johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

    13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

    Bilen min var på verksted, (husker jeg).

    Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

    Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

    Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

    Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

    Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

    Men jeg så ikke noen kjente, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

    At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

    Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

    Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

    I kirken, som var ganske full, da.

    Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

    For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

    Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

    ‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

    (For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

    Skulle bæres til graven.

    Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

    Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

    At jeg skulle være med å bære båren, da.

    Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

    Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

    Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

    (Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

    Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

    Så sa Christell til meg det.

    At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

    Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

    Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

    Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

    Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

    Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

    Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

    Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der.

    Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

    Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Jeg ble jo helt satt ut av det her.

    Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

    Noe år før det her.

    Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

    At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

    For noe sånt har aldri jeg gjort.

    Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

    Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

    For det var liksom som at tiden frøys, da.

    Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

    (Med hver vår halvliter, vel).

    I Karl Johans gate, Oslo.

    En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

    For dette var vel på ettermiddagen, vel.

    Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

    For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

    Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

    Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

    Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

    Som Christell ville gå til, vel.

    Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

    (Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

    Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

    Så jeg kunne liksom prate til Pia.

    Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

    For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

    Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

    Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

    På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

    Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

    At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

    Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

    Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

    Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

    Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

    (Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

    Og det var nytt for meg da, husker jeg.

    Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

    Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

    Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

    Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

    For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

    Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

    Og Pia og jeg gikk også ut.

    For å ta en røyk, vel.

    Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

    Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

    Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

    Men jeg fikk sagt noe om det.

    Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

    Det var lettere det, liksom.

    Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

    Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

    (I en bar der, vel).

    En der jeg hadde sitti, da.

    Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

    Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

    Og en plombe falt ut, av tanna, da.

    Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

    Men da den dagen kom.

    Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

    Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

    (Med Sierra-en min, da.

    Som var tilbake fra verkstedet, da).

    Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

    Men da sa onkel Runar det.

    At når jeg var så mye forsinka.

    Så kunne jeg bare glemme den timen.

    Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

    Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

    Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

    Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

    På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

    For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

    Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

    For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

    Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

    Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

    Som sa at faren min og brødrene hans.

    Hadde sitti oppe lenge, natta før.

    Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

    Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

    Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

    Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

    På vei ut av det lokalet, vel.

    Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

    (Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

    Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

    Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

    For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

    Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

    Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

    For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

    (Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

    Og Pia ville bli med, da.

    Og da jeg ringte Ove tilbake.

    Og sa det, at Pia og jeg ble med.

    Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

    Så det besøket ble aldri noe av, da.

    Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

    Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

    Da han ringte og ‘babla’ om det her.

    For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden

    En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.

    Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.

    Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.

    Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.

    Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.

    (For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).

    Også ringte jeg David Hjort.

    Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.

    De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.

    Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.

    Og som var samboer, med en som het David, vel.

    (For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).

    Hu hadde misforstått meg, sa hu.

    Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.

    Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel),  klokka sju om morgenen, da.

    Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).

    Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.

    Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.

    Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.

    Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.

    (Hvis de ikke gjorde det, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på denne dansketuren.

    Så var også noen damer, som David Hjort kjente.

    Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.

    Blant annet ei ung, svensk brunette.

    (Mener jeg å huske).

    Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.

    Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.

    Noe sånt.

    Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.

    Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.

    Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.

    Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.

    Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.

    For hu var på sjekker’n med en kar, da.

    Så jeg måtte gå bort fra henne.

    Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.

    Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Erik Dahl, David Hjort og meg.

    Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.

    Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.

    Og da syntes jeg at det ble så dumt.

    Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.

    Som han også hadde med seg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.

    For vi ble ikke betjent, i baren der, da.

    Så en tøffing, som også stod i baren der.

    Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.

    ‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.

    Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.

    Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.

    Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    (Må det vel ha vært).

    Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.

    Og meg.

    Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.

    Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.

    Liksom som på utstilling, da.

    Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.

    For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.

    (Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).

    For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.

    Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.

    Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.

    Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at på lørdagskvelden.

    Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.

    Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.

    Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.

    Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.

    (Og David Hjort og jeg var fulle, da).

    Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.

    Men hu sa at det ikke var det, da.

    Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.

    Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.

    For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.

    (B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.

    David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.

    Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.

    Noe sånt).

    Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).

    For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.

    Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.

    Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

    Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

    Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

    For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

    (Og det var oppgangstider, på den her tida.

    Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

    Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

    For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

    Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

    Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

    (Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

    Må man vel si).

    Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

    På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

    Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

    Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

    Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

    Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

    Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

    Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

    At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

    Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

    (Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det her funka bra.

    Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

    Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

    Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

    Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

    (Må man vel si).

    Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

    Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg var mest i frukta.

    Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

    Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

    For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

    Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

    (For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

    Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

    Så under over alle under.

    Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

    Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

    Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

    Sammen med en kamerat, da.

    For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

    Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    (Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

    For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

    Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

    Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

    At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

    Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

    Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

    Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

    Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

    (Da jeg fortalte om det her).

    Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

    Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

    Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

    Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

    Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Men hva dette egentlig gikk på.

    Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

    I tiden som fulgte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

    Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

    For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

    Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

    Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

    Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

    (Siden han lukta så vondt på jobben, da).

    Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

    Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

    Han fortsatte bare å gå på jobben.

    (Noe som var bra, forsåvidt).

    Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

    (Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

    Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

    Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

    Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

    Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

    Uten å betale, da.

    Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

    Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

    Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

    Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

    Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

    (Som jeg pleide å si, i Rimi).

    Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

    Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

    Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

    Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

    Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

    Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

    Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

    Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

    Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

    Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

    (Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

    Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

    Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

    Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

    Så det var slurv der og, da).

    Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at folk tok så lange spisepauser.

    Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

    Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

    Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

    For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

    Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

    Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

    Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

    Enn kjølevarene, da.

    Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

    Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

    Når de la opp frysevarene.

    Mens jeg la opp kjølevarene.

    Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

    Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

    Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

    Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

    Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

    For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

    For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

    Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

    Men for å si det sånn.

    Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

    Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

    (For å ta i litt kanskje, men likevel).

    Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

    (Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

    Når de jobba med å sette opp varer.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

    For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

    For jeg kan jo bare se på meg selv.

    Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

    (Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

    Og det er noe jeg ikke finner.

    Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

    Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

    Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

    Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

    Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

    Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

    Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

    Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

    Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

    Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

    Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

    Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

    (Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

    Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

    Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

    Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

    Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

    I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

    Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

    Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

    (Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

    Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

    Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

    Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

    Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

    Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

    Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

    Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.

    (Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

    Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

    Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

    Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

    Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

    På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

    Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

    Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

    Men utafor diskoteket der, da.

    Så ble det nesten slåsskamp.

    Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

    Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

    For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

    Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

    Når jeg prøvde å holde henne fast.

    Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

    Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

    (Nemlig Venevil).

    Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

    Men de lot kusina til David Hjort.

    (Nemlig Marion).

    Være i fred da, husker jeg.

    Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

    De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

    Ned mot Oslo S der, da.

    Og det var mye folk ute på byen.

    Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

    I sommerferien vel.

    (Noe sånt).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

    Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

    Ihvertfall en gang.

    Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

    For disse fire-fem tenåringsjentene.

    De var organisert på en nesten militær måte, da.

    Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

    Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

    Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

    Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

    Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

    Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

    Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

    Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

    (Noe sånt).

    Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

    De ble jo skikkelig banka opp, da.

    Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

    For dette her fortsatte jo bare.

    Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

    Vekk fra de andre.

    Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

    (Siden hu grein, da).

    Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

    Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

    Og så ut mot Karl Johan, da.

    For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

    At: ‘Der er David’.

    (Eller noe sånt).

    Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

    Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

    Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

    Og da stakk han slåsskjempen av, da.

    Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

    Og så kom politiet dit.

    Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

    Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

    (Noe sånt).

    Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

    Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

    Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

    Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

    Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

    Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

    Men da jeg kom på jobb, uka etter.

    Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

    At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

    Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

    Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker feil, da).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

    Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

    Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

    Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

    For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

    Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

    Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

    Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

    Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

    Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

    (Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

    Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

    Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

    Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

    Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

    For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

    Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

    Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den ‘vanlige’ retningen.

    Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

    Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

    Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

    Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

    Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

    Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

    For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

    For da så det bare dumt ut, liksom.

    Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten.

    At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

    (Fra Legra, eller noe, vel).

    Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

    Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

    Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

    Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

    (Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

    For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

    Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

    (Noe sånt).

    Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden ‘på meg’, da.

    Enda jeg liksom ‘ikke var der’, som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

    (Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

    Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

    Som lurte på ditt og datt, da.

    Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

    Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

    Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

    Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

    Var å montere de to plakatbukkene, da.

    Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

    For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

    Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    (For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

    Det var inngangspartiet, i butikken, da).

    Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

    Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

    Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

    Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn ‘kjefter’ der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

    Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

    For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

    Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

    At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

    Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

    For hu hadde jo sagt det, at hu ‘kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han’.

    Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

    For PØF hadde jo også sagt det, at: ‘Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.

    Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

    Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

    Eller hver måned.

    Eller hvert år engang, liksom.

    Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

    Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

    Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

    Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en ‘hellig ku’, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

    For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at ‘husfreden’ i butikken, ikke ble ødelagt, da.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

    Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

    (For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

    Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

    Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

    Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

    Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

    For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

    Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

    Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

    Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

    (Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

    Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

    Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

    (Av Rimi-butikker, ihvertfall).

    Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

    Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

    Bare på noen få uker, da.

    Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

    Og ikke noe formue.

    Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

    For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

    (Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

    Mer eller mindre).

    Til å bli arbeidsledig.

    Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

    Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

    For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

    Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

    Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så det å mislykkes, i Rimi.

    De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

    For da hadde nok ‘bygdedyret’ i slekten min, tatt av.

    Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

    Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

    Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

    For å si det sånn.

    For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

    At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

    Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

    Å bare slutte som butikksjef, da.

    Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

    For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

    Så jeg hadde ikke så god råd.

    For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

    Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

    De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

    Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

    Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

    (Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

    Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

    Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

    Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

    Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

    Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

    Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

    (Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

    Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

    Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

    Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

    For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland.

    Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

    Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

    Så hu gikk imot den søknaden, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    (Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

    Altså i bare et drøyt halvår, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

    Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

    Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg ‘var så dårlig til å nullstille meg’.

    Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

    For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

    Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

    For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

    Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse ‘vi’, som PØF nevnte.

    Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

    For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

    Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

    Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

    Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

    For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

    Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

    Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

    Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

    Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

    (Som jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, på bloggen min, da).

    At jeg liksom ble skviset, da.

    Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

    Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

    Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

    (Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

    Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

    Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

    Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

    At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

    For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

    Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

    Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

    Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

    Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

    Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

    Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

    For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

    Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

    For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

    Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

    Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

    For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

    For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

    Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

    Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

    (Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

    For så å flytte, fra Rimi-bygget.

    For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

    Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

    Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

    For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

    Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

    Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

    At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

    Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 85: Julebordet år 2000

    Når det gjaldt julebordet år 2000.


    Så var det igjen sånn at en ‘haug’ av butikker hadde gått sammen, for å arrangere julebord.
    Denne gang så var det derimot en annen haug av butikker, (må jeg vel si).

    Nemlig Anne Neteland sine butikker, da.

    Altså de butikkene som hu var distriktsjef for, da.
    Og dette julebordet, det ble avholdt i et stort og fint forsamlingslokale, (må man vel si), som jeg ikke husker helt hva heter igjen nå.

    Men dette forsamlingslokalet, det lå vel like vel ikke så langt unna den amerikanske ambassaden, (mener jeg å huske), i den gata som tidligere het Drammensveien, vel.


    (Noe sånt).

    Og til forskjell fra tidligere julebord, som jeg hadde vært med på, (i Rimi).

    Så var distriktsjefen, (altså Anne Neteland), tilstede, ved det her julebordet, da.

    Hu satt ved middagsbordet der, (husker jeg), ikledd en mørk skinnjakke, (var det vel), innimellom alle medarbeiderne, som var kledd i enten dress eller julebordkjole, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kjøpte meg en frakk, før det julebordet her.

    (Siden jeg hadde begynt å jobbe i en så stor butikk, da).

    På Hennes & Mauritz, i Karl Johan, (litt nedenfor Egertorget der), vel.

    En frakk som kosta cirka tusen kroner på tilbud, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg dro til Rimi Kalbakken, i dress, (eller bukse og jakke), og frakk, da.

    For vi skulle vel dra i samla flokk, på julebordet, fra butikken, vel.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom inn i butikken, og skulle henge fra meg frakken, inne i garderoben, vel.

    Så overhørte jeg det, at assistent Kjetil Prestegarden, sa til låseansvarlig Bjørnar, (må det vel ha vært).

    At han ikke trodde at jeg visste at det ikke var meninga at man skulle gå med frakk innendørs, da.

    (Noe sånt).

    Men dette visste jeg faktisk.

    For dette hadde jeg vel lest i en eller annen avis, (eller noe sånt), tror jeg.

