http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=584099&page=1
Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 228: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Det var også sånn, (husker jeg).
At Siri Rognli Olsen, hu sendte meg en tekstmelding, den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.
(Våren/sommeren 2004, da).
Og jeg husker at jeg leste den tekstmeldingen, mens jeg venta på toget, fra Vevelstad til Oslo.
(Etter at jeg hadde jobba en vakt, som låseansvarlig eller ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).
Men jeg bestemte meg for å ikke å ta noen unødvendige sjanser.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og Siri Rognli Olsen begynte plutselig å ‘bable’ om noen utvekslingsstudenter, som hu måtte kjøre og hente, (eller noe sånt), mens jeg prata med henne, på telefonen da, (var det vel).
Og da lurte jeg på om dette kunne være noen albanske mafia-folk, (som hu egentlig mente), eller noe sånt.
Så derfor, så droppa jeg å møte henne, (for videofilm-leie og/eller ‘pulevenn-sex’, (eller hva man skal kalle det)), sommeren 2004, da.
(Selv om jeg hadde møtt henne, både sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.
Hvis jeg husker det riktig.
Og da møtte jeg vel henne, bare en gang, hver sommer.
Så man kan vel ikke si at jeg var sammen, med Siri Rognli Olsen.
(Siden vi bare møttes en gang i året, da).
Men vi var kanskje pulevenner da, (som det vel kalles, i våre dager).
(Noe sånt).
Siden vi pulte både sommeren 2001 og sommeren 2003, mener jeg.
(Og også i påsken 1990 da, mens jeg bodde på Abildsø).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg syntes ikke at Siri Rognli Olsen var så veldig attraktiv da, (for å si det sånn).
Så jeg syntes det hadde vært flaut, å være sammen med henne, da.
Siden hu var så kraftig osv., da.
Så å møte henne en gang i året, (for gamle dagers skyld, eller hva man skal kalle det).
Det syntes jeg at var greit, da.
Men jeg lot henne aldri få besøke meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
For jeg var litt flau over henne, da.
Siden hu var ganske ‘dundrete’, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde prata med Siri Rognli Olsen, på telefonen, våren 2004, (må det vel ha vært).
Så mener jeg at jeg overhørte det, på ingeniørhøyskolen, (altså HiO IU).
At ei mørkhuda studentdame der, sa til en annen studentdame, vel.
At: ‘De har prøvd å ta han gjennom kameraten og ikke klart det.
Og de har prøvd å ta han gjennom dama, og ikke klart det’.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om den snakkinga var om meg, da.
(Eller hvordan det kan ha vært).
Siden jeg jo hadde overhørt, (noen måneder før det her), at jeg var forfulgt av ‘mafian’ også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det samme semesteret, (nemlig fjerde semester), så husker jeg at det også var en mannlig student vel, som snakka om at noen folk hadde blitt tatt, som det stod om i avisa, at hadde smugla heroin.
(Noen albanere, vel).
Og at dette var de folka, som var etter meg, da.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe sladder, som jeg overhørte, da.
Så jeg visste ikke helt, om jeg kunne stole på dette.
(For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som prata om det her), engang).
Ihvertfall ikke nok, til at jeg kunne basere meg, på dette, som jeg overhørte, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, (også i fjerde semester), så overhørte jeg det, (også i korridorene, på ingeniørhøyskolen), at: ‘Har du sett de folka som er etter han, eller?’.
(Noe sånt).
Og jeg lurte på om dette kan ha vært om meg, da.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (noen måneder før det her), liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må også ta med om det, at Rimi-bygget, (som jeg har kalt det), hvor jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Det bygget, det ligger i Waldemar Thranes gate.
(Nærmere bestemt i Waldemar Thranes gate 5).
Og i Waldemar Thranes gate, så ligger også Ila Apotek, (hvis jeg husker det riktig).
Og vel også Kiwi St. Hanshaugen.
Rimi-bygget, det ligger et steinkast unna selve St. Hanshaugen, da.
Så det er mulig at det bygget ligger liksom på grensen, mellom St. Hanshaugen og Ila, da.
(Siden Ila Apotek ligger like ved, mener jeg).
Men Magne Winnem pleide å kalle det St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og Waldemar Thranes gate, er vel en ganske kjent gate.
(Og Rimi-bygget ligger like ved krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien, da).
Så folk skjønner vel forhåpentligvis hvor jeg mener.
(Får jeg håpe på, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Tornerosa, (fra #sol.20ognoe, på ef-net, på irc), som jeg hadde møtt en gang, på ‘blind date’, på utestedet Snorre, i Oslo sentrum.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, vel).
Hu flytta etterhvert til Oslo.
(Fra Ålesund, hvor egentlig var fra, vel).
Og i tiden etter at jeg skada trynet og overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så kontakta hu Tornerosa meg, et par ganger, på irc, (på #sol.20ognoe, var det vel), da.
Og den første gangen, som hu kontakta meg der.
Så fortalte hu det, at hu nå bodde i en leilighet, i Oslo, sammen med to andre damer.
Og hu ønsket å bytte med meg, sånn at jeg bodde sammen med disse damene og hu kunne bo aleine, da.
(Noe sånt).
Dette var muligens tidligere.
(Altså før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).
Og dette var vel antagelig bare noe fleip, fra hu Tornerosa, (som var ei brunette, i 20-årene da), vil jeg vel tippe på.
Men våren 2004, (var det vel).
Så kontakta hu Tornerosa meg igjen, på kanalen sol.20ognoe, (som var en kanal, som jeg hadde chatta på, siden jeg var i midten i 20-årene, så jeg kjente mange av de andre folka, som pleide å chatte, på den kanalen da. Så derfor pleide jeg noen ganger å chatte der, selv om jeg hadde runda 30 år), da.
Og denne gangen, så ville hu Tornerosa besøke meg, (på St. Hanshaugen), husker jeg.
Men da, så var jeg så flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt, osv.
(Og jeg hadde jo også overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så jeg begynte bare å tulle da, (må jeg vel innrømme).
Og jeg liksom unngikk det temaet, (at hu Tornerosa ønsket å besøke meg , og kanskje ville bli pulevennen min, (eller noe sånt), hu også), da.
Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.
Og siden jeg jo hadde problemer med at jeg hadde fått skada trynet, (noen måneder før det her), og så skikkelig stram og rar ut, i maska, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 227: Og enda mer om flyttinga til Sunderland
Enkelte ting fikk jeg jo aldri med meg, inn til Oslo.
Sånn som den tinnsoldaten jeg en gang fikk i bursdaggave av bestefar Johannes, mens jeg bodde, hos mora mi, i Mellomhagen, (på Østre Halsen), på 70-tallet.
Og sånn som den teddybjørnen, (som mora mi kalte ‘Bamse Brakar’), som jeg fikk i dåpsgave, av min mormors tante Meme, (også kjent som Magna Adeler f. Nyholm), var det vel.
Dette var ting som ble borte for meg, mens min far, (Arne Mogan Olsen), solgte leiligheten jeg bodde i, (fra 1981 til 1989), i russetida mi, (våren 1989).
Og da forsvant også noen norsk-stiler som jeg var litt stolt av, fra ungdomsskolen, (husker jeg).
Og mange andre leker, som hadde ligget, i en stor trekasse med hjul på, under senga mi, på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4B.
(Et soverom som søstera mi Pia bodde på, de siste månedene, før faren min solgte den leiligheten).
Disse tingene aner jeg ikke hvor ble av.
Når jeg klagde til min far på at det var ting, fra Leirfaret 4B, som jeg ikke fant.
(Men som liksom hadde sentimental verdi for meg, da).
Så ba faren min meg om å lete etter de tingene, i et gammelt hus han hadde kjøpt, (for å rive det, og bygge nye hus der), i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.
Men der fant jeg ikke denne kassen med leker og de stilene osv., da.
Så jeg lurer på om faren la dette på et lager han hadde, et eller annet sted, i Drammen, (eller noe sånt).
(Eller om han kastet det).
For faren min spurte meg om jeg skulle ha med de lekene inn til Oslo, (i studenthybelen min der), husker jeg.
Og da svarte jeg ‘nei’, (husker jeg).
(For hvem vil vel ha masse leker liggende og flyte, i studentleiligheten sin).
Men jeg trodde da at disse tingene ville bli lagt et sted, hvor de kunne bli gjenfunnet senere.
På samme måte som for eksempel min fars Hardy-bøker, som jeg fant igjen, som barn, i huset til farmora mi, da.
(Og som vel farmora mi hadde hatt litt kontrollen på).
Men så ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også noen ting liggende, hos farmora mi, på Sand.
Som jeg aldri fikk med meg, inn til Oslo.
Det var en safe, (som jeg hadde fått av faren min en gang, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel).
Og den safen, den var sånn, at den hadde to lokk, liksom.
Det øverste lokket, det hadde en fjær.
Sånn at safen var ‘umulig’ å få ut, av en skuff.
For da hang det øverste ‘lokket’ seg fast, i en list, øverst i skuffen, da.
(Noe sånt).
Hvis man ikke kunne koden da, (som jeg stilte til å være ‘257’, (mener jeg å huske), som jo er min fødselsdag).
(Altså 25. juli eller 25/7, da).
Oppi denne safen, så hadde jeg lagt kvitteringa, for den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg kjøpte, (for et stipend, fra Lånekassa), på midten av 80-tallet, (mens jeg gikk på ungdomsskolen).
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
En TV som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene, av jeg ikke hadde hatt hjerte til å kaste.
For det var den første ‘ordentlige’ tingen, som jeg kjøpte, for mine egne penger liksom, da.
(Noe sånt).
Og farmora mi, hu flytta jo, til Svelvik sykehjem, på midten av 90-tallet, (husker jeg).
Men hvor det ble av den safen, som jeg hadde, i en skuff, i stua hennes.
