Det var også sånn, mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU), husker jeg.
At jeg ikke brukte ransel, når jeg skulle på forelesningene.
For å for eksempel bruke den grå ranselen min.
(Som jeg hadde fått av faren min, da jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, skoleåret 1988/89.
Det året jeg var russ, (på Gjerdes handelsskole), i Drammen).
Det ville blitt litt som at jeg var atten igjen, liksom.
Så det syntes jeg at hadde blitt litt rart, da.
Å gått rund i Oslo, med en sånn skolesekk.
Etter å ikke ha studert, på ti år, da.
(Dette var jo høsten 2002, (at jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen).
Og jeg var ferdig med det siste året mitt, på NHI, våren 1992, da).
Og stress-koffert, det syntes jeg at ble litt for ’80-talls’.
Men jeg fant en slags mørk bag, i noe slags syntetisk materiale, på Claes Ohlson.
(En slags sportsbag, i svart og grått, var det vel).
Så jeg hadde skolesakene mine, i den bagen, da.
Og gikk så med den bagen, over skulderen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde kanskje et litt sporty image, mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen, da.
Men jeg hadde jo medlemskap på Sats, (på deres avdeling på Ila, like ved Kiellands Plass), hele den tida som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.
Så jeg ble kraftigere og kraftigere.
Og jeg fikk bedre og bedre kondis.
Og jeg fikk mindre og mindre flesk, (rundt magan liksom), da.
Iløpet av den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.
(Sånn som jeg husker det selv, ihverfall).
Ihvertfall fram til jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, (på slutten av tredje semester), i desember, i 2003, da.
For etter det, så gikk jeg vel bare på Sats, en eller to ganger.
Før jeg flytta til Sunderland, høsten 2004.
Selv om jeg fortsatt var medlem, på Sats, også i fjerde semester, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg skriver om denne bagen, (fra Claes Ohlson).
Det er fordi, at en gang, på ingeniørhøyskolen.
(I første eller andre semester, da.
Må det vel ha vært).
Så husker jeg at hu ‘Vestlandsdama’.
(Som jeg har glemt navnet på.
Men det var hu slanke og blonde dama, i 20-årene.
Som flytta tilbake til Vestlandet, i sommerferien, mellom andre og tredje semester.
Som jeg har skrevet om tidligere).
Hu sa det, (i kantina, eller om det var i en korridor, på ingeniørhøyskolen der, eller noe sånt).
At bagen min var så kul, da.
Det var liksom en sånn ‘bowling-bag’, jeg hadde, (sa hu Vestlandsdama).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og dette var vel mens noen av våre student-kolleger, (blant annet Dag Anders Rougseth og en som ligna mer på han Shield-skuespilleren enn meg vel), stod like i nærheten av oss, (og hørte det hu Vestlandsdama sa), da.
(Noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For dette var jo bare en bag, som jeg tilfeldigvis hadde sett, en gang, som jeg hadde vært innom, på Claes Ohlson, (i Torggata der).
Og som jeg bare hadde kjøpt med meg, mens jeg var innom den butikken, for å se litt, muligens.
(Muligens etter at jeg hadde vært og kikket litt, på Rema-butikken, i samme bygg der).
Kanskje siden jeg kjeda meg litt, for eksempel.
For Claes Ohlson, det var jo en butikk, som solgte mye forskjellig ting.
Som kunne være ‘kjekt å ha’ liksom, da.
Så det var vel greit, å gå rundt og liksom ‘surre’ litt, i den butikken, skulle jeg tro.
Og jeg hadde jo også vært på Claes Ohlson, i Gøteborg, sommeren 2002, (må det vel ha vært).
Da jeg kjørte en tur innom Sverige, mens jeg likevel var nede i Østfold der, etter bryllupet til min fetter Tommy, (i Fredrikstad), da.
For jeg mener å litt vagt huske det, at jeg kjøpte et lydkort, (eller noe sånt), i en Claes Ohlson-butikk, i Gøteborg, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg fikk skada trynet mitt, i desember, i år 2003.
Så satt jeg for de meste hjemme, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (før jeg flytta til England), da.
(Unntatt når jeg jobba fredagsledervaktene mine, på Rimi Langhus.
Og unntatt når det var gruppearbeid, (eller prøver), på HiO IU, da).
For jeg var litt flau over det, å ha fått skada trynet mitt, da.
Men den Rimi-leiligheten, som jeg bodde i.
Den var ganske liten, da.
Så jeg fikk liksom ikke strekt noe særlig på beina, når jeg bare satt hjemme der.
