johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 195: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

    Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.

    (Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).

    Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.

    En gang som PØF også var innom der, da.

    Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.

    (Og på Rimi Nylænde spesielt).

    Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.

    Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).

    Så stoppa disse to kara meg, da.

    Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).

    (Mens jeg stod ved siden av dem).

    At: ‘du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller’.

    (Noe sånt).

    For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.

    Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).

    Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.

    Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.

    Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.

    En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.

    (En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.

    For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).

    Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.

    For å si det sånn.

    Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).

    Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans ‘kone’.

    Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.

    Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).

    Jobbet PØF for Rimi.

    Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.

    Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).

    Det er mulig.

    For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.

    Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.

    Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).

    (For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.

    Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.

    Hvem vet).

    Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.

    Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.

    Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.

    (På at vi ikke fikk avisa deres levert.

    Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).

    Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).

    Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.

    Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.

    Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).

    Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.

    (Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.

    Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).

    For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.

    Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.

    For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).

    Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.

    Som hadde forskjellig bedriftskultur.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.

    (Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).

    Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.

    (Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).

    Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).

    Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?

    Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.

    (Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var ‘æsj’, (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.

    Jeg var ikke helt overbevist.

    (For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.

    Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.

    For å være helt ærlig.

    Og hvis de ikke hadde røyka, da).

    Men men.

    Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.

    Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.

    (Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).

    Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.

    Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.

    Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.

    Det er jo noe som heter personvern, osv.

    Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.

    For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.

    Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.

    Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.

    (Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).

    Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.

    Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.

    Siden jeg også var tilstede der, da.

    (Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.

    Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt ‘kosher’ i arbeidslivet, liksom.

    Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.

    Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).

    Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fortalte meg det.

    (På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).

    At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.

    Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).

    Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.

    Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).

    Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.

    Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.

    For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.

    Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.

    (Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.

    Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.

    Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.

    Hva vet jeg.

    For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.

    Sånn helt ‘utenom sammenhengen’, liksom)

    Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.

    (Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).

    Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.

    Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.

    (Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).

    Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.

    For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.

    Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.

    Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.

    Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.

    For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).

    (Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).

    Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).

    (Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Her var det jeg traff hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), rundt årtusenskiftet, (som jeg har skrevet om i Min Bok 5). Hu satt på bakken, (sammen med en venninne), like bak der sikkehetsvakten står, (da jeg var på vei hjem, fra So What, cirka klokka tre, en natt til søndag vel), og jeg spurte etterhvert om å få mobilnummeret hennes, og vi dro på en date, på utestedet Blue Monk, noen dager seinere. Det var ikke gitter der da, og det utestedet som lå inn der, het So What, (og Marilyn før det igjen)

    thorkildsen 2000

    http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10109475

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.

    At David Hjort, sa til meg det.

    (Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).

    At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.

    Noe sånt.

    Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).

    Så da svarte jeg ikke noe.

    (Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.

    Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.

    For jeg kjente han ikke så godt, liksom.

    Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).

    Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).

    Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.

    Så dette ble ikke en hyggelig kveld.

    Og Axel er også ganske upersonlig.

    Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).

    Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.

    Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.

    Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).

    Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.

    Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.

    Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.

    Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.

    Men det var det ikke, synes jeg.

    Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.

    Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.

    (Må man vel nesten si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.

    (Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.

    Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.

    For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.

    Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.

    Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.

    Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.

    Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).

    Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.

    Og finne opp reiser, i øst og vest.

    For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.

    Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.

    Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.

    Det er mulig).

    Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner),  hvis jeg husker det riktig.

    Men hvor fikk Pia dette fra?

    Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?

    Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?

    Dette undret meg litt, husker jeg.

    Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.

    Jeg luftet det litt med Magne Winnem.

    Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.

    For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.

    Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).

    Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.

    Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.

    Selv om vi er helsøsken.

    Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.

    Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.

    Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.

    Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.

    Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.

    Jeg er i min fars gamle familie.

    (Som han har flytta fra, må man vel si).

    Og Pia er i min fars nye familie.

    Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.

    Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.

    Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.

    For å si det sånn.

    Med unntak av en eneste natt, vel.

    Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).

    Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.

    Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.

    Enn som hennes bror.

    Og Pia er som Christell sin søster, da.

    Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.

    Enn som min søster.

    Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.

    Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.

    At jeg ikke har så mye familie igjen.

    Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.

    Noe sånt.

    Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.

    Er Pia søsteren min ekskjæreste.

    Eller er hun min søster.

    Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.

    Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.

    Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.

    Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.

    Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.

    Selv om hu var søstera mi.

    Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.

    Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.

    Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).

    At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.

    Uten å funnet meg noen dame.

    Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.

    Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.

    Det er jeg ikke helt sikker på.

    Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.

    Noe sånt.

    Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).

    Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.

    Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.

    Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).

    Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).

    (Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.

    Det var ikke min drøm, akkurat.

    Så å finne meg ei dame med unger.

    Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).

    Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.

    Det veit jeg ikke, heller.

    (Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.

    At Pia en gang sa til meg det.

    (En gang, som jeg var på besøk hos henne.

    Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.

    Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.

    Og det var alt Pia sa.

    Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.

    Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).

    Noe sånt.

    Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.

    For å si det sånn.

    For da ble jeg litt paff, husker jeg.

    For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.

    Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).

    Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å prøve å forklare mer.

    Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.

    Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.

    Og det er vel et japansk nick.

    Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.

    Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.

    Og Axel, han trente jo karate, som gutt.

    Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).

    Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.

    Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.

    Og det samme med Axel og Magne Winnem.

    Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.

    At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.

    At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.

    Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.

    At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.

    (Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).

    Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.

    For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.

    Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.

    Noe jeg trengte.

    For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.

    Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.

    Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.

    For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).

    For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.

    Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.

    (Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).

    Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.

    Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.

    (For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.

    Ei fra Sande, vel).

    Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.

    Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.

    Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.

    Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).

    Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).

    Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.

    Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).

    Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).

    Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.

    Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.

    (Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).

    Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.

    Men hu sa ikke en lyd, da.

    Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.

    (Litt ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 193: Mer om Gry fra Rimi Bjørndal

    På den tida som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så sa butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, en gang til meg det, at ei ny blondinne, som han hadde ansatt, ved navn Gry.

    (Som hadde en frisyre som ble kalt Grorud-palme, vel).

    Om henne, så sa butikksjef Kvehaugen det, at: ‘Ho har jeg ansatt for deg’.

    (Noe sånt).

    Hva nå butikksjef Kristian Kvehaugen mente med det her.

    Jeg regna med at det bare var en spøk.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han var en sur døl, (må man vel si), fra Gudbrandsdalen, (eller om det var Hallingdalen), da.

    Så det var ikke sånn, at det var så lett å spørre han, om hva han mente, liksom.

    Eller, dette var vel bare noe, som han butikksjef Kristian Kvehaugen sa, sånn i forbifarten, liksom.

    Så hva den her pratinga hans egentlig skulle bety, det fant jeg vel aldri ut av, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Gry.

    (Som var fra Mortensrud-distriktet, vel.

    Et område som liksom var naboområdet, til Bjørndal, da).

    Hu lukta en gang oppkast, husker jeg.

    Og hu tygde ofte tyggegummi, (husker jeg).

    Og hu gikk mye på do, og spøy, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

    En gang, så hadde hu Gry spurt om å få låne nøklene mine, (noe som de som jobba tidligvakt, ofte pleide å spørre om, når de skulle hjem, av en eller annen grunn, som jeg ikke husker lenger nå).