Det veit jeg ikke.
Og det er også mulig at jeg hadde andre ting der.
Jeg mener at søstera mi Pia en gang, (på begynnelsen av 90-tallet vel), bladde i karakterboka mi, fra Svelvik ungdomsskole, der.
(Men hvor hu hadde funnet den karakterboka, det veit jeg ikke).
Og det er også en mulighet for at fotoalbumet mitt, (som jeg skrev om i det forrige kapittelet), lå i huset til bestemor Ågot.
(Og at jeg aldri fikk det med meg, inn til Oslo).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Det er vel mulig at det fotoalbumet lå i en del år, (etter at faren min solgte leiligheten på Bergeråsen), i huset til farmora mi, da.
Og at jeg etterhvert klarte å få tatt det med meg, inn til Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også fått en Rimi-slipsnål, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, da jeg jobba som hennes assistent, på Rimi Lambertseter, fra 1994 til 1996, (husker jeg).
Og det var ikke vanlig, at Rimi-folk, brukte en sånn slipsnål.
Så jeg brukte ikke den så ofte, da.
Og hvor Elisabeth Falkenberg hadde fått den slipsnålen fra.
Det veit jeg ikke.
(Men hu hadde vel enda en sånn slipsnål og, til seg selv, vel.
Selv om hu ikke pleide å bruke Rimi-slips, (til Rimi-uniformen), vel.
Av en eller annen grunn).
Men den Rimi-slipsnålen, den havnet nok sammen med de andre tingene mine, i den nevnte boden, hos City Self-Storage, da.
Og jeg hadde jo også fått en Rimi-penn, (i metall), av Rimi-Hagen, da jeg vant den Rimi Gullårer-konkurransen, (som butikksjef, på Rimi Langhus), i 2001.
Og den pennen, den havnet nok sammen med de andre tingene mine, i den boden, hos City Self-Storage da, (mener jeg å huske).
Selv om jeg tok med meg gratulasjonsbrevet, (fra Rimi-Hagen), til England, (husker jeg).
For jeg hadde en perm, med masse plastlommer i.
Og i den permen, så hadde jeg dokumenter som karakterutskrifter, vitnemål, attester og diplomer fra militæret, (fra når jeg klarte skiskytter-merket osv.), da.
Så jeg syntes at det ‘skryte-brevet’, fra Rimi-Hagen, passa å ha, i den nevnte permen, da.
Hvor jeg blant annet også hadde et annet skryte-brev, (må man vel kalle det), fra redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, (hvor jeg jo hadde jobbet, som praktikant, (utplassert fra arbeidsformidlingen), i et par måneder, (før jeg fikk meg fast jobb, på Matland/OBS Triaden), høsten 1990).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt PC-en min.
Så ville jeg ikke ta med en svær og klumpete monitor, til England.
(For den ville tatt for mye av plassen, i koffertene mine).
Men jeg søkte etter PC-butikker, i Sunderland, (på Google).
Og så skrev jeg opp adressen, til en butikk, (like ved Stadium of Light), som solgte PC-deler, da.
Og jeg tok heller ikke med kabinettet, til PC-en min, til England.
Men jeg tok med hovedkortet og prosessoren og et TV-kort osv., vel.
Og harddisken min, den turte jeg ikke å ta med, til England, (husker jeg).
For jeg hadde vel hatt en Windows-versjon, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på den PC-en, tror jeg.
(Og det var vel snakk om en ulovlig kopi, tror jeg).
Og jeg hadde også lasta ned mye filmer, musikk og porno osv. også, vel.
Så jeg tenkte det var best å kjøpe en ny harddisk, i England, da.
I tilfelle noen tollere, (eller noe), ville snuse, på den harddisken, hvis jeg hadde den, i en av koffertene mine, (under flyreisen), da.
Så den harddisken, den kasta jeg, i en søppelkasse, på utsida av Gardermoen flyplass, (mener jeg å huske).
Etter at jeg gikk ut, av en taxi, som jeg hadde tatt dit, da.
For etter at jeg hadde flytta alle tinga mine, til den nevnte lagerboden, hos City Self-Storage.
Så vasket jeg Rimi-leiligheten min, hele natta, da.
Og morgenen etter, så dro jeg, til Sunderland, da.
Og da hadde jeg glemt, å legge en pakke, (som alle HV-folk har), med 200 AG3-skudd, i lagerboden, da.
Så jeg måtte be drosjesjåføren, om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.
Før drosjen kjørte meg videre, til Gardermoen, da.
Sånn at jeg fikk lagt fra meg den nevnte esken, med AG3-skudd, i den lagerboden, (sammen med de andre HV-tingene mine osv.), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lot gardinene henge igjen etter meg, i Rimi-leiligheten min, (husker jeg).
Og det var fordi, at de gardinene, de var spesialtilpasset, til vinduene, i den leiligheten, da.
Så jeg tenkte at jeg fikk jo ikke bruk for de gardinene seinere, antagelig.
Så jeg tenkte at de gardinene, de kunne jeg jo like gjerne, la bli hengende der, da.
I tilfelle den nesten leieboeren, (som skulle bo i den leiligheten), ikke hadde gardiner selv, da.
Og det samme med parabolantennen min.
Den hang på veggen, i enden av terrassen, (utafor leiligheten min).
Den lot jeg også henge igjen, da.
I tilfelle den neste leieboeren, kunne bruke den, da.
For parabolantenner, det er sånn man får gratis, (innbilte jeg meg ihvertfall), når begynte å abonnere, på Canal Plus osv., da.
Så jeg tenkte nesten på den parabolantennen, som noe skrot, da.
Men den parabolantennen, den var ferdig stilt inn osv., så jeg lot den henge der, da.
(Og dekoderen, til den parabolantennen.
Den hadde Magne Winnem enten fått eller kjøpt av meg.
Et par år, før jeg flytta, til England, vel.
For Magne Winnem, han visste hva han skulle skrive, til Canal Plus, (eller hvem det var igjen), sånn at han kunne overta min gamle dekoder, (ganske billig), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lot også en gulvlampe, stå igjen etter meg, i den leiligheten, (husker jeg).
(Bare for å være grei egentlig, må jeg vel si.
For vasken på badet, hadde det blitt et lite hull i, da en after-shave-flaske, som jeg fikk i julegave en gang, fra Pia sin samboer Negib, falt ned, fra en lampe, og ned i vasken, da.
Så det hullet, i den vasken, (på badet).
Det hadde jeg bare limt, med superlim, (må jeg innrømme).
Så jeg lot det stå igjen noen ting, i leiligheten, etter at jeg flytta ut derfra, da.
I tillegg til de to stue-reolene, (i lakkert gran eller furu, var det vel antagelig), som stod der, da jeg flytta inn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var nok litt trøtt, da jeg gikk inn i terminalbygget, på Gardermoen der, da.
(Siden jeg hadde flytta, rydda og vaska.
Kvelden og natta før.
Og ikke fått meg noe søvn, liksom).
For å ta et fly, til London, da.
Men jeg kom meg greit med det flyet, da.
(Selv om jeg ikke husker så mye, av den flyturen nå, må jeg innrømme).
Og når jeg kom til Heathrow, så måtte jeg bytte, til en annet fly, som gikk til Newcastle, da.
(Husker jeg).
Men det som skjedde, etter at jeg flytta, fra Norge.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og disse tingene, de har jeg skrevet opp, som stikkord, på noen ark, som jeg har liggende, her i leiligheten min, (i Walton), da.
Så det blir en del ekstra-kapitler, for denne boken, (Min Bok 5), også.
(Som det jo også har blitt, for de foregående bøkene, i Min Bok-serien).
Men dette er ihvertfall det siste ‘vanlige’ kapittelet, i Min Bok 5, da.
Så nå er det bare cirka 20 ekstra-kapitler, (eller noe sånt), igjen.
(Noe sånt).
Så jeg regner med å bli ferdig, med Min Bok 5, iløpet av høsten, (2013), da.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 226: Enda mer om flyttinga til Sunderland
En annen ting, som var et problem, når jeg skulle flytte, til Sunderland.
Det var den Jackie Chan DVD-en, til Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal).
(Den DVD-en som jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til å låne.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Jeg lurte på om jeg skulle dra til den 7-Eleven-butikken, som Khaldoon jobba i, (på Grønland), med DVD-en.
Men jeg bestemte meg for å ikke ta noen unødvendige sjanser, da.
For kunne jeg stole på Khaldoon, liksom?
(Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).
Så den DVD-en, (eller om det var en VHS-kassett), den ligger sammen med de andre tingene mine, (hos City Self-Storage), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også to boder, i Rimi-bygget.
(En i kjelleren og en på loftet).
Og jeg mener å huske at jeg rydda disse bodene, før jeg flytta.
Ihvertfall så var jeg og så gjennom de, for å se om det var noe jeg skulle ta vare på, av tingene, som jeg hadde, i disse bodene da, (husker jeg).
Og jeg fant den grå ranselen min, (fra det siste året på videregående og som jeg også brukte mens jeg studerte ved NHI vel), i boden på loftet.
(Og oppi den ranselen, så lå vel kryssordprogrammet mitt, (og andre dataprogrammer, som jeg hadde lagd, i sin tid), mener jeg å huske).
Og jeg fant også den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(For jeg fikk stipend, (fra Lånekassa), var det vel.
Etter at Kjetil Holshagen, (var det vel), hadde rådet meg til å søke om det, da).
Og den Mitsubishi TV-en, den var sånn, at mange av knappene på den, ikke virket ordentlig, vel.
Sånn at når man hadde sett en stund, på en kanal, så hoppet knappen ut igjen, og man fikk bare se noe slags snø, (eller hva man skal kalle det), på skjermen, da.
(For den TV-en, den fulgte det vel ikke fjernkontroll med, da den var ny).