Så jeg begynte å gå noen nattlige turer, da.
Rundt på St. Hanshaugen.
Bare for å liksom få strekt litt på beina, (og få litt frisk luft), da.
Så jeg gikk opp til St. Hanshaugen der da, (husker jeg).
Og så gikk jeg liksom litt oppå, (og ved), selve St. Hanshaugen, da.
Og så gikk jeg etterhvert ned, den sidegata til Waldemar Thranes gate, som den jødiske synagogen lå i.
(Den som det seinere ble skutt på, av en kriminell pakistaner.
Etter at jeg hadde flytta til England, vel).
Og da tenkte jeg ofte på to norske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, (husker jeg).
(Da jeg gikk forbi den synagogen).
For disse to damene, de hadde sagt til meg det, (en gang).
Seint, en natt til søndag.
At de ikke ville bli med meg opp til Rimi-leiligheten min, for å ta en øl, da.
For de bodde like ved synagogen, sa de.
(Noe sånt).
Og da ble jeg litt paff, husker jeg.
For hva mente disse to damene med, å gjøre et poeng av det, (at de bodde like ved synagogen), liksom.
Mente de at de hadde en jødisk kultur, for eksempel?
Hva vet jeg.
Hm.
Men disse damene, de sa at de skulle besøke meg, på Rimi da, (husker jeg).
(Noe sånt).
Men jeg vet ikke om disse damene fikk med seg det, at selv om jeg bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen..
Så betydde ikke det, at jeg jobbet i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, da.
For jeg var litt full vel, så jeg fikk ikke forklart dette, til disse Oslo-damene, da.
(At jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter, da.
(Må det vel ha vært, på den her tiden).
Selv om jeg bodde, på St. Hanshaugen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så så jeg også en grevling, (husker jeg), mens jeg gikk i en gate, (på en sånn nattlig spasertur), oppe ved St. Hanshaugen der.
Og en annen gang igjen, så overhørte jeg at to blitzere, (må det vel ha vært), dreiv og prata seg imellom.
Mens jeg gikk langs en sti eller gangvei, som gikk liksom mellom St. Hanshaugen og Ullevålsveien da, (var det vel).
Og han ene blitzeren, han sa det, (husker jeg).
(Til han andre blitzeren, da).
At hvis han så en Mercedes, når han var ute om natta, for å gjøre bil-innbrudd.
Så pleide han bare å rive av Mercedes-stjerna, på de bilene da, (sa han).
Siden at de som kjørte Mercedes, var noen duster, (eller noe lignende), da.
(Sa han blitzeren, da).
Men da bare lot jeg som at jeg ikke hørte noe, (husker jeg).
For hva skulle jeg gjøre, liksom?
Men det var kanskje den samme karen, som hadde gjort så mange innbrudd, i Sierra-en min, i sin tid?
Det lurte jeg vel litt på, (tror jeg).
Det var ihvertfall ikke lett å være bileier, på St. Hanshaugen.
Det er sikkert.
Jeg hadde vel tilsammen fem-ti innbrudd, i Sierra-en min.
Den tida jeg hadde den stående utafor Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), der.
Og det var fra høsten 1998.
Til høsten 2002, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, en gang, sommeren 2004.
At assisterende butikksjef, (var han vel), Espen Sigmund Nornes og jeg, en gang gikk sammen, fra Rimi Langhus og i retning av Vevelstad togstasjon, (hvor jeg skulle ta toget mitt tilbake til Oslo), da.
(Jeg vet ikke hvorfor vi slutta på jobben, på rundt den samme tida, denne dagen.
For vanligvis den her sommeren, så hadde jo Espen Sigmund tidlig-ledervaktene.
Og jeg hadde sein-ledervaktene.
Men det er mulig at jeg hadde jobba med å lage vaktlister, (noe som var ganske komplisert, på Rimi Langhus, for alle de ansatte der, ønsket å ha en litt innviklet turnus da, husket jeg, fra den tida jeg begynte som ‘vanlig’ butikksjef der, drøye tre år tidligere).
Og jeg hadde kanskje fått Simen, (eller en annen låseansvarlig), til å ta min vakt, da.
(Noe sånt).
Ihvertfall, så var det sånn, at assistent Espen Sigmund Nornes sa til meg det.
(Husker jeg).
At det hendte noen ganger, at det kom utlendinger, til Langhus.
Med toget fra Oslo.
Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).
(Siden at Espen Simund Nornes gjorde et poeng av dette, da).
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og jeg lurte jo på om dette kunne være den albanske mafiaen, (eller noe sånt), da.
