johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

    Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

    Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

    Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

    (Noe sånt).

    Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

    Men jeg var litt stressa, på den her tida.

    For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

    Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

    I tida før jeg fikk sommerferie.

    Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

    Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

    Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

    (Hva nå hu mente med det).

    Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

    (For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

    Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

    I de første dagene, av ferien min.

    Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

    (For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

    Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

    Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

    Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

    Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

    Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

    Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

    Og det var det da, fant jeg ut.

    Det var jo det party-stedet.

    Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

    Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

    For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

    Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

    Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

    Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

    (Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

    Den første kvelden der, da.

    Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

    Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

    Nissi beach, var en veldig fin strand.

    Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

    Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

    Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

    Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

    Men da så stoppa oftest samtalen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på stranda.

    Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

    (Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

    Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

    Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

    Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

    Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

    Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo vært mye i England.

    Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

    Som Starsky and Hutch, osv.

    Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

    (Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

    Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

    Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

    Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

    Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

    Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

    Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

    Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

    (Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

    Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

    Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

    Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

    Og prate med de.

    For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

    Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

    Men ikke inn i leiligheten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

    Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

    Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

    Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

    Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

    ‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

    Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

    Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

    Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

    For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

    Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

    Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

    Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

    Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

    Og da Norge scorte 2-1 målet.

    Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

    Så var jeg så hes.

    For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

    Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

    Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

    Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

    (Som var like ved en kirke der, vel).

    Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

    For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

    Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

    For han mente at hu var løs på tråden, da.

    Og at jeg burde prøve meg på henne.

    Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

    (Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

    Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

    (Ei som hadde type, da).

    Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

    Så det var veldig rart da, må jeg si.

    Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

    Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

    Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

    Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg en eller to ganger.

    Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

    En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

    Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

    Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

    Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

    Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

    Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

    Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

    Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

    Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

    Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

    Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

    Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

    Etter den her sydenturen, da.

    Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

    Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

    (Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

    Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

    Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

    (En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

    Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

    Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

    Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

    Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

    Noe jeg også gjorde, da.

    Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

    For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

    Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

    For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

    (Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

    Også møtte vi to britiske damer, da.

    Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

    (Eller om det var et annet utested).

    Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

    For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

    I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

    Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

    Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

    Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

    Og jeg var rimelig full, da.

    Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

    Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

    (Smart som jeg er).

    En som ganske populær, på den her tiden.

    Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

    Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

    Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

    Og de stakk vel fra oss.

    Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

    (For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

    Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

    Men han Nicklas dytta meg unna, da.

    Så det gikk greit, da.

    (Men han redda vel muligens livet mitt.

    Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

    Må man vel si).

    Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

    Og de lurte på om vi var soldater, da.

    (For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

    Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

    Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

    Så jeg var jo soldat, da.

    Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

    Så stakk han Nicklas, da.

    For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

    For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

    (Så han var kanskje litt usosial, da).

    Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

    Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

    Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

    Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

    Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

    (For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

    Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

    Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

    Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

    Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

    (Noe sånt).

    Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

    (Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

    I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

    Noe sånt).

    I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

    Og dette var et en-ukes kurs, da.

    Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne dra på det kurset, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

    (Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

    Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

    Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

    Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

    Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg likte best, ved det her kurset.

    Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

    Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

    Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

    Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

    Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

    Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

    Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

    Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

    Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

    For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

    Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

    Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

    En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

    Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

    Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

    For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

    Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

    For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

    For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

    Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

    Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

    Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

    Altså i seks år, da.

    Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

    Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

    Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

    Og de spurte meg bare muntlig, da.

    Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

    Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

    Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

    Men dette var jo fem år før det her, da.

    Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

    Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

    (For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

    Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

    Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

    Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

    At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

    Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

    For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

    Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

    Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

    På den her tida.

    Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

    Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

    Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

    Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

    (For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

    For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

    Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

    Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

    For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

    Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg slo til på det, da.

    Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

    Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

    For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

    For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

    Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

    Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

    Når jeg tenker meg litt om her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 48: Au-pair fra Finland

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så kom jeg i kontakt med ei ung finsk dame, på #Oslo, (på EF-net), på irc, som jobba som au-pair, i Oslo Vest et sted, (husker jeg).

    Hu spurte hvordan jeg så ut, da.

