 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Påminnelse/Fwd: Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger i Kiwi Raschs vei, tidligere Rimi Karlsrud
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 19, 2010 at 9:19 PM | |
|
To: Tore Hartmann <Tore.Hartmann@kiwi.no> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: Kursbevis/Fwd: Medlemskap i Høyre
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 13, 2010 at 7:52 PM | |
|
To: Register.Hoyre@hoyre.no | ||
| ||
http://www.espentokerud.com/CV.aspx
PS.
Det var når vi skulle spille kamp mot McDonalds, og det var kamp, for jenter, i tenårene, på den andre banen.
Et eller annet sted i Oslo.
At Tokerud sa det her, til en på laget vårt, sånn at jeg overhørte det.
For han sa det ganske høyt.
Tokerud er en bekjent av Magne Winnem, for Winnem jobba også på IT-akademiet.
Jeg ble med å spille, for Winnem spurte meg om jeg kunne, siden IT-akademiet mangla folk.
Og jeg fikk også Glenn Hesler til å bli med, og Kjetil Furuset, fra Rimi Langhus, (hvor jeg jobba som butikksjef).
Siden IT-akademiet mangla folk da.
Så det var nesten halvveis mitt fotball-lag, på det værste.
Enda Rimi Langhus også hadde et fotball-lag, som spilte ute i Follo.
(Men det var ikke jeg ansvarlig for da).
Men men.
Jeg lurer på om han Tokerud fikk ordna det sånn, at jeg fikk skada kneet, i en treningskamp.
For de var så drilla, i minste detalj, så de kunne ha klart det.
På en kamp vi spilte i Valhall, så ble vi så detaljstyrt, at vi fikk bare lov å sentre til han foran oss på banen, (og ikke på skrått fremover, sidelengs eller tilbake).
(Og da var det bare fire utespillere).
Det var en egen coach, som var tatt med dit, vel av Tokerud da, for å coache oss i dette.
Mange var som hypnotisert, av han coachen, men jeg var kanskje litt laid-back.
Så jeg sentra faktisk på skrått fremover, en gang, siden han var dekka, han som spilte foran meg.
Men jeg tok fotballen som avkobling jeg da, og tok det ikke så kjempenøye liksom.
Det var avkobling fra jobb, for meg.
Det var jo ikke VM, eller noe, mener jeg.
Det skulle liksom være morsomt, å spille bedriftsfotball, mente jeg.
Men men.
Og han er jo hyper-intelligent, virker det som, han Espen Tokerud.
Samtidig som han har gått på Oslo Katedralskole, og studert noe med religion.
Så han er nok også kanskje litt sånn fanatiker.
Og litt underverdenen kanskje, siden ‘rødt kjøtt’ vel betyr norsk kjøtt da, på underverden-språket?
Eller mente han det enda mer vulgært?
(Uten at jeg skal si det sikkert).
Han har jobba mye på ungdomsskoler osv., så jeg, så det var kanskje derfor han hadde kontrollen, da han kalte de unge jentene, som spilte ved siden av oss, for ‘rødt kjøtt’.
Hvem vet.
Er han i Johanitterordenen tror, som min fars stedatter sin halvbror Bjørn Humblen.
Hvem vet.
Han har også interesse for japansk litteratur, så det er vel kanskje noe taoisme eller noe slikt inne i bildet og.
Noe jing og jang-greier kanskje.
Er det noe link mellom Johanitterordenen og taoismen/jing og jang?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av voldtekt fra ei som heter Ragnhild, fra Stovner, høsten 1990
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jun 17, 2010 at 2:58 AM | |
|
To: post.oslo@politiet.no | ||
| ||
PS.
Jeg hadde ikke noen skolebuss.
Så jeg måtte ta en buss som gikk før klokka 7, fra Bergeråsen.
(For jeg kom inn i Drammen, på en samarbeidsavtale, mellom Buskerud og Vestfold, som bare ti elever i året, kom inn på.
De som hadde best karakterer av søkerne.
Fordi de ikke hadde så bare tilbud på Sande VGS., for jeg ville gå datalinja, og det hadde de ikke i Sande, men det hadde de i Drammen da, som var ca. tre mil unna Bergeråsen, hvor jeg bodde).
Og da måtte jeg vente, i nesten en time, i klasserommet, før første time begynte.
(Hvis jeg ikke haika da, som jeg gjorde mye etterhvert.
For jeg jobba også mye på CC Storkjøp, det skoleåret.
Og ble vel mer og mer sliten kanskje.
Men jeg pleide ofte å få haik med foreldra til Espen Melheim, med faren til Anne og Ola Uglum, eller med ektemannen til hu ene sjefen min, på CC Storkjøp, de som bodde i det gamle huset til Tove og Petter og Christian Grønli, og Willy, i Havnehagen 4, for han jobba med data i Oslo.
Så jeg klarte ihvertfall å unngå å få mer enn 10% fravær, så jeg fikk karakter i alle fag, og vitnemål og artium da.
Selv om det så litt stygt ut, noen måneder før skolen var ferdig.
Lærer Karlsen heiv meg ut, av en time, fordi jeg var på grensa, til å ha for mye fravær.
Men han måtte gi seg, for jeg var ikke over grensa, jeg hadde akkurat det antallet timer, som var det meste man kunne ha i fravær, og fortsatt få karakter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Og da gikk det ikke ann å sove, for noen sånne halv-bøllete folk fra Kongsberg, (Helge osv.), de var de neste som dukka opp på skolen, etter en halvtime, eller noe.
Så jeg pleide da å kjøpe avisa, og noe godteri, og kanskje en cola, i en kiosk, som åpna tidlig, i Gågata, i Drammen.
