johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 246: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIX

    Da jeg jobbet, (som kasserer og seinere også ferskvaremedarbeider), på OBS Triaden, i Lørenskog.

    (Fra høsten 1990 til desember 1992).

    Så var det sånn, at mens Forbrukersamvirket Lørenskog eide hypermarkedet.

    (Forbrukersamvirket Lørenskog kjøpte hypermarkedet av Paulsen, (som startet Rema-butikk på Furuset-senteret), eller noe i den duren.

    Og så eide de hypermarkedet på Triaden, i et drøyt års tid, vel.

    Før de gikk konkurs, og Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok.

    Noe sånt).

    Så var det en disponent, som ‘regjerte’, på Matland/OBS Triaden.

    Og han het Nakkim, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjalg Nakkim het forresten han disponenten.

    Fant jeg ut nå, når jeg søkte, på bloggen.

    For det er med en e-post fra han, i Min Bok 2, forresten.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Nakkim var disponent, på OBS Triaden.

    Så måtte alle vi, (som jobba i kassa ihvertfall), på et slags smilekurs, i et møterom, (eller noe sånt), på OBS Triaden der, (husker jeg).

    Og det var vel en foredragsholder, som var leiet inn, (av Nakkim vel), tror jeg, som holdt det kurset.

    (Hvis det ikke var Nakkim selv, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det vi lærte, på det kurset, på OBS Triaden.

    Det var at vi skulle være vennlige og tolerante, mot våre kolleger, når vi samarbeidet, da.

    Vi lærte at det var menneskelig å feile.

    Og at vi skulle være positive, og ikke liksom mobbe noen, for å ha gjort en enkelt feil, da.

    Vi skulle heller prøve å være konstruktive, (og ikke destruktive), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette kurset, på OBS Triaden.

    Det må vel ha vært, i 1990 eller 1991 en gang, (vil jeg tippe på).

    Og det vi lærte på dette kurset/møtet.

    Det hadde jeg nok i bakhodet, resten av den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, da.

    Og også i Geværkompaniet og i Rimi, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.

    Så ble jeg jo satt til å være tippeansvarlig der, (av butikksjef Kristian Kvehaugen), så og si hele den tida, som jeg jobba der, (som assistent), da.

    Så jeg var jo nesten en mester i tippeavdelingen, (må man vel si), da vi fikk tipping, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef), i 1999.

    Men en gang, så ringte det ei ‘tippe-dame’, fra hovedkontoret, da.

    (Og det hadde aldri skjedd, (såvidt jeg vet ihvertfall), den tida som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At de på hovedkontoret ringte, for å klage på tippeoppgjørene mine, da.

    Iløpet av de cirka to årene som jeg jobbet som tippeansvarlig der).

    Og da var det en liten bagatell, (og knapt nok det, tror jeg), når det gjaldt et tippeoppgjør, som hu tippe-dama ringte for å klage på, da.

    Og da var jeg bare vennlig og sa at det skal vi fikse, (eller noe sånt).

    Og da begynte hu tippe-dama liksom å ‘jatte’ og latterliggjøre meg, (over telefonen da), husker da.

    Og sa sånn, ‘ja, det er menneskelig å feile’, osv.

    Og at dette hadde hu hørt mange ganger før.

    (At det var menneskelig å feile).

    Og jeg skjønte det, at de ikke var enige i dette, på hovedkontoret til Rimi, da.

    Så jeg gikk skjenn, rett og slett, av hu tippe-dama, da.

    Som var i en stabs-funksjon, på hovedkontoret.

    Enda Rimi visste at jeg hadde jobba på OBS Triaden, før jeg begynte i Rimi.

    Så da burde ikke jeg fått skjenn for å gjøre jobben min, sånn som jeg hadde lært det, på OBS, (mener jeg).

    Men Rimi hadde visst en slags fascistisk filosofi, da.

    (Omtrent som Hitler, eller noe sånt).

    I Rimi var det visst ikke lov å være menneskelig.

    I Rimi så skulle man visst ikke gjøre så mye som en eneste liten feil.

    Og man ble liksom latterliggjort og ydmyket, da.