    Og da, så hadde min assistent-kollega Irene Ottesen, funnet nøklene mine i vasken, på dame-doen.

    (Etter at hu Gry hadde dratt hjem, da.

    Uten å gi tilbake nøklene mine til meg).

    Så hu Gry, hu hadde nok da glemt igjen nøkla mine i vasken, mens hu spøy i do.

    (Kunne det virke som, ihvertfall).

    Så hu Gry, hu hadde nok anoreksia, vil jeg tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Gry, hu hadde litt sånn bimbo-image, da.

    Må man vel si.

    Hu var alltid solarium-brun, vel.

    Og hu var et stykke opp i 20-årene, vel.

    Og hu var høy og slank da, (må man vel si).

    Og hu prøvde liksom å være sexy da, (tror jeg).

    Men det at hu hadde anoreksia, det var et stort turn-off, for meg, ihvertall.

    Så jeg likte mange andre damer, som jobba der, bedre enn hu Gry, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Gry, hu jobba så godt som bare tidligvakter, da.

    Ofte sammen med Toro, (også kjent som DJ Toro).

    Så jeg jobba ikke så ofte sammen med hu Gry, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg pleide å slå inn oppgjøret hennes, på data-en, da.

    Siden jeg jo pleide å være leder, for seinvaktene.

    Så da Gry og Toro, skulle hjem, sånn i 16-17-tida.

    Så måtte jeg først sjekke det, på PC-en, at kassene deres stemte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry, ha sa det meg det en gang, (husker jeg).

    (Rett etter at jeg hadde kommet tilbake, fra sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998, vel).

    At jeg sikkert hadde prøvd en sånn hangglider, som hang bak en båt, nede i Syden.

    Men det hadde jeg ikke, skal jeg være ærlig.

    Noe sånt hadde jeg ikke sett hverken i Ayia Napa, (hvor jeg var, sommeren 1998), eller på Thassos, (i Hellas), hvor jeg var, sommeren før det igjen.

    Så da visste jeg ikke hva jeg skulle si, (husker jeg).

    Men jeg forestilte meg at hu Gry, (som jeg kanskje kan kalle ‘Bimbo-Gry’, siden jeg jo kjenner flere ved det navnet), hadde vært på mange ferier, i Syden, og liksom prøvd det meste, der nede, da.

    Jeg selv hadde jo for det meste, dratt på språkreiser og ferier, til Sør-England, om sommerne, som tenåring.

    Så jeg skjønte at jeg ikke var like ekspert liksom, på Syden, som Bimbo-Gry var, da.

    Men jeg tenkte vel det, at når jeg hadde en jobb, som butikkleder.

    Så kunne jeg vel gjøre noe så typisk norsk, som å dra til Syden, om sommeren.

    Og virkelig få litt sol på kroppen, og for å liksom komme meg bort litt, da.

    Istedet for å ligge i halvskygge liksom, i Frognerparken, da.

    For det ble litt flaut noen ganger, husker jeg.

    Arne Thomassen så stygt på meg, på T-banen en gang, husker jeg, da jeg skulle ned i Frognerparken, i en sommerferie, mens jeg bodde, på Ungbo.

    For da tok jeg T-banen fra Ellingsrudåsen, og Arne Thomassen gikk på T-banen, på Furuset, da.

    Og da likte ikke Arne Thomassen det, at jeg satt i shorts, på T-banen, virka det som for meg.

    Det var visst ikke ‘kosher’, virka det litt som, for meg.

    Så for å få sol på kroppen, uten å få stygge blikk på meg, så måtte jeg dra til Syden, virka det som.

    Det ble litt kjedelig, å bare dra bort til Frognerparken, husker jeg at jeg syntes.

    Magne Winnem dreiv jo å trilla rundt på dattera si, ved Frognerparken, husker jeg.

    Og jeg fikk jo feriepenger.

    Så det var ikke som den sommeren jeg sparte til å ta lappen.

    (Nemlig sommeren 1995).

    Og det skar seg litt, mellom den faste vertsfamilien min, i Brighton, (Hudson-familien), og meg, sommeren 1990.

    Så det var ikke aktuelt, å dra dit heller, liksom.

    Og hvis jeg dro til et annet sted, i England, så ville kanskje de blitt fornærmet.

    Det er mulig.

    Og jeg hadde jo vært i Danmark, sommeren 1996.

    Men der var det nesten bare tenåringer, husker jeg.

    Så for å møte noen single, på min egen alder, så måtte jeg nok dra til Syden da, i sommerferien.

    Tenkte jeg vel.

    Det var vel det voksne folk gjorde, i sommerferien, tenkte vel jeg.

    Å dra til Syden, altså.

    Det var det mora mi og Arne Thomassen pleide å gjøre, på 70-tallet ihvertfall, husker jeg.

    (Når de hadde råd, da).

    Da dro de til Mallorca og lot Pia og meg, være hos våre besteforeldre, da.

    Men å dra til det samme stedet som mora mi.

    Det hadde vel blitt litt rart.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på sommerferie, heller.

    Så jeg fulgte Magne Winnem sitt råd.

    Og kjøpte restreiser, til Syden, sommeren 1997 og 1998, da.

    Men dette var de eneste sommerne, som jeg dro til Syden.

    Mens jeg bodde i Oslo.

    De andre årene, så dro jeg enten til England eller til Sverige eller Danmark.

    Eller jeg ble hjemme i Oslo, da.

    Så det var ikke sånn, at jeg var som Kongen av Ayia Napa, liksom.

    Neida, i Ayia Napa, så dro jeg bare en sommer.

    Og det var tilfeldig at jeg havna der.

    For jeg bestilte jo bare en restplass.

    Og da kan man havne hvor som helst i Syden, liksom.

    Og dette var jo sommeren jeg fylte 28.

    Og i Ayia Napa, så mener jeg at jeg overhørte det, at ei svensk blondinne, sa til noen andre svensker, at hu ikke likte det, at folk som var nesten i 30-åra, dro til Ayia Napa, da.

    For det var visst bare for tenåringer, (eller noe sånt), da.

    Men det er vel litt rart, må man vel si.

    Enten så er man voksen og kan dra hvor man vil på ferie.

    Ellers så er man ikke voksen, og burde kanskje feriere sammen med far og mor, da.

    Noe sånt.

    Mens samfunnsfag er kanskje forvirrende for noen.

    Det er mulig.

    Men det kan altså være vanskelig å få det riktig, som singel mann, når det gjelder å dra på ferie, da.

    For sure f*tter, er det visst overalt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bimbo-Gry, hu hadde litt rykte på seg, for å være dum, (tror jeg), på Rimi Bjørndal.

    Noen hadde vel sagt til meg det, at hu ikke klarte å lære ting, (eller noe).

    Uansett hva det kom av.

    Så husker jeg det, at det ble til, at jeg lærte henne tippinga, (husker jeg).

