.

    Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.

    Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.

    Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.

    Det er mulig at han kjente meg igjen.

    Hva vet jeg.

    En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.

    Helt i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.

    Men hu dukka ikke opp der.

    Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.

    (Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).

    I Grensen der.

    Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.

    ‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.

    Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.

    Av en eller annen grunn.

    Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.

    Så det er mulig at det var derfor.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.

    Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.

    Også kom vi gratis inn der.

    Av en eller annen grunn.

    (Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.

    Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.

    Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.

    Ihvertfall hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).

    Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.

    Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.

    Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.

    Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.

    Ved Gunerius og vel.

    På en parkeringsplass der.

    Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.

    Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.

    Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.

    Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.

    Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.

    Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.

    Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.

    Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    I Karl Johan, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

    På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

    Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

    Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

    Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

    Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

    Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

    Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

    Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

    Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

    (Mens jeg egentlig hadde et friår).

    Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

    Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

    Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

    Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

    (Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

    Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

    Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

    Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

    Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

    For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

    (Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

    Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

    Begge to var ganske tøffe vel.

    Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

    Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

    Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

    Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

    Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

    Så hu hadde kanskje type i Finland da.

    Hva vet jeg.

    Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

    Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

    Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

    Han traff jeg også på byen, noen ganger.

    Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

    Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

    I desember 1989, (var det vel).

    Så dro jeg på den konserten da.

    Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

    Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

    Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

    Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

    ‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

    Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

    En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

    Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

    (Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

    Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

    For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

    For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

    Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

    For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

    (Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

    Siden jeg stakk så tidlig.

    Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

    Det her var jo på en vanlig ukedag.

    En torsdag, eller noe.

    Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

    Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

    Fra Last Train.

    Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

    Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

    Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

    Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

    Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

    Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

    Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

    Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

    Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

    Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

    Selv om den vel gikk greit ned.

    Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

    Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

    (Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt).

    Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

    Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

    Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

    (Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

    Noe sånt).

    Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

    Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

    (Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

    Noe sånt).

    Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

    Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

    Noe sånt.

    Jeg svarte vel ingenting.

    Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

    Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

    (Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

    Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

    Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

    Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

    Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

    Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

    I en datasal der.

    Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

    ‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

    Og det gjorde jeg da.

    Skoleåret etter da.

    Som jeg skal komme mer tilbake til.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

    At på sånne søknader, på studielån, osv.

    Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

    Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

    Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

    For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

    Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

    Noe sånt.

    Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

    Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

    Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

    (Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

    At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

    (Så det var kanskje mulig å få enda mer.

    Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

    Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

    At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

    På sånne søknader.

    For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

    Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

    (For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

    Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

    Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

    Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

    Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Hvem vet).

    Så jeg ringte Folkeregisteret da.

    (Fra telefonkiosken på NHI der.

    Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

    For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

    ‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

    Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

    Og tok toget til Haugenstua.

    Og prøvde å finne den her adressen da.

    (Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

    Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

    Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

    Jeg gikk helt til Furuset.

    Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

    Så en uke eller to seinere.

    Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

    Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

    Og jeg tok toget igjen vel.

    Og ringte på døra der da.

    Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

    Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

    (Noe sånt).

    Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

    Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

    Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

    (Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

    Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

    (Eller hvor dem hadde vært da).

    Også chatta jeg litt med dem da.

    Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

    (Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

    Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

    Noe sånt.

    (Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

    Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

    Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

    Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

    Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

    Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

    Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

    Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

    Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

    Som jeg da heller hang meg på vel.

    (Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

    Var det vel, som han skulle til).

    Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan denne byturen endte.

    Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 5: Enda mer fra Abildsø

    Jeg var en del på besøk, hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza, i Enebakkveien, av Berit og Gunnar Jorås.

    Men jeg ble jo sulten da, ofte, må jeg innrømme.

    Og jeg likte egentlig ikke å bruke det kjøkkenet, i Enebakkveien der.

    For jeg måtte dele det med ei blond dame, i begynnelsen av 20-åra da.

    Ei som var veldig sky.

    (Unntatt ovenfor kavaleren sin vel.

    Som pleide å dukke opp der, i en Boble, på lørdagskveldene vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg pleide ofte å dra ned til Sentrum, for å kjøpe meg noen hamburgere og sånn da.

    For å få stillet sulten liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    71-bussen gikk til Jernbanetorget.

    Og da var veien kort, til Wimpy’s, på Oslo City, som solgte burgere, allerede fra tidlig om dagen, husker jeg.

    Jeg prøvde å være litt sunn og, (for folk sa at hamburgere ikke var noe sunt da, på den her tiden).

    Så jeg pleide å kjøpe den Wimpy-burgeren, som var med grovt brød, husker jeg.

    Så det var ikke lett for meg, å komme meg på skolen.

    For jeg var ofte sulten da, dette skoleåret.

    Så ofte ble det til, at jeg gikk rundt i Oslo Sentrum hele dagen, istedet for å komme meg til NHI da, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spiste også burgere på Maliks.

    For Maliks bak Oslo City der, hadde billigst burgere da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde også et tilbud, mener jeg å huske.

