johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 220: Mer fra sommeren 2004

    På Rimi Langhus, så var det sånn, sommeren 2004, (husker jeg).

    At medarbeider Dennis Libråten en gang ville leikeslåss med meg, (husker jeg).

    (Mens Espen Sigmund Nornes så på).

    Og Dennis Libråten, han er en svær kar, da.

    Og jeg har en kneskade.

    Så det gikk ikke så bra, (husker jeg).

    Jeg måtte skylde på kneskaden min og gi meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg skulle hjem, fra jobben, (denne sommeren).

    Så pleide jeg å gå noen litt ‘rare’ veier, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg tok for eksempel toget til Nasjonalteateret, (istedet for til Oslo S.).

    Og på den togstasjonen, så fant jeg ut det, at det fantes en ‘rar’ utgang, som endte oppe ved den amerikanske ambassaden cirka.

    Og så pleide jeg å gå den veien hjem, da.

    Og det ble jo da cirka den samme veien, som jeg noen ganger hadde pleid å gå hjem, fra ingeniørhøyskolen.

    (Hvor jeg jo studerte, fram til våren 2004).

    Og jeg pleide noen ganger, (denne sommeren), å kjøpe med meg mat, på den McDonalds-restauranten, som lå i Frognerveien, (blir det vel).

    Men det slutta jeg med, etter at en av de burgerne, som jeg kjøpte med meg derfra, var helt uspiselig, (når jeg kom hjem), må jeg si.

    Og etter det, så pleide jeg å kjøpe noen slags kylling-nuggets, på forskjellige 7-Eleven kiosker, i Oslo Vest, (etter jobben), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske at hu unge Kine, som jeg ansatte, som lagerhjelp, da jeg jobbet som butikksjef der, to-tre år tidligere, var innom, for å si hei, (eller noe sånt), denne sommeren.

    Og Ingvill Storø var også innom, (mener jeg å huske), og fortalte det, at hu hadde vært på Quart-festivalen, og sett på the Cumshots, (med Christoffer Schaug), og Fuck For Forest.

    Og hu Ingvill Storø sa at det hadde vært litt ‘far out’ da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, (denne sommeren), så begynte jeg å dra en enda rarere vei, hjem fra jobben, (husker jeg).

    For jeg begynte istedet, å gå av toget, på Skøyen stasjon, (husker jeg).

    Og så gikk jeg gjennom Frognerparken.

    Og så gjennom Bogstadveien.

    Og så bort Josefinegate, (blir det vel).

    Og så var jeg ved Bislett stadion, (som lå bare cirka et steinkast, fra der jeg bodde), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte også å handle mat, (noen ganger ihvertfall), i en Bunnpris-butikk, (var det vel muligens), som lå like ved Skøyen togstasjon, da.

    Og jeg husker at jeg denne sommeren, en gang så en Saab cabroilet, (med to unge, norske karer i vel), som stod utafor denne butikken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk av toget, (etter jobben), på Skøyen togstasjon.

    Så var det to albanere, (tror jeg at det må ha vært), i 20-åra, som prata om meg, (husker jeg).

    De ‘babla’ om, (seg imellom), om jeg hadde noe våpen, (mener jeg å huske at det var).

    (Noe sånt).

    Og de smalt også med døra, til trappa, som gikk ned til bakkenivå, (husker jeg).

    Og da ble jeg veldig sint, (husker jeg).

    For jeg var veldig anspent, på den her tida.

    Så da de to albanerne gikk en annen vei.

    Så fulgte jeg etter dem, etter et minutt eller to, da.

    For jeg var så forferdelig sinna, på den her tida, (husker jeg).

    For jeg syntes ikke at det var riktig, at jeg som nordmann, i Norge, skulle bli forfulgt av noe ‘mafian’, da.

    (Bare fordi at jeg var norsk, liksom.

    Eller hva grunnen kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da jeg gikk fra Skøyen togstasjon og hjem, etter jobben.

    Så så jeg det, at det stod fire karer, (var det vel), nede på parkeringsplassen, der Waldemar Thranes gate 3 hadde vært, (før den bygningen ble revet, på slutten av 90-tallet, var det vel)

    (Dette var et stykke ut på kvelden.

    Så det begynte å bli litt mørkt, da).

    Og disse karene, de speida opp mot Waldemar Thranes gate 5, (nemlig bygget som jeg bodde i), da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Jeg ble ihvertfall nysgjerrig, og lurte på hva de her folka dreiv med, (husker jeg).

    Og det viste seg det, at disse karene, de var noen svære albanere da, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og de begynte å gå ganske sakte etter meg, da.

    Og da ble det jo fire mot en, (må man vel si).

    Og han ene av disse karene sa ‘vent’, (eller noe sånt vel), til de andre karene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg vet ikke om de andre venta.

    Jeg bare låste meg inn, (i Rimi-bygget), og snudde meg ikke for å se, liksom.

    For jeg var litt i sjokk, da.

    For hele situasjonen ble liksom så uvirkelig.

    Hele situasjonen ble som noe rart da, (må man vel si).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 219: Enda mer fra Nevlunghavn

    Dagen etter den lørdagen, som jeg dukket opp, i Nevlunghavn, sommeren 2004.

    Så var det å dra hjem til Oslo igjen, da.

    For jeg skulle jo jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, dagen etter, (nemlig mandagen).

    Så jeg tok buss til Larvik, da.

    Og så tog fra Larvik til Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Tønsberg, (eller noe sånt).

    Så skulle det plutselig være buss for tog, (husker jeg).

    Så jeg måtte flytte meg over i en buss da, (husker jeg).

    Og jeg satt ganske langt bak i bussen, (husker jeg).

    Og ovenfor midtgangen så satt det seg ei veldig pen ungjente, (husker jeg).

    (Og det satt også et par, som var litt eldre enn meg vel, et par seter foran meg.

    Som kommenterte litt om meg, (eller noe sånt), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bussen stoppa ved Nasjonalteateret, så hadde jeg tenkt å gå av der.

    Men hu pene ungjenta, hu gikk av der, da.

    Så jeg tenkte at det ville kanskje sett litt rart ut, å gå av bussen, rett bak henne.

    Så jeg ble med bussen til Jernbanetorget, da.

    Og på den strekningen, så kikka jeg ut av bussvinduet, (jeg satt på venstre side av bussen), og i en av gatene, i Kvadraturen, så fikk jeg øye på to kurdiske jenter, (eller noe sånt), da.

    Hvorav hu ene hadde veldig tettsittende klær.

    Og hu kunne kanskje minne litt om, hu Sema Özgyr, fra Rimi Bjørndal.

    Jeg hadde jo fått i meg noe slags rar middag, hos bestemor Ingeborg.

    (Noe skikkelig krydret mat).

    Og jeg hadde jo fått et veldig fint, antikk sølv-ølkrus.

    Og masse penger.

    Og hu ungjenta, som satt like ovenfor meg, på bussen, var veldig pen, og litt sexy kledd, vel.

    Så jeg ble litt gæern da, (må man vel si).

    Og tenkte at jeg kunne jo bruke de lommepengene, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, på å kjøpe hu pene mørkhudede hora, som jeg hadde sett, fra bussen.

    Så jeg la bagen min, i en oppbevaringsboks, på Østbanehallen.

    Og fikk etterhvert med meg hu hora, inn i en taxi, da.

    Og fikk så den taxi-en til å kjøre, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi-leiligheten min, så lå AG3-en min på gulvet, (husker jeg).

    Men hu hora reagerte ikke på det, da.

    Jeg måtte gå på do, (husker jeg), og det lukta veldig vondt.

    (På grunn av den middagen, som bestemor Ingeborg hadde laget, da).

    Og det prøvde jeg å forklare, til hu hora.

    Da hu også ville bruke doen.

    Men hu så ut som at hu ikke brydde seg noe særlig om det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu hora gikk rundt, i leiligheten min, i bare BH-en.

    Og den nakne underkroppen hennes, så veldig sexy ut, mens hu gikk rundt i leiligheten min, (husker jeg).

    Jeg sa at hu ikke fikk gå på baksiden av den ‘pervo-sofaen’, (må det vel ha vært).

    For jeg ville ikke at hu skulle gå i nærheten av der AG-en min lå, da.

    Og så begynte hu hora å suge pikken min, (husker jeg), mens jeg drakk en øl, (fra kjøleskapet), da.

    Jeg syntes ikke at hu hora sugde så utrolig bra.