    (Etter at jeg selv hadde måttet lære tippinga, da jeg var selv var ny der, noen måneder før, da).

    Og da, så merka jeg det, at hu Bimbo-Gry, liksom ‘klikka’ og ble nervøs, noen ganger, i tippekassa, da.

    Og da, så ble det bare sånn, at jeg prøvde å roe ned hu Bimbo-Gry, ved å stelle meg helt inntil henne.

    Sånn at skulderne våre berørte hverandre, da.

    For å prøve å roe henne ned, liksom.

    For jeg mener at noen damer, som jobba, på Rimi Bjørndal, sa det, at hu Gry var så dum, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg prøvde liksom å hjelpe henne, da.

    For jeg hadde jo selv vært mobbeoffer, da jeg gikk på ungdomsskolen.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg prøvde liksom å roe ned hu Gry litt, for å hjelpe henne, da.

    Og da, (når jeg stilte meg helt inntill Gry, for å liksom støtte henne da, når det dukka opp en vanskelig tippe-kunde, og hu liksom begynte å ‘klikke’).

    Så klarte Bimbo-Gry seg mye bedre, husker jeg.

    Og hu fikk tippelappen riktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba seinvakt.

    (Antagelig en lørdag).

    Så møtte jeg Toro, (aka. DJ Toro), og Bimbo-Gry ved Stortorvet der, (husker jeg).

    Like ved Burger King, i Grensen der.

    Som jeg gikk forbi, på vei hjem, da.

    For jeg gikk vel forbi Hotell Royal Christiana der.

    Og så forbi Glassmagasinet liksom.

    (Og jeg pleide noen ganger å kjøpe med meg en kebab, på Stortorget, på vei hjem, husker jeg.

    Hvis jeg ikke kjøpte en burger, på McDonalds eller Burger King, da.

    Det varierte vel litt.

    Og jeg pleide også å kjøpe ferdig-pizza osv., i diverse matbutikker, da).

    Og det var noe litt rart, over dette at jeg møtte Toro og Bimbo-Gry, på vei hjem fra jobben, husker jeg.

    Begge to, var jo så godt som tredve år, (må man vel si).

    Ihvertfall Toro.

    Men de kledde seg som tenåringer, da.

    I kule olabukser, osv.

    Jeg hadde også på meg olabukse sikkert.

    Men forskjellen på meg og Toro, når det gjaldt klesstil.

    Var vel at Toro var den typen, som gikk med olajakke, liksom.

    Men olajakke, det ble for harry, for meg, må jeg si.

    Jeg var jo liksom en japp og blåruss og en slags business-man, da.

    (Som hang fast i en slags hengemyr, på Rimi.

    Og ikke kom meg noen vei, siden jeg ikke hadde noen formue, som jeg kunne bruke, til å ha som trygghet, mens jeg jobbet med mine egne prosjekter, liksom.

    Så formue, det var et savn for meg, den tida, som jeg bodde, i Oslo.

    Hvis jeg hadde hatt formue, så hadde jeg nok ikke jobba i Rimi, (for å si det sånn).

    Men da hadde jeg nok heller prøvd å jobbe med programerings-prosjekter.

    Som å videreutvikle kryssord-programmet mitt, eller noe lignende.

    Noe sånt).

    Så det var som at to sexy-e og motebevisste ‘tenåringer’, i begynnelsen av 30-åra, venta på meg, (i Grensen), da.

    En gang, som jeg gikk hjem fra Bjørndal-bussen, (hvis det ikke var T-banen), husker jeg.

    (For den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Så gikk det en buss, fra Bjørndal og til sentrum, da.

    71-bussen, var det vel.

    Men etter at jeg hadde jobba, på Rimi Bjørndal, i en del måneder.

    Så åpnet Mortensrud T-banestasjon, (husker jeg).

    Og etter at den T-banestasjonen åpnet.

    Så sluttet vel 71-bussen å gå fra Bjørndal, (mener jeg å huske).

    Og det gikk istedet en slags ring-buss, mellom Mortensrud og Bjørndal, da).

    Så om Toro og Bimbo-Gry dreiv og spionerte på meg.

    Siden de liksom stod akkurat der jeg pleide å gå forbi, (i Grensen), på veien hjem, fra jobben.

    Hvem vet.

    Men det var vel ingen utesteder, som de to pleide å gå på, akkurat i Grensen, liksom.

    Så hvorfor de stod og hang der, akkurat da jeg var på vei hjem fra jobben.

    Det veit jeg ikke.

    Og disse to folka.

    De bodde jo i bydel Søndre Nordstrand.

    Som var en mil eller to, fra sentrum, vel.

    Så de bodde jo ikke i Oslo sentrum, liksom.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde regna med det.

    At Toro og Bimbo-Gry, ville stå nesten i veien for meg.

    På fortauet, på vei hjem fra jobben, en kveld.

    (I 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

    Så dette var som noe litt overraskende for meg, (husker jeg).

    Så dette husker jeg enda, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, i 1998.

    Etter at hu Hava Özgyr, hadde fått sparken, for å stjele røyk.

    Da syntes jeg litt synd, på søstera hennes Sema.

    (Akkurat som jeg hadde syntes synd, på Bimbo-Gry, (siden hu ble mobba, fordi hu liksom gikk for å være litt dum, da), noen måneder før det her, da).

    Så da tulla jeg litt, med hu Sema Özgyr da, (husker jeg).

    Mens jeg hjalp henne, med å sette opp røyk, i kassa hennes.

    (Noe jeg vanligvis ikke gjorde.

    Men jeg gjorde dette, fordi jeg syntes synd på hu Sema da, siden at storesøstera hennes, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.

    Så hjalp jeg hu Sema, (som satt i kasse 4 da), med å sette opp røyk.

    Like etter at jeg kom tilbake, fra den sommerferien, i Ayia Napa).

    Og for å tulle litt med hu Sema, så klappa jeg henne litt oppå det mørke håret hennes, (som hu hadde hårspray i vel), husker jeg.

    Og da husker jeg det.

    At hu Sema, hu lo, da.

    Men jeg husker også det, at hu Bimbo-Gry, hu begynte å ‘bable’, med Toro, (eller hvem det kan ha vært igjen), om det her, da.

    I kasse 2, (eller noe sånt).

    Men dette ble jo bare som da jeg stod inntill hu Bimbo-Gry, i tippekassa, syntes jeg.

    At jeg liksom prøvde å støtte og hjelpe, de kassadamene, som hadde en vanskelig tid, på jobben, da.

    For jeg syntes synd på både Bimbo-Gry og Sema da, (husker jeg).

    Bimbo-Gry siden hu hadde rykte på seg, for å være litt dum, vel.

    Og Sema Özgyr, siden at storesøstera hennes Hava, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.

    (I løpet av den sommerferien, som jeg var i Ayia Napa, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 192: Sagene samfunnshus

    Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).

    Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.

    Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.

    Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.

    Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.

    Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.

    Virket det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.

    Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.

    Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.

    Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.

    Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.

    Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en ‘oppvask’, da.

