johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).

    At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.

    For en kar som var over henne igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

    At hu Songül hadde to jobber.

    Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.

    For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).

    (For hu ville jo bli politi, var det vel).

    Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.

    (Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).

    For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.

    Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.

    Og hu jobba også ganske mye der.

    Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.

    For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.

    Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.

    (Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).

    Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.

    Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.

    Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.

    Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.

    (Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.

    Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.

    Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.

    Noe sånt).

    Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.

    For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.

    Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).

    Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.

    Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.

    Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.

    (Under butikksjef Johan).

    Det ble nesten sinnsykt høyt.

    Så når jeg  kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).

    For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.

    For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.

    Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.

    Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.

    På mandag morgen.

    Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.

    Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).

    Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.

    (Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.

    Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fahkar, (fra Pakistan).

    Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).

    Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).

    For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).

    (Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.

    (Det må vel ha vært i 2003).

    Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).

    Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.

    Og det sa Ivan at var greit, da.

    Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).

    Men i 2003, så ble det sånn.

    At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.

    Noe som vel funka greit, egentlig.

    For da ble de som var muslimer fornøyde.

    For da kunne de spise mat på jobben.

    Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.

    Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.

    Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.

    Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.

    Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.

    (Like ved klesbutikken JC der).

    Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).

    Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.

    Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).

    At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.

    (Sånne ting).

    Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).

    Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.

    Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.

    Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).

    Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.

    Men egentlig så var hu kurdisk, da.

    Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.

    (Noe sånt).

    Sa han muslimske vaskeren, da.

    Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 151: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Høsten 2002, (må det vel ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på ‘harrytur’ til Sverige, (husker jeg).

    (Eller rettere sagt, så var det hans samboer Melina, som kjørte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å dra på harrytur.

    Jeg bodde jo midt i Oslo sentrum.

    Og jeg hadde jo jobbet lenge i matbutikk.

    Så jeg visste hvor man kunne få tak i de forskjellige tingene relativt billig, i Oslo, da.

    Og jeg hadde jo, (mer eller mindre ihvertfall), kjørt rett forbi både Svinesund og Strømstad, da jeg var på ferietur, til Gøteborg, noen måneder tidligere.

    (Etter bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men David Hjort, han ‘maste som et lokomotiv’ da, (som de pleide å si, i Åpen Post).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei venninne av Melina, (som jeg ikke husker navnet på), var også med på den her harryturen.

    Og jeg har jo skrevet om det tidligere, at David Hjort en gang sa det, at dama hans Melina, hadde vært ‘Bandidos-hore’.

    Og det skulle ikke forrundre meg mye, om hu venninna til hu Melina også hadde vært noe lignende.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men det var noe ved henne, som fikk meg til å tenke litt i de banene, da.

    Uten at jeg klarer helt å sette fingeren på det nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og Alex, (altså ikke Alex fra Rimi Sinsen, men en annen Alex, som bodde på Torshov, og som kalte seg ‘Dark Dog’, på nettet).

    De hadde jo dratt meg med på harrytur, til Sverige, i romjula, 1998.

    Og da passa det bra, å dra på harrytur, (husker jeg at jeg syntes), for på den her tida, så hadde jeg jo nettopp kjøpt den Sierra-en min, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å finne en billig bilstereo, til den, (i Sverige), da.

    (Og jeg fant meg jo en ganske billig JVC bilstereo, med CD-spiller og avtagbart frontdeksel, osv, på den turen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne her boken).

    Men høsten 2002, så var det ikke egentlig noe spesielt, som jeg trengte, (i Sverige), da.

    Men David Hjort, han ‘babla’ om en pornobutikk, på Svinesund, som het ‘Hönan Agda’, vel.

    (En butikk som vel også Glenn Hesler og/eller Alex, hadde babla om, fire år tidligere.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da David Hjort, Melina og jeg, stod utafor en sånn pornobutikk, i Svinesund, da.

    (Jeg husker ikke om dette var Hönan Agda, eller om det var en annen pornobutikk).

