johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.

    Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

    (Iforhold til de andre lederne der, da.

    Må det vel ha vært).

    Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

    Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

    At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

    For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

    Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

    Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

    For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

    Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

    Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

    Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

    Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

    At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

    Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.

    Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

    Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

    Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

    (Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

    Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

    Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

    Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

    Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

    For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

    Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

    Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

    For å spise som dessert.

    Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

    Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

    Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

    For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).

    Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

    Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

    Så jeg sa ikke noe mer.

    Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

    Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

    For meg, i Rimi.

    Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

    På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

    For da kom de jo et minutt seinere hjem.

    (Noe sånt).

    Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

    (For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

    Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

    I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

    Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

    Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

    Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

    Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

    (Tenkte vel jeg, da).

    For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

    Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

    Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

    Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

    Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

    Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

    Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

    Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

    Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

    Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

    Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

    Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

    Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

    (I et ledermøte, må det vel ha vært).

    Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

    Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

    Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

    Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

    Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

    Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

    Så ville hu få mer selvtillit, da.

    Og mer roen på seg, da.

    Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

    (For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

    Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

    Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

    Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

    For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

    Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

    Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

    Når hu var lei av frysevarebestillinga.

    Noe sånt).

    For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

    Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

    Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

    (For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

    Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

    (Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

    Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

    Og jeg skulle bestille kjølevarer).

    Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

    Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

    Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

    At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

    Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

    For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

    For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

    (Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

    Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

    For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

    Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.

    Så det var bra service, må jeg si.

    For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

    Hvor det hadde vært veldig mange ran.

    Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

    Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

    Under det daglige arbeidet, i butikken.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det samme personalmøtet.

    Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

    Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

    (Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

    (Så han hadde kanskje nerveproblemer.

    Det er mulig.

    Et eller annet var det nok, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

    Han kunne også være litt vittig.

    Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

    Eller om han mente dette bokstavelig.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.

    For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

    Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

    Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

    Og heller fokusere på andre ting enn feil.

    Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

    Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

    Og han ville overdrive, (vil jeg si).

    Og snu alt på hodet, liksom.

    Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.

    Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

    Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

    Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

    (Noe sånt).

    Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

    Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

    Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

    Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

    Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

    Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

    Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

    Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.

    (Noe sånt).

    Mens han gliste, da.

    Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

    Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

    For det som han pleide å gjøre.

    Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

    Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

    Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

    Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

    Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

    Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

    For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

    For det en stor disk, til frukta der.

    Og en stor disk til grønnsakene også, da.

    (Rett etter inngangen der).

    Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

    For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

    (Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

    Noe sånt).

    Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

    (Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

    Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

    For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

    Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

    Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

    Men det jeg savner, i ettertid.

    Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

    Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

    Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

    Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

    Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

    Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

    Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

    Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

    Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 96: Blink-dame fra Fredrikstad

    Selv om jeg sleit veldig, den tida jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så klarte jeg likevel å få blink, på Dagbladet sitt dating-nettsted Blink, (husker jeg).

    Dette var ei ung litteratur-studine, fra Fredrikstad, husker jeg.

    Og vi likte begge ny, norsk litteratur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene.

    Så pleide jeg å ha søvnproblemer, da jeg bodde, i Norge.

    Og for å få sove, om kvelden, så måtte jeg liksom lese et kapittel, (eller noe), i en roman, da.

    For å liksom få slappet av og klare å sovne, da.

    Og derfor, så hendte det at jeg var innom en bokhandler og kjøpte de nyeste norske eller oversatte romanene, da.

    (Når disse hadde kommet i pocket-versjon, da).

    For jeg hadde omtrent lest ut alt som jeg syntes var interessant, på hoved-Deichman da, (gjennom 90-tallet).

    Så på den her tida, så leste jeg blant annet den ‘Ute av verden’, av Knausgård, da.

    Og jeg leste også noen av bøkene til Lars Ramslie, (husker jeg).

    Blant annet ‘Mikrokaos’, (heter den vel).

    Og jeg leste også korsfarer-bøkene til Jan Guillo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Blink-dama, hu begynte jo å nevne noen nye, norske forfattere, som jeg ikke hadde hørt om, engang.

    Og som jeg vel ikke fikk lest noe særlig av, tror jeg.

    For jeg var jo en rimelig travel butikksjef, på den her tida.

    Men vi likte begge to å se nye, norske filmer, da.

    Og hu her Fredrikstad-dama, hu var fan av Kristoffer Joner, da.

    Så hu ble med meg ut, og så på ‘Villmark’, på Saga kino, en gang, da.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Og etter filmen, så ble hu Blink-dama med til utestedet Blue Monk, (der hvor jeg var ute med hu SV-dama, Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), et års tid, før det her, var det vel).

    Og mens vi satt der, og drakk hver vår halvliter, vel.

    Så begynte en ganske gammel gubbe, som satt like ved der vi satt.

    Å begynne å bable om Morgan, som var vokalist, i bandet Svidd Grevling, som underholdte der, da.

    Så jeg spurte han ‘fan-gubben’, om denne Morgan var Morgan Lunde, da.

    (Håndballspilleren og Rimi Nylænde-medarbeideren, fra Grenland).

    Som var den vokalisten, som han gubben ‘babla’ om, i Svidd Grevling.

    Og det var faktisk Morgan Lunde da, (viste det seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at Svidd Grevling var ferdig med å spille, da.

    Så spanderte jeg en øl på Morgan Lunde også da, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde vært sjefen hans tidligere da, på Rimi Nylænde).

    Og jeg gratulerte han med å ha vært på landslaget som håndballspiller, da.

    Og med å også ha blitt vokalist, i et rocke-band.

    Og da fikk jeg en CD-singel, av Morgan Lunde, husker jeg.

    (Som jeg mener at jeg overhørte, at sa, til kameratene sine.

    At jeg så sliten ut, (eller noe sånt).

    Men at han likta dama mi, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu Blink-dama og jeg, hadde tatt oss en øl til vel.

    Så tok vi drosje hjem, da.

    Men hu Blink-dama, hu ville ikke bli med meg, inn i Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt såra og vonbråten, husker jeg.

    For jeg var jo langt nede, på den her tida, grunnet at jeg hadde problemer på jobben.

    Og jeg hadde også begynt å få en del rynker i trynet, og sånn.

    Etter sydenturen til Ayia Napa, i 1998.

    Og etter at jeg hadde brukt for mye kvisekrem, en dag, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Og hadde ligget på senga mi, og sett på TV.

    Og da jeg gikk på do, så så jeg plutselig det, at haka mi hadde fått en svær og dyp rynke, da.

    Noe som forandra utseendet mitt en del, vel.

    Og jeg fikk kanskje et mer karakteristisk utseende.

