johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 2 – Kapittel 16: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 2)

    Da jeg fulgte hu Caroline forresten, fort til Abildsø-kiosken, den fredagen.

    (Da hu trodde at jeg snakka om å ‘hoppe i høyet’, når jeg snakka om å gå til høyre).

    Så måtte jeg si noe til a da, tenkte jeg, mens vi gikk bort mot kiosken der da, på Abildsø da.

    Så sa jeg at, ‘der ligger Lambertseter og der ligger Manglerud’.

    Og liksom pekte da.

    (For Manglerud og Lambertseter, det er vel stedsnavn, som ihvertfall jeg kjente fra Oslo, fra å ha sett mye på Sportsrevyen osv., under oppveksten).

    Men da sa ikke Caroline noe særlig.

    Så det virka ikke som om hu var noe særlig interessert, i å vite cirka hvor hu var hen da, i Oslo da.

    Men men.

    (Siden vel både Lambertseter og Manglerud, vel var mer kjente steder, enn det Abildsø var vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her to Alarm-damene, de lurte på hvordan de skulle komme seg hjem til meg, etter Alarm-konserten da.

    De hadde ikke så mye penger, så de hadde ikke råd, til å ta taxi, hele veien.

    Så jeg dro og sjekka T-bane-tidene for dem da.

    Og sa at de kunne ta en t-bane, som gikk i 23-tida vel.

    (Og som var den siste t-banen da).

    Og så ta den til Ryen.

    (For 71-bussen slutta å gå litt før T-banen vel).

    Og så måtte de ta taxi, fra Ryen, til Abildsø.

    Noe som var bare et kort stykke da.

    Det var kanskje bare 3-4 minutter, å kjøre, eller noe.

    Jeg hadde også måttet ta taxi, fra Ryen en gang.

    Når jeg ikke hadde rukket den siste 71-bussen hjem.

    Og da hadde bare taxi-sjåføren sagt det.

    Husker jeg.

    At hvis jeg bare ga han 30 kroner, (eller noe).

    Så skrudde han ikke på taksameteret.

    Og det var greit for meg, (husker jeg), for jeg var student, og hadde ikke så god råd da.

    Så det er mulig at de to Alarm-damene, også fikk kjøre taxi billig da.

    (Uten at taksameteret ble skrudd på da).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Også sa jeg det, at hvis jeg sov, når dem kom hjem, (for jeg prøvde å ikke virke så veldig interessert i dem da, sånn at de ikke ble overlegne, for eksempel), så lå nøkkelen til døra, i vinduskarmen.

    Sånn at de bare kunne ta nøkkelen i vinduskarmen min, og låse opp inngangsdøra, til Jorås-ekteparet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha dratt tilbake igjen, til køen, utafor Chateau Neuf.

    Og fortalt om det her med hvordan de kunne komme seg tilbake, til Abildsø igjen, til Siri Rognli Olsen og venninna da.

    Så dro jeg ned til Sentrum igjen, for å møte Magne Winnem der.

    Som jeg hadde avtalt.

    (Var det vel).

    Winnem ville dra til et helt nybygget hotell, ved navn Oslo Plaza.

    Som nettopp hadde åpnet, og som var det høyeste bygget i Oslo vel.

    Winnem ville gjerne kjøre heisen der, husker jeg.

    Og vi kjørte heisen da, (husker jeg), opp gjennom alle etasjene da.

    Og kikka litt i baren, i den øverste etasjen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro Winnem og jeg, bort til Grønland, til hu Lill Beate Gustavsen, i Wahls gate der da.

    Hu hadde besøk av mange venninner, fra Svelvik.

    Det var de ‘kommunist-venninnene’, til søstera mi da.

    (Hu som hadde flørta med meg, på Svelvik-dagene, den gangen, blant annet.

    Da jeg var på Svelvikdagene, sammen med Espen Melheim, da.

    Sommeren 1988, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De jentene hadde reke-party der.

    Og jeg var sulten, siden studielånet mitt begynte å gå ganske tomt da.

    Så jeg spiste masse brødskiver med reker der, husker jeg.

    (Så alle de jentene der, de ble vel kanskje ikke så særlig mette, hvis jeg skulle tippe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så dro jeg hjem til Abildsø da.

    Og jeg la meg vel tidligere enn vanlig, (mener jeg å huske).

    Og da de Alarm-damene kom hjem.

    Så hadde jeg nesten sovna, husker jeg.

    De damene var i godt humør.

    Og hu Siri Rognli Olsen, hu ville ligge i vannsenga mi, husker jeg.

    (Hu hadde også sagt til hu Caroline, husker jeg.

    At jeg kanskje ikke hadde noe imot det, hvis hu også lå i senga mi da.

    Eller noe sånt.

    Dagen før vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Siri Rognli Olsen, hadde lagt seg sammen med meg.

    (I min Super Singel vannseng da).

    Så gikk jeg på do, (mener jeg å huske).