Men den TV-en, den kjøpte jeg vel, på midten av 80-tallet.
Så den var jo nesten 20 år gammel, i 2004.
Og den TV-en, den hadde jeg jo hatt, mens jeg bodde, på Bergeråsen, også.
Så jeg bestemte meg for det.
(Av en eller annen grunn).
Å ta vare på den TV-en, da.
For den TV-en, den var vel ikke verdt noe.
Så jeg tenkte vel ikke på det, å prøve å selge den TV-en, til han brukthandelen, som blant annet kjøpte min ganske nye 28 tommers Grundig stereo-TV.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
En TV som jeg hadde kjøpt for cirka 4000 kroner vel, (på Elkjøp på Carl Berner), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så jeg bestemte meg for det, å ta vare på, den Mitsubishi TV-en, da.
(Av sentimentale grunner liksom, må man vel si).
Så den Mitsubishi TV-en, (som jeg også har skrevet om, i Min Bok. vel), den ligger sammen med de andre tingene mine da, hos City Self-Storage.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg bodde, på Bergeråsen.
(På 80-tallet).
Så var mora mi på besøk der, en gang.
Og da hadde hu med seg en gave, (til meg), og det var noe slags treskjæring, som bestefar Johannes, (hennes far), hadde laget, mens han levde, da.
(Noe treskjæring, som skulle forestille jomfru Maria, (eller noe sånt), tror jeg).
Og det var ganske fin treskjæring, (må jeg vel si), selv om jeg ikke er religiøs, da.
(Og jeg hadde ikke noe annet, etter morfaren min).
Så den treskjæringa, den pleide jeg å ha stående, enten inni eller oppå en av reolene mine, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.
Og den treskjæringa, den pakka jeg inn i en genser, (eller om det var noen håndklær, eller noe lignende), mener jeg å huske.
(Før jeg flytta til Sunderland, da).
Sånn at den treskjæringa, (til bestefar Johannes), ikke skulle bli skada, under flyttinga, da.
Så den treskjærings-kunsten, (til bestefar Johannes), den ligger også sammen med de andre tingene mine, hos City Self-Storage, (på Majorstua), da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurte også på om jeg skulle selge bøkene mine, før jeg dro til Sunderland.
Jeg hadde jo samlet litt på bøker, for jeg tenkte at jeg skulle prøve å få meg et biliotek, etterhvert.
(Sånn som onkel Runar hadde, i det store huset sitt, i Son).
Så jeg hadde den nederste hylla, i begge stue-reolene mine, fulle av bøker, da.
Og jeg hadde også en del bøker, i boden, på loftet.
Og dette var bøker, som var etter min mor, da.
Og som jeg hadde fått, da Pia, onkel Martin og jeg, liksom skulle rydde leiligheten til mora mi, etter at hu døde, (i 1999), da.
Men jeg bestemte meg etterhvert, for å ikke selge disse bøkene, da.
(Selv om jeg var innom et antikvariat, i Ullevålsveien vel, husker jeg.
Og spurte om de kjøpte brukte bøker, var det vel.
Noe sånt).
Så jeg stabla bøkene mine, oppi noen banan-kasser, (som jeg vel muligens fant, på lager-rampa, til den Rimi-butikken, som holdt til, i det samme bygget, hvor jeg bodde).
Og så kjørte jeg, utpå kvelden, dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland.
Med den leiebilen, fra Bislett Bilutleie.
Med en del ting, (som jeg ikke skulle ha med til England), bort til den lagerboden, (hos City Self-Storage), da.
Og det holdt å kjøre en gang, (mener jeg å huske).
Og jeg fikk fint plass til disse eskene mine, (med for det meste bøker og klær da), i den lagerboden.
(For jeg hadde ganske mange klær, på den her tida, husker jeg.
Og noen av de klærna, som jeg hadde, de var liksom så kule, at jeg sjelden gikk med de, da.
Noe sånt).
Og jeg tok med to kofferter, til Sunderland.
Men likevel, så fikk jeg ikke plass, til alle klærna mine, da.
Og en del ting, kasta jeg bare, i søppel-dunken, som stod utafor Rimi-bygget, (husker jeg).
Jeg kasta blant annet tennstempelet og tennstempelfjæra, til AG-en min.
(De delene som jeg hadde kjøpt, fra USA.
Noen måneder tidligere).
For jeg ville ikke at noen skulle klare å bruke AG-en min, i tilfelle den ble stjålet, fra den lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så de delene, (som HV-folk hadde måttet sende til Heimevernet, men som jeg etter dette igjen, hadde bestilt, fra USA, etter å ha lest i en nettavis, at det var lov).
De delene, de bare kasta jeg, da.
(Dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg husker, at jeg pakket i banan-kasser, og satte, i den lagerboden, (hos City Self-Storage).
Det var platesamlingen min, (altså vinyl-plater, CD-er og noen kassetter).
Det var gamle kjærestebrev, (fra Nina Monsen, Siri Rognli Olsen og Sari Arokivi, osv.).
Og russekort, (fra russetida mi), osv.
Ting som jeg muligens hadde hatt i en skuff, i leiligheten.
(Hvis jeg ikke hadde lagt disse tingene, i den gamle ranselen min, i boden, på loftet, (og at de lå der noen år), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
Men disse tingene havnet ihvertfall uansett i den boden, hos City Self Storage, til slutt da, (husker jeg)).
Og jeg hadde også et frimerkealbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette albumet, det var fra 70/80-tallet, da.
Og der hadde jeg sånne spesielle førstedagsbrev osv., som jeg ikke hadde villet selge, da.
(Og som ikke var verdt så mye.
Men de var fra 70-tallet.
Så de hadde litt sentimental verdi, da.
For å si det sånn).
Og i det frimerkealbumet, så lå også det kortet, som min mormors morfar, (var det vel), nemlig Anders Gjedde Nyholm.
Hadde fått av danskekongen.
En gang som min tippoldefar, (som pleide å være en slags forsvarssjef, i Danmark, i mellomkrigstiden), hadde bedt danskekongen, i sin bursdag.
Og jeg husker at det stod på det kortet, (som hadde svart ramme, vel).
At danskekongen ikke kunne dukke opp alltid, når han ble bedt på noe.
For han hadde så mye på programmet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også et fotoalbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Og det var et album som jeg hadde hatt, fra den tida jeg bodde, på Bergeråsen.
Det var blant annet bilder av meg selv, under oppveksten, da.
(Blant annet fra ferien til Jugoslavia, sommeren 1980).
Og det var et bilde jeg hadde tatt av en sirkus-elefant en gang, (i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).
En elefant, som det satt en sirkus-ansatt oppå, (var det vel).
Og som gikk gjennom byen, (Karlstad), for å reklamere for sirkuset, da.
(Noe sånt).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg hadde, da jeg bodde på St. Hanshaugen.
(Og som havnet i den lagerboden min, hos City Self-Storage, da).
Det var flere antikke ting, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (på 80- og 90-tallet, må det vel ha vært).
Det var et blant annet et askebeger av sølv, (uten sølvstempel), som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
(Et askebeger som hadde en figur av en Lama på blant annet, vel).
Og det var et gammelt, innrammet fransk kart, over Norge og Sverige, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, på begynnelsen av 90-tallet, vel.
(I bursdaggave, eller noe sånt, kanskje).
Og det var en gammel bok, av Shakespeare, som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
Og over TV-en min, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen), så pleide det å henge en gammel, innrammet tegning, (av et forslag, til blå brannuniformer, for Christiania eller Oslo sitt brannvesen), som jeg hadde funnet, da jeg var med på å tømme et slags skrot-lager, for Forsvarets Overkommando, i 1990, (var det vel).
(Dette har jeg skrevet om, i Min Bok 2.
Det var min tidligere stefar, Arne Thomassen.
Som dro meg med, på den her jobbinga.
Og som sa at jeg kunne beholde det bildet, (som hadde en litt knust ramme), da.
Så jeg redda denne tegningen fra å bli kasta da, må man vel si.
For dette var både helgearbeid og hastearbeid.
Og vel også overtid, for de fleste av oss.
Og vi hadde instruks om å kaste det som ikke var helt, i en container, da.
Så hvis noen andre, (i det sjaue-firmaet, som var med på den her jobbinga), hadde funnet den tegningen, så hadde den nok muligens endt opp i den containeren, da.
Siden glasset i ramma, (til den tegningen), hadde blitt knust, da.
Det var vel antagelig derfor, at denne ganske fine tegningen, hadde havnet, på dette skrot-lageret, (må man vel kalle det), da).
Og alle disse fine, antikke tingene.
De havnet, (sammen med det tidligere nevnte sølv-ølkruset, som jo også var antikk), i den nevnte lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også en blå adressebok, (som jeg faktisk hadde rappa, på Lyches bokhandel, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg var russ).
Og i den boka, så hadde jeg blant annet adressen til min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Fred Bing.
Og også adressen til blant annet Hege Furfjord, (som jeg møtte på danskebåten det skoleåret), husker jeg.
(Og sikkert til Sari Arokivi, fra Vantaa, i Finland, også.
Som jeg jo møtte i Brighton, sommeren etter, det skoleåret).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg også en vase, fra NHI, (husker jeg).
Og det var en vase, som jeg fikk, på slutten av vår-semesteret, i 1992.
Og på den vasen, så stod det: ‘NHI 1990 – 1992’, (eller noe sånt).
Det ble litt dumt, for meg da, med den vasen.
Siden jeg jo hadde hatt et friår, studieåret 1990/91.
(Så jeg hadde jo begynt der, i 1989, (og ikke i 1990, som det stod på den vasen)).
Men jeg hadde jo gått på NHI, i studieåret 1991/92, ihvertfall.
Så jeg hadde likevel den vasen stående framme, (i den ene reolen min), da.
Og oppi den vasen, så hadde jeg mange ting, fra militæret, osv.
