johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 200: Mer fra slutten av 2003

    Rundt månedskiftet november/desember, i 2003, (må det vel ha vært).

    Så var jeg halvferdig med studiene mine, (jeg gikk på et bachelor-studie, i IT), ved ingeniørhøyskolen.

    (Selv om min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt ‘Dagga’), og meg, ikke hadde fått til noe særlig, i tredje semester.

    For jeg fokuserte mest på å lære meg Linux, på en Toshiba laptop, som jeg kjøpte, på Elkjøp, (på Carl Berner).

    Men den laptop-en, den slutta plutselig å fungere.

    (Midt i tredje semester).

    Og Elkjøp, (på Carl Berner), de brukte en måned eller to, på å fikse den laptop-en, da.

    Og jeg ville ikke bruke min stasjonære PC, til å lære Linux på.

    For min stasjonære PC, den brukte jeg til chatting og som multimedia-anlegg, osv.

    (Så den PC-en, den ønsket jeg at skulle være stabil, da).

    Og Dagga, som var tidligere popstjerne.

    Han var litt umotivert, i tredje semester.

    Siden hu pene Vestlandsdama, hadde flytta tilbake, til Vestlandet.

    Så det gikk litt trått, på skolen, i tredje semester, da.

    Men jeg lærte meg mye likevel.

    Siden jeg hadde en slags datalab, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Og der hadde jeg satt opp et trådløst nettverk.

    Og jeg dreiv også, (sammen med Dagga), og lærte meg Linux, på laptop-en min, da.

    Og jeg hadde faktisk klart, (mer eller mindre tilfeldig), å installere en ‘dual bot’, på laptop-en min, (på den her tida), husker jeg.

    Sånn at man kunne velge, når man startet laptop-en.

    Om man ville bruke Linux eller Windows, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke skulle ha noen eksamener, dette semesteret.

    (Siden jeg hadde jobba mye, sommeren før dette semesteret, (og var litt utslitt).

    Og siden det ble problemer med Linux-faget, grunnet problemene med den laptop-en.

    For da fikk vi vel ikke gjort en obligatorisk oppgave,  (mener jeg å huske).

    Og jeg jobbet også mye, som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, dette semesteret).

    Så hadde jeg en del fridager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Siden julestria først tok av for alvor, i de to Rimi-butikkene, som jeg jobbet, litt uti desember.

    Så jeg hadde ikke så mange jobbdager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Og jeg hadde heller ikke så utrolig dårlig økonomi.

    For jeg hadde fått et forbrukslån, hos DNB på Aker Brygge.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    For jeg ville gjøre overgangen tilbake til studielivet litt myk, da.

    Siden jeg var vant til å jobbe som butikksjef.

    Og jeg derfor hadde hatt en grei inntekt, (selv om det var en slitsom jobb).

    Og jeg ble litt deprimert, over det, at jeg hadde slutta som butikksjef.

    For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det, (at jeg slutta som butikksjef), til slekt og kjente, da.

    (Som kanskje da ville prate negativt om meg, og si det, at det var meg det var noe galt med.

    Når jeg selv nok mente det, at det var Rimi, som det var noe galt med, da).

    Så derfor ville jeg ha litt ekstra penger, som student.

    Sånn at jeg kunne spise god mat, som ferdigpizza og iskrem, og sånn, omtrent hver dag, da.

    For å unngå at jeg ble for deprimert, etter at jeg slutta, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde noen rolige dager, rundt månedsskiftet november/desember, i 2003, da.

    Og jeg tenkte litt fremover, mot studietidens slutt, osv.

    For fremtidsutsiktene, for oss bachelor IT-studentene, ved HiO IU.

    De var bra.

    For samfunnet trengte IT-folk, rundt 2005, da vi var ment å være ferdige, med utdannelsen vår, (kunne man lese om, i avisene), da.

    Så jeg lå nok an til å få en jobb, med 500-600.000 i årslønn, (eller noe sånt), når jeg var ferdig med studiene mine, halvannet år, inn i fremtiden, da.

    (For jeg hadde jo også jobbet som leder, i Rimi, i mange år.

    Og også studert, i to år, ved NHI, (på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet).

    Så jeg hadde mye annen relevant erfaring, enn kun HiO IU, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så på som et av problemene, iforhold til om jeg kom til å oppnå suksess, i arbeidslivet.

    Etter endt studier, ved HiO IU.

    Det var det, at jeg hadde begynt å fått noen stygge rynker, i trynet, i årene før jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen.

    Jeg hadde blant annet fått en dyp rynke, på haka, mens jeg lå i senga mi, (i Rimi-leiligheten min), og så på en eller annen film, (husker jeg).

    Og jeg hadde også fått en del rynker, rundt og mellom øynene.

    På den tida jeg var på sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje prøve, å få gjort noe med disse rynkene, før jeg måtte på jobbiintervjuer osv., sommeren 2005.

    (Etter endt studier, ved ingeniørhøyskolen).

    Og noen uker før det her.

    Så hadde jeg vært innom et parfymeri, på Frogner.

    (Mens jeg gikk den ganske korte veien hjem, fra ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, i Vika.

    Og til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Og hu litt eldre dama, som jeg prata med, på det parfymeriet, på Frogner.

    Hu sa det, at jeg måtte gå til et hudpleie-senter, for å finne noe som virka, mot de rynkene, som jeg hadde fått meg, da.

    Så da jeg plutselig skjønte det, at jeg hadde en del fridager, like før jul, i 2003.

    Så ringte jeg til et hudpleiesenter, da.

    Og bestilte en time, hos dem.

    Men da syntes jeg at det var sånn, at jeg overhørte det, at ei av de som jobba der, sa i bakgrunnen.

    (Mens jeg ringte).

    At: ‘Han kjenner jeg’, (eller noe sånt).

    Så da ble det litt flaut, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg trodde kanskje at det kunne være hu fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg hadde møtt, på den biffmiddagen, som Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal hadde hatt, i en biff-restaurant, i det samme nabolaget, som Rimi Karlsrud holdt til i.

    (Som butikksjef Kristian Kvehaugen fra Rimi Bjørndal og min assistent-kollega Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), også hadde vært med på).

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra fra våren 1996 til høsten 1998).

    Dette var vel noen måneder før jeg hadde den Rimi Bjørndal-personalfesten, våren 1997, (var det vel).