    Sånn at man kunne få en 100 grams cheese-burger og en halvliter, for cirka 40 kroner vel, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i den samme gata, som Maliks der, (bak Oslo City), så lå det også en 7-Eleven, hvor de hadde et bilspil, til ti kroner, som jeg pleide å spille, hvis jeg kjeda meg.

    Og derfra, så var ikke veien så lang, til Lill og Pia fra Korea, (i Vahls gate der), da.

    Så det hendte at jeg dro innom dem da.

    Hvis jeg kjeda meg en dag.

    Og der hendte det, at jeg kopierte musikk, fra Lill sin platesamling, som var ganske bra.

    Hu digga Morrisey, som jeg også digga litt.

    Og også the Clash og the Cure, osv.

    Det hendte også at jeg leste i Gateavisa der, (som var Blitz-avisa), som Lill pleide å kjøpe vel.

    Av nysgjerrighet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde også blitt kjent med en Oslo-kar, som het Alf, som jobba på matbutikken Jens Evensen, i samme bygget som Grønland T-banestasjon der.

    Alf pleide å spise Bentasil.

    Og en gang, så hadde han vært hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate der.

    Også hadde han lagt igjen en tom Bentasil-pose, som han hadde skåret inn ‘Alf’ på, med en butikk-pappkniv, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    En gang, så dro jeg ned på Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der, og prata med Alf, og hørte om dem trengte folk der.

    Mens jeg så meg rundt i butikken der, så så jeg plutselig en rotte, som løp over gulvet der.

    ‘Ja, vi har rotter her’, sa Alf, da jeg forklarte han hva jeg hadde sett.

    Og han pakistanske butikksjefen der, (var han vel), han tilbydde meg ikke noen jobb der.

    Av en eller annen grunn.

    Kanskje han syntes at jeg så for bleik ut, etter å ha sett den rotta pile over butikkgulvet der?

    Hvem vet.

    Noe sånt kanskje.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg var på fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    Så hadde også min tremenning, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fått overtalt meg, til å bli med på kino.

    Det var en krigsfilm, med Michael J. Fox, på Klingenberg vel.

    Den het ‘Casualties of War’, fant jeg med Google nå.

    Jeg mener at jeg var på en fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    (Muligens den festen som søstera mi og Cecilie Hyde også var på.

    Da de gikk og la seg i soveposer, ute på fortauet, i Vahls gate der, om natta.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Alf skulle muligens også være med å se denne filmen.

    Noe sånt.

    Men det ble ikke noe av da.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde truffet Alf, da han visstnok hadde begynt å prate med dem, når de skulle kjøpe melk, eller noe, og han stod og jobbet inne på melkerommet, på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så ihvertfall den ‘Casualties of War’-filmen da, sammen med tremenningen Øystein Andersen, mer eller mindre i fylla vel.

    Og jeg sovna vel også flere ganger under den filmen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så kom også Lill Beate Gustavsen, opp på besøk hos meg, i Enebakkveien 239, på Abildsø da.

    Hu og Pia fra Korea hadde et sånt sporsveiskart, som de hadde hengt opp, på veggen, i stua si.

    Hvor andre Svelvik/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av for hvor de bodde da.

    Så Lill fant fram til meg da, og dukka opp der, uten å ha ringt på forhånd, eller noe.

    (For jeg hadde ikke telefon der heller).

    Men da ble Gunnar Jorås sur gitt, husker jeg.

    For da skulle han ha det til, at jeg hadde slippi inn folk, rett fra gata da.

    Men det var jo ei jeg hadde kjent, fra den tida, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole og på Sande Videregående da.

    Så det var jo ikke noen jeg ikke kjente, liksom.

    Men jeg gadd ikke å forklare, hvem hu Lill var da.

    For jeg mente jo det da, at jeg flytta ikke inn til Oslo, for at dem jeg leide bolig av, skulle være som mora mi, liksom.

    Jeg mente at det var ikke dem sin business, hvilke gjester jeg hadde da.

    Jeg syntes at han Gunnar Jorås, var litt nærgående da, og gikk litt over streken da.

    Det var kanskje sønnen hans, som hadde hatt det rommet, en gang i tida.

    Men likevel, så måtte han vel skjønne det, at han ikke var faren min, mente jeg.

    Det er litt forskjell på å ha en leieboere og ha unger, mener jeg.

    Og jeg var ikke interessert i å plutselig ha en far, etter å ha bodd aleine, siden jeg var ni år da.

    Så da ble jeg litt irritert, på han hybelverten, husker jeg.

    Og klagde vel litt til Magne Winnem, (som også var på besøk hos meg den søndagen da), og til hu Lill vel, som hadde tatt bussen opp dit, fra Oslo Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dumpa på Abildsø, hvor jeg bodde, dette skoleåret.

    Det stedet, det lå bare et par-tre hundre meter, fra Østensjøvannet.