(Og det var litt gjevt nesten, for Sande VGS., det lå midt ute i et skogområde, så der fantes det ikke en kiosk, på kilometers avstand, må det vel ha blitt).
Så det var nok min avis da, som Willassen hadde lånt, også fortalte han at det var onkelen hans.
Hvis han ikke fortalte det mens jeg leste VG da.
Noe sånt.
Willassen hadde forresten også veldig dårlig ånde, så det var nok derfor, at den eneste ledige plassen, når jeg kom på meg på Gjerdes VGS., (hvor jeg ikke hadde vært før), var ved siden av han.
Vesterålen, det er forresten der min morfar var rådmann, i Hadsel i Vesterålen.
Men Ål i Vesterålen, det er nok i en annen kommune.
Willassen var i starten en rolig type, som da vi spurte om han skulle være med på russekro, svarte Magne Winnem, at ‘nei, det er et bra program på TV, som jeg hadde tenkt å se’.
Så sånn var det.
Seinere, utover på 90-tallet, så ble Willassen sånn, at han ligna litt på Richard Gere, og prata om å kjøpe horer, (han fortalte at han pleide å betale horer for å runke seg), når han kom seg fra jobb som assistent, på CC Matsenter, i Drammen, og inn til Oslo, og festa sammen med meg og Magne Winnem der.
Han sa også at han møtte masse damer, på Park, som han fikk snøret i bånn hos.
Han sa at ‘cover-charge’, det var en avgift man betalte for å få ligge med damene på stedet.
(Ja, det er mulig det, men er alle damene på det stedet slaver da?).
Hvem vet.
Willassen bodde først ved Glassverket der, (utover mot Svelvik, fra Drammen), og seinere ved den tunnelen som leder E18 ut av Strømsø og Drammen.
I en blokk der vel.
En gang, rundt 1997 kanskje, så var jeg og Magne Winnem på besøk hos Andre Willassen.
Da bodde han på det siste stedet.
Onkelen hans var der også.
Willassen lagde middag.
Men jeg syntes det var så lite kjøtt, i maten.
Det var liksom ikke mat for mannfolk.
Jeg jobba ganske hardt på Rimi, så jeg spiste sånn en pakke kjøttdeig, hvis jeg skulle spise en sånn spagetti eller ris-rett, som Willassen lagde.
Men jeg skal kanskje holde kjeft.
For da jeg hadde invielsesfest, året før, på St. Hanshaugen, i Rimi-leiligheten der, så lagde jeg bare noe billig frossenpizza.
(For jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg bil også, og måtte gjøre noen reparasjoner på den).
Men det var jo bare invielsesfest.
Man kan vel ikke regne med all verden av gourmet-retter, på en invielsesfest, eller kan man det?
Jeg tror frossenpizza er greit på invielsesfest.
For det er jo bare for å vise fram bostedet.
Men på senere fester, så burde man kanskje ha bedre mat.
Selv om på noen fester i Norge, så er det jo sånn, at verten bare står for potetgullet osv.
Det varierer kanskje.
Men men.
Men vi var hos Willassen på middagsselskap, hvor også onkelen hans var, for han bodde visst hos Willassen.
(Uten at jeg vet om det var den samme onkelen, som var i artikkelen ovenfor).
Men i middagsselskap, så burde det vel kanskje være bedre mat.
Hvem vet.
Det var ikke vorspiel liksom, til å gå ut på byen.
Sånn som delvis min invielsesfest var.
Bare at det var bare meg som ville gå ut på byen.
Og da gikk jeg på So What, etter at de andre dro tilbake til Drammens-området.
Og da traff jeg ei jente der, med piercing i tunga, som ville bli med meg hjem og høre på musikk.
Og så peisa jeg henne hele natta.
(For det var ikke så lett å sjekke damer, når man bodde i utkanten av Oslo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde før jeg flytta til St. Hanshaugen).
Og så gikk hu hjem.
Og så dukka Andre og Magne Winnem opp igjen.
Så de må bare ha ligget over hos Magne da.
Så de var litt kjedelige siden de ikke ville være med på byen.
Men jeg tror at både Magne og Andre hadde med seg samboer.
Så da skjønte man vel det, vil jeg tippe.
Jeg vet ikke hvorfor de dukka opp hos meg igjen, det var vel ikke avtalt at de skulle dukke opp der.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, Willassen dro så til Thailand, en rekke ganger, og fikk seg ei dame der.
Og da sa han, seinere, at han visste ikke om han skulle betale, eller ikke, morgenen etter.
Men hu ble kona hans etterhvert da, og bor vel ennå hos han i Drammen, tror jeg.
Det var vel fordi at onkelen hans, hadde ei kone i Thailand, at han ble med dit, tror jeg.
Mer da.
Jo, siden Willassen var sidemannen min, i klassen.
Så spurte jeg han, om han kunne ta imot vitnemålet mitt for meg, siste dagen.
For jeg dro til Brighton, dagen før.
Cecilie Hyde hadde vært med meg og bestilt billett, og da kunne vi dra sammen inn til Oslo, eller noe, for hu og søstra mi skulle til Spania, (og vel Amsterdam), samme sommeren.
Det var Cecilie Hyde som overtalte meg til å dra å besøke den tidligere vertsfamilien min, i England, (for det hadde de nevnt, sommeren før da, når jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var der på vanlig språkreise).
Antagelig ville Cecilie at jeg skulle dra til England, for da ville det kanskje bli vanskelig for faren min å nekte søstra mi å dra til Spania, (og Amsterdam)?
Noe sånt kanskje.
Og det vitnemålet, fikk jeg på en eller annen måte.