    Så husker jeg det, at hu Melina, sa det, om de unge damene, som var med, i de pornofilmene, (som de hadde der), at: ‘De er ikke atten, vet du’.

    (Noe sånt).

    Så hu Melina, hu mente vel det, at de damene, som var med, i de pornofilmene, som de hadde, i den pornobutikken, (på Svinesund), var yngre enn atten år, da.

    (Noe sånt).

    Men hvordan hu kunne vite det.

    Og hvorfor hu gjorde et poeng av det her, (ovenfor meg).

    Det veit jeg ikke.

    (Men det veit hu vel kanskje selv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg egentlig trengte, på den her tida, (husker jeg).

    Det var nye boksershorts, da.

    (Jeg vet ikke hvor mine gamle boksershorts hadde blitt av.

    Men det var jo fellesvaskeri, i Rimi-bygget, og det hendte at noen av klærna mine forsvant derfra da, husker jeg).

    Men David Hjort, han skulle også ha boksershorts da, (husker jeg).

    Og han kjøpte vel to pakker med svarte boksershorts, (mener jeg å huske).

    Og han ble sur, av en eller annen grunn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), siden jeg også skulle kjøp boksershorts, da.

    (Nemlig en pakke med svarte og en pakke med blå boksershorts, vel.

    For jeg ville ikke kjøpe akkurat det samme, som David Hjort, da).

    Og hu Melina, hu babla om at hu syntes at oransje boksershorts var så kult, da.

    Men det ble litt for kult, for meg, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn at jeg kjøpte meg oransje boksershorts selv om hu dama til David Hjort syntes at det var så kult, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var også innom Nordby Supermarked, (mener jeg å huske).

    (Der som jeg hadde sett, på en plakat, (da jeg kjørte forbi), at de hadde tilbud på indrefilet, den helga, som bryllupet til fetteren min Tommy hadde vært, i Fredrikstad.

    Og brudens far hadde sagt det, da han holdt en slags tale, (i det bryllupet), at det var indrefilet, som ble servert, på bryllupsfesten, selv om det stod ‘ytrefilet’, i menyen, da).

    Og jeg mener å huske det, at hu Melina, ble imponert, over et brett med entrecote eller ytrefilet, som jeg klarte å finne meg, (til en ganske rimelig pris vel), i den butikken, da.

    (For jeg trente jo en del, på Sats, på den her tida.

    Og da trenger man å få i seg mye proteiner, (som det er mye av i biff), da.

    (Ettersom jeg har skjønt, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Melina, venninna hennes, David Hjort og meg.

    Vi satt og spiste en eller annen middag, ved et bord, på en ganske alminnelig kafeteria, (må man vel kalle det), på Svinesund, (eller om det var i Strømstad), da.

    (Dette var vel kanskje en kafeteria, som lå like ved Nordby Supermarked der.

    Noe sånt).

    Så jeg tror ikke egentlig at vi sparte så utrolig mye penger, på å dra på en sånn harrytur, til Sverige, da.

    (Hvis man trekker fra de pengene, som vi brukte, på middag og bensin og sånn da, mener jeg).

    Og jeg, som jo er så vant meg, å dra på språkreise til England, osv.

    Jeg synes jo ikke det, at det var så ‘gildt’, å dra på harrytur til Sverige akkurat, da.

    Selv om jeg vel syntes at det var mer morsomt, å dra på sånne harryturer til Sverige, da jeg var guttunge.

    (For da syntes jeg nemlig at kinaputter var litt morsomme, da.

    For det var vel en i klassen min, som het Karl Fredrik Fallan, som hadde ganske bra peiling på kinaputter, vel.

    Jeg mener ihvertfall å huske det. at en eller annen, på Bergeråsen, sa det, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    At de største kinaputtene, som man fikk kjøpt, i Sverige.

    De var på 1,2 gram svartkrutt, da.

