johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

    De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 54: Rimi Kalbakken

    Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

    Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

    Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

    Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

    Så jeg likte ikke han så bra, da.

    Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

    Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

    Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’, flere ganger.

    Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

    For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

    Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

    Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

    For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

    Nemlig Anne Neteland.

    Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

    Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

    Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

    Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

    Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

    For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

    Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

    Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

    Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

    Men Hestenes virka ikke interessert.

    Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

    Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

    For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

    For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

    Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: ‘Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef’.

    Noe sånt.

    Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

    Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

    (For butikken ble bedre når jeg jobba der.

    For jeg var en erfaren butikksjef.

    Og han forrige sjefen var en trainee).

    Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

    Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

    Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

    Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

    Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

    Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

    Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

    For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

    Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

    Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

    Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

    Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

    At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

    Og dro for å studere ved University of Sunderland.

    Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

    For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

    Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

    Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

    (Og spørre om råd om den her ‘mafian’, da).

    For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

    Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

    På starten av 1998, (må det vel ha vært).

    Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

    Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

    Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

    Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

    For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

    (Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

    For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

    Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

    Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

    Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

    Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

    For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

    (Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

    Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

    For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

    (Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

    Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

    For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

    Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

    Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

    Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

    Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

    Og da bare stod hu der liksom.

    Sinna som søren, da.

    Og så ga hu seg etterhvert, da.

    For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Merete fra Follo.

    Hu er en spøkefugl.

    Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

    (Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

    Og like før ferien min begynte).

    Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

    For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

    Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

    For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

    Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

    Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

    Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

    Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

    Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

    Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

    Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

    Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

    Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

    (Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

    Eller noe sånt).

    Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

    Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

    Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

    Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

    Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

    Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

    Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da sa jeg bare det.

    For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

    Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

    For det var liksom sånne klikker der, da.

    Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

    Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

    Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

    Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

    (Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

    Tenkte jeg vel antagelig da).

    Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

    (Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

    For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

    (For det var det samme år etter år, liksom.

    Selv om de fleste assistentene var nye, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

    Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

    Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

    Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

    Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

    Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

    Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

    Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

    Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

    (Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

    Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

    At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

    Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

    Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

    For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

    Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

    Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

    Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

    Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

    (Noe sånt).

    Så hu klagde på det, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

    (Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

    Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

    Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

    Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

    Det er mulig.

    Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

    For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

    Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

    Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

    Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

    Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Noe sånt.

    Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

    For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

    Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

    For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

    Men da svarte jeg det, husker jeg.

    At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

    For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

    Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

    (Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

    Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

    Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

    For folk har jo en lærekurve.

    Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

    For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

    Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

    Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

    (Sånn som jeg så det, ihvertfall.

    Husker jeg).

    For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

    Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

    Det var vel ikke noe krise det egentlig.

    At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

    Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

    Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

    Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

    Mente vel jeg, da.

    Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

    Eller på butikken generelt.

    For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

    Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

    Så var ikke det verdens undergang, liksom.

    Syntes jeg da.

    For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

    Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

    Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

    For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

    Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

    Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

    Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

    For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

    For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

    Og når nabobutikken ble stengt.

    Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

    (Bare for å ta et eksempel, da).

    Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

    Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

    Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

    Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

    Og av de andre ansatte.

    Og at jeg ville ha sett det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

    Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

    Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

    At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

    (Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

    (Må jeg innrømme).

    Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

    Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

    (Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

    Og det syntes jeg at var litt rart, da.

    Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

    Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

    Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

    Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

    Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

    (At jeg flørta litt, da.

    Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

    Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

    Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

    Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

    (Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

    Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

    Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

    Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

    (Noe sånt).

    Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

    Men jeg var litt stressa, på den her tida.

    For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

    Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

    I tida før jeg fikk sommerferie.

    Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

    Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

    Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

    (Hva nå hu mente med det).

    Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

    (For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

    Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

    I de første dagene, av ferien min.

    Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

    (For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

    Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

    Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

    Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

    Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

    Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

    Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

    Og det var det da, fant jeg ut.

    Det var jo det party-stedet.

    Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

    Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

    For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

    Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

    Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

    Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

    (Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

    Den første kvelden der, da.

    Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

    Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

    Nissi beach, var en veldig fin strand.

    Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

    Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

    Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

    Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

    Men da så stoppa oftest samtalen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på stranda.

    Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

    (Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

    Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

    Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

    Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

    Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

    Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo vært mye i England.

    Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

    Som Starsky and Hutch, osv.

    Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

    (Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

    Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

    Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

    Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

    Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

    Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

    Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

    Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

    (Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

    Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

    Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

    Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

    Og prate med de.

    For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

    Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

    Men ikke inn i leiligheten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

    Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

    Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

    Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

    Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

    ‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

    Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

    Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

    Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

    For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

    Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

    Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

    Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

    Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

    Og da Norge scorte 2-1 målet.

    Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

    Så var jeg så hes.

    For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

    Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

    Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

    Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

    (Som var like ved en kirke der, vel).

    Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

    For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

    Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

    For han mente at hu var løs på tråden, da.

    Og at jeg burde prøve meg på henne.

    Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

    (Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

    Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

    (Ei som hadde type, da).

    Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

    Så det var veldig rart da, må jeg si.

    Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

    Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

    Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

    Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg en eller to ganger.

    Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

    En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

    Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

    Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

    Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

    Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

    Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

    Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

    Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

    Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

    Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

    Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

    Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

    Etter den her sydenturen, da.

    Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

    Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

    (Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

    Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

    Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

    (En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

    Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

    Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

    Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

    Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

    Noe jeg også gjorde, da.

    Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

    For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

    Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

    For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

    (Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

    Også møtte vi to britiske damer, da.

    Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

    (Eller om det var et annet utested).

    Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

    For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

    I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

    Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

    Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

    Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

    Og jeg var rimelig full, da.

    Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

    Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

    (Smart som jeg er).

    En som ganske populær, på den her tiden.

    Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

    Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

    Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

    Og de stakk vel fra oss.

    Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

    (For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

    Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

    Men han Nicklas dytta meg unna, da.

    Så det gikk greit, da.

    (Men han redda vel muligens livet mitt.

    Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

    Må man vel si).

    Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

    Og de lurte på om vi var soldater, da.

    (For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

    Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

    Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

    Så jeg var jo soldat, da.

    Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

    Så stakk han Nicklas, da.

    For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

    For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

    (Så han var kanskje litt usosial, da).

    Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

    Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

    Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

    Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

    Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

    (For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

    Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

    Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

    Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

    Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

    (Noe sånt).

    Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

    (Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

    I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

    Noe sånt).

    I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

    Og dette var et en-ukes kurs, da.

    Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne dra på det kurset, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

    (Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

    Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

    Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

    Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

    Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg likte best, ved det her kurset.

    Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

    Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

    Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

    Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

    Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

    Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

    Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

    Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

    Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

    For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

    Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

    Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

    En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

    Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

    Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

    For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

    Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

    For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

    For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

    Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

    Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

    Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

    Altså i seks år, da.

    Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

    Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

    Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

    Og de spurte meg bare muntlig, da.

    Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

    Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

    Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

    Men dette var jo fem år før det her, da.

    Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

    Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

    (For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

    Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

    Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

    Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

    At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

    Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

    For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

    Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

    Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

    På den her tida.

    Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

    Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

    Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

    Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

    (For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

    For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

    Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

    Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

    For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

    Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg slo til på det, da.

    Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

    Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

    For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

    For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

    Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

    Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

    Når jeg tenker meg litt om her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 48: Au-pair fra Finland

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så kom jeg i kontakt med ei ung finsk dame, på #Oslo, (på EF-net), på irc, som jobba som au-pair, i Oslo Vest et sted, (husker jeg).

    Hu spurte hvordan jeg så ut, da.

    Og jeg husket da, at David Hjort nettopp hadde sagt om meg, til butikksjef Kristian Kvehaugen, (mens jeg også var der), på jobben, (inne på lageret der, på Rimi Bjørndal), at ‘han ligner litt på Tom Cruise’, da.

    Så jeg sa det til hu finske da, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

    Og da ville hu gå på kino med meg da, husker jeg.

    Så jeg møtte henne utafor Klingenberg kino en dag da, som jeg hadde fri fra jobben, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var litt lur, da jeg møtte hu finske, utafor Klingenberg der.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at det var bare å få pulinga overstått, da.

    Sånn som med hu So What-dama og hu Bærumsdama, (som jeg ganske nylig hadde pult, da).

    For jeg date-et vel hu finske innmellom at jeg hadde sex med hu Bærumsdama, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk bare hu finske til å bli med meg hjem, til Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme i Rimi-leiligheten min, så virka det ikke som for meg, at hu finske var så klar til å ha sex, da.

    Så jeg satt på filmen Trainspotting, (den som Ove hadde dratt meg med for å se, på Aker Brygge), mener jeg at det var.

    Og jeg lurte vel fortsatt på om det ble noe pulings, vel.

    Men det blei det ikke, da.

    Og hu finske, hu likte ikke filmen, da.

    Og hu begynte nesten å grine, av en eller annen grunn, (mener jeg å huske).

    Så jeg fulgte henne bare til T-banen, (eller trikken da, som hu kalte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel mer, med hu finske dama, igjen.

    Og hu ble med meg, for å se filmen Sjakalen, på Colosseum, da.

    Og etter filmen, så gikk vi gjennom Bogstadveien og videre gjennom Slottsparken og til ved Nasjonalteateret der, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu ville bli med å ta en øl, eller noe, på Cafe Sjakk Matt.

    (Der jeg hadde vært med Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, i sin tid.

    Og før det igjen, hadde vært og spist, en gang, med hu Laila Johansen, fra Radio 1 Club).

    Men da vi kom fram til Cafe Sjakk Matt.

    Så ville ikke hu finske engang gå inn der, da.

    For hu likte ikke det stedet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel med hu finske enda en gang.

