Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 170: Mer fra tiden jeg jobba som butikksjef i Rimi
Etter at David Hjort sin samboer Linn Korneliussen, flytta til Bergen.
Og før David Hjort ble sammen med Melina Jørgensen, (eller hva hu heter igjen).
Så var David Hjort sammen med en annen dame, (husker jeg).
Og det var ei svensk dame, (i begynnelsen av 20-årene vel), som bodde i en av etasjene over meg, i Rimi-bygget, (husker jeg).
Så plutselig, så kunne jeg få David Hjort på døra, uten noe forvarsel, da.(Mens før han ble sammen med hu svenske dama, så ville vi alltid ha avtalt, å dra ut på byen, flere dager i forveien, osv).Så det var litt kjipt, husker jeg at jeg syntes.
For jeg hadde jo nekta Leif Jørgensen og dama hans, å komme på besøk hos meg, (uten avtale), på den tida jeg flytta inn i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.
(Nemlig i januar 1996.
Var det vel.Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Men David Hjort, han hadde jo vært på en del fester hos meg, før det her.
Så når han plutselig dukka opp, på døra mi, med hu svenske dama si og også med søstera si, (nemlig Venevil).
Så måtte jeg nesten slippe inn dem, syntes jeg.
Selv om det her var midt i den krisen jeg hadde, på grunn av problemene jeg hadde, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg hadde bare liggi og slappa av, i noen dager, i en ferie, (eller hva det kan ha vært), da.
Og jeg hadde ikke barbert meg og dusja, på to-tre dager, (husker jeg).
For jeg pleide å dusje før jeg gikk ut av leiligheten, da.Og jeg pleide ikke å få uventet besøk på døra, (for å si det sånn).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg husker at jeg gikk ut på terrassen min litt, da det her besøket dukket opp, da.
Og da mener jeg at jeg overhørte det, at hu svenske dama, sa til David Hjort, at hu ikke ville ha gjort det, hvis hu hadde vært sånn ubarbert osv., som jeg var, da.
(Kanskje fordi at hu ikke ville at noen skulle se henne, fra en leilighet over gata, eller noe.
Hva vet jeg).
Hu svenske dama, hu ble også imponert, over et sølv-askebeger, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, en gang, (husker jeg).
(Dette var muligens under et senere besøk, fra dette paret).
Hu turte nesten ikke å bruke det.
Enda det stod framme, på det stuebordet, som jeg hadde fått av foreldra til Elin fra Skarnes, en gang.
For hu svenske dama, hu syntes at det sølv-askebegeret, virka for fint, til å brukes, da.
(Noe sånt).
Men bestemor Ingeborg hadde vel sagt det til meg, i sin tid, at det askebegeret ikke var så fint, da.
For det hadde ikke sølvmerke, (eller noe sånt).
Og det var en slags spiddet hund eller gris, i midten av det askebegeret.
(Som ligger sammen med tingene mine, fra Heimevernet osv., hos City Self-storage, i Oslo).
Og det var en litt rar detalj, husker jeg.
Det var nesten som at det askebegeret, var ment å henge i taket.
Siden den ‘dingsen’, som spiddet grisen, liksom formet en slags sirkel, etter å ha spiddet dyret, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under et av David Hjort og hu svenske dama sine besøk.
(De var vel på to-tre besøk hos meg, til sammen, vel.
Noe sånt).
Så så vi på musikk-videoer, på en eller annen TV-kanal, (husker jeg).
Først så var det en svensk sang, som vi så på, som het ‘Vil ha’, (eller noe sånt).
Og like etterpå, så dukka det opp en annen sang, som David Hjort digga, (husker jeg).
Og det var Fatboy Slim, med sangen ‘Rockafeller Skank’, (husker jeg).
Og David Hjort lo av han eldre mannen, som bevegde seg hakkete liksom, i den musikkvideoen, da.
Og det virka nesten som, for meg, at David Hjort visste det, at den musikkvideoen kom til å dukke opp, (husker jeg).
(En video som var ny, på den her tida, vel).
Men dette kan jo selvfølgelig bare ha vært en tilfeldighet og.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka dette på Wikipeida nå.
Og Rockafeller Skank, den er visst fra 1998.
Så dette var ikke en ny sang, på denne tiden, som jeg trodde.
Men sangen ‘Vill ha’, den fant jeg også, på Wikipedia nå.
Og den var med de svenske artistene Feven og Petter.
Og den er fra 2001, (så jeg nå).
Så dette var nok i 2001 en gang, da.
Mens jeg fortsatt jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og jeg husker at jeg prøvde å finne den sangen.
For dette var vel før jeg begynte å bruke Google, (tror jeg).
Og til slutt, så fant jeg ei svensk dame, på irc, som visste hvem det var, som hadde denne sangen.
Og da spurte jeg henne, om hu det var noen norsk sang, som hu leita etter.
Og hu hadde hørt en norsk sang, som gikk sånn her cirka.
‘Er det ikke mer frukt igjen’, (eller noe sånt).
Og det var en sang med Bare Egil Band, (eller Gartnerlosjen), eller noe sånt, (husker jeg).
(For den fant jeg, på nettet, da.
Etter en stund.
Og sendte denne tilbake, til hu svenske irc-dama, da).
Og den sangen, den spilte jeg for David Hjort, (og muligens for Roger fra Sagene), da.
En gang de var på besøk hos meg.
Men de likte ikke den sangen, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort og hu svenske dama.
De må ha slått opp, en gang, våren 2001, (tror jeg).
(Noe sånt).
For en gang, en del måneder etter at dette paret, hadde besøkt meg, da.
Så møtte jeg tilfeldigvis hu svenske dama, i heisen, på vei ned til første etasje, i Rimi-bygget, (må det vel ha vært).
