johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

    En gang, våren 1997.

    (Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

    Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

    Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

    Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

    (For jeg vaska hele leiligheten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

    Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

    At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

    Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

    Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

    Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

    (Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

    Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

    (Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

    For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

    Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

    (‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

    Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

    (Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

    Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

    For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

    Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

    Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

    Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

    Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

    Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

    (En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

    Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

    Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

    Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

    Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

    Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

    Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

    (Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

    Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

    Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

    Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

    (Det er mulig).

    Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var muligens der.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

    Men jeg hadde ikke så bra råd.

    (For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

    Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

    (Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

    Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

    (Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

    Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

    For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

    For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

    På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

    Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

    Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

    Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

    Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

    (Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

    Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

    For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

    For han syntes at det ble for flaut, da.

    Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

    Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

    En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

    For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

    Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

    Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

    Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

    Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

    Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

    Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

    Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

    (Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

    For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

    Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

    (For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

    For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

    Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

    Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

    Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

    (For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

    Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

    Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

    (For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

    Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

    Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

    (Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

    Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

    Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

    Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

    Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

    Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

    Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

    Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996

    Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.

    Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).

    Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.

    Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.

    Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.

    Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).

    Men det visste jeg ikke da, dessverre.

    For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).

    Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julebordet, i 1996.

    Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.

    Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).

    Eller om jeg jobba i et par timer.

    Det husker jeg ikke helt.

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.

    Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.

    Og den hadde ikke jeg sett før, da.

    Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.

    Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).

    Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.

    Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).

    Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.

    Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.

    Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.

    (Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.

    Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).

    Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.

    Han sa vel ikke noe, (tror jeg).

    (Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.

    Og at jeg ikke brukte hårgele, da.

    Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.

    (For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.

    For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.

    Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.

    (Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.

    Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.

    Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).

    Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.

    (Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.

    Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.

    Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.

    (For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.

    Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.

    Noe sånt).

    Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).

    Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.

    Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.

    For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.

    Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.

    Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.

    (Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.

    Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.

    Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.

    Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.

    Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).

    Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.

    (Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.

    Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.

    Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.

    Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

    Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

    Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

    Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

    (Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

    Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

    Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

    Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

    Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

    Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

    Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

    De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

    Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

    Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

    Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

    Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

    Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

    Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

    (Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

    Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

    For da mente folk at man ropte, da.

    (Og flere lignende ting, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

    IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

    Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

    Men første gang jeg prøvde meg på irc.

    Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

    Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

    Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

    (Eller om det var like etter militæret).

    For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

    Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

    Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

    Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

    Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

    Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

    Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

    Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

    Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

    Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

    Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

    Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

    Også dukka jeg opp der.

    Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

    Og de dreiv og quizza, da.

    (Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

    Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

    Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

    Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

    Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

    Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

    Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

    Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

    Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

    Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

    (Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

    Det er vel de jeg husker best.

    Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

    (Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

    Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

    (Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

    Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

    Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn).

    Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

    (Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

    Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

    Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

    Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

    Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

    Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

    Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

    Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

    (Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

    For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

    (Som nesten aldri noen klarte).

    Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Slaktern.

    Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

    Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

    Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

    Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

    Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

    For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

    Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

    Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

    Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

    Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

    Så jeg slo til på det, da.

    For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

    Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

    Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 25: Internett

    Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).

    Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.

    Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.

    Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.

    Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.

    Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.

    Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.

    Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.

    (Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.

    Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.

    For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.

    Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).

    (På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).

    Og på menyen til disse BI PC-ene.

    Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).

    Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.

    Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.

    (Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.

    Eller ihvertfall en god del mer harry.

    Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.

    Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).

    Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.

    (Siden vi satt ved hver vår PC der, da.

    For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.

    Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.

    Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.

    Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.

    (Noe sånt).

    Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.

    For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.

    Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.

    (Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).

    For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.

    Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).

    Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.

    (Hvis VG.no fantes på den her tida, da).

    Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).

    Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.

    For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.

    Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.

    Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.

    (Må jeg vel si).

    Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).

    For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.

    Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).

    For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.

    Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.

    Men vi lærte ikke noe om internett, da.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.

    Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.

    Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.

    Så syntes jeg at det var ganske artig, da.

    Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).

    Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.

    Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).

    (I tillegg til at den mangla harddisk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En eller annen person.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).

    Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.

    Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.

    For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.

    Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.

    Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.

    (Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).

    Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.

    Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).

    (En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).

    Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.

    Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).

    (For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).

    For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.

    Og den ble betalt på etterskudd, vel.

    Og strøm var inkludert i husleia, da.

    Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.

    Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).

    Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.

    (For jeg hadde jo personsøker også).

    Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).

    Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.

    (For det her er en del år siden, da.

    Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.

    Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.

    Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.

    (Noen som jeg ikke visste hvem var, da.

    For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996

    Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.

    Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).

    Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.

    Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.

    Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.

    Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.

    Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.

    Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.

    (Hvor han nå dro, igjen).

    Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.

    (At Kristian Kvehaugen, da).

    At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.

    _Sammen_, da.

    Noe som var rimelig rart, syntes jeg.

    For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.

    Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.

    Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.

    Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.

    (Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.

    Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.

    Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.

    (For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).

    Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.

    Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.

    For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.

    Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.

    Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).

    Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.

    (Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).

    Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.

    Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.

    Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.

    Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.

    Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.

    For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.

    (Noe sånt).

    Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).

    For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.

    Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.

    Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.

    For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.

    Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.

    Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.

    Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.

    Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.

    Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).

    Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.

    Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).

    Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.

    Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).

    Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).

    (Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.

    Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.

    Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).

    For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter de her byturene, til Axel og meg.

    Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.

    For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).

    Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.