johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 107: Rimi Langhus

    En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

    (Hvis ikke dette var en lørdag, da.

    For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

    For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

    Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

    (Som hu forklarte veien til.

    For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

    For å si det sånn).

    Og lørdagen etter dette møtet.

    (Må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

    (Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

    Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

    Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

    Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

    Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

    Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

    For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

    Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

    Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

    Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

    Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

    Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

    Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

    Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

    Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

    Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

    Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

    Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

    Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

    For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ellers i butikken der.

    Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

    Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

    De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

    (Må man vel si).

    Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

    Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

    Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

    Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

    Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

    Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

    (Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

    Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

    (Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

    Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

    I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

    Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

    Nemlig ei som het Tove, da.

    Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

    Inne på røykerommet der da, (var det vel).

    (Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

    Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

    (Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

    Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

    Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

    (For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

    Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

    Et par ganger i uka, vel.

    Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

    Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

    Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

    At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

    Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

    Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

    Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

    Også ble det sånn, da.

    Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

    Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

    Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

    For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

    For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

    Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

    Så det ble litt dumt, da.

    For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

    Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

    Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

    (Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

    Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

    Stort sett).

    Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

    Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

    Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

    (Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

    Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

    Det mislyktes fullstendig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

    Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.


    Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

    (Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

    At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

    Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

    (Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

    Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
    At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

    Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

    (Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

    Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.


    For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

    Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

    (Het det seg, i Rimi).

    For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

    Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

    Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

    Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

    Og jeg var liksom sinna, da.

    For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

    Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

    (Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

    Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

    At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

    Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

    For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

    Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

    Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.

    Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

    Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.

    Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.

    For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

    (For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

    For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

    At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

    Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

    Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

    Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

    Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.

    Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og driftsdirektør Rune Hestenes.

    Han sa bare til meg.

    Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.

    At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

    Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

    Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

    At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

    (Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

    Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

    Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

    For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).

    Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

    Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

    Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

    (Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

    (Aamodt bru, vel).

    Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

    Og der ligger den vel kanskje enda.

    For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.

    Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.

    Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.

    (Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.

    Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.

    Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.

    Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.

    Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.

    Noe sånt).

    Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.

    Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.

    Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).

    For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).

    På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).

    Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).

    Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.

    På et utested bak Saga kino der et sted.

    Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.

    Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.

    Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.

    For det skulle visstnok hjelpe, da.

    Og han ville ikke dra på legevakta.

    Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.

    Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.

    Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).

    Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.

    Det veit jeg ikke.

    Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.

    Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.

    Men det gadd jeg ikke å styre med.

    For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.

    Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.

    Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.

    Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.

    Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).

    Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da. 

    Hvor jeg bodde.

    Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.

    Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.

    Noe sånt.

    (Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.

    Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.

    På Geilo der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.

    (Kan man kanskje si).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).

    Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.

    Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.

    Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).

    Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.

    De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.

    Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.

    Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.

    Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.

    Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).

    Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).

    (Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

    At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.

    Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).

    At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.

    (For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.

    Den med Anette og Rodney, osv.

    Het de vel).

    Og jeg pleide å se på Big Brother.

    Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?

    Hvem vet.

    Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.

    Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.

    Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.

    Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.

    Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.

    Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.

    For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.

    Før jeg liksom fikk gjester, da.

    Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.

    Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.

    Og jeg hilste på han, da.

    Og vi begynte å chatte litt, da.

    Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.

    Og jeg spurte han litt om den, da.

    Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).

    For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).

    Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.

    Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.

    (At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).

    For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).

    Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.

    Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.

    For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.

    For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.

    Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.

    Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.

    Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.

    Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.

    (Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.

    Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.

    Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.

    Noe sånt).

    Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.

    Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.

    Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.

    For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.

    Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.

    Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.

    For jeg fikk aldri ro, da.

    For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.

    De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.

    Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.

    Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.

    For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.

    Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.

    Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.

    Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.

    Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.

    Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.

    Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.

    Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.

    (Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).

    Og som var ganske full, vel.

    Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.

    Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.

    Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.

    For å låse meg inn døra.

    Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.

    Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 103: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.

    Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.

    Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.

    To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).

    De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Forklarte Gurvinder meg.

    Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.

    Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Men uten at jeg sa noe, vel.

    Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.

    Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.

    (Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).

    Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.

    Ihvertfall en stund, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).

    Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.

    (Noe sånt).

    Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.

    At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.

    Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.

    Simone i kassa ville også være det.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.

    Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.

    Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.

    At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.

    For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.

    Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.

    Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.

    Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.

    Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.

    Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.

    (Noe sånt).

    Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.

    Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.

    Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.

    Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).

    Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).

    At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.

    Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Og det sa hu, liksom.

    Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    (Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).

    Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.

    Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.

    Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.

    Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.

    Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.

    Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 99: Tante Ellen sin femtiårsdag

    Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.

    Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).

    Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.

    Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.

    At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.

    Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.

    Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.

    (Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.

    Siden at jeg så bleik ut.

    Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.

    Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.

    (Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.

    For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.

    Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.

    Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.

    Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.

    (Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).

    Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.

    Med alt for høy fart, da.

    Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.

    Men det gikk greit, da.

    Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.

    Og smilte og sa en halv setning, vel.

    Om at dette var som noe action, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.

    Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.

    Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.

    (Året før, da).

    For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.

    Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.

    (For å si det sånn).

    Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.

    Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.

    Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.

    Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.

    For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi skulle også ligge over der, da.

    Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.

    Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.

    (Noe sånt).

    Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.

    (Noe sånt).

    Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.

    At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.

    Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og  Holger Adeler.

    (Noe sånt).

    Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.

    Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).

    Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.

    Og at blodet stammet derfra.

    Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hvem vet.

    Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.

    Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.

    Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.

    (Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.

    For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.

    Noe sånt).

    Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.

    (Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).

    Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.

    Og der var det vel fire-fem bord, vel.

    Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.

    (Noe sånt).

    Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.

    Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.

    Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.

    Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.

    Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.

    (Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).

    Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).

    Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.

    Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.

    Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.

    For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.

    Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.

    Men det var egentlig min vin, da.

    Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.

    Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.

    Som de hadde laget, ute i Son, da.

    Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.

    For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.

    Og ikke Pia heller, vel.

    Og Rahel sine tyske guttevenner.

    (Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).

    De var veldig uhøflige, da.

    For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.

    Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.

    Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.

    (Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.

    Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.

    Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.

    Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).

    På slutten av 90-tallet).

    Og disse tyske skuespiller-guttene.

    De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.

    Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.

    Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).

    Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.

    De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.

    På en ganske proff måte, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).

    Og hennes foreldre, da.

    (Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.

    Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.

    Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).

    På en irriterende måte, da.

    Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.

    (Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.

    Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.

    Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.

    Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).

    (Av en eller annen grunn, da).

    Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.

    Litt seinere, utpå kvelden der.

    Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).

    Som het Fantastischen Vier.

    Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.

    Og den sangen, den hadde de hørt, da.

    Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,

    (På engelsk, da).

    Men det betydde visst hav, da.

    Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.

    Og det var mørkt, da.

    Og vi gikk på en sti der, da.

    Midt i skogen.

    Uten lys.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.

    Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.

    Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.

    (Som tante Ellen hadde leid, vel).

    Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.

    Han forsvant bare plutselig.

    (Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.

    Hva vet jeg).

    Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.

    Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.

    Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).

    Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.

    For å kjøre Axel til Larvik, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.

    Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).

    Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.

    (Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).

    Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.

    Og jeg tulla litt med Daniel.

    (Som var litt innpåsliten, kanskje).

    Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.

    Men det ville han ikke, da.

    Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.

    (Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.

    Noe sånt).

    Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).

    Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.

    Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.

    Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.

    Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.

    Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.

    For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.

    Det kan også ha vært den neste sommeren.

    Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.

    For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.

    (På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).

    Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.

    (Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.