(Jeg skulle kanskje ut for å kjøpe meg noe mat, (eller noe), da).
Og da spurte hu svenske dama meg, om jeg skulle ut på byen, (husker jeg).
Siden dette var en torsdagskveld, da.
Men da måtte jeg nesten le, (husker jeg).
For hvis hu svenske dama hadde kjent meg.
Så hadde hu visst det.
At det var en ting, som jeg aldri pleide å gjøre.
Og det var å gå ut på byen, dagen før jeg skulle jobbe.
Det orka jeg ikke, å jobbe som leder, i Rimi, og samtidig være fyllesyk, liksom.
I en Rimi-butikk, så kan det bli sladder, av det minste.
Og hvis man var fyllesyk på jobb, (som butikksjef), så ville det nok ikke ta lang tid, før man mistet all respekt, fra sine kolleger.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men jeg regna ihvertfall med, at denne forespørselen, fra hu svenske dama.
(Hu bøy seg vel nesten fram, må man vel si).
Betydde det, at hu ikke var sammen med David Hjort lenger.
Men dette var jo i 2001, og jeg hadde jo da allerede fylt 30 år.
Så jeg var nok cirka ti år eldre, enn hu her svenske dama, da.
Så så ung var jeg ikke, (syntes jeg), at jeg kunne gå ut på byen, (og drikke meg full osv.), på en torsdagskveld.
Siden jeg skulle jobbe, på fredagen, da.
Ikke midt i uka, liksom.
Det hadde nok ødelagt for konsentrasjonen min, i butikken, tror jeg.
Elisabeth Falkenberg, som var butikksjefen min, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, mellom 1993 og 1996.
Hu hadde jo blitt så sur på meg, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.
For da mente hu at jeg bare kom til å gå ut på byen, og feste, midt i uka.
Enda dette var noe jeg aldri gjorde.
Så Elisabeth Falkenberg, hu var kanskje litt fordomsfull, da.
Hu mente visst at alle som bodde i sentrum, festa midt i uka.
Men jeg festa bare i helgene, (må jeg si), den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og selv om jeg hadde festa på ukedagene, så ville jo ikke dette ha vært Falkenberg sin ‘business’, liksom.
Så lenge jeg gjorde jobben min, så hadde ikke hu noe med hva jeg gjorde, på fritida, (mener jeg).
Så dette var som noe virkelig idiotisk for meg, (husker jeg).
Falkenberg likte ikke at jeg festa midt i uka.
(Noe hu ikke hadde noe med.
For det som spilte noen rolle, det var at jeg gjorde jobben min, når jeg var på jobben.
Det var det jeg skulle dømmes utifra, mente jeg).
Men det som gjorde denne kjeftinga, fra Falkenberg, så idiotisk.
Det var jo at jeg ikke pleide å gå ut midt i uka.
Jeg klarte meg lenge, med å gå ut på byen, i helgene.
Så å få kjeft for noe man ikke har gjort.
Og som er lov til å gjøre.
Det blir jo som noe fullstendig idiotisk, mener jeg.
Så enkelte ganger, så blir det som idioter, (må man vel kalle dem), sier, så ‘far out’, at man nesten ikke klarer å forklare det engang.
(Må man vel si).
Men etter det her, så så jeg aldri noe mer, til hu nevnte svenske dama, (som hadde vært sammen med David Hjort), da.
Jeg hadde kanskje blitt med ut på byen, hvis det hadde vært en fredag eller lørdag, (eller noe sånt).
(Men da hadde kanskje David Hjort blitt sur.
Hva vet jeg).
Men en torsdag, det ble for stressende, husker jeg, (at jeg syntes).
Siden dette var midt i uka, da.
Og jeg sikkert var sliten, siden jeg pleide å jobbe ganske hardt.
Og siden jeg hadde masse bestillinger og sånn, i hodet da, sikkert.
Og huska hvordan ditt og datt, var i butikken, da.
Så jeg ville kanskje ikke ha husket alt jeg burde ha husket, (på jobben), hvis jeg hadde drukket, midt i uka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen ganger, så dro jo Rimi meg meg på fester, midt i uka.
Så dette var unntakene, da.
Rimi-båtturen, for assistenter, den pleide jo å være midt i uka.
Og en gang, (mens Stian Eriksen var assistenten min, på Rimi Nylænde), så var vi på leder-besøk, (med PØF sitt distrikt vel), på Ringnes eller Frydenlund bryggeri, (husker jeg).
(Den gamle bryggeribygningen, som ligger nedenfor Torshov.
Den bygningen har en egen pub, hvor Ringnes pleier å ha bedriftsbesøk, og sånn, da).
Og da drakk vi en del, midt i uka, (må det vel ha vært), husker jeg.
Men plutselig, så var all ølen drukket opp da, (husker jeg).
Og den eneste ølen som var igjen.
Det var en flaske Guinness, eller Newcastle Brown Ale, (eller noe sånt), da.
(Altså en flaske veldig mørk øl, da.
Som smakte beskt, sånn som jeg husker det).
Så en advarsel til de som drar på bedriftsbesøk dit.
Ølen tar ganske fort slutt.
Og da er det stopp, liksom.
Så det er ikke som på en vanlig pub, hvor man vet det, at serveringen stenger da og da, liksom.
Neida, plutselig så tar alle drikkevarene slutt.
Og da er det maks en flaske brunt øl igjen, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka YouTube nå, og den Fatboy Slim-sangen, som David Hjort digga, på et av de besøkene, som han var på hos meg, sammen med hu svenske Rimi-dama, (som bodde i etasjen over meg, var det vel).
Det var ikke ‘Rockafeller Skank’, som jeg skrev ovenfor.
Men det var ‘Weapon of Choice’, så jeg nå, (når jeg søkte etter musikkvideoen, på YouTube).
