johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

    Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

    Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

    Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

    Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

    På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

    For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

    (Og ikke halvt afrikansk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

    For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

    Ute i Holterveien, i Drøbak.

    (Som var sommeren 1998, da.

    Altså cirka et halvt år før det her.

    Noe sånt).

    Så ble det dramatikk.

    For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

    Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

    For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

    Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

    Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

    (Det andre stedet hu bodde, i den gata).

    Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

    Bare et steinkast unna cirka, da.

    (Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

    Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

    På Sofienberg.

    Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

    (Må det vel ha vært).

    Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

    (Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

    Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

    Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

    Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

    Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

    At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

    Da hu selv hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

    Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

    Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

    Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

    Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

    Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

    Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

    For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

    Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

    Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

    Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

    Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

    (For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

    For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

    Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

    (Ihvertfall en god del).

    For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

    For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

    Som var rimelig sivilisert, vel.

    Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

    For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

    Omtrent som det var midt på 80-tallet.

    Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

    Så var vi, i en park, på Sagene der.

    (For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

    Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

    Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

    Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

    (Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

    Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 59: Julebordet 1998

    Det første julebordet mitt, som butikksjef.

    Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.

    Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).

    Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).

    Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.

    Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.

    Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).

    Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.

    (Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.

    Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.

    Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.

    På lørdagen, under seminar-helgen.

    Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).

    Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.

    Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.

    Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.

    Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).

    For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.

    Og så lo hu litt, vel.

    Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.

    Så jeg fikk si at det gikk greit, da.

    Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Bjerke travbane.

    Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).

    Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.

    De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.

    For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.

    Etter middagen, vel.

    Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.

    Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.

    For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.

    (Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.

    Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.

    Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.

    Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.

    (Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.

    Selv om jeg var butikksjef.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.

    Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.

    (Noe sånt).

    Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.

    Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).

    Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.

    For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.

    Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.

    Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.

    En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.

    Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.

    Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.

    (Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.

    Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.

    For det var jo julebord, liksom.

    Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.

    Men så ikke, da.

    (Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.

    Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).

    Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.

    Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.

    Og Jan Henrik var vel assistent, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.

    Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).

    Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.

    Og Benedikte aka. Benny.

    Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.

    For hu likte ikke vin, da.

    (Var det vel, at hu sa).

    Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.

    Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.

    (Istedet for en flaske vin, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).

    Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).

    Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.

    Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).

    For han kom på jobben.

    (Sammen med Nordstrand-Hilde vel).

    Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).

    Og det reagerte jeg på, husker jeg.

    For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).

    For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.

    Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.

    (Etter stengetid en dag, vel.

    Noe sånt).

    Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).

    For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.

    Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.

    (Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).

    Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).

    For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.

    For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).

    Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).

    Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.

    Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.

    Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.

    For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.

    Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.

    Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.

    Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.

    Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).

    For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.

    For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.

    (Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.

    (Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.

    (Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.

    Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)

    At de ble vaska fast, en gang i uka, da.

    Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).

    Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.

    (Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.

    En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.

    Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.

    Før hu begynte på Rimi Nylænde).

    Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.

    Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.

    Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.

    Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).

    Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.

    Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).

    At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.

    (Noe sånt).

    Og hu ene av dem dukka opp, da.

    Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).

    Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).

    Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.

    Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.

    Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.

    Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.

    For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.

    (Fordi at vi mangla kasserere der, da.

    Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.

    Noe sånt).

    At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).

    Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.

    For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.

    Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).

    Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.

    For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.

    (Med konflikter og sånn, da).

    Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.

    For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.

    (Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.

    Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).

    Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.

    Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.

    Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.

    Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.

    En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

    Og det var det, at han ikke likte David Hjort.

    For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.

    Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.

    (Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).

    Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.

    Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.

    I løpet av noen måneder, i 1999, vel.

    Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.

    At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.

    For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.

    Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.

    Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).

    Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).

    Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.

    Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.

    (Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).

    Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.

    For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.

    Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.

    Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.

    David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.

    (Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.

    Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.

    Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.

    For dette hadde vel ikke jeg noe med.

    Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.

    Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.

    Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.

    Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.

    Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.

    (Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).

    Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.

    Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.

    For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.

    For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.

    Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.

    Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    På Rimi Nylænde, da.

    Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).

    Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.

    Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.

    Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.

    Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).

    (Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).

    Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).

    At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.

    (Et sånt råd da, som hadde lest.

    Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).

    Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).

    Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.

    Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.

    Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).

    Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.

    Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.

    Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.

    Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.

    På den her tida.

    For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.

    Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.

    Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.

    Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.

    Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.

    (Noe sånt).

    Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).

    For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.

    Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.

    Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.

    Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.

    Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).

    Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).

    Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.

    Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.

    (For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.

    Og det var ikke jeg noe interessert i, da.

    For å si det sånn).

    Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.

    (At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).

    At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.

    Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.

    En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

    Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

    Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

    Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

    Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

    Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

    For å spørre om ditt og datt, liksom.

    Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

    Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

    Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

    Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

    Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

    Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

    Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

    Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

    (Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

    Siden det var oppgangstider, da).

    Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

    Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

    Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

    Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

    Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

    Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

    Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

    For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

    Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

    Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

    Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

    (Noe sånt).

    Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

    Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

    Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

    En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

    Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

    Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

    Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

    Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

    Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

    Så skulle Jan-Henrik i militæret.

    Men akkurat på den samme tida.

    Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

    (Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

    Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

    For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

    Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

    For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

    For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

    Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

    Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

    Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

    Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

    Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

    Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

    Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

    Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

    Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

    Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

    Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

    Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

    Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

    Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

    Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

    Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

    Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

    (For å si det sånn).

    For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

    For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

    Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

    Og dette ble styrt av Jan Graarud.

    Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

    Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

    At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

    Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

    Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

    Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

    (De som lakk frysevæske, da.

    Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

    Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

    Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

    For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

    Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

    At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

    For dette var min jobb-lørdag, da.

    Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

    På den lørdagen.

    Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

    For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

    Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

    For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

    Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

    Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

    Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

    (Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

    Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

    Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

    Og akkurat da, så ble butikken rana.

    Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

    Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

    Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

    Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

    Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

    For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

    For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

    Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

    (Lærte vi på det ranskurset, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

    Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

    Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

    Noe som jo ble litt vanskelig.

    Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

    For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

    Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

    Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

    Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

    Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

    Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

    Siden Rimi-folka var opptatt, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

    For de Norild-folka, de satt jo bare der.

    Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

    Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

    Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

    (For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

    Rundt klokka 23, vel.

    Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

    At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

    Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

    Så ville de ikke prate med meg der.

    Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, fredagen etter, (var det vel).

    Så hadde jeg fri, da.

    For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

    At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

    Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

    Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

    Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

    Sånn som loven vel sier.

    (Noe sånt).

    Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

    For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

    (Altså dagen etter ranet.

    Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

    Noe sånt).

    For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

    (For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

    Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

    Rett etter at vi begynte med tipping.

    Noe sånt).

    Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

    (Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

    Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

    Som i Østfold, antagelig.

    Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

    Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

    Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

    Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

    Siden det var fridagen min, da.

    Så gjorde jeg ikke det, da.

    For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

    Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

    Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

    (Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

    Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

    For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

    Og jeg var litt død i kroppen, da.

    Og dette var liksom fridagen min.

    Så jeg ville vel ta det litt rolig.

    (Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

    Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

    Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

    Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

    Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

    For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

    Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

    Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

    Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

    Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

    For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

    At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

    Men da reagerte jeg, husker jeg.

