Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 113: Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag
Etter at jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, i et par måneder, vel.
(Noe sånt).
Så dukka det opp en hel ‘bøling’, av Rimi Langhus-gutter, og spurte meg, mens jeg satt på kontoret, og regna lønninger, (eller noe sånt), vel.
Om vi på Rimi Langhus kunne ha vårt eget bedriftsfotball-lag, da.
Og jeg hadde jo vært med, å spille, en kamp, for et Rimi bedriftsfotball-lag, i Vollsløkka-hallen, (eller om det heter Skeid-hallen), i 1993, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4.
Og jeg var jo også med Magne Winnem, og spilte bedriftsfotball, for IT Akademiet, (hvor jeg jo også hadde dratt med låseansvarlig Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus), som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.
Så jeg var ikke helt avvisende, til den her ideen, da.
Hvis Rimi Langhus-gutta så gjerne ville ha et bedriftsfotball-lag, så kunne jeg vel høre om det var mulig å få til, liksom.
Men, jeg var jo overarbeidet, fra Rimi Kalbakken-tida.
Og jeg hadde jo egentlig nok å gjøre, fra før, på Rimi Langhus, (og ellers), syntes jeg.
(Jeg var jo også op på #quiz-show, (på irc), og sånn, da.
Og jeg hadde jo også min egen chattekanal, (på irc), som het #blablabla, da.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg sa det, at jeg kunne ringe Rimi’s hovedkontor, (på Sinsen), og høre, om vi kunne få ha et bedriftsfotball-lag, da.
Hvis en av Rimi Langhus-gutta, tok på seg det ansvaret, å drive den her fotball-klubben, (eller hva man skal kalle det), da.
Og da sa Jokke det, at han kunne ta på seg det her ansvaret, da.
Og han var vel bare søtten år gammel, på den her tida, vel.
Men, på Rimi Langhus, så jobba jo også, (blant annet), Morten Saksgård, som hadde fått lov til å bli verneombud, da han bare var femten år gammel, av trainee-butikksjef Thomas, et par år, før jeg begynte å jobbe der, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Jokke å være fotball-ansvarlig.
Selv om han var under atten år, da.
Siden det jo var en tradisjon, på Rimi Langhus, (startet av trainee-butikksjef Thomas).
Å la tenåringene der få ha ansvar, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tok en telefon, inn til Hakon sitt hovedkontor da, (på Sinsen).
Og fikk snakke med en eller annen der, (som jeg ikke husker navnet på nå), da.
Men som var Hakon sin ansvarlige, for idrett da, (må det vel ha vært).
Og jeg forklarte vel først det, at jeg hadde vært med å spille en kamp, for det bedriftsfotball-laget, som Rimi hadde, i Oslo, rundt 1993, da.
Så jeg lurte på om vi kunne få ha et sånt bedriftsfotball-lag, ute i Langhus også, da.
Og han idrettsansvarlige, han sa at det var greit, at vi starta opp et sånt fotball-lag, da.
Og vi fikk vel også noen drakter, (som jeg ikke husker helt fargen på nå), sendt i posten, fra Rimi sitt hovedkontor, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det ble også sånn, at Rimi Langhus, sponset en halvliter brus, på hver spiller, som var med, og spilte, de her kampene, da.
(Hadde jeg vel gått med på, da).
Og da var det sånn, at de som jobba, på Rimi Langhus.
De var så glade, i iste, da.
(Av merke Lipton, vel).
Så de tok med seg bare iste da, på de her kampene, som vi spilte.
(Av en eller annen grunn).
Så det skeia ut litt, da.
For de halvliterne med iste, de var mye dyrere, enn halvlitere med brus, da.
Og det var jo liksom et stress, når vi skulle dra, på de her kampene, da.
Og det var jo sånn på varetellinger, i Rimi, at de ansatte fikk ihvertfall en brus hver, da.
Men om man skulle skille mellom brus og iste, (som var en ny vare vel, på den her tida).
Det var ikke noe jeg begynte å liksom ‘arrestere’ folk for da, (for å si det sånn).
For det hadde nemlig stått i Rimi-nytt, (husker jeg), på den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.