Og den sangen, som hu svenske irc-dama, (som jeg skrev om ovenfor), ville ha.
(Siden hu sendte meg den svenske mp3-en, var det vel.
Det var sangen ‘Krise’, med Bare Egil Band.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 169: Enda mer fra Oslo’s partymiljø
David Hjort, han hadde også en partykamerat, som het Jens, (husker jeg).
Jens, han hadde brukt for mye heroin.
(Eller om det kan ha vært extasy).
Ihvertfall så bodde ikke Jens i Oslo lenger.
Han bodde istedet i Florø, (på Vestlandet), i forbindelse med at han var på noe slags narkotika-avvennings-program, (eller noe sånt), sånn som jeg skjønte det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes kanskje at det ble litt vel mye ‘fredagspils’, med David Hjort, etterhvert.
Så jeg pleide noen ganger å dra med for eksempel fetteren min Ove, eller broren min Axel, når jeg ble dratt med, på ‘lørdagspils’, med David Hjort, (og Toro), da.
Og en gang, når David Hjort dro meg med ut, på ‘fredagspils’, og han Jens, (som hadde permisjon, eller noe sånt, fra rusavenningsklinikken sin, i Florø), også skulle være med.
Så ringte jeg søstera mi Pia, da.
Og spurte om hu også skulle være med ut.
Så Pia har faktisk truffet både David Hjort og han ‘narko-Jens’, da.
Og den gangen, så var vel også Roger fra Sagene, med ut på byen, (mener jeg å huske).
(Så Pia har også truffet han, da).
Vi dro da først på utestedet Paleet, (var det vel), ikke så langt unna Østbanehallen der.
Og så dro Roger fra Sagene oss med, til et utested, som het Skansen, (mener jeg å huske).
Skansen var et nyåpnet techno-utested, som holdt til i et nedlagt pissoar(!), (ikke så langt unna Rådhusplassen), mener jeg å huske.
(Noe jeg vel antagelig hadde lest om i Natt & Dag).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Skansen.
(Et utested som jeg bare var på en gang, vel).
Så skjedde det et par episoder, som jeg fortsatt husker, da.
Og det var at Pia sa til meg det, at den og den dama der, så så kåt ut, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel kanskje at hu dama, (som Pia prata om), virka litt fjern, (eller hva man skal kalle det).
(Det er vel også mulig, at jeg syntes det, at Pia gikk litt for nærme, når hu ga meg råd, om hvilke damer, som jeg liksom burde prøve å sjekke opp, da.
Dette ble vel kanskje litt svett, liksom).
Ihvertfall så endte det med at jeg ikke prøve å sjekke opp hu dama, som Pia sa, at så så ‘gutte-gæren’ ut, da.
(Hvordan nå Pia klarte å se det, at hu dama på Skansen, liksom var så ‘klar for kuk’, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som jeg husker, fra utestedet Skansen.
Det var at David Hjort, plutselig begynte å dra meg med ut på dansegulvet, på dette techno-utestedet.
(Omtrent som da Magne Winnem og jeg, hadde rocka, ute på dansegulvet, på diverse diskoteker, i russetida).
Og jeg var jo ganske musikk-interessert.
(Jeg lasta jo ned mye grunge-musikk, (og annen musikk), fra nettet, som mp3-er, på den her tida).
Så jeg var litt nysgjerrig, på denne nye techno-musikken, (som hadde dukket opp, på 90-tallet), og prøvde vel kanskje å forstå den litt, da.
Så dette var vel kanskje en av grunnene, til at jeg ble med David Hjort og dem, ut på byen, ganske ofte, da.
Og ute på dansegulvet, på Skansen det.
Så sa David Hjort plutselig det til meg.
At damer ble kåte, av å se på to gutter, som dansa sammen.
Omtrent som at menn ble det, av å se på to damer, som dansa sammen, da.
(Var det vel, at David Hjort prøvde å forklare.
Noe sånt).
Men hvordan David Hjort visste det her.
(At damer ble kåte, av å se to gutter, (eller menn), som dansa sammen).
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
(Det er mulig).
Så David Hjort, han kunne kanskje noen ganger virke litt homsete da, (må man vel si).
For det er vel en ting, å rocke, ute på dansegulvet, på et diskotek, i russetida, sammen med noen medruss.
Men det er vel en del mer homsete, at to menn i 20-åra, danser sammen, (eller ved siden av hverandre), på et techno-utested?
Men jeg stod jo ved siden av søstera mi, det meste av tida, som vi var på Skansen der, da.
Så jeg måtte jo nesten prøve å være litt kameratslig og, når David Hjort plutselig ville, at jeg skulle bli med, på noe ‘skøy’ liksom, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av all denne ‘lørdagspilsinga’, med David Hjort og Toro og dem.
Så ble det sånn, at hvis jeg begynte å treffe en dame.
(Som med ‘Bærumsdama’, og ei fra #sol.20ognoe, (på undernet), på irc, som kalte seg for Cathiz).
Så ble det sånn, at det passa best, at jeg møtte disse damene, på søndager, da.
(Også siden jeg seinere begynte å jobbe seks dager i uka, på Rimi Nylænde.
Etter at det hadde vært mye ran der).
Også litt for at hu Bærumsdama så ganske ung ut, vel.
Så det ville kanskje vært litt flaut, å presentere henne, for andre, liksom.
Og hu Cathiz, hu ‘klikka’ jo, (må man vel si).
Hu ble sur på meg, (på irc), siden jeg bare ba henne med ut, på søndager.
Enda vi bare hadde vært på en date, da.
Og den kan jeg jo prøve å forklare mer om.
Cathiz, hu het egentlig Cathrine, vel.