    Og det ble det ikke.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).

    Så jeg ville ut av Rimi, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men dette ble bare feid under teppet, da.

    Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.

    Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.

    Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.

    Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.

    Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).

    For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.

    (Unntatt da jeg opererte kneet.

    Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.

    Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).

    Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).

    Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).

    Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.

    Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.

    Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.

    Og jeg parkerte Sierra-en min, ‘borti der’, (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.

    Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.

    På veien til Sagene samfunnshus, da.

    Og da jeg kom dit.

    Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.

    Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).

    Så dette ble som noe rart, da.

    (Må jeg vel si).

    Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.

    Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.

    Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).

    For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Noe sånt.

    Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.

    Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.

    (Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.

    Det var at Rimi sin logo, skulle endres.

    Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.

    (Av en eller annen grunn).

    Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.

    Men det ble ikke forklart.

    Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: ‘Jo, fordi’, eller noe sånt.

    Men ikke noe mer, da.

    Så dette var et tilfelle, av at noen sa ‘A’, men ikke ‘B’, må man vel si.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.

    Så kom Anne Neteland sin ambulerende.

    Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).

    (Noe sånt).

    Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).

    Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.

    Hvem vet.

    Han sa ihvertfall ikke unnskyld.

    Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.

    Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).

    Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.

    (Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.

    Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).

    Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.

    Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).

    Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.

    Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).

    For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).

    Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).

    Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.

    Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.

    Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).

    Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.

    Hva vet jeg.

    For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).

    Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.

    Hva vet jeg.

    Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.

    Så jeg holdt mest kjeft, da.

    Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).

    Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.

    De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.

    Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.

    Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg burde kanskje ha flytta meg.

    Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.

    Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).

    Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.

    Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.

    Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.

    For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.

    Det var heller motsatt, (vil jeg si).

    Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.

    Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.

    Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.

    Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.

    Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).

    Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.

    Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.

    For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.

    (På grunn av alle disse nevnte problemene, da).

    Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.

    Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.

    Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.

    Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.

    Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.

    (Og som også passet, med mitt budsjett, da).

    Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.

    Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).

    (Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).

    På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    (Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.

    Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.

    Og også en kjent imitator underholdt, vel.

    Noe sånt).

    Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).

    Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.

    For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.

    Så jeg prøvde å variere litt, da.

    Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.

    Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.

    Hvis det er noen spesiell kleskode.

    Men tror jeg ikke at ble gjort, da.

    Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.

    Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.

    Fra en assisterende butikksjef-garderobe.

    Og til en butikksjef-garderobe, da.

    Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.

    Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og ‘Audi-Monika’, om å bli med dit.

    Så den første tida mi, som butikksjef.

    Den var preget av stress, (husker jeg).

    Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.

    Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.

    Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.

    Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.

    Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.

    Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.

    For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).

    Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.

    Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).

    Og Rimi hadde altså et slags ‘bygdedyr’.

    Representert ved butikksjef Kenneth & Co.

    Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.

    Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.

    Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en ‘butikksjef-garderobe’, liksom.

    Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).

    Så dette ‘Rimi-bygdedyret’, det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.

    Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.

    Det var at en eller annen kar.

    (Antagelig en butikksjef, da).

    Han kom bort til meg, og forklarte det.

    At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.

    Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.

    (Ble det sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.

    Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.

    For å skyte alle ‘dummingene’ i Rimi, liksom.

    (Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.

    Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.

    Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.

    (Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).

    Så det at jeg begynte å studere.

    Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.

    Til å kvitte meg, med denne ‘pengesluk-bilen’, da.

    Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.

    Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.

    Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.

    Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.

    Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.

    For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.

    Og det var liksom ‘alltid’ noe feil med den.

    Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.

    Og en student, som bor for seg selv.

    Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.

    Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.

    Plutselig så skal du på jobb.

    Og så starter ikke bilen.

    Eller det har vært innbrudd i den.

    Og nesten hver måned.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Så var det noe sånt, da.

    Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).

    Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.

    Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.

    For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.

    Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Noe sånt.

    Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).

    Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.

    Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.

    For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.

    Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).

    Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.

    Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.

    Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.

    Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.

    Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).

    For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.

    Og bryter seg inn i folks biler.

    Jeg så faktisk en ‘gubbe’ en gang.

    (En kar i 50-60-åra, vel).

    Som stirret inn i bilen min.

    (Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).

    Akkurat da jeg gikk mot den.

    Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.

    Men jeg gjorde ikke noe, da.

    Hva kan man gjøre, liksom.

    Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.

    Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.

    (Hvis man har mulighet, til å få tak i det).

    Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.

    Men man sparer seg for mye stry, da.

    Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.

    Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.

    (På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).

    Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.

    Hu hadde jo begynte å ‘bable’ om, at ‘Stein Erik’ hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.

    Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.

    Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.

    (For å si det sånn).

    Nei, da parkerte jeg heller utendørs.

    Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.

    Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).

    Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

    Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 191: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Jeg jobba jo som butikkleder, i Rimi, fra 1994 til 2004.


    Altså i ti år, da.


    Og en viktig del av jobben, det var å bekjempe svinn, da.


    Svinnet burde ikke være på mer enn en prosent av omsetningen.


    For hvis svinnet var noe særlig høyere, så var det ikke så enkelt, å få butikken, til å gå med overskudd, da.


    (Selv om det vel kunne hende.


    Det var ikke umulig å få butikken til å gå med overskudd, selv om man hadde to prosent svinn, (for eksempel).


    Men da burde ting som utgifter til lønninger og reparasjoner og så videre, ligge lavt, da.


    For å si det sånn.


    Selv om det også var disse hemmelige rabattene, som for eksempel butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, nevnte, (på den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998), da.


    Så egentlig, så var budsjett-møtene, (i Rimi), mellom butikksjefene og distriktsjefen, som noe tullball, (mer eller mindre, ihvertfall).


    For Rimi, de fikk jo rabatter, fra leverandørene, siden det var et så stort firma.


    Men disse rabattene, de ble holdt skjult, for butikksjefene, da.


    Så da ble det vel kanskje litt vanskelig, (må man vel si), å ta disse budsjett-møtene helt på alvor, da.

    For å si det sånn).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    Broren min Axel, han gikk jo på kokkeskole, på den tida, som jeg flytta, til St. Hanshaugen.


    (Og han hjalp meg jo til og med med flyttinga.


    Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av denne boken).


    Og etterhvert, (når det begynte å nærme seg årtusenskiftet, må det vel ha vært), så begynte jo Axel, å jobbe som kokk, på restauranten Oskar Braaten, på Torshov.


    Under sin danske sjef, (som han også delte leilighet med, de føste årene, etter at han flytta hjemmefra, var det vel), Peter Mejlhus, (som var restaurantsjef), da.


    Og som kokk, på restauranten Oskar Braaten.


    Så hadde Axel ansvaret for regnskapet, for kjøkkenet, på utestedet, da.


    (Fortalte han meg en gang.


    Rundt årtusenskiftet, en gang, må det vel ha vært).


    Og det som jeg husker best, fra det Axel fortalte.


    Det var at han aldri hadde noe svinn.


    (Forklarte han, da).


    Og dette undret meg litt, husker jeg.


    For hvordan kunne dette være mulig, liksom?