At butikksjefene liksom ikke skulle være som politi, rundt om i butikkene, da.
Noe som jeg vel ikke hadde hørt før.
Men som jeg vel begynte å tenkte litt over, (etter at jeg hadde lest om det her i Rimi-nytt), da.
For det var vel ikke vanlig, at sånne befalinger, dukka opp, i Rimi-nytt, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var vel ikke så lett, for meg, (som butikksjef), å hanskes, med den her bølingen, da.
I det maset som var, før vi skulle kjøre, til kampene, da.
Og Jokke, han befant seg, så godt som alltid, i par, med Trond Berget, (på jobben), da.
Og disse to kara, de satt som oftest nede på spiserommet, da.
Så det var ikke sånn at jeg fikk snakka noe med Jokke, om det her fotball-laget, da.
Så hvordan han gjorde ditt og datt, det veit jeg ikke.
Men det var jo også avtalen, at Jokke skulle ordne med alt det her selv, da.
(Siden jeg egentlig hadde nok å gjøre, fra før, da).
Så Jokke holdt sin del av den avtalen da, (må jeg si).
(Om at han skulle ta på seg ansvaret for det her bedriftsfotball-laget, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det ble også sånn.
At jeg ble med å spille, på mange av de her kampene, (det året jeg jobba som butikksjef der), da.
Selv om jeg var reserve en god del, (må jeg innrømme).
For mange av de som spilte på Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag.
(Det vil si spillere som Kjetil Furuset, Eivind Danielsen, Anders Berle, Espen Kristiansen og David Ulriksen).
De spilte også fotball, på ‘vanlige’ fotball-lag, da.
(Espen Kristiansen spilte vel for eksempel på Follo sitt A-lag eller junior-lag, tror jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil, da).
Så det var mulig at de da ikke samtidig hadde lov til å spille, på et bedriftsfotball-lag, da.
Men det kunne nesten ikke jeg drive å surre med, (syntes jeg).
For jeg hadde egentlig nok med å drive butikken, da.
Og de reglene, for bedriftsfotball-lag, de har jeg egentlig aldri lært, da.
Selv om jeg må innrømme det, at jeg overhørte noe av det som Kjetil Furuseth og andre på laget, prata om, når det gjaldt den her fotballen, da.
Og utifra det, så virka det sånn for meg, at de som spilte på Follo osv., ikke samtidig hadde ‘lov’ til å spille, på Rimi Langhus, da.
Men vi hadde jo så få folk, på Rimi Langhus.
Så det er mulig at de hadde lov likevel, da.
Det er mulig.
Og dette her var jo bare bedriftsfotball, (tenkte vel jeg).
(Hvis jeg skal være ærlig).
Så jeg tok ikke det her så alvorlig, da.
For det her var jo ikke fotball-VM liksom da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo Jokke som var ansvarlig, for det her fotball-laget, så.
Så det var egentlig ikke min jobb, å blande meg opp i, hvordan han dreiv det her fotball-laget.
(Må jeg vel si).
På samme måte som at det ikke var min jobb, å blande meg opp i, hvordan verneombud Morten Saksgård, gjorde jobben sin, (som verneombud), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjelder fotballkampene, så husker jeg at jeg kjørte Sierra-en min, til den første av de, vel.
Og det var i Ski, (eller noe sånt), vel.
Jeg lurer på om det var kampen, mot Follo Taxi.
Jeg spilte forsvar en del, (når jeg ikke var reserve da), i kampen mot Follo Taxi, (husker jeg).
Og jeg husker at jeg var høyre-back.
Og på vår venstre side, så kom en taxisjåfør dundrende, (aleine), da.
Som må ha sluppet forbi en Rimi Langhus-forsvarer, da
Og jeg stilte meg da bak keeperen, (som var David Ulriksen muligens), da.
For å liksom prøve å stoppe skuddet, som jeg forsto at nok ville komme, da.
Og skuddet, det var hardt, så keeperen nådde ikke fram, til ballen, da.
Men jeg rakk såvidt å få opp beinet mitt, sånn at ballen gikk i tverrliggeren, da.
Og så heada jeg ballen over tverrliggeren, når ballen falt ned igjen, da.
