https://www.facebook.com/photo.php?fbid=533164360043005&set=oa.274450482672440&type=1&theater
Stikkord: Øivind Olsen
-
Nå kom jeg over et gammelt bilde fra Sand, som jeg mener må være fra 60-tallet, (for jeg kan ikke se kiosken til a Liv, på det bildet)
A:
Dette er verkstedet som farfaren min, (Øivind Olsen), bygde.
Det het Strømm Trevareindustri, på den her tida, (faren min bytta navn, på firmaet, til Strømm Trevare A/S, på 80-tallet).
B:
Dette er ‘Ågot-huset’, som var grønt, til ut på 80-tallet en gang vel, (da min onkel Runar, (tannlege i Ås), bestemte at det skulle være hvitt, husker jeg).
C:
Dette er det farmora mi kalte for ‘Jordet til Lersbryggen’, hvor jeg ble oppmuntra til å fange humler osv., som barn.
D:
Dette kalte farmora mi for ‘systua til Margit og Anne’.
Margit og Anne var søstrene til Ågot, og de fikk seg ny systue, på Strømsø, i Drammen, på 70-tallet.
Margit og Anne hadde også hytte, ved Snippen.
(Som er et par hundre meter ned den uasfalterte veien, som er like ved punkt ‘E’).
E:
Her fant faren min en stor bunke med Donald-blader, fra 60-tallet, på loftet.
Dette var i 1979 eller 1980.
(Like etter at jeg hadde flytta til Berger, fra mora mi, i Larvik).
Det var onkel Håkon, som ville det, at faren min skulle hente de Donald-bladene, (mener jeg å huske).
Faren min var litt redd for at noen skulle se han, fra riksveien, (mener jeg å huske).
Onkel Håkon delte den svære bunken med Donald-blader, (som noen av hadde noen jentenavn skrevet i, med penn vel, som jeg ikke husker nå), ‘broderlig’, mellom sin datter Lene og meg.
Hvis det var noen blader, som det fantes to av.
Så fikk jeg det mest krøllete, (husker jeg).
For onkel Håkon sa at Lene var jente, og brydde seg mer om at ting skulle være fine, da.
Men jeg hadde jo samla frimerker, i en del år allerede, på den her tida.
Så jeg likte ikke å få de mest krøllete bladene da, (må jeg innrømme).
Men jeg beit tenna sammen, og klagde ikke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Seinere har jeg lest, på nettet, at min farfar eide en tomt, sammen med en Philip Eastwood, vel.
Og dette bildet er fra Facebook, og punkt ‘E’ blir der kalt ‘Philip Eastwood sin kassefabrikk’.
Men det riktige skulle nok kanskje vært ‘Øivind Olsen og Philip Eastwood sin kassefabrikk’.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Den lille hvite bua, (langs riksveien), mellom punkt ‘C’ og ‘D’.
Det kan kanskje ha vært kiosken til a Liv.
Men sånn som jeg husker det, (fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet).
Så var den kiosken farget lyseblå eller cyan.
Og jeg synes at den kiosken ser hvit ut, på bildet ovenfor.
Dessuten mener jeg å huske det, at det liksom var en slags ‘veranda’, utafor inngangen til kiosken, til hu Liv.
Hvor noen ungdommer, (antagelig hyttegjester), pleide å henge.
(Dette husker jeg fra begynnelsen av 70-tallet.
Da bestemor Ågot dro med søstera mi Pia og meg.
Bort i kiosken til a Liv.
Med noen ti-øringer osv., i en gjennomsiktig pose.
Som vi kjøpte smågodt for, da.
En sommer, som vi var på besøk, hos faren vår.
Etter at mora vår hadde separert seg, fra faren vår.
Og Pia og jeg egentlig bodde i Larvik-området, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg lurer på om dette er en slags forløper, til kiosken til a Liv.