    Enn det kanskje litt mer kjedelige og rettskårne utseendet, som jeg hadde hatt, i tida før det her, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kontaktet ikke hu Blink-dama igjen, etter det her, da.

    For jeg var rimelig fornærma, da.

    (Og langt nede, liksom).

    Så jeg orka ikke å risikere å bli såra da, liksom.

    (For da hadde det kanskje blitt litt mye.

    Siden jeg hadde problemene, på jobben, i tillegg).

    Men jeg angra litt på det, (husker jeg), at jeg ikke hadde gitt den CD-singelen, til Svidd Grevling.

    Til hu Blink-dama, i drosjen, da.

    For da hadde hu kanskje blitt med meg inn, i Rimi-leligheten min.

    Og latt meg fått meg et nummer, da.

    Det er mulig.

    Men jeg chattet aldri noe mer, med hu her Blink-dama, etter den her litt mislykkede date-en, da.

    (Selv om den date-en også var litt morsom vel, siden vi møtte Morgan Lunde og Svidd Grevling, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

    Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Med andre ord høsten 2000).

    At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

    Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

    Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

    (Som spilte med blå drakter, da).

    Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

    Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

    Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

    (På den her tida).

    At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

    På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

    (På den her tida).

    Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

    (Da jeg var alene med keeper, da).

    ‘Det der kan du ikke gjøre’, sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

    Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

    (Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

    For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

    Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

    Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Må det vel ha vært).

    Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen.

    Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

    Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

    (Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

    Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

    Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

    Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

    Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

    Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

    (Noe sånt).

    Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

    At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

    At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

    Det var at Thorstein aka. ‘Dalsim’.

    (Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

    Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

    (En liten tass nærmest, med lyst hår).

    Som var med på treninga.

    Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

    Og Glenn Hesler ble rasende, da.

    Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

    Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

    (For å hjelpe sin vesle fetter, da).

    Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

    Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

    Men det ble ingen slåsskamp, da.

    Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

    Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

    Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

    Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

    Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

    Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

    Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

    For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

    For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

    Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

    Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

    Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

    (Fra PC-en).

    Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

    Og tenkte meg vel ikke så mye om.

    Så derfor så ble det litt feil, da.

    For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

    For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

    Det er mulig.

    Og jeg var så stressa, etter den ‘nesten-slåsskampen’, da.

    Så jeg bare sa noe vel.

    Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

    Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

    Men jeg bare fleipa litt, da.

    Dette var jo bare tull, fra min side.

    For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

    Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

    Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

    Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

    For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

    Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

    Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

    Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

    Men forsvaret deres var bra, da.

    Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

    Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

    Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

    Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

    Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

    Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

    (Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

    Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

    Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

    For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

    (Noe sånt).

    Så jeg kalte han vel for ‘idiot’, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    I kampens hete der liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

    Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

    Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

    (For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

    For jeg trivdes best som utespiller, da.

    Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

    Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

    (For jeg spilte med joggesko).

    Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

    I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

    Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

    (Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

    Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

    Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

    Av Glenn Hesler, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

    (Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

    Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

    Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

    (Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

    Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

    Det gjorde ikke jeg.

    For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

    For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

    Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

    Så det fantes kanskje større ‘strebere’ enn meg, i Rimi.

    Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

    For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

    Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

    Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

    Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

    Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

    Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

    (Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

    Av en eller annen grunn).

    Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

    (Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

    Og ‘babla’ om at Keiko var en hval, osv.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

    (Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

    Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

    Så den lå bare i en ‘alt-mulig-hylle’ liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

    (Selv om jeg hadde vaska den, da).

    Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

    Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

    For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

    (Noe sånt).

    Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

    Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

    Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

    Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

    (Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

    Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

    Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

    Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

    Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

    Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

    Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

    Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

    For det var noen folk mellom meg og målet, da.

    Så det ble ikke mål, da.

    Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

    Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

    (Like over tverrliggeren, da).

    Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

    Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

    For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

    Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

    Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

    (Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

    Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

    Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

    Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

    Og det var også et hardt skudd.

    Så dette skjedde rimelig raskt, da.

    Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

    Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

    Og da sa det vel omtrent ‘pang’.

    Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

    Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

    Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

    Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

    Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.

    Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

    Og aktivitetene ville også selge mindre.

    For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

    Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

    Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

    Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

    (Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

    Ikke langt unna, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

    Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

    Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

    (Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

    Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

    Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

    Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

    Så jeg fikk til slutt den vanen.

    At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

    Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.

    Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

    For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

    Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

    Og det samme med frukta og inngangspartiet.

    Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

    (Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

    Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

    Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

    Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

    Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

    I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

    Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

    Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

    Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

    Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

    Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

    Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

    Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

    (Uten å dem ble seende for harry ut, da).

    Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

    Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

    Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

    Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

    At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

    Og at den så så bomba ut, etter det, da.

    Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

    For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

    Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

    Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

    Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

    Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

    Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Monika.

    Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

    Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

    Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

    Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

    Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

    For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

    For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

    Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

    Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

    Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

    Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

    For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

    Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

    At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

    For det sa regelen, i Rimi.

    Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

    Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

    Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.

    Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

    Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

    Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.

    For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

    Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

    Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

    Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

    Og han presenterte seg, da.

    Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.

    Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.

    (Noe sånt).

    For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

    Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

    Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

    Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

    At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

    Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

    Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

    Bare for å bli kvitt henne, liksom.

    (For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

    Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

    Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

    Den siste tida som jeg jobba der.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

    Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

    Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

    (For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

    Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).

    Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

    Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

    Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

    Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    (Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

    Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

    Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

    For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

    For han ga masse skryt.

    Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

    Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

    Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

    Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

    Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

    Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

    Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

    Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

    Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

    Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

    Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

    Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

    Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

    Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

    (Må man vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

    Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

    Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    (Selv om hu egentlig het Lul, vel).

    Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

    Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

    For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

    Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

    Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

    Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

    Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    (For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

    Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

    Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

    Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

    (Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

    Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

    At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

    Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

    Hvor hu skulle på fest, da.

    Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

    (For å si det sånn).

    For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

    Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

    Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 93: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at dem aldri pleide å ha på lyset, inne på kontoret, der.

    Og det var fordi, (fant jeg ut seinere), at assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.

    De likte å sitte i mørket, inne på kontoret der.

    Og glane på hu blonde kassadama Cecilie, da.

    Mens hu satt i kassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette merkelige fenomenet.

    Det visste jeg ikke om, da jeg begynte der.

    Så jeg ble overrasket, en gang, som jeg så det, at assistent Kjetil Prestegarden, bare satt på en stol, inne på kontoret der, i mørket, da.

    Mens han så ut av vinduet, da.

    (Og muligens med henda i fanget, vel.

    Noe sånt).

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han svarte ikke noe, da jeg spurte han, om hva han dreiv med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ble tatt opp, av assistent Monika, på et personalmøte.

    At assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, pleide å sitte inne på kontoret, og bare kikke på hu Cecilie, da.

    Og da kommenterte hu kassadama Cecilie det her.