(I tilfelle noen drosjesjåfører kom stormende, bak ryggen min, da).
Så jeg redda et mål ihvertfall da, som spiller, på Rimi Langhus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så skulle vi spille, ute i Greverud, (eller ihvertfall et sted, som ligger ved en togstasjon, cirka midt mellom Oslo og Ski), da.
Og da, så hadde jeg vaska joggebuksa mi, nede i vaskekjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).
For jeg spilte jo kamper for IT-akademiet også, på den her tida.
Så jeg måtte nok vaske fotballtøyet mitt ganske ofte, da.
Og da jeg skulle dra, for å spille fotball, på Greverud der, (eller hvor det var igjen).
Så så jeg at noen hadde tatt ut den grå joggebuksa mi, av tørketrommelen, (eller noe sånt), da.
Og lagt den oppå en vaskemaskin, (eller noe sånt), i vaskekjelleren, da.
Og jeg måtte vel ta toget, til det her stedet, (mener jeg å huske).
For det var ofte noe feil med bilen min, (på den her tida også), da.
Og da jeg tok på meg, den her joggebuksa, da.
Så merka jeg det, at det ikke var min joggebukse, da.
For noen hadde lurt meg, (må jeg vel si), nede i vaskekjelleren der, da.
Så den joggabuksa, den var alt for trang, da.
Så jeg kunne nesten ikke bevege meg, ute på banen der, da.
Så jeg ble byttet ut, etter bare noen få minutter, da.
Og jeg satt så det meste av kampen der, og chatta med hu Christina Brynteson, (som var ei ‘håndball-venninne’ av Anders Karlsson og Ingvill Storø), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider i kassa, like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også en bortekamp, mot Ås Landbrukshøyskole.
De hadde så fint gress der, så man kunne nesten merke det, at vi spilte mot Landbrukshøyskolen, (husker jeg).
Og der, så løp jeg over cirka halve banen, (mot slutten av kampen), og redda en målsjanse, (husker jeg).
Og Espen Karlsson, (han som kanskje kunne minne litt om Eric Cartman, i South Park), han scorte et mål da, (husker jeg).
Noe som var litt overraskende, vel.
For han spilte vel ikke akkurat på A-laget til Follo, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette laget, de hadde visst dratt ned på en fotballturnering, på Sørlandet, ikke så lenge etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.
(For jeg begynte å studere, på en Bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002).
Og da vant de visst hele turneringen, da.
(Eller om de kom på andre plass).
Husker jeg, at jeg fikk høre, en god stund etter det her, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Til og fra den kampen, mot Landbrukshøyskolen, i Ås.
(Må det vel ha vært).
Så satt jeg vel på med Eivind Danielsen, (mener jeg å huske).
(Hvis ikke det var til en annen kamp, da).
Og han kjørte som et svin, (husker jeg).
Og det overrasket meg, husker jeg.
For han hadde vel ikke hatt lappen så lenge, (tror jeg).
(Siden han bare var 18-19 år, på den her tida, vel).
Men han kjørte skikkelig rått, da.
Men han hadde kanskje en bil, som hadde bra forstilling, (eller noe sånt).
Det er mulig.
Og etter denne kampen, (må det vel ha vært).
Så slapp Eivind Danielsen, (var det vel), meg av, ved togstasjonen, i Ski der, da.
Og da syntes jeg faktisk at jeg så hu Aziza, (heltidsmedarbeider i kassa), fra Rimi Kalbakken, der.
På Ski togstasjon.
Men det er mulig at jeg så syner, da.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Mer om kommunikasjon
Gmail – Angående vår kommunikasjon 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Angående vår kommunikasjon
Erik Ribsskog<eribsskog@gmail.com>
Wed, Oct 31, 2012 at 6:13 PMTo:
Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>, Jorunn Frosch <jorunn.frosch@googlemail.com>Cc:
she@topdanmark.dk, “Nils G. Bartholdy” <ngb@ra.sa.dk>Hei,
jeg har jo jobbet som butikksjef, i Rimi, i Norge, og i den anledning, så var jeg på videregående kurs, for butikksjefer, (var det vel), på ICA’s hovedkontor, i Oslo, i 2001.(Som jeg nå har tenkt på, siden jeg har kommet til år 2001, i mine memoar-bøker).