Eller om jeg blingser, og dette bare er en flekk snø.
Hm.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Her er mer om dette:
https://www.facebook.com/groups/266282843489204/
PS 5.
Arne Andersen det var vel antagelig faren til Lene Andersen, (i klassen min), tror jeg.
Han døde det andre året, som jeg gikk på handel og kontor.
Og da gikk Lene Andersen i klassen min, (husker jeg).
Og da var vi jo bare cirka søtten år gamle.
Så faren til Lene Andersen, han døde ganske ung, da.
Og søstera mi Pia, hu vitsa om dette dødsfallet, og sa at Lene Andersen ikke brydde seg, siden hu alltid gikk i svarte klær, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Her kan man se det, at min farfar, (Øivind Olsen), og Philip Eastwood, leide en tomt sammen, på Sand, etter krigen.
Og det mener jeg at må ha vært den kassefabrikken, som er nevnt, i den Facebook-kommentaren, i PS 4.
Så min farfar Øivind Olsen, han er det visst ingen som husker lenger.
Men hans kompanjong Philip Eastwood, han blir visst husket.
PS 7.
Her er mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/05/mer-om-agot-huset-og-strmm-trevare.html
PS 8.
Enda mer om dette:
PS 9.
Her kan man se det, at dette tidligere idylliske stedet, (må man vel kalle det), har blitt forvandlet, til verdens kanskje styggeste fabrikk, (eller hva man skal kalle det), siden begynnelsen av 80-tallet.
Og det er også MC-klubb der nå.
(I den gamle systua til Margit og Anne).
Og Bøhmer har bygget der, siden jeg flyttet til Oslo, i 1989, (kan det virke som, ihvertfall).
(Hvis jeg ikke roter, da).
PS 10.
Her er mer om dette:
PS 11.
At Arne Arnesen skal ha hatt noe bilverksted, i kjelleren, til systua til Margit og Anne.
Det er forresten helt nytt for meg.
Jeg kan ikke huske at det var noe kjeller, i det bygget, engang.
Men det stod noen gamle bilvrak, på Jordet til Lersbrygget, (som faren vår visste Pia og meg, da vi var i 4-5-6-års alderen vel), på 70-tallet.
Noen gamle Cortina-er, og sånn, var det vel.
Så det må vel ha vært på 60-tallet, tror jeg, at Arne Andersen holdt på der.
(Noe sånt).
Systua til Margit og Anne-bygget.
Det stod ubrukt, på hele 80-tallet, (sånn som jeg husker det).
Og Arne Andersen, han bodde jo like ved Berger kirke.
Som ligger et par kilometer sør, (langs riksveien, for det meste), fra der ‘Ågot-huset’ ligger, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg klarte å finne den filmen, som bestefar Øivind og meg, så forsommeren 1980, (var det vel), som Mandagsfilm, (eller noe sånt), på NRK. Faren min jobba lenge den dagen, og bestemor Ågot var i Syden vel. Faren min kom opp fra verkstedet, men likte vel ikke den filmen, (virka det som for meg, ihvertfall). De ommøblerte stua, (i ‘Ågot-huset’), og satt TV-en ut mot stuevinduene, ikke så lenge etter dette. Det var også denne filmen, som Bø i Geværkompaniet, fortalte meg om, (etter dimmefesten), at hadde blitt spilt inn, i hans hjembygd Skotbu
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Hovedrolleinnehaveren har et etternavn, som i den senere tid vel har blitt mer kjent, i forbindelse med den påstått hemmelige organisasjonen Illuminati:
-
Farfaren min, (Øivind Olsen), han var, (blant annet), underleverandør, for Jensen Møbler, og produserte de madrass-delene, som var laget av tre. Men faren min, (Arne Mogan Olsen), han likte ikke å lage disse elementene, (som de kalte disse delene), og produserte istedet bare senger, (det vil si vannsenger, køyesenger og kanesenger). Før han så sluttet med dette, og heller begynte å bygge hus, (for sin yngre bror Runar, i Son), og så startet vannsengbutikk, i Drammen, sammen med sin samboer Haldis Humblen, (på midten av 80-tallet)
http://svelviksposten.no/n%C3%A6ringsliv/neringsministeren-besokte-jensen-mobler-1.7783972
PS.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot
13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.
