johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 119: Mer om bedriftsfotball med IT-akademiet

    Jeg pleide ikke å spille så bra, i Valhall, husker jeg.

    Det var kanskje kunstgresset, som gjorde det.

    For jeg hadde vel aldri spilt på kunstgress, før den tida her.

    Og banene, de var ganske små, vel.

    Og en gang, som jeg spilte høyreback, for IT-akademiet, (i Valhall).

    Så hadde Espen Tokerud, (eller hvem det kan ha vært).

    Fått med en egen Drillo-aktig kar, som skulle coache oss, da.

    Og han sa jo det, at høyreback-en alltid skulle spille til høyre angriper, osv.

    Så det var jo helt sinnsyk.

    Og motstanderlaget, (som jeg ikke husker hvem var nå), de overhørte jeg at sa: ‘Se på nerdene, ‘a’, (husker jeg).

    Mens omtrent alle av IT-akademiet sine spillere, satt i en slags ‘halleluja-rus’, rundt han her ‘Drillo nummer to’, da.

    Og jeg husker det, at jeg ikke orka, å spille så slavisk, hele tida.

    Så jeg spilte faktisk en ball på tvers en gang, da.

    (I første omgang, var det vel).

    Eller om det var til venstre angriper.

    For jeg syntes at det her Drillo-greiene ble litt vel dumt, (og kjedelig), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den første kampen, som vi spilte i Valhall, (må det vel ha vært).

    Så gikk det ikke så bra, husker jeg.

    Men etter den kampen, så trente vi litt, mot et annet lag, husker jeg.

    Og da gikk det bedre, med spillet mitt, (husker jeg).

    For de var liksom litt mindre ‘biffete’, de som vi spilte mot da, husker jeg.

    Noe jeg sa rett ut, da.

    Til lagleder Espen Tokerud, vel.

    Mens vi spilte, da.

    (Så det var kanskje litt dumt, da.

    Det er mulig.

    For da ble kanskje de vi spilte mot såret, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på en tredje kamp, i Valhall, så gikk det enda dårligere, husker jeg.

    Motstanderlaget hadde med en farget spiller, (var han vel), som både var lynrask og biffete da, (husker jeg).

    Så han var nesten umulig å stoppe, da.

    Og på en corner, så hadde jeg tatt på meg å liksom dekke han, da.

    Men han fikk ballen akkurat i riktig høyde, da.

    Så han klarte å skyte ballen i mål, da.

    Når jeg liksom skulle ha stoppa han, da.

    (Så lagleder Espen Tokerud, han ble vel litt sur på meg, tror jeg).

    Men han spilleren, hadde liksom et slags karatespark nesten, da.

    Så jeg fikk ikke gjort noe da, for å stoppe denne gode spilleren, husker jeg.

    Selv om jeg ble litt ergerlig, på han, etter dette.

    Så jeg prøvde å finne ut en måte å liksom få jekket han ned litt, da.

    Og han ble vel litt mindre effektiv etterhvert, (tror jeg).

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg var litt irritert på han, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, våren 2002, (var det vel).

    Etter at vi hadde spilt en kamp, ute, på Vollsløkka.

    Så ville en av spillerne, på vårt lag.

    At vi skulle ta en pils, på puben Oskar Bråthen, på Thorhov, (ikke så langt unna).

    (Siden dette var den siste kampen, for sesongen, da).

    Og dette var jo den samme puben, som min halvbror Axel, jobbet som kokk på.

    Og hans ‘samboer-kollega’, (på den her tiden), danske Peder, (han som fikk en halvliter øl helt over hue, av ei kollega-dame, av seg, på Seamen, en 17. mai, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), han jobba jo som sjef der, da.

    Så dette ble jeg jo selvfølgelig med på, da.

    Men problemet var at ingen hadde sagt fra til meg om dette, før kampen, da.

    Så jeg hadde ikke tatt med meg noen penger, da.

    For jeg var redd for at lommeboka mi, kunne ha blitt stjålet, hvis den hadde ligget langs banen, under kampen, da.

    Og jeg hadde også prøvd å ta en sklitakling, vel.

    (Eller noe lignende).

    Ihvertfall så hadde jeg fått noe grønske, på joggebuksa mi da, (husker jeg).

    Og jeg hadde bare gått bort dit, (til Vollsløkka), fra Rimi-bygget, siden det ikke var så lang vei, da.

    (Noe sånt).

    Jeg hadde ihvertfall ikke tatt med skift, da.

    Så jeg måtte gå på Oskar Bråthen, uten penger, og med grønske på joggebuksa, da.

    Men jeg tenkte at det var greit, siden broren min jobba på det utestedet, og siden jeg også kjente sjefen hans, da.

    Så kunne sikkert en av de låne meg noen penger.