Blant annet så hadde jeg vernepliktsmedaljen.
(Som jeg fikk etter førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni 1993, var det vel).
Og jeg hadde også noen merker, (oppi den vasen), som jeg hadde fått, under førstegangstjenesten.
Og det var infanterimerket, skiskytter-merket, skyttermerket i bronsje, skyttermerket i sølv og feltidretts-merket.
Jeg var i ganske god form, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Så jeg klarte mange merker, da.
Troppsjefen vår, det første drøye halvåret, i Geværkompaniet.
Det var Sverre Frøshaug.
Og han var skytter.
Så jeg hadde også det frivillige skyttervesenet sitt bronsjemerke, oppi den vasen, (husker jeg).
Og Nais-medaljen, i bronsje.
Den hadde jeg også klart, under førstegangstjenesten.
Men det merket, det var det noen som stjal, under førstegangstjenesten, (husker jeg).
(Hvis det ikke det hadde falt av perm-uniformen min, (eller noe sånt), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også et birkebeiner-tøymerke, (altså logoen til Geværkompaniet/Oppland regiment), oppi den vasen, (mener jeg å huske).
For det merket fikk jeg aldri tid til å sy på perm-uniformen min, på slutten, av førstegangstjenesten, (husker jeg).
Og jeg hadde vel også muligens et Haraldsmerke, oppi den vasen.
For det fikk jeg aldri tid til å sy på feltlua mi, mens jeg var i Heimevernet, (mellom 1996 og 2004), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som hadde oppi den vasen.
Det var dødsbrikken min, fra førstegangstjenesten.
Og vi skøyt jo veldig mye, (med AG-3), under førstegangstjenesten.
Så vi måtte ofte rydde tomhylser, da.
Og da var det noen av mine soldat-kolleger, som mente det, at det var kult, å spare på noen brukte kuler.
(Altså ikke selve patronen.
Men bare kula, som hadde vært i spissen, av den brukte patronen, da).
Så jeg hadde også en eller to sånne kuler, (fra militæret), oppi den vasen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Oppi den vasen, så hadde jeg også et merke, som jeg hadde fått, da jeg var med Rimi Munkelia, (og butikksjef Magne Winnem der), på Osloløpet, våren 1993, (mens jeg var i militæret), husker jeg.
Og jeg hadde også et merke fra Manpower-stafetten vel, (også med Rimi Munkelia), fra høsten 1993, vel.
(Og under disse to konkurransene, så var jeg forresten på samme lag, (blir det vel), som hu Ihne Vagmo, som seinere har blitt kjent fra Robinson-ekspedisjonen, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten mer etter morfaren min, (Johannes Ribsskog), kom jeg på nå.
For oppi den vasen, (fra NHI), så lå også to par, (var det vel), med mansjett-knapper, etter bestefar Johannes, (husker jeg).
Og dette var noe jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), på begynnelsen av 90-tallet, kanskje.
(Og bestemor Ingeborg, hu hadde nok sendt med dette, med søstera mi Pia, til Oslo, da.
For det var sånn hu pleide å gjøre det, med de andre gavene, (antikviteter osv.), som jeg fikk av henne, på den her tida, (nemlig på 80/90-tallet), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, så lå også det eneste jeg har etter min fars foreldre, (husker jeg).
For etter at farfaren min, (Øivind Olsen), døde, på første halvdel av 80-tallet.
Så fikk jeg en minnemynt, (med litt jord på), med Eidsvoll-bygningen, som motiv, (var det vel).
(Hvis det ikke var et motiv, fra frigjøringen, eller noe sånt, (på den mynten), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men det var ihvertfall en norsk minnemynt, fra 60/70-tallet, (eller noe sånt), da).
Av farmora mi Ågot, da.
Og den mynten, den sa bestemor Ågot om, (mens hu fant den fram, og ga den til meg), at den hadde Øivind funnet, en gang.
Og bestemor Ågot, trodde det, (sa hu), at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle få den mynten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Så var det noen kunder, som pleide å betale, med noen gamle kronestykker, med hull i.
(Dette var før de nye kronestykkene med hull i, dukka opp, vel).
Og jeg hadde ikke hjerte, til å sende disse gamle kronestykkene, til banken.
(For jeg hadde nemlig tidligere pleid å samle på gamle mynter, da.
På 80-tallet, osv.
En myntsamling som broren min Axel tagg til seg.
På begynnelsen av 90-tallet, en gang, var det vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg byttet ut noen av de gamle kronestykkene, (som en, (eller om det var flere), kunder betalte med, i kassa, på Rimi Lambertseter), med mine egne mynter, (som jeg hadde i lommeboka mi), da.
Og de gamle kronestykkene, (fra 1920/30-tallet kanskje), de ligger også, oppi den vasen, fra NHI-da.
(Det er vel snakk om 3-4-5 sånne gamle kronestykker, (med hull i), kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, (fra NHI), så lå det også en Everton-slipsnål, (mener jeg å huske).
En slipsnål, som jeg hadde fått, da jeg ble medlem, (i den da ganske nystartede Everton Supporters Club Scandinavian Branch vel), mens jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Og det lå også diverse pins, som jeg hadde fått, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, (oppi den vasen), husker jeg.
Det var vel snakk om to-tre Lillehammer OL-pins.
Og også en pin, som het ‘the Third Pole’, (eller noe sånt), og det var angående at han eventyreren, som ble forlegger, (nemlig Erling Kagge), klatret til toppen av Mount Everest, (eller noe sånt). var det vel.
Og da var han kanskje sponset, av Rimi da, (eller noe lignende).
Ihvertfall så fikk alle som jobba i Rimi, (på den her tiden).
Hver sin Erling Kagge-pin, da.
(Litt utpå 90-tallet en gang, (var vel det her, antagelig).
Og jeg lurer også på om jeg hadde enda et skyttermerke, oppi den vasen, (fra NHI).
Nemlig et skyttermerke, for luftpistol.
Som jeg tok, en gang Magne Winnem, Stein fra Røyken/Hurum og meg, var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst, under russetida, vel.
(Det vil si våren 1989, da).
For da tok vi alle tre et sånt skyttermerke, (som vel må ha vært i bronsje), for luftpistol, da.
Og jeg måtte skyte flest ganger, (av oss tre), for å klare det merket, (husker jeg).
(Men jeg ga meg ikke, før jeg hadde klart det, jeg og da, husker jeg).
Så Magne Winnem og Stein fra Røyken/Hurum, de var noen gode skyttere da, (må jeg nok innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 225: Mer om flyttinga til Sunderland
Når det gjaldt flyttinga mi, til Sunderland.
Så fant jeg ut det, (ved å søke på nettet), at det gikk an, å leie en lagerbod, hos et firma som het City Self-Storage.
Så jeg dro dit, etter at jeg hadde slutta i jobben min, (som en slags ‘sommer-butikksjef’ da), på Rimi Langhus.
Og jeg fikk leiet meg en bod, (som kosta drøye fire hundre kroner, i måneden, å leie vel), på Majorstua, da.
Butikken til City Self-Storage, den lå like ved Colosseum kino, på Majorstua der.
Og bygget som lagerboden min lå i.
Det lå litt nærmere Frognerparken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leide meg også en varebil, fra Bislett Bilutleie, (husker jeg).
Sånn at jeg fikk kjørt tingene mine, fra St. Hanshaugen og til den lagerboden min, (hos City Self-Storage), på Majorstua, da.
Og dette var mye fordi.
At jeg ikke hadde noe særlig lyst, til å dra oppom Heimevernet, (ved Lutvann), for å levere inn HV-tingene mine der.
Jeg tenkte vel som så, at det var greit å ha en AG3 i Oslo, liksom.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).
Og Heimevernet, de hadde jo også vært så ‘rare’, da de hadde prøvd å kalle meg inn, til en dags rep-øvelse, midt under eksamensstria.
(Noen måneder tidligere, da).
For de ringte meg jo, på mobilen, om det her.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Selv om de vanligvis pleide å sende brev, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen andre ting, som var litt problematiske, når det gjaldt flyttinga mi, (husker jeg).
Nextgentel, de ville absolutt at jeg skulle sende bredbånds-modemet mitt, i posten til dem, (i Bergen).
For de mente at det var deres modem, da.
(Noe sånt).
Mens jeg vel hadde forestilt meg det, at det modemet var mitt, (til odel og eie), liksom.
For hva skulle Nextgentel med et brukt modem, liksom?
Nei, det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det antikke sølv-ølkruset, som jeg hadde fått i bursdaggave, av bestemor Ingeborg, en drøy måned, før det her.
Det hadde jeg også litt problemer med å finne ut, hva jeg skulle gjøre med, (husker jeg).
Bestemor Ingeborg hadde vel sagt det.
(I Drøbak, antagelig.
Under denne minnehøytideligheten vi hadde hatt der.
(I forbindelse med at det var fem år siden, at min mor døde).
Noen dager før jeg flytta, til Sunderland).
At hun ville det, at jeg skulle legge det sølv-ølkruset, i en bankboks.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og det sa jeg at var greit, da.
Men etterhvert så tenkte jeg det.
At å både leie lagerbod og bankboks.
Det ble kanskje litt vel mye.
Men jeg kjørte med den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), husker jeg.
Og parkerte på Frogner, (et eller annet sted), da.
Og så dro jeg innom en liten butikk, (i Frognerveien vel), som solgte nettopp sånne antikke sølv-ølkrus, (og andre fine ting av sølv da), husker jeg.
(En butikk, som jeg hadde funnet adressen til, ved å søke på nettet, vel.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og mitt sølv-ølkrus, det var finere, enn alle de andre tingene, som de hadde, i den butikken, (syntes jeg).
(Ihvertfall sånn jeg husker det nå).
Og jeg forklarte det, til ei litt eldre dame, som jobba, i den butikken.