    Og hu dama, hu traff jeg jo igjen, på utestedet Strauss, i Oslo sentrum, den samme kvelden.

    Og hu hadde nesten blitt med meg hjem, (mener jeg å huske).

    Og hu jobba i en hudpleie-salong, i Bjerregaards gate, (som var rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, på St. Hanshaugen), da.

    Jeg forstilte meg det, at den hudpleie-salongen, som hu Rimi Karlsrud-dama jobba i.

    Kanskje hadde gått konkurs.

    Og at hu istedet hadde begynt å jobbe, i en konkurrerende bedrift, da.

    (Nemlig den jeg ringte til, da).

    Noe sånt.

    Så jeg ringte tilbake til dette firmaet, noen dager seinere, (var det vel).

    Og avlyste den timen, da.

    Og gikk istedet til et hudpleie-senter, (som muligens var i den samme kjeden, som de jeg hadde ringt til), på St. Hanshaugen.

    (Ikke så langt unna Narvesen-kiosken der).

    Og bestilte time, av ei pen blondinne, i 20-årene kanskje, der.

    Men hu misforstod hva jeg ønsket.

    (Nemlig å få råd om hvordan jeg skulle bli kvitt noen spesielle rynker rundt øynene og på haka, da).

    Så hu blondinna satt meg opp på noe som het ‘ansiktsbehandling’, (mener jeg å huske).

    Og da jeg dro tilbake dit, for å ha den timen, noen dager seinere.

    Så var det ei dame, med mørkt, krøllete hår.

    I 50-60 åra, vel.

    Som skulle liksom ‘behandle’ trynet mitt, da.

    (Ei som jeg seinere har tenkt, at ligna på ei kurslederske, fra da jeg dro på språkreise, til Brighton, med STS, sommeren 1985.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg ble vel bedt om ligge ned, på en seng, i et rom, på den hudpleie-salongen, da.

    Og hu dama med det krøllete, mørke håret.

    Hu smurte flere kremer, i trynet mitt, da.

    Og hu gikk også og henta en ekstra krem, for menn, var det vel hu sa.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom hjem igjen.

    Så så jeg så bleik ut i trynet, (syntes jeg).

    Så jeg dro og tok en soltime, i et solstudio, rett over gata cirka, for Rimi-bygget, hvor jeg bodde.

    (I Waldemar Thranes gate).

    Men jeg syntes at trynet mitt så så rart ut, etter denne såkalte ansiktsbehandlingen og soltimen, da.

    Det var liksom som at huden i trynet mitt, hadde blitt veldig tynn og stram, (eller noe sånt)

    (Og de nevnte rynkene hadde ikke gått bort, da).

    Så jeg lurer på om det var noe tull, med de kremene, som hu dama, på det hudpleiesenteret, hadde smurt i trynet mitt, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).


    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

    Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).

    Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).
    Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.
    Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.
    Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde ‘dratt’ henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.

    For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.
    Noe sånt.
    Og det som jeg mener at jeg overhørte.

    Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.


    Og det ble Henriette med på, da.

    Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.

    Men seinere så så jeg det.

    At på innsida av døra, til herredoen der.

    Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at ‘her ble jeg sugd’.

    (Noe sånt).
    Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.

    Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.

    (Da jeg la merke til den her grafittien).
    At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.

    For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.
    På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.

    (Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).

    Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi’s hovedkontor, (husker jeg).

    Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.

    Så dette må ha vært før sommeren 2002.

    (Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

    Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).

    (Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).

    Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.

    Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.

    (Av en eller annen grunn).

    Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).

    (Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).

    Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.

    Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.

    Hvem vet).

    Og etter dette møtet.

    Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).

    Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.

    Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.

    Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.

    (På en slags truende måte, må man vel si).

    Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.

    (På et slags bord, eller noe sånt, vel).

    Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).

    (Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).

    En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.

    Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).

    Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.

    (For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine ‘undersotter’, fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).

    Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.

    Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.

    (Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).

    Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.

    Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.

    Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.

    (Noen uker eller måneder seinere).

    Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).

    (For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).

    Som jeg hadde pleid å  henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

    Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.

    Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.

    Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).

    Og Jørn, (fra Helgeroa).

    Han sa det.

    At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.

    Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.

    Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.

    (Om det ble en ripe i CD-en hans).

    Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.

    (Det er mulig).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 198: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).


    Så sa min lederkollega Toro, (også kjent som Thor Arild Ødegaard), det til meg, en gang, (husker jeg).

    At lillebroren hans, også drev og lasta ned filmer og musikk, fra nettet.

    (Sånn som jeg pleide å gjøre.

    For mange av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg liksom pleide å bruke det som en slags ‘ice-breaker’, ovenfor nye ‘undersotter’, når jeg jobbet som leder, i Rimi.

    At jeg pleide å spørre dem om det var noen filmer eller noe musikk de så etter.


    Som jeg skulle prøve å finne for dem, på nettet, (mens jeg dreiv og leita etter musikk og filmer til meg selv), da.
    For å liksom prøve å ‘bryte isen’, og få en god tone, ovenfor de ansatte, i butikken, da.

    Siden jeg jo var vant til å jobbe, som leder, i Rimi, på en tid, (på slutten av 90-tallet).

    Som det jo var oppgangstider.

    Og da var det vanskelig å få tak i nok folk, til å jobbe, i butikken, husker jeg.

    Så jeg ble litt vant til, å nesten måtte godsnakke, med medarbeiderne, i de Rimi-butikkene, som jeg jobba i, da.

    Så det ble en del av jobben, (må jeg si), for meg, å liksom prøve å være jovial, (og liksom ikke skremme), de ansatte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

     Men men.
    Så Toro introduserte plutselig lillebroren sin for meg, da.

    Like etter at jeg hadde begynt å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen, (og samtidig begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal).
    Må det vel ha vært.
    Men han lillebroren til Toro.

    Han så jo ut som en liten pjokk, (må jeg vel si, at jeg syntes).


    Så det syntes jeg at ble litt flaut, (husker jeg), å stå i butikken der, og prate med han unge gutten, da.

    Så jeg sa ikke noe til han lillebroren til Toro, da.

    (Må jeg innrømme).
    For det var ikke sånn at jeg egentlig syntes at det var _så_ artig liksom, å laste ned filmer og musikk, fra nettet.