    Så etterhvert så ba jeg hu hora om å komme seg opp i senga mi, da.

    Og så ba jeg hu hora om å legge seg på ryggen der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at hu jenta var litt tynn.

    Så jeg hadde utstrakte armer, mens jeg liksom lå over henne, og pulte henne, da.

    (Husker jeg).

    I tilfelle vekten min ble litt for mye for henne.

    Så det var nesten som å ta armhevinger da, å pule hu hora da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu hora fant ikke veien, ned til sentrum selv.

    Så jeg måtte følge henne da, (husker jeg).

    Og det var nesten sånn, at jeg dro henne med på bussen, (ned til sentrum), husker jeg.

    (For jeg var kanskje litt likeglad.

    Siden jeg jo skulle flytte til England snart uansett, liksom).

    Men vi rakk akkurat ikke bussen da, (husker jeg).

    Så jeg stoppa en drosje.

    Og da vi kom fram, til der hu ‘hore-kollegaen’, til hu hora stod.

    Så var det sånn, at taxi-sjåføren, (en pakistaner vel), klinte taxi-døra inn i meg, like etter at jeg hadde gått ut, av drosjen.

    Men jeg falt ikke, da.

    For jeg klarte på en eller annen måte å gjenvinne balansen, før jeg gikk i bakken.

    Og jeg bare gikk fra der han drosjesjåføren og de to horene var.

    For det er så mange utlendinger, i Oslo.

    Så det er vanskelig å gjøre noe, hvis de begynner å tulle med en, (for å si det sånn).

    Så jeg orka ikke å starte noen slåsskamp, med han drosjesjåføren, da.

    For jeg skulle jo hente det sølv-ølkruset mitt, (som lå i bagen min).

    Før Østbanehallen stengte.

    Så jeg hadde en del andre ting i tankene da, (enn å være med på slåsskamp), for å si det sånn.

    Jeg henta bagen min, (som jeg hadde lagt i en oppbevaringsboks, i Østbanehallen), og gikk mot Oslo City.

    Og akkurat mens jeg gikk forbi hovedinngangen, til Oslo City.

    Så gikk to pakistanske tenåringsguttter forbi meg, (husker jeg).

    Og han ene av disse tenåringsguttene, han gikk rett inn i bagen min, da.

    Sånn at det sa ‘klung’, (eller noe sånt), i det nevnte sølv-ølkruset, da.

    Og da jeg kom hjem.

    Så så jeg det, at en av taggene, på kronen, til løven, (som var på toppen av sølv-ølkruset), var bøyd.

    Så jeg tenkte at dette var på grunn av at han pakistanske unggutten, hadde gått rett inn i bagen min, da.

    Så jeg prøvde jo da å bøye tilbake den taggen, da.

    Men da røyk den taggen, (husker jeg).

    Men det var ikke en så veldig stor tag, da.

    (Den var på et par millimeter, kanskje).

    Men dette var jo et sølv-ølkrus, som var fra 1700-tallet.

    Så jeg ble liksom litt ‘vonbråten’, over at den taggen ble ødelagt, da.

    Men jeg tenkte vel det, at det var ikke noe, som jeg kunne få gjort, med dette.

    (Og den skaden, på kruset, var rimelig vanskelig, å få øye på, og).

    Så jeg la bare den brukne taggen, oppi sølv-ølkruset, da.

    (Sammen med postkortet av Højris, som lå oppi kruset, fra før.

    Sammen med et brev, fra en som hadde taksert kruset, vel.

    På 80-tallet, (eller noe sånt), må det vel ha vært).

    Så jeg satt bare det sølv-ølkruset i reolen min, da.

    (Sammen med blant annet den blomstervasen, som jeg hadde fått, da jeg var ferdig, på NHI, (i 1992).

    Og det sølv-askebeger, (uten sølvstempel), som jeg tidligere hadde fått, av bestemor Ingeborg. da.

    Sånne ting).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 218: Mer fra Nevlunghavn

    Hovedformålet med mitt besøk, i Nevlunghavn, denne sommeren.


    Det viste seg å være det, at bestemor Ingeborg ville gi meg et veldig fint, antikk sølv-ølkrus, i bursdagsgave, (jeg fylte 34 år, denne sommeren).
    Bestemor Ingeborg forklarte at Gjedde, (som henne morfar, Anders Gjedde Nyholm, var etter, på morssiden), hadde hatt en herregård, på Mors, (i Danmark), som het Højris.

    Bestemor Ingeborg viste meg at det lå et svart-hvitt postkort, av Højris, oppi sølv-ølkruset.

    Og hun sa at jeg burde dra dit en gang og se.

    Bestemor Ingeborg visste meg også det, at noen av kruset, (som var fra 1700-tallet vel), sine tidligere eiere, hadde gravet inn ‘Gedde’, på toppen, av kruset.


    Og kruset hadde en dansk sølvmynt foran, (som var fra slutten av 1700-tallet, vel).

    Og en løve, med krone, på toppen, (av lokket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia oppførte seg ganske underlig, under dette besøket mitt, (i Nevlunghavn), husker jeg.

    Ikke så lenge etter at jeg hadde kommet inn døra, (hos bestemor Ingeborg), på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia meg ned, til selve havna, i Nevlunghavn.

    Og der ville hu at jeg skulle fiske krabber, sammen med hennes unge mulatt-sønn, Daniel.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var ytterst på brygga, forbi gjestgiveriet der, (husker jeg).

    Og det var vel mens Pia dro meg med på det her, at jeg la merke til det, at det hadde dukket opp en ny pub, (som muligens var på en slags lekter, eller noe sånt), i vannkanten, nede i havna der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så ville Pia det, at vi heller skulle gå bort på Omrestranda, (like ved der maleren Odd Nerdrum bor), for å istedet fange krabber der, da.

    Og mens vi gikk mot gjestgiveriet, så husker jeg det, at ei tenåringsjente, som nettopp hadde vært på do, (så det ut som), dreiv og dro på seg buksa si, mens hu gikk, like foran oss, da.

    (For det hadde hu visst ikke tenkt på å gjøre, mens hu var på do, da.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Daniel og meg, fiska krabber, på Omrestranda, da.

    Mens det begynte å nærme seg kveld, vel.

    Muligens på et sted, som jeg selv kan ha fisket krabber, som gutt, på 70-tallet, (på et av mine Nevlunghavn-besøk, da bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, bodde i Blombakken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndagen, så pakket bestemor Ingeborg inn det nevnte sølv-ølkruset, i en skoeske, (uten lokk), husker jeg.

    (Sølv-ølkruset fikk vel ikke helt plass, i skoesken.

    Så lokket ville vel bare ha falt av, tror jeg).

    Og så stappet bestemor Ingeborg den skoesken, oppi bagen min, (hvor jeg hadde hatt reine klær, for søndagen, vel).

    Og den bagen, den var ikke så stor.

    Så den bagen bulte liksom, (på grunn av skoesken), da.

    (Der den stod, i gangen, hos bestemor Ingeborg.

    Hvor hu hadde plassert den, etter å ha lagt sølv-ølkruset oppi den).

    Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen der, og lurte litt på hvordan det kom til å gå, med det sølv-ølkruset, (etter at bestemor Ingeborg nevnte at hu hadde pakka det ned i bagen min), siden det kunne virke som at det sølv-ølkruset, hadde fått litt tøff behandling, (av bestemor Ingeborg), da.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg fikk bare finne ut hvordan det hadde gått med sølv-ølkruset, når jeg kom tilbake, til Oslo, da.

    Siden bestemor Ingeborg kunne være litt vanskelig, å liksom prate fornuft med, noen ganger, da.

    Vi hadde vel krangla allerede, under dette besøket, (dagen før vel), da bestemor Ingeborg mente at det var min feil, at søstera mi hadde fått en negerunge, da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk bortimot tusen kroner, i ‘ekstra-bursdaggave’, av bestemor Ingeborg, (under dette besøket mitt i Nevlunghavn), husker jeg.

    Dette stusset jeg litt over, (husker jeg).

    Jeg hadde fått gaver av bestemor Ingeborg tidligere.

    (Blant annet noen papirer og fotografier etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen, som ble Chef for Generalkommandoen, (det vil si en slags forsvarssjef), i Danmark, i mellomkrigstiden), og hans eldre bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag).

    På den tiden som jeg hadde klart artium, og blitt dataøkonom, etter at jeg gikk tre år på handel og kontor, på 80-tallet.