Og hu var ei studinne, fra Fredrikstad, (eller ihvertfall Østfold vel), som bodde i Oslo, da.
(I et bofelleskap, på Torshov, (eller noe), sammen med en homo blant annet, vel.
Mener jeg ganske vagt å huske, fra irc).
Jeg hadde chatta litt på irc, med hu Cathiz.
Og fått mobilnummeret hennes, da.
Og det hendte jeg pleide å be med ‘irc-damer’, på kino, da.
Hvis det var noen filmer som jeg hadde lyst til å se.
Jeg skal se om jeg husker hvem dette kan ha vært, igjen.
Det var ei litt tjukk dame, som jeg så Fight Club sammen med, (på Colosseum), husker jeg.
Det var hu finske, (hu som ville ha meg med til Holmenkollen, for å heie på finske skihoppere, sammen med venninna si), som jeg så på Sjakalen sammen med, (også på Colosseum kino vel).
Det var hu litteratur-studinna, (også fra Fredrikstad vel), som jeg så ‘Villmark’ sammen med, (på Saga kino), før vi dro på Blue Monk.
(Ei som jeg hadde chatta med på Blink, og ikke på irc, riktignok).
Og det var også til, som jeg husker veldig vagt, (som ikke var så veldig fin), som jeg muligens bare gikk for å ta en øl sammen med.
(På et jazz-utested, som lå mellom Karl Johan og St. Olavs plass cirka, vel).
Ei fra Kolbotn, (eller noe sånt), vel.
Også var det hu Cathiz da, som jeg så ‘Detektor’ sammen med.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde avtalt å møte hu Cathiz, på benkene utafor Narvesen-kiosken, ved Nasjonalteateret.
Vanligvis, så møtte jeg sånne ‘kino-damer’, utafor Saga kino.
Så det var vel antagelig hu Cathiz, som ville møtes, borte ved Narvesen-kiosken.
(Det er mulig).
Jeg gikk bort til hu Cathiz, og sa hei.
Etter å ha sendt henne en tekstmelding, hvor jeg hadde spurt henne, om hvordan klær hu hadde på seg, vel.
Og hu Cathiz, hu viste seg å være, en slank, lyshåret jente, i begynnelsen av 20-årene, med en rød Adidas treningsjakke, og musefletter, vel.
(Noe sånt).
Og hu Cathiz, hu sa til meg det, at hu trodde det var en annen kar, som hu kjente, som også het Erik, som hu skulle møte.
(Så hu måtte ha glemt, at hu hadde gitt meg mobilnummeret sitt, da).
Så jeg bråsnudde jo, med en gang, og begynte å gå derfra, da.
Siden jeg ble flau.
For da trodde jeg jo det, at hu Cathiz, ikke egentlig hadde lyst til å møte meg.
Men hu Cathiz, hu var raskt ute, og stoppa meg, da.
Og så dro hu meg med, på en kaffebar, som lå ved siden av Saga kino der, da.
Og jeg hadde aldri vært på kaffebar før, så jeg kjøpte meg bare en halvlitersflaske, med Sprite der, (husker jeg).
For for meg, så er kaffe noe som farmora mi Ågot drakk, liksom.
Så kaffe er liksom besteforeldre-generasjonen sin drikk, for meg, da.
(Brus er liksom min generasjon sin drikk da, synes jeg, forresten.
Noe sånt).
Men hu Cathiz, hu kjøpte seg en kaffe latte, (eller noe sånt), da.
Og så satt vi i den kaffebaren litt, da.
Mens noen andre damer der så på meg, siden jeg drakk Sprite, (og ikke kaffe), vel.
(Eller hva nå grunnen kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter kinoen, (som jeg betalte vel).
Så begynte hu Cathiz å bable om at hu ville se ‘Chicken Run’, (eller noe sånt), vel.
Og så gikk vi, bortover mot Karl Johans gate, da.
Og jeg sa ‘hadet’ til henne, i Karl Johans gate der, da.
(Istedet for å be henne med ut, på Blue Monk, for eksempel.
Hvor jeg jo hadde tatt med Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).
Og hvor jeg også tok med hu ‘Blink-dama’, seinere.
Og hvor jeg også dro med Siri Rognli Olsen, i 2001, var det vel).
Men siden at hu Cathiz trodde at det var en annen, (som også het Erik), som hu egentlig skulle møte, for å gå på kino med).
Så markerte jeg det, da.
Ved å ikke be henne med ut, på for eksempel Blue Monk, for å drikke øl, eller kinoen, da.
For da hadde vel det blitt litt rart, (må man vel si).
Og rød Adidas-treningsjakke.
Det så jo ut som at hu hoppa lengdehopp, (eller noe), i sommer-OL, for Sovjet, (på 70- eller 80-tallet), omtrent.
(Selv om hu var veldig slank og og også ganske pen, hu her Cathiz da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så chatta jeg jo, med hu Cathiz, på irc, en par-tre ganger, (eller noe sånt).
Det står på Wikipedia, at filmen Detektor, hadde premiere, på kino, i år 2000.
Så denne date-en, den må vel ha vært sommeren år 2000, (eller noe sånt).
Eller kanskje høsten år 2000, siden vel både hu Cathiz og jeg, hadde hatt jakker på oss.
(Hu Cathiz, hu hadde jo på seg den røde Adidas treningsjakka si.
Og jeg selv, jeg hadde vel på meg den dyre, syrevaska, svarte Marlboro-jakka mi, som jeg hadde kjøpt meg, (for å ha en kul, kort jakke liksom, når jeg skulle på byen, osv.), etter at mora mi døde, og jeg fikk en del penger, siden hu visstnok hadde hatt en livsforsikring, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og først, så klikka jo hu Cathiz da, siden jeg bare ba henne med ut, på søndager.