    Men jeg gjorde nok dette mest, for å liksom prøve å bli litt kjent, med de ansatte, i de butikkene jeg jobba i,  (som Rimi-leder), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Noe jeg jobba som, fra høsten 1994 til våren 1996.

    Var det vel).

    Så sa en gang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, at butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, burde dra og kikke, på en annen Rimi-butikk, som het Rimi Siggerud.

    Siden denne butikken nettopp hadde blitt gjort om, til mellomsortiment, (eller noe sånt).

    Og i den butikken, så var min tidligere overordnede, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, butikksjef.

    Og jeg var passasjer, mens Elisabeth Falkenberg kjørte ut i ‘skogen’ der, da.

    (Som Leif Jørgensen kalte det.

    Han sa en gang, (etter at jeg flytta til Rimi-boligene på St. Hanshaugen, hvor han var en av naboene), at han jobba ute i skogen, på Rimi Siggerud.

    Og at jeg, (som på den her tida jobba på Rimi Bjørndal), jobba i ‘gettoen’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Rimi sin nye stor-butikk, Rimi Mortensrud, skulle åpne.

    På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Så skulle kassamedarbeider Jørn, (fra Helgeroa), sitte på med meg, hjem til sin student-leilighet, på Skullerud, (etter jobben), husker jeg.

    Jeg spurte Jørn, om det var greit, at vi kjørte en tur innom Rimi Mortensrud.

    For å se hvordan den butikken hadde blitt.

    Og det sa Jørn at var greit, da.

    Så jeg kjørte i cirka fem minutter, på Europaveien da, (eller hva den veien mellom Ryen og Mortensrud heter igjen).

    Men det ble bomtur.

    For det visste seg det, at Rimi Mortensrud.

    Den butikken, den var ikke oppe så lenge, som jeg hadde forestilt meg, da.

    Så Rimi Mortensrud var stengt, da Jørn fra Helgeroa og meg, dukka opp der.

    Så vi fikk ikke gått inn der, for å se, hvordan den butikken hadde blitt seende ut, da.

    Så jeg kjørte bare tilbake igjen, mot Lambertseter og Skullerud.

    Og da jeg tok av Europaveien, (blir det vel), for å kjøre opp mot Rimi Nylænde, (i Lambertseterveien).

    (Like ved Statoil-stasjonen på Abildsø der).

    Så var det plutselig speilblankt, (husker jeg).

    Og Sierra-en min mista veigrepet, husker jeg.

    Så jeg måtte pumpebremse.

    Og kjempe for å få tilbake veigrepet, da.

    Jeg fikk vel ikke tilbake veigrepet helt, (mener jeg å huske).

    Men jeg klarte å pumpebremse, sånn at bilen stoppa, før den kjørte av veien.

    (Noe sånt).

    Og jeg stoppet noen meter foran en annen bilist, (ei dame vel), som hadde sklidd av veien og ut i grøfta, (husker jeg).

    (Så hu ble kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden jeg hadde klart å holde bilen på veien.

    Noe hu selv ikke hadde klart.

    På det glatte føret).

    Så måtte jeg jo kjøre videre igjen.

    (I tilfelle det kom noen biler bak meg).

    Selv om det var glatt.

    Så jeg kjørte forsiktig videre, da.

    Og jeg kjørte først Jørn hjem til Skullerud, (som var en liten omvei).

    Og så kjørte jeg hjem til St. Hanshaugen, vel.

    (Hvis jeg ikke kjørte nedom sentrum, for å kjøpe meg en hamburger, på Burger King, i Karl  Johan, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

    Så var det sånn, at Nordstrand-Hilde en gang sa til meg det.

    At Benny, (som egentlig het Benedikte), sin lillesøster, nemlig Henriette, hadde blitt prata stygt til, fra Hansa/Borg-selgeren.

    Han Hansa/Borg-selgeren.

    Han hadde nemlig sagt til Henriette det.

    At: ‘Kan ikke du vaske meg også?’.

    Mens Henriette dreiv og vaska dørene til melkekjøla, (eller noe sånt).

    (Ifølge låseansvarlig Nordstrand-Hilde, da).

    Og dette måtte jeg da ta opp, med han Hansa-selgeren, da.

    Og dette så jeg på som en ubehagelig oppgave, husker jeg.

    Så jeg drøyde dette, i en del uker, (hvis ikke det var måneder), husker jeg.

    Siden at jeg syntes at det var et rimelig flaut tema, å ta opp, da.

    (Og siden det ikke var så ofte, at han Hansa-selgeren, var innom butikken, da.

    Så det var lett å glemme, å ta opp dette, også).

    Men til slutt, så mannet jeg meg opp, og gikk bort til han øl-konsulenten, (som som ølstablere flest, var veldig kraftig og tett bygget), da.

    (Dette var en kar, i 30-40-årene, vel.

    Som hadde kort og krøllete mørkt hår, (mener jeg å huske).

    Og han karen, han hadde tidligere vært Borg-konsulent, tror jeg.

    (Og han var fra Østfold vel, muligens).

    Men så kjøpte vel Hansa opp Borg, tror jeg.

    Og så ble han karen Hansa-konsulent istedet, da.

    Noe sånt).

    Og han Hansa-konsulenten.

    Han svarte bare det.

    At han skulle begynne i et nytt distrikt, (eller om det var i en ny region), uka etter.

    Så vi kom ikke til å få se noe mer, til han, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var så nervøs, da jeg tok opp det her.

    Så jeg sa ikke noe mer, da.

    Men jeg forklarte om hva som hadde blitt sagt, i den her samtalen, (mellom Hansa-konsulenten og meg).

    Til mine lederkolleger, (på Rimi Nylænde), da.

    Og det var assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    For disse to unge blondinnene, (som begge vel var i begynnelsen av 20-årene, på den her tida), de var de ‘lavere’ lederne, som jeg hadde arvet, fra butikksjef Audi-Monika, da.

    Da jeg ble butikksjef, for min første butikk, nemlig Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), høsten 1998).

    Og jeg så aldri noe mer til han Hansa-konsulenten, da.

    For da tror jeg nok at jeg hadde tatt opp det her med distriktsjefen, (eller noe sånt), også.

    For som fersk butikksjef, så var ikke det her en enkelt ting, å ta opp, husker jeg.

    Så jeg var vel ikke så sikker, når det gjaldt hvordan jeg skulle hanskes, med den her seksuelle trakasseringen, (må man vel kalle det), av hun lagerhjelpen Henriette, da.