    Havnet for eksempel alle matrestene oppi en slags ragu-rett, (en type rett, som vi noen ganger fikk servert, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, husker jeg), som ble solgt som dagens rett?


    Med både fiskerester og kjøttrester, (og så videre), oppi gryta?


    Hm.


    Hva vet jeg.


    Dette lurer jeg vel litt på enda, hvis jeg skal være ærlig.


    Men nå har jo ikke jeg jobbet noe, i restaurant-bransjen, da.


    Jeg har jo bare jobbet, i matbutikker, for det meste.


    Så jeg kan ikke si noe om, hva som er vanlig å ha, av svinn, i kroer og sånt, da.


    Det har jeg ikke noe særlig kunnskaper om, dessverre.


    For å si det sånn.


    Så sånn er det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    En annen ting som jeg kom på nå.

    Når det gjaldt Axel.

    Det var at en jul, da jeg hadde den svarte Sierra-en min, (mener jeg å huske).

    (En bil som jeg jo hadde, fra slutten av 1998 og som jeg avskiltet, like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002, var det vel).

    Så fikk Axel meg, til å kjøre oppom restauranten Oskar Braaten, på Torshov, (husker jeg), på et tidspunkt, som denne restauranten, var stengt, vel.

    (Så dette kan vel kanskje ha vært om kvelden.

    På enten en hverdag eller en søndag.

    Noe sånt).

    Axel fikk meg til å parkere, like ved restauranten han jobba, (på Torshov), da.

    Og så låste han seg inn, i restauranten.

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Og så henta Axel et kniv-sett, (som bestod av ganske store kjøttkniver og sånn), da.

    Som han ville gi i julegave, til søstera vår Pia, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg vet ikke om det ble noe av, at Axel ga dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

    Men jeg mener ihvertfall å huske, at Axel visste meg et sånt kniv-sett, da.

    (Og prata om å gi dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Etter at han fikk meg til å kjøre han opp, til restauranten han jobba på, (på Torshov), da.

    En gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, at Axel sin danske sjef Peter.

    Han pleide å gå ut en del, på utestedet Belfry, i Lille Grensen, (husker jeg).

    Og en eller to ganger.

    Så dro Axel meg med, for å drikke sammen med Peter, på Belfry, da.

    (Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på.

    Noe sånt.

    Og på en, (eller om det var flere), lørdagskvelder, vel.

    Siden jeg jo jobba som butikksjef, på den her tida.

    Så var lørdagene omtrent den eneste dagen, som jeg kunne drikke og feste, da.

    Siden jeg hadde fri på søndagene, da).

    Og Peter, (som vel heter Mejlhus, til etternavn, mener jeg å ha sett, på nettet).

    Han husker jeg at stod og spilte biljard, i et rom ganske langt inne, (i kjelleren), på Belfry, da.

    (En eller annen lørdagskveld, vel).

    Og Peter han hadde også ei dame der, (husker jeg).

    Og hu var vel muligens engelsk, (hvis jeg skjønte det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Axel, som dro meg med, til Belfry.

    (Som forresten er en pub, som vel nesten kunne ha vært i England, og hvor mange av stamgjestene vel er britiske).

    David Hjort, han dro meg også med, til Belfry, en gang.

    En sommer, rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært), da hans lillebror, fra Danmark, var på besøk, i Norge, (husker jeg).

    David Hjort, han gjorde et poeng av det, at damene i kjelleren på Belfry, hadde kikket beundrende, på hans unge lillebror, (husker jeg).

    Som på den her tida, bare var 15-16 år, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg husker, hvor gammel som David Hjort sin lillebror var.

    Det var fordi, at David Hjort spurte meg, (før lillebroren dro på ferie, til Norge, da).

    Om lillebroren hans, kunne få jobbe litt, (med å stable varer og sånn), på Rimi Nylænde, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef, på den her tida).

    Jeg sa at det var greit.

    For dette var jo i sommerferien.

    Og da ville det vel vært greit, å hatt en ekstra ferie-vikar, (tenkte vel jeg).

    Men når det gjaldt medarbeidere.

    Så var det forskjell, på om de var over eller under atten år, da.

    For de som var over atten år, de måtte også lære å sitte i kassa, da.

    Men de som var under atten år, de fikk ikke opplæring, i kassa, da.

    Siden at medarbeiderne, måtte være over atten år, for å ha lov til å sitte i kassa, og selge øl, da.

    Og at David Hjort sin danske lillebror.

    (På 15-16 år).

    Jobba noen vakter, med å stable varer, en sommer rundt årtusenskiftet.

    Det ble vel bare som noe morsomt, tenkte vel jeg.

    Så jeg sa at det var greit, da.

    Men da denne ‘drengen’ dukket opp, i Norge.

    Så hørte jeg ikke noe mer, om at denne ‘danske dreng’, ønsket å jobbe noe, (på Rimi Nylænde), da.

    Så hva som egentlig skjedde, siden broren til David Hjort ikke skulle jobbe, på Rimi Nylænde, likevel.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet vel antagelig David Hjort.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med at lillebroren til David Hjort skulle jobbe.

    Det ble vel kanskje litt rart.

    Siden jeg jo hadde spurt min egen lillebror, (nemlig Axel).

    Om han hadde mulighet til å jobbe noe, på Rimi Nylænde, sommeren før, (var det vel).

    Men det ville ikke Axel, da.

    Siden han ikke hadde lyst til å sitte i kassa, (men bare ønsket å jobbe med å stable varer), da.

    (Noe jeg vel muligens har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg turte ikke å ansette Axel, på Rimi Nylænde, da.

    Siden han ikke ville sitte i kassa, (enda han var over atten år), da.

    (Sommeren 1999, må vel det her ha vært.

    Og Axel ble jo født høsten 1978.

    Så han var vel 20 år gammel, sommeren 1999, da.

    Noe sånt).

    Og jeg forestilte meg vel det, (på den her tida), at Axel muligens ville ta det ille opp.

    Hvis David Hjort sin lillebror, hadde fått lov til å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og sluppet å sitte i kassa, da.

    (Siden han var under atten år.

    Og ikke hadde lov, til å sitte, i kassa, da.

    Men jeg var ikke sikker på, om Axel kom til å skjønne dette.

    Eller om han kanskje ikke ønsket å skjønne det.

    At folk som er under atten år, ikke har lov, til å sitte, i kassa).

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne styre Rimi Nylænde, etter hva Axel syntes, liksom.

    For Magne Winnem, han sa jo det, (like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i jule-permen min, fra førstegangstjenesten, i 1992).

    At i Rimi, så skulle alle liksom kunne jobbe med alt, da.

    Så jeg kunne nesten ikke ha en 20-åring, (nemlig Axel), i butikken, som ikke ville sitte i kassa da, (syntes jeg).

    Selv om det var snakk om broren min, da.

    For da hadde jeg nok muligens fått sparken, (av sjefene oppover i systemet, i Rimi), mistenkte jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit, at David Hjort sin lillebror, jobba litt, med å stable varer, sommeren år 2000 da, (må det vel ha vært).