Jeg lurer på om Willassen bare leverte det i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, på Strømsø.
Hvem vet.
Men det var kanskje litt rart, at han onkelen til Willassen ble helt?
For det var vel på hans bensinstasjon, at ulykken skjedde?
Sånn at han kanskje var delvis ansvarlig, for manglende vedlikehold, på utstyret på bensinstasjonen?
Idag, så hadde vel kanskje heller onkelen til Willassen blitt syndebukk her?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på, når jeg leste den artikkelen nå.
I 1988, så hadde VG denne saken på forsida, eller ihvertfall over to hele sider, eller noe sånt.
Jeg leste det først, men jeg la ikke merke til at navnet til han helten, eller ‘helten’, var Willassen.
Ikke før Willassen lente seg mot meg, (med den skikkelig dårlige ånden hans, som luktet av gammel ost, eller noe sånt kanskje), og fortalte meg at ‘det er onkelen min altså, han som redda to mennesker osv.’.
Noe sånt.
Men det er kanskje ikke rart at man blir stolt, når ens onkel er helt i avisa.
Selv om man kanskje ikke burde skryte for mye av sånt, men kanskje heller holde det for seg selv.
Han var vel nesten litt sånn ‘show off’, vil jeg nesten si, eller hva det heter.
Han skrøyt litt av familien sin da.
Jeg satt ikke der og skrøyt av at i slekta mi, så var det mange generaler fra Danmark osv.
Det gjorde jeg ikke.
For å prøve å forklare det på den måten.
Men sånn var Willassen, at han kanskje var litt sånn, at han skulle hevde seg, og være fin, da.
Det syntes jeg kanskje at jeg ante litt der.
Så da Tim Jonassen, foreslo, at vi kjøpte tannbørste og tannkrem, til Willassen, på den bensinstasjonen, som Sten-Rune fra klassen min på Berger, jobba på.
Så ble jeg med på det.
Og da la jeg den gaven oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han.
(Men det her var liksom Tim sitt opplegg, vil jeg si.
Det var hans ide, men jeg ble bare med på det.
Jeg var jo ny i den klassen, og kjente jo ingen av de fra før.
Mens Tim var fra Hyggen og vel hadde gått på skole med Andre og Magne osv., i et eller to år tidligere, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det).
Og da tror jeg faktisk at Willassen fikk litt bedre ånde etterhvert.
Han var ihvertfall ikke populært blant jentene, eller noen andre, det året, og satt vel bare hjemme og så på TV.
Men når han fikk ordna med ånden sin, så fikk han masse jenter på Park osv., og fikk selvtillit, og Magne Winnem sa han ligna på Richard Gere.
Men det kan kanskje ha vært noe med at han fikk hjelp av lillebroren sin, som gikk i en 2. klasse på Gjerdes VGS. vel.
Og som var hyper-kul da, ettersom jeg skjønte.
(Og som vel Magne Winnem advarte mot, hvis jeg husker det riktig, altså lillebroren til Willassen).
Kanskje broren hans hjalp til med å få Willassen kul og.
Og det vitnemålet, som Willassen tok imot for meg.
Det er det vitnemålet, som det har vært tull med, nå i det siste.
At Fylkeskommunen i Drammen, har sendt to vitnemål, med forskjellige karakterer.
Og jeg kan da ikke helt sikkert si hvilket vitnemål som er riktig, siden originalen var innom Willassen.
Og Willassen ble villere og villere, (eller hva man skal si), ettersom årene gikk, etter videregående, synes jeg.
Jeg så på biler, da jeg ble butikksjef, i 1998, og Magne Winnem anbefalte meg, å ringe Willassen, for å høre om den og den bilen var bra, for Willassen hadde hatt en sånn bil.
Og da begynte Willassen og mobbe meg, siden jeg ikke hadde noen i familien, som hadde greie på biler.
Men han skulle jo liksom være en gammel kamerat av meg.
Så han skulle jo liksom ha hjulpet da, mener jeg.
(Faren min har jo greie på biler, for eksempel, men han har jeg jo kutta ut.
Men Willassen visste kanskje ikke at jeg bodde aleine under oppveksten, osv.
Det er mulig).
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg syntes det navnet til hu dama der var rart, Ingeliv.
Det minner meg om ei lærerinne, som jeg hadde siste året på videregående, i Drammen.
Ingalill Høstmælingen.
Het vel hu.
Og hu sa til meg, på slutten av året, at ‘du skulle hatt bedre karakter, (enn 4), i norsk, Erik, du som er så flink i norsk’, eller ‘du som har så godt språk’, eller noe.
Men det var jo hun som var lærerinna og som satt karakteren.
Så det ble jo helt sånn ‘goddag mann økseskaft’ for meg, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og natt til 17. mai, så var det en tradisjon, at man skulle vekke lærere, (siden vi var russ da).
Og jeg hang sammen med Magne Winnem, fra Røyken, i klassen, og noen folk han kjente, som vel var Raymond fra Drammen, og Stein, vel fra Røyken.
Han Raymond tror jeg var kristenruss, så det var nesten den stilen der.
Men men.
Vi hadde ikke ordentlig russebil, men kjørte rundt i en blå Volvo, som Magne hadde.
Ikke en sånn 240, eller noe, men en som så ut som en japsebil nesten.
Eller den så nesten ut som en sånn kul Ford, som de skal ha til er så kul.
Jeg husker ikke hva den heter nå.
Sånn bybil.
Samma det.
Han hadde en Volvo bybil da.
Som han eide sammen med faren sin og broren sin, eller noe.
Som han seinere kjøpte ut vel.
Og det var liksom russebilen vår da.
Mer da.
Jo, så var det tradisjon, at man skulle vekke lærerne.