(Og dette var jo en av grunnene, til at jeg hadde slutta, i den andre Rimi-jobben min, på Rimi Bjørndal, cirka et halvår tidligere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en del uker, før jeg skulle flytte, til Sunderland.
Så la jeg merke til at noen folk, på irc-kanalen #Oslo, på ef-net.
(En kanal som jeg pleide å hange på.
I tilfelle jeg ble lei av de andre kanalene, som jeg ‘hang’ på.
Som #blablabla og #quiz-show).
De begynte å chatte, med en norsk kar, i 20-årene, (var han vel antagelig).
Som studerte, ved University of Sunderland.
(Som jo nettopp var det universitetet, som jeg selv hadde planlagt, å studere ved).
Og jeg husker at han utenlandsstudenten.
Han skrev det, (på #Oslo), at han hadde sin egen leilighet, i Sunderland.
For han ønsket ikke å bo sammen med masse kinesere, (mener jeg å huske, at han sa).
(Noe sånt).
Så jeg fikk inntrykk av det, at det var ganske vanlig, at studentene ved University of Sunderland, hadde egne leiligheter, da.
(Sånn som jeg selv jo var vant til å ha, i Oslo.
For jeg hadde jo hatt min egen Rimi-leilighet, i drøye åtte år, på den her tiden.
Siden jeg flyttet fra Ungbo, i 1996).
Så jeg syntes at det virka greit, å studere i Sunderland, da.
Men jeg sendte ikke noe til universitetet, om dette, (at jeg ville ha egen leilighet), før jeg flytta, til Sunderland.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg ville liksom lage minst mulig blest, rundt den her flyttinga mi, da.
Så derfor, så sendte jeg færrest mulig brev, til University of Sunderland, før jeg dro over, til England, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn.
At da jeg veddet en del, på nettet, under fotball-EM, i 2004.
Så benyttet jeg meg av tilbud, for nye medlemmer, da.
Og ble medlem på 5-6-7 nettsteder, hvor man kunne gamble, da.
(Noe jeg jo var vant med, fra språkreise-ferier, til England, på 80-tallet.
At de hadde bookmakere, på hvert gatehjørne nesten, (for å si det sånn).
Jeg spilte jo for eksempel en gang noen pund, på at Stefan Edberg, ville vinne Wimbledon.
Det første året han vant, (var det vel).
Nemlig sommeren 1988 da, (så jeg nå, på Wikipedia).
Da jeg var på språkreise, (sammen med min tremenning Øystein Andersen), i Brighton.
Men jeg hang ikke sammen med min tremenning, (som jeg ikke kjente så godt ennå da, forresten), hele tida.
Så den veddinga mi, på Wimbledon.
Det var noe jeg gjorde, en gang, som jeg liksom hadde litt fritid, fra min tremenning Øystein Andersen, da.
For han fikk noen unge språkreise-kamerater, i Brighton, som han hang en del sammen med da, (husker jeg).
Og da ville jeg gå rundt aleine litt, i Brighton sentrum osv., da.
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at det var en online bookmaker, som hadde et sånt tilbud, om at hvis man ble medlem, så kunne man spille for det dobbelte, av det beløpet, som man deponerte, da.
Og da deponerte jeg tusen kroner, (mener jeg å huske).
Og jeg fikk to tusen kroner, å spille for, da.
(Noe sånt).
Og da spilte jeg blant annet på at en kjent spiller, fra Latvia, ville score, (i en bestemt kamp), husker jeg.
(Og satset tusen kroner på det, da).
Men denne spilleren, (jeg tror det må ha vært Verpakovskis), han scorte ikke i akkurat den kampen, (som jeg hadde veddet på), da.
Så det var ikke sånn at jeg vant på alle veddemålene mine, liksom.
Men jeg gikk vel to-tre-fire tusen, i pluss, på denne veddinga mi, på fotball-EM, i 2004.
(Mest på grunn av at jeg vant drøye 6.000 kroner, på det veddemålet, om at Milan Baros, ville bli toppscorer, i dette fotball-EM, da).
Så jeg gikk noen få tusen i pluss, da.
Og jeg så også en annonse, (på nettet vel), om et nytt kredittkort.
Og da slo jeg sammen studielånet mitt og Rimi-lønnen.
Og skrev at jeg hadde cirka 200.000, i årslønn, da.
Og da fikk jeg også et kredittkort, på rundt 10.000 kroner, vel.
Like før jeg flyttet, til Sunderland, da.