    Og jeg husket da, at David Hjort nettopp hadde sagt om meg, til butikksjef Kristian Kvehaugen, (mens jeg også var der), på jobben, (inne på lageret der, på Rimi Bjørndal), at ‘han ligner litt på Tom Cruise’, da.

    Så jeg sa det til hu finske da, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

    Og da ville hu gå på kino med meg da, husker jeg.

    Så jeg møtte henne utafor Klingenberg kino en dag da, som jeg hadde fri fra jobben, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var litt lur, da jeg møtte hu finske, utafor Klingenberg der.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at det var bare å få pulinga overstått, da.

    Sånn som med hu So What-dama og hu Bærumsdama, (som jeg ganske nylig hadde pult, da).

    For jeg date-et vel hu finske innmellom at jeg hadde sex med hu Bærumsdama, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk bare hu finske til å bli med meg hjem, til Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme i Rimi-leiligheten min, så virka det ikke som for meg, at hu finske var så klar til å ha sex, da.

    Så jeg satt på filmen Trainspotting, (den som Ove hadde dratt meg med for å se, på Aker Brygge), mener jeg at det var.

    Og jeg lurte vel fortsatt på om det ble noe pulings, vel.

    Men det blei det ikke, da.

    Og hu finske, hu likte ikke filmen, da.

    Og hu begynte nesten å grine, av en eller annen grunn, (mener jeg å huske).

    Så jeg fulgte henne bare til T-banen, (eller trikken da, som hu kalte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel mer, med hu finske dama, igjen.

    Og hu ble med meg, for å se filmen Sjakalen, på Colosseum, da.

    Og etter filmen, så gikk vi gjennom Bogstadveien og videre gjennom Slottsparken og til ved Nasjonalteateret der, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu ville bli med å ta en øl, eller noe, på Cafe Sjakk Matt.

    (Der jeg hadde vært med Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, i sin tid.

    Og før det igjen, hadde vært og spist, en gang, med hu Laila Johansen, fra Radio 1 Club).

    Men da vi kom fram til Cafe Sjakk Matt.

    Så ville ikke hu finske engang gå inn der, da.

    For hu likte ikke det stedet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel med hu finske enda en gang.

    Og da, så ville hu bli med å spille badminton, da.

    Noe jeg fortsatt gjorde en sjelden gang, vel.

    Men ikke så ofte som da jeg bodde på Ungbo, da.

    Og hu finske, hu hadde med seg en finsk venninne, som også ville spille badminton, da.

    Dette var en lørdag, så da trente Skøyenåsen Badmintonklubb, i Haugerudhallen, da.

    Og jeg dro med de to finske damene, med T-banen, til Haugerud, da.

    Og i Haugerudhallen, så fant vi blant annet Glenn Hesler og søstera hans da, (husker jeg).

    (For søstera til Glenn Hesler hadde begynt å spille badminton og.

    Etter at jeg selv, mer eller mindre, hadde slutta, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte spørre noen, om hvor damegarderoben var der, da.

    Også forklarte jeg det, for de to finske damene da, at damegarderoben var der og der, da.

    Og så fikk jeg faktisk låne en badminton-racket, av lillesøstera til Glenn Hesler, da.

    Siden jeg ikke hadde så mange som tre badminton-racketer, vel.

    Også spilte jeg alene, mot de to finske damene, da.

    Og hu jeg hadde vært på kino, med.

    Som var ganske hot, (må man vel si).

    Hu falt på rumpa si da, (husker jeg).

    For jeg slo badmintonballen så hardt, over hue på henne, da.

    Så hu falt på rumpa da, når hu liksom skulle hoppe opp og gå bakover samtidig, for å prøve å ta den ballen, da.

    (For jeg hadde jo trent badminton, i et år eller to, (innmellom ihvertfall, som mosjonist da), før jeg fikk den kneskaden min, da.