    Enda jeg jo hadde gått tre år på handel og kontor.

    (Og to år på NHI).

    Og var data-økonom.

    Og hadde hatt regnskap det første året, på handel og kontor, ihvertfall.

    Og hadde bakgrunnen i orden.

    Og jeg hadde jo også vært tippeansvarlig, i to år, på Rimi Bjørndal.

    (Som en av mine ganske mange arbeidsoppgaver der).

    Og jeg hadde vel klart den arbeidsoppgaven bedre enn de som hadde det ansvaret før meg, tror jeg.

    (Ihvertfall fikk jeg det inntrykket selv).

    Så Rimi var helt klart fascistisk de, vil jeg si.

    (Eller de ble ihvertfall det, rundt årtusenskiftet en gang).

    Hvis man skal dømme av hu tippe-dama, ihvertfall.

    (Aud, eller hva hu het).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St.  Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 245: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVIII

    Det var også sånn, den tida som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.

    (I tilfelle jeg har glemt å skrive det tidligere).

    At folk som regionsjef Jon Bekkevoll og vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (hvis jeg husker det riktig).

    De sa det, at å jobbe som butikksjef, i Rimi, det var som å jobbe som administrerende direktør, (var det vel de sa), i et mellomstort norsk firma.

    Siden man hadde ansvaret for å motivere et team, (må man vel kalle dem), på opptill 20-30 ansatte, da.

    Og også hadde ansvaret for at alle budsjettene, for butikken, ble overholdt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det jo selvfølgelig sånn, at en Rimi-butikksjef, kun fikk en brøkdel av den lønnen, som en administrerende direktør, i næringslivet, fikk.

    Men Rimi-butikksjefer, de ble det nok til en viss grad forventet av, at de skulle ha en garderobe, noe lignende av en administrerende direktør, i næringslivet.

    Og også en bil, i nærheten av hva en næringslivsleder har.

    Ihvertfall så merka jeg dette, en gang, da jeg gikk ut på byen, i genser.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Da overhørte jeg det, at Anne Neteland sin ambulerende, Idar, (het han vel muligens), liksom tiska om, med min assistent Kjetil Prestegarden, (var det vel), om at jeg som butikksjef, burde gå med skjorte, på byen.

    (Noe sånt).

    Så man ble liksom forventet å ha en fasade, som en næringslivs-leder.

    Men man fikk kun en lønn som var som en vanlig norsk gjennomsnittslønn, liksom.

    Man fikk vel en del mindre betalt, (som butikksjef), enn en platearbeider, fra Mo i Rana, fikk i lønn, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og mye mindre betalt, enn en som jobba, i Nordsjøen, (for eksempel).

    Og sikkert mye mindre betalt enn en rørlegger, (hvis jeg skulle tippe).

    Og Rimi var også dårligere på lønn, enn alle de andre kjedene, (husker jeg å ha lest, i aviser og bransjeblader).

    Butikksjef Tom, fra ‘Tom-gjengen’, i Lørenskog.

    Han var butikksjef i Kiwi, like ved der jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og de leste jeg om, i nyhetene, (var det vel), at fikk grovt regnet cirka det dobbelte i lønn, (når man tok med bonus, var det vel), enn butikksjefene, som jobbet i Rimi, da.

    Så egentlig, så var det lite som var noe særlig gjevt, i Rimi, da.

    Ihvertfall når det gjaldt lønn.

    Og hvorfor Rimi lønnet sine butikksjefer lavere enn for eksempel Rema og Kiwi.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde litt flaks, siden jeg fikk lov til å leie, en ganske billig hybel-leilighet, av Rimi.

    En hybel-leilighet som lå ganske sentralt, i Oslo indre by, da.

    Så dette veiet nok litt opp, for den relativt lave lønnen, som jeg fikk, som Rimi-butikksjef.

    Men det kostet jo penger, å prøve å holde oppe fasaden, (som butikksjef/toppleder).

    Så det var ikke sånn at jeg klarte å spare opp noe særlig med penger, i løpet av disse snaue fire årene, som jeg jobbet, som butikksjef.

    Mye penger gikk til klær og bil osv., på disse årene, da.