Og jeg jobba jo heltid, (og muligens også en del overtid), hele sommeren 2004, da.
Så det var ikke sånn at jeg var blakk, på den tida jeg flyttet, til Sunderland, (for å si det sånn).
Jeg hadde vel ihvertfall med meg cirka 20.000 (eller noe i den duren), på lønnskontoen og på det nevnte kredittkortet tilsammen, da jeg dro til Sunderland, (høsten 2004).
(Og dette var etter at jeg hadde betalt en del tusen, (på forskudd), for den lagerboden min, hos City Self-Storage.
Og etter at jeg hadde betalt for leiebil for flyttinga.
Og flybilletter, osv.).
Så jeg følte meg nesten rik, (husker jeg), på den tida, som jeg skulle flytte, til Sunderland, da.
For jeg kom jo til å få studielån, i tillegg.
Og jeg hadde jo hørt det, (fra hu dama på internasjonalt kontor, ved HiO), at levekostnadene, i Sunderland, var rimelig lave, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at det var sånn, denne sommeren.
(Altså sommeren 2004, da).
At jeg noen ganger brukte wap-funksjonen, på mobilen min, (husker jeg).
Mens jeg stod på Vevelstad togstasjon, (må det vel ha vært), og ventet på toget tilbake til Oslo, på lørdagskveldene osv. da.
(Etter å ha jobbet ferdig min vakt, den dagen.
Som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).
For å se om veddemålene mine, på fotball-EM, (som jeg hadde plassert kvelden før, for eksempel, da).
Hadde gått inn, (eller ikke), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, at en del uker, før jeg skulle flytte til England, for å studere, ved University of Sunderland.
Så dro jeg innom Sentrum politistasjon.
(Den ganske nye, som holder til like ovenfor gamle Sentrum kino der, blir det vel.
Ikke så langt unna Youngstorget).
Og jeg fikk meg et nytt pass, (igjen), da.
Og jeg hadde jo fått meg et nytt pass, sommeren før også.
(Nemlig sommeren 2003).
Og det var fordi at passet mitt hadde blitt borte.
(Mens det hadde ligget, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Må det vel ha vært).
Og sommeren 2004, så hadde altså passet mitt blitt borte igjen da, (husker jeg).
(På en eller annen merkverdig måte.
Må det vel ha vært).
Og jeg hadde jo ikke likt de ‘biffete’ og ‘cowboy-aktige’ politifolka, som hadde laget nytt pass for meg, på Grønland politistasjon, sommeren 2003.
Så sommeren 2004, så dro jeg til Sentrum politistasjon, for å få meg nytt pass, da.
Og jeg husker at jeg tok passbilde, i en fotoautomat, som stod i rolig del, av politistasjonen der.
Og at ei ganske stille dame, (var det vel), tok imot min bestilling på nytt pass, da.
Og passene, de hadde blitt en del dyrere, fra 2003 til 2004.
Men det hadde det stått en del om i nettavisene, hva kom av.
Og det var fordi at det siden sommeren 2003 hadde kommet en ny type pass, med en slags microchips i, (eller noe sånt).
Og denne typen pass, hadde også et slags innebygget visum, til USA, husker jeg, at det stod skrevet om, i nettavisene, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hva som kan ha vært grunnen, til at passene mine ble borte, ‘hele tiden’, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Det veit jeg ikke.
Hm.
Men jeg fikk meg ihvertfall et nytt pass, (som kosta cirka tusen kroner vel), i posten, (var det vel), i ganske god tid, før jeg flytta, til Sunderland, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, husker jeg.
At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).
(På begynnelsen av tredje semester, var det vel muligens).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagga sa også det en gang, (husker jeg).
At det hadde dukket opp en ny TV-kanal, som var gratis, vel.
Og der viste de mange klassiske filmer, i sort-hvitt da, (sa Dagga).
Og Dagga anbefalte meg å se på denne TV-kanalen da, (som jeg har glemt hva heter nå), av en eller annen grunn.
For da jeg spurte han Dagga, om hva han syntes, at var så kult, med svart-hvitt-filmer.
Så kom vel ikke han Dag Anders Rougseth med noe særlig klart svar, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at den dagen, som jeg flytta alle tingene mine, til City Self-Storage.
Så ringte bestemor Ingeborg meg, midt i flyttinga, (husker jeg).
Sånn at jeg stod i gangen, i tredje etasje, i Rimi-bygget, og prata med bestemor Ingeborg, på mobilen, da.
Mens jeg hadde heisen der, full av banan-kasser, med bøker osv., da.