Men det var fordi, at jeg jobba seks dager i uka, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
For jeg jobba der også på lørdager, siden det hadde vært så mye ran, på Rimi Nylænde, i år 1999 og år 2000, da.
(Og jeg prøvde å roe ned medarbeiderne, på Rimi Nylænde, litt.
Ved å selv sitte i kasse, på Rimi Nylænde, de siste fem-seks timene, på lørdagene, da.
Siden det var iløpet av disse timene, at det oftest var ran, da).
Og derfor, så var det egentlig bare på søndager, at jeg liksom hadde ork, til å gå ut, på date, da.
Hvis ikke, så hadde det blitt veldig stressende, for meg.
Det var en ting, å møte folk jeg kjente fra før, etter jobben, en lørdagskveld.
Men når jeg skulle møte damer, (som jeg nesten ikke kjente fra før).
Så ville jeg vel gjerne gå ut på en fridag, da.
Kanskje fordi at det hadde gått så dårlig, da jeg møtte hu Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), på Blue Monk, en dag som jeg var rimelig sliten, og ble fort full, og liksom nesten salig, av den fine musikken, (nemlig Red Hot Chilli Peppers, med albumet ‘Californication’), da.
Men hu Cathiz, hu klikka da, (av en eller annen grunn).
Siden jeg bare ba henne med ut, på søndager da, (som hu sa, på irc).
(Uten at jeg skjønte, hvorfor det skulle være så ille.
Søndager var en rolig dag, som man godt kunne gå ut på, (mente vel jeg).
Siden det ikke skjedde så mye annet, den dagen, liksom.
Men hu Cathiz, hu var kanskje kristen, (eller noe), da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme høsten, som jeg var på date, med hu Cathiz.
Så ble jeg jo forfremmet liksom, til butikksjef, på den mye større butikken, Rimi Kalbakken.
Og der, så fikk jeg jo problemer, med assistent Kjetil Prestegarden, fra dag 1.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg skjønte ganske tidlig det, at jeg ikke kom til å få suksess, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Jeg skjønte at jeg var heldig, hvis jeg klarte å unngå å få sparken.
(Siden jeg skjønte det, at jeg liksom hadde blitt lokket i en felle der, da.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og det virka som noe veldig flaut for meg, å få sparken, i Rimi liksom, da.
Så derfor, så ble jeg litt deprimert, denne høsten.
Og i månedene fremover.
Så da hu Cathiz kontakta meg, på irc, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Kalbakken, i en del måneder.
Så var jeg veldig langt nede, da.
Og orka ikke tanken, på å dra ut på byen, da.
Og hu Cathiz, hu prata om en annen kar, som hu kjente, da.
Som hu kanskje skulle gå ut med.
Så hu hadde noe annet på gang, skjønte jeg.
Men like etter det her igjen, (må det vel ha vært).
Så dro jeg ut, på date, med hu Blink-dama, da.
Men mellom disse to date-ene, så var jeg gjennom en veldig tøff tid, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Hvor jeg måtte jobbe veldig hardt, og det virka som at alle var mot meg, liksom.
Så det var jo som å være i helvete omtrent, å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, (må jeg vel si).
Og ‘Villmark’, den filmen hadde premiere, i 2003, (så jeg på Wikipedia nå).
Så hu Blink-dama, hu var jeg altså på date med, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, da.
Så det gikk et par år, mellom disse date-ene.
Og disse to årene, så var jeg langt nede, da.
Siden jeg hadde fått så store problemer, på jobben min, i Rimi.
(Først og fremst som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og år 2001).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, en stund.
Og liksom gått inn i en krise, siden det gikk så dårlig, i den jobben, da.
Så dukka David Hjort og Erik Dahl opp, i Rimi-leiligheten min.
Og de lurte på om jeg hadde noen damer, som jeg date-et med, for øyeblikket.
(Eller noe sånt).
Og jeg forklarte det da, at jeg hadde ikke bedt hu dama jeg date-et med, ut noe mer, på en del måneder, da.
(Men jeg forklarte ikke det, at jeg var midt i en krise liksom, da.
Siden det gikk så dårlig, på jobben, osv).
Så David Hjort og Erik Dahl.
De begynte å vitse om det.
At: ‘Dama blir bestemor’, osv.
Før jeg fikk bedt henne med ut igjen, liksom.
(Noe sånt).
Så det var nesten som at David Hjort og Erik Dahl visste at jeg hadde vært på date, med hu Cathiz da, (syntes jeg).
(Noe sånt).
Men hvordan de kunne vite det, det veit jeg ikke.
For jeg hadde vel ikke fortalt om denne date-en, til noen, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg chattet aldri noe mer, med hu Cathiz, etter at jeg hadde vært igjennom, denne jobb-relaterte krisen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han fortalte meg også en slags historie, om narko-Jens, en stund etter, (må det vel ha vært), at vi hadde vært ute på byen, med narko-Jens, (og Pia), husker jeg.
Og det David Hjort sa.
Det var at narko-Jens bare ville være sammen med damer, som hadde smale rumper, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 168: Mer fra Oslo’s partymiljø
Siden at Rimi Bjørndal hadde to karer, som var velkjente, (må man vel si), i Oslo sitt partymiljø.
(Nemlig Thor-Arild Ødegaard aka. Toro og David Hjort).
Så ble det nesten sånn, at vi istedet for å ha fredagspils, (på Rimi Bjørndal), møttes på kule techno-party-er osv., på lørdagskveldene.
Ihvertfall så ble det sånn, at Toro, David Hjort og jeg, vil pleide å dra ut, på de samme utestedene, på lørdagskveldene, i en del måneder, på slutten av 1997 og begynnelsen av 1998.Og dette var diverse techno-utesteder, da.
Og jeg likte best alternativ rock, osv.