    For jeg pleide jo å lese minst en avis, hver dag, fra jeg var tenåring, da.

    Så jeg skjønte at en frakk skulle brukes som en (ute)-jakke cirka, da.

    Så derfor, så hadde jeg ikke på meg ‘Storefjell-jakka’ mi, utapå frakken igjen liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken, så jobba det også en neger, som het Josef, (husker jeg).

    Og han var litt seint ute, på julebordet, da.

    Så jeg måtte liksom gå å møte han ved inngangen der, da han dukka opp der, litt etter alle de andre, da.

    Det er derfor jeg husker ganske godt, at Anne Neteland, satt der i en skinnjakke, da.

    (Ved det bordet som var nærmest inngangen der, vel).

    For jeg måtte liksom gå forbi henne en del ganger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken, så jobba det også en polakk, (eller noe), som het Leif vel, (husker jeg).

    (Og han jobbet som lagerhjelp, da.

    For han var bare 17 år, vel.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at det var jeg som ansatte han, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da vi dukka opp, på julebordet der.

    Og hang fra oss yttertøyet, i garderoben, osv.

    Så mener jeg at jeg la merke til det.

    At han Leif, og en kompis av han vel.

    De sniffa noe narkotika av noe slag, vel.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke huske at det var noe dans, (eller noe sånt), på det her julebordet.

    Men etter at middagen var ferdig, så mener jeg at en hel gjeng, (med Kjetil Prestegarden og ei ung blondinne som het Cecilie, i spissen), skulle på Oslo Plaza og svømme i et basseng der, (eller noe sånt).

    De spurte om jeg skulle være med muligens, vel.

    Men jeg sa at jeg hadde ikke hadde noe badetøy, vel.

    Og da sa vel hu Cecilie at de kunne svømme nakne der, (eller noe sånt).

    (Selv om jeg husker det her litt vagt nå, da.

    Dette var jo noen år siden, og jeg hadde vel drukket noen øl, vel).

    Men det ble til at jeg bare gikk aleine hjem, da.

    Hvis jeg ikke dro innom et utested, (på veien hjem), og drakk mer, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Og om de andre kom seg til Oslo Plaza.

    Det veit jeg ikke.

    Men dem hadde det sikkert morsommere uten butikksjefen, enn med, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 84: Ledermøte på Egons

    Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

    Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

    Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

    Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

    Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

    Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en ‘tulle-rutine’, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

    Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

    Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

    Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

    De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

    Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

    Og det dummeste ved denne ‘jukse-rutinen’.

    Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

    De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

    For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

    Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

    Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

    Sånn at den begynte å fuske.

    Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

    Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

    Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

    Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

    Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

    Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

    Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

    (Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

    Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

    Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

    De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

    Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

    Men Tomra var muligens fornøyde.

    For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

    Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

    Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

    Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

    For hu sa at: ‘Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen’.

    Men det visste jeg faktisk fra før.

    For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    (Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

    Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

    Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

    Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

    Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

    Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

    Men nå så kom jeg på det.

    At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

    Så hu jobba jo med biff, til daglig.

    Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

    For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

    Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

    Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

    At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

    Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

    Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

    Og så var det julebordet.

    Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

    Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for ‘julebord-budsjettet’, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

    Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

    Det var som det med julekvelden og kjerringa.

    Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

    For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

    Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn ‘goddag mann økseskaft’-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

    Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

    Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Og hu hadde jo selv ‘luket ut’ en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

    Så ‘look who’s talking’, kan man si.

    Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Noe som er vanlig, i Rimi.

    Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

    Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

    Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

    Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

    Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

    Da er noe galt, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Egons der.

    Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

    Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

    Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

    For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

    Og som jeg begynte å ‘bable’ om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel også det, på Egons der.

    At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

    Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

    Så måtte de betale det av egen lomme, da.

    (For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg husker forresten ganske vagt nå.

    At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

    Like etter at jeg begynte der vel.

    Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

    Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

    Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

    Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

    (Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 83: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.

    Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.

    Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.

    (Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).

    Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.

    Så dette var egentlig noe nytt for meg.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.

    For det var visst lederne der vant med fra før, da.

    Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.

    Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.

    (Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).

    Så hu var ferskvareansvarlig, da.

    Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.