Og der lærte vi om kommunikasjon.At det finnes en avsender, mottager og et budskap.Når det gjelder deres budskap, så må jeg nesten sette et lite spørsmålstegn, ved det.
Jeg selv har jo Facebook-side, LinkedIn, Twitter, nettsted og blogg.
Har dere noe lignende, som kan vise mer om hvem avsender er for deres budskap?På forhånd takk for eventuell hjelp!
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor
Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.
Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.
Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).
For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.
Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.
Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.
Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.
Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.
(For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.
For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.
Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.
Og ikke jobbe i butikk.
Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).
Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.
(For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).
At det ikke var så farlig med det kursbeviset.
Så det kunne bare ligge der.
(På Rimi Karlsrud, da).
Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).
Men det var ikke jeg helt enig, da.
For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.
Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.
For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.
Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).
Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.
For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.
Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.
Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.
Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).
At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.
For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.
Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.
(Noe sånt).
Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.
Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.
Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).
Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.
Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.
Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.
Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.
Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).
Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).
Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).
Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.
Så når det gjaldt kommunikasjon.
Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.
Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.
(Noe sånt).
Så hvis dette ble surret med.
Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.
Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.
Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.
(Noe sånt).
Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.
(Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.
Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.
(Noe sånt).
Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.
(Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).
Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).
Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).
Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.
(Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.
Det er mulig).
Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
At jeg ville ut av Rimi, da.
På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.
(Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.
Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.
Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.
Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.
(Noe sånt).
Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.
Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.
(Det var i den duren der, liksom).
For det var visst lov, da.
Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var personvern-loven, da.
Noe sånt).
Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.
Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.
(Noe sånt).
Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.
For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.
(Under butikksjef Cille der).
Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.
Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.
Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.
For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.
Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.
Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.
(Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).
Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.
For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.
Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.
Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.
Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.
Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.
Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.
(Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).
Noe som kanskje høres litt rart ut.
Men det var visst sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter disse to kursene/kursdagene.
Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).
Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.
Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.
Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.
(Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).
Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 111: Enda mer fra Rimi Langhus
På Rimi Langhus, så var det litt ‘mangelvare’ på folk, etter at de to ‘horene’, (eller hva de var), til trainee-butikksjef Thomas, (fra Bøleråsen), hadde slutta.
Men søstera mi Pia, hu fortalte meg det, (muligens på vei tilbake fra tante Ellen sin femtiårsdag, i Nevlunghavn), at onkel Runar sin yngste sønn, Øystein, var arbeidsledig, da.
(Etter visstnok å ha studert på IT-akademiet.
Hvor jo Magne Winnem jobba.
Og jeg jo var med å spille bedriftsfotball, da.
Men jeg fikk aldri spurt Magne Winnem om han kjente Øystein Olsen.
For Magne Winnem, han var aldri på #blablabla, for eksempel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så enten, så ringte jeg han Øystein selv, eller så fikk jeg Pia til å ringe.
Og så dukka han Øystein opp, på Rimi Langhus, da.
Med den Mercedes Gelendewagen, som faren min, hadde sklidd baklengs ned veien opp til Birkebeiner-hytta, på Sand med, (før Øystein ble født), på begynnelsen av 80-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lærte opp han Øystein Olsen selv, i kassa, på Rimi Langhus der, da.
Og han Øystein, han ble litt sur, (husker jeg).
Da jeg sa til han det, at han måtte si ‘takk’ og ‘versågod’, til kundene, som handla, på Rimi Langhus, da.
For det likte han ikke, (husker jeg).
Så Øystein Olsen, han var nok ikke så utadvendt, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Men jeg kjente ikke han Øystein Olsen så utrolig bra, da.
Jeg hadde vel bare prata møtt han, et par ganger, etter at han hadde lært å prate, (tror jeg)..
Og det var vel sommeren 1990.
(Da jeg var på besøk hos onkel Runar og dem, i Son, i en uke, eller noe sånt, vel).
Og på det slektstreffet, i Son, i romjula 1997, (var det vel).
Da de liksom skulle innvie det svømmebassenget, som dem hadde ‘fabla’ om, siden 70-tallet omtrent, da)
Og det var vel derfor, at jeg også trodde det, at han kanskje kunne ha godt av, å jobbe litt i butikk, da.