(Sånn musikk som de spilte på So What, osv).
Så jeg må si at disse techno-club besøkene, var noe jeg ble dratt med på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første techno-partyet, som Toro fikk meg satt opp, på gjestelista til.
Det var et techo-party, på Rockefeller, (husker jeg).
(Der hvor jeg hadde prøvd å ‘ta kassa’, (altså å drikke en kasse øl, på et døgn), og endt opp med å kline med ei stygg blondinne, i russetida.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og det var også der hvor jeg hadde vært på masse studentkroer, (og også en Sugarcubes-konsert), osv.
Mens jeg gikk det første året, ved NHI.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
På Rockefeller, så var det sånn, at det var flest folk, i ‘hoved-rommet’ der.
(Nemlig det rommet, hvor Sugarcubes hadde hatt konsert, da.
For å prøve å forklare det sånn).
Men det var også et mindre rom der, på Rockefeller.
Og da gikk inn der, så stod Toro bak platespillerne der, (husker jeg).
Og var DJ, da.
Og Toro lagde faktisk hakk i plata, akkurat da jeg gikk inn der.
Så han fikk kanskje sjokk, da han så at en av sjefene hans, fra Rimi Bjørndal, (nemlig meg), dukka opp der, da.
(Enda det var jo Toro som hadde fått meg opp, på gjestelista der.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og de mest ‘hardbarka’ techno-folka.
De var nok i det rommet, hvor Toro spilte.
(Og ikke ute blant ‘massene’).
For Toro spilte som en gud, (må man vel nesten si).
(Med unntak av at han lagde hakk i plata, da).
Og Toro fikk disse hardbarka techno-folka, (som jeg nevnte ovenfor), til å begynne å plystre, nærmest i ekstase, (må man vel si), over den her flotte og nesten hypnotiserende techno-musikken, da.
Men Toro så ikke engang på meg, husker jeg.
Han bare så ned på platene, og lot som at han ikke så meg.
Eller kanskje han ikke så meg?
Hva vet jeg.
Det var jo et ganske lite rom, og da jeg gikk inn der, så så jeg med en gang Toro, som spilte plater, da.
Så at han ikke skulle ha sett meg, det ville ha vært litt rart, vil jeg si.
For Toro var vel ikke full, når han jobbet som DJ, liksom?
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det mest spesielle, fra disse to-tre årene, som jeg noen ganger var med David Hjort, (og noen ganger også Toro), litt rundt, i Oslo’s party-miljø.
Det var vel den nyttårsaftenen.
(Muligens nyttårsaftenen år 1998).
Som David Hjort dro meg med, på et ‘ulovlig techno-party’, (var det vel han kalte det).
Dette var en fest, som var i en leilighet, i Skippergata, (som er en sidegate til Karl Johan).
Og David Hjort dro meg med dit, da.
Og David Hjort sin kamerat Roger, (fra Sagene), var også med dit, (husker jeg).
Og denne festen, den var i en vanlig leilighet, som hadde blitt provisorisk bygget om, til et slags diskotek, da.
(Noe sånt).
Og en gjest, på denne festen, hadde på seg lege-kostyme, og drakk absinth, (husker jeg).
Noe som David Hjort gjorde et poeng av, (husker jeg).
Men når jeg går på Asda, (for å handle mat), nå.
Så kan jeg også få kjøpt absinth, (siden de selger det, i sprit-hylla der), for å si det sånn.
Men dette er nok ikke snakk om den farlige versjonen av absinth, (som inneholdt malurt, (mener jeg å ha lest), som gjorde folk sinnsyke), som fantes i gamle dager.
Og dette hadde jeg vel lest om, i avisene, på den her tida, også.
Så hva som var så morsomt, med han lege-karen, som drakk absinth, det veit jeg ikke.
Men dette sa jeg ikke noe om, til David Hjort da, (husker jeg).
For det var vel ganske høy musikk der, osv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter den her nyttårsfesten.Så sa David Hjort det til meg, (husker jeg).
At politiet hadde hatt razzia, på det ulovlige nyttårspartyet.
Etter at vi hadde gått derfra, da.
Men hva som var ulovlig, med den her festen.
Det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det utestedet, som jeg var oftest med til, under den her ‘fredagspils-tida’, med Rimi Bjørndal.
Det må vel ha vært et techno-utested, (som vel ikke hadde noe navn, tror jeg), som lå cirka der som utestedet Blå ligger nå.
Nemlig nederst i Maridalsveien, (blir det vel).
(Et utested som lå litt nærmere Maridalsveien, mener jeg å huske.
Enn det utestedet hvor Toro hadde denne club-en sin, (som lå i den samme sidegata, til Maridalsveien), hvor han hadde solgt ølet Red Stripe.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Dette andre utestedet, det var ikke Axel med på.
Og der var det snakk om hundrevis av gjester.
Og ikke titalls gjester, liksom).
Og på dette utestedet, (som ikke Axel var med på).
Så møtte jeg engang ei svensk kollega-dame, fra den tida jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Dette var ei litt anonym dame, i begynnelsen av 20-årene.
Som het Linda, (eller noe sånt), vel.
Hun jobba vel mest tidligvakter, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba der, som assisterende butikksjef.
Mens jeg jobba nesten utelukkende seinvakter, på den her tida, da.
Og det her var ei dame, som var litt som en grå mus, (heter det vel).
Altså, hu så ikke ut som Marilyn Monroe, liksom.
Hu så vel mer ut som hushjelpen til Marylin Monroe, kanskje.
(Noe sånt).
Og hu anonyme, svenske dama.
Hu tok tak rundt Toro og meg da, (husker jeg).
(En gang jeg var med David Hjort og Toro ut på byen..
En stund etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).
Men David Hjort, han fortsatte likevel å be meg med ut på byen, da.
