johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 132: Mer fra Rimi Bjørndal

    Vinteren 2002/03 en gang, (må det vel ha vært).


    Så var det også sånn, at Christian Grønli kontaktet meg, på MSN, (var det vel).

    For han hadde fått en oppgave, på det akademiet han gikk på, (i Barcelona), å lage en modell, av et museum.
    (Noe som kanskje høres litt rart ut, at folk som studerer grafisk design, skal lage en fysisk modell av et museum, liksom.

    Men jeg var fortsatt litt nedfor, etter problemene i Rimi, på den her tida.

    Så jeg orka ikke å tenke så mye, i sånne her baner, da).
    Christian Grønli, han var jo fra Norge, så han ville lage en modell av Munch-museet da, (fortalte han meg).

    Han sa at en annen kar, som skulle ta bilder av Munch-museet for han, ikke hadde sendt de.

    Og jeg tenkte jo da, at selvfølgelig måtte jeg gjøre min barndomskamerat fra Bergeråsen, (som jeg jo også ganske nylig hadde vært ute på byen med, i Oslo), en tjeneste.

    Så jeg spurte Fredrick på Rimi Bjørndal, da.

    Om jeg kunne få låne hans digitale kamera, da.

    (Det han hadde visst meg noe porno på, utafor Peppe’s Pizza, i Stortingsgata, noen måneder tidligere).

    Og så dro jeg til Tøyen, på en fridag, da.

    Mens det fortsatt lå snø på bakken, husker jeg.

    Og Christian Grønli, han ville ha bilder av Munch-museet, fra alle sider og vinkler, da.

    Så jeg gikk rundt hele Munch-museet, og tok ganske mange bilder, da.

    Og Christian Grønli, han var også interessert i å få mange bilder, fra ved kafeteriaen eller restauranten der, liksom.

    Så jeg tok bilder av Munch-museet sitt inngangsparti, fra både ganske lang og ganske kort avstand, da.
    Men det er klart, når det så seinere ble et stort ran, av Munch-museet.

    (Da Madonna og Skrik ble stjålet, vel).

    Da lurte jeg litt på det her, må jeg innrømme.

    Om Christian Grønli kanskje ville ha de bildene, siden han var med på Munch-ranet, (eller noe sånt).


    Hvem vet.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var en ganske tjukk kar, med en kjedelig sveis som gikk rett ned, vel.

    Så han så ut som om han hadde sittet inne på gutterommet, hele livet omtrent, (må man vel si).

    Men han var litt som en klegg, på meg, da.

    (Må man vel si).

    Så det var vel han jeg prata mest med, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal der.

    Fredrick, han hadde gått på folkehøgskole, (et eller annet sted), skoleåret 2001/02 da, (må det vel ha vært).

    Og han skrøyt av at han hadde hatt dame, på den folkehøgskolen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Fredrick var som sagt veldig sosial, og han flyttet også til Rimi-leilighetene, på Carl Berner, (der hvor Toro også bodde), da.

    (Og det Rimi-bygget på Carl Berner, det minnet litt om en stor brakke, syntes jeg, forresten.

    Og det Rimi-bygget, (på Carl Berner), det lå ovenfor et sted med et skilt, på arabisk da, husker jeg.

    Og Fredrick, han sa en gang, (av en eller annen grunn), at den skriften, som stod på det arabiske skiltet, det betydde ‘danseskole’.

    For Fredrick hadde spurt Khaldoon, (eller hvem det kan ha vært igjen), om hva den skriften betydde, da.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, så ville Fredrick spørre meg, om jeg ville bli med, på Burger King, i Grensen, etter jobben.

    Og dit hendte det at Toro også ble med da, noen ganger.

    Og da ville vi bestille en stor Burger King-meny hver oss, da.

    For både Toro og Fredrick var noen store slamper da, (må man vel si).

    Og jeg fikk meg medlemskap på Sats, like etter at jeg begynte å studere igjen, da.

    For både HiO og Rimi hadde rabattavtaler med Sats da, (husker jeg).

    (Selv om jeg ikke husker hvem av de som hadde best rabattavtale lenger).

    Så jeg trente en del, (på Sats), på den her tida, da.

    Så høsten 2003, så husker jeg det, at jeg overhørte, utafor HiO IU.