    (Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.

    For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.

    Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).

    Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.

    (Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.

    Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.

    Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.

    (Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).

    ‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg jenke meg på det, da.

    For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.

    Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.

    Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.

    Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.

    Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.

    Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.

    Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.

    (Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.

    Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.

    Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.

    Og det var Rimi Kalbakken der, da.

    Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.

    Noe sånt).

    Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.

    Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.

    På nærmere 100.000 i måneden, vel.

    (Ihvertfall de verste månedene).

    Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.

    Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.

    Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.

    Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.

    Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.

    Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt lønnskostnadene.

    Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.

    For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.

    De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.

    Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.

    Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.

    Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.

    Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.

    Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.

    Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.

    Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.

    Men som ble kalt Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.

    Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.

    Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.

    (Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).

    For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.

    Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.

    Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ifølge Kjetil Prestegarden.

    Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.

    For å liksom ta Meny, da.

    (Enkelte helger, innimellom, da).

    Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.

    Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.

    Og da reagerte jeg, husker jeg.

    For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.

    Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).

    Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og assistent Monika.

    Og ferskvareansvarlig Carolina, da.

    Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).

    De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.

    Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.

    At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.

    Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.

    Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.

    Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.

    Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.

    Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.

    (Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).

    Noe sånt.

    Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.

    Så nesten alt ble kastet, da.

    Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.

    Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.

    Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.

    For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men det hadde ikke vi, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.

    For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.

    Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.

    Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.

    Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, da.

    At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.

    Når hu bestilte.

    Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.

    Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.

    For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).

    (Noe sånt).

    Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.

    For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.

    (For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).

    Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.

    Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.

    Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.

    Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.

    Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.

    Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.

    Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.

    Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).

    Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.

    Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.

    Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.

    (Noe sånt).

    Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.

    I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.

    (Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).

    For dette var vel ikke hans bord, vel.

    For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).

    (Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).

    Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).

    Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.

    Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.

    For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.

    Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.

    Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.

    Og det som var, med den kjøttfarsen.

    Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.

    Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.

    De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.

    (Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).

    Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.

    For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.

    Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.

    Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.

    For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.

    Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    (Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.

    Og at jeg vel måtte gjøre det, da.

    Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.

    Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.

    For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.

    (For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).

    Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.

    Før de gikk ut på dato.

    Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.

    Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.

    For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

    Høsten år 2000, (var det vel).

    Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

    (Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

    Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

    For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

    Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

    Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

    Så det ble ikke noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

    At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

    For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

    Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

    (For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

    Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

    Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

    Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

    For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

    Og da svarte jeg at at det var det, da.

    For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

    Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

    Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

    Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

    (Nemlig ‘tørrvare-gjengen’, kan man vel kanskje kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

    For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

    Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

    Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

    (Ikke så lenge etter det her).

    Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

    Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

    (Siden han var låseansvarlig, da).

    Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

    Og sa det, at han ikke ville telle safen.

    Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

    For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

    Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

    Så dro Inthu hjem vel.

    Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

    Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

    Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

    For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

    Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

    Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 80: Storefjell år 2000

    Da jeg satt på Rimi-bussen, opp til butikksjefseminar, på Storefjell, høsten år 2000.

    Så var det allerede bestemt at jeg skulle bli den nye butikksjefen, på den store Rimi-butikken Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.

    Men jeg kjente ikke Anne Neteland så bra.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde sovet dårlig, dagen før bussen opp til Storefjell skulle gå.

    Og på bussen, der satt Thomas Kvehaugen og Kristian fra Rimi Ryen, (altså ‘homseguttene’ fra PØF sin rafting-tur, til Dagali), og skøya med meg, sånn at jeg ikke fikk sove noe, på turen opp til ‘Dalom’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Kjell Korsmo, (Rimi sin guru når det gjaldt butikkdatasystemet), satt ikke så langt unna meg, på bussen, da.

    Og at en dame, (som satt ved siden av han vel), gratulerte han, med at de nye lablene, (som var gule vel), hadde blitt så fine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ikke så langt unna diskoteket der, på Storefjell.

    Og at jeg spurte de andre butikksjefene om hvordan Anne Neteland var å ha som sjef.

    (Etter at noen hadde fortalt meg det vel, at Anne Neteland var over tredve.

    Men at hu fortsatt likte å ha sex med andre Rimi-folk osv., på fester og sånn, da.