    Men David Hjort sin lillebror, han dukka altså ikke opp, på Rimi Nylænde, for å jobbe, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg skrev om ovenfor, så hendte det, noen ganger, at folk som Axel og David Hjort, dro meg med, til puben Belfry, (i Lille Grensen), rundt årtusenskiftet.

    Men Belfry, det var egentlig ‘mitt’ utested, da.

    (Syntes jeg, ihvertfall).

    For jeg holdt jo med Everton.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, de årene som jeg bodde, i Oslo.

    (Før mora mi døde, i 1999, og jeg fikk drøye hundre tusen, etter henne.

    Siden hu hadde hatt en slags livsforsikring, da.

    Og da kjøpte jeg meg blant annet parabolantenne, husker jeg).

    For der jeg bodde, (i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen), så var det et litt gammeldags antenneanlegg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg fikk vel bare inn cirka 8-10 TV-kanaler der.

    (Noe sånt).

    Så før jeg fikk meg parabolantenne, så hadde jeg altså ikke mulighet, til å få inn kanaler, som viste engelsk fotball, da.

    Så det hendte en gang i blant.

    Hvis Everton sine kamper, ble visst, på Sky Channel, (eller Canal+, for eksempel).

    (På søndager oftest, vel.

    Siden jeg jo hadde fri, fra jobben min, på søndager, da).

    At jeg dro til puben Belfry, (og seinere også til Sportsbaren, i Rosenkrantzgata vel, da dette utestedet dukket opp, seinere på 90-tallet), da.

    For å se på disse TV-sendte Everton-kampene, da.

    Jeg husker for eksempel at jeg så en kamp, mellom Everton og Manchester United, på Belfry.

    Og det var etter at Everton hadde kjøpt spillere, som Dacourt og Materazzi, og så videre, da.

    (Dette var vel muligens en av Walter Smith sine første kamper, som Everton-manager.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og han hadde brukt cirka 20 millioner pund, (var det vel), på spillere.

    Før denne sesongen, da.

    Så det var en litt optimistisk stemning, (vil jeg tippe på i hvertfall), blant de som holdt med Everton, på den her tiden, da.

    Siden Walter Smith liksom drev og bygget opp et nytt og spennende lag, (med en del nye profiler da), må man vel si.

    Og jeg sjekket på Wikipedia nå.

    Og Materazzi, han spilte visst bare i Everton, sesongen 1998/99.

    Så denne nevnte Everton-kampen, den var vel antagelig en av de første kampene, i den sesongen, som startet høsten 1998, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg sa, på #quiz-show, (på irc), etter å ha sett denne nevnte kampen, på Belfry, at jeg trodde det, at dette Everton-llaget, (som var et relativt nytt lag, må man vel si, på den her tiden), kom til å bli bedre, når de ble litt mer samspilte.

    Men da lo #quiz-show-op SirSirSir av meg, (husker jeg).

    Og syntes at dette, som jeg hadde sagt, var ustyrtelig morsomt, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde kanskje drukket noen halvlitere, mens jeg så på, denne fotballkampen.

    Det er mulig.

    Og det var kanskje en stund, (før det her), siden jeg hadde sett Everton spille, på TV.

    Det var kanskje ikke siden Everton vant FA-cupen, året 1995.

    (Mens jeg fortsatt bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    En tid som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For da husker jeg at jeg så Everton-spilleren Daniel Amokachi score to mål, mot Tottenham.

    Og at Paul Rideout, (var det vel), scorte vinnermålet, mot Manchester United, i finalen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg var kanskje litt oppglødd, da.

    Over å ha endelig få sett Everton spille, i en TV-kamp, igjen.

    For da jeg vokste opp, på 70- og 80-tallet.

    Så ble jo de TV-sendte Everton-kampene som oftest visst på NRK.

    Som jo er en kanal, som omtrent alle, i Norge, har.

    Så jeg savnet det litt, på 90-tallet.

    (For å være ærlig).

    At NRK, slutta å vise tippekamper, fra den øverste divisjonen, i England, da.

    Jeg fikk jo Canal+ etterhvert.

    (Etter at jeg fikk de pengene, fra livsforsikringen til mora mi).

    Men jeg husker det, at jeg syntes, at det ble noe litt sterilt over å se disse fotballkampene, i digitalt format, (hjemme i den ganske lille Rimi-leiligheten min), da.

    Og jeg syntes også at fotballkommentatorene, på Canal+, var litt kjedelige, (å høre på), husker jeg.

    Hvis ikke det bare var meg, som var mer stressa, rundt årtusenskiftet, enn det jeg hadde vært, på 70- og 80-tallet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

    Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.

    Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).

    Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.

    Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).
    For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.
    Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).
    Men jeg spurte henne ikke.

    For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.
    Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.
    For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.
    Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.
    Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på. 


    Men men.
    Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.

    Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).

    Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.

    Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og en sommer.

    (Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).

    Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).

    Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.

    (En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.

    For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).

    Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.

    (Noe sånt).

    Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).

    Men han hadde lyst, krøllete hår, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.

    Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.

    Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.

    Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).

    De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.

    Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.

    For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.

    Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.

    Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.

    På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Siden jeg skulle begynne å studere).

    Så jeg lot dette passere.

    For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.

    Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).

    Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.

    Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).

    For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og assistent Sølvi Berget.

    Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.

    Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.

    For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.

    For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.

    (Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.

    Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.

    Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.

    Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).

    Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.

    Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.

    Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.

    (For å være ærlig).

    Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette nevnte personalmøtet.

    Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.

    Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.

    De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.

    Som kundeservice, osv.

    Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.

    At kundeservice, var viktig, da.

    For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.

    For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).

    Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.

    (Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.

    Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.

    Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).

    Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.

    For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.

    Og da sa de nei, da.

    Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.

    Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.

    Og noe annet, på andre og tredje plass.

    Men om dette ble vellykket.

    Det vet jeg ikke.

    For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.

    Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne måten å ha motivasjons-møter på.

    (Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).

    Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).

    (Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.

    Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.

    Noe sånt).

    For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.

    Man kan si det sånn, da.

    At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.

    Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.

    Men det fantes ingen fasitsvar, var.

    Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).

    (Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).

    For å prøve å forklare mer.

    Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.

    At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.

    Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:

    ‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.

    Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.

    Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.

    (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.

    Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.

    Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.

    Men det er ingen fasitsvar, da.

    For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.

    (Må man vel si).

    Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.

    (Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).

    Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Ikke som regel, ihvertfall).

    Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.

    (Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).

    Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.

    (Ihverfall ikke som regel.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.

    (Som nevnt ovenfor).

    Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.

    Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.

    Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.

    Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.

    Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).

    (Ikke nødvendigvis, ihvertfall).

    Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.

    Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.

    For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).

    Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.

    For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.

    Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.

    Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.

    For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.

    Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.

    (Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.

    Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).

    Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.

    En julaften, (var det vel).

    Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.

    Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 189: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.


    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så var Glenn Hesler en gang innom der, for å låne meg noen penger, (husker jeg).

    For Glenn Hesler og jeg, vi pleide jo å låne hverandre penger, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Hvis den andre var blakk, helt på slutten, av en lønningsperiode, (for eksempel), da.