    At noen medstudenter ‘babla’ om det, (bak ryggen min), at jeg hadde blitt ganske ‘svær’ eller ‘kraftig’, i løpet av sommeren, da.

    For jeg kunne jo ikke trene fotball lenger, på grunn av at jeg slo opp den kneskaden min, sommeren 2002.

    (Da jeg trente med IT-akademiet, på Vollsløkka).

    For hvis jeg skulle løpe, så måtte jeg være forsiktig, sånn at jeg ikke vred kneet, da.

    (For da ville kneet svikte, sånn som da jeg spilte badminton, mot han kjørelæreren min, i Haugerudhallen, i 1995 vel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er vanskelig når man spiller fotball.

    Men det går såvidt å løpe, (med det ustabile kneet), på tredemølle, da.

    Så jeg trente på Sats, (på Ila der), et par ganger i uken da, (vanligvis), på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU.

    Så jeg pleide ikke å kjøpe den minste menyen, på Burger King, jeg heller liksom, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var forresten litt som en gåte, (vil jeg si).

    Han virka som at han bare hadde sittet, inne på gutterommet, hele livet.

    Likevel så kunne han være veldig rå i kjeften, (husker jeg).

    En gang, som Fredrick, Toro og jeg, gikk gjennom Oslo sentrum, på vei til Burger King, (eller noe sånt), da.

    (Etter jobben en gang, på Rimi Bjørndal, da).

    Så var det ei tenåringsjente, som spurte oss, om hu kunne få ti eller tjue kroner.

    Men jeg er så vant, fra den tida jeg var ganske fattig student, ved NHI.

    (På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    Å ikke gi penger til tiggere.

    For det hadde jeg ikke råd til, for å si det sånn.

    For jeg pleide å gå mye rundt i klesforretningene, plateforretningene, matforretningene og hamburgerrestaurantene osv., i Oslo sentrum, på den her tida.

    Så hvis jeg skulle ha gitt penger, hver gang jeg møtte en tigger, så måtte jeg ha tigget selv til slutt, (for å si det sånn).

    Så jeg sa ikke et ord, når hu ‘tigge-jenta’ tagg, da.

    Men jeg overhørte det, at Fredrick sa det til Toro, at: ‘Hvis du suger pikken min, må du svare da’.

    (Noe sånt).

    Så det virka som at unge Fredrick, som var i 19-20 års alderen vel, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall), på den her tida.

    Han liksom dreiv og oppdro Toro, som var ihvertfall ti år eldre, da.

    Så det her virka litt rart for meg da, (må jeg innrømme).

    Så han Fredick er litt som en gåte for meg, (må jeg si).

    Siden han både er som en tøff sjøulk, (i språket), og som en forvokst guttunge, (som har sitti inne på gutterommet, hele livet), i utseende og livsstil, (han var jo datanerd, må man vel si), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at i begynnelsen av studieåret 2002/03.

    Så skulle jeg kjøpe en ny CD-brenner.

    Antagelig fordi at den CD-brenneren jeg kjøpte, i 1998, hadde blitt så treig og utdatert, (på den her tida), da.

    Så da måtte jeg kjøre, til en el-butikk, i Strømmen, (eller noe sånt), husker jeg.

    For å kjøpe en sånn CD-brenner, som var på tilbud, til 300 kroner da, (eller noe sånt).

    Og da ville han Fredrick at jeg skulle kjøpe med en sånn CD-brenner, (som var på tilbud), til han også, da.

    Noe jeg gjorde, da.

    Og seinere, så fikk jeg låne en dataskjerm, av Fredrick, vel.

    For jeg hadde brukt TV-en som dataskjerm, i en periode, vel.

    Men da jeg begynte på HiO IU, så trengte jeg en ‘vanlig’ dataskjerm, da.

    Siden jeg skulle drive med programmering osv., da.

    Og den skjermen, den skulle han Fredrick plutselig ha tilbake vel.

    En del måneder seinere, da.

    Så da heiv jeg vel den inn i en drosje, som kjørte med den, til Rimi-bygget, på Carl Berner, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde vel flere skjermer selv og, i boder osv., muligens.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som han Dag Anders Rougseth aka. Dagga, var på besøk, hjemme hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å jobbe med noen HiO IU-oppgaver, (må det vel ha vært).

    Så ‘babla’ jeg med han Fredrick da, (husker jeg).