    Etter at jeg hadde vært på et vorspiel, (eller noe), på et hotellrom vel.

    Hvor min Nokia 3210-mobil, falt ut av lomma mi, da.

    Så jeg måtte få noen av hotellpersonalet, til å slippe meg inn, på det vorspiel-rommet igjen, for så å finne mobilen min, som hadde glidd inn under en seng, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig flaks da, at jeg klarte å huske hvilket rom jeg hadde vært på.

    For de vorspiel-folka, de klarte jeg ikke kommunisere noe særlig med, (husker jeg).

    Og dette om Anne Neteland, det ble vel sagt, mens vi gikk fra det vorspiel-rommet og bort til ved diskoteket, da.

    Før jeg merka at jeg hadde mista mobilen min, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brydde meg ikke så mye om det ryktet som jeg hadde blitt fortalt.

    Om at Anne Neteland likte å knulle med andre Rimi-folk, på fester, osv.

    For jeg hadde jo som prinsipp, å ikke blande business and pleasure, (for å si det sånn).

    Men jeg var fortsatt litt nervøs, da.

    For å jobbe som butikksjef på en stor butikk, som Rimi Kalbakken.

    Det er jo ikke bare bare, liksom.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo gå bort til distriktsjef Anne Neteland.

    Og spørre om hun hadde en drikkebong jeg kunne få.

    Liksom bare for å bryte isen, da.

    (For jeg hadde nok penger i lommeboka mi, til å kjøpe øl selv, liksom.

    Det var ikke derfor jeg spurte, liksom.

    Men jeg syntes nok det, at å bare ha en kort telefonsamtale, før man begynte i en jobb, som butikksjef, på en stor Rimi-butikk, kanskje var litt i minste laget, da.

    Og hverken PØF eller Anne Neteland hadde snakket til meg om lønnen, for eksempel.

    Men jeg regna med at jeg kom til å få 300.000 i året som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Siden jeg visste at han Kenneth, som var butikksjef der før meg, hadde fått det, da.

    Noe som jo David Hjort hadde fortalt meg, en tid før det her).

    Siden vi ikke hadde hatt noe møte, om at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Men bare en kort telefonsamtale, da.

    Så jeg forlot bordet hvor jeg satt sammen med noen andre butikksjefer, da.

    Og så gikk jeg bort til Anne Neteland, som stod i nærheten av butikksjefene ‘sine’ vel, et stykke unna, da.

    Og så spurte jeg Anne Neteland om jeg kunne få en drikkebong, da.

    Siden jeg skulle begynne å jobbe i hennes distrikt, liksom.

    Men det fikk jeg ikke, da.

    ‘Har ikke PØF drikkebonger, da’, svarte vel hu.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke noe drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Men jeg gikk vel sånn halvveis sjokkert, tilbake igjen, til bordet, der de andre butikksjefene satt, da.

    Og så fortalte jeg til de, at jeg ikke hadde fått noen drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Og så sa jeg vel ganske høyt at jeg bekymra meg litt over hvordan denne jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, kom til å gå, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her Storefjell-oppholdet så bodde jeg på samme rom som David Hjort sin tidligere sjef Frode, (husker jeg).

    Frode var vel butikksjef på Rimi Bøleråsen, på den her tiden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og Frode hadde en kone, som han pratet med på mobilen hele tiden, husker jeg.

    (Om alt mulig, virka det som for meg).

    Og jeg husker at vi så en landskamp i fotball, på det her hotellrommet.

    (Og en tredje butikksjef dukka også opp på hotellrommet vårt, for å se den kampen, vel).

    En landskamp som Norge vant etter en scoring av en ganske ukjent spiller, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Graarud hadde også fått seg ei kone.

    Han introduserte meg for ei ung butikksjefdame, (tror jeg at hu var), som han hadde blitt samboer med ihvertfall, vel.

    På fredagen der, (var det vel), mens de satt cirka der hvor Liv fra Rimi Karlsrud hadde fått sjokk.

    Da jeg spurte henne om hva hu syntes om Magne Winnem, et par år før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så var jeg kanskje litt tufs.