    En gave som bestemor Ingeborg seinere ville ha tilbake.

    (Litt ut på 90-tallet).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Men jeg hadde aldri fått noe så fint, som det sølv-ølkruset, i bursdaggave.

    Vanligvis ville jeg kanskje ha fått en konvolutt, med en tohundrelapp i, (i posten), i bursdaggave, (av bestemor Ingeborg).

    (Noe sånt).

    Så et så fint sølvøl-krus, (som var taksert til 20.000, eller noe sånt, lå det vel en lapp om, oppi kruset), det var veldig spesielt, å få i bursdaggave, må jeg si.

    (Jeg har seinere tenkt det, at bestemor Ingeborg kanskje var redd for å dø.

    For hu fikk etterhvert underlivskreft, vel.

    Så hun ville kanskje gi meg denne gaven, før hun eventuelt døde, da.

    Hva vet jeg).

    Men at jeg så i tillegg skulle få nærmere tusen kroner, i penger, i bursdaggave, (denne sommeren), av bestemor Ingeborg.

    Det ble nesten litt for mye av det gode, (må man vel si).

    Så jeg stusset litt over dette, (husker jeg).

    Men jeg har egentlig aldri forstått meg helt, på bestemor Ingeborg.

    (Og jeg syntes jo at det var greit, å få noen ekstra lommepenger, (denne sommeren), også).

    Så jeg klagde jo ikke noe, (da jeg fikk denne ekstra bursdagsgaven da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo tilbake igjen til Oslo, (og min sommerbutikksjef-jobb, på Rimi Langhus), på søndagen, (altså dagen etter at jeg hadde dukket opp der).

    (Så jeg var der ikke så lenge, da).

    Men før jeg skulle ta bussen tilbake igjen, til Larvik.

    Så skulle bestemor Ingeborg, (og muligens Pia), lage noe slags spesiell middag, da.

    Og den middagen, den bestod av noe slags kjøtt, som var blandet med masse spesielle krydder, (var det vel).

    Og jeg har aldri spist noe så sterk mat, hos bestemor Ingeborg før, (vil jeg si).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan mat dette var.

    (Altså hva denne middagsretten ble kalt).

    Noe som kanskje er litt merkelig, for jeg pleier vel å ha ganske god ‘husk’, når det gjelder mat, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 217: Nevlunghavn

    Mens jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.


    Så kontaktet søstera mi Pia meg.

    Og sa det, at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle besøke henne, (i Nevlunghavn), i forbindelse med bursdagen min, (må det vel ha vært).
    Så en lørdag, som enten Espen Sigmund Nordnes, Sølvi Berget eller Simen jobbet, som leder.

    (Må det vel ha vært).

    Så dro jeg ned, til Nevlunghavn, (med toget), da.
    Og jeg tok toget, (til Larvik), fra Nasjonalteateret stasjon, husker jeg.

    Og i Larvik så tok jeg vel en buss, (som stoppet utafor Grand hotell cirka), videre til Nevlunghavn, da.
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk av bussen, (i Nevlunghavn), så ble jeg litt forundret, (husker jeg).

    For jeg hadde bare avtalt, med Pia, (eller om det var med bestemor Ingeborg).

    At jeg skulle dukke opp der, denne lørdagen da, (må det vel ha vært).

    Og likevel, så stod bestemor Ingeborg, søstera mi Pia og hennes unge mulatt-sønn Daniel, og venta på meg, da jeg gikk av bussen, (cirka nederst i Skoleveien), husker jeg.

    For å liksom følge meg, den korte veien, opp til bestemor Ingeborgs eldreleilighet, da.

    (Et leilighet, hvor jeg jo hadde vært på besøk, en del ganger tidligere, for å si det sånn.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i denne boken).

    Så det var ikke sånn at jeg ikke kunne veien dit heller, liksom.

    Så jeg syntes at det her var litt rart, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt kjedelig, hos bestemor Ingeborg, (uten internett osv.), husker jeg.

    Og jeg skulle sove på sofaen, i stua, (husker jeg).

    Så etter at de andre hadde lagt seg, (må det vel ha vært).

    Så gikk jeg ned en tur, til selve havna, i Nevlunghavn, da.

    Og så kjøpte jeg meg en halvliter, på en pub, som lå på en brygge vel, forbi gjestgiveriet der, liksom.

    (Siden det var en veldig fin sommerkveld, da.

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så begynte vel Pia å prate om hvor fæle jøder var, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg kom ut fra kjøkkenet, og var enig i at jøder var fæle, da.

    For hun hadde hatt noen venninner, som var jødiske, i København, (var det vel).

    Under sin ungdomstid der da, (må det vel ha vært).

    Så hun sa noe sånt som at: ‘Erig, du aner igge’.

    Og så sa hun noe om hvor fælt det var, å være på besøk, i et hus, hvor det bodde en jødisk familie, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg hadde lagt et dansk leksikon, (eller noe sånt), fram for meg, (på stuegulvet, var det vel).

    På en side hvor det stod om en dansk general, fra mellomkrigstiden, vel.

    Det må vel ha vært en artikkel, om hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg leste artikkelen.

    Men min mormor forklarte ikke noe om hvorfor hun hadde lagt fram denne boken, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kan også ha vært under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg klagde til meg, på at Pia hadde fått en neger-sønn.

    Bestemor Ingeborg mente at dette var min feil, da.

    Men jeg hadde jo ikke kjent Keyton, (fra Somalia), før Pia ble kjent med han.

    Jeg hadde jo ikke hatt noe med det, (at Pia ble sammen med Keyton fra Somalia), å gjøre, jeg.

    Men dette nektet min mormor å godta, da.

    Så hun forstod nok ikke helt, hva som hadde skjedd, inne i Oslo, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg, hun ble kanskje så satt ut, av å prate, om negre.

    Så det ble liksom umulig, å prate fornuft med henne da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 216: Enda mer fra sommeren 2004

    Like før jeg begynte å jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.


    Så husker jeg at jeg leste noe, i en nettavis, (eller om det var en ‘vanlig’ avis), om at humor, var den ledelses-metoden, som ga best resultater, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å tulle litt, med den her ‘flokken’ med ‘guttunger’, som jeg skulle sjefe over, på Rimi Langhus, (sommeren 2004).

    Og Langhus, det ligger jo litt utafor Oslo.

    (Hvor jeg selv jo bodde, på St. Hanshaugen).

    Så jeg tenkte at jeg skulle skøye, og liksom late som at jeg jobba, i Arendal, (eller noe sånt), da.

    Og si sånn ‘blandings’ osv., som de sa, i Harald Eia og Bård Tufte Johansen sin TV-serie, Lille Lørdag, (på 90-tallet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk rundt og sa ‘møtings’, ‘tullings’ og ‘irriterings’ og sånn, (hele sommeren 2004 da), husker jeg.

    Og det var også sånn, at jeg satsa på, å ha møter, med alle de ansatte, på gølvet, som jobba, på mine seinvakter, da.

    (Noe jeg hadde begynt med, rundt våren 2004, vel.

    Når jeg jobba disse sein-ledervaktene mine, på fredagene, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde mindre bemanning, enn det jeg selv hadde latt låseansvarlig Eivind Danielsen ha, på disse sein-ledervaktene, på fredagene, i 2001 og 2002, (da jeg selv jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Men han som var butikksjef, i 2003 og 2004, på Rimi Langhus.

    Nemlig Stian Eriksen.

    (Min tildigere assistent.

    Fra den tida jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter.

    (Noe jeg gjorde fra 1998 til år 2000)).

    Han lot meg bare få en kasserer, på disse sein-ledervaktene, på fredager, på Rimi Langhus.

    Mens jeg selv hadde latt låseansvarlig Eivind Danielsen, få ha to kasserere, på de samme fredags-seinvaktene, da.

    (For Espen Danielsen sa vel at han trengte så mange kasserere, mener jeg å huske.

    Eivind Danielsen var jo ny som leder også, da han begynte, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2001, vel).

    Og butikksjef ‘Trainee-Thomas’ hadde vel også to kasserere, på seinvaktene, på fredagene, før jeg begynte som butikksjef, (på Rimi Langhus).

    Men Stian Eriksen, han lot meg bare få ha en kasserer, når jeg jobba disse sein-ledervaktene, på fredagene, (på Rimi Langhus), da.