    Enten på irc eller mobil, vel.

    Og han Fredrick, han hadde så mange dataspill, fortalte han.

    Men jeg selv hadde jo ikke spilt dataspill, noe særlig, siden den sommeren, som jeg dimma, fra militæret.

    (Altså sommeren 1993).

    For jeg syntes at dataspill kunne bli som noe heft, da.

    Som tok for mye av tiden min, liksom.

    Men Dagga, han dreiv og spilte en del dataspill, da.

    Så han spurte, (da han Fredrick ‘reklamerte’ med at han hadde veldig mange spill, vel).

    Om Fredrick kunne få tak i et spill som het ‘Call of Cthulhu’, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Og det spillet, det hadde Fredrick da, (sa han, på irc, eller mobil, eller hva det var igjen), da.

    Så han skulle brenne det spillet, (for Dagga), og ta det med på Rimi Bjørndal, og sende det med meg da, (må det vel ha vært, som ble avtalt).

    Men det rare var, at han Fredrick, han brente aldri det spillet, for han Dagga, da.

    Selv om jeg minnet han Fredrick på det her, da.

    For jeg kjente jo ikke han Fredrick så bra, og så vel kanskje litt på han som en forvokst guttunge, da.

    Siden han fortsatt bodde hjemme, (ihvertfall på den tida han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og var mer enn ti år yngre enn meg vel, og siden han satt mye på gutterommet og dreiv med kunstig intelligens spill-programmering osv., da.

    (Og sånne ting).

    Jeg reagerte ihvertfall litt på det da, at han Fredrick ikke holdt den Call of Cthulhu-avtalen, (husker jeg).

    For jeg var vel kanskje redd for at Dagga skulle bli sur på meg da, siden han jeg kjente, (fra Rimi), ikke gjorde som vi hadde avtalt, da.

    Men det hjalp ikke om jeg purret, på Fredrick, han hadde aldri med det spillet, på jobben, likevel.

    Men jeg kan ikke huske at han Dagga, (som jeg forresten heller ikke kjente så bra), purret noe på meg, om det her.

    Så det var kanskje noe symbolsk, fra Dagga, dette?

    Prøvde Dagga å si, (til Fredrick), at han var Cthulhu’s representant?

    Hvem nå Cthulhu er.

    Cthulhu, det høres vel ut på navnet som en demon, (eller noe sånt), kanskje.

    I Autopulver-musikkvideoen ‘If I get to deep’, hvor Dagga er hovedpersonen i videoen og vokalist.

    Så kan man se en slange, som snoker seg rundt.

    Er Dagga en djeveldyrker, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på, når man tenker på dette Call of Cthulhu-mysteriet, (eller hva man skal kalle det), vil jeg si.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg

    Etter at mora mi døde så uventet.

    Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).

    (Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).

    For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.

    Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).

    Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).

    Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).

    Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.

    Før hu døde så brått, da.

    Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.

    (For jeg hadde jo kutta ut faren min.

    Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.

    Noe sånt.

    For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).

    Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.

    (Høsten 2002.

    Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).

    Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.

    Det husker jeg ikke.

    Men Pia sin etiopiske samboer Negib.

    (Som jobba for Tiny Budbiler).

    Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.

    For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.

    Så han lånte 20-30.000 av meg, da.

    Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.

    Og når jeg endelig fikk de tilbake.

    (Mange måneder for seint).

    Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.

    Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.

    Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).

    Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).

    For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.

    Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.

    Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.

    Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).

    For å ta toget ned til Larvik, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Larvik.

    Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.

    Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.

    Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.

    (Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.

    Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Det vil si våren 1980, vel.

    Altså cirka 22 år før det her, da.

    Noe sånt).

    Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.

    (Det som hadde så gode moreller.

    Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.

    Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).

    Men akkurat da jeg skulle sjekke det.

    Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).

    (Men som da var hovedinngangen, vel).

    Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.

    Men det visste jeg at var feil.

    For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.

    Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.

    Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.

    Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.

    Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.

    For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).

    Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.

    Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.

    Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.

    Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.

    (For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.

    Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.

    Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.

    For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.

    Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.

    Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.

    Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.

    Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.

    Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).

    Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.

    Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.

    Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.

    Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.

    Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.

    Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).

    (Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.

    Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).

    Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.

    Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).

    (Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).

    Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).

    Hu fortalte det, da.

    At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.

    (Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).

    Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.

    Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.

    Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.

    Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.

    (Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).

    Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.