Noe som jeg jo hadde tradisjon, for å bli med på, fra den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og var kollega, med Toro og David Hjort, der).
Og så. (mens hu holdt rundt Toro og meg), så sa hu anonyme, svenske, Rimi Bjørndal-dama: ‘Gutta mine’, (husker jeg).
(Noe sånt).
Enda jeg ikke kjente hu svenske dama omtrent, (i det hele tatt).
Siden vi pleide å jobbe forskjellige skift, på Rimi Bjørndal, da.
Men dette var kanskje ei dame, som Toro.
(Som fortsatt jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida).
Hadde bedt med ut på byen, som noe slags ‘fredagspils-greier’ da, (på Rimi Bjørndal).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 167: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Når det gjelder Thor Arild Ødegård aka. Toro, (som jeg skrev en del om, i det forrige kapittelet).
Så var vel han et år eldre enn meg, (mener jeg å huske).
Og jeg mener å huske det, fra den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998).
At Toro, når han satt på bussen, ned til sentrum, (etter jobben, osv.).
Så kunne han si til folk han skravla med sånne ting som at: ‘Det har du lest i Natt & Dag’.
Når folk han skravla med, på bussen, (som jeg også tilfeldigvis satt på da), liksom prøvde å være kule, da.
(Noe sånt).
Så Toro var liksom über-kul da, (må man vel si).
(Selv om det vel er første gang, som jeg synes at det passer, å bruke akkurat det ordet).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro kjente også Sylvani Bricen, forresten.
(Husker jeg at han sa på bussen, (må det vel ha vært), en gang.
Og han hadde også gått i klassen til, (eller vært kamerat med), Kjetil Andre Aamodt, (mener jeg å huske, at Toro nevnte, på bussen ned til sentrum, etter jobben, en gang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Toro, (og vel muligens også Thomas Sæther, eller Thomas Kvehaugen).
Nevnte det, at de kjente, Sylvani Bricen.
Så forklarte jeg det, da.
At jeg kjente broren hennes.
Nemlig Marvin Bricen, da.
(Som jo hadde vært lagføreren min, i Geværkompaniet).
For jeg hadde jo sett Sylvani Bricen, på TV, da jeg bodde, på Ungbo.
Og da tenkt det, at det måtte være hu søstera, til Marvin Bricen.
Som han hadde sagt om, en gang, på rommet, til lag 2, tropp 1, (i juli 1992-kontingenten), på Terningmoen.
At søstera hans var så fin, at han nesten fikk vondt, (eller noe sånt).
For hvor mange folk i Norge heter Bricen til etternavn, og er mulatter, liksom.
Nei, det kan vel ikke være så mange, tenkte nok jeg da, (mens jeg så på TV, en gang, mens jeg bodde, på Ungbo).
Men når jeg tenker over det nå.
Så har jeg vel aldri fått bekreftet det, at Sylvani og Marvin Bricen, er søsken.
Men jeg var helt sikker på at det var sånn, da.
(På grunn av det Marvin Bricen sa, (om søstera si), i militæret).
Så da Toro og Thomas Sæther, (eller hvem det var igjen), en gang begynte å ‘bable’, om Sylvanni Bricen, på bussen.
(Mens jeg satt like ved dem, da).
Så begynte jeg å ‘bable’ om at jeg kjente broren hennes, (Marvin Bricen), fra militæret osv., da.
Men når jeg tenker på det nå, så burde jeg nok kanskje ha fått denne informasjonen bekreftet, (et eller annet sted).
For dette var jo egentlig bare at jeg la samme to og to, liksom.
Det var jo ikke sånn, at noen faktisk hadde fortalt meg det, at Sylvanni Bricen var søstera til Marvin Bricen.
Det var bare noe jeg hadde tatt for gitt, (etter å plutselig ha sett Sylvani Bricen på TV-skjermen), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro sa også det en gang, (husker jeg), at Hanna Østberg, (som jobba i kassa, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998, må det vel ha vært), var helt gæern, i fylla, (på fester og sånn), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han kalte Toro for ‘El Toro’, (husker jeg).
Men hvorfor David Hjort kalte Toro for El Toro, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så pleide Toro å feste en del, nede i Oslo sentrum.
Muligens ved St. Hanshaugen, vel.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg mener å huske at Toro en del ganger, gikk av 37-bussen, på holdeplassen, før jeg gikk av.
(Noe sånt).
For å feste med en kameratgjeng da, (må det vel ha vært).
Og da klagde vel Toro noen ganger på meg.
Siden jeg ikke festa sammen med noen kameratgjeng, da.
Men istedet satt hjemme, foran PC-en osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro leid et utested, (husker jeg), og arrangert en fest, ikke så langt unna der utestedet Blå seinere dukka opp vel, ved Grünerløkka.
(Noe sånt).
Og da var det sånn, (husker jeg), at også halvbroren Axel, ble dratt med dit.
Av Toro, David Hjort og meg da, (må det vel ha vært).
Og før vi dro på det utestedet, så ville Axel absolutt låne hårgele, av meg, (mens vi var i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen), husker jeg.
Og jeg brukte egentlig ikke hårgele, men en slags hår-styler, som het Pearl Styler, (fra High Hair, eller noe lignende).
Og jeg pleide bare å ta litt sånn Pearl Styler, på fingrene, og liksom ta det i håret, nederst ved hodebunnen, da.
(Etter at jeg var ferdig å dusje, (om morgenen), da).
Men da vi skulle, på det diskoteket, hvor Toro arrangerte fest.
Så hadde Axel brukt for mye Pearl Styler, da.
Så Axel klagde ganske høyt, ‘hele kvelden’, på at håret hans hadde blitt seende så rart ut, da.