    Men jeg fikk ihvertfall til slutt mannet meg opp nok, til at jeg turte å ta opp denne følsomme saken.

    Og klage, direkte til han Hansa-konsulenten, da.

    Siden han hadde griseprata, til hu unge Henriette, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Mer om Min Bok 5

    Når det gjelder Min Bok 5.

    Så har jeg mista litt oversikten nå, over hvilke kapitler det var, som jeg publiserte, fra to forskjellige bibliotek, her i Walton.

    Så jeg får bare gå videre med Min Bok 5, tror jeg.

    Og så får jeg heller skrive i forordet, til den boken.

    At enkelte kapitler, kan være litt ‘harry-e’, siden jeg ikke har fått redigert alle kapitlene like bra.

    (Siden jeg har publisert noen kapitler, fra biblioteket.

    Og på bibliotekene her i England, så kan man bli litt stressa noen ganger, når man bruker internett.

    Siden man bare kan være logget på, i en time, av gangen.

    Og det finnes også begrensninger, for hvor lenge man kan være logget på, i løpet av en hel dag.

    Og det finnes jo heller ikke norske bokstaver, på tastaturene, her i England.

    Så noen av de siste kapitlene, har nok blitt litt (ekstra) harry-e, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ,

  • Det her er det diskoteket, (i Løkken), som jeg har skrevet om, i Min Bok 5. Det var min assistent-kollega, (på Rimi Bjørndal), Irene Ottesen, som anbefalte meg, å dra på ferie, til Løkken, (da jeg nevnte det, at jeg kanskje skulle dra på bilferie, sommeren 1996). Jeg hadde aldri hørt om denne feriebyen engang, (før Irene Ottesen nevnte den), hvis jeg skal være ærlig

    pakhuset løkken

    http://www.dagbladet.no/2013/06/02/nyheter/danmark/drapsforsok/lokken/27486122/

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 197: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Jeg gikk jo læretiden min, i Rimi, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), fra 1993 til 1996.

    Jeg begynte som kasserer deltid der, høsten 1993.

    Og ganske raskt, så ble det sånn, (etter at Elisabeth Falkenberg ble ny butikksjef der), at jeg ble mye brukt, ute på ‘gølvet’ i butikken, med å stable varer, osv.

    Og så ble jeg låseansvarlig, i den samme butikken, sommeren 1994.

    Og så ble jeg aspirant, i den samme butikken, høsten 1994.

    Og så ble jeg assisterende butikksjef, i den samme butikken, på nyåret, i 1995.

    Men jeg hadde jo gått mange læretider, i Norge.

    Jeg hadde jo gått en læretid på ungdomsskolen, (hvor jeg blant annet hadde handelsfag, som valgfag).

    Og jeg hadde jo gått en læretid, på handel og kontor, (på videregående), i tre år.

    Og jeg hadde jo gått en læretid, i matbutikken CC Storkjøp, i Drammen.

    Og jeg hadde jo gått en læretid, de to årene, som jeg studerte informasjonsbehandling, ved NHI.

    Og jeg hadde jo gått en læretid, de par årene, som jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Men jeg måtte likevel gå en nye læretid, i Rimi.

    Så jeg gikk altså minst seks læretider, i Norge.

    (Eller minst Sju læretider, hvis jeg også tar med om det, at jeg også gikk en slags læretid, i Rimi.

    Den tida jeg jobba, på Rimi Munkelia, ved siden av militæret, fra juletider, i 1992.

    Og jeg husker at jeg jobbet, på Rimi Munkelia, da åpningssermonien, for Lillehammer-OL var, i 1994.

    Så jeg jobba også på Rimi Munkelia, i et par år, da.

    Selv om jeg jobba mest, på Rimi Nylænde, etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Før jeg ble assisterende butikksjef.

    Og tjente ‘fantastiske’ 140.000 i året, (var det vel).

    Så min karriære, i Norge, den gikk egentlig veldig tregt.

    Og jeg fikk lite lønn, for alt strevet, (må jeg si).

    Så jeg må si at mitt liv i Norge, på mange måter var en fiasko.

    Selv om jeg ble butikksjef til slutt.

    Så var veien dit veldig lang.

    Og jeg fikk dårlig betalt, for alt strevet, (og alle læretidene mine), må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg gikk min sjuende læretid, (eller hva det var), i Norge.

    Så var det en høy kar, (med lyst hår vel), som var Bakers-sjåfør, (og som pleide å levere brød, til Rimi Nylænde), husker jeg.

    Og på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så dukket han Bakers-sjåføren plutselig opp, i den butikken, (husker jeg).

    Han sjåføren, han hadde da blitt forfremmet, til regionsjef, (eller noe sånt), i Bakers, (husker jeg).

    Og han liksom syntes litt synd på meg, (syntes jeg at det virka som).

    Siden jeg liksom måtte jobbe, ute i Follo, da.

    (Og ikke i Oslo, hvor jeg hadde pleid å jobbe, under den sjette og sjuende norske læretida mi, eller hva man skal kalle det).

    Men jeg er jo fra Berger.

    Og Berger er jo et enda mindre sted, enn Langhus, (må man vel si).

    Så jeg syntes egentlig at det var litt artig, å jobbe på et sted, som minnet meg litt om hjemstedet mitt kanskje, da.

    Men det er mulig, at de ‘butikk-folka’, som jeg ble kjent med, da jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter.

    At de trodde det, at jeg var fra Oslo.

    Og at de ikke visste det, at jeg var fra Berger.

    Hva vet jeg.

    Det var vel aldri noen som spurte meg, om hvor jeg var fra, på den tida, som jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Altså fra høsten 2000 til våren 2001).

    Så var det sånn, at en kveld, så satt jeg hjemme, og fulgte med, på hvordan Everton gjorde det, i en Premiere League-kamp, mot Arsenal.

    Og på den her tida, så var Everton et lag, som ikke pleide å ligge så høyt oppe, på tabellen.

    (Det var nære på, flere ganger, ihvertfall et par ganger, på 90-tallet, at Everton nesten rykket ned).

    Så på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så var det nesten som noe litt deprimerende, å sjekke fotball-resultatene, fra England, (husker jeg).

    (Siden jeg holdt med Everton, da.

    Et lag som gjorde det ganske bra, på 70 og 80-tallet.