    Så det ble til at jeg måtte planlegge dagen nøye, for at det ikke skulle bli kaos, i kassene, osv.

    (For det var ganske mange kunder, som handla, i den butikken, på fredags-ettermiddagene.

    Så jeg ble sittende mye i kassa selv, (på disse sein-ledervaktene, på fredagene, på Rimi Langhus), som ‘andremann’, i kassa, eller for å avløse pause, til ‘hoved-kassereren’ da, (som var ei vietnamesisk dame, fra Ski, eller noe sånt vel, mener jeg å huske).

    Så derfor, så pleide jeg å ha et møte, med han lagerhjelpen, (som var en tenåringsgutt fra Vietnam, vel).

    For da ble vi enige, om hva det var, som skulle gjøres igjen, på den lagerhjelp-vakta, da.

    (Blant annet, så tok vel han lagerhjelpen tippinga, mener jeg å huske.

    For tippinga heftet meg en del, på disse vaktene.

    For jeg pleide å ta frukta nøye, på disse vaktene.

    Og det lå en del råtten frukt, (må man vel si), i fruktdisken, som jeg pleide å liksom luke bort, før jeg sa meg fornøyd, med fruktavdelingen, da.

    For det var liksom sånn jeg pleide å ta frukta, i Rimi.

    At jeg gikk gjennom all frukta, og tok bort den dårlige frukta, (mens jeg var der), da.

    Og det var ikke lett å sitte i kassa, ta tipping og drive med frukta samtidig, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det var bra, at han lagerhjelpen, kunne ta tippinga, da).

    Og når han lagerhjelpen etterhvert spurte, om han kunne få gå hjem.

    (Like etter stengetid, vel).

    Så trengte jeg bare å spørre, om han lagerhjelpen hadde gjort alt som stod på den lappen, som jeg skreiv, på det nevnte møtet, da.

    Og hvis han vietnamesiske gutten, da svarte ‘ja’, så lot jeg han bare få gå hjem, da.

    Og da gikk disse vaktene ganske greit, (mener jeg å huske), selv om vi var rimelig underbemannet da, (må man vel si).

    (Og uten at jeg vet hvor Stian Eriksen ikke lot meg få ha to kasserere, på disse vaktene.

    Men det var sjelden sånn, at Stian Eriksen og jeg, prata noe særlig sammen, om disse vaktene.

    Men det ble kanskje litt dumt, at Stian Eriksen og jeg, jobbet sammen, i den samme butikken, etter at jeg jo hadde sluttet, å jobbe heltid, i Rimi.

    For Stian Eriksen, han ble jo ansatt, som leder, (nemlig som assistent), i Rimi, av meg.

    Da jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1999, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo begynt, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    Altså før Stian Eriksen begynte å jobbe der.

    Og det er mulig at det var Stian Eriksen sin butikksjef-forgjenger, (nemlig Thomas Brun), som hadde gjort det sånn, at fredags-seinvaktene, kun skulle ha en kasserer.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, (hvordan det var igjen), for å være ærlig.

    Men Stian Eriksen, han prøvde vel forresten, (ihvertfall i begynnelsen, da han jobba som butikksjef, på Rimi Langhus).

    (Må man vel si).

    For jeg husker at han sa til meg det, at det ikke var første gangen, at vi to, hadde jobba sammen, i en gammel og sliten butikk, da.

    (Og da, så må nok Stian Eriksen ha tenkt på Rimi Nylænde, tror jeg).

    Men jeg syntes at jeg fikk den butikken, (Rimi Nylænde), til å se rimelig bra ut, da.

    Så jeg ble kanskje litt fornærmet, da Stian Eriksen poengterte det, at den butikken, (Rimi Nylænde), var så gammel og slitt, (da vi jobbet der), da.

    For jeg syntes nok det, at Rimi Nylænde, ikke var så ille, (når det gjaldt butikkstandard osv.), som Rimi Langhus, da.

    Men så hadde jo jeg jobbet der, (på Rimi Langhus), rett etter at ‘trainee-Thomas’, hadde vært butikksjef der.

    Og det hadde jo ikke Stian Eriksen da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hva nå grunnen kunne være.

    Så må jeg innrømme det, at jeg aldri har sett Rimi Langhus se bedre ut, når det gjaldt butikkstandard, (altså sett fra et kunde-perspektiv da), enn akkurat denne sommeren, (nemlig sommeren 2004), da.

    Så om grunnen var, at jeg tulla og tøysa så mye.

    Og at den artikkelen jeg hadde lest, om at humor var den ledelsesmetoden som ga best resultater, virkelig stemte.

    Det er mulig.

    Det kunne nok virke sånn ihvertfall, (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 215: Mer fra sommeren 2004

    Jeg husker at det var sånn, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    At assistent Sølvi Berget, var sykmeldt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Likevel så satt hu nede på spiserommet.

    Like etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde spurt meg, om jeg kunne ta vare på butikken, (var det vel), denne sommeren, da.

    (Siden Rimi Langhus ikke hadde noen butikksjef, sommeren 2004).

    Og jeg hadde jo bare jobbet leder-seinvaktene, på fredager, på Rimi Langhus.

    (Siden sommeren før, (altså sommeren 2003).

    Da jeg også jobbet som en slags ‘sommer-butikksjef’ der.

    Mens daværende butikksjef Thomas Bruun, hadde sommerferie).

    Og Sølvi Berget hu spurte meg, om ikke Dennis kunne få jobbe, denne sommeren.

    Og jeg visste ærlig talt ikke hvem denne Dennis var.

    Men jeg hadde respekt for Sølvi Berget, (må jeg vel si).

    For jeg huska jo det, fra min tid som ‘ordentlig’ butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

    At Sølvi Berget liksom var en slags klikk-leder da, i butikken.

    (I tillegg til at hun var assistent der).

    For Sølvi Berget hadde jo fått en hel ‘bøling’ med Rimi Langhus-folk, til å sitte inne på røykerommet.

    Under det siste personalmøtet mitt, som butikksjef, der.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg var vel kanskje litt redd for, at assistent Sølvi Berget, kunne lage et helvete for meg, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Hvis jeg liksom ‘kræsja’ med henne, da.

    (Ved å liksom tulle med meg gjennom nettverket sitt, da.

    Eller ved å liksom prate ‘dritt’ om meg).

    Så jeg sa vel bare det, at han Dennis kunne få jobbe, da.

    For jeg hadde jo jobbet i ti år, som leder, i Rimi, denne sommeren.

    Så jeg hadde litt erfaring, da.

    Og jeg tenkte vel det, at det var viktig, at folka som jobba, i denne butikken, var rolige.

    Spesielt siden det ikke var noen ‘ordentlig’ butikksjef der, denne sommeren.

    Så da forestilte jeg meg det, at de ansatte, lett kunne bli urolige, da.

    (Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta.

    Og det ikke hadde begynt noen ny butikksjef).

    Så jeg hadde ikke noe ønske om å ha noen konflikter der akkurat, (på Rimi Langhus), denne sommeren.

    Siden det ikke var noen butikksjef der.

    Og jeg visste det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu pleide å skru av mobilen sin, når hu dro på sommerferie.

    Og jeg hadde jo hatt så store problemer, med de høye sjefene, i Rimi, siden 2001.

    (Da jeg klagde til driftsdirektør Rune Hestenes, på problemene, på Rimi Kalbakken.

    Noe som liksom ble feiet under teppet, da).

    Så jeg hadde ikke noe lyst til å ringe regionsjefen, (hvem nå det var igjen, på den her tiden), eller noen andre høye ledere, i Rimi, på grunn av at jeg hadde for få ansatte, (på grunn av sykemeldinger, for eksempel), denne sommeren.

    Så jeg bare satset på å prøve å få folka i butikken, til å være rolige, da.

    Så jeg satset på å unngå konflikter og uro, liksom.

    Og jeg var jo ikke en ‘ordentlig’ butikksjef.

    (På den her tida).

    Så jeg satset bare på å få butikken gjennom denne sommeren, uten for mye konflikter og sykemeldinger osv., da.

    (Sånn at kundene, ikke ble for misfornøyde, med butikken, da.

    Selv om butikken ikke hadde noen butikksjef.

    For hvis det hadde vært mye sykemeldinger.

    Så hadde det vært mye vanskeligere for meg, å klare å få butikken til å ha en akseptabel standard, sett fra kundenes synspunkt.

    Og det var dette Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle gjøre.