Så ble han kanskje litt mer utadvendt, da.
(Og litt mindre nerdete kanskje, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Øystein Olsen noen ganger kom seg på jobb, ved å ta tog, (fra Sonsveien togstasjon), vel.
(Han måtte vel muligens bytte tog i Ski, hvis jeg skjønte det riktig).
Og det var et stykke, mellom Langhus og Son, fant jeg ut.
(Selv om begge disse stedene ligger i Follo, da).
For jeg kjørte Øystein Olsen hjem fra jobben, et par ganger, da vi begge jobba seinvakt, da.
Og da ville han ikke at jeg skulle kjøre han helt fram til den store villaen deres, i Isdamveien, (husker jeg).
Men han ba meg om å slippe han av like ved der jeg hadde prøvd å tagge hakekors, (i mangel av andre ideer), inni et fraflytta hus, i starten av Isdamveien der, på midten av 80-tallet, da.
(For jeg ble liksom presset, av Ove og onkel Runar, til å begynne med grafitti, da.
Og jeg kjøpte ikke noen sprayboks, på en Sverige-tur, som faren min og onkel Runar dro med Ove og meg på, da.
(For jeg syntes vel at kinaputter var artigere, på den her tida).
Men da ga onkel Runar meg penger, for å kjøpe en sprayboks, (til meg selv), som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å kjøpe da, husker jeg.
(Så jeg måtte gå inn i den butikken, i Strømstad vel, enda en gang, da).
For grafitti, det var mer en Follo-ting, enn en Berger-ting, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte Øystein Olsen, hjem fra Rimi Langhus, så kjørte jeg også en tur ned til havna, i Son der, da.
(Etter å først ha sluppet av Øystein Olsen, da).
Og jeg kikka litt på båtene og sånn der, da.
Noe jeg hadde gjort mange ganger før, under oppveksten, da.
For jeg var ganske ofte med faren min, de to-tre åra, (eller hva det var igjen), som han dreiv og bygde, på det store huset, til onkel Runar, i Son, (på 80-tallet), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Langhus, så jobba det også ei håndball-dame, (var hu vel), som het Ingvill Storø, forresten.
Og hu bodde rett over veien, for butikken, og hu pleide også å dra til Nevlunghavn, om somrene, (husker jeg at hu sa, en gang).
(Sikkert fordi at jeg nevnte at jeg skulle i bestemor Ingeborg sin bursdag, i Nevlunghavn, da.
Noe sånt).
Og jeg fortalte hu Ingvill Storø det, at bestemor Ingeborg, var litt kjent, i Nevlunghavn.
Siden hu pleide å ha maleriutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn der, om somrene, da.
Men da svarte ikke hu Ingvill Storø noe, (husker jeg).
Så det er mulig at hu trodde at jeg jugde, da.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker forresten det, at hu Ingvill Storø.
Hu dukka opp på Rimi Langhus der, en sommer, på begynnelsen av 2000-tallet.
(Sommeren 2004, må forresten det her ha vært, så jeg på nettet nå).
Og fortalte det, at hu hadde vært Cumshots-konsert, (med Kristopher Schau), på Quartfestivalen.
Også hadde plutselig Fuck for Forest dukka opp, på scenen der.
Og det hadde visst vært litt spesielt å se på, fortalte hu Ingvill Storø meg, da.
Så da ble hu nok rimelig vill og gæern, av å være på den konserten, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også ei annen deltidsansatt kassadame der, som het Ingunn.
Og hu fortalte meg det en gang, at hu hadde gått i samme klasse, som fotballspilleren Martin Andresen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg vel muligens klagde litt til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
På at det lå så mye skrot, inne på et lager, som Rimi Langhus var et av firmaene, som disponerte, da.
Og da ba distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, om å rydde det svære lageret, da.
(Husker jeg).
Så da ringte jeg og bestilte en container, husker jeg.
Og så fikk jeg vel låseansvarlig Kjetil Furuseth, (må det vel ha vært), til å jobbe min vakt, da.
Og så jobba jeg en hel vakt, (ihvertfall), med å kaste skrot, som lå inne på det lageret, da.