    For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).

    (Syntes jeg, ihvertfall).

    Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.

    Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.

    Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).

    Så det orka jeg ikke, da.

    (Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.

    Som grensa til terror, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.

    Men han faren til Axel’s kamerat.

    Han ble kalt for ‘Majoren’, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.

    Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.

    Så jeg ble bare liggende lenge, da.

    For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).

    Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.

    Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.

    At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.

    Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.

    Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.

    (Før Axel ble født).

    For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).

    Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.

    Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.

    Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.

    For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.

    Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).

    Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.

    Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.

    (Noe sånt).

    Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.

    At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).

    Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.

    Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.

    Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.

    Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.

    Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).

    En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).

    Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.

    Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.

    Det var min ide, da.

    Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.

    (Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).

    Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.

    Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.

    Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.

    Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).

    Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.

    Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).

    Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.

    (Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.

    Siden han Njål hadde stikki av, da).

    Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.

    For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).

    Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.

    Som detaljstyrte meg helt, da.

    Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.

    Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.

    (For å bruke litt rare titler, men likevel).

    Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.

    (Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.

    Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.

    (Noe sånt).

    Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).

    Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).

    Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.

    Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).

    Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.

    Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.

    Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.

    (Etter at han Njål hadde stukket av, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.

    Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.

    (Altså ikke så langt unna Stortinget, da).

    Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.

    (Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.

    Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.

    Noe sånt.

    Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.

    Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.

    Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.

    Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.

    (Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.

    Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).

    (For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.

    Noe han vel ikke klarte å finne plass til.

    Noe sånt).

    Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.

    Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.

    Noe sånt).

    Og han butikksjef Anders.

    (Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).

    Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.

    For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.

    For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.

    Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.

    Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.

    Og så sa hu hvem som scorte, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det, vel).

    Og så ringte hu tilbake seinere.

    Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).

    (Så hu surra litt, da.

    Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.

    For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.

    For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.

    (Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.

    For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).

    Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.

    Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.

    (Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).

    Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.

    Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).

    Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.

    (Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).

    Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.

    Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.

    Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.

    (Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.

    Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.

    Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.

    Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.

    (Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.

    Eller om det kan ha vært Khaldoon).

    Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.

    (Som jeg lurte på om var litt bra.

    Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).

    Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.

    Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.

    Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.

    (På 18-års festen min, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).

    (For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.

    Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.

    Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.

    Og fikk roa ned dem litt, da.

    For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.

    Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Mer fra Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (fra Min Bok 5), og Autopulver

    , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 129: Møtte igjen Christian Grønli

    En tid før jeg begynte å studere, på HiO IU, så visste Magne Winnem meg et ny søkemotor, som het Google, (en gang, som han var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min), da.

    (På den tida han jobba på IT-akademiet, må det vel ha vært).

    Og rundt den tida jeg var sykmeldt, fra Rimi, i år 2002, (må det vel ha vært).

    Så begynte jeg å Google navnene til folk jeg kjente, som bodde i utlandet, da.

    Nemlig Christian Grønli, da.

    Som jo flytta til faren sin i Mexico, mens han gikk i fjerde klasse vel, i 1981. 

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg Googlet også navnet til kusina mi, fra Sveits, nemlig Rahel Savoldelli, da.

    Og jeg fant begge disse sine e-post-adresser, på nettet, da.

    (Ved å søke på Google, da).

    Og Rahel, hu sendte meg noen rare nærbilder, av seg selv. 

    Så da syntes jeg at ble litt rart, å sende flere e-poster til henne, da.

    Men Christian Grønli, han skulle til Norge, sommeren 2002 da, (eller noe sånt).

    Så vi avtalte å møtes en lørdagskveld da, (var det vel).

    For å gå ut på byen, i Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke prata noe med Christian Grønli, siden 80-tallet.

    Så det var nytt for meg, at han faktisk hadde bodd noen år, i Oslo, på 90-tallet, (må det vel ha vært).

    (Han hadde visst bodd på Grunerløkka, mener jeg å huske at det var).

    Og på den her tida, så studerte Christian Grønli grafisk design, (var det vel), på et akademi, i Barcelona, vel.

    Og han bodde vel også i Barcelona, og var sammen med ei spansk dame der.

    Og han var også veldig Barcelona-fan, (når det gjaldt fotball), og pleide å gå på Nou Camp, (heter vel hjemmebanen til Barcelona), og se på fotball-kamper mot Real Madrid og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christian Grønli ville gå ut på de stedene, som jeg pleide å gå ut på, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg fortalte at det var Studenten og So What, som jeg oftest pleide å gå på, da.