    Og jeg hadde jo en halvbror, (nemlig Axel), som jobbet, i utelivsbransjen.

    Og når han ba meg med ut på byen.

    Så handlet jo det litt om å liksom holde fasaden da og, (må man vel si).

    Så da måtte jeg liksom være kar da, og ha en bunke hundrelapper, i lommeboka, sånn at jeg kunne betale for minst min del, av halvliterne, da.

    Siden jeg var butikksjef, osv.

    Så var det vanskelig å si nei, til å være med ut, på byen.

    Jeg kunne ikke skylde på at jeg ikke hadde råd ihvertfall, syntes jeg.

    For det ville vel vært nesten som en skandale.

    Hvis en butikksjef hadde vært blakk, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang Axel dro meg med på Studenten, (må det vel ha vært), rundt årtusenskiftet en gang, (eller noe sånt), så skjedde det noe rart, husker jeg.

    Jeg satt på en stol, (eller om det var en barkrakk), nede i kjelleren, på Studenten der, (husker jeg).

    (Nedenfor en vindeltrapp, vel.

    Noe sånt).

    Og plutselig, (mens Axel var på do, vel).

    Så satt det seg ei pen dame, (i 18-20 års alderen kanskje), på fanget mitt, (uten å si noe), husker jeg.

    Hu var der sammen med minst ei venninne, (husker jeg).

    Og etter at hu dama hadde sitti på fanget mitt, i et visst antall minutter.

    (Mens jeg var ganske full, da.

    For dette var vel ganske seint, en natt til søndag, tror jeg).

    Og mens hu venninna, liksom ‘scannet’ trynet mitt, da.

    Så forsvant disse to-tre damene.

    Like raskt som de hadde dukket opp der, da.

    Og Axel dukket opp igjen, fra doen, (elller hvor han hadde vært), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo rimelig full.

    Og det var vel muligens en stund siden, at jeg hadde vært sammen med, en sexy dame.

    (Det må vel ha vært ti år før det her, eller noe.

    Da jeg var sammen med hu Laila Johansen, fra Skøyen).

    Så jeg ble litt kåt og jentegæren da, (må man vel si).

    Av å ha hu unge og slanke dama, på fanget, i fylla, da.

    Så da jeg gikk oppover Karl Johan.

    (I retning av Oslo S.).

    Etter at jeg hadde kommet meg ut av Studenten, og fått sagt ‘hadet’, til Axel, da.

    Da var jeg rimelig full og kåt, (husker jeg).

    Og det her var om vinteren, (mener jeg å huske).

    Så damene i Karl Johan hadde en del klær på seg da, (mener jeg å huske).

    Men plutselig så så jeg ei ung dame, som gikk rett mot meg, med jakka åpen.

    Og med en gjennomsiktig, hvit topp under, da.

    Og dette var bare ei fjortiss-dame.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men dette var cirka klokka fire, en natt til søndag, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og dette var også midt i gågate-delen av Karl Johan, da.

    Så jeg reagerte, på hu unge dama, med den gjennomsiktige toppen da, (husker jeg).

    Siden at de Studenten-damene hadde gjort meg så kåt, da.

    (Og siden at jeg hadde drukket rimelig mange halvlitere også, da).

    Og jeg kom i snakk med hu unge dama da. (husker jeg).

    Og hu så etter en utlending, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt bekymra for hu unge dama, (husker jeg).

    For hvorfor leita ei norsk fjortiss-dame.

    (Som ikke hadde fått pupper engang).

    Etter en utlending, i Karl Johan, seint en natt til søndag.

    Nei, det endte med at jeg sa at hu unge jenta, at hu kunne få sitte på hjem med meg, i en taxi.

    For hu bodde i Tromsøgata, sa hu.

    Og den gata visste jeg jo godt hvor var.

    For der bodde jo søstera mi Pia.

    (Og hu hadde bodd der, i 5-6 år vel, på den her tida.

    I to forskjellige leiligheter.

    Som begge lå, (litt fra hverandre), i Tromsøgata, da).

    Og da taxien kom fram, til Tromsøgata.

    (Som ikke var en så utrolig stor omvei, fra der jeg selv bodde).