    Og jeg kom inn på rommet mitt igjen, så lå hu Caroline der, på gulvet, med dyna si tatt vekk, sånn at de nakne beina hennes og den rosa trusa hennes, var synlige da, husker jeg.

    (Hu lå liksom og viste seg fram da).

    Jeg hadde jo ikke hatt noe privatliv, dagen før.

    Så jeg fikk jo ‘benner’n’ da, siden hu var litt sexy, hu 18-19 år gamle Alarm-blondinna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen minutter seinere, (mens jeg lå på ryggen, i vannsenga mi), så tok plutselig hu Siri Rognli Olsen, og lirka ut pikken min, av underbuksa mi da.

    Jeg hadde fått ståpikk da, antagelig av å se på at hu Alarm-blondinna lå og blotta seg litt da, (må man vel si), på gulvet, i hybelen min da.

    Og så begynte bare hu Siri Rognli Olsen å ri meg da.

    I vannsenga mi der da.

    Og hu var jo den skikkelige dundra, (må man vel nesten si).

    Og jeg var litt redd for å få Aids, (siden det var den tids store skrekk liksom, at man kunne dø av aids, hvis man hadde ubeskyttet sex da).

    Så jeg både ville og ikke ville dette. (på en måte da).

    Men hvis jeg hadde vært med, på å bestemt dette selv, så ville jeg nok det, at vi skulle ha brukt kondom, ihvertfall.

    Men jeg ble rimelig paff da, og flau og overrasket da.

    Av å plutselig ble ridd, i vannsenga mi der, på Abildsø, liksom.

    Så jeg sa ikke noe da.

    Men etter noen minutter, så gikk det for meg da, husker jeg.

    Og hu Siri Rognli Olsen hoppa av meg igjen da.

    Og da gikk jeg inn på badet igjen, husker jeg.

    For å vaske pikken min i vasken der da.

    For jeg var redd for å få Aids da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forresten fortalt om det, at ei venninne av henne.

    Hu hadde bådde sopp og flatlus, og det som var da.

    (Hvis det ikke var sopp og klamydia da).

    Noe sånt.

    (Kanskje det var hu Caroline, som hadde dette?

    Og at hu Siri Rognli Olsen, tulla med hu Caroline da?

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    De Alarm-damene, de dro tilbake til ved Mjøsa der vel og til Trondheim/Ranheim da, dagen etter det her da.

    Og jeg hadde påskeferie, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro til Sand da.

    Det er mulig at jeg fikk låne penger til toget, av hu Lill Beate Gustavsen.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg sneik med toget uansett husker jeg.

    Jeg gikk av toget på Jar, (eller noe), for det ble billettkontroll, (mener jeg å huske).

    Også tok jeg det neste toget derfra da.

    Til Drammen da.

    Men da hadde jeg ihvertfall penger igjen til bussen, til Sand.

    For den var det rimelig vanskelig å snike på, (for å si det sånn).

    Også fikk jeg kanskje lånt noen penger da, (av bestemor Ågot, eller noe).

    Fram til pengene fra sosialkontoret på Ryen begynte å komme inn, på kontoen min, (var det vel kanskje).

    Jeg fikk dekket både 2500 i husleie og drøye 3000 kroner til livsopphold, i måneden, de siste tre månedene, som jeg bodde på Abildsø der da.

    Så det var en ‘bra timelønn’, som jeg sa, til min tremenning, Øystein Andersen, en gang jeg besøkte han, ute i Lørenskog, det her skoleåret, husker jeg, (siden det møtet jeg var på, hos Ryen Sosialkontor, bare tok en halv time, eller noe, da).

    (Liksom for å fleipe litt bort det, at jeg måtte gå på sosialen da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, hadde jeg tenkt meg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90

    Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.

    Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.

    Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.

    I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.

    En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.

    De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).

    Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.

    Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.

    Så jeg trengte bare penger til mat.

    Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.

    Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).

    Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.

    Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.

    Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.

    Og det sa han at det var da.

    Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.

    Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.

    Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.

    Og støvsugd og sånn da.

    Så privatlivet mitt var litt begrensa der.

    Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.

    Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.

    Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.

    Nesten som å få seg en ny familie.

    Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.

    Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.

    En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.

    At de damene skulle besøke meg.

    Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.

    (Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.

    Noe sånt kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.

    Sånne ting.

    (Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).

    Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.

    Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.

    Den første kvelden, så prata vi mest.

    Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.

    Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.

    Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.

    Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.

    Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.

    Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.

    Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.

    Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.

    (Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).

    Hu så også gjennom brevene mine.

    Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.

    Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).

    Venninna var slank og hadde lyst hår da.

    Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).

    Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).

    Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og hu skulle ringe til noen.

    Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.

    Det var greit for meg.

    Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.

    Så det var helt greit liksom.

    (Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.

    Hvem vet).

    Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.

    (For å gå til Abildsø-kiosken der da).

    ‘Ja’, svarte hu Caroline da.

    Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).

    Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.

    Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.

    (Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).

    Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.

    Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.

    Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.

    Før vi dro på byen.

    Mens vi hadde på oss dress, osv.

    Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.

    Som hadde svart på en utleie-annonse vel.

    Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.

    (Må man vel si).

    Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.

    (Noe sånt.

    Selv om jeg hadde gjester).

    Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.

    (Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).

    Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).

    Hvor det var vanskelig å se bra ut da.

    På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.

    Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.

    Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.

    (Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.

    Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.

    Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).

    For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.

    Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.

    Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.

    Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.

    The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).

    Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.

    De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.

    (Den bak Oslo City der).

    Og vi spiste burgere der da.

    Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.

    Ned mot fjorden der.

    Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.

    (Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.

    Det var det nok, forresten).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.

    Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.

    Vi var veldig tidlig ute.

    Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.

    Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.

    De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.

    Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.

    Eller kameratene hans sa det.

    Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.

    Mens de ventet på the Alarm da.

    Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.

    Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.

    Jeg kjeda meg også ganske mye der.

    Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.

    Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.

    Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.

    (En som var ute og jogga).

    Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).

    Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.

    Og jeg gikk inn ved kantina der.

    Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.

    Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.

    Min fetter, Ove Olsen. fra Son.

    Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.

    Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.

    (Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.

    Men jeg måtte bare finne på noe da.

    For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.

    Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).

    Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).

    Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.

    Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.

    Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.

    Mike Peters kjente henne igjen.

    Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.

    Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.

    Noe jeg gjorde da.

    Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.

    Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.

    Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.

    Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.

    Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).

    De hadde vært mye konserter før.

    Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).

    Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.

    (Noe sånt).

    Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.

    Ihvertfall noe med musikk vel.

    Noe sånt.

    Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.

    (Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).

    Og den plata syntes hu visst at var bra da.

    Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.

    For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.

    (Mener jeg at det var).

    Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.

    (Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).

    De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.

    Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).

    Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.

    For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.

    Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.

    (Eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten.

    Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.

    Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.

    Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.

    Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90

    Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.

    Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.

    Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.

    Så det var jo artig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.

    De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.

    Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.

    Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).

    Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.

    Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.

    Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.

    Mens jeg hadde andre planer.

    Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.

    På nyttårsaften 1989 da.

    På tross av at jeg hadde lite penger.

    For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.

    Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.

    Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.

    ‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.

    Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).

    (Muligens Dick?.

    Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.

    Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.

    Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.

    Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.

    Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.

    Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.

    Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.

    Så jeg hadde ganske mye fritid da.

    Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.

    Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.

    For å få tiden til å gå da liksom.

    Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.

    Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).

    Winnem var veldig klar, for å feste mye.

    Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.

    Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.

    Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.

    Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.

    Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.

    Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.

    Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.

    Ikke langt fra dansegulvet.

    Vi var der ganske tidlig.

    Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.

    Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.

    (Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.

    For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).

    Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Siden det var nyttårsaften.

    Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).

    Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte kanskje å bli litt full.

    Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.

    Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.

    Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.

    (Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).

    Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.

    Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.

    Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.

    Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.

    Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.

    Men jeg glemte meg et par ganger da.

    Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.

    Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).

    To Oslo-damer, satt like ved oss.

    De var på vår alder, fortalte de oss.

    (Altså nitten år da).

    De ville gjerne danse og sånn da.

    Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.

    Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.

    Mens hu smilte da.

    Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.

    Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.

    Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.

    Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.

    Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.

    Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.

    Og inn i et avlukke der, husker jeg.

    Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.

    Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.

    Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.

    Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.

    Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).

    Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.

    Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.

    Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.

    Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.

    ‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.

    Så jeg var litt driti ut da.

    Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?

    Omtrent rundt tolvslaget vel.

    På nyttårsaften 1989 da.

    90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.

    Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.

    Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).

    Men så ikke.

    Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.

    En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.

    Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.

    Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.

    (Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    ‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.

    Og da ble jeg litt irritert.

    For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.

    Så skjønte jeg det.

    At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.

    Enda han visste det, at jeg var blakk.

    Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.

    At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.

    Men så ikke.

    Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.

    (Ihvertfall ikke når han drikker).

    Det er kanskje på plass.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.

    Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.

    Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.

    Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.

    Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.

    Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.

    Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.

    Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.

    Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    Og som dem skrøyt fælt av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ute på dansegulvet der.

    På Radio 1 Club.

    Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.

    Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.

    Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.

    Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.

    (Må man vel nesten si).

    Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.

    Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.

    Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.

    Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.

    Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.

    Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.

    Det er mulig.

    Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.

    Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.

    (For bensin og sånn da).

    Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.

    Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.

    Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.

    Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.

    Og en kamerat av han vel.

    Vi begynte å prate om musikk.

    Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.

    ‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.

    Noe jeg ikke skjønte noe av.

    Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.

    Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.

    (Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.

    Det er mulig.

    Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.

    For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.

    Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.

    (En ferie som var ganske lang.

    Akkurat som min juleferie, ved NHI).

    Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.

    Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.

    Laila Johansen var fra Skøyen.

    Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.

    Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.

    Og ikke nitten, som de først hadde sagt.

    Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.

    For var det en ting jeg helst ikke ville ha.

    Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.

    Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.

    (Noe jeg var stort sett hver helg da).

    Men men.

    Jeg beit det i meg.

    Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.

    Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.

    (For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.

    Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).

    De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.

    Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.

    Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).

    Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.

    Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.

    På puppa hennes osv., (var det vel).

    Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.

    (Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).

    Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.

    På hu venninna da.

    Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.

    Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.