    Men som hadde en del svake sesonger, litt ut på 90-tallet, da).

    Så da jeg så det, at Everton hadde scoret to ganger, mot Arsenal, (som var et veldig sterkt lag, på den her tida).

    (Stillingen i den kampen, var vel 2-2, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Litt ut i andre omgang, vel).

    Så fikk jeg lyst til å se denne kampen, på TV, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo Canal Pluss.

    (Jeg kjøpte meg jo en parabolantenne, for noen av pengene, som jeg fikk, etter at mora mi døde, (i 1999).

    Siden mora mi visst hadde hatt en slags livsforsikring).

    Og da gikk jeg forbi Kiwi-butikken, til Tom, (fra ‘Tom-gjengen’ og Lørenskog).

    (En butikk som lå i Waldemar Thranes gate.

    Et par kvartaler nærmere Bislett stadion.

    Enn der jeg selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5).

    For like ved siden av butikken til Tom, (fra Tom-gjengen).

    Så lå det en slags sportspub, (hvor jeg tidligere hadde sett Rosenborg slå et tysk lag vel, i en Europacup), husker jeg.

    (Dette var den samme puben, hvor min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra bandet Autopulver, som kalte seg ‘Dagga’), en gang tok en utepils, (et par år seinere), husker jeg).

    Da jeg kom ned i kjelleren, på den her bydels-puben.

    Så viste de Everton-kampen, på TV-skjermene der, (husker jeg).

    Men jeg hadde jo hatt masse problemer, på jobben, på Rimi Kalbakken.

    Og når jeg endelig skulle gjøre noe annet, enn å gruble, over problemene, i den butikken.

    Hva skjedde da?

    Jo, i den puben, så oppholdt en av mine butikksjef-kolleger, (i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt), seg.

    Dette var en litt lav kar, (i tjueårene vel), med mørkt hår, (husker jeg).

    Jeg husker ikke hvilken butikk, som han var butikksjef i.

    Men det kan ha vært en i Trondheimsveien, kanskje.

    (Siden flere av Rimi-butikkene, i Anne Neteland sitt distrikt, (inkludert Rimi Kalbakken, hvor jeg jobbet som butikksjef), lå i nettopp Trondheimsveien, da).

    Jeg hadde ikke sett han butikksjefen, på denne puben før.

    Men jeg nikket vel, og sa ‘hei’, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg ble litt nedfor, av å se han ‘filuren’, i den puben.

    For jeg trengte liksom litt avveksling, fra jobben, da.

    Og jeg hørte vel også det, at han butikksjefen, begynte å prate om meg, til sine kamerater, i dette lokalet, da.

    Og han sa vel noe sånt, som at det var synd på meg.

    Som hadde hatt så mye problemer på jobben.

    Og når jeg så stakk huet ut av leiligheten min.

    Så dukka det jaggu opp en Rimi-kollega, på min lokale pub og.

    (Noe sånt, var det vel, som han butikksjef-kollegaen min sa).

    Dette var vel forresten en slag Vålerenga-pub, på den her tida, (tror jeg).

    Siden Vålerenga pleide å spille hjemmekampene sine, på Bislett stadion, (som lå et steinkast unna denne St. Hanshaugen-puben), på den her tida.

    (Selv om Vålerenga ‘flytta’ til Ullevål stadion, på 2000-tallet en gang, vel.

    Så det var vel bare i noen år, på 90-tallet for det meste, at Vålerenga spilte hjemmekampene sine, på Bislett stadion.

    Noe sånt.

    Og da Bislett stadion ble revet, mens jeg studerte, på ingeniørhøyskolen, (hvor jeg studerte fra høsten år 2002 til våren 2004), vel.

    Så må jeg innrømme at jeg plukket opp noe små biter, av muren, fra Bislett stadion.

    Da jeg gikk forbi rivetomten, en kveld.

    Og disse bitene, av Bislett stadion, de har jeg sammen med de andre tingene mine, (fra Norge), hos City Self-Storage).

    Så jeg lurer på om han butikksjef-kollegaen min, var Vålerenga-fan.

    Det er mulig.

    Og Everton tapte vel den Arsenal-kampen, med 3-2, (tror jeg).

    Men et år eller to senere, så dukket talentet Wayne Rooney opp, på Everton.

    Og da scoret han et vinnermål, mot nettopp Arsenal.

    Høst-sesongen 2003, kan det vel kanskje ha vært.

    (Hvis det ikke var året før).

    Og det var sjelden kost, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

    At Everton klarte å slå, ‘gigant-lag’, som Arsenal, og så videre.

    Og jeg hadde kanskje et kjedelig liv, i Norge.

    Så ting som fotballresultater.

    (Spesielt hvordan Everton gjorde det).

    Det hadde litt å si, for humøret mitt, og så videre, da.

    Så jeg ble nok litt mer oppstemt, etter at Everton fikk David Moyes som manager.

    For cirka ti år siden.

    Og etter at Everton så begynte å gjøre det bedre, i Premiere Leauge, og så videre.

    (Spesielt i enkeltkamper, mot de beste lagene, så ble Everton bedre, under David Moyes, må man vel si.

    Og det syntes jeg at var artig da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så jobbet jeg jo sammen med blant annet Hava Özgyr der, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og Hava Özgyr, hun bodde jo, på Holmlia.

    Så hun pleide ofte å ta den samme bussen eller T-banen, ned til sentrum, som meg, (husker jeg).

    Og en gang, som Hava Özgyr og jeg, satt på en slags ringbuss, som gikk mellom Bjørndal og Mortensrud.

    (Den bussen var liksom som en slags forlengelse, av T-banen, som nettopp hadde blitt bygget ut, fra Skullerud, til Mortensrud, da).

    Så sa Hava Özgyr der, (husker jeg), at hu hadde blitt kjent med en låseansvarlig, på Rimi Mortensrud, (som da var en helt ny butikk), husker jeg.

    Eller, da Rimi Mortensrud åpnet, så jobbet jeg jo, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Så dette må ha vært før Rimi Mortensrud åpnet.

    Så det må ha vært snakk om Rimi Klemetsrud, tror jeg.

    (En butikk som lå på cirka det samme stedet, som Rimi Mortensrud ble bygget.

    Men navnet på butikken ble endret, (da de bygget nytt senter), av en eller annen grunn).