    For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

    Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

    Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

    Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

    Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

    På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

    Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

    Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

    For å liksom å fakke forbrytere, da.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

    For det her så jeg på som snusk, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

    Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

    (Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

    Noe sånt.

    Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

    Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

    Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

    Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

    Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

    At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

    At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

    Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

    (Noe sånt).

    Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

    Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

    Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

    (Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

    Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

    Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

    Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

    Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

    Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

    De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 54: Rimi Kalbakken

    Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

    Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

    Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

    Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

    Så jeg likte ikke han så bra, da.

    Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

    Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

    Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’, flere ganger.

    Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

    For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

    Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

    Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

    For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

    Nemlig Anne Neteland.

    Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

    Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

    Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

    Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

    Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

    For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

    Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

    Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

    Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

    Men Hestenes virka ikke interessert.

    Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

    Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

    For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

    For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

    Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: ‘Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef’.

    Noe sånt.

    Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

    Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

    (For butikken ble bedre når jeg jobba der.

    For jeg var en erfaren butikksjef.

    Og han forrige sjefen var en trainee).

    Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

    Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

    Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

    Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

    Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

    Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

    Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

    For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

    Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

    Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

    Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

    Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

    At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

    Og dro for å studere ved University of Sunderland.

    Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

    For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

    Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

    Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

    (Og spørre om råd om den her ‘mafian’, da).

    For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

    Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

    På starten av 1998, (må det vel ha vært).

    Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

    Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

    Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

    Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

    For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

    (Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

    For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

    Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

    Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

    Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

    Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

    For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

    (Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

    Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

    For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

    (Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

    Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

    For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

    Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

    Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

    Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

    Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

    Og da bare stod hu der liksom.

    Sinna som søren, da.

    Og så ga hu seg etterhvert, da.

    For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Merete fra Follo.

    Hu er en spøkefugl.

    Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

    (Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

    Og like før ferien min begynte).

    Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

    For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

    Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

    For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

    Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

    Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

    Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

    Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

    Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

    Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

    Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

    Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

    Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

    (Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

    Eller noe sånt).

    Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

    Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

    Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

    Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

    Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

    Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

    Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da sa jeg bare det.

    For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

    Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

    For det var liksom sånne klikker der, da.

    Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

    Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

    Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

    Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

    (Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

    Tenkte jeg vel antagelig da).

    Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

    (Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

    For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

    (For det var det samme år etter år, liksom.

    Selv om de fleste assistentene var nye, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

    Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

    Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

    Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

    Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

    Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

    Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

    Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

    Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

    (Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

    Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

    At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

    Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

    Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

    For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

    Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

    Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

    Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

    Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

    (Noe sånt).

    Så hu klagde på det, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

    (Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

    Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

    Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

    Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

    Det er mulig.

    Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

    For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

    Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

    Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

    Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

    Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Noe sånt.

    Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

    For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

    Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

    For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

    Men da svarte jeg det, husker jeg.

    At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

    For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

    Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

    (Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

    Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

    Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

    For folk har jo en lærekurve.

    Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

    For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

    Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

    Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

    (Sånn som jeg så det, ihvertfall.

    Husker jeg).

    For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

    Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

    Det var vel ikke noe krise det egentlig.

    At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

    Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

    Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

    Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

    Mente vel jeg, da.

    Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

    Eller på butikken generelt.

    For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

    Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

    Så var ikke det verdens undergang, liksom.

    Syntes jeg da.

    For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

    Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

    Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

    For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

    Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

    Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

    Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

    For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

    For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

    Og når nabobutikken ble stengt.

    Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

    (Bare for å ta et eksempel, da).

    Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

    Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

    Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

    Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

    Og av de andre ansatte.

    Og at jeg ville ha sett det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

    Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

    Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

    At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

    (Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

    (Må jeg innrømme).

    Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

    Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

    (Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

    Og det syntes jeg at var litt rart, da.

    Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

    Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

    Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

    Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

    Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

    (At jeg flørta litt, da.

    Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

    Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

    Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

    Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

    (Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,