For andre Rimi-butikker, de hadde brukt det lageret, som et slags skrot-lager, i årenes løp, da.
Og noen hadde også plassert en TV, inne på det skrot-lageret da, husker jeg.
Og det nevnte jeg for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, husker jeg.
Men det kan jo også ha vært et av de andre firmaene, som disponerte det lageret, som hadde satt den TV-en der.
Det er mulig.
For det var vel litt rart, at det stod en halvgammel TV, inne på et sånt lager, fullt av gamle butikkhyller osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på Vevelstad der.
At ei dame, som ligna litt på Nemi, (må man vel si).
Hu jobba inne hos frisøren, (eller noe sånt), i det samme bygget, som Rimi Langhus, da.
Og hu Nemi-dama, hu var innom, på Rimi Langhus, en del ganger da, (husker jeg).
Og det bygget, (som er revet nå vel), som både frisøren og Rimi Langhus holdt til i, da.
Det var et veldig langstrakt, to-etasjers bygg, (eller noe sånt), da.
Og i den delen av dette bygget, hvor Rimi Langhus holdt til, der hadde det vært matbutikk, i en del tiår, vel.
(Selv om jeg ikke husker akkurat nå, hva Rimi Langhus het, før den butikken ble Rimi, da.
Men Tove i kassa, hu husker kanskje det.
Selv om hu vel også hadde jobba, i en eller flere matbutikker, inne i Oslo, i en del år, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus
Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).
For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.
Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.
Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.
For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.
(Noe sånt).
Men han pjokken, da.
Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.
Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.
Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.
Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.
(Noe sånt).
Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.
For det var hu vant til fra før da, (mente hu).
Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).
Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.
(Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).
Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).
Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.
Og det var jeg ikke vant med fra før, da.
Så dette ble som noe nytt for meg, da.
Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.
Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.
Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.
Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.
Så skeia det ut, da.
Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.
(Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.
Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.
(Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).
Men det største problemet, sånn som jeg så det.
Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.
Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.
Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).
For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.
Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
(Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.
Når det var stille i kassa.
For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.
Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).
Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.
Som ødela butikken da, (vil jeg si).
Siden den ødela fruktavdelingen, da.
Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.
(Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).
Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).
Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.
(Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.
Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).
Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.
(Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).
For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.
Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.
Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.
Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).
(Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.
Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.
Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.
Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).
Til å hjelpe meg, da.
Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.
Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.
Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.
Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.
(Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.
Mer eller mindre i smug, muligens).
Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.
For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da måtte Espen Karlsson og jeg.
Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).
For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.
Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.
(Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).
Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.
Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).
Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).
(Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.
Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).
Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.
(Når det gjaldt selgende fargemønstre.
Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.
(Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.
Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.
Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.
Etter at jeg begynte som butikksjef der.
Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.
For når fruktsalget økte.
Så økte også snitthandelen, da.
Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.
(Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.
I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.
Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).
Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.
Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 109: Personalfest hos assistent Sølvi Berget
Den første lørdagen, (må det vel ha vært), som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Så skulle det være personalfest, hjemme hos assistent Sølvi Berget, på Vevelstad, da.
Og jeg hadde jo jobblørdag, (nesten som vanlig, hadde jeg nær sagt, når det skulle være Rimi-fest).
Og jeg hadde jo blitt slitt ut, (må jeg vel si), da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så det var såvidt at jeg orka, å dra på den her festen, da.
Etter cirka tolv timers jobbing, den dagen, da.
Jeg husker at jeg lå i senga mi, i Rimi-leiligheten min, og prøvde å finne krefter, til å komme meg i dusjen, og så dra på den her festen, da.
Og at jeg så tok Ski-toget til Vevelstad, at.
Og at jeg traska rundt der, og spurte en lokal tenåringsgutt, (var det vel), om hvor Sølvi og Trond bodde, da.
Etter å ha surra litt rundt der, i et kvarter, (eller noe sånt), vel.
Noe sånt.
Men Vevelstad, det var liksom ganske sånn ‘Suburbia’ da, (som i Pet Shop Boys-sangen).
Så det var vel antagelig ikke en sjel der, som ikke visste hvem Solvi og Trond var, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg omsider fant fra til den her festen.
Så skyldte jeg på at jeg hadde sett på fotballkamp da, (og at det var derfor at jeg hadde blitt forsinka).