    Når hun ba meg om å ta meg av butikken, (denne sommeren), sånn som jeg skjønte det).

    Og så fikk den nye butikksjefen ta tak i det han fant av problemer der, (med medarbeiderne), når han overtok, når skoleferien var ferdig, (var det vel), tenkte jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Dennis, han viste seg å være en kraftig bygget Vålerenga-supporter, (husker jeg).

    Jeg husker at han prata om at han hadde sett det, at Morgan Andersen, (som på den her tiden jobbet som direktør, i fotballklubben Lyn vel), hadde fått seg en på trynet, på en pub, i Oslo, (denne sommeren).

    Men at dette ikke hadde blitt skrevet om, i avisene.

    Selv om pressen var på denne puben, da denne slåssinga foregikk, da.

    (Noe sånt).

    Men hva han Dennis hadde drevet med, før denne sommeren.

    Det er jeg ikke helt sikker på, hvis jeg skal være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han hadde jo ansatt assistent Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), et drøyt år, før det her, (var det vel).

    Men Espen Sigmund Nornes, han klarte liksom ingenting, (husker jeg).

    Ikke klarte han å ta bestillinger.

    (Så jeg måtte ta alle bestillingene selv).

    Og ikke klarte han å ta imot varer og sånn.

    Ihvertfall så var det sånn, at han assistent Espen Sigmund Nordnes.

    Han sa til meg det.

    At han trengte hjelp av han Dennis, på tidlig-ledervaktene sine.

    For å klare å få gjort det han skulle gjøre, (på disse vaktene), da.

    Men tidlig-ledervaktene, på Rimi Langhus.

    Det er egentlig bare jobb, for en person.

    (Altså en leder, da).

    Så assistent Espen Sigmund Nordnes og Dennis.

    De måtte liksom være to personer, for å gjøre en persons jobb, da.

    (De hadde en tredje person der og.

    For å ta med om det.

    Nemlig kassadama Tove, vel.

    Eller en ferievikar, (som muligens kan ha vært hun Christina Brynteson, vel).

    Ihvertfall så hadde de en kasserer der i tillegg da, (på tidligvaktene), for å ta med om det.

    Så det var ikke sånn, at han Dennis, (som heter Libråten til etternavn vel), skulle sitte i kassa, da.

    (For å ta med om det).

    Espen Sigmund Nordnes sa ta han trengte hjelp av Dennis for å gjøre pliktene sine, som leder, da.

    Nemlig for å gjøre sånne ting, som å ta imot varer og sette opp brøda og legge opp frukta, osv.).

    Men igjen, så ville jeg ikke ha noen konflikter, på Rimi Langhus, denne sommeren.

    Så jeg bare sa det, at det var greit, at han Dennis, hjalp Espen Sigmund Nornes, på ledervaktene hans, da.

    For jeg tenkte vel det, at det var alt for seint, å begynne med noen lederopplæring, for Espen Sigmund Nordnes, sommeren 2004.

    (For å jobbe som Rimi-leder, i denne sommerferien, da).

    Det var butikksjefene Thomas Brun og hans etterfølger, nemlig Stian Eriksen, som skulle ha lært opp assistent Espen Sigmund Nornes, i leder-arbeidsoppgavene.

    Og hvorfor de ikke hadde gjort det, det veit jeg ikke.

    For jeg hadde jo bare jobba sein-ledervaktene, på Rimi Langhus, på fredagene.

    På den tida, som assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde jobba, på Rimi Langhus.

    Så jeg veit ikke hva som hadde gått galt der.

    Og Thomas Brun og Stian Eriksen.

    De var vel ute av Rimi.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg hadde nok å gjøre, når det gjaldt å drive butikken, denne sommeren.

    Når det gjaldt å holde butikken bra, sånn at kundene ikke fikk et dårlig inntrykk, av butikken, da.

    Og at jeg som låseansvarlig, skulle drive lederopplæring, av assistent Espen Sigmund Nordnes.

    Det er jeg ikke sikker på om hadde funka.

    (Og jeg måtte da ha hatt en leder til der, som kunne ha jobbet min ledervakt.

    Mens jeg liksom lærte opp Espen Sigmund Nordnes, (til å ta bestillinger osv.), da.

    Men jeg kjente ikke assistent Espen Sigmund Nordnes så bra.

    Og vi skulle jo liksom lede butikken sammen.

    Så det var et følsomt jobb-forhold, mellom assistent Espen Sigmund Nordnes og meg.

    (Må man vel kanskje si).

    Så jeg prøvde å ikke gå for nærme, da.

    Og jeg var litt redd for at assistent Espen Sigmund Nordnes, var litt sånn som ambulerende butikksjef Njål hadde vært.

    Sommeren 2002, (på Rimi Bjørndal).

    For han Njål, han sykmeldte seg jo bare, og dro opp til Trøndelag, den sommeren.

    Og jeg syntes det var vanskelig å forstå meg på, han assistent Espen Sigmund Nordnes, da.

    Og jeg visste ikke hva han hadde av utdannelse og arbeidserfaring, osv.

    Og sommeren før, (må det vel ha vært).

    Så måtte han Espen Sigmund Nordnes låne penger av meg, til mat, osv.

    (Penger som han aldri betalte tilbake, vel).

    Og Espen Sigmund Nordnes, han hadde vel problemer med dama si, (som fremdeles var i tenårene vel, og som stadig var innom butikken da), mener jeg å huske.

    Så han var kanskje litt som Eminem, (han Espen Sigmund Nordnes), da.

    Nemlig ved at han var litt sånn ‘white trash’, eller arbeiderklasse, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde problemer med å ta assistent Espen Sigmund Nordnes, helt på alvor, som leder, i Rimi-systemet da, (må jeg innrømme).

    Og jeg hadde jo ikke skjønt, hvorfor daværende butikksjef Thomas Bruun, egentlig hadde ansatt Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), i sin tid.

    For Thomas Brun, han ansatte også ei Kolbotn-dame, (som assistent), mener jeg å huske.

    (Våren 2003, vel).

    Og Thomas Brun hadde jo også Sølvi Berget, som assistent.

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært butikksjef, på det tidligere ICA-supermarkedet Rimi Kalbakken.

    Som var en mye større butikk, enn Rimi Langhus.

    Og på Rimi Kalbakken, så hadde jeg bare to assistenter, (husker jeg).

    Og det var bare ment å være en assistent, på Rimi Langhus.

    (Det visste jeg jo, for jeg hadde jo vært butikksjef der og.

    Nemlig fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så noe var galt, da Thomas Brun plutselig ansatte to nye assistenter, våren 2003, (var det vel), vil jeg si.

    Men Thomas Brun, han kjente jeg jo heller ikke så godt.

    Jeg kjente ikke CV-en hans, liksom.

    Og jeg var jo ikke selv butikksjef i Rimi, på den her tiden.

    Så jeg fikk ikke spurt mine butikksjef-kolleger, (som Irene Ottesen eller Arne Risvåg, for eksempel), om hvem han Thomas Brun egentlig var, og hva han hadde drevet med, i Rimi; (og andre steder), da.

    Så jeg famla meg nesten litt fram i blinde, (billedlig talt), på den her tiden, (som ‘sommer-butikksjef’), da.

    Så jeg visste egentlig ikke hva annet jeg kunne gjøre.

    Enn å la assistent Espen Sigmund Nordnes, få vilja si, da.

    Og liksom dasse hele sommeren, da.

    Og sitte nede på spiserommet, og chatte, med han Dennis, da.

    Istedet for å liksom jobbe, som en mann, da.

    (For å overdrive litt, men likvel).

    Så jeg lot jeg han Espen Sigmund Nordnes jobbe, som en skravle-kjærring, eller unge, (eller hva man skal si), da.

    For å liksom prate rett fra levra, da.

    For hvis assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde sykmeldt seg.

    Så hadde jo jeg omtrent måttet jobbe meg ihjel, denne sommeren.

    Og det var ikke sånn, at det var jeg, som hadde bedt om, å få jobbe kjempemye, (på Rimi Langhus), denne sommeren.

    Det var Rimi, (altså distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da), som liksom hadde tigget meg, om jeg kunne være ansvarlig, for denne Rimi-butikken, denne sommeren, da.

    (Siden Rimi tydeligvis ikke hadde noen ‘ordentlig’ butikksjef.

    Som de kunne ha der.

    Denne sommeren, da).