    Så var jeg fortsatt rimelig full og kåt da, (husker jeg).

    Og syntes nok at det var litt kjedelig, å måtte dra hjem alene, fra byen, etter å liksom ha hatt draget, på ei fin dame, på Studenten der, (en time eller noe sånt tidligere), da.

    Så jeg prøvde å overtale hu unge dama, til å bli med hjem til meg, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    Men hu ville ikke det da, (husker jeg).

    Så jeg sa til slutt til hu dama, at det var greit, at hu bare gikk ut av drosjen, (uten å betale noe på drosjeregninga), da.

    For hu dama var jo rimelig ung, når jeg tenker på det.

    Selv om jeg jo var rimelig full, denne kvelden.

    Og hu dama jo hadde på seg en gjennomsiktig topp.

    Som jeg reagerte litt på, (husker jeg), siden alle de andre damene, på byen, gikk med kåper og sånn, da.

    Og siden disse Studenten-damene liksom hadde gjort meg så kåt og gæern da, (for å si det sånn).

    Men jeg kom liksom til fornuften, i taxien der, da.

    (Til slutt ihvertfall).

    Og lot hu unge dama, bare få gå ut av drosjen, da.

    Selv om den pakistanske drosjesjåføren, (som var i 40-åra kanskje vel), av en eller annen grunn begynte å blande seg.

    Og ville at hu unge dama skulle bli med hjem til meg, (på St. Hanshaugen), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg kunne ikke tvinge hu unge dama til det, syntes jeg.

    Så jeg sa at hu bare kunne gå ut av drosjen, da.

    Siden hu var så ung, og ikke ville bli med heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var vel forresten ikke om vinteren det, at jeg traff hu unge fjortiss-dama, seint en natt til søndag, i Karl Johan.

    For jeg gikk vel selv bare med en tennis-skjorte på meg, mener jeg å huske.

    Men hu fjortiss-dama var ihvertfall mye mer sexy kledd, enn de andre damene, i Karl Johan, den her kvelden da, (mener jeg å huske).

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 244: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVII

    Det var også sånn husker jeg.

    At da David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og Linn Korneliussen, var på Arvika-festivalen, i Sverige, sommeren år 2000.

    Så babla hu Linn Korneliussen om at jenter, (eller damer), likte å bli sett på, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Må det vel ha vært).

    Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Så dukket det en gang opp ei utenlandsk dame der, (husker jeg).

    Som spurte meg, om vi hadde fler barberhøvler, for damer.

    (Noe sånt).

    Og det hadde vi ikke, da.

    Men Rimi hadde jo lært oss, at hvis vi var utsolgt for et produkt.

    Så skulle vi prøve å finne en annen vare, som gjorde den samme nytten, da.

    Så jeg forklarte at vi hadde sånn hårfjerningskrem, da.

    (Hvis det ikke var omvendt.

    At kunden så etter hårfjerningskrem.

    Og at vi var utsolgt for det.

    Og at jeg derfor anbefalte Gillette Venus, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men da var jeg ikke helt sikker i min rolle, som butikkleder/medarbeider, (husker jeg).

    Siden denne ganske intime samtalen, (om hårfjerningsmetoder).

    Jo gikk på tvers av diverse grenser.

    Som kjønn, hudfarge, og vel sikkert religion.

    (Siden jeg regner med at hu kunde-dama antagelig var muslim, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så måtte jeg ta bussen til Mortensrud, og så t-banen videre ned til sentrum, (etter jobben), husker jeg.

    (Etter at jeg avskilta Sierra-en.

    Etter at jeg begynte å studere, sommeren 2002).

    Og en gang, mens jeg satt på t-banen, på Mortensrud t-banestasjon det, (var det vel).

    (Dette var vel antagelig en lørdagskveld, tror jeg).

    Så kom det ei ung tenåringsjente, og satt seg på fanget mitt, (hvis jeg husker det riktig).

    (Ei med hvit hudfarge og brunt hår, vel.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn.

    Dette var vel mens t-banen stod og venta, (før den skulle kjøre ned til sentrum), på Mortensrud t-banestasjon, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så tok det jo en dag eller to, før jeg gikk ut, for å kjøpe mat, husker jeg.