    Og vi var jo et fotball-lag, så litt grønske på joggebuksa, det var vel bare artig.

    (Tenkte jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da vi kom fram til Oskar Bråthen der.

    (Dette var vel en søndag ettermiddag, vel).

    Så spurte jeg serveringsdama, om Axel eller Peder var på jobb, da.

    Men da svarte hu det, at ingen av dem var på jobb, da.

    Så da måtte jeg bare gå hjem, husker jeg.

    Uten å drikke noe øl, da.

    Siden jeg ikke hadde med meg noen penger, da.

    Og siden ingen av de andre folka der, tilbydde meg det, å låne meg noen penger, da.

    Men hvordan det kunne ha seg, at hverken Peder eller Axel var på jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Men serveringsdama der må nok ha jugi, tror jeg.

    (Siden det vel bare var Axel og Peder, som åpna og stengte der, vel.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang.

    Et året før det her, (eller noe sånt).

    Så hadde vi fått ny keeper, (husker jeg).

    Og han kjørte jeg hjem, (i Sierra-en min), etter en kamp, på Ekeberg, (husker jeg).

    Og han bodde på Frogner, (mener jeg å huske), og klagde over at han hadde husleie på 15.000 kroner, i måneden, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg ble litt deppa, av å prate med han keeperen, da.

    Så jeg glemte igjen lommeboka mi, i bilen, (husker jeg).

    Så jeg måtte ned på Sentrum politistasjon, for å anmelde dette, husker jeg.

    Og de sa vel at jeg bare kunne kjøre, uten førerkort, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at ei politidame der, lurte på hvorfor jeg heller gikk ut i Oslo-kvelden, (for å få meg litt frisk luft), istedet for å sitte å vente, på politistasjonen der, da.

    (Etter at de hadde sagt at jeg kunne komme tilbake eller vente, i en halvtime, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så fikk jeg masse taxi-regninger, fra Trøndelag, på et kredittkort jeg hadde, (Cresco muligens), husker jeg.

    Og jeg ringte det kredittkortselskapet mange ganger, da.

    Og likevel, så ble det kortet fortsatt brukt, da.

    Og selv om jeg hadde meldt det kortet stjålet, så måtte jeg dekke tapet, da.

    Så jeg tapte jo mange tusen, på det her, da.

    Siden noen kjørte taxi, i Trondheim, i mange måneder, på mitt kredittkort, da.

    Så det var kanskje noe tull, fra dette kredittkortfirmaet.

    For jeg husker at jeg måtte ta med dette på jobben, (på Rimi Langhus), for å få ringt og sånn, da.

    For dette var et problem, som var vanskelig å få slutt på da, (husker jeg).

    For jeg mente vel det, at når jeg hadde meldt det kortet stjålet, så burde ikke jeg være ansvarlig, for eventuelt misbruk, av det kortet, da.

    Men det mente visst ikke det kredittkortfirmaet da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sommeren 2002, så var det slutt for min ‘fotballkarriere’ , husker jeg.

    Jeg var på en trening, med IT-akademiet, på Vollsløkka.

    Og der, så ble det sånn, at vi skulle spille, mot noen andre folk, som trente der.

    Noen sånne ‘rockabilly-folk’ nærmest.

    Syntes jeg at de så ut som.

    Og jeg husker at jeg scorte et mål.

    (I den her treningskampen, da).

    Og like etter, så skulle jeg stoppe en ball, ved å sette fram venstrebeinet.

    (For jeg lå på bakken da, etter å ha slengt meg, eller noe).

    Og da, så sparka han ene rockabilly-karen, (en svær kar, med langt, mørkt hår og kinnskjegg vel), på siden av beinet mitt, (nede på leggen), da.

    (Med vilje muligens).

    Og da røyk vel korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, (tror jeg).

    Så jeg måtte dra ned på Legevakta da, (husker jeg).

    Og jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker da, (husker jeg).

    (Siden jeg var litt stressa, da.

    Og ikke trodde at noen kom til å få se de sokkene, da).

    Og da overhørte jeg det, (husker jeg).

    At noen sykepleiersker, (på Legevakta), hviska med en ung lege der, (som var yngre enn meg, og ganske kraftig vel).

    Om jeg var homo.

    (Noe sånt).

    Og han unge, kraftige legen trodde ikke at jeg var homo, siden jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker, da.

    Så hva som gikk av de sykepleierskene der, det veit jeg ikke.

    Men de trodde kanskje at en som i plott hadde fått ødelagt kneet sitt to ganger, mens han spilte fotball.

    Var homo, da.

    Men det jo er plotterne som er homo, siden de tisker og hvisker om en person, (nemlig meg da), i lengre tid.

    Og så sitter en hel kveld og planlegger et plott, liksom.

    Nei, norske damer, de er jeg glad at jeg ikke har så mye å gjøre med lenger, for å si det sånn.