    T-banen begynte kanskje å gå til Mortensrud, før Mortensrud Senter, var helt ferdig.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men før T-banen begynte å gå til Mortensrud.

    Så gikk blant annet 71-bussen, helt fra Bjørndal og ned til Jernbanetorget.

    Så det kan ha vært for eksempel 71-bussen, som Hava Özgyr og jeg, satt på, da Hava Özgyr fortalte meg det, at hun hadde blitt kjent med, han her låseansvarlige, da).

    Jeg vet ikke hvem han Rimi Klemetsrud-låseansvarlige var.

    Eller hvorfor Hava Özgyr fortalte meg om det her.

    Jeg bare kom på at hu fortalte meg om dette, (en gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Axel var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Så fortalte han meg det, at han og faren hans, (Arne Thomassen), hadde møtt en tysker, som var innpåsliten, (eller noe sånt), da de bodde nede i Spania, (hvor Axel vel bodde, på rundt den tida, som jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noe jeg jo jobbet som, fra høsten år 2000 til våren 2001).

    Og da hadde visst Arne Thomassen sagt til han tyskeren, noe sånt som at: ‘Vi habe der maskinpistol unt vi habe der gasskammer. Maskinpistol, gasskammer. Maskinpistol, gasskammer’.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor Arne Thomassen hadde sagt de setningene, til en tysker, (som jeg aldri hadde hørt om før), det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at Axel veit det.

    (For jeg ble vel litt satt ut, av den her ‘drapsmetode-pratinga’.

    Det er mulig).

    Men dette var kanskje ment som en slags trussel, mot meg, (på en eller annen måte)?

    Var Arne Thomassen og Axel i noe slags kriminelt miljø?

    Hva vet jeg.

    Men man kan vel kanskje lure på om dette var noe underfundig trussel, (eller noe sånt), fra Axel, mot meg.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    ,

  • Mer fra England

    I dag formiddag, så sjekka jeg saldoen, på kontoen min, i minibanken, ved Tesco Walton.

    (Som jeg har gjort omtrent hver dag, siden jeg sluttet å få arbeidsledighetstrygd, i slutten av april).

    Det var bortimot 400 pund, på kontoen.

    Så jeg har nå fått alle de tre savnede fjortendagers-betalingene, (fra the Jobcentre), på en gang.

    Jeg forrandret så planene mine, og tok bussen ned til sentrum, for å klippe håret mitt, (som begynte å bli rimelig langt).

    (Istedet for å dra på biblioteket og Aintree Jobcentre.

    Noe som begynte å bli rimelig kjedelig.

    Å dra på disse to stedene, mer eller mindre hver dag.

    For å si det sånn).

    Jeg dro så og kjøpte en divan, (for jeg sover på en madrass på gulvet), for 40 pund.

    Det gikk ikke an å få plass til den i en drosje, sa butikk-folka.

    Så jeg betalte ti pund ekstra, for å få den levert.

    De skulle være her mellom halv seks og seks.

    Og det er hvert øyeblikk nå.

    Da jeg kom hjem, (etter å ha handla litt mat).

    Så hadde jeg fått et brev fra Virgin, blant annet.

    De skrev at de har sperret bredbåndlinja mi, grunnet manglende innbetaling.

    (Enda jeg trodde at jeg hadde 130 pund kreditt, hos dem.

    Det har jeg lest et eller annet sted, ihvertfall.

    Men men).

    Jeg måtte kjøpe mobilt bredbånd, fra EE, for å klare å logge meg inn, hos Virgin.

    Og så betalte jeg Virgin-regningen også.

    Så om jeg nå surfer på mobilt bredbånd eller Virgin sin Wifi-linje.

    Det er jeg faktisk ikke helt sikker på.

    Men jeg finner vel ut av det etterhvert, får jeg håpe.

    Jeg så etter Haribo Pontefract Cakes, til Posegodt, på Home Bargains.

    Men jeg fant den ikke.

    Men jeg skal se om jeg får kjøpt den i morgen, eller noe.

    (I en annen Home Bargains butikk).

    Siden den varen liksom skal være månedens vare, for Posegodt, for mai-måned.

    Men den blir kanskje litt forsinket.

    Men jeg har ikke glemt den, liksom.

    Jeg har en del bilder, på Flickr, som jeg skal prøve å få postet på bloggen også.

    (Flickr har fått en terrabyte gratis plass, for bilder, forresten.

    Så de har forrandret på konseptet.

    Men interfacet var også forrandret.

    Så jeg sleit med å få postet bilder, (på bloggen), fra biblioteket).

    Da jeg var på biblioteket, så la jeg forresten også merke til det, at etikettene, (‘Info’, osv), på Posegodt, ikke så så bra ut, i Internet Explorer, (må det vel ha vært).

    De må midtstilles, tenker jeg nå.

    (For de så greie ut på min PC.

    Men jeg har jo skrevet på bloggen tidligere, (litt på fleip), at hvis man vil gjøre et nettsted multiplattform.

    Så kan man gå på biblioteket.

    Men dette er ikke noe jeg har lært, på HiO IU.

    For jeg skulka vel liksom litt for mange forelesninger der.

    Så hva som er den ‘riktige’ måten å gjøre et nettsted multiplattform på.

    Det veit jeg ikke helt, for å være ærlig.

    Men jeg får kanskje søke litt om det, på Google, (eller noe sånt), etterhvert.

    Vi får se).

    Jeg skrev også et nytt kapittel av Min Bok 5, (i går kveld), som jeg skal poste på bloggen, seinere i kveld.

    Jeg har forresten liksom levd litt i 2006, de siste par dagene.

    I går, så så jeg halve filmen ‘Click’, med Adam Sandler, på PC-en.

    Og jeg hørte på en talebok, av Anne-Kat. Hærland.

    Hvor hu prata om Rimi Hagen og Mille Marie Treschow sitt bryllup, blant annet.

    (Og jeg har også hørt på den beste indie-musikken, fra 2005.

    Blant annet Coldplay med ‘Speed of Sound’.

    De siste par dagene).

    Grunnen til at jeg har levd i 2006.

    Det er fordi at jeg ikke har hatt internett hjemme, (men kun strøm), de siste par dagene.

    Og jeg klarte å finne noen DVD-er, i et CD-album, som jeg har liggende her.

    Og dette var noen DVD-er, som jeg brant, på slutten av 2006.