Og jeg skjønte ikke hva som var morsomt med det.
Og jeg var jo fra Berger, så jeg visste jo ikke hvor de Drammens-lærerne bodde.
De bodde omtrent samme plass, sånn som det virka for meg, vil jeg si.
(I Bragernes-åsen, eller hvor det kan ha vært.
Eller kanskje det var på Strømsø-sida.
Hvem vet).
Vi kjørte litt rundt til noen lærere.
Men vi var de eneste som var og vekte hu Ingalill Høstmælingen, mer eller mindre, vil jeg si.
Som Magne Winnem visste hvor bodde.
Vi tulla vel også med noen handlevogner, på Gulskogen senteret, eller noe vel.
Og Magne var tøff og ødela en skateboard-rampe.
Så en rivaliserende gjeng, visstnok fikk skylden.
(Han kasta vel en stor stein på en sånn rampe, var det vel.
Sånn at treverket knuste, nederst i rampa vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
Jeg var ikke helt med egentlig, på noe av det her, siden jeg var fra Berger.
Så jeg bare var sånn, ‘åja’, ‘ok’, ‘er det sånn vi skal gjøre siden vi er russ’, osv.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Vi festa også et pornoblad på et sånt fartskamera langs veien.
Men det var vel det nærmeste vi kom noen damer også, vil jeg si, i russetida.
Det var ikke langt unna, ihvertfall.
Så det tok aldri helt av, med den her russefeiringa, synes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og det som var så rart med hu Ingalill Høstmælingen.
Det var at hu visste hvem jeg var.
Enda jeg ikke visste hvem hu var.
Da jeg begynte på ny skole i Drammen.
For jeg gikk jo tredje året i Buskerud, siden jeg vant en plass på skole i Drammen, siden de ti beste søkerne fra Nordre Vestfold, fikk det.
Og jeg gikk 1. og 2. året, på Sande videregående i Vestfold.
Og hadde aldri hørt om denne lærerinna, Ingalill Høstmælingen før, før jeg begynte på Gjerde, i Drammen.
Men hu prata om meg, (og til meg), som om hu kjente meg fra før, vil jeg si.
Så det syntes jeg var veldig rart.
Men men.
Man kan ikke skjønne alt.
Men det var litt spesielt, vil jeg si.
Men men.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Organisert skattesnusk fra Rimi/ICA/Hakon-gruppen/Fwd: Skatteliste for 1990
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, May 28, 2010 at 10:13 AM | |
|
To: lise.nordby@skatteetaten.no | ||
| ||
PS.
På de selvangivelsene, som var fra 1998 til 2002, så står det at jeg fikk 15.000 i året, i kjøregodtgjørelse.
Og det er noe alle Rimi-butikksjefer får.
Men det er nok ingen som kjører så mye.
(Som del av jobben).
Men butikksjefene får bare beskjed, av distriktsjefene, om å bare skrive noe.
Sånn at man får 15.000 skattefritt, i året.
Så det er et frynsegode, for Rimi butikksjefer.
Og det er også en slags skjult lønn da.
For jeg husker at butikksjef Monika, tror jeg det var, (på Rimi Munkelia), sa at man trengte ikke å ha bil engang, for å få den kjøregodtgjørelsen.
Selv Rimi butikksjefer som ikke hadde bil, fylte ut skjema hver måned, om at de hadde kjørt hit og dit da.
Det var en praksis, som hadde vært i firmaet i alle år, og som jeg ble forklart at det var bare å skrive skjema.
Men det må jo ha vært skattesnyteri.
Men hvem ville gå mot 500 andre butikksjefer og hele Hakon-gruppen?
Nei, da førte selvfølgelig jeg også sånne kjøregodtgjørelse-skjema.
Selv om de ikke var reelle.
Så det var litt ukultur, i Hakon-gruppen, når det gjaldt frynsegoder og kjøregodtgjørelse.
Nå hadde jeg aldri jobba i noe toppjobb før, før jeg ble butikksjef i Rimi.
(Som ikke er høyt betalt, til å være en toppjobb.
Og en Rimi butikksjef, har mye ansvar, og det er nesten som å være i fengsel, å være butikksjef, som jeg overhørte at noen briter prata om, på treningsstudioet jeg går på, for noen uker siden.
En Kiwi-butikksjef tjener dobbelt så mye ca. som en Rimi butikksjef, har jeg sett, i bransje-tidsskrifter osv.
Og man fikk sjelden spise i ro, som butikkleder.
For det var alltid tipping, retur osv.
Og man hiver jo alt mulig inn i butikkene i Norge.
I England, så er det bare mat ofte i butikkene.
Mens i Norge så er det post, tipping, pant av tomflasker, (som man ikke har i England, man bare kaster flaskene i søpla).
Selv om det er post i butikk i England og, noen steder.
Men de slipper tipping og panting da.
Så i Norge, så må du nesten være en slags professor for å drive butikk.
For du må holde så mange baller i lufta.
Så det var egentlig ikke mye lønn, å få i underkant av 300.000 for å være butikksjef.
Du hadde nesten ikke noe liv, ved siden av.
Det var vanskelig å få folk til å drive butikken i sommerferien også.
Og da trengte du gjerne ferie, for du hadde jobba som faen, hele året gjerne.
Men men.
Dette har jeg vel skrevet nok om tidligere.
Men det med kjøregodtgjørelsen, det var så innarbeidet i Rimi-systemet, at man tulla med de skjemaene.
Så det har jeg ikke tenkt så mye på.
Så det har jeg ikke skrevet så mye om tidligere.
Men det må nok sies å ha vært organisert skattesnyting.