    (Noe som skjedde kanskje 3-4 ganger tilsammen, (iløpet av disse årene).

    At jeg lånte penger, av Glenn Hesler.

    Og Glenn Hesler, han lånte vel penger av meg, omtrent like mange ganger, i løpet av den her tida, (fra 1996 til 2004).

    Noe sånt).
    Og da, så hadde vel jeg antagelig chatta, med Glenn Hesler, på irc, da.

    Og så dukka han opp, på jobben min, en ettermiddag eller kveld, (må det vel ha vært), med et par hundre kroner, (eller noe sånt), som jeg lånte, fram til jeg selv fikk lønning, et par dager seinere, (eller noe sånt), da.


    (Noe sånt).

    Og da, etter at Glenn Hesler, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal der.

    Så sa hu Hava Özgyr, (som jobba der), noe til meg da, husker jeg.

    Og det var vel noe sånt som at: ‘Har du en sånn?’.

    (Noe sånt).

    Og så smilte vel hu Hava litt, (etter at hu sa det), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men dette ga ikke noe mening, for meg.

    Men hvis noen sier: ‘Er han litt sånn?’.

    Så betyr jo det at den personen er homo, (eller noe sånt)..

    Så jeg visste ikke om hu Hava prøvde å være frekk, da.

    For hu Hava, hu snakka jo ikke så bra norsk.


    For hu var jo kurdisk, (mener jeg å huske).

    Og hu blanda jo for eksempel ‘Nord-Norge’ og ‘ny-Norge’ da, (husker jeg).
    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
    Og det er jo ikke noe som heter Ny-Norge, mener jeg.
    Men hu Hava trodde kanskje det, da.

    Siden hu vel ikke hadde bodd i Norge, så lenge, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte ikke så langt, på slutten av 90-tallet, på Rimi Bjørndal.

    Men når jeg tenker på dette igjen nå, (i år 2013), så lurer jeg på det, om hu Hava Özgyr kanskje mente å si noe sånt som, at: ‘Har du en sønn?’.

    For Glenn Hesler, han er jo ganske lav og ser ganske ung ut, da.

    Så det kan vel kanskje ha vært det, som hu Hava Özgyr mente, da.

    (Det er mulig).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på skattelistene nå, og Glenn Hesler, han er født i 1971.

    (http://skattelister.no/skatt/profil/glenn-hesler-46086492/).

    Så det er ikke sånn, at Glenn Hesler var en sønn, som jeg fikk, da jeg var 15-16 år gammel.

    Og at han som 11-12 åring, (eller noe sånt), dukka opp, på Rimi Bjørndal.

    (Som kanskje hu Hava Özgyr trodde, da).

    Neida, Glenn Hesler, han kunne kanskje passere for å være en tolvåring.

    Men han var mye eldre, i 1997, da.

    (Som vel må ha vært året, som denne episoden hendte, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt.

    Siden hu Hava vel begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Siden Glenn Hesler er født i 1971, (som det står, i linken ovenfor).

    Så fylte jo han 26 år, i 1997, da.

    Så Glenn Hesler, han var 25-26 år, da han dukket opp, på Rimi Bjørndal, i 1997.

    Og ikke tolv år da, som kanskje hu Hava trodde.

    (Bare for å prøve å klare opp i det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Et par år før det her, vel.

    Da Glenn Hesler og jeg, var på, (de kommunale), tennisbanene på Lambertseter.

    At noen godt voksne karer.

    Som også spilte tennis der.

    De kalte Glenn Hesler og meg, for ‘gutter’, da.

    (Og sa noe sånt som at:

    ‘Hei gutter, kan ikke dere kaste den tennisballen der til oss’.

    Noe sånt).

    Og da, så sa Glenn Hesler det, (husker jeg), at: ‘Ikke ‘gutt’ meg, da’.

    Og det å bruke ‘gutt’ som et verb, det har jeg vel forresten aldri hørt, hverken før eller siden.

    Så Glenn Hesler, han har kanskje ikke en typisk norsk kultur da,  siden han liksom bruker ordet ‘gutt’, som et verb, (må man vel si).

    (Det er mulig).

    Og Glenn Hesler han sa dette, så lavt, at disse voksne kara, vel vanskelig kan ha hørt det.

    Så det er mulig at Glenn Hesler sa dette til meg.

    Og at liksom jeg fikk skylda for dette, da.

    Det er mulig.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg skrev om i det forrige kapittelet, (var det vel).

    Så lurte jeg jo på det, om Glenn Hesler egentlig var en slags kriminell.

    Siden han plutselig fikk seg en så deilig blond dame, osv.

    Men han så altså ut som en tolvåring, da.

    (Kunne det ihvertfall virke som, at hu Hava Özgyr mente, da.

    Som jeg skrev om ovenfor).

    Så Glenn Hesler, han er vel på en måte en slags gåte, da.

    Er han som en tolvåring?

    Eller er han som en hardbarket kriminell?

    Eller som noe midt i mellom.

    Hvem vet.

    Men jeg kan vel ihvertfall slå fast det.

    At Glenn Hesler nok kan være litt lett å ta feil av, (kan det virke som, ihvertfall).

    Og at han muligens kan være, som en ulv, i fåreklær.

    Glenn Hesler var kanskje litt som en hardbarka kriminell, (i 20-30 årene), som var fanga inne i kroppen til en tolvåring.

    På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    (Noe sånt).

    Nå overdriver jeg kanskje litt.

    Men jeg prøver liksom å få fram et poeng, da.

    (Hvis det gir noen mening).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hava, hu var nok veldig observant, ovenfor meg, tror jeg.

    For jeg husker det, at en gang, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så sa Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen til meg det.

    (Inne på kontoret, på Rimi Bjørndal der).

    At hu Hava hadde så brei rumpe.

    (Kanskje fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen skulle bestille arbeidstøy til hu Hava Özgyr, (eller noe sånt), da).

    Og det hadde ikke jeg lagt merke til før, (at hu Hava hadde så brei rumpe), hvis jeg skal være ærlig.

    Så da ble jeg litt overrasket, husker jeg.

    Og sa til butikksjef Kristian Kvehaugen det, at: ‘Har hu Hava så brei rumpe, da?’.

    (Noe sånt).

    ‘Jo, hu har nå det’, (eller noe lignende), sa butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg tror det, at hu Hava Özgyr må ha vært veldig observant liksom, ovenfor meg, da.

    Siden jeg bare hadde sett henne forfra, (og ikke lagt merke til den store rumpa hennes), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 188: Enda mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang utpå 2000-tallet, så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Og det var fordi at jeg hadde bedt Glenn Hesler om å heller kjøpe hasj, direkte av søstera mi Pia.

    (Istedet for å la det gå gjennom meg, da).

    For jeg hadde bestemt meg for, at jeg klarte meg, med alkohol og sigaretter, da.

    Og noe hasj hadde jo forsvunnet, fra den bilen. som jeg hadde leiet, da Pia, Axel, Daniel og jeg, dro ned til bestemor Ingeborg sin 85-års dag, (var det vel), i Nevlunghavn, i 2002, (mener jeg å huske at det var).