    Og racketen til søstera til Glenn Hesler, den var kanskje nystrenget, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å vaske klærna mine, på søndager.

    Så jeg hadde gått litt tom, for t-skjorter, siden det her var en lørdag, da.

    Så jeg hadde ikke noe rein t-skjorte, å ha under den svarte v-genseren, som jeg gikk med.

    Etter badminton-spillinga, da.

    Så jeg gikk bare med den v-genseren, da.

    Og når de to finske damene og jeg, kom opp fra Stortinget T-banestasjon der.

    Så var det en narkoman, (eller noe), som kommenterte at jeg ikke hadde t-skjorte på meg, under v-genseren da, (husker jeg).

    Og da svarte jeg vel noe om at jeg var ‘viking’, (eller noe), og at jeg ikke frøys noe særlig, da.

    Før vi gikk raskt videre, da.

    For det her var om vinteren, da.

    Så det var nok i februar 1998, eller noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

    (Og jeg var jo varm etter badmintonspillinga.

    Så det var ikke sånn at jeg frøys noe særlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro jeg med de to finske damene, på Cafe Leonel, da.

    Der hvor hu bygde-dama ikke hadde likt seg, da.

    Men de finske damene, de syntes at det var fint der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og vi satt der, og drakk noe brus, eller noe sånt, ihvertfall, da.

    Og de finske damene, de skulle til den flaggbutikken, i Stortingsgata, da.

    For de skulle kjøpe seg et finsk flagg, da.

    For de skulle nemlig på Holmenkollen-hopprennet.

    (I 1998, da).

    Og det hadde ikke jeg lyst til, husker jeg.

    Å bli med dem for å kjøpe et finsk flagg.

    Og jeg hadde heller ikke noe lyst til å bli med dem i Holmenkollen.

    (Som de også spurte meg om, da).

    For å dra til Holmenkollen, sammen med to finske damer, med et stort finsk flagg, som skal heie på finske skihoppere.

    Nei, det syntes jeg at ble litt feil, for en nordmann, da.

    Så det hadde jeg syntes, at hadde blitt litt flaut, da.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu av de finske damene, som jeg dro og så Sjakalen med.

    Hu var forresten fra Nord-Finland, og hadde ti søsken, (eller noe sånt), mener jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Holmekollen-hopprennet var ferdig.

    (Må det vel ha vært).

    Så ringte jeg hu finske fra jobben da, (husker jeg).

    (Etter at jeg hadde pult hu Bærumsdama for andre gang, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og det var vel faren i ‘au-pair-familien’, som svarte, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk snakke med hu finske, da.

    Men da hadde hu fått seg en finsk kjæreste, sa hu.

    Som bodde i Norge, var det vel.

    Men hu ville visst fortsatt gå ut med meg, da.

    (Var det vel).

    Men det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    At hu skulle ha to kjærester, liksom.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på det opplegget da, (husker jeg).

    Og etter det her, så hørte jeg ikke noe mer, fra noen av de to finske damene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 47: Titanic

    Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.

    En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.

    Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.

    Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.

    Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.

    Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?

    Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?

    Noe sånt.

    På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.

    (Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.

    Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).

    Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).

    (For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.

    Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).

    Og Pia likte vel ikke det, da.

    At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte ei ganske høy dame der.

    Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.

    Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.

    Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.

    Så det ble litt rart, husker jeg.

    At Pia gikk så nærme.

    For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.

    Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.

    Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.

    For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.

    Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.

    Noe sånt.

    Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.

    Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.

    Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.

    Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.

    (Noe sånt).

    Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.

    For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.

    (Noe sånt).

    For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.

    Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.

    Mente Axel at Valentinos var hans territorium?

    Mente Axel at Oslo var hans territorium?

    Mente Axel at hu dama var hans territorium?

    Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?

    Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?

    Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.

    Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.

    Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.

    Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).

    (Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.

    Det er mulig).