    For uhøfligere kvinnfolk, det skal man vel lete lenge etter, tror jeg.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, (for å si det sånn).

    Men det norske samfunnet er kanskje så feminisert, da.

    At kvinnfolk får gjøre nærmest hva de vil, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Glenn Hesler og jeg, hadde trent, (eller spilt), fotball, med IT-akademiet.

    På Vollsløkka der.

    Så gikk vi forbi Skeid-banen da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at vi var ikke så gode, at vi kunne ha spilt for Skeid, da.

    Men det mente Glenn Hesler, (husker jeg), at bare var noe tull, da.

    For vi kunne ha spilt for Skeid da, (mente han).

    (Selv om jeg ikke er helt sikker på dette.

    For da måtte vi ha trent fælt isåfall, vil jeg si.

    Og vi sleit jo begge med skader.

    Han i ankelen og jeg i kneet.

    Og vi var jo begge cirka 30 år vel, på den her tida.

    Så dette var vel mer drømming, enn realisme, fra Glenn Hesler, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet

    Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

    Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

    I et par sesonger.

    Den første sesongen som jeg spilte for dem.

    (Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

    Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

    (Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

    Men jeg husker fra en av de første kampene.

    (Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

    At jeg sa til Magne Winnem.

    (Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

    Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

    For de mangla folk, i begynnelsen, da).

    At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

    Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

    Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

    Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

    Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

    Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

    Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

    Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

    (Hva vet jeg).

    Hm.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

    Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

    Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

    (Kan man vel muligens si).

    Noe som kanskje var litt rart.

    For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

    (Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

    Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

    (Selv om min fetter, Øystein Olsen.

    Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

    Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

    Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

    Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

    Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

    For å få litt avveksling, liksom.

    Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

    Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

    Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

    (Når det gikk an å trene på gresset der, da).

    Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

    (Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

    Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

    Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

    For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

    Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

    Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

    (Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

    Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

    (På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

    Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

    Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

    Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

    For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

    For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

    Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

    Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

    De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

    Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

    De hadde også vært slitsomme, da.

    Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

    Så jeg måtte ta en finte og, da.

    Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

    Og da falt han gardisten av, da.

    Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

    (Noe sånt).

    Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

    (Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

    Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

    Og en største gardistene.

    Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

    (Mens ballen var langt unna, da).

    For å markere seg, vel.

    Eller for å true, kanskje.

    (Noe sånt).

    Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

    Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

    (Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

    Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

    Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

    For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

    Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

    For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

    Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

    Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

    Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

    Og så løp jeg etter ballen.

    Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

    For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

    Så han falt liksom av, da.

    Og en annen gang, i den samme omgangen.

    Da jeg hadde et løp, med ballen.

    Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

    For å prøve å få bort han angriperen, da.

    (Som da hadde blitt forsvarer).

    Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

    Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

    Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

    (Må man vel si).

    For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

    Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

    Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

    (Som vel hadde fått pupper og det hele.

    Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

    De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

    Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

    (Til en annen på laget vårt, da).

    At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg skjønte helt poenget.

    Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

    Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

    Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

    Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

    Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

    Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

    På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

    Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

    Uten å tenke meg om, kanskje.

    For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

    (For å si det sånn).

    Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

    Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

    Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

    Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

    Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

    Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

    Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

    Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

    Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

    (Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

    Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

    Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

    At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

    Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

    (Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

    Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som frika meg ut litt.

    Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

    Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

    Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

    (Ihvertfall den første tida).

    Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

    For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

    Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

    På TV-en, da.

    Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

    (Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

    For å se hvordan det gikk, da.

    For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

    (Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

    Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

    Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

    Siden TV-en var litt uskarp, vel.

    Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

    Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

    Og da husker jeg, det.

    At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

    At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

    (Noe i den duren).

    Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

    Og hvem som scorte målene, da.

    Og også hvordan de scorte dem, da.

    Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

    For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

    Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus

    Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.

    Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.

    Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.

    Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.

    Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.

    (Han som spilte fotball for Follo, vel.

    Hvis det ikke var Langhus, da).

    Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).

    Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.

    (For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.

    Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).

    Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.

    (Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).

    Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.

    Nemlig ‘Chop Suey’.

    Den likte jeg ikke, da.

    Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.

    Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.

    (Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.

    Noe sånt).

    Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.

    (Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.

    For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.

    Og seinvakt på onsdager og torsdager.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).

    Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.

    På ettermiddagene, da.

    Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.

    Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.

    Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).

    For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.

    Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).

    Og han var jo hvit, liksom.

    (Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård.

    Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).

    Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.

    Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.

    Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).

    For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).

    Men det er kanskje bare jeg som er rar.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).

    Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.

    På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).

    Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Deltidsansatt Anders Berle.

    Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).

    Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.

    ‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.

    (Noe sånt).

    Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).

    Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.

    For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).

    Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.

    At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.

    Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).

    Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.

    Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.

    At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.

    For hvem vet hva de så på da, liksom.

    Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).

    Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.

    Angående en ansettelse, da.

    Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.

    (Noe sånt).

    Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar som jobba der, som het Simen.

    Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.

    Og han spilte også fotball, (husker jeg).

    Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.

    For jeg spurte han om det en gang, vel.

    For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.

    (For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.

    Tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).

    Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.

    (For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).

    At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.

    Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Sommeren 2002).

    Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.

    Og det kunne han da, (husker jeg).

    Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.

    Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.

    Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).

    At: ‘Erik, Simen ‘loker”.

    Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).

    Som betyr gal vel, (på italiensk).

    (Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.

    Som var vanlige, på 80-tallet).

    Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.

    (Noe sånt).

    Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).

    For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).

    Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.

    Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.

    Og det visste jeg vel egentlig fra før.

    Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.

    (Noe sånt).

    For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.

    Og alt organisk avfall.

    (Altså frukt og kjøtt, osv).

    Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.

    Som ble tømt en gang i uka, vel.

    (Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).

    Og den dunken, den var ikke kjølt, da.

    Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.

    Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.

    Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.

    (For å si det sånn).

    Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

    Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

    Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

    Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

    Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

    Av driftsdirektør Rune Hestenes.

    (Må jeg vel si).

    Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

    Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

    Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

    Nemlig Sølvi Berget.

    Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

    (Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

    De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

    Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

    (Noe sånt).

    Hva han nå mente med det).

    Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

    Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For å prøve å forklare, da).

    Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

    Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

    Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

    For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

    Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

    Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

    Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

    (På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

    Som et slags plaster på såret, kanskje.

    Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

    Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

    (For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

    I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

    For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

    Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

    På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

    Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

    Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

    For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

    (Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

    Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

    Det ble det ikke noe ut av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Ble mislykket.

    Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

    Med selvrespekten min i behold liksom, da.

    Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

    Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

    Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

    Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

    (Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

    Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

    Hvem vet).

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

    Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

    (Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

    Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

    Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

    Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

    (Selv om han håndverkeren som dukka opp.

    Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

    Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

    Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

    Så det var ikke som i Oslo, liksom.

    For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

    Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

    For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

    (Ved fryserne osv., da).

    For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

    Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

    For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

    Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

    For når betjeningen stod og rydda hyller.

    Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

    (Som kom med handlevogna si, da).

    Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

    Hvis jeg skal være helt ærlig.

    (Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

    Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

    Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

    Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

    Og mye mer da.

    Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

    Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

    Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

    Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

    At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

    Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

    Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    (Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

    Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

    Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

    (Noe sånt).

    Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

    (Må jeg vel innrømme).

    Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

    Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

    Det veit jeg ikke.

    Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

    Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 115: Butikksjefmøtene på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus

    Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

    På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

    (Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

    Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

    Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

    Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Altså våren 2001).

    Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede  plakater, da.

    Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

    Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

    Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

    Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

    Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

    Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

    Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

    Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

    Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

    For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

    (Altså cirka fem år før det her møtet).

    Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

    Så dette med hånd-tusjede plakater.

    Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

    Men da svarte Steinar Ohr det.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

    At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

    Men det kunne jo ikke jeg vite.

    For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

    Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

    Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

    Og så fikk jeg klage på det.

    Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

    Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

    Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

    For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

    Selv om varen ikke kunne skaffes.

    Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

    Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

    Så lønner det seg å reklamere, da.

    Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her.

    Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

    Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

    Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

    Hvor Kjell var butikksjef, da.

    Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

    For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

    Fra et dataprogram, da.

    (Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    At det systemet fungerte bra, da.

    (For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).


    Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.


    Noe sånt).

    Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

    De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

    Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

    At hu hørte på meg, da.

    Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

    Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

    Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

    (Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

    Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

    Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

    Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

    For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

    Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

    Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

    For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

    (Tørr jeg nesten å påstå).

    Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

    Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

    Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

    Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

    Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

    Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

    (Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

    Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

    (Noe sånt).

    Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

    Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

    Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

    Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

    Og da er en prosent 750 kroner.

    Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

    (Noe sånt).

    Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

    Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

    At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

    Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

    (Kan det nesten virke som, for meg).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 114: Julebordet 2001

    Julebordet 2001, det var jo selvfølgelig etter 11. september.

    Jeg husker at jeg var på jobb, på Rimi Langhus, på 11. september.

    Og jeg overhørte at en litt sjokkert, (må man vel si), Kjetil Furuseth, (som var og handla i butikken), sa til ei kassadame, (som muligens var Ingunn Sørlie vel), at det var noe med ‘Pentagon også’.

    (Noe sånt).

    Så jeg skjønte at noe veldig rart hadde skjedd, da.

    Og jeg gikk da ned på spiserommet og satt på radioen, (husker jeg).

    Og jeg jobba vel tidligvakt den dagen, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at på toget, på vei tilbake, til Oslo.

    (For det var noe feil med bilen min, på den her tida, da.

    Så den var nok på verksted, eller noe sånt, da).

    Så sendte jeg noen tekstmeldinger, til Tosh aka. Thorstein Bjørnstad, (fra #blablabla), og han kunne bekrefte det, at det var noen helt ville ting, som hadde skjedd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en parabolantenne, (samt blant annet en ny TV og ny forsterker), for noen av pengene, som jeg hadde fått, etter at mora mi døde.