    Og da gikk jeg ut midt på natta da, (husker jeg).

    Og da stod det en bil, (med motoren i gang vel), på parkeringsplassen, (bak bussholdeplassen), som var rett utafor Rimi-bygget, (husker jeg).

    Så da lurte jeg på om det var noen som spionerte på meg, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Jon Bekkevoll, (fra Min Bok 4 og Min Bok 5), er visst på Twitter

    min bok 4 og 5

    https://twitter.com/JonBekkevoll

    , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI

    Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).

    At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.

    (Noe sånt).

    Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).

    For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.

    (Husker jeg at han viste meg.

    En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).

    Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).

    (Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.

    Noe sånt).

    Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.

    (Eller at han var ‘über-harry’).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.

    Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.

    Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).

    Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.

    Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.

    Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.

    Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.

    Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).

    Og så gikk han videre, (for å handle), da.

    Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?

    Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.

    Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.

    Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.

    Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.

    Det er mulig.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).

    Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).

    Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.

    (Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).

    Noe sånt.

    Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.

    For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).

    For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.

    (Og jeg som hadde ledervakta.

    Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så når det ble en ny ting å huske.

    (Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).

    Så ble det en ting for mye, da.

    (Noe sånt).

    Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

    (Under han butikksjef Johan, da).

    Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.

    Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.

    For å hente nøkla mine, da.

    Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.

    Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.

    Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.

    Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:

    ‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.

    Noe sånt.

    Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.

    Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.

    (Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.

    Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).

    Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.

    (På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).

    Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 242: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XV

    Jeg husker at en gang, et av de første årene, etter at jeg fikk internett, (var det vel).

    (Noe jeg jo fikk sommeren/høsten 1996, må det vel ha vært).

    Så var det en søndag, som jeg bare gikk og surra litt, opp mot St. Hanshaugen der.

    Og jeg gikk inn i en butikk, som ligger opp mot St. Hanshaugen der, som heter ‘Gutta på Haugen’.

    Og der, så hadde de noen marinerte nakkekoteletter, (husker jeg), som ikke var så veldig dyre, da.

    Og det gikk greit å steike disse nakkekotelettene, (husker jeg), på de to små kokeplatene, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min.

    (Det var jo et slags ‘kjøkken-møbel’, som stod, i den leiligheten, da jeg flytta inn der.

    Et møbel som bestod av vask, kjøleskap og to små kokeplater, da.

    Et møbel som antagelig hadde fulgt med hybel-leiligheten, da den var ny.

    På 70-tallet, (eller noe sånt), kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var forresten sånn.

    At jeg fant en komfyr, i kjelleren, da jeg flytta inn, i Rimi-leiligheten min, i januar/februar 1996, (var det vel).

    (En komfyr som hadde en løs glassplate, i døra.

    Så det var vel kanskje derfor at noen hadde satt den komfyren ned, i kjelleren, da.

    På et slags rom, hvor det stod en del møbler og sånt.

    Som hvem som helst kunne forsyne seg av, (hvis de trengte noe der), sånn som jeg forstod det).

    Så det var nok antagelig på den komfyren, (som jeg hadde funnet i kjelleren, i Rimi-bygget der), at jeg stekte de marinerte nakkekotelettene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde spist den ganske gode middagen.

    Så chatta jeg om det, på irc, (husker jeg).

    At jeg hadde spist så gode nakkekoteletter, da.

    Og da var det noen som ikke likte det, at jeg chatta om det, at jeg hadde spist nakkekoteletter, (husker jeg).

    Det var en kar som prøvde å latterliggjøre meg der, (på irc), vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Axel var på besøk, hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    (Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Så begynte Axel å prate om det, (husker jeg).

    At han hadde en drikke-kamerat, (eller noe lignende), som var serber, (eller noe sånt), da.

    Og han serberen, han hadde en gang plutselig hevet Axel gjennom en glassvegg, (eller noe lignende), mens de var ute på byen og drakk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var på en tre-fire dagers ferie, (var det vel), til London, sommeren 2003.

    Så ble jeg jo dratt med, til onkel Martin og dem, i Kvelde, av broren min Axel, (var det vel).

    Bare noe få dager etter at jeg kom hjem, fra denne London-turen, da.