    Så noen ganger, så gikk jeg ned dit, for å se på fuglene og vannet og sånn der da.

    Det fantes masse rare slag av ender og sånn der da, selv om det vannet lå ganske sentralt i Oslo da.

    Det var masse fredede fuglearter, og sånn, der da.

    Og fotballbanen til Abildsø lå vel like ved siden av der og.

    Og jeg mener å huske veldig vagt.

    At jeg muligens har spilt en bedriftsfotballkamp, for IT Akademiet, (hvor Magne Winnem jobba), rundt år 2001 kanskje, på fotballbanen til Abildsø.

    Men jeg er ikke helt sikker, for jeg spilte ganske mange kamper, for IT Akademiet, og vi spilte på mange forskjellige steder, (rundt omkring i Oslo), da.

    (Selv om flest kampene vi spilte vel var på Ekeberg eller i Valhall).

    Det lå også en Rimi, i den andre enden av Dumpa der, enn der jeg bodde.

    Men jeg gikk ikke dit så ofte, for jeg fikk jo ikke lov til å lage Pizza Grandiosa likevel.

    Så pizzadisken der, den gjorde meg kanskje litt nedfor da.

    Men jeg var der og kjøpte øl og sånn, sammen med Magne Winnem, noen ganger, når vi skulle på byen da.

    Noe som var cirka hver helg, det første halvåret, som jeg gikk på NHI da.

    For Winnem skulle i militæret, på nyåret, i 1990, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble etterhvert utlyst en stilling, på Rimi Ryen der, (som den butikken heter, selv om den egentlig ligger på Abildsø, må man vel si).

    Og jeg prata med de i Abildsø-gjengen der, utafor Abildsø-kiosken, en gang, om hva jeg skulle gjøre.

    For jeg begynte å gå tom for penger, litt tidlig, dette studieåret.

    Så jeg sa at jeg kanskje hadde tenkt å søke på den jobben, på Rimi der da.

    Men da var det en annen, i den Abildsø-gjengen der da, som allerede hadde fått den jobben da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Henning, (i den Abildsø-gjengen), han fortalte meg det en gang, at han hadde nøkkelen til ungdomsklubben der, på Abildsø.

    Ungdomsklubben, den lå i en kjeller, på Abildsø Skole, sin tomt der.

    Den ungdomsklubben hadde fått navnet ‘Tjaller’n’, fortalte Henning og de andre i Abildsø-gjengen meg.

    For tjall var et annet navn på hasj, fortalte de meg.

    Og lærerne på Abildsø Skole, de hadde bare trodd, at Tjaller’n var et ordspill på Kjeller’n.

    Så de hadde likt navnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Henning, han dreiv også å solgte maling-spraybokser, til unge taggere, på Abildsø der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro Henning, Anne Lise, og en del fler folk, i den gjengen, med meg, på Tjaller’n der da.

    Som Henning hadde nøklene til.

    Henning og en ung pakistaner der.

    De prata om hvem de skulle ringe, av unge frøkner, i Abildsø-området der da.

    De ringte den og den personen, og spurte hvor mora til den og den jenta var da.

    Og hvor var faren?

    Faren var på hytta da.

    Noe sånt.

    Tilslutt så dukka ei veldig vakker ung blondinne, i 12-13-14 års alderen vel, opp der.

    Og hu fulgte etter Henning og han pakistaneren da.

    Jeg stod da i biljardrommet der, sammen med hu Anne Lise, og 2-3 andre jenter vel.

    Det var også miksebord, for diskotek der.

    Og dem spilte veldig høy musikk da.

    Men jeg så at hu ungjenta fulgte etter Henning og pakistaneren da.

    Inn på dassen der vel, (mistenkte jeg, ihvertall).

    Så jeg ble veldig sånn stiv og ukomfortabel da.

    Og jeg tapte vel biljardkampene mot hu Anne Lise, (og venninnene hennes), mener jeg å huske.

    Og til slutt, så ba hu Anne Lise meg, om å bytte plate der da.

    Hu lurte på om jeg kunne gjøre det, for hu turte ikke selv.

    For hu var redd for å lage hakk i plata, (eller noe), da.

    Og jeg ble var jo stiv og ukomfortabel, av den her rare ringinga, til Henning og han unge pakistanske tenåringsgutten da.

    Så jeg klarte jo selvfølgelig ikke å ta av den plata, ordentlig.

    Så jeg lagde vel hakk i plata, tror jeg.

    Det kom ihvertfall en veldig rar lyd da.

    Siden jeg var litt skjelven på hånda, da jeg skulle bytte plate da.

    Og lyden stod jo på så høyt.

    Så den ulyden hørtes veldig godt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lene, fra Abildsø, hu fortalte meg også det.

    At de folka som bodde der hvor 71-bussen gikk til.

    Nemlig Bjørndal.

    De var ‘ikke noe bra/fine’ da.