    Og den gangen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som jeg kjøpte hundre kinaputter, for hundre kroner, på Nordstand-senteret, i Gøteborg.

    (Den gangen som jeg dro med bestemor Ågot, opp i en sportsbutikk, for å få kjøpt disse kinaputtene, da.

    Siden jeg ikke var gammel nok til å få kjøpt de selv).

    Så husker jeg det, at de kinaputtene som jeg da kjøpte, (som var de største, som de hadde, i den butikken), de var på 0,8 gram svartkrutt, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så jeg syntes vel egentlig det, at det var ganske kjedelig, å dra på harrytur, til Sverige, (for å være helt ærlig).

    Jeg var jo med faren min, på den bilturen, til Jylland, en romjul, på begynnelsen av 80-tallet.

    (Da Pia også var med).

    Da jeg fikk en kassettspiller, til VIC 20-en min, osv.

    Og kjøpte meg noe artig fyrverkeri, som heksehyl og snurrer, osv.

    (I Aalborg, var det vel).

    Og vi var jo på kroer og hoteller og vi besøkte også en familie, som hadde en møbelfabrikk, i Midt-Jylland, da.

    Siden faren min hadde med en sofagruppe-stol, til det her firmaet, som de vel skulle kopiere, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo vært på ferie, i England, sommeren 1985, sommeren 1986, sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990.

    Og jeg også på ferie i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    Og på ferie til Jugoslavia, (da vi kjørte gjennom ‘hele’ Europa), sommeren 1980.

    Og jeg hadde jo også vært på adskillige dansketurer.

    Og også på et par sydenturer.

    Så en harrytur, til Sverige, (for meg), høsten 2002.

    Det ble mest som noe kjedelig, må jeg nok innrømme.

    Selv om jeg vel ikke sa det her rett ut, til Melina og David Hjort, da.

    Som kjøpte nesten alt de så, (må man vel nesten si), på Svinesund, da.

    Mens jeg vel var mer sånn, at jeg pleide å handle det jeg trengte, hver dag, (i Oslo).

    Men sånn var ikke Melina og David Hjort, da.

    De handla kanskje bare en gang i uka, (eller noe sånt), sånn at de kunne finne på andre ting, i helgene, osv.

    (Hva vet jeg).

    Men jeg bodde jo alene.

    Så jeg syntes vel nesten det, at det var litt artig, å komme meg ut døra, for å handle mat, (og snacks og is og sånn, som jeg kunne trøstespise nesten da), hver dag.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 149: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så var det også sånn, at Gezim, (fra Kosovo vel), en gang ‘babla’ om, at familien hans, (på Bjørndal), ikke hadde fjernkontroll, til TV-en sin, da.

    Og jeg hadde vært en del i butikken Claes Ohlson, i Torggata, da.

    Så jeg huska det, at jeg hadde sett en ganske billig universal-fjernkontroll der, da.

    Så jeg kjøpte med en sånn fjernkontroll, for Gezim, (en dag etter studiene mine ved HiO IU, eller noe sånt, da), husker jeg.

    Og så skulle Gezim og jeg, teste den fjernkontrollen, etter jobben, en dag, da.

    (Høsten 2002, eller noe sånt, vel).

    Og Gezim og dem, de hadde den største TV-en, som jeg noengang hadde sett, (husker jeg).

    For TV-en deres, den dekket en hel vegg, i stua deres da, (som vel muligens var en kjellerstue, hvis jeg husker det riktig).

    Hvis jeg husker det riktig, så var den TV-en til Gezim og dem sånn, at den bestod av cirka tjue vanlige TV-er, tilsammen utgjorde en kjempestor TV, da.

    Noe sånt.

    (Og jeg fikk vel aldri noen penger, av Gezim, for den fjernkontrollen.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Selv om den vel virka, på den store TV-en deres.

    Men den fjernkontrollen var ikke så utrolig dyr, da.

    Så det var vel ikke verdens undergang, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (en del måneder seinere).