    (Like etter at jeg sluttet, på Arvato).

    Og de DVD-ene, de har jeg hatt liggende, i en sånn CD-mappe, da.

    (Sammen med noen Windows CD-er, osv., vel).

    Og det CD-albumet, det hadde jeg med meg, da jeg flytta, til Sunderland, i 2011.

    Og også da jeg flytta tilbake til Liverpool, i 2012.

    Så jeg får prøve å si hadet til 2006 her.

    (Nå som jeg har fått meg internett igjen, mener jeg).

    Og heller prøve å si hei til 2013.

    Så vi får se hvordan dette går.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 196: Enda mer fra den tiden jeg bodde paa St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Altså fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så var det noen kjente ‘butikk-folk’ innom, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Jeg husker at konsulent Kjell, fra Ringnes, var innom der, av en eller annen grunn, (for Rimi Langhus lå litt utafor ‘allfarvei’, for Oslo-folk, må man vel si).

    Jeg satt da i kassa og avløste pause, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Ringnes-konsulent Kjell, han hadde hørt det, at jeg skulle slutte som butikksjef, (må det vel ha vært).

    For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen, da.

    Ihvertfall så lurte Kjell på det, om jeg fikk betalt permisjon, av Rimi, (husker jeg).

    Men da måtte jeg fortelle Ringnes-konsulent Kjell det, at det fikk jeg ikke, (husker jeg).

    Så da følte jeg meg litt dum, (må jeg vel si).

    Lønnsforhandlinger og sånn, det var kanskje ikke min sterke side.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), var også innom, på Rimi Langhus en gang, (husker jeg), mens jeg satt i kassa, og avløste pauser der.

    Det var kanskje etter at jeg hadde begynt å studere, ved ingeniørhøyskolen.

    Det er mulig.

    Henning Sanne dukka opp i butikken, sammen med noen kamerater, (husker jeg).

    Og de skulle på fisketur, (husker jeg, at Henning Sanne sa).

    Og jeg overhørte også det, at Henning Sanne sa det, til kameratene sine, at jeg hadde ‘gjort det bra i livet’, (husker jeg).

    (Hva nå Henning Sanne mente med det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobbet som, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så husker jeg det, at kassadama Gry, (som var fra Mortensrud vel), en gang sa til meg det, at ekskjæresten hennes, var innom der, (og handla i kassa hennes vel).

    Og kassadama Gry, hu klagde til meg, på ekskjæresten sin, da.

    Siden han ekskjæresten var innom, i butikken, som hu jobba i, da.

    Selv om forholdet deres var slutt.

    (Noe sånt).

    Men da visste ikke jeg helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For jeg kjente ikke detaljene rundt dette.

    Dette måtte vel bli som noe privat, mellom kassadama Gry og ekskjæresten hennes, tenkte nok jeg.

    Så jeg husker ikke om jeg tok opp denne pratinga fra kassadama Gry, med butikksjef Kristian Kvehaugen, eller en annen kollega der, (som for eksempel min assistent-kollega Irene Ottesen, som ganske ofte pleide å ta opp problemer der, med meg, ihvertfall).

    Og kassadama Gry, hu virka ikke så veldig opprørt, (over dette besøket), må jeg vel si.

    Kassadama Gry, hu virka som at hu ikke var helt sikker, på hva hu selv skulle synes, om denne ‘ekskjæreste-handlinga’.

    (Sånn som jeg husker det).

    Også spurte liksom hu kassadama Gry meg, om råd, for å få høre min mening, om det her, da.

    Men jeg svarte vel ikke noe, (mener jeg å huske).

    For jeg kunne vel ikke vite alle detaljene, rundt forholdet, mellom kassadama Gry, og hennes ekskjæreste, liksom.

    Jeg hadde vel aldri hørt om vedkommende ekskjæreste før engang, (for å si det sånn).

    Men her i England, så har de noe, som heter the Jeremy Kyle-show, (eller noe lignende).

    Og det er for folk, (gjerne fra arbeiderklassen vel), som har problemer, med det sosiale, seg i mellom, da.

    Og da får de hjelp, av talk-show-verten, (nemlig Jeremy Kyle da), til å få forslag, på hvordan de skal løse sine hverdagsproblemer, (på en bestemt måte), da.

    Men jeg hadde ikke hørt om the Jeremy Kyle-show, på den her tida.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, (til kassadama Gry), da hu spurte meg om det her, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Må det vel ha vært).

    At Toro, (aka. DJ Toro), fra Rimi Bjørndal, en gang spilte som DJ, på et ganske trangt utested, i Grensen, vel.

    Og da må det vel ha vært vår Rimi-kollega David Hjort, som dro meg med, til det utestedet, som Toro spilte plater på, da.

    (En søndag, eller noe sånt, kanskje).

    Og plutselig, så dukka det opp ei afrikansk dame, like ved der Toro stod og spilte plater, (husker jeg).

    Og hu hadde masse ringer, (av sølv eller noe sånt vel), rundt halsen, husker jeg.

    (Hvis jeg ikke så syner, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten en gang, (en jul eller noe sånt, kan det vel ha vært).

    Som jeg var på et av mine besøk, hos min søster Pia, i Tromsøgata.

    (Jeg var kanskje på besøk hos henne, et par-tre ganger, i året.

    Hvis jeg hadde lånt noen bøker av henne, (for Pia var medlem i en bokklubb), som jeg skulle levere tilbake, eller noe sånt).

    Og da, så var det sånn, at Pia sin mulatt-sønn Daniel.

    (Som vel kan ha vært i 4-5-6 års-alderen, (eller noe sånt), på den her tida).

    Han begynte plutselig å si en regle, (muligens på signal fra Pia), husker jeg.

    Og den regla, den gikk sånn her da:

    ‘Poli-en, poli-to, poli-tre, poli-fire, poli-fem, poli-seks, poli-sju, poli-åtte, poli-ni, poli-ti’.

    Og da lot jeg som at jeg skvatt, hver gang Daniel sa ‘politi’, (husker jeg).

    Men hvorfor Daniel begynte med denne regla.

    (Og hva som var så morsomt).

    Det veit jeg ikke.

    Trodde Pia og Daniel at jeg hadde noe med politiet å gjøre?

    Hadde de selv noe med politiet å gjøre?

    Hva vet jeg.