(Som jeg skulle kjøre, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).
Og akkurat mens jeg stod der, (utafor døra, til leiligheten min), og prata, med bestemor Ingeborg, (på mobilen).
(For bestemor Ingeborg skulle vel si ‘hadet’, (eller noe sånt), vel
Siden jeg jo skulle flytte, til England).
Så dukka det opp ei dame, som bodde i enten fjerde eller femte etasje, (i Rimi-bygget der), vel.
(Ei ung dame i begynnelsen av 20-årene, vel).
Som gikk alle trappene, ned mot første etasje, da.
Og jeg måtte jo bare nikke, (eller noe sånt), og liksom gjøre tegn med hodet, mot mobilen min, da.
For å prøve å forklare det, at det var mormora mi, som ringte, da.
Og at jeg derfor liksom måtte ‘bable’ en del, i telefonen, da.
Istedet for å få alle tingene mine, ut av heisen, med en gang, da.
Så det ble litt flaut, med den flyttinga mi da, (må man vel si).
Så det er kanskje et tips til folk, å skru av ringelyden, på mobilen, mens man driver og flytter.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at bestemor Ingeborg ringte meg, på et uheldig tidspunkt.
Det kan ha vært på grunn av det, at jeg hadde tulla litt, i Drøbak, da min mors slektninger, spurte meg, om når jeg skulle flytte, (til England), på den cafeen vi satt på der, da.
(Etter at vi hadde vært ved graven til min mor.
For å liksom minnes henne, siden det var fem år siden, at hu døde, da).
For jeg tulla vel litt, og sa det, at jeg skulle flytte til England, på torsdagen, (var det vel kanskje).
Men så hadde jeg bestilt billetter, med et fly som gikk dagen før, da.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg stolte ikke engang på mine egne slektninger, (på den her tida), må jeg innrømme.
Så jeg tulla litt med dem, når de liksom begynte å forhøre meg litt da, om den her flyttinga, da.
(Mens vi satt på den cafeen, i Drøbak der).
Og jeg sa at jeg skulle flytte til Newcastle, (og ikke til Sunderland), da.
Og sa også at jeg skulle flytte på torsdagen, (var det vel), og ikke på dagen før, (som var riktig), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At mens jeg stod utafor Rimi-bygget, og lasset disse banan-kassene mine, (med bøker osv.), inn i den varebilen, som jeg hadde leiet, fra Bislett Bilutleie.
(For å kjøre disse tingene, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).
Så stod det to St. Hanshaugen-karer, i 20-åra vel, og kommenterte om meg, (mener jeg å huske).
(De var vel kanskje på vei til Rimi, eller noe sånt, da).
Og han ene sa noe sånt, (til han andre), som at: ‘Det er jo han som er mesterhjernen, de får jo aldri tak i han nå’.
(Noe sånt.
Hvis jeg hørte det riktig.
Og uten at jeg skjønte helt hva det her skulle bety, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
Det var også sånn, husker jeg.
At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).
Han ville gjerne kjøpe en av mine gamle Nokia-mobiler, (husker jeg).
(Muligens til sin samboer-dame Guro, var det vel).
Da jeg kjøpte meg en bedre mobil, da.
For det var vibrerings-varsling, på min gamle mobil da, (sa Dagga).
Og det syntes Dagga at var så kult da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(Hvis han ikke tulla, da).
For hva var så kult med vibrerings-varsling, liksom?
Det var det vel for eksempel, (blant annet), på den Motorola-personsøkeren, (Motorola Bravo, het den vel), som jeg kjøpte meg, høsten 1994, (altså nesten ti år tidligere).
(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å jobbe heltid, som leder, på Rimi Lambetseter, var det vel.
At jeg kjøpte den personsøkeren).
Så det var vel kanskje litt rart.
At Dagga kjøpte ihvertfall en av mine gamle Nokia-mobiler.
Når jeg kjøpte meg ny mobil, da.
(På den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, (eller HiO IU), da.
Noe jeg jo gjorde fra høsten 2002 til våren 2004).
For de Nokia-mobilene, som jeg kjøpte meg, etter at min Nokia 3210, hadde blitt moden, for utskifting, (var det vel).
(Batteriet ble vel kanskje litt dårlig, på den Nokia 3210-mobilen, etterhvert.
Noe sånt).
Det var bare sånne ganske billige Nokia-mobiler da, (mener jeg å huske).
For jeg syntes vel at jeg klarte meg, med en vanlig mobil, liksom.
Jeg trengte ikke å ha en ny mobil til 2000 kroner hvert år, liksom.