Må jeg si nå, som jeg har Rimi-systemet på avstand.
Så dette er nok noe Stein Erik Hagen nok har ansvaret for, vil jeg si.
(Hvis jeg skulle gjette).
Organisert skattesnyting.
Så han Stein Erik Hagen, han burde man nok ta med en klype salt.
Et varsko mot han Stein Erik Hagen, vil jeg si nå, når jeg tenker mer på det her igjen.
(For som jeg kan skjønne det, så må det ha vært han, som var ansvarlig for dette.
For dette med svindelen på de kjøregodtgjørelse-skjemaene.
Det var noe som var så innarbeidet og velkjent i Rimi-systemet.
Og som hadde foregått i så mange år.
(Jeg kjente jo tidligere butikksjef Magne Winnem, som var butikksjef fra begynnelsen av 90-tallet i Rimi.
Og han sa også det, at alle bare tulla med de kjøregodtgjørelse-skjemaene).
Så det var en skjult lønn.
(For Rimi lå alltid lavest på statistikkene over lederlønninger i lavpriskjedene, husker jeg).
Som Rimi slapp å betale skatt og arbeidsgiveravgift på.
Så hvor kommer milliardene til Rimi-Hagen fra?
Jo, fra statskassen bl.a., ved hjelp av organisert skattesnyting, når det gjelder frynsegoder, mange av millionene hans, ihvertfall, vil jeg si.
Men ingen i Norge tørr vel å skrive noe stygt om Rimi-Hagen, så det blir vel bare på johncons-blogg.
Men jeg lurer på om jeg burde fjerne Stein Erik Hagen, fra CV-en min, og ikke skryte av at han kalte meg en god leder osv., som jeg skryter av nå.
Kanskje det er derfor jeg ikke får meg noe ny jobb, siden han Stein Erik Hagen, ikke er så pålitelig, og kanskje har et litt dårlig rykte?
Og at noen tror at jeg også er upålitelig da, siden jeg refererer til han, på CV-en min?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jo, for jeg tok en ‘whois’-kommando, på bjirn, (siden det har vært mye krøll med gjestene på #johncons).
(Og det er kanskje litt rart at han kaller seg bjirn istedet for f.eks. bjørn?
‘Bjirn’ er vel ikke noe ordentlig ord?
Men men).
Og da ser man at han irc-er med en adresse som heter: padde.komplisert.net, (eller noe i den duren var det vel. Det kan man se her):
PS.
Og hvis jeg skrev inn ‘padde.komplisert.net’, i browseren, så dukka det opp en blogg, som tilhører Stian Grunnaleite:
PS 2.
Og Stian Gunnaleite, det mener jeg var han som vant konkurransen jeg hadde, på johncons-blogg.
Hvor han vant Blackpool-tårnet, og en toffee-hammer, og noen gammeldags penny-mynter, og et postkort fra stedet Neston faktisk, på the Wirral, (som heter nesten det samme som stedet Nesttun, ved Bergen vel), og om det var noe mer og, det er mulig.
Men men.
Jeg skal se om jeg klarer å finne ut mer om jeg husker riktig, og at det virkelig var han, som vant den konkurransen.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Legg også merke til det, at etter at jeg spørr han bjirn, om han er fra Nesttun.
Så blir jeg ‘killed’.
Og etter det, så har jeg ikke kommet inn, på hele Dal-nettet.
Det syntes jeg var skikkelig merkelig.
Vi får se om jeg finner mer om det.
Vi får se.
PS 4.
Her kan man se at det var han Stian Grunnaleite, som vant den johncons-blogg konkurransen:
https://johncons-blogg.net/2010/02/siste-sjangsen-til-vre-med-pa.html
PS 5.
Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.
Her er den linjen:
[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3
PS 6.
Her er bilde av den loggen igjen, som den linjen i det forrige PS-et er fra:
PS 7.
Hvem er så denne Badabing, lurer jeg.
Vi får se om jeg klarer å finne ut mer om det.
Vi får se.
PS 8.
Bada Bing var visst strippeklubben i Sopranos:
http://en.wikipedia.org/wiki/Bada_Bing
PS 9.
Jeg har ikke vært på strippeklubb i England.
Men Magne Winnem dro meg med på Rosekjelleren, rundt hjørnet for Saga kino, et av de første årene jeg bodde i Oslo, (på begynnelsen av 90-tallet, med andre ord), hvis det teller.
(Jeg har hatt mange andre ting å bruke tid og penger på).
To afrikanske gutter, som pleide å gjøre litt ugang vel, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, på slutten av 90-tallet, (fra 1996 til 1998).
De bodde også på Bjørndal, da jeg jobba der igjen, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003.
(De pleide å kjøpe nudler osv., og spise dem rett fra posen husker jeg, de to gutta, den første perioden jeg jobba der.
Og jeg måtte hive de ut noen ganger, fordi at de stjal, var det vel.
(De bodde omtrent i butikken, de to gutta, det første året jeg jobba der, i 1996.
Da var dem 9-10 år gamle kanskje.
Hvem vet.
Eller, dem må vel ha vært eldre, hvis dem gikk på BI, og sånn, i 2002.
Men dem oppførte seg kanskje som om dem var 9-10 år.
Dem hang alltid i butikken, og gjorde ofte ugang, og stjal sjokolade osv., sånn som jeg husker det.
Men men).
Noe sånt).
Og de gikk på videregående, i 2002, og var russ og sånn.
Eller de feira nyttårsaften, ihvertfall.
Og da var de vel også på strippeklubb, i Skippergata, eller hva den gata heter igjen, rundt hjørnet for Burger King, nederst i Karl Johan.
Blaze GoGo-bar, eller Diamond GoGo-bar, eller noe sånt.