    Så hu advarte meg litt for dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu sa også det.

    Like etter at jeg flytta dit da.

    At jeg ikke måtte se noe på hu Lene da.

    For de tulla med henne da, eller noe.

    Så hu Anne Lise, hu ville ikke at jeg skulle oppmuntre hu Lene da, (eller noe), ved å engang se på henne, eller noe.

    ‘Ikke se på henne’, sa hu Anne Lise liksom da.

    Med et liksom innyndende tonefall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu var liksom mote-guru-en, på Abildsø der da.

    En gang, som jeg satt utafor Abildsø-kiosken der.

    Så prata hu om at Paprika, det var et kult klesmerke.

    Men at Levis, (som jeg gikk i, jeg hadde jo den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, året før), det var ikke noe kult merke lenger da, ifølge hu Anne Lise da.

    Men det hadde vært litt kult, for noen måneder siden, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene.

    Så vi får se når jeg klarer å få fortsatt, med det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

    Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

    Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

    Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

    Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

    Hadde bodd der før meg vel.

    Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

    For å se på leiligheter.

    Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

    (Noe som visste seg å ikke stemme.

    NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

    Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

    Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

    Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

    (Mot Skullerud kanskje?).

    Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

    Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

    Så jeg valgte de da.

    Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

    Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

    Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

    Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

    Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

    Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

    Og det var greit da, sa faren min.

    Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

    Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

    Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, i Uelands Gate der.

    Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

    (En mann i 30-40 åra vel).

    Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

    Han brøyt seg inn da.

    (Må man vel si).

    Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

    Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

    (Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

    I det borettslaget, (eller hva det var da).

    At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

    Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

    (Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

    At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

    Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

    Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

    Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

    (Eller noe).

    Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

    Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

    Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

    Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

    Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

    Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

    Og jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

    Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

    (For å ha på meg, på byen, i Oslo).

    Og det gjorde jeg også.

    Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

    Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

    Det husker jeg ikke.

    Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

    Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

    Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

    (Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

    Og det gjorde vi også).

    Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

    Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok oss noen øl der da.

    Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

    Det vet jeg ikke.

    Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

    Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

    Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

    Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

    Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

    Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

    (Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

    ‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

    ‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

    Jeg sa vel ingenting vel.

    Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

    Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

    På byen da.

    Så sånn var det.

    Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

    Vi begynte kanskje å prate om dette.

    Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

    (Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

    At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

    Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

    Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

    Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

    ‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

    Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

    (Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

    For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

    (Noe Hyde også klagde på vel.

    Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

    Winnem hadde jo bare dukka opp der.

    Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

    Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

    Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

    At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

    Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

    Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

    Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

    I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

    (Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

    Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

    Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

    Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

    For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

    (Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

    Det er mulig).

    Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

    Siden dette tok litt ekstra tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

    (Den første skoledagen min, på NHI).

    For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

    Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

    (Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

    Og dro inn på Oslo City der da.

    Og i tredje etasje der.

    Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

    Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

    (Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

    Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

    Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

    Jeg chattet litt med hu Gina da.

    (Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

    Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

    (Eller om hu het Guro.

    Noe sånt).

    Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

    Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

    ‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

    Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

    For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

    Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

    De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

    (Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

    Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

    Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

    Men de var jo så fulle.

    Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

    For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

    Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

    For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

    Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

    (Fant jeg ut da).

    For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

    Men men.

    Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

    Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

    Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

    Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

    Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

    Og bare tuppa til henne da.

    Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Sammen med hu venninna si fra Krok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997 vel.

    Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

    Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

    (Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

    Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

    Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

    Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

    Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

    (Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

    Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

    Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

    Og dette ble for varmt).

    Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

    (Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

    Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

    Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

    Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

    Det veit jeg ikke.

    Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

    Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

    At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

    (Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

    Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

    Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

    Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

    I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

    Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

    Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

    Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

    Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

    Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

    Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

    Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

    Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

    (Var det vel).

    Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

    Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

    NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

    Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

    Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

    Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

    Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

    Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

    En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

    Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

    Han også likte alternativ musikk.

    Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han kopierte en kassett til meg en gang.

    Med et lokalt Hurumband vel.

    Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

    Som gikk sånn her:

    ‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

    for noen uker siden var han et null

    Idag er han berømt.

    Han lå på taket og skøyt dem i magen

    Alle barna som gikk til skolen.

    Men vennene løy da de sa det var gøy

    å sitte i den elektriske stolen’.

    Noe sånt.

    Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

    Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

    Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

    I matbutikkene.

    Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

    Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

    Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

    Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

    Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

    Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

    Men det ble ikke noe av den kvelden.

    Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

    Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

    (Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

    Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

    Så ingen merka det).

    Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

    Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

    Men jeg skal ikke si det sikkert.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

    For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

    Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt nedtur kanskje.

    Men jeg var ikke noen soss akkurat.

    Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

    Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

    For egen maskin.

    Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

    Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

    Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)

    En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.

    Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.

    Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.

    Og så kaste steinen opp i lufta.

    Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.

    (Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).

    Noe som ikke funka da selvfølgelig.

    Men jeg tulla litt.

    Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.

    Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.

    Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.

    (Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.

    Hvem vet).

    Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.

    Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.