At jeg lurte på, hvor mye det sølv-ølkruset mitt var verdt, da.
Og om det var noe vits i leie en bankboks, bare på grunn av det kruset, da.
Og hu dama, hu ba meg vente litt, på at han som eide butikken, (må det vel ha vært), var tilbake der, da.
Og da han dukka opp der, etter noen få minutter.
Så viste jeg han det, at en tagg, på kronen, til løven, på lokket til det kruset, hadde brukket av, da.
Og han litt eldre karen sa at det kruset ikke var verdt så veldig mye, da.
Og at jeg godt kunne oppbevare det, i en lagerbod, (hos City Self-Storage), da.
For hvis det kruset, var verdt 20-30.000, tenkte jeg.
Så var jo ikke det noe mer enn hva en stor og fin TV kosta, (for eksempel), på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).
Så da var det vel ikke noe vits i, å leie en bankboks, kun for det sølv-ølkruset, tenkte jeg.
(Og det var han som eide den butikken enig i, da.
Virka det som).
Så jeg bestemte meg for å oppbevare det kruset, sammen med de andre tingene mine, i lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 224: Enda mer fra Rimi Langhus sommeren 2004
Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.
Så var de ansatte ‘alltid’ ivrige, med å hjelpe, hvis det var noen som stjal, i butikken.
De ville spole på overvåkingssystemet, sånn at vi fant video-opptak av stjælinga, osv.Men sommeren 2004.Så var det ikke noe ‘futt’ liksom, i medarbeiderne, (husker jeg).
Det var ingen som liksom gadd, å spole på overvåkingssystemet, en gang det skjedde et tyveri.
Og da jeg ringte politiet, (eller om det var hovedkontoret), om dette tyveriet.
Så var de ikke interesserte, (husker jeg).
Vi måtte printe ut et bilde, av forbryteren, (husker jeg).
Men dette med at Rimi-butikker skulle ha printere tilkoblet overvåkingssystemet.Det var nytt for meg.
Det hørte jeg aldri noe om, den tiden jeg jobba heltid, i Rimi.
(Nemlig fra høsten 1993, (må man vel si), til høsten 2002).Men jeg fikk bestilt en sånn printer, ihvertfall.
Men jeg fikk dem ikke montert på, da.For det var mye annet å gjøre der og.
Men dette var ting som burde ha vært oppe å kjøre, før jeg som sommervikar tok over, mener jeg.Dessuten så var det det samme overvåkingssystemet, som vi hadde hatt, da jeg var butikksjef der.
Så politiet, (eller om det var sånn at det var Rimi sin sikkerhetsavdeling, som ville det, at vi skulle printe ut et bilde), de hadde forandret rutinene sine, da.
Så man kunne ikke gjøre dette på ‘gamlemåten’ lenger da, (husker jeg).
Men jeg fikk ihvertfall bestilt en sånn printer, da.
(Fra Rimi, eller hvem det var igjen).
Sånn at den bare var å montere på.
Ikke verst av en ‘sommer-butikksjef’ det, mente jeg da.
Selv om det vel ble noe mumling der, fra Espen Sigmund Nornes, (eller hvem det kan ha vært igjen), da jeg sa det.
Men ingen virka interessert i å bidra, med å bevise tyveriet, denne sommeren, (mener jeg å huske).Det var liksom jeg som måtte gjøre alt selv, da.
Men så ble det likevel klaging, hvis jeg ikke var verdens mest oppdaterte Rimi-butikksjef, (med verdens best oppdaterte Rimi-butikk), liksom.
Og ting som det var den forrige butikksjefens feil, at ikke hadde blitt gjort.
(At en printer ikke hadde blitt bestilt og montert, på video-overvåkingssystemet).
Det ble liksom til en klage på meg da, (fra mine ‘undersotter’, som trodde at de var som mine sjefer da).
Noe sånt.Så det ble liksom som noe slags bakvendt-land da, (må man vel si).
(Men dette var ikke formelt, da.
Men jeg mener at jeg oppfattet noe surmuling og mumling liksom, blant medarbeiderne, da.
Som jeg tolket sånn som jeg har beskrevet det ovenfor, da.Så man kan kanskje lure på hvordan innstilling disse ‘guttehvalpene’ hadde, siden de liksom satte seg over meg, på denne måten, (i sitt eget hode), da.
(Noe sånt).Hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For jeg tenkte vel sånn, at mitt hovedansvar, denne sommeren, det var å få butikken til å se bra ut, for kundene.
Og det med å koble en printer på overvåkingssystemet, det ble liksom som et prosjekt, (for meg), da.
Og det likte jeg ikke å gjøre, med han Espen Sigmund Nornes, liksom hengene over skulderen, da.
Men jeg kunne jo ha fått noen til å ta vakta mi, hvis jeg hadde vært butikksjef der.
Og så kunne jeg ha tatt en vakt, hvor jeg gjorde sånne ting, som å montere på en printer, på overvåkingssystemet, osv.
For det visste jeg ikke at var mulig engang, å gjøre.
Så da måtte jeg nok hatt en bruksanvisning, for eksempel.
Eller, hvis jeg hadde vært butikksjef der, (på heltid), så hadde jeg nok spurt distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om dette, når hu kom tilbake, fra ferie.
Og så kunne jeg ha blitt oppdatert, om hvordan det var meninga, at dette skulle være.
For her var det noe jeg ikke hadde blitt informert om, da.
Og det var muligens sånn at noen utenfor Rimi tulla med meg, siden jeg ikke kunne gjøre dette, på gamlemåten, liksom.
Så her ville jeg ha ønsket å sjekket dette, med distriktsjefen, før jeg bestemte meg, for hva jeg skulle gjøre.
Men jeg var ikke butikksjef der.
Og jeg skulle jo flytte til England, noen uker seinere.
Så dette fikk bli som noe den nye butikksjefen måtte ordne med, (tenkte jeg).
Og denne stjelinga, den var bare et engangstilfelle, (denne sommeren).
(Ihvertfall såvidt jeg visste).
Så jeg tenkte nok det, at jeg hadde så mye ansvar fra før, (med alle bestillingene osv.), så jeg lot han vanlige butikksjefen, (som skulle begynne der, noen uker seinere), få ordne opp i problemene med det her overvåkingssystemet, da.
(For han nye butikksjefen, han ville jo da også ha distriktsjefen tilgjengelig.
Og det hadde jo ikke jeg, midt i fellesferien.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var mer sånn, (denne sommeren), at det var mangel på ledere, (enn omvendt).
Jeg måtte jo få han Simen til å jobbe noen ledervakter.
Enda han egentlig hadde slutta.
(Noe sånt).
Og jeg hadde ikke bare ansvaret for alle bestillingene.
Jeg hadde også ansvaret for frukta, og svinnet, og å telle safen, vel.
(Noe sånt).
Og jeg hadde ansvaret for å lage vaktlister.
Noe som var komplisert, for denne butikken.
For de som jobba der, de ble sure, hvis man ikke fulgte et intrikat system, når man lagde disse vaktlistene.
(For de som jobba der, de ønska ikke å jobbe de samme dagene, hele tida, da.
Hadde jeg fått vite, (av assistent Sølvi Berget vel), da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001.
Må det vel ha vært).
Så å begynne å surre med å montere på en printer, på overvåkingssystemet.
Før jeg hadde fått noe informasjon, om hvordan det var meninga, at dette egentlig skulle være, (fra distriktsjefen).
Nei, det ble som noe som det var greiere nesten, at den nye butikksjefen dreiv med, syntes jeg.
Ihvertfall så lenge det ikke var noe stort problem, med stjæling, denne sommeren.
(For dette var et engangstilfelle da, sånn som jeg husker det).
Og før vi fikk den printeren, i posten.
Så hadde det jo gått mye tid.
Så da ble det nesten som noe dumt, å anmelde denne stjælinga da, (må man vel si).
Og jeg husker at jeg hadde så mye annet å gjøre der, så jeg hadde ikke tid til å se ordentlig på dette, med å montere på printer, på overvåkingssystemet, da.
Og det var kanskje meninga at jeg skulle ha ringt en tekniker om dette.
Hva vet jeg.
Men jeg ble kanskje litt irritert, over at dette ikke hadde vært i orden, før jeg begynte der, som ‘sommer-butikksjef’, da.
Hvis dette ikke hadde blitt gjort før ferien.
Så gjorde det vel ikke noe, om det ikke ble gjort, før etter ferien, tenkte vel kanskje jeg.
(Noe sånt).
For det var vel ikke sånn, at Rimi hadde endra på rutinene sine, når det gjaldt anmeldelse av stjeling.
Midt i fellesferien, liksom.
Nei, det ville isåfall vært som noe idiotisk, mente nok jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn denne sommeren, (sommeren 2004).
At David Ulriksen.
(Som jeg jo hadde ansatt, for å vaske noen hyller der, på den tida jeg jobba som butikksjef, i den butikken, (nemlig Rimi Langhus).
Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002).
Han hadde i mellomtiden blitt forfremmet til låseansvarlig, på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Og jeg vet ikke hvem som gjorde David Ulriksen til låseansvarlig.
Men jeg husker det, at han ihvertfall fikk en fast vakt, i uka, (som lagerhjelp vel), på den tida, som jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.
(Nemlig sommeren 2002).
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu ville ikke at Trond Berget skulle få den lagerhjelp-vakta, da.
Siden Trond Berget var sønnen til assistenten, i den butikken da, (nemlig Sølvi Berget).
Og de butikksjefene, som var etter meg, på Rimi Langhus.
Det var Jan Ove, (eller hva han heter igjen).
Og han var butikksjef der, fra sommeren 2002 til våren 2003, vel.
(Noe sånt).
Og så var det Thomas Brun.
Og han var butikksjef der, fra våren 2003 til høsten 2003, vel.