    Så var jeg ganske full, husker jeg.

    Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.

    (Til Pia og Axel, da).

    Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).

    Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).

    Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.

    For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.

    (Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.

    Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.

    Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.

    Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.

    Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.

    Men det ble til at jeg tok toget, da.

    Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.

    Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.

    Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.

    (Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.

    Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toget tilbake til Oslo.

    Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.

    Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    Hu sa ikke hei, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).

    (For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).

    Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.

    Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).

    (Cafe Leonel, heter vel det stedet).

    Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.

    (Og satt heller og venta der litt.

    Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.

    Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.

    Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Men det ble litt flaut, syntes jeg.

    Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.

    Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.

    Da var det bedre å gå hjem, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.

    Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).

    Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.

    Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.

    (Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).

    Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.

    Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.

    (Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.

    Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).

    Og kjøpte meg en halvliter der, da.

    Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.

    Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.

    Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.

    Mens de gikk ut fra Valentinos, da.

    For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag, etter det her.

    Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.

    Og da ble Axel med, da.

    Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.

    Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).

    På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.

    Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.

    Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.

    Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.

    Og sa noe om meg, vel.

    Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.

    Og det var nok like greit.

    For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.

    Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.

    Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.

    At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.

    (Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).

    Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.

    Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.

    (Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).

    Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).

    At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.

    (Jeg likte vel ikke å gå den veien.

    For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg likte ikke det navnet.

    Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.

    Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Grubbegata, så var det mørkt.

    Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.

    Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.

    Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.

    Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).

    Som stod rundt regjeringsbygningene der.

    Det var det samme som Blitz hadde laget.

    (Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).

    For å beskytte seg mot bilbomber, osv.

    (Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).

    Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og mens jeg prata om det her, til Axel.

    Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.

    Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).

    At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.

    At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.

    (Noe sånt).

    Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.

    For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.

    (Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.

    Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).

    Noe sånt).

    Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).

    Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.

    (For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida.

    Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.

    Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.

    (Altså studieåret 1990/91.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.

    Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.

    Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).

    Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.

    Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.

    (Og op på #quiz-show).

    Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.

    (Og ikke omvendt).

    Nei, da er noe galt, mener jeg.

    (For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).

    Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.

    Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.

    Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.

    Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For Axel, han var jo født i 1978.

    Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.

    Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.

    (I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).

    Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).

    Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.

    Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).

    (Hva vet jeg).

    Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).

    Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.

    Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.

    Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).

    ‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).

    Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).

    Siden hu dama prata så pent og sånn, da.

    Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.

    For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.

    Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.

    De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.

    For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).

    Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.

    Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.

    (I sin rike far sin leilighet der).

    Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.

    (Og muligens et år i Australia, og).

    Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som Ove ville møte meg.

    (Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).

    Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.

    (En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).

    Og mens vi satt i kjelleren der.

    Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.

    For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.

    Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).

    Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.

    En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.

    Og mens han fortsatt hadde ståpikk.

    Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.

    Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.

    Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.

    Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn fortsatte Ove, da.

    I en halvtime eller time, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.

    For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.

    For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.

    (Altså under andre halvdel av 1997, da).

    For jeg husker at Ove sin ene kamerat.

    (Som også satt ganske stille der vel.

    Ihvertfall iforhold til Ove).

    Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.

    (Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).

    Og da, så nevnte jeg det, da.

    At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.

    Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.

    Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.

    Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.

    Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.

    Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.

    Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.

    (Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.

    Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.

    Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).

    Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.

    Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.

    Og som levde livets glade dager, da.

    Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.

    Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).

    Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.

    Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.

    Og da, når de andre kom hjem.

    Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.

    Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.

    Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.

    Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.

    Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.

    Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.

    Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.

    Og at han opplevde dette som strevsomt, da.

    (Men jeg sa ikke noe, da.

    For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).

    (For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.

    Så jeg bodde der i over åtte år, da.

    Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.

    Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).

    Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.

    (Hvor han selv også vanka da, fortalte han.

    Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.

    Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.

    Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.

    Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).

    Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.

    Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).

    For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).

    For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.

    (Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.

    Gjennom noen damer han kjente, da).

    Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.

    Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,