    Og under det besøket.

    Så ville plutselig onkel Martin og hans samboer Grethe Ingebrigtsen at vi skulle svømme ut til en øy, (i Farris der), husker jeg.

    (Fra en strand som lå cirka en kilometer å gå, fra gården deres Løvås, (i Farrisveien), der).

    Onkel Martin hadde kjørt innom Nordbyen kjøpesenter, (på veien fra Larvik togstasjon, til Kvelde), for han ville at Axel og meg skulle kjøpe oss badeshortser, (husker jeg).

    Og da, så var det et stykke å svømme, (husker jeg).

    Og Martin og Grethe var vel vant, til å svømme ut, til denne øya, da.

    Og Axel var jo veldig veltrent.

    (Han var jo åtte år yngre enn meg.

    Og hadde trent mye karate, kickboksing og vekter, osv.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo hatt diverse kneskader.

    Og jeg hadde ikke svømt noe særlig vel, på en del år, da).

    Så jeg sleit litt da, (husker jeg), på den her svømmeturen.

    Men jeg var vel ganske sterk jeg også.

    Etter å ha stabla mye varer osv., i Rimi, i årenes løp.

    Så jeg kom meg til slutt over denne bukta, (eller hva det heter igjen), i Farrisvannet der, (på en eller annen måte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på Google Maps nå.

    Og den øya, (i Farris der), som vi svømte til, den heter visst Døløya, (virker det som).

    Og den ligger cirka et par hundre meter, fra den stranda, (ved Farrisveien der), som vi svømte fra, da.

    (Eller, vi svømte vel muligens litt på skrått, (ut mot den øya), tror jeg.

    Så det ble vel antagelig nærmere tre hundre meter, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel ikke det, at to-tre hundre meter, var så veldig langt å svømme, kanskje.

    Men jeg svømte jo sammen med rimelig spreke folk, da.

    (Viste det seg).

    Så jeg svømte kanskje i et litt for raskt tempo, i begynnelsen, da.

    Sånn at jeg liksom måtte prøve å roe meg ned litt, mens jeg svømte, (over dette stredet, eller hva man skal kalle det), da.

    Sånn at jeg ikke skulle gå tom for krefter, før jeg kom meg over, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 241: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIV

    Da jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så hadde forresten ei kunde-dame, som het Kristin, begynt å jobbe der, (mener jeg å huske).

    Og ikke nok med det.

    Hu Kristin, (som var ei ganske røslig dame, må man vel si), hu hadde også funnet meg på Blink, (husker jeg).

    (Selv om jeg vel ikke brukte mitt virkelige navn, på blink.

    Jeg brukte vel bare nicket mitt, (johncons), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998).

    At hu ‘røslig-Kristin’, (som på den her tida, ikke ennå hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Hu røslig-Kristin, hu pleide å lage litt ‘rabalder’, (som kunde), mener jeg å huske.

    (Hu skreik vel litt, (og sånn), var det vel).

    Når hu skulle i tippinga, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde tippenøkkelen i lomma, mens jeg jobba, med å legge opp kjølevarer, et annet sted, i butikken.

    (Noe sånt).

    Og det tålte ikke hu Kristin, da.

    At jeg liksom måtte gå fra A til B, for å ta tippinga, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Hu Kristin ville kanskje at vi skulle hatt en person stående i tippinga, hele tida.

    (Hva vet jeg).

    Jeg vet ikke helt hvordan dette var, (for å være ærlig).

    For hu Kristin, hu prata, (eller skravla), med kassadamene, da.

    Men hu skreik for det meste bare, til meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne hva hu kunde-Kristin mente, da.

    (For å si det sånn).

    Men de andre som jobba, i den butikken.

    De ble på fornavn, med hu kunde-Kristin etterhvert, da.

    (Hu kunde-Kristin var kanskje husmor, (eller noe sånt), og kjeda seg litt hjemme, da.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var jo heller ikke butikksjef, i den butikken.

    (Det var det jo Kristian Kvehaugen som var).

    Så jeg fikk helt oversikten over hva som var problemet, med hu kunde/røslig-Kristin, da.

    (Altså, hva som var årsaken til at hu liksom skreik så mye da, mener jeg).