    Så jeg satt jo på CNN, da jeg kom hjem fra jobb, på 11. september.

    Og jeg hadde jo også Sky News, (var det vel), og TVN, (eller noe), begynte å vise FOX News, istedet  for sine egne programmer, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg zappet jo mellom 3-4 engelskspråklige nyhetskanaler, da.

    Og jeg hadde jo digital parabol.

    Og jeg hadde kobla TV-en, (som var en Grundig 28-tommers stereo-TV, som jeg hadde kjøpt på tilbud, for 3900 og noe vel, på Elkjøp på Carl Berner), til stereoanlegget, da.

    Så jeg fikk jo skikkelig med meg hva som hadde skjedd, under terroristangrepene, på 11. september, i den lille Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Og jeg husker også at en av de amerikanske nyhetskanalene, (muligens CNN), kom med et rykte, som vel har forsvunnet litt, seinere.

    Nemlig at noen hadde sett at noen Mossad-agenter, hadde stått på en bakketopp, litt unna World Trade Center, og filmet da flyene fløy inn i skyskraperne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julebordet 2001, det skulle være i LO sin festsal, (var det vel), ved Youngstorget.

    Og det var på samme måte som de fleste andre årene, som jeg jobba, i Rimi.

    At en ‘haug’ av butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

    Og hvem som hadde kommet på den ideen, å ha julebordet, i LO sin festsal.

    (Hvor jeg forresten hadde vært før.

    Siden NHI arrangerte eksamenene sine der, det siste året, som jeg studerte der.

    Nemlig studieåret 1991/92, vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men vi på Rimi Langhus, vi hadde vel fått en faks da, om det her julebordet.

    Og så hadde vi bare slengt oss på det, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det.

    At jeg prøvde å få med min fetter Øystein Olsen, fra Son.

    Til å bli med, på det her julebordet, da.

    For jeg syntes jo fortsatt det, at han var en litt nerdete figur da, (for å si det sånn).

    (Så jeg tenkte at det kanskje hadde vært bra for han, å få vært med, på noe julebord og sånn, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg prata med Øystein Olsen, om det her julebordet, da.

    Så sa Øystein Olsen noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

    (Med en stemme og uttrykksmåte, som vel kanskje kunne minne litt om den måten, som hans storebror Ove, prata på, da.

    De prata liksom med korte setninger, da.

    Og ganske raskt, vel.

    Noe sånt).

    Og Øystein Olsen, han sa da det.

    At han kunne godt være med på det her julebordet.

    Men bare hvis jeg møtte han utafor Rimi Langhus, da.

    Så jeg måtte jo da ta toget ut til Langhus, (i julebord-antrekk), da.

    Og så møte Øystein Olsen, utafor Rimi Langhus, da.

    (Hvor han hadde kjørt til, med sin fars Gelendewagen, vel).

    Og så dra med han bort til assistent Sølvi Berget sitt hus, hvor Rimi Langhus-folka, hadde et slags vorspiel da, før julebordet.

    Og så sitte på i en maxi-taxi, (eller noe sånt), tilbake igjen, inn til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på det vorspielet, hjemme hos assistent Sølvi Berget der.

    (Som vel muligens hadde jobblørdag.

    Men ‘gubben’ hennes hadde vel kontrollen der, vel.

    Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så satt jeg bare i sofaen, i stua der, og så dum ut, da.

    Men ei kassadame, (muligens Ingvill Storø), spurte meg vel om hvorfor hadde jeg dratt ut til Langhus, på fridagen min, da.

    Og da måtte jeg vel si det, at jeg bare skulle møte Øystein Olsen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, at Øystein Olsen, han dreiv og komponerte noe slags techno-musikk, på PC-en sin, hjemme på gutterommet sitt, (hvis det ikke var på biblioteket til onkel Runar da), i Son.

    Og Øystein Olsen, han hadde tatt med seg en CD, (eller noe sånt), med den techno-musikken sin på, da.

    For å la Trond Berget få høre på den musikken han hadde komponert, da.

    Men da jeg også prøvde å følge etter Trond Berget og Øystein Olsen, inn på rommet, til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

    Så fikk jeg ikke lov, til å bli med inn, på rommet til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

    Av Øystein Olsen da, som ikke likte at jeg også ville høre på musikken hans, da.

    (Som han sikkert hadde prata om, en av de gangene, som jeg kjørte han hjem fra jobben, eller noe sånt, vel).

    Av en eller annen grunn.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men så kjenner jeg jo heller ikke han fetteren min, Øystein Olsen, noe særlig bra.

    For jeg er en god del år eldre enn han, da.

    Og jeg hadde mest med onkel Runar og dem å gjøre, på den tida, som jeg pleide å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.