    Og jeg hadde jo hørt det, (fra hu ‘frike-dama’, på HiO’s internasjonale kontor, på Bislett), at det var lave levekostnader, i Sunderland.

    Hvor jeg jo skulle flytte til, etter denne sommerferien.

    Så for meg, så var det nesten hipp som happ, om jeg jobbet mye eller lite, denne sommeren.

    (Må jeg si).

    For jeg regnet med, at jeg ville nok klare meg, på studielånet mitt, (fra høsten av), uansett.

    (Og jeg hadde egentlig ikke trodd, at jeg ville få så mye ansvar, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), denne sommeren.

    Siden hu jo hadde et sånt rart klagemøte, (som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Hvor hu, daværende butikksjef Stian Eriksen og meg.

    Kun satt nede ved spisebordet, (på spiserommet), på Rimi Langhus.

    I 5-10 minutter.

    Uten at det nesten ble sagt noen ting, da.

    Og uten jeg egentlig forstod ikke noe særlig, (av det møtet), for å si det sånn.

    Så fra det rare møtet, til at jeg skulle få ansvaret, for hele butikken, hele sommeren.

    Nei, det var en stor forandring, (vil jeg si).

    (Når det gjaldt tilliten som ble vist meg, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Syntes jeg, at det virka som, da)).

    Og jeg måtte jo også dra innom IEC, og ordne med studiene mine, i Sunderland, (ved et par anledninger, denne sommeren), osv.

    Og assistent Espen Sigmund Nordnes, han skulle vel også ha ferie.

    Så det er mulig at assistent Sølvi Berget jobbet litt og, denne sommeren)..

    Det husker jeg ikke helt.

    Men jeg husker at låseansvarlig Simen, kunne jobbe noen vakter, denne sommeren.

    (Selv om han hadde fått store problemer, med kviser, (i trynet), på den her tida, (husker jeg, at jeg la merke til).

    Men han Simen stilte opp likevel da, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn at alle ledervaktene var i boks, heller.

    Jeg måtte liksom få tak i folk, til å jobbe ledervakter osv. da, (denne sommeren), mener jeg å huske.

    Så det ble til at jeg bare dulla med assistent Espen Sigmund Nordnes, for at han ikke skulle sykmelde seg, (for eksempel).

    Eller bli urolig, (denne sommeren), da.

    Siden det ikke var noen butikksjef der, (denne sommeren).

    I denne skoleferien, var det vel cirka.

    (Eller ut august-måned var det vel.

    Jeg tror ikke at den nye butikksjefen begynte, før første september.

    men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Og den tidligere butikksjefen, (Stian Eriksen), han slutta vel i mai eller juni måned, en gang, da.

    Så jeg jobba som en slags butikksjef, i to-tre måneder, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 214: Sommeren 2004

    Fra eksamenene, i fjerde semester.

    Så husker jeg det, at i faget Statistikk, så tok jeg med meg de obligatoriske oppgavene, som jeg hadde jobba med, i flere dager i strekk, i påskeferien, (i 2004), osv.

    (For det var vel lov å ta med alt av bøker og sånn, på eksamen, mener jeg å huske).

    Og så kikket jeg vel mest på de obligatoriske oppgavene mine, når jeg prøvde, å løse oppgavene, på eksamen, da.

    For jeg hadde brukt mye tid, på de obligatoriske oppgavene.

    Og skrevet de med tydelig skrift, osv.

    Så jeg fant ut at det var greit, å bruke disse obligatoriske oppgavene, som hjelpemiddel, på eksamen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg husker også det, at jeg var veldig trøtt, på en eksamen.

    Så jeg satt vel kanskje oppe og leste, hele natta, før akkurat den eksamenen, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg varierte det vel litt, (når det gjaldt hvilken studieteknikk jeg brukte), fra eksamen til eksamen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før eksamenene, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg mitt tredje avslag, (må det vel ha vært), på Erasmus-stipend.

    Noe jeg syntes at var urettferdig, da.

    Siden de forandra grunnen for avslaget, for hver gang.

    Så det var som at de som bestemte, (nemlig Frode Eika Sandnes), hadde noe personlig mot meg, da.

    Og på toppen av det hele.

    Så var det sånn.

    At når jeg sa til Frode Eika Sandnes, (må det vel ha vært).

    (Når jeg fikk vite om det siste avslaget, på Erasmus-stipend).

    At da drar jeg bare til University of Sunderland, og studerer der, på vanlig studiefinansiering, (utenom Erasmus-programmet), da.

    (For hu ‘frike-dama’, på HiO’s internasjonale kontor, på Bislett, hu hadde jo sagt til meg det, at levekostnadene, i Sunderland, var så lave).

    Men da ble jeg fortalt det, (av Frode Eika Sandnes, må det vel ha vært), at de hadde mistet min vanlige søknad, til University of Sunderland, da.

    (En søknad som jeg hadde levert dem, en av de første månedene, i 2004.

    I resepsjonen, til HiO IU, (i Cort Adelers gate der).

    Til en kar i 40-50-åra, var det vel).

    Så det var jo bare tull og tøys, fra HiO IU, (må jeg si).

    Sabotasje, er vel kanskje et passende uttrykk, (i dette tilfellet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter eksamenene, (eller om det var før eksamenene), så søkte jeg på Google, (må det vel ha vært), om studier, i utlandet.

    (Noe sånt).

    Og da fant jeg navnet på en organisasjon, som het IEC, (International Education Centre).

    Og dette firmaet, (eller om det er en stiftelse), holdt til, i Nedre Slottsgate, (en sidegate til Karl Johan), og var der nabo, med en McDonalds-restaurant, (husker jeg).

    (Dette var den McDonalds-restauranten, som vel var den første i Norge, (mener jeg å huske).

    Og som ble startet, på midten av 80-tallet en gang, var det vel).

    Og jeg leste på IEC’s nettsider, at de samarbeidet, med mange universiteter, i England, da.

    Så jeg bare dro innom dette firmaet, (som nå heter Kilroy Education vel), et par ganger, før jeg skulle på jobb, (som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus).

    (For jeg ble enig med assistent Espen Sigmund Nornes der, at jeg tok alle seinvaktene, denne sommeren.

    Også tok han alle tidligvaktene, da.

    Noe sånt).

    Og IEC, de så på, (og kopierte vel), papirene mine, (fra NHI og HiO IU),og fortalte meg det, at det ikke var noe problem for meg, å få en studieplass, på det tredje året, av en bachelor-grad, (i Computing), ved University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Så på en uke, (eller noe lignende), så var dette ordnet, da.

    Og jeg hadde fått meg en studieplass, ved University of Sunderland.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 213: Mer fra fjerde semester ved HiO IU

    Når det gjaldt faget Relasjonsdatabaser.

    (Som var et andre semester-fag).

    Så bare sendte jeg en e-post, til foreleseren, i dette faget.

    Og forklarte det, at jeg hadde hatt dette faget, året før, og også gjort de obligatoriske oppgavene, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg mener ihvertfall å huske at jeg spurte om det var greit, at jeg bare tok eksamen, (og ikke behøvde å gjøre de obligatoriske oppgavene), i dette faget, (våren 2004).

    (I en e-post til foreleseren, i faget Relasjonsdatabaser, våren 2004, da).

    Og han foreleseren svarte at det var greit, da.

    Og jeg hadde jo hatt bra karakter, i dette faget, på NHI, (10-12 år tidligere).

    (For der lærte vi om relasjonsdatabaser, i et fag, som het ‘O21 Databaser og Datamodeller’.

    Og jeg mener også å huske det, at vi lærte om relasjonsdatabaser, på datalinja, på Gjerdes videregående, (hvor jeg jo gikk russeåret på handel og kontor, nemlig skoleåret 1988/89).

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men likevel så fikk jeg bare ‘E’, på eksamenen i Relasjonsdatabaser, (på HiO IU), husker jeg.

    Men jeg leste mest til eksamenene i fjerde semester-fagene, da.

    Så jeg fikk vel ikke lest noe, før relasjonsdatabaser-eksamenen, tror jeg.

    Så jeg tok liksom den eksamenen, på ‘kondisen’, da.

    Selv om jeg husker at jeg ble skuffa, da jeg så det, at jeg bare fikk en ‘E’, i det faget.

    (Og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var rettferdig).

    Men jeg tenkte vel som så, at ‘E’ ble ihvertfall regnet som stå-karakter.

    (Selv om det var den laveste stå-karakteren).