(Noe sånt).
Og så var det Stian Eriksen.
Og han var butikksjef der, fra høsten 2003 til sommeren 2004, da.
(Noe sånt).
Så Rimi Langhus hadde jo fire butikksjefer, fra sommeren 2002 til sommeren 2004, da.
Nemlig meg selv, Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen.
Så dette var kanskje en problembutikk, da.
Siden det var så stor gjennomtrekk, (av butikksjefer), der.
Men jeg vet ikke grunnen, til at noen av disse tre butikksjefene, som etterfulgte meg der, (nemlig Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen), slutta.
Så det tørr jeg ikke å uttale meg sikkert om.
For å si det sånn.
Eller forresten, Stian Eriksen, han slutta jo som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å jobbe, i et ingeniørfirma.
Men hvorfor Jan Ove og Thomas Brun slutta som butikksjefer der.
Det veit jeg ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, fra denne sommeren, (sommeren 2004).
At det skjedde en rar episode.
Som involverte en liten gjeng av disse ‘guttehvalpene’, som jeg jobba sammen med, (på Rimi Langhus), denne sommeren, da.
For disse guttehvalpene, de begynte å ringe Thomas Brun, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Fra telefonen, inne på kontoret, på Rimi Langhus, da.
(En dag etter stengetid.
Må vel dette antagelig ha vært).
Og jeg husker det, at disse guttehvalpene, de informerte Thomas Brun, om at jeg jobba, som en slags butikksjef der, denne sommeren.
(Av en eller annen grunn).
Og dette virka veldig rart for meg, at disse guttehvalpene skulle ringe Thomas Brun, (som jo ikke jobba på Rimi Langhus lenger), om noe med meg, da.
Og dette stusser jeg over enda, (hvis jeg skal være ærlig).
Hva var det egentlig som foregikk her, tro?
Hm.
Men den av guttehvalpen som ringte.
Det lurer jeg på om kan ha vært David Ulriksen.
Og jeg lurer på om det var Fredrik Karlsson, som var den, som liksom fikk David Ulriksen, til å ta denne telefonen, da.
(I samarbeid med noen av de andre guttehvalper der, vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, denne sommeren, (sommeren 2004), på Rimi Langhus.
At assistent Sølvi Berget.
(Som enten var sykmeldt eller hadde mye ferie denne sommeren, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hu fortalte meg det.
(Før hu ble sykmeldt.
Eller om det var sånn, at hu hadde en rimelig lang ferie.
Hm).
At inne på kontoret, (på Rimi Langhus), så lå det en ‘haug’ med mobiler, da.
(For det meste Nokia-mobiler, vel).
Og disse mobilene, de var priset ned, til halv pris, da.
For dette var mobiler som hadde vært på aktivitet.
Og som Rimi Langhus ikke hadde fått solgt alle av, da.
(Selv om de mobilene vel var ganske billige).
Og selv om disse mobil-tilbudene, vel ble annonsert om, i Rimi sine landsdekkende kundeaviser, da.
(Noe sånt).
Og Sølvi Berget, hu fortalte meg også det.
At de hadde ringt, til Rimi sitt hovedkontor.
Og fått godkjent det, at de satt ned prisen, på de her ‘rest-mobilene’, til halv pris, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, som tiden nærmet seg, for at jeg skulle flytte, til Sunderland.
Så tenkte jeg det, at det hadde kanskje vært kjekt å ha, en sånn ekstra-mobil.
(I tillegg til den Sony Ericsson-mobilen, (med kamera), som jeg hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere, da.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.
Og siden jeg jo hadde planlagt å ringe, til noe slags spesialister, (i politiet), innen mafia-kriminalitet, etter at jeg hadde klart å flykte, til utlandet, da.
Så jeg bestemte meg etterhvert, for å kjøpe en av disse Nokia-mobilene da, (var det vel), som lå inne på kontoret, på Rimi Langhus der.
Og det var David Ulriksen, som satt i kassa, (da jeg betalte for den mobilen), husker jeg.
Og jeg husker at jeg fikk nesten sjokk, da jeg skulle betale for den mobilen, til David Ulriksen.
For David Ulriksen, han begynte å åpne esken, som den mobilen lå i, da.
Og han begynte vel også å åpne selve mobilen, (tror jeg).
(Noe sånt).
Samtidig med at han hadde et ansiktsuttrykk, cirka som han Herr Flick, i ‘Allo, Allo’, da.
(Noe sånt).
Altså, David Ulriksen, han hadde et slags alvorlig steinansikt, da.
Samtidig med at han ikke sa noe.
Så han kunne jo sikkert ha jobba i Gestapo, (eller noe sånt), tror jeg.
Ihvertfall så fikk jeg nesten sjokk, av det å kjøpe mobil, i kassa til David Ulriksen da, (husker jeg).
For han var liksom som en purk, eller som en av Hitlers nazister, (eller noe sånt), da.
Må man vel si.
(For å prøve å forklare, liksom).
Og det syntes jeg at ble litt rart.
Siden jeg jo liksom var David Ulriksen sin overordnede, da.
Og siden jeg jo var den, som hadde ansatt David Ulriksen, (i Rimi-systemet), i sin tid.
Dette ble jo som at David Ulriksen mistrodde meg, syntes jeg nesten.
Når han var så nøye og alvorlig, da jeg kjøpte meg, den her mobilen.
Noe som ikke var en stor handel, for meg.
(Må jeg si).
For jeg hadde jo en mye bedre og dyrere mobil, fra før, (for å si det sånn).
(Som jeg jo hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere.
Og jeg hadde jo også kjøpt meg en Nokia 3210, ikke så lenge etter det, at mora mi døde, (høsten 1999).
Da jeg fikk noen slags livsforsikrings-penger, etter henne.
Og det var jo da en mobil, som kosta cirka 2000 kroner, på den her tida.
(Nemlig på begynnelsen av år 2000, var det vel).
Og det var jo fem-ti ganger mer, enn denne ‘rest-Nokia-mobilen’, fra Rimi Langhus kosta, i 2004, da.
Og funksjonene på den ‘rest-mobilen’, de var vel cirka de samme nesten, som på den Nokia 3210-mobilen, som jeg hadde kjøpt meg, 4-5 år tidligere, da.
Så dette var som et kjedelig innkjøp, for meg da, (må jeg nok si)).
Så dette å handle mobil, fra David Ulriksen, det rystet meg nesten da, (må man vel si).
Og jeg lurte vel kanskje på, hvordan David Ulriksen var, ovenfor de andre kundene, som handla, på Rimi Langhus.
Og det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).
Selv om det selvfølgelig var bra, at David Ulriksen gjorde jobben sin, på en nøye måte.
Men jeg hadde vel ikke fått med meg det, at det var meninga, at vi skulle sjekke de mobil-eskene så nøye, når vi satt i kassa.
Den instruksen hadde ikke jeg fått med meg, (for å være ærlig).
Og uansett, så syntes jeg det, at David Ulriksen var unødvendig morsk, da.
(Mens jeg kjøpte meg den her mobilen).
Han kunne vel ha prøvd å være litt hyggelig, (eller jovial), ihvertfall.
(Mens han gjorde dette ‘Hitler-greiene’ sine, da.
Eller hva man skal kalle det).
For å si det sånn.
Jeg var jo tross alt den fungerende ‘sommer-butikksjefen’, i denne butikken.
Og jeg hadde jo hadde fått mye tillit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, siden jeg ble bedt om å ta på meg denne jobben, (et par måneder tidligere).
Og jeg var jo også en tidligere Rimi-butikksjef, (fra blant annet denne butikken).
Så jeg hadde vel regna med det, at jeg skulle bli møtt med mer respekt der, kanskje.
Enn det en nazist ga en jøde, i en konsentrasjonleir liksom, (for å si det sånn).
(For å ta et stygt eksempel, kanskje.
Men likevel).
For rimelig spesiell, syntes jeg at denne episoden var, da.
Selv om det er vanskelig å sette fingeren på noe, som David Ulriksen gjorde feil, da.
Men jeg husker ihvertfall denne mobil-handlinga ganske godt enda.
Og det var nesten sånn at jeg jeg grøsset, over hvor kald David Ulriksen var, mens han inspiserte mobilen min, (husker jeg).
For å si det sånn.
Det var nesten som at David Ulriksen hadde fått en ordre, (fra en eller annen), om å sjekke mobilen nøye, hvis jeg kjøpte meg en da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus.
(Rundt månedsskiftet august/september, i 2004, vel).
Så jobba jeg vel tidligvakt, (eller mellomvakt), tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg gikk av toget, på Nasjonalteateret stasjon.
Og at jeg lurte på om hu Selma, (fra Rimi Nylænde), så meg, mens jeg gikk forbi den Narvesen-kiosken, som hu jobba i, på den togstasjonen.
Og at mens jeg gikk, fra Nasjonalteateret stasjon.
Og i retning av der jeg bodde, i Rimi-bygget.
Så fikk jeg en telefon, (husker jeg).
(Mens jeg gikk opp Ullevålsveien.
Et steinkast fra der jeg bodde, cirka).
Og det var disse guttehvalpene, (fra Rimi Langhus), som ringte meg, da.
Det var Fredrik Karlsson, og to-tre til, av denne gjengen, med guttehvalper, da.
Og grunnen til at de ringte meg, (på mobilen).
Det visste seg å være det, at de ville si hadet til meg, på en barnslig måte da, (må man vel si).
(Av en eller annen grunn).
Selv om jeg vel måtte ha sagt hadet allerede, til de fleste, i butikken, (tror jeg).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertall).
Så hvorfor de folka ringte meg, på en sånn rar, (eller skrullete), måte.
Det veit jeg ikke.
Men dette var like etter at den samme gjengen, (må det vel ha vært), hadde ringt om meg, til han Thomas Brun, da.