    Og det var på begynnelsen av 80-tallet, da.

    Og på den tida, så var Øystein Olsen bare en liten snørrunge, da.

    Og knapt nok det.

    Så jeg kjente Øystein Olsen sine tre eldre søsken.

    (Nemlig Ove, Heidi og Susanne).

    Litt bedre enn jeg kjente Øystein Olsen, da.

    For å si det sånn.

    (Selv om jeg heller ikke kjenner Susanne så bra, egentlig.

    For hu er jo også en god del år yngre, enn meg, da.

    Og hu ble konfirmert, (husker jeg), da jeg var i Geværkompaniet.

    Og da var jeg 22 år.

    Så Susanne er vel sju-åtte år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

    Så Øystein er vel cirka ti år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

    Og Heidi er cirka like gammel som min fetter Tommy.

    Begge de er vel født i 1975, (mener jeg å huske).

    Så Heidi er fem år yngre enn meg, da.

    Og Ove, er vel cirka midt mellom meg og Heidi, (mener jeg å huske).

    Så Ove er vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg en gang prata med bestemor Ågot, om de andre barnebarna, til bestemor Ågot, da.

    Noe bestemor Ågot ville prate om, da.

    Og da sa bestemor Ågot det, at min kusine Lene, (som er et halvt år yngre enn meg, vel).

    Var døv, da.

    Og da svarte jeg vel det, (for jeg var vel fire-fem år, på den her tida, vel).

    At Ove også var døv, da.

    For han prata ikke noe han heller, da.

    Men da sa bestemor Ågot det, at Ove ikke var døv, da.

    Han hadde bare ikke begynt å prate så mye ennå, da.

    Noe sånt).

    Så min fetter Øystein Olsen, han var nesten litt som en gåte for meg da, (må jeg vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi kom fram til LO-bygget, (var det vel), der.

    Så husker jeg det, at jeg måtte på dass, da.

    For jeg hadde vel drukket noen øl, ute i Langhus der, da.

    Og inne på dassen der.

    Der var min tidligere distriktsjef PØF, da.

    Og han skulle hilse, og sånn, da.

    (Inne på dass!).

    Og han sa det, at hvis jeg trengte en jobb en gang, så måtte jeg bare si fra.

    (Noe sånt.

    Muligens på grunn av alle de problemene, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Og som han PØF hadde skapt da, må man vel si.

    Siden han liksom hadde programmert meg, da.

    Før jeg begynte der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det neste jeg husker, fra det her julebordet.

    Det var at Øystein Olsen og jeg.

    Vi hadde gått fra Rimi Langhus-bordet, (inne i festsalen til LO, i andre etasjen der), da.

    Og så stod vi i baren, like ved trappa opp fra første etasje der, da.

    Samtidig med at min forrige butikk, Rimi Kalbakken, dukka opp der, da.

    Og jeg hilste jo på alle de kjente medarbeiderne mine, fra et drøyt halvår tidligere, da.

    Men Bimbo-Monika, hu sa bare: ‘Å nei, ikke prøv deg’, (eller noe sånt).

    Når jeg bare nikka og sa hei, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så hva det var som gikk av henne, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Og da Bimbo-Cecilie dukka opp der.

    Så spurte jeg henne: ‘Går det bra med deg, eller?’.

    Og det var på grunn av den episoden, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

    Nemlig at det virka som at hu nesten ble holdt som en fange da, (av en eller annen).

    Siden hu syntes at det var så gildt, å gå på McDonalds, da.

    Enda hu jobba flere ganger i uka, (og vel burde ha råd til det liksom), da.

    Og hu Bimbo-Cecilie, hu hadde jo også sagt det, på et personalmøte, på Rimi Kalbakken.

    At hu likte at Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, satt og så på henne, (med lyset av), inne på kontoret der, da.

    Siden hu var ‘blond’, da.

    (Som hu sa).

    Så jeg lurte litt på hva det var som foregikk rundt henne da, (for å si det sånn).

    Så derfor så spurte jeg henne, (mens jeg var litt pussa da), om det gikk bra med henne.

    For jeg var ikke helt overbevist om at alt stod bra til, der i gården, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her igjen.

    Så husker jeg det.

    At noen prikket meg veldig hardt, (gjentatte ganger), på skulderen, mens jeg stod ved bardisken der, (sammen med Øystein Olsen vel), for å bestille meg en ny halvliter, (eller noe sånt), da.

    Og da, så var jeg litt pussa, da.

    Og jeg trodde vel at det var noen fra Rimi Langhus som tulla, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg bare tok armen min bak ryggen, (for jeg ble så irritert), da.

    (Uten å se hvem det var, som prikka meg så hardt, på skulderen, da).

    Og så tok jeg tak i skulderen på vedkommende ‘prikker’, da.