    Det husker jeg ikke helt.

    (Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.

    For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.

    Siden jeg var rimelig blakk da.

    (Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.

    Var avtalen mellom Winnem og meg.

    Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).

    Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu venninna, til Laila Johansen.

    (Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).

    Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.

    (Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).

    Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.

    Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.

    Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.

    Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.

    Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.

    Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, venninna og jeg.

    Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.

    (Som lå i Storgata forresten.

    Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.

    (Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.

    (Mellom Stortinget og Slottet der).

    Jeg husker at vi stod i køen der.

    Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.

    Laila Johansen prata med hu eldre dama da.

    Om at det var kaldt, osv.

    Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.

    (Noe sånt).

    Og holdt rundt meg da.

    Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu dama, foran oss i køen.

    Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.

    (For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    Og det var også litt kjølig).

    Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.

    Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.

    Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.

    Til Skøyen.

    Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.

    (Som var aleine hjemme vel).

    Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.

    ‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.

    Så hu var kanskje litt dum.

    Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.

    Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.

    Ville jeg sove på hennes rom alene.

    Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.

    (Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.

    Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).

    Jeg følte meg litt dum.

    Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.

    Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.

    Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.

    Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.

    Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.

    (Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).

    Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.

    Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.

    Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.

    Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.

    Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.

    Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.

    Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.

    Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.

    ‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.

    Svarte jeg da.

    Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.

    (Mer enn nødvendig liksom da).

    Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.

    Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.

    Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.

    Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.

    Sånn at jeg fingra henne da.

    Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).

    Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.

    Jeg hadde vel nesten da forventa.

    At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.

    (Som å runke meg, eller noe).

    Men så ikke.

    Hu bare lå på ryggen, i senga si.

    Med meg oppå henne da.

    Begge med klær på da.

    Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.

    *Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.

    Men hu svarte ikke noe.

    Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.

    Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.

    Vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)

    En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.

    Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).

    Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.

    (For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.

    Noe sånt.

    Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.

    Det var vel bare den her gangen vel).

    Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.

    (Kan det vel ha vært).

    Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.

    Så jeg hang meg vel på de.

    Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.

    Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.

    Der drakk vi øl, utafor vel.

    Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.

    Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.

    Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.

    Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.

    Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.

    Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.

    Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.

    Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.

    Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.

    ‘De er vennene mine’, sa jeg.

    (En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.

    Jeg hadde ikke så mye penger, som student.

    Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.

    Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.

    Men men).

    Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.

    Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.

    Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.

    Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.

    Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.

    Noe sånt.

    Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.

    (For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).

    Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.

    For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.

    Og hu lå i underbuksa og BH vel.

    Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.

    (Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).

    Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.

    Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.

    Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.

    Så jeg bare ga meg, og sovna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, som var like før 17. mai vel.

    (Hvis det ikke var 17. mai).

    Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.

    (Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).

    17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dagen etter der igjen vel.

    Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.

    Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.

    For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.

    Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.

    Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.

    (For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.

    På Cafe Sjakk Matt der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, noen uker etter det her vel.

    Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.

    Vi var ute på byen, i Oslo.

    Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.

    Og drakk øl vel.

    Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).

    (Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).

    Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.

    Noe sånt.

    Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.

    Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.

    Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).

    Men jeg var full da.

    Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.

    En trapp som gikk litt i sirkel vel.

    Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.

    Men det blåste jeg i da.

    For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.

    Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.

    Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.

    Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.

    Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.

    Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.

    Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.

    Det er mulig at han kjente meg igjen.

    Hva vet jeg.

    En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.

    Helt i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.

    Men hu dukka ikke opp der.

    Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.

    (Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).

    I Grensen der.

    Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.

    ‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.

    Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.

    Av en eller annen grunn.

    Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.

    Så det er mulig at det var derfor.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.

    Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.

    Også kom vi gratis inn der.

    Av en eller annen grunn.

    (Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.

    Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.

    Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.

    Ihvertfall hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).

    Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.

    Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.

    Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.

    Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.

    Ved Gunerius og vel.

    På en parkeringsplass der.

    Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.

    Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.

    Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.

    Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.

    Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.

    Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.

    Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.

    Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    I Karl Johan, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

    På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

    Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

    Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

    Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

    Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

    Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

    Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

    Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

    Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

    (Mens jeg egentlig hadde et friår).

    Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

    Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

    Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

    Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

    (Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

    Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

    Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

    Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

    Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

    For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

    (Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

    Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

    Begge to var ganske tøffe vel.

    Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

    Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

    Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

    Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

    Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

    Så hu hadde kanskje type i Finland da.

    Hva vet jeg.

    Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

    Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

    Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

    Han traff jeg også på byen, noen ganger.

    Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

    Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

    I desember 1989, (var det vel).

    Så dro jeg på den konserten da.

    Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

    Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

    Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

    Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

    ‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

    Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

    En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

    Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

    (Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

    Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

    For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

    For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

    Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

    For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

    (Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

    Siden jeg stakk så tidlig.

    Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

    Det her var jo på en vanlig ukedag.

    En torsdag, eller noe.

    Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

    Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

    Fra Last Train.

    Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

    Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

    Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

    Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

    Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

    Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

    Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

    Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

    Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

    Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

    Selv om den vel gikk greit ned.

    Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

    Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

    (Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt).

    Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

    Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

    Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

    (Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

    Noe sånt).

    Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

    Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

    (Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

    Noe sånt).

    Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

    Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

    Noe sånt.