    Og vi dro først på Studenten, da.

    Men Christian Grønli, han likte ikke å sitte rolig og prate, i den øverste etasjen der.

    Så vi dro istedet på So What da, (hvor det var mer uformelt).

    Og på So What, så var det ei dame, som prata politikk, med Christian Grønli, i en time, (eller noe sånt), husker jeg.

    Mens jeg selv var litt overarbeida, og litt lei av alt liksom skulle handle om meg, i Rimi, liksom da.

    Så jeg syntes at det var greit, å bare sitte der, og drikke øl, mens Christian Grønli, (som gikk på byen i en kul joggedress-jakke), og hu dama, prata da.

    Men Christian Grønli han klagde, (på hu dama), da vi dro fra So What, da.

    For han sa at når han var på byen, så likte han ikke å bare prate om politikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt overarbeida, på den her tida.

    Så jeg ble ganske fort full, da.

    Og Christian Grønli, han skulle absolutt spandere en pølse i brød på meg, på 7-eleven da, (husker jeg).

    Og vanligvis så ville jeg vel heller ha spist en svær burger eller kebab.

    For jeg må spise ganske mye, for å bli mett, da.

    Så en pølse i brød, det liksom bare tirrer magen min da, (må jeg vel si).

    Og etter at vi var på 7-eleven, så forsvant Christian Grønli et eller annet sted, i Oslo-natten, da.

    Og jeg har aldri møtt han igjen, etter det her.

    Selv om han pleide å kontakte meg en del, på MSN, (var det vel), i tiden etter det her igjen, da.

    (Fra sitt bosted i Barcelona, da.

    Hvor han blant annet jobbet på en nettside, for BMW, var det vel.

    Som en oppgave, på det akademiet, som han studerte på, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding, til tidligere popstjerne Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (fra Min Bok 5)

    popstjerne dagga



    PS.



    Her er mer om Dag Anders Rougseth:



    mer om dag anders rougseth



    http://no.wikipedia.org/wiki/Jack_in_the_Box_(band)

    , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 128: Mer fra HiO IU

    Det var også sånn, da jeg studerte, ved HiO IU.

    At på bakerste rad, i det største auditoriet der.

    Så satt den en guttegjeng, (må man vel kalle dem), som ‘kødda’ med meg, da.

    Jeg husker at han ene i den gjengen, han sa til ei dame, som skulle følge den samme forelesningen, som meg.

    At jeg liksom gikk med det samme tøyet, hele tiden, da.

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg dusja hver dag før jeg gikk til forelesningene.

    Og jeg hadde på meg reine klær, hver dag.

    Men jeg hadde ikke så stor garderobe, på den her tida.

    For jeg var jo vant med å jobbe på Rimi, og der gikk jeg i Rimi-uniform, da.

    Så som heltidsansatt, i Rimi, i mange år, så hadde jeg ikke trengt så mye klær, da.

    For jeg satt jo mest og quizzet på #quiz-show og chattet på #blablabla, om kveldene.

    Så jeg behøvde ikke å ha så mye forskjellige klær, da.

    For det var ikke sånn at jeg gikk ut noe særlig på byen, for eksempel, etter jobben, midt i uka.

    For jeg ville ikke være fyllesyk på jobb, da.

    For i Rimi, så er det nesten alltid noen som baksnakker en, da.

    Så jeg ville ikke risikere å ødelegger karrieren min, ved å drikke midt i uka, for eksempel, da.

    Så derfor, så festa jeg bare i helgene, stort sett, da.

    Og satt inne foran data-en, på hverdagskveldene, da.

    Så jeg trengte ikke å ha en så stor garderobe, da.

    Mens jeg jobba heltid, i Rimi.

    Men på HiO så brukte jeg vel mye en 3-4 sånne tennis-skjorter, (av merket Marlboro osv.), som jeg hadde, i forskjellige farger.

    Men jeg har tenkt det, i ettertid, at han ‘mafia-karen’, (eller hva han var), som liksom skulle få damene der til å ikke like meg osv., (han i den gjengen, på bakerste rad, i det store auditoriet der), muligens kan ha vært fargeblind.

    Siden han ikke så at jeg hadde mange forskjellige sånne tennisskjorter, da.