    Så jeg fikk ihvertfall bestått, i dette faget, da.

    (Som på resten av eksamene, som jeg tok, dette halvåret).

    Så jeg klarte å komme meg under grensen, på et års forsinkelse, i studietid.

    (Når man regnet både NHI og HiO IU, til sammen.

    Selv om jeg hadde jobbet mye, ved siden av studiene, på begge disse høyskolene).

    Så derfor var jeg fornøyd, da jeg fikk vite det, at jeg hadde bestått, på alle de eksamenene, som jeg tok, i fjerde semester.

    For ellers så ville jeg vel ikke vært berettiget, til studielån, i femte og sjette semester, da.

    (Sånn som jeg forstod reglene, ihvertfall).

    Så jeg kom meg gjennom fjerde semester.

    Og tok til og med et ekstra fag.

    Selv om jeg fikk skada trynet, (noen uker før dette semesteret begynte).

    Og selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, (også noen uker før dette semester begynte).

    (Og selv om jeg jobba, som låseansvarlig, (en dag i uka), på Rimi Langhus, da).

    Og jeg var også ganske aktiv, på VG’s debattforum VGD, (under nicket ‘cons’), dette halvåret, (husker jeg).

    (Jeg skrev vel mest på fotball-forumet der.

    Men jeg var også innom andre forum, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt trynet mitt, så søkte jeg vel på nettet, (må det vel ha vært), og bestilte en time, hos en hudlege, som holdt til i Drammensveien, (hvis det ikke var Bygdøy Alle).

    Men han legen, (som visste seg å være nesten en olding), han sa det, at det ikke var noe galt med trynet mitt, da.

    For jeg syntes det var flaut å jobbe, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut, da.

    Så jeg prøvde å få sykemelding, (mest på grunn av jobben), da.

    (Og også for å prøve å finne noe som kunne hjelpe, for at trynet skulle se mer normalt ut, da).

    Men det virka ikke som at det var noen mulighet, for at jeg kunne få, en sånn sykmelding, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, (var det vel), så bestilte jeg en time, hos ei russisk hudlege, i enten Bogstadveien eller Hegdehaugsveien.

    (Hu som jeg hadde gått til, for å få noe middel mot kviser, noen år før det her.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men jeg fikk ikke sove, natta før jeg skulle på den timen.

    Og etter den timen, så var det vel den prøven, i System- og Nettverksadministrasjon, hvor han ‘filmviser-studenten’, dro med Dagga og meg, på en sånn ‘jukse-seanse’, hvor han filmviser-studenten liksom pumpa, ei innvandrer-jente, om innholdet, på den prøven, da.

    (Og det møtet mitt med Frode Eika Sandnes, (og hans kamerat fra Sunderland).

    Det var vel muligens også den dagen.

    Noe sånt).

    Og siden jeg ikke fikk sove.

    Så tenkte jeg det, at den prøven, ville gå dårlig.

    Så jeg sendte hu hudlege-dama en tekstmelding, om at jeg avbestilte den timen, da.

    (For jeg var litt lei av hudleger, (og sånn), fra før.

    For å si det sånn).

    Og så fikk jeg sove noen få timer, før jeg skulle på skolen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 2004.

    (Like før jeg dro til Sunderland, vel).

    Så hadde jeg søkt mer på nettet.

    Og funnet ut at en hudlege, som het Ole Fyrand, gikk for å være veldig flink, da.

    Og jeg ringte for å bestille time.

    Og de ringte tilbake, og sa at jeg kunne få time, (i Stortingsgata,  hvor han holdt til), den samme dagen, da.

    Og jeg dro dit.

    Og han Ole Fyrand sa også at det ikke var noe galt, med trynet mitt, da.

    Og på venteværelset der, så satt det et middelaldrende par, og ventet, samtidig med meg, (husker jeg).

    Men de ble vel ikke ropt inn.

    Og nå lurer jeg på om det kan ha vært Rimi-Hagen og Mille Marie.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Men disse kunne ihverfall minne om disse kjendisene, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Heimevernet ringte meg, (husker jeg), like før jeg skulle ha eksamenen mine, ved HiO IU.

    De ville at jeg skulle dra på en slags rar rep-øvelse, som bare varte, i en dag, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men det syntes jeg at hørtes ut som en dårlig ide, da.

    For dette passet meg dårlig, siden jeg hadde så mange eksamener, (jeg hadde jo til og med en ekstra eksamen), dette semesteret.

    (Og dette var midt i eksamesstria, (mer eller mindre ihvertfall), mener jeg å huske).

    Så jeg sa at det passa dårlig, da.

    Og da slapp jeg å dra på denne merkelige rep-øvelsen, (husker jeg).

    (Og jeg var vel også litt flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Så jeg var ganske glad, siden jeg slapp å dra, på noen rep-øvelse, dette året, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 212: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal

    Jeg jobbet jo som låseansvarlig, på Rimi Langhus, i det meste av 2004.

    (Fram til like før jeg flytta til Sunderland, høsten 2004).

    Og jeg pleide alltid å dusje, barbere meg og pusse tenna, før jeg dro på jobben.

    Men jeg hadde jo fått skada trynet mitt, på slutten av 2003.

    Så noen ganger, når jeg skulle på jobb, (på seinvakt-lederskiftene, på fredager), på Rimi Langhus.

    Så orka jeg ikke å gå på jobb, (husker jeg).

    Siden jeg så så ‘rar’ ut i trynet, da.

    Så det ble en del egenmeldinger, de siste månedene, som jeg jobba, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at butikksjef Stian Eriksen, på Rimi Langhus.

    Han prata en gang dritt om meg, til en selger, på den her tida, (husker jeg).

    Han sa noe sånt som at jeg pleide å være butikksjef.

    ‘Og se på han nå’, (sa han så).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det begynte å nærme seg sommerferien, (i 2004), så slutta Stian Eriksen i jobben.

    For å begynne å jobbe, i et ingeniør-firma, (mener jeg å huske).

    Og da spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, om jeg kunne ‘ta meg av butikken’, (eller om det var ‘passe på butikken’), i sommerferien, (i år 2004), husker jeg.

    Og jeg hadde jo da jobba, som leder, i Rimi, i ti år.

    Så jeg sa at det var greit, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel at det hadde vært greit, å ha en del penger, når jeg skulle dra til Sunderland.

    I tilfelle det tok litt tid, før studielånet mitt dukka opp, (høsten 2004), da.

    Så det å jobbe som en slags butikksjef, sommeren 2004, det passa meg bra, da.

    (Selv om jeg ikke fikk butikksjef-lønn, (husker jeg).

    Jeg fikk vel bare vanlig timelønn, (som låseansvarlig), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker før Stian Eriksen slutta i jobben, (som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Så dro han og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg med, på et møte, nede på spiserommet, på Rimi Langhus.

    (En fredag, på rundt den tida, som min leder-seinvakt begynte, (må det vel ha vært)).

    Og det møtet var veldig rart, (husker jeg).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin spurte meg, om jeg prøvde å lage problemer, for ‘dem’.

    Men jeg bare forklarte det, at jeg ikke prøvde å lage noen problemer, (for dem), da.

    Og det var alt som ble sagt, i det møtet.

    Så hva distriktsjef Anne-Katrine Skodvin egentlig mente.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 211: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Det var forresten sånn, at etter at jeg jobbet min siste vakt, på Rimi Bjørndal.

    (I desember 2003).

    Så ringte David Hjort meg, og sa det.

    At han ville besøke meg, (i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    For han skulle ‘plukke opp en julegave til Melina’, (sin samboer), som han sa.

    Jeg var da ikke helt sikker på, om jeg kunne stole på David Hjort.

    Siden han plutselig hadde villet møte meg, utafor Gunerius, noen dager før det her, (var det vel).

    Og da satt han på med en kar, fra Ullern, (eller noe sånt).

    Og det virka litt rart, syntes jeg.

    Så da David Hjort ringte meg.

    Noen dager etter at jeg jobba min siste vakt, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så fortalte jeg bare David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og at jeg hadde fått skada trynet.

    Og at jeg hadde planlagt å flytte til utlandet, da.

    Og at jeg ikke ville ha besøk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David  Hjort ringte også noen måneder seinere.

    (Våren 2004, må det vel ha vært).

    Og da ville han ha meg med ut på byen, en fredag, sammen med Alex fra Rimi Sinsen, med flere.

    Men jeg tenkte det.