    (Fortsatt uten å snu meg, for å se hvem det var).

    Og snudde jeg meg, da.

    Og så var det Kjetil Prestegarden!

    (Han som hadde vært i strupen på meg, fra dag en, som assistent, på Rimi Kalbakken.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men da bare snudde jeg meg raskt tilbake igjen, mot bardisken, (husker jeg).

    For jeg var så lei av Kjetil Prestegarden, da.

    Så jeg orka ikke å prate noe med han.

    (Hvis jeg ikke måtte det, liksom).

    Og jeg syntes også at han var så uhøflig, da.

    For å prikke noen så hardt, gjentatte ganger, på skulderen.

    Hvor hører det hjemme, liksom.

    Nei, det var dårlig folkeskikk, (som ikke hørte hjemme noen steder), mente vel jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et butikksjefmøte, på Sinsen, (var det vel).

    (Ikke så lenge etter det her, da).

    Så var det noen som sa det, at PØF hadde måttet slå ned Kjetil Prestegarden, (på det her julebordet da), mener jeg å huske.

    Så hva det var som skjedde utover kvelden der.

    Det lurer jeg litt på, da.

    For da satt jeg for det meste ganske pent ved Rimi Langhus-bordet der, da.

    I mellom Øystein Olsen og Sølvi Berget, vel.

    Ut på den venstre sida, av bordet vårt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter maten der, (må det vel ha vært).

    Så begynte låseansvarlig Kjetil Furuseth, og en god del av de andre Rimi Langhus-folka, (som satt ved bordet der da), å synge en sånn sang, som var populær, på den her tida.

    Om assistent Sølvi Berget, da.

    Og da sang de sånn her, husker jeg:

    ‘Oh Sølvi, Sølvi.

    I wanna know.

    Will you be my girl’.

    (Noe sånt).

    Og de sang også om meg noen ganger, da.

    (Så noen av de gutta var kanskje homser).

    Og da sang de sånn her, da:

    ‘Oh Erik, Erik.

    I wanna know.

    Will you be my man’.

    (Noe sånt).

    Så de Rimi Langhus-folka, de lagde nok mest leven der, (av alle butikkene), tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og litt seinere ut på kvelden.

    Så dukka det plutselig opp tre veldig vakre og unge Rimi Oppegård-jenter, (eller noe sånn), da.

    Som satt seg ned, rett ovenfor Øystein Olsen og meg, da.

    (Ved Rimi Langhus-bordet der, da).

    Og de julebord-jentene, de var jo kjempepene, da.

    Men jeg var litt redd for at assistent Sølvi Berget, (som satt ved min høyre side, vel).

    Skulle klikke, da.

    Hvis jeg prata med de her julebord-damene.

    Siden de var så unge, da.

    Og min fetter Øystein Olsen, som satt til venstre for meg.

    Han er jo cirka ti år yngre enn meg, da.

    Så jeg tenkte vel det, at de her julebord-damene, var mer på hans alder, da.

    Så jeg trodde nok det, at Øystein Olsen, kanskje ville begynne å prate med de, da.

    Men det gjorde han ikke, da.

    Og de her Rimi Oppegård-jentene, (eller hva de var).

    De begynte jo å fnise da, (husker jeg).

    Og ‘babla’ om Eivind (Danielsen) da, (var det vel).

    (Av en eller annen grunn).

    Som de tydeligvis visste hvem var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter der her igjen.

    (Etter midnatt vel.

    Og like før musikken slutta, vel).

    Så begynte lagerhjelp Trond Berget å bable om at han skulle skaffe meg dame, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg trodde jo at det her bare var noe tull, da.

    Så jeg ble med på å skøye litt, da.

    Og så sa vel Trond Berget det, (tror jeg).

    At jeg måtte gå bort til dansegulvet der, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg ble med på den her tullinga, da.

    Og gikk bort ‘borti der’, da.

    Og der fant jeg plutselig en pen dame, ute på dansegulvet da, (husker jeg).

    Som jeg begynte å danse med, da.

    Og jeg syntes at det var noe kjent med henne.

    Så jeg spurte henne om det var Ragnhild, (fra Sørlandet), da.

    (Hu som søstera til hadde hatt sex med Alex Rosen.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det var det da, viste det seg.

    Og hu jobba på den her tida, på Rimi Hegdehaugsveien, (fortalte hu vel).

    Men da vi var ferdige med å danse.

    Så ville hu ikke preike noe mer, da.

    Da bare gikk hu bort til noen andre Rimi-folk der, da.

    Og de liksom sperret for meg da, (må jeg vel nesten si).

    Så jeg fikk ikke prata så mye med hu Ragnhild fra Sørlandet der, da.

    Og om Trond Berget egentlig hadde noe med at jeg møtte Ragnhild fra Sørlandet der, å gjøre.