    Og sa det, at hu likte det, (at assistent Kjetil Prestegarden satt inne på kontoret der, og så på henne, mens hu satt i kassa), siden hu var ‘blond’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Prestegarden, han var forresten også sammen med dattera, til han som eide buss-selskapet Valdres-ekspressen, (mener jeg å huske).

    (Muligens hu som var på den samme dansketuren, som meg.

    Den gangen jeg som student møtte Eva Olsen og typen hennes i Oslo, helt på begynnelsen av 90-tallet.

    Og sneik meg med Stena Saga, til Fredrikshavn.

    Hu som lå og sov, i området ved landgangen der, mens noen unge karer, skrev med kulepenn, på den hvite strømpebuksa hennes, da.

    (Noe sånt).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2

    Så hva assistent Kjetil Prestegarden, fikk ut av det, å sitte i mørket der, å se på hu kassadama Cecilie.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var fra Furuset-distriktet, tror jeg.

    Og han var jo ni år yngre enn meg.

    Som var 30 år, på den her tida.

    Så jeg tenkte vel sånn at han og kassadama Cecilie, de var ungdommer, (nesten som tenåringer).

    Så jeg kunne vel nesten ikke blande meg opp i deres nesten pubertetsaktige lek.

    (Når de begge likte denne kikke-leken, da).

    Tenkte vel jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var vel forresten fra Furuset-distriktet, vel.

    Og han hadde jobbet på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset.

    Før han begynte å jobbe, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg lurer på om Kjetil Prestegarden, kan ha vært han, som sa til meg det, på en brysk måte, da jeg var på den rep-øvelsen, i mob-hæren, mens jeg bodde på Ungbo.

    At: ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, (eller noe).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Da Glenn Hesler, dro meg med, på Rimi Jerikoveien.

    Fordi at jeg hadde lyst på min favorittrett, på den her tiden.

    Nemlig Pasta De Napoli, fra Toro, med en pakke kjøttdeig, fra Stabburet/Spis, da.

    For Kjetil Prestegarden, han gikk jo bra sammen med Spis-konsulenten, på Rimi Kalbakken.

    Så det kan ha vært han som stod ved kjøttdeigen der, på Rimi Jerikoveien muligens.

    (En butikk som jeg noen ganger gikk til, fra Ellingsrudåsen.

    Langs en ganske fin gangvei, med en del trær langs, osv.

    For jeg likte ikke at mange folk som hadde jobbet sammen med meg på Matland, jobba på Rema-butikken, på Furuset Senter, da).

    Selv om dette vel var høsten 1994, (sjekka jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå).

    Så Kjetil Prestegarden, han var vel bare 15 år, (eller noe), på den her tida.

    Likevel så svarte han meg på en veldig brysk måte, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke at han var så ung, som 15 år.

    Men han var jo på kretslaget, (var det vel), i fotball, da.

    Så det var kanskje derfor han så en del eldre ut, enn 15 år, da.

    Så jeg trodde nok at han var ansvarlig, eller noe, i den her butikken, da.

    For jeg synes at han oppførte seg rimelig myndig, må jeg si.

    Men hva en 15 år gammel butikkmedarbeider, gjør i avdelingen for fersk kjøtt, (like etter inngangen), det vet jeg ikke.

    Men butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), som vel var butikksjef, på Rimi Jerikoveien, på den her tiden.

    Han vet vel kanskje det.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Like før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

    At en som jeg lurer på om var assistent Kjetil Prestegarden, var innom der.

    Og at han spurte om vi hadde ferdigsmurte baguetter, (var det vel).

    Jeg svarte at vi ikke hadde det, da.

    (For ferdigsmurte baguetter, det solgte veldig lite, på Rimi Nylænde).

    Men Rimi samarbeidet med Statoil, på den her tiden.

    Og hadde noen bensinstasjoner, som hadde butikk-del, fra ICA, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa til Kjetil Prestegarden det, (hvis det var han).

    At de hadde baguetter, nede på Statoil-stasjonen, på Abildsø der.

    (For jeg pleide vel noen ganger å fylle bensin der, da.

    Og jeg pleide å handle på den bensinstasjonen, på søndagene, da jeg bodde på Abildsø, da.

    Så det var det svaret jeg kom på i farta, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    En av de første dagene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    At assistent Kjetil Prestegarden og assistent Monika.

    De dro meg med, for å rydde i noen hyller, (eller noe), utafor kontoret der, da.

    Og der, så lå det også et flagg, som var igjen, fra 17. mai-varene, som ble solgt, noen måneder tidligere, da.

    Så man kunne se at det her hadde vært et ICA supermarked.

    For istedet for å legge 17. mai-varene, inn på lageret, da.

    Så var det så mye hylleplass, i denne butikken, at disse varene, de ble liggende i noen litt bortgjemte hyller, fram til neste 17. mai, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, mens vi dreiv og rydda, (eller noe), i disse hyllene, for rest-varer, (eller hva man skal kalle dem).

    Så kom assistent Kjetil Prestegarden, med en kommentar, da.

    (Eller om det var assistent Monika).

    De assistentene, de lurte ihvertfall på om jeg trodde det.

    At hvis det kom en gammel mann, og bøyde seg ned, for å se i en hylle der.

    Og han så gikk litt bakover.

    Om han da kunne ha fått det 17. mai-flagget inn i rumpa.

    (Noe sånt).

    Og dette var jo ikke prating, som jeg var vant med, i en butikk.

    (Ihvertfall ikke når det var damer tilstede).

    Det var for eksempel ikke sånn, på OBS Triaden, da deltids-kassaleder Liss, og jeg, telte kondomene, i kassaområdet der, på en varetelling.

    At vi ‘babla’ om alle de forskjellige perverse tingene, som man kunne ha gjort, med de kondomene.

    Så man kan kanskje si det, at de to assistentene, på Rimi Kalbakken.

    (Det vil si Kjetil Prestegarden og Monika, da).

    Var litt perverse, da.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Monika.

    Hu hadde forresten også sin egen Rimi Kalbakken-syklubb.

    (Eller noe).

    For etter at jeg hadde jobba der en stund, så begynte assistent Monika.

    Å dra alle kvinnfolka, som jobba, på Rimi Kalbakken, med hjem til seg.

    For noen slags Ottar-møter, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at hu turte å angripe assistent Kjetil Prestegarden, da.

    (For den her kassadame Cecilie-glaninga si, innefra kontoret, da).

    For dette hadde kanskje Rimi Kalbakken sin ‘Ottar-avdeling’, pratet om, hjemme hos hu assistent Monika, da.