(For Norge spilte vel landskamp den dagen, tror jeg.
Noe sånt).
Og da måtte jeg sitte et sted det var vanskelig å sitte og spise, (mener jeg å huske ihvertfall).
På verandaen til assistent Sølvi Berget, da.
Også fikk jeg noen rester av grillmaten de andre hadde spist før jeg dukka opp der, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne festen, den var vel egentlig til ære for avtroppende trainee-butikksjef Thomas, (tror jeg).
Og han var jo forlovet, med ei pen dame, i 20-åra, som han bodde sammen med, på Bøleråsen, da.
Men på den her festen, så var han liksom i par, med hu pene 17-18 år gamle kassadama, da.
Som hadde vært på jobb, den lørdagen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg, for å ta en kikk, på Rimi Langhus, da.
For det var snakk om en sang, husker jeg, litt utpå kvelden der.
Og jeg spurte hu pene, unge kassadama, om den her sangen, da.
Og da møtte hu spørre avtroppende trainee-butikksjef Thomas, om hu fikk lov, til å synge litt av den sangen, for meg, (og de andre som satt der), da.
Så han trainee-butikksjef Thomas, han hadde visst et helt harem ute i Vevelstad der, da.
Men det fikk han visst lov til å ha, da.
Selv om jeg husker det, at assistent Sølvi Berget, hu ‘babla’ om hvordan det skulle gå, når trainee-butikksjef Thomas og hu unge skjønnheten, skulle gå hjem til Bøleråsen, (må det vel ha vært), sammen da, etter den her festen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo tatt med meg en six-pack med øl, (ihvertfall vel).
Og cirka en halv halvflaske vodka, som jeg vel må ha kjøpt, på den Danmarksturen, til Kjetil Prestegarden, cirka et halvt år før det her, vel.
(Noe sånt).
Og den vodka-flaska, den fikk vel låseansvarlig Anders Karlsson tak i.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og vips, så var den flaska ganske tom, vel.
Så jeg som liksom hadde hatt med meg så mye drikkevarer.
Jeg hadde plutselig ikke noe å drikke på da, utpå kvelden der, da.
(Og det var jo som på det bryllupet til Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, oppi den dalsida, oppe i Hallingdalen der.
At det ikke var noe mulighet til å kjøpe alkohol noe sted, så seint på kvelden, da).
Så jeg så litt glupskt på en sånn flott cognac-flaske, (må det vel ha vært), som ekteparet Berget hadde stående, i reolen sin da, og som var formet som et skip, (eller noe sånt), vel.
Men jeg klarte såvidt å beherske meg, da.
Og ikke spørre om å få en smak, av den her cognac-flaska, da.
Selv om jeg tror at både herr og fru Berget, må ha sett det på meg, at jeg godt kunne hatt lyst på en dram, da.
(Siden at vodkaen min hadde blitt rappa liksom, da).
Men jeg klarte å dy meg, fra å spørre, da.
Og ekteparet Berget, de tilbydde meg heller ikke en dram, da.
Og det skjønte jeg vel egentlig og.
For jeg var rimelig full, da.
Og den flaska så veldig fin og dyr ut, da.
Så den var nok bare for nyttårsaftener og femtiårs-lag, (eller noe sånt), da.
(Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at det var sånn, at Eivind Danielsen, begynte å bable om det, at han kunne tenke seg å bli låseansvarlig, (var det vel), på den her personalfesten, da.
Og da var det noen som baksnakka meg, (husker jeg), og sa at jeg var sånn ‘halleluja’, når det gjaldt Rimi. da.
Men jeg prøvde jo bare å være butikksjef, liksom.
For jeg var jo vant til det, å jobbe steder, hvor det hadde vært vanskelig, å få tak i nok medarbeidere.
(Siden det hadde vært oppgangstider, i Norge, det meste av tida, som jeg hadde jobba, som Rimi-leder, da).
Så det var nesten sånn i Rimi, at uansett hva man gjorde, (som butikksjef), så ble det feil liksom, da.
(Siden det alltid var noen som mente ditt og datt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en medarbeider, som het Henrik vel.