    En lørdagskveld vel.

    Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).

    Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.

    Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.

    Og noe om noe ‘gevær’ da.

    Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.

    (Eller noe).

    Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.

    (Kanskje unntatt Fru Løff).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).

    Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.

    Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.

    Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.

    Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.

    (Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).

    Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.

    Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).

    Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.

    Så da fortsatte jeg også med det da.

    Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.

    Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.

    På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.

    Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).

    Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.

    Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.

    Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.

    Noe sånt.

    For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.

    Så sånn var det.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.

    Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.

    Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.

    Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.

    Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.

    (Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.

    Og han trengte penger da.

    Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.

    Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.

    Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.

    Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.

    Noe sånt.

    Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.

    Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.

    Når jeg stilte alarmen.

    Noe jeg skjønte etterhvert vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.

    Da hu bodde på Tagtvedt.

    Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.

    (En luftpistol som lå på Berger da).

    Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.

    Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.

    Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).

    Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.

    Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, (et år eller to før det her vel).

    Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.

    For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.

    Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.

    Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.

    At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.

    (Som vel kosta 6-7 kroner vel.

    Eller noe).

    Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.

    Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.

    Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.

    Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.

    (Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.

    Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig jeg har skrevet om det her før.

    Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).

    Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.

    Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.

    Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.

    (Kampen endte ved 1-0 til oss vel).

    Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).

    (Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.

    I Sande).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.

    Siden faren deres hadde gått konkurs vel.

    Eller noe).

    Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.

    Men han var tilskuer da.

    Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.

    Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.

    Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).

    Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.

    Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.

    Fra jentene sin kø da.

    (For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).

    For å chatte med Stig Melling da.

    Og det var vel litt spesielt, må man vel si.

    Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?

    Nei, det var spesielt vil jeg si.

    Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.

    (Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.

    Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.

    Så sånn var det).

    Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    (Russeåret).

    Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.

    Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.

    Fra før krigen da sikkert.

    Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.

    Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.

    For å ha noe å gjøre der.

    Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.

    Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.

    (Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.

    Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.

    Siden hu abonnerte på de avisene).

    Så aånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.

    Så han fylte syv år, seinere dette året da.

    (Så Axel var seks og et halvt år da).

    Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.

    Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).

    Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.

    Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.

    Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.

    Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.

    Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.

    Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).

    Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?

    Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?

    Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?

    Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.

    Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.

    Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.

    Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.

    Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.

    Men jeg var ihvertfall der da.

    Et år ihvertfall.

    Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.

    (En lørdagskveld vel).

    Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.

    Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.

    Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.

    (Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).

    Så sånn var det.

    Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.

    Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.

    Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.

    Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.

    Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.

    (Altså i 2012 da).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

    En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

    Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

    Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

    Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

    Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

    Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

    Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

    (Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

    Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

    Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

    Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

    Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

    Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

    Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

    Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

    Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

    Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

    Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

    Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

    Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

    Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

    ‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

    (Noe sånt).

    Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

    Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

    Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

    De var så glad for å hjelpe, virka det som.

    Så dem bare fulgte etter da.

    Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

    (Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

    Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

    Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

    Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

    For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

    Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

    De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

    Som prata til dem på en kameratslig måte da.

    Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

    Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

    (Uten å sjekke når bussen gikk da.

    For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

    Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

    At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

    For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

    Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

    (Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

    Bak Rutebilstasjonen der da.

    Så sånn var det).

    Sånn som jeg skjønte det.

    Og de syntes at det var greit liksom.

    De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

    Hva vet jeg.

    Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

    Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

    Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

    At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

    For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

    Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

    Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

    Så hva dem egentlig mente at foregikk.

    Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

    (For å fleipe litt).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

    (Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

    Ihvertfall Ulf Havmo vel.

    Men men).

    Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

    Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

    Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

    Og at han kjente masse folk, som studerte der.

    Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

    Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

    Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

    Som jeg kunne ha gått på.

    Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

    Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

    Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

    Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

    Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

    Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

    Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

    Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

    (Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

    At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

    Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

    Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

    Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok det.

    Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

    Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

    Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

    Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

    Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

    Gågata var full av folk.

    Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

    (Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

    Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

    Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

    Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

    Så det ble veldig dumt, husker jeg.

    For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

    Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

    (Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

    Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

    (Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

    Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

    Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

    Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B

    Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.

    I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).

    Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.

    Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.

    Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.

    Det var ikke meg ihverfall.

    Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.

    Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.

    Noe sånt.

    Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).

    Hver gang Bergen hørte en bil.

    Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.

    (Før han begynte å løpe, eller noe, da.

    Var det vel.

    Noe sånt).

    Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.

    Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.

    Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.

    Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.

    Så sånn var det.

    Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.

    Og at han likte damer som var stramme.

    Noe sånt.

    Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.

    Og Bergen sov på rommet til Pia da.

    I to-tre netter.

    Den andre natta, (var det vel).

    Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.

    Og Bergen sa at det var greit.

    Og spurte om jeg hadde et pornoblad.

    Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).

    Og lot Bergen få låne det da.

    Og dagen etter så stakk han.

    Og da flytta Pia opp igjen da.

    Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.

    Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.

    Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.

    Men det kunne ikke jeg da.

    Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.

    Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.

    Men jeg fikk ikke noe klart svar.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I påskeferien, før Bergen dukka opp der.

    Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.

    Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).

    Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.

    (Som var kjedelig, må jeg si).

    Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.

    Og Pia og meg.

    At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.

    Før vi maste på faren vår.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.

    De skulle ta buss.

    I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.

    Noe sånt.

    (Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).

    Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.

    Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.

    Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.

    Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.

    Noe Pia var litt skeptisk til vel.

    (De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.

    De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.

    Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.

    Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.

    Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.

    (Den siste vertsfamilien.

    Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).

    Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.

    Så en gang, etter skolen, i Drammen.

    Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.

    (Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).

    Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.

    For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.

    Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.

    Det vil si den siste skoledagen.

    Som var en fredag, i slutten av juni da.

    18.-20. juni kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.

    Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).

    Med bilder av alle i familien, osv.

    Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.

    Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.

    Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.

    Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.

    (Av faren min vel).

    Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.

    (Eller like etterpå).

    Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).

    Jeg satt meg ned ved siden av faren min.

    Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.

    Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.

    Jeg kan ikke huske at Ågot var der.

    Så det var kanskje Øivind sin slekt da.

    Det er mulig.

    Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.

    Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.

    Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).

    Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.

    På en nesten truende måte, vil jeg si.

    Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.

    (Noe som jeg fortalte om til faren min.

    Men ikke til noen andre vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.

    For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.

    Siden jeg drakk av flaska da.

    De var kanskje ikke vant til russ.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.

    Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.

    Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.

    Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.

    Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).

    Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).

    Og hu oppførte seg som en unge da.

    Må jeg vel si.

    Selv om hu var på min alder da.

    Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.

    Og prata med slektninger.

    Neida.

    Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.

    Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.

    Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.

    Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.

    Tidligere det her skoleåret.

    (Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?

    Hvem vet).

    Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.

    Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.

    Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.

    Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Men i det samme som jeg gjorde det.

    Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.

    Om at det var en nazi-hilsen.

    Så da angra jeg det, med en gang.

    Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.

    De må vel ha sett det her da.

    Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.

    Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.

    (Hu som er i Jehovas Vitner).

    Hu ville spille badminton med meg.

    Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.

    Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.

    (Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.

    Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.

    (Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.

    Noe sånt).

    Det var sånn, på slutten av timen.

    At alle skulle spille badminton da.

    En i køen foran, skulle slå ballen.

    Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.

    Så måtte den slå ballen.

    Og når man gjorde en feil.

    Så måtte den personen gå i dusjen da.

    (For det var på slutten av timen).

    Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.

    Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.

    Så jeg vant konkurransen da.

    Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.

    Det er vel mulig at han gjorde det.

    Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.

    Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.

    I gymmen da, i Drammenshallen der da.

    Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.

    Men nå er klokken over 23, her på hostellet.

    Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.

    Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.

    Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.

    Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

    Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).

    Opp til ved Brekke Gård der cirka da.

    Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.

    Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.

    Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.

    En gang.

    (Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.

    Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.

    Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.

    Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.

    Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.

    Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).

    Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.

    Han ville også høre på musikken min.

    Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.

    Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.

    Noe sånt.

    En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.

    Like før det her da.

    (Timelords var vel forløperen til KLF.

    Som kanskje er mer kjente.

    De med ‘3AM eternal’, osv).

    Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.

    Men jeg syntes det var en morsom sang.

    Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.

    Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.

    Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.

    Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.

    Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.

    Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.

    Uten å si noe.

    Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.

    Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.

    Det veit jeg ikke.

    Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.

    Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.

    Så det ble litt problematisk.

    Det var noen greier jeg ikke fant.

    Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.

    Larvik Line-bussen, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.

    For å møte Winnem der da.

    Så sånn var det.

    Men det var noe greier jeg ville ha med meg.

    Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.

    Hvor en god del av tinga mine lå da.

    Men faren min hadde drikki sa han.

    (Dette var kanskje en søndag da).

    Så jeg måtte kjøre da.

    (Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.

    Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.

    Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.

    Bare at det var et annet japansk merke vel.

    Som var litt mindre enn en HiAce da.

    Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.

    Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.

    Noe sånt).

    Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.

    Som jeg vel ikke fant, tror jeg.

    Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.

    Så kom bussen bak meg, så jeg.

    Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.

    Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.

    Mens jeg tok bussen, i retning Sande.

    (Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).

    Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.

    Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.

    Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.

    Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.

    Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.

    Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.

    (Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.

    Når jeg tenker tilbake på dette.

    Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.

    Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.

    Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.

    Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.

    Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.

    Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.

    For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.

    Men det mislyktes vel.

    Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.

    (Eller om det kan ha vært i Larvik).

    Noe sånt.

    Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.

    Dette var kanskje en mandag da.

    Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.

    Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.

    Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.

    (Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Men men).

    Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.

    Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.

    Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.

    Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.

    For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.

    En del år før det her da.

    Og inn på det midterste soverommet der.

    Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.

    Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.

    Det veit jeg ikke.

    Det ytterste soverommet der.

    Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.

    Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.

    Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.

    Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.

    (Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.

    Et verksted som ble mindre og mindre brukt.

    Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.

    Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

    Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

    Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

    Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

    Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

    Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

    (Hvis hu ikke var våken da).

    Jeg var rimelig full, husker jeg.

    Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

    (Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

    Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

    Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

    Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

    Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

    ‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

    Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Jeg var kanskje i dårlig humør da.

    Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

    Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

    (Siden det liksom var en russebil da).

    En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

    (For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

    Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

    Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

    Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

    Og en bil stoppa.

    Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

    Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

    Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

    Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

    En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

    Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

    For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

    Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

    (Hos Cecilie Hyde da sikkert).

    For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

    Jeg tenkte meg ikke om.

    Siden jeg var russ.

    Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

    Så våkna jeg litt.

    Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

    ‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

    (Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

    Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

    Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

    Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

    Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

    Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

    Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

    Jeg snøvla om det her i fylla da.

    Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

    Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

    (Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

    Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

    (Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

    Noe sånt).

    Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

    Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

    Etter å ha døpt meg.

    For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

    Som lå på Bergeråsen da.

    I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

    (Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

    Men men.

    Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

    Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

    Av en eller annen grunn.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

    Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

    Så det skjønte jeg ikke noe av.

    Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

    (Sommeren før jeg begynte på videregående).

    Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

    At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

    Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

    Noe sånt.

    Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

    Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

    Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

    Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

    Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

    Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

    Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

    Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

    Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

    Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

    Og vi måtte stikke før vakta kom da.

    Noe sånt.

    Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

    Seinere, så fortalte Winnem meg det.

    At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

    Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

    (Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også på noe tull.

    Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

    (Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Noe sånt).

    Også festa jeg det pornoblidet da.

    På en eller annen måte.

    Over det fartskameraet da.

    (Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

    Så sånn var det).

    Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

    Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

    At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

    Men da ble jeg irritert.

    For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

    Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

    Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

    Det var ikke noe liv der liksom.

    Men vi spiste noe brødmat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russetog.

    Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

    Sammen med Raymond vel.

    Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

    Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

    Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

    Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

    (Og det var kanskje ikke så rart det da.

    Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

    Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

    Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

    Og også Tim, tror jeg.

    Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

    Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

    (Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

    Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

    Noe sånt).

    Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

    Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

    Etter våkenetter, osv.

    For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

    (Husker jeg).

    Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

    Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

    Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

    Og det var ikke på skolen.

    Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

    Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

    Etter russetida og eksamen da.

    Vi hadde også en eksamen i data da.

    Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

    (Som under juletentamen).

    Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

    Vi skulle lage et dataprogram da.

    Liksom for en forening, eller noe da.

    Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

    Men det gikk greit.

    Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

    Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

    Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

    (Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

    En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

    Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

    Og på den muntlige delen av eksamen.

    Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

    For det var ganske komplisert da.

    Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

    Nemlig strenger da.

    Jeg lagde staveprogrammet sånn.

    At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

    Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

    Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

    Og det funka faktisk ganske greit.

    Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

    Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

    Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

    Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

    De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

    Mener jeg å huske.

    Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

    Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

    Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

    Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

    Og at noen grupper bare hadde to elever da.

    Men men.

    Men på den stavetesten, for ordblinde.

    Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

    (Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

    Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

    Og det var kanskje smart.

    For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

    Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

    Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

    For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

    Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

    Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

    For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

    (Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

    Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

    Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

    Så jeg bare prøvde å ro litt da.

    Mener jeg å huske.

    Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

    Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

    Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

    Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

    Som var for tre fag.

    Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

    Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

    (Var det vel).

    Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

    (Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

    Noe sånt).

    Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

    De var pussa, og gliste.

    (Selv om de kjørte i bilen til faren min).

    Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

    Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

    Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

    Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

    Det husker jeg ikke.

    Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

    Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

    Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

    Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

    Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

    Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

    Sånne ting så jeg aldri igjen.

    Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

    Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

    Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

    Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

    Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

    Og prøvde å finne ting der.

    Men jeg var trist da.

    Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

    Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

    (Må man vel si).

    Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

    De fant jeg ikke noen steder.

    Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

    De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

    Ingen hadde gjort noe særlig på den.

    Det var en gruppeoppgave.

    Og det var midt i russetida.

    Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

    Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

    Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

    Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

    Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

    Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

    Uten å nesten ha forberedt oss.

    Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

    Så det var jo bra jobba.

    Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

    De andre på gruppa var ganske daffe.

    Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

    Så vi stod der i russedressene våre da.

    Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

    I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

    Som jeg ikke hadde fått lest da.

    For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

    Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

    Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

    Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

    Det er mulig.

    Det var nok noe sånt.

    Men men.

    Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

    Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

    Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

    Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

    Og om det andre som skjedde den sommeren.

    (Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På russedåpen der, i Sande.

    Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

    Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

    Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

    Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

    (Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

    Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Det ble litt for flaut, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

    De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

    Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

    Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

    Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

    Noe sånt.

    Som motto da.

    Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

    At hu skulle ha en russefest.

    Som jeg var invitert på da.

    Ute i Lier.

    På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

    Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

    Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

    I noen timer da.

    Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

    Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

    Men det skjedde ikke så mye på den festen.

    Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    En annen gang i russetida.

    Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

    For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

    (Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

    Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

    Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

    Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

    Må jeg vel si.

    Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

    Så sånn var det.

    Og da ringte Tim meg tilbake.

    Og da hadde han ordna det sånn.

    At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

    Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

    Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

    (Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

    Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

    Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

    Noen måneder senere.

    Og da jeg gikk ut derfra.

    Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

    Så trøtt var jeg.

    Eller så mye kjedet jeg meg.

    Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

    Og jeg gikk jo på handel og kontor.

    Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

    Så jeg bare slang meldinger tilbake.

    Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

    Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

    Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

    Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

    Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

    Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

    Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

    Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Det der er djeveltegn, mener jeg

    djeveltegn

    http://www.aftenposten.no/quiz/?id=13450

    PS.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2009/06/her-kan-man-se-at-illuminati-nok-har.html

    PS 2.

    Magne Winnem, (fra russe-klassen, på Gjerdes Videregående Skole, i Drammen), pleide også å utføre et lignende tegn, husker jeg, på dansegulvene, i russetida, (skoleåret 1988/89), eller like etter vel.

    Ved at han liksom pekte med en arm og pekefinger, av gangen, opp i lufta, på dansegulvet da.

    (Mens jeg også liksom skulle danse da).

    Mens noen jenter, som skjønte noe av det her da, lo litt vel.

    Så som jeg husker det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post angående online trakassering







    Gmail – Report of crime/Fwd: Kontaktskjema







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Report of crime/Fwd: Kontaktskjema




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Dec 18, 2011 at 5:11 PM





    To:

    Mona.Amundsen@kondomeriet.no



    Hei,

    det var Magne Winnem som var så glad i å besøke Deres butikk.
    Hvis det ikke var Laila Johansen.
    Det er så mange år siden nå, så jeg husker ikke helt.
    Mvh.


    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>


    Date: 2011/12/14
    Subject: SV: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei.


    Kjedelig og slitsomt når slikt oppstår. Vi har ikke lov til å gå videre og finne ut hvem som sendte eposten, eksempelvis via ip-adressen. Det kan vi kun gjøre etter en anmeldelse og dersom politiet direkte spør om dette.

    Jeg vil anbefale deg å kontakte epost-leverandøren og spør dem om de har noen råd for hvordan du håndterer dette dersom noen har hacket seg inn på din konto.

    Ellers er du hjertelig velkommen til å besøke oss. Vi sender hver måned ut 4000 pakker til våre nettbutikk-kunder og har i dag 10 butikker rundt omkring i landet, så du er i så fall ikke den eneste om du ønsker å ta turen og se på vareutvalget vårt 😉

    Ønsker deg en fin juletid fremoverJ

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 11. desember 2011 20:56
    Til: Mona Amundsen
    Kopi: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
    Emne: Re: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema

    Hei,

    hvis jeg husker det riktig, så var det min tidligere kamerat, Magne Winnem, som var glad i å dra innom Kondomeriet, i Karl Johan, for å kikke.

    Jeg syntes det var litt flaut, husker jeg.

    Dere kan jo prøve å få en IT-ekspert til å sjekke om det er Magne Winnem som sender e-poster i mitt navn eventuelt.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2011/12/7 Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Hei.

    Vi antok at det kunne være det ut i fra hvordan eposten var formulert, men gir tilbakemeldinger på alle henvendelser. Takk for at du tok kontakt og sa i fra. Jeg vil informer de andre som sitter på kundeservice slik at vi muligens kan plukke det opp dersom det kommer igjen. Det skal samtidig sies at vi får så mange henvendelser hver dag, at vi ikke kan garantere at vi ikke vil svare på en epost i ditt navn i fremtiden.

    Ønsker deg en fin juletidJ

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 29. november 2011 20:50
    Til: e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
    Kopi: gbrlo@unhcr.org

    Emne: Report of crime/Fwd: Kontaktskjema

    Hi,

    someone are sending a lot of forged spoofing e-mails in my name.

    I wanted to report this as crime.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Amundsen <Mona.Amundsen@kondomeriet.no>

    Date: 2011/9/5
    Subject: SV: Kontaktskjema
    To: eribsskog@gmail.com

    Hei.

    Takk for at du tok kontakt.

    Her er oppskriften for hvordan man tar på en kondom:

    http://www.ung.no/prevensjon/725_Hvordan_trer_man_p%C3%A5_et_kondom.html

    Ønsker deg en fin dag. J

    Med vennlig hilsen

    Mona Amundsen

    Markedssjef

    Kondomeriet

    Fra: Kondomeriet [mailto:kondomeriet@ikkesvar.oxx.no]

    Sendt: 26. august 2011 03:29
    Til: Mona Amundsen
    Emne: Kontaktskjema

    Hei. Hvordan bruker man en kondom? Har dere bruksanvisning?

    PS2 Jeg er homofil. Avsender: Erik Ribsskog Epost: eribsskog@gmail.com