    (Som også hadde en ganske kraftig samboer, (mener jeg å huske).

    Som hu bodde sammen med, i Kalbakken-distriktet, et sted, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

    Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

    Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

    Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

    For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

    For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

    (Noe sånt).

    Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

    Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

    Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

    Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

    (Noe sånt),

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

    Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

    Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

    Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

    Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

    For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

    Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

    For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

    Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

    Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

    Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

    Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

    Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

    At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.

    (Som da timene begynte, på skolen).

    Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

    Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

    Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

    Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

    Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

    Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

    (Når vi skulle gå til graven, da).

    Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

    Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

    Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

    Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

    For ting funker ikke der, kan man se.

    Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

    For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

    Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

    Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

    Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

    (Foran en nesten helt full kirke, da).

    For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

    Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

    Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

    Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

    (Eller noe sånt).

    Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For Daniel er jo født i 1995.

    Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

    Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

    Med andre ord høsten 2001, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

    For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

    For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

    For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

    Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

    Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

    Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

    (Og ikke stapp full.

    Som man vel nesten må si, at den var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

    Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

    Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

    (Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

    Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

    Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

    Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    At hans sønn Tommy.

    Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

    Og at han hadde fått seg Audi, da.

    (Muligens som firmabil, vel).

    Og da kom vel onkel Runars kone.

    Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

    Med et slags utbrudd, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).

    (Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

    Mens hu nesten lo samtidig, vel.

    Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

    Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

    (Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.

    Og som het Bergstø, da.

    Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

    (Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

    Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

    Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

    (Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

    Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

    Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

    Noe som vel var litt merkelig.

    Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

    Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

    (Som man vel sier).

    Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

    (Må jeg vel si).

    ‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

    Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

    Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

    (Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

    Så sånn en det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

    I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

    Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

    De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

    (Noe sånt).

    Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

    De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

    (Noe sånt).

    Så hvis det er riktig.

    Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

    For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

    Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

    Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

    Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.

    Noe sånt.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Otto kokte kaffe, for gjestene.

    Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

    ‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

    Og da snakka jeg til onkel Håkon.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.

    (Noe sånt).

    For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

    (De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).

    Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

    Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

    Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

    (Som ble kjempesint, på meg, vel.

    Av en eller annen grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

    Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

    Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

    Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

    Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

    Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

    For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

    Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

    Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

    (Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

    For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

    Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

    Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

    Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

    Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.

    (Noe sånt).

    Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

    Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.

    At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

    Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

    Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

    (Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

    Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

    (En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

    Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

    Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

    (På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

    Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

    De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

    Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

    Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

    (Må det vel ha vært).

    Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

    Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

    (Har jeg lest på nettet).

    Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

    Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

    Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

    (Mener jeg å huske, fra oppveksten).

    Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

    Så at han var Holmsbu-maler.

    Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 91: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    Etter at jeg hadde jobba der en stund, vel.

    At assistent Claus, fra Matland og OBS Triaden.

    (Han som Mille-tegner og tidligere OBS-Triaden-medarbeider Knut Hauge, hadde sagt om, at ofte bestilte for lite melk).

    Han kom vandrende forbi fruktavdelingen, (mens Kjetil Prestegarden, (var det vel), og jeg, stod og jobba der da), med sin lille datter, som knapt hadde lært å gå, vel.

    Mens butikken så rimelig bomba ut, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men han Claus, han sa ikke hei, (eller noe), da.

    Så jeg vet ikke om han kjente meg igjen, da.

    Men han bodde vel kanskje på Kalbakken, (eller noe sånt), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At den første dagen, (eller noe sånt), som butikken var åpen, i 2001, vel.

    Så dukka det opp en Securitas-vakt, eller to.

    Og en butikkleder, vel.

    Fra nabobutikken, (og hovedkonkurrenten), Meny Kalbakken, da.

    Og de lurte på om vi hadde sett en butikktyv, som de hadde hatt problemer med, (eller noe sånt), da.

    (Mens assistent Monika, assistent Kjetil Prestegarden og meg, (var det vel), stod i frukta der, (like etter inngangen), da.

    Og han lederen fra Meny, han spurte vel også låseansvarlig Bjørnar, (som jobba i tørrvare-avdelingen vel, litt lenger inn i butikken), om hvordan det gikk, på Rimi Kalbakken, da.

    Og låseansvarlig Bjørnar, han svarte vel det, at det gikk bra, da.

    (Noe sånt).

    Men hva det her egentlig var om.

    Var det noe slags spionasje, eller?

    Jeg selv, jeg har ihvertfall aldri vært innom Meny Kalbakken, (som lå ved siden av Rimi Kalbakken der), da.

    (Selv om jeg innrømmer at jeg har glant ganske bra, inn vinduene der, noen ganger, da.

    Når jeg har gått forbi den butikken, da.

    Når jeg har gått ut fra lagerutgangen, på Rimi Kalbakken der, (må det vel ha vært), da.

    På vei til T-banen da, antagelig.

    Mens bilen min har vært på verksted, (eller noe sånt), da).

    Så det var kanskje litt rart, at en slags patrulje, bestående av Meny-medarbeidere og vektere, skulle dukke opp, på den her måten, inne på Rimi Kalbakken, da.

    En av de første åpningsdagene, i år 2001, da.

    (Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg tenker nå.

    Så var dette et johanitterorden-angrep, (eller noe sånt), på meg.

    For logoen til Meny, den er jo rød ytterst og hvit innerst, akkurat som logoen, til johanitterordenen, da.

    Og de har kanskje hørt, fra Kjetil Holshagen, (eller noen andre), på Bergeråsen.

    At jeg stjal, i butikker, under oppveksten, da.

    Også angriper de meg, ved å liksom bable noe om butikktyv først, til mine kolleger, da.

    Også trodde de nok det, at Bjørnar var meg, da.

    Også ropte de om noe annet, til Bjørnar, da.

    (Noe sånt).

    Og det samme skjedde jo med meg, en gang, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis og, i Drammen.

    At en gang jeg hadde vært inne på Grans, (som vel også er noe sånn ‘kristen-russ’-greier, muligens).

    Så gikk jeg inn i vannsengbutikken, da.

    Og da kom butikksjefen på Grans, etter meg.

    Og sa til faren min, at en narkoman hadde stjålet en kasse øl, på Grans, da.

    (Noe sånt).

    Så dette er kanskje en underfundig sverte-metode, som ‘kristen-russ’ bruker, da.

    (Mistenker jeg ihvertfall, da).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At dronning Elisabeth, av Storbritannia, var på besøk, i Norge.

    Og i den anledning, så skulle de ti største Rimi-butikkene, i Oslo.

    (Var det vel).