Som sovna, inne i stua, til assistent Sølvi Berget, (mener jeg å huske).
Og da syntes jeg litt synd på han.
For da ble assistent Sølvi Berget sur, (husker jeg).
Så da prøvde jeg å få henne til å ikke lage noe konflikt, med personalet liksom, da.
Men det her var visst ganske strengt, da.
At der i heimen, så skulle ingen sove med hue på et av stueborda liksom, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den her festen, så kjørte assistent Sølvi Berget sin eldste sønn, (storebroren til Trond), meg hjem, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da, (husker jeg).
(Sammen med en kamerat, eller to, som også satt i bilen, vel).
Og da ga jeg han vel 300 kroner, (eller noe sånt), for å liksom ha vært ‘taxi’, da.
Så det var jo bra service.
For ellers så tror jeg ikke at det hadde vært så lett, å komme seg noen steder, fra uti Vevelstad der.
For det gikk vel ikke noen nattbusser, (eller noe sånt), noen steder, tror jeg.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 108: Møtte igjen Siri Rognli Olsen
Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
David Hjort, han hadde hatt så dårlig råd, den første tida, etter at han flytta fra Billingstad og til Geviret, (heter det vel), på Bjørndal.
(Noe han skylde på sin eks-dame Linn Korneliussen, husker jeg.Siden han kjøpte så mye møbler, da han bodde sammen med henne.
Noe sånt).Så David Hjort, han forklarte meg det, at han bare spiste en halv Grandiosa, om dagen, i perioder, osv.
(Noe sånt).Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.
Så spurte David Hjort meg om jeg ville ha en bolle med nudler, (husker jeg).For det var den eneste maten han hadde råd til, på den her tida, da.(Noe sånt).
Og det sa jeg at var greit, da.
Så jeg spiste det der, da.
Mens noen unge Bjørndal-damer satt og så litt lurt på meg, vel.
(Noe sånt).
Og David Hjort, han fortalte det, at han pleide å kjøpe nudler, i en innvandrerbutikk, som lå på baksida av Oslo City der.
For der kosta det bare 70-80 kroner for en eske med 24 pakker nudler, da.
(Noe sånt).
Og jeg syntes det, at de nudlene egentlig smakte ganske godt.Og at det var morsomt å spise noe ny mat også, liksom.
For krydderet til disse nudlene, det smakte jo ganske godt da, (syntes jeg).
Og jeg pleide å kjøpe sånne bokser med hermetisk kalkun-kjøtt, som jeg skar i terninger og heiv oppi nuddel-gryta, når nudlene var ferdigkokte, da.
Sånn at det ble et måltid, liksom.
For jeg likte å variere litt hva jeg spiste, da.
Selv om Magne Winnem en gang ble helt gal, (må man vel si), da han så en nuddelpakke, i kjøkkenskapet mitt, og kalte det for ‘studentmat’, (eller noe), med høy stemme, da.
Når han liksom inspiserte leiligheten min, (som en nazist nesten), da.(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.
Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.
Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.
Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.
(Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).
Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.
Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).
Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.
Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.
I en stor, hvit blokk der.
(Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.
Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.
Så dette var nok sommeren 2001.
(Noe sånt).
Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.
Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.
For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.
For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.
For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.
Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.
Og lot bartenderne beholde resten, liksom.
Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.
(Noe sånt).
Og på veien til den øl-restauranten.
Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.
Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).
Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.
Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.
Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.
(Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.
Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.
Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.
Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.
(Noe sånt).
Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).
For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).
Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.
Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.
Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.
Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).
Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).
For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.
(Altså elleve år før det her, da).
Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.
Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).
Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).
Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.
Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.
(Noe sånt).
Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.
Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.
Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).
Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).
(Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).
For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.
Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.
(Noe sånt).
Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.
For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.
Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.
Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.
Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.
(Muligens sommeren 2002).
Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.
Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.
At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.
Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.
Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.
Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).
At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.
Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.
Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.
Og det sa jeg vel også til henne.
Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.
Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).
Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.
Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn forresten.
At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.
Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).
Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Siri Rognli Olsen.
Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.
At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.
Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.
Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.
Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.
Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.
(Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.
For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.
Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.
(For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.
Ved Akerselva der.
Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).
Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).
Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.
(Noe sånt).
Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.
Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.
(Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.
Og gikk så til eksamenslokalene der, da.
Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