Siden jeg hadde hatt så rar hårgele liksom, da.
Og nede på dette utestedet, så sa Toro det til meg det, (husker jeg), at: ‘Er ikke dette er kult?’, (eller noe sånt).
(Etter at Axel, David Hjort og meg, hadde klart å komme oss ned, på det her utestedet, til Toro, da).
Men kult og kult, fru Blom.
Det var vel bare cirka 20-30 ungdommer, som satt på gulvet, langs veggene, i et mørkt lokale.
Og med noe slags høy techno-musikk antagelig, da.
(For Toro var jo en techno-DJ, for å ta med om det og.
Eller rave-DJ, heter det kanskje.
Noe sånt).
Men jeg sa ikke det til Toro, at jeg syntes at folka, på det her utestedet hans, virka litt statiske.
Jeg hadde jo ikke vært der så lenge akkurat heller, (for å si det sånn).
Så det var litt tidlig, (for meg), å gi noe særlig klart svar, om hva jeg syntes, om det her utestedet, (og folka), da.
Og Toro dro meg også med bort til baren, som var på den her club-en hans da, (husker jeg).
Og der solgte han bare en type drikkevarer, nemlig en type flaskeøl, som het ‘Red Stripe’, (husker jeg at Toro viste meg), for cirka 25-30 kroner flaska, (eller noe sånt), da.
(Og dette var et øl fra Jamaica, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal
På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det også sånn, (husker jeg).
At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).
(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).
Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).
At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Fra 1996 til 1998).
Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.
(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.
Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).
Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså cirka 6-7 år seinere.
Må det vel ha vært).
Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.
Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).
På bussen, til Bjørndal, da.
(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).
Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).
Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.
(For å få festet fra seg skikkelig, da.
Må det vel ha vært).
Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.
(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).
(Mens de liksom pekte og sånn, da).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.
Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.
Han jobba på Freia da, (husker jeg).
Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.
(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).
Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.
Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal
På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).
(Nemlig mellom 1998 og 2002).
Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.
Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.
Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.
For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.
Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.
Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.
Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.
Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.
Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.
Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.
Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.
(Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.
Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.
Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).
(For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.
Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.
For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.
Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.
Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.
Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.
(Istedet for i en roligere butikk).
Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.
Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).
Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.
Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).
Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.
Det var Songül, som var kurdisk, vel.
Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.
Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.
Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.
Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).
For de var ganske lave og tynne, da.
Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).
Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.
Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).
Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.
(Noe sånt).
Mens Fiza så litt eldre ut, da.
Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.
(Eller hvem det var som stod i posten, da).
Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.
Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).
(Uten at det var med vilje).
Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.
Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).
Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.
På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.
For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle ta tippinga.
Så husker jeg det.
At Anica og Songül.
De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.
For de hadde ganske korte bein, da.
Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).
(For å komme fram til tippekassa).
Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).
Det veit jeg ikke.
Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).
Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).
Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.
(Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).
Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).
For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.
(For å si det sånn).
For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).
Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.
(Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.
Siden jeg var låseansvarlig, da).
Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.
Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.
(Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.
For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.
For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.
Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.
Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).
Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.
(Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.
Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.
Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.
Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.
Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.
Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.
De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).
Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).
Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså fra år 2002 til 2003).
Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).
Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.
Like før fristen, for det spillet, gikk ut.
Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).
(Som vel var klokken 18, på lørdagene).
Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.
Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.
(Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).
Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.
At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.
For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.
(Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).
Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.
Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.
Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.
Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.
Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.
Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.
Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.
Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.
Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.
(For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.
Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.
På tippekassa.
Noe som kunne være litt pirkete.
Og litt stressende.
Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.
Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).
Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.
(Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).
Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.
(Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.
Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..
(Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).
At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.
Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.
Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.
(Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.
Sommeren/høsten 2002.
Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).
At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.
For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal der, (husker jeg).
Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.
Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.
(Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).
Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.
Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.
Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.
Noe sånt).
Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.
Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).
Når jeg gikk i Rimi-klær.
Langt ‘borti der’, liksom.
(På Bjørndal, da).
For å hente den her handlevogna, da.
Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.
Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.
Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.
(En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.
Lurer jeg på nå, ihvertfall.
Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).
Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.
(Kan man vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.
Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).
Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).
Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.
Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.
Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.
Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.
Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.
Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.
For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.
Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).
Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.
At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.
(Noe sånt.
Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).
Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.
Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.
Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.
(Noe sånt).
Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.
Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.
Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.
For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).
(Noe sånt).
Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.
Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.
(Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).
Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.
(Som jeg har lest om såvidt, på nettet).
Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.
Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).
Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.
Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).
Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.
Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).
(Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).
Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).
Det er mulig).
Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.
Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.
Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.
Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.
(Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.
DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).
For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.
(Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).
Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.
Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.
(Noe sånt).
Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).
(Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.
Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.
Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.
Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.
Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).
For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.
At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.
(For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.
Siden det jo var et så sosialt miljø der.
Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).
Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.
For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.
Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.
Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.
Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).
Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.
For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.
Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.
Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).
At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).
(Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).
Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.
Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.
Han stod i posten, med en pantelapp.
Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).
For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).
(For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).
Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).
Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.
Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).
Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.
Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).
For å finne en av boksene hans, da.
Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.
Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.
(Noe sånt).
Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.
(Dette gikk vel egentlig på strekkoden.
For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.
For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.
(Noe sånt).
For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.
For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.
For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.
Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).
(Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.
Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.
Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.
At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.
(Hvis hu skulle søke om jobb der).
Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men. men.
Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.
Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).
Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).
Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).
Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.
Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).
Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).
Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.
(Etter at hu hadde flytta til Bergen).
Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.
(Vil jeg vel tippe på).
Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).
At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).
Var ganske kriminelle folk.
Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.
(Noe sånt).
Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.
Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).
Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.
Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.
Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).
Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.
Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.
Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.
(Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).
Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.
Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).
For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).
Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).
(Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).
Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).
For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.
Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.
Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.
Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.
Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).
At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.
Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.
Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).
Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.
(Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).
Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).
Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.
Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.
Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.
Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.
Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).
Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.
Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.
Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.
Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).
Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.
Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.
(Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).
De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).
(Like før stengetid, en lørdag, vel).
Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).
Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.
Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.
Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.
Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.
Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