    De skulle ha en tørrvare-kampanje, hvor de eksponerte varer, som var typisk britiske, da.

    Og som fantes i Rimi sitt sortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i anledning, av dronning Elisabeth sitt Norgesbesøk, da.

    Så ble jeg, (som var butikksjef på Rimi Kalbakken, som vel var en av Oslos ti største Rimi-butikker).

    Jeg ble kalt inn, til et møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og der, så husker jeg at noen andre butikksjefer, satt og prata dritt om meg.

    De sa: ‘Tror han at dette er så viktig, siden han har en tennisskjorte på seg’.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde vel begynt å bruke den svarte tennisskjorta mi igjen, da.

    For å variere litt, da.

    Men ikke den blå, som søstera mi lånte, på bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata da, i Geilo.

    Noen måneder før det her, da.

    For det ble som noe litt ekkelt ved det, (husker jeg, at jeg syntes).

    Å bruke den blå Gant tennisskjorta, som min søster Pia, hadde brukt, på fredagen, på det Geilo-bryllupet, da.

    Mens hu hadde armene til Tom Bråten, fra Berger, over hele tennisskjorta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utafor det her møterommet, så satt PØF da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han sa at det her dronning Elisabeth-greiene, bare var noe tull, da.

    (Husker jeg).

    ‘For noe tull’, sa PØF, ganske høyt da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Kalbakken, så hadde ikke Kjetil Prestegarden, (som vanligvis ordna med tørrvare-aktivitetene), noe lyst, til å sette opp den dronning Elisabeth-aktiviteten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ville at jeg skulle sette opp den aktiviteten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble sånn, da.

    Så jeg fant noen typisk britiske varer, i sortimentet, da.

    Som Weetabix, Twinings te og Bassetts Allsorts lakriskonfekt, da.

    Og så bestilte jeg vel noen esker, av disse varene, fra Hakon, da.

    Og så satt jeg opp en aktivitet, da.

    Med prisplakater, som var festet ordentlig, med teip, da.

    Til forskjell fra assistent Kjetil Prestegarden, sine prisplakater, da.

    For når han satt opp prisplakater, på tørrvare-kampanjene sine.

    Så brukte han bare en bitte-liten bit, med teip, da.

    Og den pris-plakaten, den ville da, (så godt som alltid, ihvertfall), falle ned, en dag eller to senere.

    Sånn at gulvet i butikken, ble seende uryddig ut, og sånn at kundene ville spørre om prisene, og på den måten hefte de ansatte, da.

    Og kampanjene, de solgte også mindre, hvis de ikke var merket ordentlig, med prisplakater da, lærte jeg, som leder, i Rimi.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han strøyk vel egentlig på det, å sette opp tørrvare-kampanjer generelt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvilken butikk, som dronning Elisabeth valgte å inspisere.

    Av disse ti Rimi-butikkene.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror ikke at det var Rimi Kalbakken, ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke som jeg fikk med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det jo sånn, at min mor, hu het jo Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

    Og grunnen til at hu het både Margrethe og Elisabeth, som mellomnavn.

    Det var vel fordi, at hu var så fin, (siden hu var etter kongelige osv, da).

    At hu måtte kalles opp etter både dronningen av Danmark og dronningen av England, da.

    (Sånn at ikke disse skulle bli sure på henne, da).

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Det som mora mi ‘babla’ om, en gang, på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, da.

    Men om dette var grunnen til at dronning Elisabeth, skulle inspisere, en Rimi-butikk, (var det vel), når hu var på besøk, i Norge.

    Nemlig at hennes slektning, (meg), hadde blitt butikksjef, på en av de største Rimi-butikkene, i Oslo.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er det vel kanskje noen andre som vet.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 90: HV-rep. 2001

    I år 2000, (må det vel ha vært).

    Så var det så mye å gjøre, på Rimi Nylænde, igjen.

    Så jeg ble ikke med på repøvelsen i HV.

    Jeg bare tok med alt HV-utstyret mitt dit.

    Og stod i kø, i en del timer.

    Og forklarte til en lege, i Lutvann leir der.

    At jeg hadde problemer med kneet mitt, (etter kneoperasjonen, i 1996), og at jeg derfor ikke kunne være med på HV rep-øvelsen, det året.

    Dette var den enkleste måten å gjøre det på, syntes jeg.

    For jeg var utslitt etter masse ran og prosjekter, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    Så jeg orket ikke en så slitsom rep-øvelse igjen, som den i 1999, da.

    Hvor jeg hadde måttet kjøre fram og tilbake, mellom Oslo og Hurdal, som en strikkball, i en uke, da.

    Så jeg fikk fri fra repøvelsen, i år 2000, da.

    Og en gang etter dette, så kom det en gardist, (eller noe sånt), på døra mi, med et brev fra HV, da.

    Og jeg måtte så gå ned på Akershus festning, for å melde meg på rep-øvelsen, for år 2001, da.

    (Må det vel ha vært).

    Uten at jeg skjønner hvorfor Forsvaret kom på døra mi.

    For jeg hadde ikke unngått å svare de på noen brev, (eller noe sånt).

    Jeg var bare en med et dårlig kne, (som ikke var like bra igjen, etter operasjonen. Jeg måtte hele tida liksom tenke på hvordan jeg satt ned beinet, syntes jeg. For det var også noe skade på menisken, eller noe sånt, i det beinet. Det venstre kneet mitt har vært skranglete da, syntes jeg, og liksom mindre stabilt, etter operasjonen, selv om dette har gått i sykluser nesten, for jeg har også nesten fått skaden slått opp igjen, da).

    Og jeg var også en travel butikksjef, som ble heftet mye, av denne repøvelsen, til HV, da.

    Som jeg ikke syntes at jeg egentlig trengte, da.

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, som geværmann, i et år.

    Så jeg hadde gode ferdigheter som soldat da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i 2001, på Rimi Kalbakken, så var det mulig for meg, å dra på rep, da.

    For der hadde jeg jo to assistenter, som jobbet heltid.

    Så de kunne jo passe på butikken, mens jeg var på rep, da.

    Så jeg bare sa fra til distriktsjef Anne Neteland, at jeg tok en av mine ferieuker, den uka, som HV-rep-en, var.

    For dette var vel muligens det året, som vi fikk vår femte ferieuke.

    Så da hadde jeg fortsatt fire ferieuker til liksom, da.

    Og da fikk jeg lønn fra Heimevernet, siden jeg var på rep, i ferien min, da.

    Bare en tusenlapp, eller noe.

    Men likevel.