    Så skulle jeg dra innom Gezim, med en CD, (eller noe sånt), etter jobben, da.

    Og da jeg ringte han, på mobilen hans, da.

    (Da jeg stod utafor huset deres.

    Som lå i Granbergstubben, vel).

    Så var det søstera hans som svarte, da jeg ringte da, (husker jeg).

    Så det er mulig at Gezim hadde gitt mobilen sin, til lillesøstera si, da.

    Etter at han hadde gitt meg mobilnummeret sitt, året før, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en stund.

    Så begynte også Songül sin omtrent jevnaldrende bror Muhammed, å jobbe der, (husker jeg).

    Muhammed sa at Songül hadde spilt håndball, på Holmlia.

    Og at han holdt med Galatasaray, (mener jeg å huske).

    Muhammed spurte også hvilket lag jeg holdt med, da.

    (En gang vi gikk på bussen, etter jobben, husker jeg).

    Og jeg svarte at jeg holdt med Everton da, (husker jeg).

    Og Muhammed fortalte meg på bussen, at han likte en film, som het ‘Mafiabrødre’ da, (var det vel).

    Og jeg fortalte at jeg også likte andre filmer, i samme genre.

    Men Muhammed likte ikke de andre filmene da, (husker jeg), men kun den Mafiabrødre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lome og Songül, de pleide forresten å møte noen folk, i rånebiler vel, ved lagerrampa, til Rimi Bjørndal der, (husker jeg).

    Dette var vel den første tida, som jeg jobba der.

    Og jeg syntes det virka som at dette var noe de var vant med å gjøre.

    Og jeg var jo bare låseansvarlig der.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å ta opp dette med noen, da.

    (For det var vel vanskelig å si, at de gjorde noe galt liksom, da.

    Eller hvordan dette var igjen).

    Men jeg husker bare at jeg la merke til dette hendte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på en varetelling, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (husker jeg).

    At dem istedet for å bestille pizza, begynte å steike frossenpizzaer, i den ovnen som var ment, for halvstekte brød da, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at hu Songül begynte å ‘bable’ om det, at hu hadde fått i seg noe, som det ikke var meninga, at hu skulle få i seg, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg også overhørte det, at hu Songül seinere sa, til noen andre Rimi Bjørndal-folk der.

    At jeg hadde ‘dissa’ henne, da.

    Men da sa jeg ikke noe, (husker jeg).

    For da jeg vokste opp, så var ‘disse’ noe som magen ens gjorde, hvis man var litt feit, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).

    Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.
    Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).
    Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.
    Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).

    Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).
    Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.
    Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.

    Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).

    Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.

    (Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.

    Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).


    For å hjelpe han, med noe datagreier, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.

    Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det visste jeg ikke, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.

    Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.

    Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).

    Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.

    (Noe sånt).

    Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.

    (Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).

    Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).

    Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.

    Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).

    Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.

    Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.

    Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg  å huske).

    (Han som Chris hadde sagt om.

    At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.

    For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).

    Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.

    Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).

    For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.

    (Og ikke resten av filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).

    Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).

    For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).

    Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).

    Og Petter, han spurte meg det.

    Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).

    Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.

    Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.

    Jeg huska jo det.

    At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.

    For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.

    (Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.

    Og listepop, før det igjen).

    Men det skjønte nok ikke han Petter, da.

    Men jeg hadde jo hatt en tremenning.

    (Nemlig Øystein Andersen).

    Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.

    Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.

    De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.

    (Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).

    Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).

    Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).

    (Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).

    Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.

    (For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).

    Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).

    Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.

    Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).

    Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.

    Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.

    Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.

    (Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.

    For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).

    Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.

    Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.

    Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.

    (En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).

    Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).

    Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.

    Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).

    Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.

    Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.

    For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.

    Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.

    Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.

    For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.

    Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.

    Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.

    Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.

    (Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.

    Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).

    Og Legevakta ligger jo i Storgata.

    (Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).

    Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).

    Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.

    Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.

    (Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Bare for å ta noen eksempler.

    Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.

    (Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.

    For å si det sånn).

    Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.

    Nei, det ble som noe rart for meg.

    Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.

    Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.

    (Eller Taliban).

    Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.

    Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.

    (Eller hva Fredrick kan ha ment).

    For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

    På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

    Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

    Men en episode jeg husker.

    Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

    Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

    (Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

    For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

    (Noe sånt).

    Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

    Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

    Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

    Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

    Bak min rygg, må man vel si.

    Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

    (Og bare jobbe der på lørdagene).

    Av en eller annen grunn.

    (Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

    I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

    Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

    Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

    For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

    (Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

    For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

    Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

    (Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

    Tidligere i den her boken).

    Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

    Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

    For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

    Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

    Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

    Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

    Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

    (For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

    Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

    Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

    Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

    Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

    (Altså med butikksjef Johan, da.

    Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

    For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

    For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

    Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

    De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

    Nemlig Mia Pizza med kylling.

    Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

    Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

    (Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

    Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

    Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

    Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

    (Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

    Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

    Siden de var så kresne i matveien, da.

    Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

    Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

    (Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

    Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

    For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

    Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

    (Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

    (Må man vel si).

    Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

    Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

    For varer som ikke er i sortimentet.

    De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

    Siden de ikke går inn der.

    Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

    Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

    Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

    Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

    Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

    Så sett fra en kasserers synspunkt.

    (Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

    Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

    Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

    (For å si det sånn).

    Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

    Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

    Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

    Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

    (For å si det sånn).

    Siden hu var så skjør, da.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 146: Enda mer fra høsten 2003

    Det nye hovedkortet, til den stasjonære PC-en min.


    Det kjøpte jeg i en databutikk, i Bentesebrugata, på Torshov, (husker jeg).

    (Fra en kar med lyst hår, med for meg ubestemmelig aksent, som jobba der).
    Og det var også sånn, (husker jeg), at Axel en gang ringte meg, fordi at de hadde problemer, med PC-en, på restauranten der han jobba, (som kokk).

    Nemlig restauranten Oskar Bråten, på Torshov, da.
    Jeg måtte til slutt da ta med PC-en, til vertshuset Oskar Bråten, opp til den databutikken, i Bentsebrugata, da.

    (Og det viste seg at den PC-en trengte ny strømforsyning, da.

    Noe han franskmannen, (eller hva han var), fiksa ganske raskt, vel).

    Og en annen gang, som jeg var i Bentsebrugata der, for å kjøpe deler til PC-en min.

    Så overhørte jeg det, at han franskmannen, sa til assistenten sin, at jeg var en vanskelig kunde, da.

    Som alltid skulle ha masse ekstraservice, osv.

    (Noe sånt).

    Så etter det, så gadd jeg ikke å gå til den butikken noe mer, da.

    (Og det var også en episode der, med en kar, som tydelig var tung narkoman.

    Som skulle kjøpe deler til PC-en sin da, husker jeg.

    En episoden som jeg syntes at var litt rar, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Så etter det her, så begynte jeg å kikke på nettstedene, til nettbutikker, som MPX.no, (heter de vel), og Komplett.no da, (husker jeg).

    Og jeg kjøpte blant annet en trådløs router da, høsten 2003.

    (Siden jeg jo da hadde to pc-er.

    Etter at jeg hadde fått meg den Toshiba-laptopen).

    Så jeg hadde to pc-er og trådløst nettverk, oppe og kjøre, i Rimi-leiligheten min, høsten 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg diskuterte, med Magne Winnem, (på telefon vel), om hvordan mp3-spiller, som jeg skulle kjøpe.

    (For jeg hadde jo da ganske nylig begynt å jobbe, på Rimi Langhus, igjen.

    Og Langhus, (eller Vevelstad, som togstasjonen het), det stedet lå jo cirka en halvtimes kjøretur, med tog, fra Oslo S, da.

    Så jeg tenkte at jeg burde vel hatt meg en walkman, (eller en mp3-spiller), da.

    Så slapp jeg å sitte og se dum ut, på toget, hele veien, til og fra Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg tenkte fram og tilbake, på hvordan mp3-spiller, som jeg skulle meg kjøpe, da.