    Og da, så ville hu bli med å spille badminton, da.

    Noe jeg fortsatt gjorde en sjelden gang, vel.

    Men ikke så ofte som da jeg bodde på Ungbo, da.

    Og hu finske, hu hadde med seg en finsk venninne, som også ville spille badminton, da.

    Dette var en lørdag, så da trente Skøyenåsen Badmintonklubb, i Haugerudhallen, da.

    Og jeg dro med de to finske damene, med T-banen, til Haugerud, da.

    Og i Haugerudhallen, så fant vi blant annet Glenn Hesler og søstera hans da, (husker jeg).

    (For søstera til Glenn Hesler hadde begynt å spille badminton og.

    Etter at jeg selv, mer eller mindre, hadde slutta, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte spørre noen, om hvor damegarderoben var der, da.

    Også forklarte jeg det, for de to finske damene da, at damegarderoben var der og der, da.

    Og så fikk jeg faktisk låne en badminton-racket, av lillesøstera til Glenn Hesler, da.

    Siden jeg ikke hadde så mange som tre badminton-racketer, vel.

    Også spilte jeg alene, mot de to finske damene, da.

    Og hu jeg hadde vært på kino, med.

    Som var ganske hot, (må man vel si).

    Hu falt på rumpa si da, (husker jeg).

    For jeg slo badmintonballen så hardt, over hue på henne, da.

    Så hu falt på rumpa da, når hu liksom skulle hoppe opp og gå bakover samtidig, for å prøve å ta den ballen, da.

    (For jeg hadde jo trent badminton, i et år eller to, (innmellom ihvertfall, som mosjonist da), før jeg fikk den kneskaden min, da.

    Og racketen til søstera til Glenn Hesler, den var kanskje nystrenget, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å vaske klærna mine, på søndager.

    Så jeg hadde gått litt tom, for t-skjorter, siden det her var en lørdag, da.

    Så jeg hadde ikke noe rein t-skjorte, å ha under den svarte v-genseren, som jeg gikk med.

    Etter badminton-spillinga, da.

    Så jeg gikk bare med den v-genseren, da.

    Og når de to finske damene og jeg, kom opp fra Stortinget T-banestasjon der.

    Så var det en narkoman, (eller noe), som kommenterte at jeg ikke hadde t-skjorte på meg, under v-genseren da, (husker jeg).

    Og da svarte jeg vel noe om at jeg var ‘viking’, (eller noe), og at jeg ikke frøys noe særlig, da.

    Før vi gikk raskt videre, da.

    For det her var om vinteren, da.

    Så det var nok i februar 1998, eller noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

    (Og jeg var jo varm etter badmintonspillinga.

    Så det var ikke sånn at jeg frøys noe særlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro jeg med de to finske damene, på Cafe Leonel, da.

    Der hvor hu bygde-dama ikke hadde likt seg, da.

    Men de finske damene, de syntes at det var fint der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og vi satt der, og drakk noe brus, eller noe sånt, ihvertfall, da.

    Og de finske damene, de skulle til den flaggbutikken, i Stortingsgata, da.

    For de skulle kjøpe seg et finsk flagg, da.

    For de skulle nemlig på Holmenkollen-hopprennet.

    (I 1998, da).

    Og det hadde ikke jeg lyst til, husker jeg.

    Å bli med dem for å kjøpe et finsk flagg.

    Og jeg hadde heller ikke noe lyst til å bli med dem i Holmenkollen.

    (Som de også spurte meg om, da).

    For å dra til Holmenkollen, sammen med to finske damer, med et stort finsk flagg, som skal heie på finske skihoppere.

    Nei, det syntes jeg at ble litt feil, for en nordmann, da.

    Så det hadde jeg syntes, at hadde blitt litt flaut, da.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu av de finske damene, som jeg dro og så Sjakalen med.

    Hu var forresten fra Nord-Finland, og hadde ti søsken, (eller noe sånt), mener jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Holmekollen-hopprennet var ferdig.

    (Må det vel ha vært).

    Så ringte jeg hu finske fra jobben da, (husker jeg).

    (Etter at jeg hadde pult hu Bærumsdama for andre gang, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og det var vel faren i ‘au-pair-familien’, som svarte, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk snakke med hu finske, da.

    Men da hadde hu fått seg en finsk kjæreste, sa hu.

    Som bodde i Norge, var det vel.

    Men hu ville visst fortsatt gå ut med meg, da.

    (Var det vel).

    Men det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    At hu skulle ha to kjærester, liksom.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på det opplegget da, (husker jeg).

    Og etter det her, så hørte jeg ikke noe mer, fra noen av de to finske damene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.