    Jeg svarte vel ingenting.

    Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

    Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

    (Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

    Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

    Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

    Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

    Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

    Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

    I en datasal der.

    Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

    ‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

    Og det gjorde jeg da.

    Skoleåret etter da.

    Som jeg skal komme mer tilbake til.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

    At på sånne søknader, på studielån, osv.

    Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

    Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

    Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

    For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

    Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

    Noe sånt.

    Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

    Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

    Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

    (Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

    At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

    (Så det var kanskje mulig å få enda mer.

    Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

    Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

    At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

    På sånne søknader.

    For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

    Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

    (For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

    Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

    Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

    Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

    Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Hvem vet).

    Så jeg ringte Folkeregisteret da.

    (Fra telefonkiosken på NHI der.

    Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

    For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

    ‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

    Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

    Og tok toget til Haugenstua.

    Og prøvde å finne den her adressen da.

    (Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

    Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

    Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

    Jeg gikk helt til Furuset.

    Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

    Så en uke eller to seinere.

    Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

    Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

    Og jeg tok toget igjen vel.

    Og ringte på døra der da.

    Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

    Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

    (Noe sånt).

    Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

    Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

    Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

    (Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

    Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

    (Eller hvor dem hadde vært da).

    Også chatta jeg litt med dem da.

    Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

    (Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

    Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

    Noe sånt.

    (Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

    Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

    Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

    Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

    Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

    Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

    Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

    Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

    Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

    Som jeg da heller hang meg på vel.

    (Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

    Var det vel, som han skulle til).

    Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan denne byturen endte.

    Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 5: Enda mer fra Abildsø

    Jeg var en del på besøk, hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza, i Enebakkveien, av Berit og Gunnar Jorås.

    Men jeg ble jo sulten da, ofte, må jeg innrømme.

    Og jeg likte egentlig ikke å bruke det kjøkkenet, i Enebakkveien der.

    For jeg måtte dele det med ei blond dame, i begynnelsen av 20-åra da.

    Ei som var veldig sky.

    (Unntatt ovenfor kavaleren sin vel.

    Som pleide å dukke opp der, i en Boble, på lørdagskveldene vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg pleide ofte å dra ned til Sentrum, for å kjøpe meg noen hamburgere og sånn da.

    For å få stillet sulten liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    71-bussen gikk til Jernbanetorget.

    Og da var veien kort, til Wimpy’s, på Oslo City, som solgte burgere, allerede fra tidlig om dagen, husker jeg.

    Jeg prøvde å være litt sunn og, (for folk sa at hamburgere ikke var noe sunt da, på den her tiden).

    Så jeg pleide å kjøpe den Wimpy-burgeren, som var med grovt brød, husker jeg.

    Så det var ikke lett for meg, å komme meg på skolen.

    For jeg var ofte sulten da, dette skoleåret.

    Så ofte ble det til, at jeg gikk rundt i Oslo Sentrum hele dagen, istedet for å komme meg til NHI da, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spiste også burgere på Maliks.

    For Maliks bak Oslo City der, hadde billigst burgere da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde også et tilbud, mener jeg å huske.

    Sånn at man kunne få en 100 grams cheese-burger og en halvliter, for cirka 40 kroner vel, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i den samme gata, som Maliks der, (bak Oslo City), så lå det også en 7-Eleven, hvor de hadde et bilspil, til ti kroner, som jeg pleide å spille, hvis jeg kjeda meg.

    Og derfra, så var ikke veien så lang, til Lill og Pia fra Korea, (i Vahls gate der), da.

    Så det hendte at jeg dro innom dem da.

    Hvis jeg kjeda meg en dag.

    Og der hendte det, at jeg kopierte musikk, fra Lill sin platesamling, som var ganske bra.

    Hu digga Morrisey, som jeg også digga litt.

    Og også the Clash og the Cure, osv.

    Det hendte også at jeg leste i Gateavisa der, (som var Blitz-avisa), som Lill pleide å kjøpe vel.

    Av nysgjerrighet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde også blitt kjent med en Oslo-kar, som het Alf, som jobba på matbutikken Jens Evensen, i samme bygget som Grønland T-banestasjon der.

    Alf pleide å spise Bentasil.

    Og en gang, så hadde han vært hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate der.

    Også hadde han lagt igjen en tom Bentasil-pose, som han hadde skåret inn ‘Alf’ på, med en butikk-pappkniv, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    En gang, så dro jeg ned på Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der, og prata med Alf, og hørte om dem trengte folk der.

    Mens jeg så meg rundt i butikken der, så så jeg plutselig en rotte, som løp over gulvet der.

    ‘Ja, vi har rotter her’, sa Alf, da jeg forklarte han hva jeg hadde sett.

    Og han pakistanske butikksjefen der, (var han vel), han tilbydde meg ikke noen jobb der.

    Av en eller annen grunn.

    Kanskje han syntes at jeg så for bleik ut, etter å ha sett den rotta pile over butikkgulvet der?

    Hvem vet.

    Noe sånt kanskje.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg var på fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    Så hadde også min tremenning, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fått overtalt meg, til å bli med på kino.