    Økonomen i meg, ville at jeg skulle kjøpe en billig mp3-spiller, til under tusen kroner, da.

    Men på en sånn mp3-spiller, så kunne man bare ha cirka 10-20 sanger, da.

    Så den ville jeg nok ganske raskt, ha blitt misfornøyd med, (forestilte jeg meg).

    For det var to typer mp3-spillere, på markedet, på den her tiden, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Nemlig de som brukte flash-minne vel, (sånn som minnebrikker).

    Og de som brukte harddisker, vel.

    Og de flashminne-mp3-spillerne, de var det ikke så veldig høy lagringskapasitet på, uansett om man kjøpte den dyreste, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Ipod, den kostet bare cirka en tusenlapp mer, enn den billigste harddisk-mp3-spilleren, vel.

    (Noe sånt).

    Og Ipod, den hadde blitt skrytt opp i skyene, i de norske løssalgsavisene, da.

    Siden den hadde et så brukervennlig display, da.

    (Og også en kul design, da).

    Så jeg tenkte det.

    (Siden jeg jo var litt deppa, siden at jeg hadde måttet jobbe så mye ekstra, (på Rimi Langhus), i sommerferien, noen uker tidligere).

    At nå slår jeg like godt på storetromma, med en gang, når jeg skal kjøpe meg mp3-spiller.

    For ellers, (hvis jeg skulle ha gått forsiktig fram).

    Så hadde jeg sikkert kjøpt meg en liten mp3-spiller først.

    Og så en større seinere.

    Men hvorfor ikke bare kjøpe den beste med en gang, tenkte jeg da.

    Og så bestilte jeg meg en Ipod, fra Apple sin nettbutikk, da.

    Og fikk den levert, på døra, fra DHL, (var det vel), en del dager seinere, da.

    Og jeg måtte gå på Komplett sin butikk, i Møllergata, (var det vel).

    For å kjøpe meg firewire-kort, (til den stasjonære PC-en min da), husker jeg.

    For Ipod brukte firewire, for å kommunisere med PC-en, da.

    Og da spurte de meg, i Komplett-butikken, om hvor jeg hadde fått tak i den Ipod-en min fra, da.

    For det var lang ventetid, på å få kjøpt Ipod, i Apple sin butikk, i Oslo, da.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Men det var bare å bestille, på nettet, da.

    Og så kom Ipod-en, ganske raskt levert, fra USA da, (må det vel ha vært).

    (Fant jeg ut, da).

    Og da fikk jeg faktisk plass til hele mp3-samlingen min, på den Ipod-en da, (husker jeg).

    Og det var ganske artig, (husker jeg at jeg syntes), å sette den Ipod-en på ‘shuffle’, da.

    For da fikk jeg plutselig noen ganger høre nye sanger.

    Som jeg ikke hadde hørt så mye på tidligere, da.

    Av sanger som David Hjort, (for eksempel), hadde brent på en CD for meg, og sånn, da.

    (Nemlig med et svensk band, som jeg ikke husker hva heter lenger nå, osv).

    Så Ipod-en, den var et godt kjøp, husker jeg at jeg syntes selv.

    Jeg fikk hele musikksamlingen min på den, da.

    Og det var også fin lyd i den mp3-spilleren, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg husker det, at displayet på Ipod-en, det ble ganske raskt litt ripet opp, da.

    Siden jeg pleide å ha den i lomma, da jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, og til Rimi Langhus, blant annet, (husker jeg).

    For da hadde jeg den Ipod-en, i samme lomme, som husnøklene mine da, (må det vel ha vært).

    Så den Ipod ble litt ripet, etter bare noen få uker, da.

    Men jeg hadde noe som ble kalt for mobilskjerm-fiks, (eller noe lignende), liggende hjemme.

    Som jeg brukte, for å fikset den skjermen etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5