    At jeg hadde jo planlagt det, at jeg skulle begynne å studere, i England, (og liksom flytte dit), da.

    Så jeg tenkte vel det, at det ikke var noe vits i, å ta noen unødvendige sjanser, bare noen måneder før, at jeg skulle flytte, fra Oslo, (og Norge), uansett.

    Så derfor sa jeg vel det, til David Hjort, (da han ringte om den her festinga).

    At jeg stod over, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av de fagene, som jeg hadde, i fjerde semester.

    Det var statistikk, (husker jeg).

    Og jeg var faktisk ikke på en eneste forelesning, i det faget.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men for å få studielån, det neste studieåret.

    (Altså studieåret 2004/05).

    Så kunne jeg ikke være noe særlig forsinket.

    For hvis man er mer enn et år forsinket, (heter det nå for tiden), så får man ikke lenger studielån.

    Og jeg var sju vekttall forsinket, fra NHI.

    (Jeg tok der kun 33 vekttall av 40.

    På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

    Siden jeg jobbet mye ved siden av studiene, osv).

    Så jeg var nesten et halvt år forsinket, allerede før jeg begynte, ved HiO IU.

    Og jeg hadde jo ikke tatt noen eksamener, i tredje semester, ved HiO IU.

    Og det er også mulig, at det var en eksamen jeg ikke tok, i andre semester.

    (Det var vel faget Relasjonsdatabaser, forresten).

    Så jeg kunne ikke droppe noen eksamener, i fjerde semester.

    For da ville jeg ikke ha rett til studielån, i Sunderland.

    Jeg måtte faktisk ta en ekstra eksamen, i fjerde semester.

    For å fortsatt ha rett til studielån, etter fjerde semester, da.

    (For å unngå å bli mer enn et år forsinket).

    Så våren 2004, så tok jeg altså en ekstra eksamen.

    Og det var en eksamen i faget Relasjonsdatabaser.

    (Som vel min studiekamerat Dag Anders Rougseth, hadde fått meg til å utsette.

    For vi skulle liksom lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003.

    For Rougseth mente at det var mulig å ta den eksamenen, høsten 2003, da.

    Men så hørte jeg ikke noe fra Rougseth likevel, sommeren 2003.

    Og jeg visste ikke hvordan man kunne ta den eksamenen, høsten 2003, for å si det sånn.

    Så derfor ble det ikke til at jeg tok den eksamenen, i 2003, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel 20-30 hybelleiligheter i Rimi-bygget, tilsammen.

    (Noe sånt).

    Og i kjelleren, så var det et rom, (ovenfor vaskekjelleren), hvor folk kunne sette fra seg møbler, som de ikke trengte lenger.

    Og disse leilighetene, de ble leid ut umøblert, (husker jeg).

    Så jeg regna med at de møblene bare var å ta, (hvis man fant noe man kunne bruke), da.

    Så da han Last Train-homoen, hadde klart å lure seg inn, i Rimi-leiligheten min, ved å late som at han var en slags kamerat, (må man vel si), rundt månedsskiftet november/desember, i 2003.

    Så hadde jeg hatt en brukt sofa, i leiligheten min, som jeg hadde funnet, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    Men etter at han homo-frisøren, hadde vært i leiligheten min.

    Så prøvde jeg liksom å glemme, at han hadde vært der, da.

    (Og den sofaen, den var vel ikke så utrolig fin heller, tror jeg.

    Den var vel ganske slitt og sånn, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så derfor, så satt jeg den ‘homo-sofaen’, (som han Bærum-frisøren hadde ligget på), ned igjen, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    (I desember 2003 en gang, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og faget Statistikk, (som jeg hadde, i fjerde semester, ved HiO IU).

    Det var ganske vanskelig da, (må jeg vel si).

    Og siden jeg ikke var på noen forelesninger, i fjerde semester.

    (Siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og siden jeg hadde skada trynet).

    Så måtte jeg lese statistikk, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og for at jeg skulle få lov, til å gå opp til eksamen, i det faget.

    Så måtte jeg levere inn to-tre obligatoriske oppgaver, (iløpet av fjerde semester), da.

    Og det å skjønne det faget, bare ved å sitte hjemme, og studere de obligatoriske oppgavene.

    Det var litt vanskelig da, (vil jeg si).

    Så jeg måtte sette av hele påsken, (i 2004), til å jobbe med en obligatorisk oppgave, i statistikk, da.

    Og jeg merka det, at jeg fikk vondt i ryggen, mens jeg jobba, med den obligatoriske oppgaven, da.

    Og det var fordi, at jeg satt i en sånn hvit plast-utestol, som jeg hadde tatt med meg, da jeg flytta fra Ungbo, (i 1996), da.

    (Siden Ungbo hadde hatt to sett, med terrasse-møbler, da.

    Så tok jeg med noen av de eldste møblene, (var det vel), da.

    Siden jeg regna med at det var greit.

    Siden Ungbo hadde dobbelt opp, med sånne hagemøbler, da).

    Og derfor, så begynte jeg å kikke, på det ‘møbel-rommet’ i kjelleren, om det hadde dukka opp noen nye sofaer der, (siden rundt juletider da), husker jeg.

    Og faktisk, så hadde det dukka opp en rød skinnsofa, på det ‘møbel-rommet’, (husker jeg).

    Men den røde skinnsofaen, den hadde merke, etter at noen hadde sittet, (eller ligget), veldig mye, på en sitteplass, (på den ene siden), av den fire-seters sofaen, (var det vel), da.

    (Så det virka jo nesten som noe perverst, må man vel si).

    Men men.

    Men jeg hadde så vondt i ryggen.

    Og senga mi, det var ikke en sovesofa.

    (Det var en rammemadrass med bein, (som jeg hadde kjøpt brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo)).

    Så jeg hadde ikke noe sted jeg kunne sitte, (og løse skoleoppgaver da), uten å få vondt i ryggen.

    Så jeg bestemte meg til slutt, (en kveld), for å dra opp den røde skinnsofaen, til leiligheten min, da.

    (For jeg måtte jo liksom klare å få ferdig den obligatoriske oppgaven, (i statistikk), tenkte jeg.

    For hvis ikke jeg klarte det faget, så ville jeg nok ikke fått studielån, det neste studieåret, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et problem til, med den røde ‘pervo-sofaen’, (husker jeg).

    Og det var at beina manglet, på den skinnsofaen, da.

    Så da jeg prøvde det, å sette meg ned, i den sofaen.

    (På den motsatte sida, av der den ‘pervo-bulken’ var, da).

    Så ble jeg sittende alt for lavt, da.

    Så det var nesten sånn at jeg dro med den sofaen ned igjen, (i kjelleren da), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte prøve å få gjort unna, den nevnte obligatoriske oppgaven, (i statistikk), da.

    Så derfor, så improviserte jeg litt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg satt noen doruller, (som raskt ble ganske flate), under hvert hjørne, av den sofaen, da.

    Og etterhvert som ‘dorull-beina’, ble flate, så måtte jeg sette nye doruller, oppå de flate dorullene, da.

    Men når jeg gjorde det sånn, så gikk det etterhvert an å sitte i den sofaen og lese statistikk, (i påskeferien da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg turte å ha en sånn ‘pervo-sofa’ med dorull-ben, stående i leiligheten min.

    Det var fordi, at jeg ikke hadde planlagt, å ha noen gjester, før jeg flytta til utlandet, da.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men min studiekamerat, (eller hva man skal kalle han), Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga).

    Han klarte liksom å snike seg inn, i Rimi-leiligheten min, mot slutten av fjerde semester da, (husker jeg).

    (Dette var muligens i forbindelse med en eller annen gruppeoppgave.

    Enten i faget Systemutvikling.

    Eller i faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Noe sånt).

    Så Dagga inviterte nok seg selv, på besøk hos meg, (mens jeg hadde den ‘pervo-sofaen’), da.

    (Noe sånt).

    Men da tenkte jeg nok sånn, at jeg skulle jo flytte, til England, uansett.

    Så da tok jeg nok ikke det så nøye.

    At jeg liksom ‘dreit meg ut’, da.

    (Ovenfor han Dagga, da.

    Ved at han fikk se det, at jeg hadde en sånn rar ‘pervo-sofa’ stående, i hybelleiligheten min, da).

    Men dette var likevel litt flaut da, (husker jeg).

    Selv om jeg skulle flytte til utlandet.

    Men jeg prøvde nok å late som ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,