    Det veit jeg ikke.

    Men det virka litt rart det her da, (må jeg si).

    For jeg trodde først at det her bare var noe tull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg møtte også to andre tidligere ‘undersåtter’ der, (husker jeg).

    Mens jeg stod i baren der, da.

    Og det var Wenche Berntsen, som på den her tida, jobba som assistent, på Rimi Manglerud, vel.

    (Noe sånt).

    Og Jørn fra Helgeroa.

    Som på den her tida jobba som låseansvarlig, (var det vel), på den store Rimi-butikken, (eller om det var en ICA-butikk), på Ullevål, (ved Ringveien der), da.

    Og han Jørn fra Helgeroa, han kjente jeg først ikke igjen, husker jeg.

    For han er ganske høy, da.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat ventet å treffe han der, heller.

    Mens Wenche Berntsen er enklere å kjenne igjen, med sitt ganske lange, lyse hår, da.

    (Og Jørn fra Helgeroa, han jobba jo ikke heltid i Rimi heller, da).

    Men hu så vel litt rart på meg, når jeg ikke kjente igjen han Jørn fra Helgeroa, med en gang, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her julebordet, så skulle vel Øystein Olsen og jeg, ut på byen, (mener jeg å huske).

    For Øystein Olsen skulle vel ligge over, på en sofa, (som jeg hadde funnet nede i kjelleren, på Rimi-bygget vel).

    (Noe sånt).

    Og like etter at vi hadde gått ut av LO-bygget, (på Youngstorget), der.

    Så husker jeg at jeg gikk ved siden av låseansvarlig Kjetil Furuseth, da.

    Og at jeg begynte å prate noe fyllepreik til han, om at han var en kjekk ung mann, som sikkert hadde god drag på damene da, (eller noe sånt).

    (Jeg var drita full, så jeg bare sa noe greier, da.

    Jeg hadde kanskje dansa for mye med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    Det er mulig).

    Og mens Kjetil Furuseth og jeg, preika der.

    (Og mens Øystein Olsen sikkert var like i nærheten, vel).

    Så dukka tidligere butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, opp der, da.

    Han hastet forbi oss, mens han drasset på en pur ung, (og vakker), tenåringsjente da, (husker jeg).

    Som han sikkert hadde ‘bortført’, (eller noe sånt), fra en eller annen Rimi, da.

    (Kunne det nesten virke som, ihvertfall.

    Uten at jeg kan si sikkert hva som foregikk.

    For jeg hadde aldri sett hu unge dama før, (for å si det sånn).

    Ikke som jeg kunne huske, ihvertfall).

    Og da sa Kjetil Furuseth hei til han eks-butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Så de to kara, de kjente hverandre da, (skjønte jeg).

    Noe jeg ikke visste fra før, da.

    (Men han butikksjef Kenneth, han har vel jobba på Rimi Kolbotn, tror jeg.

    Og Kolbotn, det er ligger vel på grensa mellom Oslo og Follo, vel.

    Og ikke så utrolig langt unna Langhus, da.

    Så det var kanskje derfor at de to kara, (Kjetil Furuseth og eks-butikksjef Kenneth), kjente hverandre, fra før.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den byturen, til Øystein Olsen og meg.

    Den tok ikke helt av, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje fordi at vi hadde på oss dress og sånn, da.

    Hvem vet).

    Jeg mener å huske det, at Øystein Olsen og meg.

    Vi satt inne på en hamburgerrestaurant, (eller noe sånt), i Lille Grensen der.

    (Selv om jeg kan huske litt feil, siden jeg var ganske full, vel).

    Og da, så sa plutselig ei ung dame der, til meg.

    At: ‘Gå hjem og legg deg du’, (eller noe sånt).

    Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    For jeg hadde jo aldri sett hu unge dama før, engang.

    Så hvorfor hu bare prata sånn personlig, (må man vel si), til meg, det veit jeg.

    Men jeg så nok ganske trøtt og sliten ut, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så formen, den kan nok ikke ha vært helt på topp.

    Siden hu ukjente dama dreiv og babla sånn til meg, da.

    Og Øystein Olsen, han lå vel muligens over, hjemme oss meg.

    Hvis han ikke gjorde sånn som sin storebror Ove pleide å gjøre, noen ganger, da.

    Når han og jeg var ute på byen.

    (Før han flytta til Oslo, da).

    At han bare tok det første toget hjem til Son, (eller noe sånt), da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvis jeg skal være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Det her er Ingunn, (fra Min Bok 5), som har gått i klasse med Martin Andresen

    ingunn martin andresen

    http://www.facebook.com/ingunnboele

    , , ,

  • Det her er Espen Karlsson, fra Min Bok 5

    espen karlsson min bok 5

    http://www.facebook.com/espen.karlsson

    , ,