(En episode som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapittelet).
Så det er mulig at dette, (at de ‘guttehvalpene’ ringte meg, på mobil, på veien hjem, den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus), hadde noe med den samtalen, (da den samme gjengen ringte Thomas Brun om meg), å gjøre, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 223: Mer fra Rimi Langhus sommeren 2004
Det er mulig at den skøyinga mi, (sommeren 2004), tok litt vel mye av, på Rimi Langhus.
For jeg husker at en dag, i begynnelsen av sommerferien, i 2004.
Da jeg dukket opp på jobben der.
Og gikk ned i kjelleren, for å skifte, i garderoben.
Så satt assistent Espen Sigmund Nornes og medarbeider Dennis Libråten, inne på røykerommet, på Rimi Langhus der.
Når man kom ned i kjelleren der, så kom man inn i spiserommet.
(Et rom som også ble brukt som møterom, hvis det var personalmøter, for eksempel).
Og i tilknytning til spiserommet, så lå det tre rom.
Og det var herregarderoben, damegarderoben og røykerommet.
Så før jeg kunne gå inn i garderoben, for å skifte.
Så havna jeg i spiserommet, da.
Og da måtte jeg nesten kikke innom røykerommet.
(Siden jeg liksom var ‘sommer-butikksjef’, da).
Og si hei til de som satt der.
(Og vi brukte vanligvis røykerommet, som møterom, sommeren 2004.
For det var liksom på røykerommet, at det var kult å sitte, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg dukka opp, nede i spiserommet der.
Før vakta mi begynte og jeg skulle skifte, vel.
Så stod det en hest og kjerre, utafor butikken, (husker jeg).
Og fra spiserommet, så var det vinduer, (altså noen slags kjellervinduer da), ut mot parkeringsplassen, til butikken.
Så jeg kunne se den hesten, fra spiserommet, da.
Og Espen Sigmund Nornes og Dennis Libråten, de hadde sagt noe greier til meg, vel.
Og stemningen var vel litt anspent, (mener jeg å huske), kanskje siden dette var i begynnelsen av sommerferien.
Og jeg var kanskje litt irritert, siden disse to ‘slampene’, for det meste bare satt nede på røykerommet liksom, da.
(Og fordi at disse to kara, liksom måtte våre to folk, for å gjøre arbeidet, for en Rimi-leder, da.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg tulla, og lot som jeg liksom var fra Arendal igjen, da.
Og sa noe sånt, som at: ‘En hestings’.
For jeg hadde jo begynt å tulle sånn, å si ord som møtings, tullings, irriterings osv., denne sommeren.
For jeg hadde jo lest det, at å bruke humor som ledelsesmetode, var den ledelsesmetoden, som ga best resultater, da.
Men dette med skøyinga tok kanskje litt av noen ganger
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen, (som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi), tror at jeg forstår alle dataprogram, med en gang, siden jeg har studert IT og informasjonsbehandling.
Men der jeg studerte, så lærte vi å lage dataprogrammer, og ikke å bruke de, liksom.
Uansett, så har ihvertfall ikke jeg fått kursing, i bestillingsprogrammet, til Rimi.
(Et program som Rimi begynte å brukte, på rundt den tida, som jeg var sykmeldt, for å være overarbeidet, rundt første kvartal, i 2002).
Og jeg tror ikke at assistent Espen Sigmund Nornes, heller hadde fått opplæring, i å bruke det bestillingsprogrammet.
Han klarte ikke å bruke det ihvertfall, (sånn som jeg husker det).
Så det jeg gjorde, var at jeg ikke rørte det bestillingsprogrammet.
Men jeg bare brukte den gamle bestillings-scanneren, for å bestille de varene, som bestillingsprogrammet liksom glemte, da.
Og det funka greit.
Det var ikke ofte vi var utsolgt for varer, sommeren 2004, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da skjønte jeg liksom hva jeg dreiv med.
I motsetning til hvis jeg skulle begynne å ‘surre’, med Ica sitt bestillingsprogram, da.
(Med han assistent Espen Sigmund Nornes liksom hengende over skulderen, da.
Noe jeg ikke syntes at virka noe særlig artig.
For å si det sånn).
Da var det bedre å bare gjøre det sånn som jeg gjorde det, synes jeg.
For det fantes jo en risiko, for at det bare hadde blitt surr, hvis jeg hadde begynt å skulle fikse noe, på det bestillingsprogrammet.
(Uten å ha fått opplæring i det, liksom).
Så derfor, så bare gjorde jeg det, sånn som jeg har forklart ovenfor, da.
For da var det ikke noe risiko, for at det skulle bli kaos, når det gjaldt bestillingene, (sånn som jeg så det).
Så jeg lot bare Ica sitt bestillingsprogram få lov til å surre og gå i fred, hele sommeren, uten at jeg stilte noe på det, da.
Og så justerte jeg de automatiske bestillingene, ved å sende tilleggs-bestillinger, fra bestillings-scanneren, da.
Og ved å eventuelt sende tilbake varer, som vi ikke ville ha fått solgt, før de gikk ut på dato, da.
(Ved å bruke Ica sitt returskjema.
Og sende varene tilbake, når det dukka opp en Ica-varebil, neste gang.
Men det var sjelden at vi sendte tilbake varer, sommeren 2004.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For den butikkdataen var ganske bra tunet, vel.
Må man vel si.
Selv om det var en del varer, som jeg måtte huske å bestille manuelt, da.
Sånn som engangsgriller og bæreposer.
Kan det vel ha vært.
Noe sånt).
Og det var alltid jeg som måtte ta bestillingene, (både når det gjaldt Ica-varer, brød, melk og vel også veksel, osv.), sånn som jeg husker det.
For assistent Espen Sigmund Nornes, han hadde ikke fått noe opplæring, i å ta bestillinger da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det var et problem i Rimi, at ledere ikke fikk relevant opplæring, må man vel si.
(Sånn som det virker som, for meg, i hvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også litt rart, at det var jeg som liksom skulle være ‘sommerbutikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Siden Espen Sigmund Nornes vel var over meg, i rang, (i butikken).
(Han var vel assisterende butikksjef, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg var låseansvarlig, da).
Og jeg lurer nå på om Dennis Libråten også lurte på det her.
For da Dennis Libråten plutselig ville lekeslåss med meg.
(Sommeren 2004).
Og jeg måtte klage på at jeg hadde et dårlig kne.
Så husker jeg at Dennis Libråten sa at han ikke kunne banke meg, (må det vel ha vært), til Espen Sigmund Nornes, (som stod og så på den her ‘slåsskampen’ da), for: ‘Det er jo sjefen’, (som Dennis Libråten sa).
(Noe sånt).
Og da svarte ikke Espen Sigmund Nornes noe, (husker jeg).
Men man kan kanskje stille spørsmål, ved Espen Sigmund Nornes sin rolle, (på Rimi Langhus), den sommeren.
Siden han jo ikke tok noen bestillinger.
Og siden han måtte ha hjelp av Dennis Libråten, for å gjøre det som var på stillingsinnstruksen liksom, for den lederen, som jobba tidligvaktene, da.
Men dette har jeg jo skrevet om, i et tidligere kapittel.
At jeg undrer meg over hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes hadde fått.
Siden han liksom ikke klarte å gjøre noenting, (av lederoppgaver), da han og jeg skulle lede Rimi Langhus sammen, sommeren 2004, da.
Men dette kan vel muligens ha hatt med opplæring å gjøre.
Jeg vet ikke hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes fikk.
Av de to butikksjefene, som han jobba under, på Rimi Langhus, før sommeren 2004.
(Nemlig Thomas Brun og Stian Eriksen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det satt også ei lita, mørkhuda jente, (i 11-12 års alderen kanskje), utafor Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).
Og hu satt der og solgte jordbær.
(Fra en eller annen lokal gård i Follo, vel).
Og hu hadde visst fått lov, til å sitte der, å selge jordbær, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men hvem som hadde gitt hu jenta lov til å sitte der, og selge jordbær.
Det veit jeg ikke.
For Rimi solgte jo også jordbær.
Så det ble vel litt rart vel, (må man vel si).
At Rimi lot en slags konkurrent, få holde til, på Rimi sin eiendom.
For å bedrive en virksomhet, som man vel må si, at konkurrerte med Rimi sin egen virksomhet, da.
(Selv om Hilde fra Rimi Hellerud, jo hadde sagt det, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren ti år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
At jordbær var noe Rimi kun hadde, som en slags service, ovenfor kundene.
(Noe sånt).
Hva nå det egentlig skulle bety).
Men jeg hadde skjønt det sånn, (fra handel og kontor vel).
At hvis for eksempel Stian Eriksen, hadde gitt hu ‘jordbær-jenta’ lov til å sitte der, før han slutta, som butikksjef.
Så var Rimi bundet av den avtalen, da.
Så det var ikke noe jeg kunne gjøre, for å forandre dette, etter at den avtalen hadde blitt inngått.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Selv om jeg undret meg over dette da, (må jeg innrømme), og lurte på hvordan dette egentlig hang sammen.
Men Stian Eriksen, han hadde jo slutta i Rimi.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (og assistent Sølvi Berget, med flere), de var jo borte, på sommerferie, osv.
Så derfor, så lot jeg bare hu jordbærjenta få sitte der, (og selge jordbær), i fred, da.
Og jeg tenkte vel at Rimi fikk heller ha bedre lykke med seg, når det gjaldt å ha informerte butikkledere, osv.
Den neste sommeren.
Dette var liksom Rimi Langhus sin ‘harry-sommer’.
Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta, like før sommerferien.
Og siden at det ikke skulle begynne noen ny butikksjef der, før etter at skoleferien var ferdig, (var det vel).
(Eller om det var i begynnelsen av september.
At det skulle begynne en ny butikksjef der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, (fra 1998 til 2002).