Det fortalte han av dem, som jeg mener gikk på BI meg.
Kanskje han gikk første året på BI?
Og de leide også hotellrom, nede i sentrum, natt til første nyttårsdag da.
Mener jeg han ene av dem sa.
(Han fortalte meg det her på bussen, til Bjørndal, for jeg hadde ikke råd til å ha skilter på bilen, fra høsten 2002, for da begynte jeg å studere igjen, på Ingeniørhøgskolen.
Men jeg jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, for da jobbet jeg nok, til å dekke husleia, for leiligheten jeg leide av Rimi, på St. Hanshaugen.
Så sånn var det.)
Så det var litt spesielt.
De gutta, som gikk rundt og spiste cruncha nudler, fra posen, da jeg jobba på Bjørndal første gangen.
De gikk på strippebar og sånn, (hvis jeg skjønte det riktig og husker det riktig), andre gangen jeg jobba der.
Så man merker at årene flyr, det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men men.
PS 10.
De to afrikanske gutta, som pleide å henge på Rimi Bjørndal.
Var de egentlig ‘japanske/asiatiske’ taoister, lurer jeg på nå.
Siden de var så glade i rå, cruncha nudler, rett fra posen.
Jeg husker de forklarte meg det, i 1997 kanskje, at de syntes det var så digg å spise nudler rett fra posen.
Mr. Lee nudler, som kosta fem kroner, eller noe.
Og det er vel litt rart, at afrikanske gutter, liker det?
For nudler er jo en asiatisk rett.
Og jeg lurer på om da han ene av de, (han litt stille, som ikke gikk på BI).
Da han stjal sjokolade, og jeg ble sur på han, for de tulla hele tida.
Så jeg tok tak i øret hans eller noe, (sånn som jeg pleide å gjøre med lillebroren min Axel, noen år før, da jeg leide et rom at faren og stemora hans, på Furuset).
Og dro han ut av butikken, han som stjal sjokolade.
Og ba han slutte å oppføre seg dårlig.
Og da satt hun Vanja Bergersen i kassa, husker jeg.
Og hu så sjokka ut da, mener jeg å huske.
Men det kan ha vært noe taoist-plott, eventuelt, fra de to ‘umulige’ gutta, tenker jeg nå.
For å få hun Vanja til å hate meg.
For da jeg begynte på Rimi Bjørndal.
Så satt jeg bare i kassa.
For jeg hadde nettopp operert kneet mitt, på Aker Sykehus.
Men jeg kjeda meg, og var klar til å komme igang, og jobbe på Rimi Bjørndal da.
For jeg fikk jobben der, mens jeg var sykmeldt.
Jeg kjørte til Rimi Nylænde, og prata med de der, før beinet var helt bra da.
Det var noen uker, som jeg kunne gå litt på beinet, men som jeg ikke kunne belaste det for mye.
Og da satt jeg i kassa da, på Rimi Bjørndal, og hadde et par krykker, som stod i kassa bak meg.
Og da husker jeg at jeg overhørte at de andre på Rimi Bjørndal, (Hilde Berg osv. vel), trodde at jeg bare kunne sitte i kassa.
Siden jeg måtte sitte i kassa, på grunn av dårlig kne.
Men jeg jobbet faktisk gratis, i 2-3 uker, på Rimi Bjørndal, de første ukene jeg jobbet der.
For jeg var egentlig sykmeldt.
Men jeg kjeda meg hjemme.
Og butikksjef Kristian Kvehaugen klagde til meg da, om at det var så mye å gjøre, og at bemanningen var så forferdelig.
(Han la skikkelig press på meg, da jeg var innom Rimi Bjørndal, før jeg begynte å jobbe der, (men etter at det var avtalt at jeg skulle begynne å jobbe der, for hun distriktsjefen min da, Anne Katrine Skodvin, ville at jeg skulle kjøre ut til Bjørndal, med en Toyota HiAce jeg hadde, og kikke på butikken da, og se om det var interessant å jobbe der da, siden det var en stor butikk. De hadde vel kanskje ordna med nye ledere, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt. For det kom som en overraskelse på meg, at de ville at jeg skulle begynne på Rimi Bjørndal, da jeg var innom Rimi Nylænde, under sykemeldingsperioden), mens jeg fremdeles var sykmeldt).
Så jeg ble bedt av mine kolleger der, Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om å være streng mot medarbeiderne.
For de var så forfærdelige, sa de.
Så den første tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, så var jeg veldig streng.
For det var sånn som sjefen min ønska at jeg skulle være, virka det helt sikkert som, for meg.
Og det var også sånn som sjefene mine på Rimi Nylænde, hvor jeg jobbet før jeg opererte kneet, i 1996, var.
De, (eller assistent Hilde da, som senere begynte i Rema, hvor hun ihvertfall ble butikksjef), sa at jeg måtte være like streng som dem, ellers så ble de upopulære, da jeg var ny som leder, i Rimi, i 1994, var det vel.
Så jeg hadde en streng lederstil, som leder i Rimi, de første årene.
For det var så godt som et krav på meg, vil jeg si.
Og da måtte jeg nesten også være streng mot sånne ‘rakkerunger’, som de to afrikanske gutta, som jeg skrev om, ovenfor.
For å få det til å passe med imaget jeg måtte ha ovenfor medarbeiderne der, på Rimi Bjørndal.
Så det er mulig at mange rakkerunger-kunder og, mer eller mindre, slappe medarbeidere, på Rimi Bjørndal, hater meg, fra den tiden der.
(1996 – 1998).
Men det var altså sånn jeg ble bedt om å gjøre jobben min, sånn som jeg forstod det.