    Det var en krigsfilm, med Michael J. Fox, på Klingenberg vel.

    Den het ‘Casualties of War’, fant jeg med Google nå.

    Jeg mener at jeg var på en fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    (Muligens den festen som søstera mi og Cecilie Hyde også var på.

    Da de gikk og la seg i soveposer, ute på fortauet, i Vahls gate der, om natta.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Alf skulle muligens også være med å se denne filmen.

    Noe sånt.

    Men det ble ikke noe av da.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde truffet Alf, da han visstnok hadde begynt å prate med dem, når de skulle kjøpe melk, eller noe, og han stod og jobbet inne på melkerommet, på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så ihvertfall den ‘Casualties of War’-filmen da, sammen med tremenningen Øystein Andersen, mer eller mindre i fylla vel.

    Og jeg sovna vel også flere ganger under den filmen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så kom også Lill Beate Gustavsen, opp på besøk hos meg, i Enebakkveien 239, på Abildsø da.

    Hu og Pia fra Korea hadde et sånt sporsveiskart, som de hadde hengt opp, på veggen, i stua si.

    Hvor andre Svelvik/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av for hvor de bodde da.

    Så Lill fant fram til meg da, og dukka opp der, uten å ha ringt på forhånd, eller noe.

    (For jeg hadde ikke telefon der heller).

    Men da ble Gunnar Jorås sur gitt, husker jeg.

    For da skulle han ha det til, at jeg hadde slippi inn folk, rett fra gata da.

    Men det var jo ei jeg hadde kjent, fra den tida, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole og på Sande Videregående da.

    Så det var jo ikke noen jeg ikke kjente, liksom.

    Men jeg gadd ikke å forklare, hvem hu Lill var da.

    For jeg mente jo det da, at jeg flytta ikke inn til Oslo, for at dem jeg leide bolig av, skulle være som mora mi, liksom.

    Jeg mente at det var ikke dem sin business, hvilke gjester jeg hadde da.

    Jeg syntes at han Gunnar Jorås, var litt nærgående da, og gikk litt over streken da.

    Det var kanskje sønnen hans, som hadde hatt det rommet, en gang i tida.

    Men likevel, så måtte han vel skjønne det, at han ikke var faren min, mente jeg.

    Det er litt forskjell på å ha en leieboere og ha unger, mener jeg.

    Og jeg var ikke interessert i å plutselig ha en far, etter å ha bodd aleine, siden jeg var ni år da.

    Så da ble jeg litt irritert, på han hybelverten, husker jeg.

    Og klagde vel litt til Magne Winnem, (som også var på besøk hos meg den søndagen da), og til hu Lill vel, som hadde tatt bussen opp dit, fra Oslo Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dumpa på Abildsø, hvor jeg bodde, dette skoleåret.

    Det stedet, det lå bare et par-tre hundre meter, fra Østensjøvannet.

    Så noen ganger, så gikk jeg ned dit, for å se på fuglene og vannet og sånn der da.

    Det fantes masse rare slag av ender og sånn der da, selv om det vannet lå ganske sentralt i Oslo da.

    Det var masse fredede fuglearter, og sånn, der da.

    Og fotballbanen til Abildsø lå vel like ved siden av der og.

    Og jeg mener å huske veldig vagt.

    At jeg muligens har spilt en bedriftsfotballkamp, for IT Akademiet, (hvor Magne Winnem jobba), rundt år 2001 kanskje, på fotballbanen til Abildsø.

    Men jeg er ikke helt sikker, for jeg spilte ganske mange kamper, for IT Akademiet, og vi spilte på mange forskjellige steder, (rundt omkring i Oslo), da.

    (Selv om flest kampene vi spilte vel var på Ekeberg eller i Valhall).

    Det lå også en Rimi, i den andre enden av Dumpa der, enn der jeg bodde.

    Men jeg gikk ikke dit så ofte, for jeg fikk jo ikke lov til å lage Pizza Grandiosa likevel.

    Så pizzadisken der, den gjorde meg kanskje litt nedfor da.

    Men jeg var der og kjøpte øl og sånn, sammen med Magne Winnem, noen ganger, når vi skulle på byen da.

    Noe som var cirka hver helg, det første halvåret, som jeg gikk på NHI da.

    For Winnem skulle i militæret, på nyåret, i 1990, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble etterhvert utlyst en stilling, på Rimi Ryen der, (som den butikken heter, selv om den egentlig ligger på Abildsø, må man vel si).

    Og jeg prata med de i Abildsø-gjengen der, utafor Abildsø-kiosken, en gang, om hva jeg skulle gjøre.

    For jeg begynte å gå tom for penger, litt tidlig, dette studieåret.

    Så jeg sa at jeg kanskje hadde tenkt å søke på den jobben, på Rimi der da.

    Men da var det en annen, i den Abildsø-gjengen der da, som allerede hadde fått den jobben da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Henning, (i den Abildsø-gjengen), han fortalte meg det en gang, at han hadde nøkkelen til ungdomsklubben der, på Abildsø.