    For jeg hadde nemlig tatt med meg den brune ‘Storefjell-jakka’ mi, som jeg hadde kjøpt på Oslo City vel, et par år før det her, da.

    (Like etter at jeg ble butikksjef, da).

    Men det jeg ikke hadde visst om.

    Det var at PØF hadde fått trykket opp noen hvite gensere, til alle i hans distrikt, da.

    For vi skulle på noe sånn slags rebusløp, (eller noe), litt bortenfor parkeringsplassen der og sånn, da

    Så jeg dreiv og lurte på om jeg skulle ha den hvite genseren utapå jakka, eller under jakka, da.

    Og jeg prøvde først å ta genseren utapå jakka, da.

    (For jeg var kanskje litt fyllesyk).

    Men det ble for teit da, fant jeg ut.

    Så jeg tok av meg genseren og jakka, og tok så på meg først genseren og så jakka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod og lurte på det her med genseren og jakka.

    (Foran hovedinngangen til hotellet der).

    Så stod det over hundre folk der, (eller noe), og ventet på at ‘lekene’ skulle begynne, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så var det noen som ropte sånn som ‘Tom-gjengen’ noen ganger gjorde.

    Nemlig at de ropte om ‘fugla’, osv.

    (For LSK blir jo kalt for kanarifugla, eller fugla.

    Siden de har svarte og gule drakter vel.

    Noe sånt).

    Og da, så var det en fra Lillestrøm, i staben, eller noe.

    Som begynte å rope et annet Lillestrøm-rop, da.

    Han ropte: ‘Hvem er vi?’.

    For han ville at de som hadde ropt noe om ‘fugla’, skulle svare ‘kanari’, da.

    (For jeg har sett en kamp mellom Vålerenga og Lillestrøm.

    På Bislett.

    Som tippekommisjonær.

    Da Lillestrøm vant 5-1, eller noe.

    Så jeg husker de her sangene, til LSK-fansen, da.

    Og Tom-gjengen og Glenn Hesler, de dreiv også noen ganger å prata om fugla, og sånn, da).

    Og da spurte ambulerende og handy-man Svein Erik om hva som foregikk, da.

    Og da svarte jeg, (som jo hadde hørt de her sangene før), at det var noen Lillestrøm-fans, som ropte, da.

    Så neste gang han fra hovedkontoret ropte: ‘Hvem er vi?’.

    Så ropte Svein Erik tilbake: ‘Idiot fra Lillestrøm!’.

    (Siden Svein Erik antagelig holdt med Vålerenga da sikkert.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og rebusløpet dette året, det var helt sinnsykt omtrent, (sånn som jeg husker det).

    Vi måtte stå som en sånn kinesisk akrobat-tropp cirka, ved en post, (husker jeg).

    Og jeg var var øverst da, i en slags menneskelig pyramide nesten, (må man vel kalle det).

    Og jeg hadde jo hatt en kneoperasjon, og likevel så måtte jeg klatre i et sånt klatrestativ og sånn da, (husker jeg).

    (Så det er vanskelig å forstå hva dette har med butikkdrift å gjøre, må jeg si.

    Men det er kanskje en unnskyldning som noen på hovedkontoret bruker, for å komme seg bort fra kona si en helg, da.

    Det er mulig).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, på slutten av konkurransen, at Jon Bekkevoll sa at en butikksjef hadde slått trynet, i en stein, på den ‘akrobat-posten’, (eller noe sånt).

    Og at det var blod overalt og sånn, da.

    (Hvis jeg hørte det riktig, da).

    Og selv om jeg ikke syntes at vårt distrikt gjorde det så bra.

    Så vant vi hele konkurransen da, (viste det seg).

    (Jeg mener at det må ha vært dette året, ihvertfall).

    Og vi vant en CD-walkman hver, da.

    Men det var ikke nok premier, til alle, da.

    Så jeg som gikk bakerst, for å motta premie, jeg fikk Svein Erik sin premie, av Jon Bekkvoll da, (mener jeg å huske).

    Uten at jeg skjønte så mye av det.

    Men Svein Erik var kanskje nesten som en ansatt ved hovedkontoret, da.

    (Siden han var ambulerende).

    Det er mulig.