    Og så slapp jeg også å hanskes med byråkratiet, i Rimi, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekket vernepliktsbeviset mitt nå.

    Og denne repøvelsen, den var fra 26. – 30. mars, i 2001, da.

    Og jeg kjørte med Sierra-en min, da.

    Til Lutvann og Terningmoen, vel.

    Og på Terningmoen, så tulla jeg litt, da.

    Og lot som at jeg var på rep, i Hæren, eller noe.

    For da vi fikk fri for dagen.

    (En av de første dagene).

    Så bare satt jeg meg inn i bilen min, og kjørte tilbake til Oslo, da.

    Og så dro jeg tilbake til Terningmoen igjen, dagen etter.

    Men det tror jeg egentlig ikke at var lov.

    For det fikk jeg vel kjeft for, da jeg kom tilbake, vel.

    Men jeg husket fra en rep jeg hadde vært på med mob-hæren.

    I 1994, vel.

    Mens jeg bodde på Ungbo.

    At det var sånn, noen dager, at vi fikk lov å kjøre tilbake til Oslo da, om kvelden.

    Så jeg gjorde det sånn i HV og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På denne rep-øvelsen, med Støtteområdet.

    Så var vi også på Rena leir, husker jeg.

    Rena leir, det viste seg å være en moderne leir.

    Og vi trente blant annet med Miles der da, (husker jeg).

    (Noe som jeg jo forresten hadde trent plenty med, i Geværkompaniet også, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og jeg fikk også skyte med en sånn skarp granatkaster-granat.

    På den her øvelsen.

    Fra en sånn granatkaster, som Geværmann 4, (eller noe), hadde på AG-en sin, i Geværkompaniet, da.

    Men en sånn granatkaster, det hadde jeg aldri brukt i Geværkompaniet.

    For jeg var først Geværmann 2 og så Geværmann 1 der, da.

    Så da måtte jeg spørre noen av de andre på laget, om hvordan man brukte den granatkasteren da, (husker jeg).

    Under en økt med lag i angrep, (eller noe sånt), med skarpe våpen, (må det vel ha vært), på enten Rena eller Terningmoen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ikke så ‘Støtteområdet’, liksom.

    For jeg hadde jo mer eller mindre skulka et par rep-øvelser, da.

    Så jeg kjente ikke folka i Støtteområdet så bra da, liksom.

    Så jeg husker at jeg gikk litt rundt for meg selv der, i Rena leir, da.

    (Mens vi ventet på noen busser tilbake til Terningmoen, eller noe sånt, da).

    Og der husker jeg at jeg så mange fine lyseblå FN-bereter.

    Så det var en del FN-soldater der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg så også en god del vanlige, norske infanterister, (eller noe sånt), der.

    (Hvis de ikke var fra kavaleriet, eller noe sånt, da.

    De var ihvertfall fra Hæren).

    Det er mulig at dette var soldater fra K-for, eller forløperen til K-for, (eller noe sånt), da.

    (Altså de som nå liksom har tatt over etter Geværkompaniet, vel.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke klarte å finne noe om K-for på Wikipedia, nå).

    Og jeg kjøpte meg vel en avis eller noe sånt, i kantina der.

    (Som jeg mener å huske at holdt til i en ganske ny trebygning vel.

    Noe sånt).

    Og sikkert noe å spise og drikke og.

    Mens jeg husker at jeg lurte litt på om jeg burde gå rundt så mye der.

    For jeg husker at jeg så så sliten ut, på den her tida, etter hardkjøret på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den jeg husker best, fra laget mitt, på denne øvelsen.

    Det er en kar, som kalte seg for ‘Titten Tei’.

    Og han var den eldste HV-soldaten, på laget.

    Han bodde i Groruddalen, vel.

    Og fikk ikke lov til å ha AG-en hjemme.

    For han hadde truet kona si en gang, (eller noe).

    Så han fikk ikke ha våpen, på øvelsen, da.

    Og han hadde en slags seremoni, for oss andre på laget.

    En av de siste dagene sine der, da.

    Og da herma han etter et humor-show, (med noen innvandrere vel), som var på NRK radio, (eller noe), på den her tida.

    Også liksom tullet han, og tredde av, da.

    Foran oss på laget, på fritida, om kvelden, en av de siste dagene der.

    For å markere at dette var hans siste rep-øvelse, da.

    Også sa han sånn: ‘Takk for seg’, (istedet for ‘takk for meg’), når han hadde den seremonien sin, da.

    For han etterlignet liksom en pakistansk innvandrer, som ikke hadde lært å snakke ordentlig norsk, da.

    Fra det radio-programmet.

    Så humoren var noe med muslimer, (eller innvandrere), da.

    (Forstod jeg).

    Men om Titten Tei signaliserte at han var muslim.

    Eller om han mente at omtrent alle de andre på laget var muslimer.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Titten Tei jobba forresten som fiskedisk-ansvarlig, på det supermarkedet, som ligger i samme bygg vel, som Jysk Sengetøylager der, på Carl Berner.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på torsdagen, under rep-øvelsen.

    Så spurte Titten Tei de på laget.

    Om dem blei med ut på byen, i Elverum.

    Siden det var tradisjon, at rep-gutta tok seg en fest, den siste torsdagen, på rep.

    Og siden at det var den siste rep-en hans vel.

    Og ingen ble med.

    Så jeg måtte nesten bli med da, syntes jeg.

    (Selv om jeg ikke var så Støtteområdet).

    For jeg hadde jo avtjent verneplikten min, i Elverum.

    Og på den repen i mob-hæren, som jeg var på, i 1994, vel.

    Så hadde jo hele laget dratt på den pub-til-pub runden, (må man vel kalle det), i Elverum, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så Titten Tei og jeg.

    Vi stakk på byen da.

    I Elverum.

    På torsdagen, (altså 29. mars 2001, må det vel ha vært).

    For å drikke noen øl, da.

    Som de eneste soldagene, fra Støtteområdet vel.

    Enda Titten Tei ikke hadde penger.

    Men jeg mente at jeg hadde penger, da.

    For lønninga mi pleide å komme inn dagen før.

    Men jeg glemte kanskje at det var 31 dager, i mars måned.

    Og jeg hadde jo tatt den tyvpermen, tilbake til Oslo, et par-tre dager før.

    Og handla i kantina, på Rena leir.

    Så jeg hadde visst brukt opp alle penga, på lønnskontoen min, da.

    Og det fant jeg ut.

    Etter at jeg hadde bestilt to halvlitere, til Titten Tei og meg selv.