Man spiller jo en rolle på jobb.
Man er ikke butikkleder som person.
Det er en jobb og en rolle man har.
Så selv om jeg var streng, mot medarbeidere på jobb, (eller ihvertfall ble bedt om å være det) så var det ikke sånn at jeg kjefta på folk, hvis jeg hadde gjester, f.eks.
Eller hvis jeg var på byen, f.eks.
Men jeg skjønner det, hvis folk ikke skjønner dette.
Noen klarer kanskje ikke å se på jobb, kun som en rolle.
Men de er kanskje seg selv, på godt og vondt, på jobb også.
Men jeg hadde jo jobbet så mange år i butikk, på Rimi Nylænde, Rimi Munkelia, OBS Triaden og CC Storkjøp, før jeg begynte på Rimi Bjørndal.
Så jeg var vant til å se på jobben som en rolle da.
På OBS Triaden, så var vi veldig kundefokuserte, husker jeg, da jeg satt i kassa der.
Men da jeg ble leder i Rimi, så ble jeg bedt om å være streng mot medarbeiderne, fra mine kolleger, som var høyere i rang, enn meg.
Så jeg fikk ikke lov å ha min egen lederstil, engang, i Rimi.
Og noen kunder og ansatte, synes nok at jeg var en drittsekk.
Men jeg hadde liksom ikke så mye valg da.
Folk skjønner kanskje ikke det at jeg spiller en rolle på jobb.
Jeg var jo ganske avhengig av å ha den jobben, økonomisk sett, og jeg ville jo ikke drite meg ut, når jeg først hadde satset en del år på å jobbe i butikk, av mangel på andre muligheter, pga. vanskelig arbeidsmarked, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 11.
De to gutta, på Rimi Bjørndal.
De gjorde også et poeng av en gang, at jeg hadde hår på fingra, husker jeg.
(Den andre perioden jeg jobbet der, fra 2002 til 2003).
Og det hadde jeg ikke lagt merke til selv engang.
Så at de gjorde et poeng av det, det syntes jeg var ganske spesielt.
For det var sånn at jeg lurte på hvordan de kunne legge merke til det?
De må ha tenkt en del på meg, for å klare å legge merke til noe sånt, mistenker jeg nå.
Men jeg hadde vel ikke noe konflikt med dem, når de var oppe i voksen alder, mer eller mindre.
Da dreiv de vel ikke å stjal i butikken, f.eks., (som jeg kunne merke ihvertfall).
Men men, jeg vet ikke hvordan de kunne legge merke til det.
Det var mens jeg la opp noen varer, i godterihylla, tror jeg.
(Noe jeg vanligvis ikke pleide å gjøre.
For jeg pleide å si, at jeg hadde ganske store hender, så jeg kunne heller legge opp de store og tunge varene.
Så kunne de jentene som satt i kassa, de kunne legge opp sjokoladen, når det var stille da.
For det var mindre esker som veide mindre da.
Jeg tenkte at det ble fornuftig.
Men men).
Men kommanderinga var ganske streng på meg, på Rimi Bjørndal.
For de butikksjefen der, Irene og Johan, de var veldig sånn autoritære da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
PS 12.
Og hvis noen syntes at jeg var streng, mot de rakkerungene på Rimi Bjørndal.
Fordi at jeg dro han ene afrikanske gutten, i 11-12 års alderen kanskje, ut av butikken, mens jeg holdt han i øreflippen.
(For det var den eneste måten jeg klarte å komme på, for å få han ut av butikken, for han stjal da, og var umulig å få til å høre, visste jeg fra tidligere.
De fikk lov å handle i butikken, hvis de oppførte seg pent, hadde jeg sagt fra til de om, tidligere.
Etter en del tull, før det igjen det da).
Hvis noen synes jeg var streng da.
Så kom jeg på hva han Thomas Kvehaugen sa, om hvordan de hadde behandla rakkerunger, på Rimi Bjørndal, før jeg begynte der, og før han dro i FN-tjeneste i Libanon.
Da hadde de visst bare slengt en rakkerunge, oppi papp-pressa.
Det er mulig at det var en av de afrikanske rakkerungene, som jeg skriver om i denne bloggposten.
Det er mulig.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men det var ihvertfall andre i den butikken før meg, som var mye tøffere mot rakkerunger.
Den butikken var nok mer plaga enn vanlig, av rakkerunger, som oppførte seg dårlig da.
Det var mange innvandrerfamilier, på Bjørndal.
Og det er jo det man hører om, at andre generasjons innvandrere, de har foreldre ofte dårlig kontroll på.
Pga. språket og kulturforskjeller osv., har jeg lest om i Aftenposten, mange ganger, mens jeg bodde i Norge.
Så det var vel det da, at det var mange andre generasjons innvandrere, som bodde på Bjørndal da.
Noe sånt.
Og jeg behandla ikke han afrikanske ‘rakkerunge-kunden’, noe tøffere enn jeg behandla lillebroren min, halvbroren min Axel, da han var på ca. samme alder.
Men kanskje Axel var tøffere?
Hva vet jeg.
Axel var nesten umulig å få til å grine.
Ikke det at jeg prøvde da.
Men jeg prøvde å få han til å oppføre seg sånn at det gikk ann å være i samme leilighet som han, noen ganger.
Og noen ganger måtte jeg bare hive han ut, for han var så rampete.
Og noen ganger, så måtte jeg varme øra hans, som jeg kalte det.
Så da sa jeg at han skulle få de rødeste ørene i Groruddalen, eller på Furuset, eller noe.
For da satt jeg oppå han, og gnidde øra hans, til de ble skikkelig røde da.
Og da ble han litt roligere.