    Men det er mulig at butikksjef Kristian Kvehaugen fikk med seg hva som var problemet.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn.

    At jeg hadde lagt merke til ‘røslig-Kristin’ sitt bilde, på Blink, før jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen, (høsten 2002).

    Men jeg hadde ikke skjønt det, at det profil-bildet, tilhørte hu røslig-Kristin, da.

    Før røslig-Kristin fortalte meg dette.

    Mens vi begge var på jobb en gang.

    (Like etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, høsten 2002.

    Må det vel ha vært).

    Da skjønte jeg med en gang det, hvem hu røslig-Kristin var, (på Blink), da.

    Men dette hadde ikke gått opp for meg, (at den profilen som ble visst, i et lite vindu på Blink vel, var ei jeg visste hvem var, fra før, da).

    Dette gikk opp for meg, akkurat da hu røslig-Kristin begynte å ‘bable’ til meg, i butikken, om at hu hadde funnet meg på Blink, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg litt paff, (husker jeg).

    (Da hu røslig-Kristin, fortalte meg det her, på jobben.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, igjen.

    Om at hu hadde funnet meg, på Blink, da).

    For jeg syntes at det ble nesten som noe slags spionering, eller noe sånt da, (husker jeg).

    Jeg lurte ihvertfall på hvordan hu røslig-Kristin, kunne vite hvem jeg var, på Blink, da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ikke sånn, at jeg kontakta røslig-Kristin på Blink.

    Hverken før eller etter at hu fortalte meg det, (på jobben, på Rimi Bjørndal), at hu hadde funnet profilen min, på Blink.

    For jeg syntes ikke at det bildet hennes så noe fint ut, da.

    Så derfor kontaktet jeg ikke henne, før jeg visste hvem hu var, da.

    Og jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye.

    Så derfor kontakta jeg ikke røslig-Kristin, på Blink, etter at jeg fikk vite det, at det var hennes profil, som jeg kunne se, på siden min, på Blink.

    (Og jeg syntes også det, at hu røslig-Kristin, var litt vel kraftig, da.

    Og hu hadde jo skriki så fælt til meg, i tippinga.

    Noen år før det her.

    (Som kunde, på Rimi Bjørndal).

    Så jeg likte ikke hu røslig-Kristin, på noen måte da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 240: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIII

    Et år eller to etter at jeg ble kjent med David Hjort.

    (Tror jeg at det må ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på en fest, på Lambertseter, (like ved t-banestasjonen der), husker jeg.

    Og da ‘babla’ David Hjort om det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å ha sex med en femten år gammel dame.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen år etter det her igjen.

    Mens David Hjort, Erik Dahl og meg, (var det vel).

    (Og muligens Roger fra Sagene.

    Eller Bjørn Erik fra Elkjøp Storo).

    Gikk rundt i Oslo sentrum.

    Mens vi leita etter et utested, (eller noe sånt), vel.

    Så sa plutselig David Hjort det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å banke opp noen.

    (Altså en tilfeldig person, da.

    Som dukket opp, mens vi gikk rundt der, liksom).

    David Hjort spurte om han kunne ‘få lov’ til det, da.

    (Kanskje han spurte meg, fordi at jeg hadde vært sjefen hans tidligere?

    Hvem vet).

    Men jeg svarte ‘nei’ da, (mener jeg å huske).

    Og prøvde å roe det ned, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jo gjorde, fra våren 2003 til høsten 2004).

    Så dukka Espen Karlsson sin tvillingbror Mats Karlsson opp i kassa mi, en gang som jeg avløste pause, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og Mats Karlsson, han var litt molefunken, (husker jeg).

    For han klagde over det, (husker jeg), at hans tvillingbror Espen Karlsson hadde fått seg arbeidsuke-jobb, på en Lamborghini-butikk, i Oslo, (eller noe sånt).

    Mens Mats Karlsson selv ikke hadde fått seg en like kul jobb, da.

    (Noe sånt).

    Så etter det så lurte jeg på om det var noe spesielt med Espen Karlsson, (som forresten var Anders Karlsson sin lillebror), husker jeg.