    Og jeg brukte jo en nyvaska sånn skjorte, for hver dag, liksom.

    Og han karen må jo ha vært en nerd, (vil jeg si), hvis han ikke så det, at jeg hadde dusja, før jeg dro på forelesningene.

    Så det var dårlig miljø, på HiO IU, vil jeg si.

    En slags nerdete guttegjeng, (som trodde at de var usynlige, kunne det virke som, siden jeg så at han ene av de prøvde å påvirke hu studinna), de liksom terroriserte sine medstudenter, fra bakerste rad, i det store auditoriet der, da.

    (Og jeg nevnte vel også det her såvidt for Dag Anders Rougseth vel, i en forelesning.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var sånn, at jeg ble litt ‘frika ut’, av de her ungdommene, på bakerste rad, i det store auditoriet der, som klagde på klærna mine, da.

    (For sånt var jeg ikke så vant med, fra Rimi.

    Men folk som jobber i butikk, de er kanskje ofte mer modne, enn ‘guttunger’ som studerer ingeniørfag, da.

    Det er mulig).

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg nesten brukte like mye tid, på å trave rundt i forskjellige klesbutikker, i Oslo sentrum, da.

    Som jeg brukte på å gå på forelesninger, da.

    Siden det var et stort press da, på HiO IU.

    (Ihvertfall mot meg).

    På at man måtte ha en stor og fin garderobe, da.

    Og samtidig, så syntes jeg det, at de klærna, som jeg ofte fant, i klesforretningene, i Oslo sentrum.

    De var ofte veldig moderne og kule og nesten ‘homsete’, da.

    Så jeg måtte lete lenge for å finne noen klær, som jeg likte å gå med da, (husker jeg).

    For jeg likte best konforme klær, (heter det vel), da.

    Og jeg var ikke så glad i å gå med glorete moteklær, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at hu ‘Vestlands-dama’, hu frika meg litt ut, i begynnelsen, på HiO IU der, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg satt for meg selv, under en forelesning, i et klasserom, i andre etasje, på den tidligere ingeniørhøyskolen der, da.

    Og så kom hu Vestlands-dama inn døra, og satt seg, oppå pulten min, da.

    (Mens hu begynte å prate litt, da).

    Med sine lange, slanke bein og smekre lår, (som hu hadde tredd nedi en trang olabukse), på utstilling, da.

    Så det er mulig at de andre studentene, på HiO IU, ble litt misunnelige på meg, da.

    For hu Vestlands-dama, hu var helt klart den fineste dama, som gikk på den her høyskolen, (på den her tida), vil jeg si.

    Så man kan kanskje si at hu var HiO IU sitt sex-symbol, nesten.

    Så det er mulig at jeg fikk noen uvenner der, på grunn av misunnelse osv., da.

    Siden jeg kjente hu her hotte Vestlands-dama, da.

    (Siden hu var på den samme gruppa som meg, (i begynnelsen ihvertfall), i faget programmering, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg holdt meg like mye hjemme, da.

    Og prøvde å lese for meg selv der.

    (Noe som var vanskelig, siden ble jeg nok ble mer fristet, av å spise mat og surfe på nettet, osv).

    Som at jeg var på forelesningene, da.

    For jeg ble rimelig frika ut etterhvert, av hu Vestlands-dama og den ‘nerdete guttegjengen’, (på bakerste rad, i det store auditoriet der), på HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tidligere popstjerna, Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga), og jeg.

    Vi pleide å jobbe sammen, på grupper, i fag som programmering og Linux osv., da.

    Og i fagene programmering og programutvikling.

    Så var det jeg som måtte gjøre nesten alt, da.

    For Rougseth, han hadde som et slags motto, da.

    At det var mulig å få seg en bachelor-grad, i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker en gang, som han Dagga og jeg, satt hjemme hos meg, og jobba med noe skolearbeid, (må det vel ha vært).

    Så dukka plutselig Axel opp der, da.

    Mens jeg dreiv og visste han Dagga ‘multimedia-anlegget’ mitt, da.

    For jeg hadde nettopp lastet ned en actionfilm, som het ‘xXx’, (med Vin Diesel), fra nettet, da.

    Og så hadde jeg kobla den ganske nye og store TV-en min, til PC-en, da.