    På en pub i Elverum sentrum da, (i samme gata som kirka der vel).

    Så jeg måtte febrilsk fly til en minibank, da.

    Og jeg ringte DNB.

    For jeg hadde hørt at man kunne få nødpenger, hvis man hadde den kontoen, som jeg hadde.

    Men det fikk jeg ikke, da.

    Men jeg prøvde det kredittkortet.

    Som jeg hadde fått, da jeg kjøpte de to videospillerne, på Bryn senter, i 1993 eller 1994, vel.

    Og det kortet hadde jeg litt kreditt på, da.

    Så minibanken spøy ut tre-fire hundrelapper, fra den kredittkort-kontoen, da.

    Heldigvis.

    For hvis ikke så hadde jeg tapt ansikt så det holdt.

    For jeg hadde jo to halvlitere, som stod og venta på meg, på den Elverum-puben, ikke så langt unna minibanken, da.

    Sammen med Titten Tei, som jeg hadde fortalt, at jeg hadde penger, da.

    Så jeg var sjeleglad, fordi at jeg hadde fått ut noen penger, fra den kredittkort-kontoren.

    For hvis ikke så ville jeg ha driti meg ut noe jævlig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette flaue opptrinnet rundt mine manglende penger.

    Så satt Titten Tei og jeg oss ned ved et bord, i den nesten tomme puben.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært den puben, som jeg var og drakk i, etter garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Sammen med han lave, på lag 3, som også var en av troppens fem beste skyttere, og derfor også var med på garnisjonsmesterskapet, da.

    Den gangen jeg plutselig kjøpte meg et glass med iskrem, vel.

    Da resten av troppen var på gassmaske-øvelse.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Titten Tei forklarte meg det, at han jobba som ansvarlig for fiskedisken, på Meny, (må det vel ha vært), på Carl Berner.

    Og jeg fortalte vel da, at jeg hadde jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, i sin tid.

    Ihvertfall så fortalte jeg vel det, at jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og at jeg mega-mye problemer der, da.

    Og at jeg fikk kjeft fordi jeg var så dårlig, med medarbeiderne der, da.

    Av distriktsjefen, (og sånn), da.

    Og Titten Tei, han fortalte meg det.

    At han visste en god del om praktisk ledelse, i butikk, da.

    Og han sa for eksempel det, at hvis man lurte på hva noen butikkmedarbeidere mente om noe.

    Så burde man spørre dem om dette.

    Når de var to sammen, da.

    Og ikke når de var alene.

    For hvis de var to sammen, så turte de å si hva de mente, da.

    Sa Titten Tei, da.

    Og han sa også mange andre ting, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før.

    Så det gikk opp et lys for meg, da.

    Nemlig at jeg nok ikke var en så god leder, som jeg kanskje hadde trodd, at jeg var, da.

    (Noe sånt).

    Og Titten Tei og jeg, vi var også enige i det, at man ikke burde blande privatliv og jobb, da.

    Og jeg ble litt sjalu på Titten Tei, må jeg innrømme.

    For han hadde vært på dansketur, med Meny Carl Berner, da.

    Og da hadde han til stadighet fått unge butikkdamer, på døra, til lugaren sin, da.

    Men Titten Tei, han fortalte det, at da bare dulla han litt med damene, da.

    Og han begynte ikke å pule på dem, eller noe sånt, da.

    For han ville ikke blande business og pleasure, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Titten Tei stakk på dass.

    Så benytta jeg sjansen, til å si hei, til to damer, som satt der.

    Og det viste seg at de gikk på lærerhøgskolen da, (eller noe sånt).

    (Der hvor min morfar Johannes Ribsskog, sine foreldre, hadde gått, i sin tid.

    Nemlig Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, da.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og Titten Tei, han var jo den sjarmøren, da.

    Og han fortalte til de damene og vel, at han ble kalt for Titten Tei, da.

    Og han fikk jo meg til å virke som en dusting nesten, siden han var så flink med damer, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg snakka med hu ene lærehøgskole-dama, da.

    Om at det var fint å være ute i naturen også.

    Sånn som man fikk muligheten til, i Forsvaret, da.

    Og jeg begynte vel å bable, (nesten emosjonelt vel), om hvor fin stjernehimmelen og sånn, var om natta, ute i naturen, da.

    Og jeg tenkte jo da på den ‘galning-patruljen’, til sersjant Johansen, fra Geværkompaniet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For da satt vi jo i kraftgata, på Terningmoen, og så på den klare stjernehimmelen, (med stjerneskudd, var det vel), midt på natta, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg trodde det, at å se stjernehimmelen sånn, om natta.

    Ute i naturen.

    At det liksom gjorde noe med menneskene, da.

    For det var jo liksom sånn som menneskene så stjernehimmelen, i steinalderen osv., da.

    (Noe sånt).

    Men da veit jeg ikke om hu lærerhøgskole-dama skjønte hva jeg mente.

    Det er mulig at hu syntes at jeg ble for salig eller emosjonell, (eller noe sånt), da.

    (Det er mulig).

    For da trakk hun seg vel litt unna, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi skulle tilbake igjen til Oslo, dagen etter.

    Så ville Titten Tei sitte på med meg, da.

    For han hadde ikke noe bil, da

    Og jeg kjørte innom en bensinstasjon, mellom Elverum og Hamar, vel.

    For å fylle bensin, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og etter at jeg hadde kjørt en stund.

    Så fant jeg ikke mobilen min, da.

    (Altså min Nokia 3210, da.

    Som hadde kostet 2000 vel, et par år før det her, da).

    Og da måtte jeg stoppe bilen, vel.

    Og jeg fant ikke mobilen min noen steder, da.

    Så jeg kjørte tilbake igjen, til den bensinstasjonen, da.

    Og spurte om de hadde funnet en mobil, da.

    Men det hadde de ikke, da.

    Og da jeg hadde kjørt litt lenger mot Oslo igjen, vel.

    Så fant jeg mobilen min, mellom førersetet og girkassa cirka, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å surre sånn.

    For jeg pleide vel ikke å være så surrete, liksom.

    Men jeg var vel sliten etter mye jobbing og rep-øvelse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg slapp av Titten Tei, i Groruddalen, (må det vel ha vært).

    (Jeg mener å huske at jeg slapp han ved noen blokker.

    Et sted i Groruddalen, langs linje 5, vel).

    Så møtte jeg aldri Titten Tei igjen, da.

    Men jeg husker at jeg spurte han, på den puben, (i Elverum), om hvorfor han ble kalt for Titten Tei, da.