    Ungdomsklubben, den lå i en kjeller, på Abildsø Skole, sin tomt der.

    Den ungdomsklubben hadde fått navnet ‘Tjaller’n’, fortalte Henning og de andre i Abildsø-gjengen meg.

    For tjall var et annet navn på hasj, fortalte de meg.

    Og lærerne på Abildsø Skole, de hadde bare trodd, at Tjaller’n var et ordspill på Kjeller’n.

    Så de hadde likt navnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Henning, han dreiv også å solgte maling-spraybokser, til unge taggere, på Abildsø der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro Henning, Anne Lise, og en del fler folk, i den gjengen, med meg, på Tjaller’n der da.

    Som Henning hadde nøklene til.

    Henning og en ung pakistaner der.

    De prata om hvem de skulle ringe, av unge frøkner, i Abildsø-området der da.

    De ringte den og den personen, og spurte hvor mora til den og den jenta var da.

    Og hvor var faren?

    Faren var på hytta da.

    Noe sånt.

    Tilslutt så dukka ei veldig vakker ung blondinne, i 12-13-14 års alderen vel, opp der.

    Og hu fulgte etter Henning og han pakistaneren da.

    Jeg stod da i biljardrommet der, sammen med hu Anne Lise, og 2-3 andre jenter vel.

    Det var også miksebord, for diskotek der.

    Og dem spilte veldig høy musikk da.

    Men jeg så at hu ungjenta fulgte etter Henning og pakistaneren da.

    Inn på dassen der vel, (mistenkte jeg, ihvertall).

    Så jeg ble veldig sånn stiv og ukomfortabel da.

    Og jeg tapte vel biljardkampene mot hu Anne Lise, (og venninnene hennes), mener jeg å huske.

    Og til slutt, så ba hu Anne Lise meg, om å bytte plate der da.

    Hu lurte på om jeg kunne gjøre det, for hu turte ikke selv.

    For hu var redd for å lage hakk i plata, (eller noe), da.

    Og jeg ble var jo stiv og ukomfortabel, av den her rare ringinga, til Henning og han unge pakistanske tenåringsgutten da.

    Så jeg klarte jo selvfølgelig ikke å ta av den plata, ordentlig.

    Så jeg lagde vel hakk i plata, tror jeg.

    Det kom ihvertfall en veldig rar lyd da.

    Siden jeg var litt skjelven på hånda, da jeg skulle bytte plate da.

    Og lyden stod jo på så høyt.

    Så den ulyden hørtes veldig godt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lene, fra Abildsø, hu fortalte meg også det.

    At de folka som bodde der hvor 71-bussen gikk til.

    Nemlig Bjørndal.

    De var ‘ikke noe bra/fine’ da.

    Så hu advarte meg litt for dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu sa også det.

    Like etter at jeg flytta dit da.

    At jeg ikke måtte se noe på hu Lene da.

    For de tulla med henne da, eller noe.

    Så hu Anne Lise, hu ville ikke at jeg skulle oppmuntre hu Lene da, (eller noe), ved å engang se på henne, eller noe.

    ‘Ikke se på henne’, sa hu Anne Lise liksom da.

    Med et liksom innyndende tonefall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu var liksom mote-guru-en, på Abildsø der da.

    En gang, som jeg satt utafor Abildsø-kiosken der.

    Så prata hu om at Paprika, det var et kult klesmerke.

    Men at Levis, (som jeg gikk i, jeg hadde jo den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, året før), det var ikke noe kult merke lenger da, ifølge hu Anne Lise da.

    Men det hadde vært litt kult, for noen måneder siden, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene.

    Så vi får se når jeg klarer å få fortsatt, med det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

    Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

    Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

    Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

    Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

    Hadde bodd der før meg vel.

    Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

    For å se på leiligheter.

    Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

    (Noe som visste seg å ikke stemme.

    NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

    Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

    Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

    Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

    (Mot Skullerud kanskje?).

    Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

    Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

    Så jeg valgte de da.

    Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

    Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

    Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

    Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

    Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

    Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

    Og det var greit da, sa faren min.

    Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

    Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

    Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, i Uelands Gate der.

    Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

    (En mann i 30-40 åra vel).

    Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

    Han brøyt seg inn da.

    (Må man vel si).

    Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

    Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

    (Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

    I det borettslaget, (eller hva det var da).

    At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

    Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

    (Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

    At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

    Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

    Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

    Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

    (Eller noe).

    Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

    Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

    Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

    Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

    Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

    Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

    Og jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

    Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

    (For å ha på meg, på byen, i Oslo).

    Og det gjorde jeg også.

    Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

    Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

    Det husker jeg ikke.

    Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

    Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

    Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

    (Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

    Og det gjorde vi også).

    Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

    Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok oss noen øl der da.

    Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

    Det vet jeg ikke.

    Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

    Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

    Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

    Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

    Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

    Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

    (Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

    ‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

    ‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

    Jeg sa vel ingenting vel.

    Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

    Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

    På byen da.

    Så sånn var det.

    Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

    Vi begynte kanskje å prate om dette.

    Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

    (Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

    At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

    Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

    Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

    Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

    ‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

    Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

    (Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

    For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

    (Noe Hyde også klagde på vel.

    Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

    Winnem hadde jo bare dukka opp der.

    Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

    Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

    Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

    At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

    Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

    Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

    Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

    I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

    (Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

    Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

    Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

    Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

    For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

    (Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

    Det er mulig).

    Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

    Siden dette tok litt ekstra tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

    (Den første skoledagen min, på NHI).

    For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

    Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

    (Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

    Og dro inn på Oslo City der da.

    Og i tredje etasje der.

    Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

    Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

    (Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

    Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

    Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

    Jeg chattet litt med hu Gina da.

    (Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

    Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

    (Eller om hu het Guro.

    Noe sånt).

    Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

    Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

    ‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

    Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

    For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

    Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

    De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

    (Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

    Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

    Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

    Men de var jo så fulle.

    Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

    For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

    Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

    For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

    Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

    (Fant jeg ut da).

    For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

    Men men.

    Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

    Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

    Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

    Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

    Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

    Og bare tuppa til henne da.

    Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Sammen med hu venninna si fra Krok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997 vel.

    Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

    Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

    (Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

    Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

    Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

    Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

    Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

    (Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

    Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

    Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

    Og dette ble for varmt).

    Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

    (Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

    Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

    Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

    Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

    Det veit jeg ikke.

    Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

    Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

    At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

    (Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

    Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

    Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

    Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

    I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

    Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

    Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

    Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

    Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

    Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

    Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

    Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

    Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

    (Var det vel).

    Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

    Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

    NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

    Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

    Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

    Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

    Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

    Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

    En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

    Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

    Han også likte alternativ musikk.

    Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han kopierte en kassett til meg en gang.

    Med et lokalt Hurumband vel.

    Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

    Som gikk sånn her:

    ‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

    for noen uker siden var han et null

    Idag er han berømt.

    Han lå på taket og skøyt dem i magen

    Alle barna som gikk til skolen.

    Men vennene løy da de sa det var gøy

    å sitte i den elektriske stolen’.

    Noe sånt.

    Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

    Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

    Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

    I matbutikkene.

    Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

    Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

    Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

    Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

    Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

    Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

    Men det ble ikke noe av den kvelden.

    Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

    Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

    (Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

    Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

    Så ingen merka det).

    Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

    Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

    Men jeg skal ikke si det sikkert.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

    For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

    Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt nedtur kanskje.

    Men jeg var ikke noen soss akkurat.

    Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

    Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

    For egen maskin.

    Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

    Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

    Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)

    En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.

    Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.

    Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.

    Og så kaste steinen opp i lufta.

    Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.

    (Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).

    Noe som ikke funka da selvfølgelig.

    Men jeg tulla litt.

    Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.

    Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.

    Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.

    (Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.

    Hvem vet).

    Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.

    Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.

    En lørdagskveld vel.

    Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).

    Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.

    Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.

    Og noe om noe ‘gevær’ da.

    Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.

    (Eller noe).

    Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.

    (Kanskje unntatt Fru Løff).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).

    Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.

    Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.

    Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.

    Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.

    (Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).

    Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.

    Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).

    Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.

    Så da fortsatte jeg også med det da.

    Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.

    Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.

    På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.

    Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).

    Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.

    Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.

    Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.

    Noe sånt.

    For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.

    Så sånn var det.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.

    Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.

    Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.

    Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.

    Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.

    (Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.

    Og han trengte penger da.

    Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.

    Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.

    Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.

    Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.

    Noe sånt.

    Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.

    Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.

    Når jeg stilte alarmen.

    Noe jeg skjønte etterhvert vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.

    Da hu bodde på Tagtvedt.

    Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.

    (En luftpistol som lå på Berger da).

    Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.

    Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.

    Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).

    Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.

    Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, (et år eller to før det her vel).

    Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.

    For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.

    Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.

    Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.

    At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.

    (Som vel kosta 6-7 kroner vel.

    Eller noe).

    Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.

    Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.

    Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.

    Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.

    (Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.

    Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig jeg har skrevet om det her før.

    Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).

    Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.

    Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.

    Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.

    (Kampen endte ved 1-0 til oss vel).

    Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).

    (Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.

    I Sande).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.

    Siden faren deres hadde gått konkurs vel.

    Eller noe).

    Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.

    Men han var tilskuer da.

    Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.

    Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.

    Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).

    Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.

    Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.

    Fra jentene sin kø da.

    (For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).

    For å chatte med Stig Melling da.

    Og det var vel litt spesielt, må man vel si.

    Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?

    Nei, det var spesielt vil jeg si.

    Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.

    (Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.

    Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.

    Så sånn var det).

    Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    (Russeåret).

    Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.

    Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.

    Fra før krigen da sikkert.

    Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.

    Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.

    For å ha noe å gjøre der.

    Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.

    Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.

    (Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.

    Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.

    Siden hu abonnerte på de avisene).

    Så aånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.

    Så han fylte syv år, seinere dette året da.

    (Så Axel var seks og et halvt år da).

    Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.

    Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).

    Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.

    Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.

    Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.

    Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.

    Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.

    Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).

    Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?

    Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?

    Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?

    Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.

    Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.

    Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.

    Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.

    Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.

    Men jeg var ihvertfall der da.

    Et år ihvertfall.

    Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.

    (En lørdagskveld vel).

    Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.

    Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.

    Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.

    (Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).

    Så sånn var det.

    Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.

    Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.

    Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.

    Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.

    Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.

    (Altså i 2012 da).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.