    (Siden Espen Karlsson hadde klart å få seg en så kul arbeidsuke-jobb, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (husker jeg).

    (Det her må vel ha vært sommeren 2004).

    At Anders Karlsson sa til en eller flere av medarbeiderne, (på Rimi Langhus).

    (Mens han var i kassaområdet der.

    Mens jeg selv var borte ved vindfanget der vel, (eller noe sånt), av en eller annen grunn).

    At: ‘ingen er både sterkere og smartere enn Erik’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hva det her skulle bety.

    Men det var kanskje noe i forbindelse med jeg hadde overhørt, nemlig at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    (Hvem vet.

    Det innbilte jeg meg ihvertfall, på den tida, som jeg overhørte den her pratinga, til Anders Karlsson, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, forresten.

    (Noe jeg jo gjorde fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så overhørte jeg det.

    At Espen Karlsson sa det.

    Om meg, (virka det som for meg, ihvertfall).

    At: ‘Han er alltid et steg foran de andre’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg forstår helt hva det var, som Espen Karlsson mente, med den her ‘bablinga’ si.

    (Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 239: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XII

    Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde ‘egne’ navn på disse, husker jeg.

    Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for ‘Fjøra’, husker jeg.

    Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for ‘Duste-Derek’.

    Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.

    Og hvorfor han var så hatsk mot dem.

    Det veit jeg ikke.

    Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.

    Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.

    Men det var aldri jeg.

    For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.

    Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.

    Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.

    Og hadde kommisjonærkort, da.

    (For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).

    Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men det kan kanskje ha vært sånn.

    At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.

    Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.

    Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.

    (Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).

    Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.

    Jeg holdt med Vålerenga.

    Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’ holdt med Lillestrøm.

    Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.

    Og han hadde LSK-kredittkort.

    Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.

    Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).

    Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.

    Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.

    (For å si det sånn).

    Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.

    Jeg var jo fra Larvik og Berger.

    Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.

    Men jeg holdt jo med Everton.

    Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.

    Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.

    Det var mer den stilen der.

    Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.

    (Ihvertfall ikke på den her tida).

    Selv om jeg fulgte med på kampene.

    (Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).

    Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.

    For å si det sånn.

    Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.

    (Ihvertfall på Bergeråsen).

    Så denne fotball-fanatismen.

    Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.

    (En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).

    Den var litt fremmed, for meg, da.

    Må jeg innrømme.

    Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.

    Så var jeg en outsider liksom, da.

    Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.

    Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.

    (For å si det sånn).

    Men når man så flytter inn til Oslo.

    Og blir kjent med folk fra Romerike.

    (Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).

    Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.

    (Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).

    Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.

    For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.

    (På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).

    Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.

    Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.

    Men sånt er ganske tilfeldig.

    Og ikke så høytidelig.

    Når man vokser opp i Vestfold, liksom.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, som jeg gikk en ‘rar’ vei hjem, fra Rimi Langhus,  (sommeren 2004).

    (Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).

    Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).

    Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags ‘lasersikte-lys’, fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.

    (En fredagskveld var vel det her, tror jeg).

    Midt på beste vestkant.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men det var vel bare en slags ‘laser-penn’, som man kan peke med, antagelig.

    (Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, under ‘#blablabla-tida’.

    (Som varte fra 1998 til 2004, vel).

    Noe sånt.

    (Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).

    Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.

    Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.

    (Noe sånt).

    Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.

    For hu Madonna var jo ei ‘gammal kjærring’, (som hu sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI

    Noen få dager før jeg flytta til England.


    Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


    Og jeg regna med at det var faren min.


    Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


    Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


    Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


    (Av en eller annen grunn).


    Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


    For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


    Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


    Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

    Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

    Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

    (Og knapt nok det).


    Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

    Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

    (Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.

    En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

    Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.

    Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.

    Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.

    Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.


    Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

    Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse nordlending-damene.

    (Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).


    De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.

    At disse damene prata om det, (seg imellom).


    At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

    For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.

    (Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).

    Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.

    (Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.


    Noen måneder før de flytta ut.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.

    Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).

    (Uten å spørre, egentlig).

    Men jeg skulle jo begynne å studere.

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.

    Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.

    Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.

    Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).

    Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.


    Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

    Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.


    Hva vet jeg.


    Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


    (Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

    Så jeg slutta å klippe meg der, da.


    (Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,