(Noe jo min Nokia 3210, hadde kostet, i sin tid.
Dette var en mobil, som jeg kjøpte, på slutten av 1999, (var det vel).
(Etter at jeg hadde sett at min distriktsjef, i Rimi, Jan Graarud, hadde hatt en sånn mobil, noen måneder tidligere, på et møte, på Rimi sitt hovedkontor.
For Jan Graarud rakte meg mobilen hans, midt i det nevnte møtet.
For mine to assistenter, på Rimi Lambertseter, (på den her tiden).
Nemlig Jan Henrik, (også kjent som Jan-ern), og Wenche Berntsen.
De hadde liksom røket i tottene på hverandre, da.
Så en av de hadde ringt Rimi, for å få prate med meg, mens jeg var på møte, da.
Noe sånt).
Og da hadde jeg fått over 100.000 kroner, fra noe slags livsforsikring, som søstera mi Pia, sa at mora mi, hadde hatt.
Så da liksom skeiet jeg ut litt, og kjøpte meg en stilig mobil, da.
Siden min forrige mobil, (en Bosch vel, som jeg hadde kjøpt meg, etter at jeg ble butikksjef, høsten 1998, altså et drøyt år tidligere, og som muligens begynte å få dårlig batteri, eller noe sånt, på slutten av 1999), ikke hadde vært så kul, (men heller litt klumpete), vel).
Det var vel sånn, at jeg kjøpte meg en Nokia 3330, etter at jeg hadde hatt den Nokia 3210-mobilen.
(Noe sånt).
Og etter det igjen, så kjøpte jeg meg en Nokia 3410, vel.
(Noe sånt).
Og Dagga kjøpte enten Nokia 3330-mobilen.
Eller Nokia 3410-mobilen.
Da jeg bytta ut disse, da.
I forbindelse med at jeg byttet fra Telenor til Netcom, var vel et av kjøpene, ihvertfall.
Noe jeg muligens ønsket å gjøre, etter den Arvika-turen, sommeren år 2000.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Siden Telenor-abonnementet, ikke virka, i Sverige da, (husker jeg).
Noe jeg syntes at var dårlig.
Og dette var ikke kontantkort-abonnement.
Men det var sånn at jeg fikk en faktura, en gang i måneden da, (var det vel).
(Noe sånt).
Og etter det igjen.
Så var det sånn, at han Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), som var dørvakt, på utestedet Onkel Donald, (i Oslo sentrum).
Han hadde klaget, (bak ryggen min liksom), på at min Nokia 3330, (som jeg hadde kjøpt i en elbutikk, ut mot Furuset vel, som het Saba, etter å ha sett en annonse, fra dem, i Aftenposten, må det vel ha vært), var så ‘døv’.
En gang jeg stod utafor utestedet Onkel Donald, (og prata med Jan-ern), en lørdagskveld, (som jeg egentlig var ute på byen, sammen med halvbroren min Axel), vel.
Så derfor, så bytta jeg vel ut den Nokia 3330-mobilen ganske raskt, til en Nokia 3410, (som blant annet hadde polyfoniske ringetoner, (mener jeg å huske), og vel også en litt kulere design), da.
Men da jeg så de nye Sony Ericsson-mobilene, (med kamera), osv.
(På slutten av 2003, var det vel.
For jeg så at en medstudent, (på HiO IU), hadde en sånn telefon.
Som han liksom satt og brifa med, da.
For han hadde den mobilen liggende, på bordet foran seg, der han satt, i det store auditoret, på ingeniørhøyskolen, da.
På raden foran der jeg satt da, (under en eller annen forelesning, i tredje semester, ved HiO IU)).
Så syntes jeg at alle de Nokia-mobilene, som jeg hadde hatt, (de siste årene), så rimelig døve ut, (i forhold), da.
(Selv om jeg må innrømme det, at den Nokia 3210-mobilen, som jeg kjøpte meg, på slutten av 1999, (var det vel), også så rimelig kul ut, i sin tid, da).
Så da, (på slutten av år 2003), kjøpte jeg meg en sånn kamera-mobil, (fra Sony Ericsson), til rundt 1000 kroner da, (husker jeg).
Og så kjøpte vel Dagga min gamle Nokia 3410 da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og det er også mulig, at det var sånn, at Dagga kjøpte min Nokia 3330, (eller noe sånt), i sin tid.
(Da jeg kjøpte meg den Nokia 3410-mobilen, da).
Men det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan dette var igjen, (må jeg innrømme).