Så lærte jeg jo, (på diverse kurs og møter), at Rimi ville at butikkene skulle prioritere frukta.
(Siden det var høyere fortjeneste på frukta, enn på de andre varene, fikk vi høre).
Og jeg hadde jo vært på masse fruktkurs, og jobba mye med å legge opp frukt, (i Rimi), i årene før det her.
Mens de andre som jobba, i den her butikken, denne sommeren.
De var noen ufaglærte guttehvalper da, (må man vel si).
(For å prøve å forklare, liksom).
Så jeg jobba mye i fruktavdelingen, denne sommeren, (husker jeg).
For å prøve å få den avdelingen til å bli bra og selgende, og for å sørge for at det ikke lå mye frukt, av dårlig kvalitet der, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg stod i fruktavdelingen og jobba.
Så dukka det opp to pene jenter, i 17-års alderen der, (husker jeg).
Og de jentene, de stirra, vekselvis på meg, og på de ‘guttehvalpene’, som la opp frysevarer, like ved, i den ganske lille butikken, da.
(Og da var Dennis Libråten plutselig med, og la opp frysevarer, mener jeg å huske.
Noe han vanligvis ikke ville gjøre, vel.
For det var vel ikke jobben til assistent Espen Sigmund Nornes, på tidligvaktene liksom, mener jeg.
For å si det sånn).
Så disse jentene, de oppførte seg rart da, (må jeg si).
Siden de glante så mye, på oss som jobba der, da.
Og plutselig så så jeg det, at det lå en stor pose moreller, i morell-kassa.
(Som noen bare hadde lagt fra seg).
Så disse to jentene, de hadde bare tulla, i butikken, da.
(Det sjekka jeg på overvåkingssystemet, til butikken.
Inne på kontoret.
For jeg liksom ‘spolte tilbake’, på video-opptaket, da).
For jeg syntes at disse to jentene oppførte seg så rart, da.
Så jeg lurte på hva som foregikk liksom.
For jeg hadde jo jobba i Rimi, i tolv år.
Og med frukta i bortimot ti år, vel.
Og jeg hadde aldri sett at noen oppførte seg så rart, når de skulle handle frukt, liksom.
(Men jeg må innrømme det, at jeg fortsatt ikke skjønner, hva de tenåringsjentene dreiv med.
For de morellene var rimelig dyre.
Så den posen med moreller, den ville vel ha kostet mellom 50 og 100 kroner, vel.
Og som erfaren butikkleder, (jeg hadde jo vært ‘øverstkommanderende’, i mange butikker, i mange sommerferier og i fire år som butikksjef), så var jeg vant til å følge med på, hvor mye de forskjellige fruktslagene solgte osv., da.
Så dette syntes jeg at var som noe slags underlig oppførsel, (husker jeg).
Kanskje dette var noe slags ‘gate-teater’ undrer jeg meg litt over nå.
Var dette kanskje noe som var iscenesatt av noen av de nevnte guttehvalpene?
Hvem vet)).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var sommerruter, på toget, mye av den tida, som jeg jobba som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).
Så hvis jeg akkurat ikke rakk det toget, som gikk cirka klokka 19, på lørdagskvelden.
Så var det en time, til det neste toget gikk, da.
Og da, så var det sånn, at jeg ihvertfall en gang, begynte å gå på en slags ‘sight-seeing’, rundt på Langhus der, (husker jeg).
(For det ble så kjedelig, å stå i en time og vente på toget.
For å si det sånn).
Og da, så gikk jeg bort til Langhus senter der, da.
(Som er like ved Langhus togstasjon, vel.
Jeg tok toget fra Vevelstad togstasjon.
For det var den togstasjonen som lå nærmest den butikken jeg jobbet i, (nemlig Rimi Langhus), da).
Og en gang.
Mens jeg gikk forbi en pub, eller noe sånt, (som var drevet av noen utlendinger vel), på Langhus senter.
Så mener jeg at jeg overhørte det, at Fredrik Karlsson, (som jobba på Rimi Langhus).
Sa det, (til noen kamerater av seg vel), at han ikke likte det, at jeg også var på senteret der, (i tillegg til at jeg jobbet på Rimi-butikken, på Vevelstad), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 222: Mer fra høsten 2004
Det var forresten også sånn.
At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).
Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.
(Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).
Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).
Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.
For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.
(Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Når jeg søker på Dis.no nå.
Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:
http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661
Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).
Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.
Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.
Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).
Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).
Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).
(Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:
http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/
Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.
Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:
Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.
Men Sundheim-navnet er etter mora, da.
Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).
Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.
Hvem vet).
Og vi gikk til graven, til mora mi, da.
Og de andre folka.
(Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).
De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).
Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.
Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.
(Bare for å få summet meg litt, liksom).
Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.
(Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.
Noe sånt).
Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.
(Noe sånt).
Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.
Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).
Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.
De er kanskje veldig overfladiske, da.
(Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.
Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.
Men men).
For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.
Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.
(Må jeg vel si).
Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.
Noe sånt.
Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.
(Hvis jeg skal være ærlig).
For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.
Nei, det kan man kanskje lure på.
Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi var på kirkegården.
Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.
(Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).
Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.
Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.
For Liv Kristin var litt vill, kanskje.
Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.
(Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.
Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).
Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.
(For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).
Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.
Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.
Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.
(Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.
Hvem vet).
Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.
(Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.
Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.
(En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.
Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).
Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.
(Noen måneder før det her).
Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.
Siden det var billigere, å studere der, da.
Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.
For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).
Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.
Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.
(En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.
Noe sånt.
Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.
Noe sånt).
Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.
(Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.
Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).
Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.
Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.
Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).
For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.
(For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.
Men det hadde ikke jeg sagt til dem.
Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).
Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.
Noe sånt).
For jeg tenkte vel noe sånt.
Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.
Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.
Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).
Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.
(Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).
Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).
Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).
Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.
Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.
(Noe sånt).
Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.
(Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).
Og fra dette besøket mitt hos Pia.
Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.
(For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).
Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.
(Som hva jeg eide, osv).
Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.
(Noe sånt).
Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel
(Noe sånt).
Så dette var vel litt underlig.
Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?
Hm.
Nei, dette var vel litt underlig.
Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.
Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.
Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 221: Høsten 2004
Studiene mine i Sunderland, de begynte først i midten av september-måned, i 2004.
Så jeg jobba ut august-måned, (mener jeg å huske), på Rimi Langhus, da.Og før jeg jobba min siste dag der, så lagde jeg vaktlister, (både for ledere og vanlige medarbeidere vel), sånn at den nye butikksjefen, hadde en grei bemanning, når han begynte, på Rimi Langhus, i september 2004 da, (må det vel ha vært).Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så, når jeg fikk ferie, så ringte jeg den nye butikksjefen, på Rimi Langhus, (fra Rimi-leiligheten min på St. Hanshaugen), da.
(En butikksjef, som jeg aldri møtte.
Og som jeg ikke husker navnet på nå, forresten).
Og på telefonen, så forklarte jeg det, at jeg slutta, i jobben min, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.
Og det mente jeg, at jeg kunne gjøre, over telefonen, (og på dagen).
For jeg hadde jo mye ferie til gode.Og jeg hadde jo bare en vakt i uka, som fast vakt der, (nemlig ledervaktene, på fredags-ettermiddagene).Og jeg hadde jo jobba mye ekstra der, (som ‘sommerbutikksjef’), sommeren 2004, da.Og jeg var i jo begynnelsen av ferien min, som varte i hele september, (og muligens også oktober), vel.
(For jeg hadde vel krysset av, på en tavle, som stod nede på spiserommet, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.Når det gjaldt hvilke uker jeg skulle ha ferie, da).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Sunderland, så var det mye jeg måtte ordne, (husker jeg).
For dette var jo egentlig sånn, at jeg flykta, til utlandet.
Og jeg skulle jo ta fly, til England.
Så jeg bestemte meg for å selge ting som TV, stereoanlegg, DVD-spiller, oppvaskmaskin, hybelkonfyr og kjøleskap, da.
Dette solgte jeg til en brukthandel, på Bislett, (husker jeg).
Han brukthandleren dukka opp på døra mi, (etter at jeg hadde ringt det firmaet vel), og jeg hjalp han å bære tingene ned, i varebilen hans, (husker jeg).
Og han brukthandleren spurte meg hvor mye jeg regnet med å få for disse tingene.
Og da svarte jeg noe sånt som, at jeg regna med å få tilbake cirka halvparten, av det jeg hadde betalt.
Men da svarte han brukthandleren det.
At det var det han fikk for tingene.
(Når han seinere skulle selge de, i bruktbutikken sin).
Så jeg kunne bare få cirka en fjerdedel, av det jeg selv hadde betalt, (for disse tingene da), husker jeg.
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg tenkte sånn, at jeg kunne jo bare kjøpe meg nye hvite- og brunevarer seinere.
Så dette ble bare som noe slags rydding, for meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg bestilte også flybilletter, til England, (på nettet).
Jeg bestilte en billett, med Norwegian, (var det vel muligens), fra Gardermoen og til Heathrow.
Og så en billett, med et britisk selskap, (må det vel ha vært), fra Heathrow og til Newcastle, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den ‘pervo-sofaen’ og den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid).
De visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av, da.
Men den pervo-sofaen, den hadde jeg jo funnet, i kjelleren, i Rimi-bygget, (bare noen få måneder tidligere).
Så jeg ringte vaktmester Karl Fredrik, (som jobbet i Ica vel), og spurte han, om det var greit, at jeg satt den sofaen tilbake, ned i kjelleren, da.
Og jeg spurte vel også om det var greit, at jeg satt den senga der, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid), da.
Og det sa han vaktmester Karl Fredrik, at var greit da, (husker jeg).
(Og det brune salongbordet, som jeg hadde fått av svigerforeldrene til Magne Winnem, (på den tida, som jeg flytta inn, i Rimi-bygget), det må jeg vel også ha satt ned i kjelleren der, forresten).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida om jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