    Litt rart ble det her, ihvertfall.

    Og da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så ga jeg den CD-walkman-en i gave til Pia sin sønn Daniel da, (husker jeg).

    Som var fem år, eller noe, på den her tida, vel.

    For Pia mente at han var gammel nok til å høre på walkman, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hørte jo mest på musikk i bilen eller fra PC-en, på den her tiden, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på kvelden, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så stod Charlotte, (fra Rimi Nylænde og Min Bok 4), og bøy seg fram, (hvis jeg skjønte henne riktig, ihvertfall).

    Hu ville ihvertfall ha meg med ned i svømmebassenget, husker jeg at hu sa.

    Sammen med en hel gjeng, vel.

    Men jeg hadde ikke tatt med badetøy, forklarte jeg vel.

    Men det gjorde ikke noe, sa Charlotte.

    For hu hadde heller ikke tatt med seg badetøy, forklarte hu.

    Men hu hadde fått låne et par boksershorts, av Kenneth, som hu skulle sprelle rundt i, nede i bassenget, da.

    Men jeg syntes at det her ble litt useriøst da, å svømme rundt i underbuksa, i det bassenget, på Storefjell, da.

    (Som jeg aldri har prøvd forresten.

    Og som jeg ikke visste hvor var engang).

    Så jeg droppa det, da.

    For jeg likte ikke han Kenneth så bra heller, (for å være ærlig).

    Og jeg tenkte vel også mye på den nye jobben min da, på Rimi Kalbakken.

    Og hu Charlotte, hu syntes jeg at det var vanskelig å skjønne seg på, noen ganger.

    For jeg skjønte aldri om hu tulla med meg, eller ikke, da.

    Selv om hu en gang fortalte meg det, (husker jeg), at det var på grunn av meg, at hu prøvde å få seg en karriere, i Rimi.

    Siden jeg hadde motivert henne, (eller noe sånt), som assistent på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var ikke sikker på om hu tulla med meg, for å være ærlig.

    Og hu Charlotte, hu jobba vel som butikksjef, på Rimi Kolbotn, (på den her tida), tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Kristian, fra Rimi Ryen.

    (Eller om det var på Rimi Askergata, at han var butikksjef).

    Han begynte å tulle med meg, i forelesningssalen der, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    For han dro meg med ned, til like ved der Johannes Hagen og dem satt, (på de fremste radene, til høyre der), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og så sa han til meg det at han hadde ‘dratt meg med ned til ulvene’, (eller noe lignende).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    PØF satt forresten og skrøyt fælt av meg, under middagen, på fredagen, husker jeg.

    Han sa det, at i min butikk, så visste alle alltid hva de skulle gjøre.

    Mens noen andre butikksjefer, (Renate fra Rimi Ryen med flere vel), måtte sitte og høre på, da.

    (Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Og PØF sa også det, (under den samme middagen vel), at hvis noen av hans butikksjefer ble overarbeidet, så fikk de ekstra ferie da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Og Hege Grymyr, hu maste vel på PØF, om at han måtte ta på seg noe annet, enn en t-skjorte, som han gikk i, etter at vi dukket opp, med bussene fra Oslo, på fredagen der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og hu Renate.

    Hu som jobba som en slags butikksjef på Rimi Ryen, vel.

    (Hvis det ikke var han Kristian, (fra Arvika-turen), som jobba som en slags butikksjef der, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre).

    Hu dreiv og prata en del om sex, på den rafting-turen til PØF, forresten.

    Hu nevnte ting som at gutter også hadde et g-punkt, (og sånn), husker jeg.

    (Selv om hu hadde en samboer i Oslo, vel.

    Fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Muligens en som også het Erik, (altså det samme som meg).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så hu Renate, hu var altså som Rimi sitt svar på Dr. Ruth cirka, på Dagali der.

    Men jeg fikk ikke med meg at hu liksom underviste noe særlig om sex, på Storefjell også.

    Men jeg var kanskje ikke på de riktige nachspielene, da.

    Det er mulig.

    (Hvis hu ikke tok det litt roligere, når det gjaldt sex-pratinga, oppe på Storefjell, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.