    Men det vet de vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Men jeg var som en utenforstående, i ‘heimen’ til Pia, (og Negib), vil jeg si.

    For dette med denne regla.

    Det var som noe internt.

    Som jeg ikke helt skjønte helt.

    Vil jeg si.

    (Noe sånt).

    For jeg syntes jeg merka det på Pia, at det her var noe veldig morsomt, da.

    Siden Pia liksom holdt på le da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens Daniel, (som da var en liten gutt), holdt på å rope ut denne regla si, (i sofaen deres vel), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var forresten innom hos meg, en gang, mot slutten av 90-tallet, (husker jeg).

    Dette var nok etter at jeg hadde hatt internett en stund.

    For Axel ‘babla’ om å gå på date, med damer, (husker jeg).

    Og jeg følte meg ikke helt dum, (da Axel nevnte det her), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så dette må vel ha vært etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i et par år kanskje.

    Og hatt internett en stund.

    Og begynt å gå ut på date, med damer, som jeg traff, på forskjellige chat-er, (irc osv.), på internett.

    For fra 1997 og utover.

    Så hendte det kanskje et par ganger i året.

    (I tre-fire år vel).

    At jeg ble kjent med damer, på nettet, som jeg gikk ut på kino med, (eller lignende), da.

    Og Axel, han sa det.

    (Like før han skulle gå, (etter et kort besøk), vel).

    At jeg burde ta ‘en runk’ først, hvis jeg skulle på date.

    Dette syntes jeg at virka litt rart.

    Axel var vel i 18-19-års alderen kanskje, på den her tida.

    Og jeg var jo født åtte år før han.

    Så at en åtte år yngre halvbror.

    (Som fortsatt var i tenårene).

    Skulle gi en råd, om damer, da.

    Nei, det ble som noe litt rart, (for meg), må jeg innrømme).

    Så jeg stusset litt, over den her oppførselen, fra Axel da, (må jeg innrømme).

    Men Axel forsvant vel så ut døra, før jeg rakk å si noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og på den her tida, så var internett, noe ganske nytt, da.

    Så jeg hadde kjøpt et internett-magasin, (må jeg innrømme).

    Like etter at jeg fikk meg internett.

    Og på coveret, av det internett-bladet.

    Så var det bilde av skuespillerinnen Cameron Diaz, (husker jeg).

    Og det var fordi at hun var den personen, som det ble søkt mest på, på Alta Vista, (eller ha det kan ha vært igjen), en bestemt måned, (husker jeg).

    Så Cameron Diaz, hun var populær, på internett, da.

    Og jeg visste ærlig talt ikke, hvem Cameron Diaz var, da jeg kjøpte det bladet, (husker jeg).

    Men jeg ble litt nysgjerrig, (etter å ha lest det bladet), på hvem denne ‘omsøkte’ damen var, da.

    Og derfor, så leide jeg, (må det vel ha vært), en komedie, med Cameron Diaz, som het ‘There’s something about Mary’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og i den filmen, så fortalte de pluteselig den samme vitsen, som Axel hadde fortalt meg, en del uker tidligere, (må det vel ha vært), da.

    Så da tenkte jeg på Axel, husker jeg.

    (Da jeg så den komedien, med Cameron Diaz).

    Og så tenkte jeg vel noe sånt, som at Axel kanskje hadde vært på kino, sammen med ‘Barbie-Heidi’, og sett den komedien, da.

    Og at Axel hadde liksom ‘stjålet’ en vits, fra den filmen, da.

    (Dette var en vits, som var i forbindelse med en ganske kjent scene, fra den komedien, vel.

    Hvor han som skal på date, med Cameron Diaz.

    Har tatt seg en runk, for å roe seg ned, før den nevnte daten, da.

    Og så dukka pluteslig Cameron Diaz opp for tidlig, (eller noe sånt).

    Og så hadde han kavaleren sperm, et eller annet sted.

    Og så så hu Cameron Diaz at det var noe sperm klint, et eller annet sted.

    Og så trodde Cameron Diaz, at denne spermen var hårgele.

    Og så tok hu det i håret sitt, da.

    Og stylet håret sitt, med disse sædcellene, før de gikk ut på byen, da).

    Så Axel, han er kanskje ikke så oppfinnsom, når det gjelder vitser, osv.

    Selv om han fortalte om en som het ‘Frank’, en gang.

    Som hadde bikkje og sånn.

    ‘Frank er sånn og sånn’, ville Axel ‘bable’ om, et par års tid, før det her igjen, vel.

    Og Axel hadde mange historier, om hvordan denne Frank var da, (husker jeg).

    Men disse vitsene om Frank.

    De har jeg aldr hørt noe annet sted.

    Så de lurer jeg på om Axel har funnet på selv.

    Det er mulig.

    Det vil jeg vel tippe på, ihvertfall.

    For Axel fortalte disse ‘Frank-historiene’ sine, ganske høyt, (mener jeg å huske).

    Men helt sikker, det tørr jeg ikke å være.

    Kanskje Axel hadde hørt disse ‘Frank-historiene’, av en i klassen sin, på Bogstadveien spesialskole, (hvor han gikk før han begynte på kokkeskole).

    Hva vet jeg.

    Men dette vet nok Axel selv.

    Så det er kanskje mulig å finne ut mer, om hvordan dette hang sammen, ved å kontakte Axel selv, om dette.

    (Hvis noen er interessert i det).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    ,

  • Mer om Min Bok 5

    Når det gjelder Min Bok 5, så må jeg redigere tre kapitler, som jeg publiserte fra biblioteket, da jeg ikke fikk pengene, fra Amazon/CreateSpace, i april.

    Og når jeg har gjort det, så fortsetter jeg, med nye kapitler.

    Hvis jeg ikke sulter ihjel, da.

    Siden jeg ikke har fått arbeidsledighetstrygd igjen her, i England.

    (For tredje gang nå).

    Så jeg har bare en pose ris her, å spise.

    Så det er ikke så artig, for å si det sånn.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    , , ,

  • Trond Giske kjenner visst min tidligere Rimi-distriktsjef Anne Neteland, (fra Min Bok 5). De prater ihvertfall på samme måten

    giske neteland

    http://www.dagbladet.no/2013/04/19/nyheter/aps_landsmote_2013/konsekvensutredning/lofoten/innenriks/26763901/

    , , , , , ,