(Så det er også mulig at den Nokia 3330-mobilen, ligger sammen med resten av tingene mine, hos City Self-Storage.
Hvem vet.
Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn.
At etter at jeg slutta, å jobbe deltid, (som låseansvarlig), på Rimi Bjørndal, (i desember 2003).
Så fikk jeg litt mindre penger, å rutte med, da.
Så jeg bestemte meg for å selge først Ipod-en og så laptop-en, på QXL, da.
Og Ipod-en, den fikk jeg solgt, til en kar på Sørlandet, (var det vel).
For litt mindre enn det jeg ga for den, da.
Og jeg spurte han karen, (som kjøpte Ipod-en), om han ville at jeg skulle la musikksamlingen min, bli værende, på Ipod-en.
Og det ville han, da.
Så han fikk med noen mp3-filer, på kjøpet da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, (husker jeg).
At jeg hadde klart å få noen riper, på displayet, på Ipod-en.
(Siden jeg hadde hatt Ipod-en og nøklene mine.
I den samme lomma, vel.
En gang jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, til jobb på Rimi Langhus, (tror jeg at det var).
Høsten 2003, en gang, (må det vel ha vært).
Noe sånt).
Men jeg hadde noe slags polish, for mobil-skjermer liggende.
(Som jeg vel tilfeldigvis hadde kjøpt, på Claes Ohlson, (eller noe sånt), noen år før det her, vel).
Og når jeg brukte den polishen, så ble skjermen på Ipod-en grei, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg skulle selge laptop-en min, (som jeg hadde kjøpt høsten 2003), våren 2004.
(Også på QXL).
Så gikk ikke det salget like knirkefritt da, (for å si det sånn).
For noen vietnamesere, (var det vel muligens), fra Haugenstua, de sendte meg noen e-poster da, (var det vel).
Og jeg husker at det var sånn, at jeg trengte penger da, (på grunn av at eksamenstria, (eller noe sånt), var det vel muligens).
Så da disse vietnameserne, foreslo det, at jeg skulle selge laptop-en, (og den trådlåse routeren, som jeg solgte sammen med laptop-en), utenom QXL.
Så syntes jeg at jeg måtte slå til på det, da.
Siden jeg trengte pengene da, (for å si det sånn).
Så jeg ble tilbudt en ok pris, for laptop-en, da.
Og slo til på det.
Og så dukka det opp en ung asiat, og onkelen hans vel, på døra mi, (i Rimi-bygget), da.
Han unge asiaten, han lurte på om det trådløse nettverket, kunne taes inn, hjemme hos han, noen hundre meter unna, der onkelen bodde da, (var det vel).
Men det turte jeg ikke å love da, (husker jeg).
Men disse asiatene, de kjøpte likevel laptop-en, wifi-kortet, (til laptop-en), og den trådløse routeren da, (husker jeg).
(For cirka 6.000, (eller noe sånt), var det vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men disse vietnameserne.
De ville det, at jeg skulle dukke opp hos dem, på Haugenstua, da.
For å hjelpe dem, med et eller annet problem, angående nettverket eller laptop-en, da.
Dette avtalte vi, da de var hos meg, for å kjøpe laptop-en, (husker jeg).
Så jeg måtte jo ta toget, ut til Haugenstua stasjon, (husker jeg).
Og etter at jeg hadde gått av toget, så spurte jeg et ungt par der, (en ganske kraftig tenåringsgutt og dama hans vel).
Om hvor på Haugenstua, som denne adressen var, (til disse asiatene), da.
(For jeg viste dem vel en lapp, som den adressen stod på, da.
Noe sånt).
Men da klarte ikke disse norske ungdommene, å svare meg, på hvor denne adressen var da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt hva det var, som disse asiatene ville, at jeg skulle hjelpe dem med.
Men jeg fant fram til der de bodde, til slutt, da.
(De banka vel på vinduet sitt, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg husker at TV-en stod på, i en ganske stor stue, i den ganske store leiligheten, som de bodde i.
(Og det var vel to voksne asiater, og han unge asiatiske gutten, i den leiligheten, da jeg var der, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle hjem igjen, til St. Hanshaugen, (etter å ha vært på besøk hos disse asiatene), da.
Så tenkte jeg det, at jeg liksom måtte gå, en rar vei hjem, da.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).
Og jeg var jo ganske kjent, på Haugenstua.
(Ihvertfall på den delen av Haugenstua, som lå i retning, av Furuset).
For den gangen, som jeg først fant leiligheten til halvbroren min Axel og dem, (på Furuset), høsten 1989.
(Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).