    Og jeg hadde også kobla min nye forsterker, (en rimelig stor Pioneer-forsterker, som var på tilbud vel, på Elnor), til PC-en, da.

    Og David Hjort, han skyldte meg 3-4.000 kroner, (på den her tida), da.

    Og han hadde klart å overtale meg, til å kjøpe et par store høytalere, (som hans nye samboer Melina ikke likte, var det vel), for tusen kroner, da.

    Som nedbetaling, på de 3-4.000 som han skyldte meg, fra Arvika-turen, (et par år tidligere), og fra før det igjen, da.

    Og de høytalerne, de var kjempestore, da.

    Så det er mulig at halve St. Hanshaugen hørte det, at jeg visste fram multimedia-anlegget mitt, for han Dagga, da.

    Og plutselig, så banka Axel på døra hos meg, da.

    På uventa besøk, da.

    Og Axel skjønte vel ikke at Dagga var en tidligere popstjerne, (tror jeg).

    Men Axel begynte av en eller annen grunn, å fortelle en pakkis-vits, da.

    (Som hverken Dagga eller jeg lo av, vel.

    Antagelig fordi at vi vel begge var mer kultiverte kanskje, enn det Axel var, da).

    Og så kikka Axel også på den her filmen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som var ganske kul å se på vel, på det nye hjemmekino-anlegget mitt, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I andre semester, (altså vårsemesteret, i år 2003).

    Så hadde vi et fag som het programutvikling, (husker jeg).

    Og da skulle vi lage en datamodell, for et eiendomsmeglerfirma-program, da.

    Som den første deloppgaven, i det faget da, (husker jeg).

    Og sånne datamodeller, det hadde jeg fortsatt litt ‘teken’ på å lage, fra min tidligere datautdannelse, da.

    (Fra Gjerdes videregående og NHI, da).

    Så den datamodellen, den tegnet jeg ganske raskt, hjemme hos han Dagga da, (husker jeg).

    Og den brukte vi, (eller rettere sagt jeg), neste uforandret, under hele det prosjektet, da.

    Og han Dagga, han bodde i Uelands gate der.

    Litt lenger opp, mot Ringveien.

    Enn der jeg selv hadde bodd, i Uelands gate, (i min fars samboer Haldis Humblen sin leilighet der), den første uka, som jeg bodde, i Oslo, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Dagga, han jobbet som vaktmester, i den bygården, som han bodde i, da.

    Og han var samboer, med ei dame, som het Guro, vel.

    (Som var ei tynn dame med lyst hår, vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og vi måtte vel ringe foreleseren, i det faget programutvikling.

    (Nemlig en foreleser ved navn Grønning, vel).

    Siden vi var litt seint ute, med å få laget den datamodellen, da.

    For hu Vestlands-dama, hu hadde nemlig bytta, til en annen gruppe, iløpet av det forrige semesteret, da.

    (Muligens siden ingen av oss var så utrolige flinke i Java, da).

    Så det var bare Rougseth og meg igjen, fra den ‘opprinnelige’ gruppa, da.

    Så da gikk det vel litt trått, når han avdankede popstjerna og meg, (som jo var en avdanket butikksjef), liksom skulle prøve å komme igang, med en sånn prosjekt-oppgave, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk dreisen på den oppgaven tilslutt, da.

    Og vi fikk en ‘B’, da.

    Etter at jeg hadde sitti aleine hjemme, i Rimi-leiligheten min, og programmert, i en måned eller to, vel.

    (Jeg husker ihvertfall at jeg satt hele påskeferien, i år 2003, og dreiv og programmerte den her Java-oppgaven, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO

    Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.

    Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.

    For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.

    Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.

    Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.

    Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.

    Til forskjell fra studentlivet, da.

    Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.

    (Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).

    Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.

    Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.

    (Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).

    Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).

    Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.

    Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.

    (Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den første uka.

    (Hvis det ikke var fra den andre uka, da).

    Så husker jeg også det.

    At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    I en time hvor vi lærte om web-design, da.

    Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.

    Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.

    Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.

    Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.

    At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.

    Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.

    Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).

    Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).

    Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).

    For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.

    Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.

    (Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).

    For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.

    Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.

    For der ble det heller ikke ført frammøte, da.

    Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.

    Som jeg var på NHI, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.

    At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).

    Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.

    Så jeg reagerte på det her, da.

    For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.

    Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.

    De reagerte jeg på da, (husker jeg).

    Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.

    Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.

    (Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,