Men jeg var jo ikke vant til sånne rampete unger, som Axel.
Så jeg skulle kanskje ha gått et kurs, i hvordan man takler rampete lillebrødre, før jeg leide det rommet, av faren og stemora til Axel.
Det hadde nok sikkert vært smart, isåfall.
Det er nok ganske sikkert.
Hun Vanja Bergersen, (som satt i kassa, deltid, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der), hun var adoptert fra Korea.
Og hun var vel enebarn, tror jeg.
Så hun visste nok ikke så godt som meg, hvor tøffe sånne rampegutter er.
Så jeg tror hu fikk litt sjokk fordi at jeg dro han ene rampegutten ut av butikken, etter øret.
Hu skulle vel ha det til at jeg var rasist da, kanskje?
Kjenner jeg det politisk korrekte Norge rett.
Men jeg behandla ikke afrikanske rampegutter noe annerledes enn hvite rampegutter, dvs. lillebroren min Axel.
Så hvis folk skal begynne å straffe meg på grunn av noe sånt politisk korrekt piss, så kan de stappe det der sola ikke skinner, synes jeg.
Hvis det er dette som foregår.
Hun Vanja Bergersen ringte også og skulle ha den yngre fetteren sin, til å jobbe der, under arbeidsuka, eller noe.
Og da sa jeg at det var greit, (siden hu Vanja jobba i butikken, og det kosta jo ikke noe for butikken).
Men han dukka vel aldri opp, han fetteren hennes, såvidt jeg kan huske, ihvertfall.
Så det var nok tydelig at det var noe med henne, Vanja Bergersen.
Jeg var ikke helt på topp, pga. sykehusoppholdet osv.
Og i begynnelsen der, så satt jeg i kassa, rett ovenfor hun Vanja Bergersen.
For kassa hennes, pekte den andre veien.
(Hun likte å sitte i den kassa, som var speilvendt, blir det vel, av en eller annen grunn).
Og da satt hun i den kassa, (da jeg var ny der, og satt i kassa, siden jeg gikk på krykker), og så på meg.
Så jeg tok det som at hu flørta med meg.
Så jeg gikk faktisk bort fra prinsippet mitt, om å ikke sjekke opp damer på jobben, en gang, og ba ut hun Vanja Bergersen på kino, eller noe, i 1996 eller 1997, eller noe.
(Men hu var midt i eksamensstria, så hu ville ikke bli med.
Hu klagde sånn over eksamene, så jeg tenkte kanskje hu ville bli med ut på kino, for å tenke på noe annet.
Men det ble visst litt feil.
Men men.
For hu ville nok ikke tenke på noe annet.
Hu trengte å bruke tida til å lese da.
Noe sånt.
Så sånn var det).
Så det var nok ikke så smart av meg, å blande sånn, at jeg ba ut damer som jeg var sjef for, på date.
Men det skjedde bare en gang, som jeg kan huske, på tolv år i Rimi, at jeg ba ut en kollega-dame, på date.
(Så det var mer unntaket som bekreftet regelen, kan man kanskje si).
Så jeg var vel ikke så ille, håper jeg.
Hun jobba bare deltid også, og gikk på markedshøyskolen vel.
Og det var jo ikke så lenge etter at jeg hadde vært på sykehuset og sånn.
Og vært aleine hjemme, med dårlig kne.
Så jeg var ikke så høyt oppe.
Så derfor ble jeg forelska i hun Vanja Bergersen da, eller syntes hun var hyggelig.
For hun satt og flørta og møtte blikket mitt, (og så meg inn i øynene, må jeg vel si), der hun satt i kasse 4 var det vel, i den ‘speilvendte’ kassa, som hu helst ville sitte i, på vaktene sine.
Men jeg hadda blitt bedt om å sitte i kasse 3 da, (en av de første dagene jeg jobba på Rimi Bjørndal, på den tida da jeg måtte ha med meg krykker på jobben).
(Eller om det var kasse 1 og 2).
Så sånn som jeg huska det, (og det sa jeg vel også fra om til hun Vanja seinere også), at i begynnelsen, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, våren 1996 vel, så var hu den eneste som oppførte seg hyggelig mot meg.
Så derfor var det at det ble litt spesielt med henne da, iforhold til de andre damene som jobba der.
Men det var kanskje fordi at jeg var litt prega av det ganske fæle sykehusoppholdet, på Aker Sykehus osv., hvor legene og sykepleierne tulla ganske fælt med meg, den drøya uka jeg lå der vel, i forbindelse med at jeg opererte kneet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
Det er helt sikkert.
Så sånn er det.
PS 13.
Jeg tar reprise på PS 5:
PS 5.
Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.
Her er den linjen:
[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3
Og der står det jo IP-adressen til han, antagelig, irc op-en, (en som har mye makt på irc, mer enn vanlige kanal op-er).
Den IP-adressen er 79.161.174.4, (regner jeg med at det må bli, siden det står etter den alfakrøllen, den linjen fra johncons-bot sin logg, da jeg ble ‘SVSKilled’, som det stod i den loggen, da jeg spurte om han bekjente av Stian Grunnaleite, var fra Nesttun, (ved Bergen)).
Og den IP-adressen hører hjemme i Stavanger, fant jeg ut, med websiden IP2Location:
Så her det nok noe nettverk, som har fått med noen mektige norske folk, på irc, til å bli med å tulle med meg, vil jeg gjette på.
Skal vi gjette på Stian Grunnaleite & Co.
Vi får se.
Jeg vil ikke si noe helt sikkert.
Jeg får vel heller si at en som antagelig er irc-op, Badabing, (som antagelig er fra Stavanger), tuller med meg.
Så får jeg ta det derfra.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