    Og det var fordi at han ligna på Titten Tei da, (mente han).

    Men det skjønte jeg ikke av meg selv, (må jeg innrømme).

    Så han ligna kanskje ikke så utrolig mye på Titten Tei, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg på en tidligere rep-øvelse.

    Da vi også var på Terningmoen, vel.

    Men jeg vel hadde parkert HiAce-en på Lutvann.

    (Noe sånt).

    For dette må vel ha vært rett etter kneoperasjonen min, da.

    Så mener jeg at jeg overhørte det.

    At Titten Tei babla med noen andre på laget vårt.

    Om at jeg ikke kunne jobbe i butikk, siden jeg så så stygg, skjeggete og fæl ut, (med HV-uniform og feltlue), på øvelse, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den rep-øvelsen, den var fra 16. februar til 21. februar, i 1998, så jeg på tjenestebeviset mitt fra Forsvaret, nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på denne rep-øvelsen, i 2001.

    At troppsjef Andersen tulla litt med meg, husker jeg.

    (Han som i begynnelsen, i Støtteområdet, pleide å si ‘konge-kult’, husker jeg.

    Kanskje fordi han var fra Bærum, eller noe sånt, vel).

    For jeg husker at jeg overhørte det.

    At han chatta med en annen HV-kar.

    (På en oppstilling vel).

    Om at han huska det, at jeg enten hadde det samme fornavet eller etternavnet, som han.

    Og han het vel Erik Andersen, vel.

    (Og jobba i Andersen consulting, som seinere skifta navn til Accenture, vel).

    Så han kalte meg først ‘Andersen’, da.

    Og så ‘Erik’, vel.

    (Noe sånt).

    Og så måtte jeg være avgitt, til et 12.7-lag da, husker jeg.

    Og jeg måtte liksom ligge nederst i en kuldegrop, i en stilling, som 12.7-folka hadde lagd, da.

    Og det var så en del fram og tilbake, angående om jeg fortsatt skulle være avgitt, til det 12.7-laget, eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var litt som at troppsjef Andresen hadde et horn i siden til meg, (vil jeg si).

    På den øvelsen i 1998, (var det vel antagelig).

    Så hadde han kommet bort til meg.

    Mens jeg stod vakt, på Jørstadmoen, eller noe, vel.

    Med en svær mag-lite, i henda, da.

    Og han holdt nesten den lommelykta som en kølle da, (husker jeg).

    Så det var nesten som at han var truende da, (vil jeg si).

    Så jeg gikk ikke så bra sammen med han troppsjef Andersen, da.

    (Hvis jeg skal si min ærlige mening, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den øvelsen, i 1998, (forresten).

    Så ble jeg litt sånn rar i huet da, av å være på øvelse.

    Så da søstera mi Pia ‘babla’ om at hennes venninne Siv fra Røyken, trengte barnevakt.

    Så hadde jeg vel blitt rimelig dame-gæern, av å være på rep.

    (Som man vel blir, av en eller annen grunn).

    Så jeg sa at jeg kunne være det, da.

    (For å kanskje få litt sjangs på Siv, da).

    Og da bodde hu Siv ved Sofienberg-parken da, husker jeg.

    Ikke så langt fra søstera mi, da.

    Og Siv sa at hvis hennes sønn Dennis, (som da var to-tre år gammel, vel).

    Begynte å gråte.

    Så måtte jeg trøste han ved å holde han inntil meg, da.

    Og det måtte jeg gjøre også da, husker jeg.

    (For å få han til å slutte å gråte, da.

    For han hadde vel mareritt, eller noe sånt, tror jeg).

    Så jeg måtte nesten være som mamma-en til Dennis da, husker jeg.

    Etter en sånn rep-øvelse, hvor jeg ble litt sånn tomsete i hue nesten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han ungen til Siv.

    Altså Dennis.

    Han tok også ut masse gryter, av skapene, på kjøkkenet, da.

    Og begynte å leke med de, da.

    Og da lot jeg de bare ligge, husker jeg.

    Og så sovna jeg på sofaen der, da.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Og da Siv kom hjem.

    Så hadde hu Siv med seg en svær og skummel araber, da.

    (Eller noe sånt).

    Så å sitte barnevakt, det var ikke noe artig da, fant jeg ut.

    (Men Pia og Siv.

    De utnyttet kanskje det.

    At jeg nettopp hadde vært på rep-øvelse.

    Og var vant til å bli kommandert, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, forresten, på den rep-øvelsen, i 1998.

    (Som ikke var så lenge etter at jeg hadde operert kneet, da).

    At laget vårt skulle øve på strid i hus, (eller noe sånt), på Terningmoen, da.

    (Som vi også hadde gjort ganske mye, i Geværkompaniet, forresten).

    Og mens vårt lag venta på at det skulle bli vår tur da, (eller noe sånt).

    Så kom det ei befal-dame, bort til oss, da.

    Og hu fikk oss til å hoppe over et høyt hinder, husker jeg.

    Og det var vel ikke vårt befal, (tror jeg).

    Og jeg måtte ta det veldig forsiktig, da.

    På grunn av kneet mitt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så prøvde jeg å ringe Dr. Bjerre, ved Aker sykehus, da.

    (Han som hadde operert kneet mitt, i 1996).

    Og jeg spurte om jeg kunne få slippe å være i HV da, siden jeg hadde et operert kne.

    Men det var ikke noe problem for meg da, (mente Dr. Bjerre), å være i HV.

    (Så det slapp jeg ikke unna, da).

    Enda han vel ikke hadde kontrollert hvordan beinet mitt ble, etter den operasjonen, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og på en av rep-ene, i Heimevernet.

    Så skulle det være informasjon, om et angrep, (eller noe), da.

    (Fra kompanisjefen, vel).

    Og da hadde jeg glemt noe, i teltet, da.

    Så jeg kom litt for seint, da.

    Så informasjonen hadde begynt, da.

    Og da jeg da gikk bort for å høre på informasjonen om angrepet, da.

    Og da, så stod det en soldat, og liksom så stygt på meg da, (husker jeg).

    En som jeg trodde at kanskje var nazist, (eller noe sånt), da.

    Og det likte jeg ikke, da.

    Så da stilte jeg meg ved siden av han, på den her undervisninga, da.

    Men da sa han ikke noe til meg.

    Det turte han visst ikke, virka det som.

    Så ‘tøff på avstand’, er det vel kanskje noe som heter, for nazister.

    (Det er mulig).

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.