Så hadde jeg jo gått av toget, på Haugenstua, da.
For det er bare en gåtur, på cirka ti minutter kanskje, (langs en sti, som går i en oppoverbakke, for det meste, vel).
Fra Haugenstua til Furuset, da.
Så jeg tok ikke toget, tilbake igjen, fra Haugenstua togstasjon.
Men jeg gikk heller og besøkte mine gamle ‘hjemtrakter’ liksom, (på Furuset), da.
Så jeg tok t-banen, fra Furuset t-banestasjon, og ned til sentrum, da.
Da jeg skulle hjem, (fra Haugenstua).
Og på Furuset t-banestasjon.
Så følte jeg meg litt overvåka, (husker jeg).
(Da jeg skulle gå ned, til plattformen der).
For det stod en pakistansk tenåringsgutt, og hang, inne på t-banestasjonen der, da.
(Ikke så langt unna den trappa, som går ned, til der t-banen går fra, da).
Og han pakistanske tenåringsgutten, han liksom bare stod der, og observerte, hvem som skulle ta t-banen, da.
(Virka det som, for meg, ihvertfall.
Hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne ‘rare’ QXL-handelen.
Så måtte jeg finne på en historie, å fortelle, til QXL, (husker jeg).
Jeg måtte si til QXL, at jeg hadde fått noe virus, på harddisken, til laptop-en.
Og at jeg ikke klarte å få bort dette viruset, da
Og at jeg derfor ikke kunne selge laptop-en min likevel, da.
(Noe sånt).
For jeg ønsket ikke å selge laptop-en min, før den var i bra stand igjen da, (sa jeg).
(Noe sånt).
Og da fjernet QXL laptop-en min, fra nettauksjonen sin, da.
(Uten å kreve noen penger, vel).
Og dette informerte jeg han vietnamesiske gutten om, da.
At jeg liksom måtte bruke den dekkhistorien, (for å få dette riktig liksom, med QXL), da.
For ellers, så ville vel QXL ha begynt å lure, på hva som egentlig hadde skjedd, med den laptop-auksjonen min, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, våren 2004.
At etter at Frode Eika Sandnes, (på HiO IU), hadde hatt et ‘rart’ møte med meg, (da han også hadde med seg en kamerat, fra Sunderland), hvor han sa det, at det var umulig for meg, å få tak i en ekstrajobb, i Sunderland.
Så var det sånn, at jeg hadde skrevet litt, på et fotball-forum, (for Everton FC.), som het ‘Blue Kipper’.
Så jeg spurte de britene, som hang, på det debattforumet.
Om de mente at det som Frode Eika Sandnes hadde sagt, (om at det ikke var mulig, å få seg ekstrajobb, i Sunderland), var riktig, da.
Og de britene, de mente det, at det var kort vei, til både Gateshead og Newcastle, fra Sunderland, da.
Og en eller to av de av disse Everton-supporterne, de ba meg bare om å kontakte de, etter at jeg hadde flyttet, til Sunderland.
Og så ville de hjelpe meg, med å skaffe meg en kontorjobb, (med egen PC osv.), i Newcastle, (var det vel), sa de.
Og dette var vel før, at jeg hadde det møtet, med hu dama, som pleide å dra til Latin-Amerika, i forbindelse med HiO-jobben sin.
(På HiO’s internasjonalt kontor der, på Bislett).
Og hu dama, hu sa jo det, at jeg ikke kom til å trenge en ekstrajobb, i Sunderland.
Siden det var så lave levekostnader der, da.
Så man kunne fint klare seg, på vanlig norsk stiped og studielån der, da.
(For studielån og stipend var vel på 8.000, (eller noe sånt), i måneden, på den her tida, vel.
I tillegg til lån som skulle dekke skolepengene, (for universitetsstudier, i utlandet), da).
Og jeg hadde ikke så mye gjeld, heller.
(Det var kanskje snakk om innbetalinger på et par tusen tilsammen, i måneden.
Noe sånt).
Så jeg tenkte at dette var mulig å klare å betale, på vanlig studiefinansiering, da.
Så jeg roet meg litt ned, etter å ha hatt det møtet, med hu dama, fra internasjonalt kontor, (ved HiO), på Bislett der, da.
Så etter dette møtet, så bekymret jeg meg ikke så mye, over om jeg kom til å klare å få tak i en ekstrajobb, i Sunderland.
Så det ble ikke til at jeg spurte noen av de, fra Blue Kipper-forumet, noe mer, om mulighetene til å få seg jobb, i Nord-Øst England, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.