    Så etter det, så sa jeg til Glenn Hesler, (på irc), at han måtte kjøpe hasjen sin, direkte av Pia.

    For jeg tapte jo fem hundre kroner, på dette.

    For jeg måtte jo betale Pia fem hundre kroner, for Glenn Hesler sine fem gram med hasj.

    Og jeg fikk ikke et øre, av Glenn Hesler, for denne hasjen.

    Siden den forsvant, fra hanskerommet, i bilen jeg hadde leiet, (på en Statoil-stasjon, på Majorstua), da.

    (Mens den bilen stod parkert ved Gurvika, (i Nevlunghavn), da.

    Som var et feriested for utviklingshemmede.

    Hvor bestemor Ingeborg et par ganger feiret sine runde fødselsdager.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært seinere i år 2002, da.

    At Glenn Hesler kom på besøk hos meg, fordi at han ville det, at jeg skulle sitte på med han, når han dro til søstera mi, for å kjøpe den nevnte hasjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og under dette korte besøket.

    Så hadde Glenn Hesler med seg ei dame, (husker jeg).

    Og dette var som en overraskelse for meg, (husker jeg).

    For jeg hadde aldri hørt om, at Glenn Hesler engang hadde kyssa ei dame, før det her.

    Og Glenn Hesler, han er vel født i 1971, (eller noe sånt).

    Så han var bare et år yngre, enn meg, da.

    (Hvis det ikke var to år yngre, da.

    Noe sånt).

    Og jeg var jo over tredve år, på den her tida.

    Og det må vel Glenn Hesler ha vært og, (tror jeg).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så det at han plutselig fikk seg ei pen dame, da han passerte tredve år.

    (Når han aldri hadde kyssa ei dame, før det her, engang.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Det kom som en overraskelse for meg da, (må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med at Glenn Hesler hadde fått seg dame, forresten.

    Dette var også ei pen blondinne, (husker jeg).

    ‘Deilig’, er kanskje et ord, som hadde passa, på hu dama, til Glenn Hesler, (må jeg vel nesten si).

    (Noe sånt).

    Og dette var forresten ei dame, som hadde gått i klassen hans, en gang i tida, (eller noe sånt).

    Mener jeg at Glenn Hesler sa.

    Da jeg spurte han, om hvor han hadde fått hu dama fra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Pia, (det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    Så mener jeg å huske det, at Glenn Hesler, så rart på meg.

    Fordi at jeg ble igjen en stund, hos Pia, når jeg først var der, da.

    (Og så gikk jeg heller hjem igjen, da).

    For Glenn Hesler, (og dama hans), de skulle kjøre igjen, med en gang, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år før det her.

    (På slutten av 90-tallet, må det vel ha vært.

    Muligens da jeg hadde HiAce-en.

    Altså i 1996 eller 1997 da, isåfall).

    Så sa Glenn Hesler til meg, en gang, (husker jeg).

    At han ikke likte det.

    At jeg besøkte han.

    I Nordbyveien, på Skjetten.

    For mora og stefaren hans.

    De pleide noen ganger å sitte i nettoen, (altså kliss nakne), i stua deres der, da.

    (Sa Glenn Hesler).

    For Glenn Hesler flytta tilbake til gutterommet sitt, da.

    Etter at han, (av en eller annen grunn), ville flytte ut, fra Ungbo, da.

    (Hvor jeg hadde skaffa han et rom, (ved å prate for han, med Ungbo-dama), på begynnelsen av 1994 en gang, var det vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne naken-pratinga, til Glenn Hesler, den husker jeg at jeg undret meg over, forresten.

    For jeg hadde jo vært hos Glenn Hesler og dem, og lånt PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Mens jeg gikk det siste året, ved NHI.

    For å få ferdig det kryssordprogrammet, som jeg dreiv på med, studieåret 1991/92, da.

    Og fra disse ‘påske-besøkene’.

    (Som vel må ha vært en 4-5 besøk.

    Eller noe sånt).

    Så kan jeg ikke huske det.

    At foreldre hans satt nakne i stua liksom, da.

    Og det tror jeg nok at jeg ville ha huska, hvis jeg hadde sett det, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ting, som jeg undret meg over, en gang, da jeg besøkte Glenn Hesler, i Nordbyveien, (på Skjetten), husker jeg.

    Og det var da jeg så PC-en hans.

    (Rundt årtusenskiftet en gang, kan det vel ha vært).

    At han liksom hadde skrudd meg av, på ICQ, da.

    (Eller om det kan ha vært, på MSN).

    Sånn at han ikke kunne se det, (med en gang), hvis jeg for eksempe sendte en melding, da.

    Mens han vel ikke hadde gjort det samme, med for eksempel Alex fra Torshov aka. Darkdog da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Hvis jeg husker det riktig, da).

    For jeg hadde vel latt PC-en min stå på.

    Med ICQ, (eller om det var MSN), på da.

    Mens jeg var og besøkte Glenn Hesler.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg dreiv antagelig å lasta ned noen filmer eller noe musikk, (eller noe sånt), da.

    Siden jeg vel hadde fått meg bredbånd, (på den her tida), antagelig.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og da ble jeg nesten litt såra, (husker jeg).

    For jeg hadde vel innbilt meg det, (på rundt den her tida), at Glenn Hesler liksom var kameraten min, da.

    Men etter disse to episodene.

    (Det at han sa at foreldra hans pleide å sitte nakne i stua.

    Og det med at han hadde slått meg av, på ICQ, (eller om det var MSN)).

    Så var jeg nok ikke helt sikker på det, om Glenn Hesler egentlig var kameraten min, da.

    (Eller om han bare lot som).

    Og da han plutselig fikk seg en deilig blondinne-kjæreste og.

    Så lurte jeg vel litt på det.

    Om hvordan Glenn Hesler, hadde klart å få tak i, hu pene dama, da.

    Om dette kunne ha vært, fordi at han var noe slags kriminell, (eller noe sånt), da. .

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Det her er sånn genser, som jeg har skrevet om, i siste kapittel, av Min Bok 5, at broren min Axel hadde, (i hvit farge), rundt årtusenskiftet

    genser axel

    https://www.google.no/search?hl=en&q=screenshots+trance+movie&bav=on.2,or.r_qf.&bvm=bv.44442042,d.d2k&biw=1024&bih=653&um=1&ie=UTF-8&tbm=isch&source=og&sa=N&tab=wi&ei=wyFZUdyaGOOY0QXZ84HIBg#imgrc=fzEMV4D8QVCzyM%3A%3BRNImeD_YsGrsGM%3Bhttp%253A%252F%252Fd97a3ad6c1b09e180027-5c35be6f174b10f62347680d094e609a.r46.cf2.rackcdn.com%252Fcache%252F9f%252Ffe%252F9ffe44b686aab7a1e1db94faa041df8f.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.foxsearchlight.com%252F%3B530%3B289

    , , , ,