Bilen min var på verksted, (husker jeg).
Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.
Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.
Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.
Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.
Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.
Men jeg så ikke noen kjente, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.
At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).
Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).
Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.
I kirken, som var ganske full, da.
Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.
For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.
Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.
‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.
(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).
Skulle bæres til graven.
Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.
Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.
At jeg skulle være med å bære båren, da.
Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.
Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.
Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde satt fra oss kisten.
(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).
Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.
Så sa Christell til meg det.
At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.
Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.
Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.
Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.
Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.
Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.
Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.
Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der.
Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.
Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Jeg ble jo helt satt ut av det her.
Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.
Noe år før det her.
Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.
At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.
(Noe sånt).
Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.
Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.
For noe sånt har aldri jeg gjort.
Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.
Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.
For det var liksom som at tiden frøys, da.
Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.
(Med hver vår halvliter, vel).
I Karl Johans gate, Oslo.
En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.
For dette var vel på ettermiddagen, vel.
Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.
For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.
Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.
Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.
Og så gikk vi opp til en annen pub, da.
Som Christell ville gå til, vel.
Ved den tegneserie-butikken der, muligens.
(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).
Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.
Så jeg kunne liksom prate til Pia.
Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.
For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.
Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.
Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.
Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.
På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.
Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.
At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.
(Noe sånt).
Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.
Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.
Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.
Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.
Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.
(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).
Og det var nytt for meg da, husker jeg.
Jeg hadde en gang gått inn i den banken.
Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.
Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.
Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.
For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.
Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.
Og Pia og jeg gikk også ut.
For å ta en røyk, vel.
Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.
Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).
Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.
Men jeg fikk sagt noe om det.
Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.
Det var lettere det, liksom.
Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.
Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.
(I en bar der, vel).
En der jeg hadde sitti, da.
Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.
Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.
Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.
Og en plombe falt ut, av tanna, da.
Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.
(Noe sånt).
Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.
Men da den dagen kom.
Så var jeg litt forsinket, husker jeg.
Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.
(Med Sierra-en min, da.
Som var tilbake fra verkstedet, da).
Og sa at jeg var på vei til Ås, da.
Men da sa onkel Runar det.
At når jeg var så mye forsinka.
Så kunne jeg bare glemme den timen.
Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.
Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).
Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.
Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.
På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.
For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.
Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.
For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.
Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.
Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).
Som sa at faren min og brødrene hans.
Hadde sitti oppe lenge, natta før.
Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.
Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.
Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.
Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.
På vei ut av det lokalet, vel.
Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.
(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.
Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg spurte vel også onkel Runar der.
Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.
For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).
Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.
Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).
For bilen min var vel på verksted, (eller noe).
(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.
Og Pia ville bli med, da.
Og da jeg ringte Ove tilbake.
Og sa det, at Pia og jeg ble med.
Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.
Så det besøket ble aldri noe av, da.
Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.
Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.
Da han ringte og ‘babla’ om det her.
For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus
Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.
Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.
For den var visst 100, da.
(Hva nå det betyr).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).
Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.
Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.
Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.
Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.
Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.
Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.
Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.
Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?
Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.
Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.
Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.
Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.
Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.
Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.
Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.
Og da sa jeg greit, da.
Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.
(Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.
Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.
Men operasjonssårene grodde ikke.
(Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).
Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.
(Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).
For de gikk inn i kneet fra to steder, da).
Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).
Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.
En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).
Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.
(Eller om det var forskudd).
Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).
Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.
For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.
Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.
At jeg ville leie TV der da, osv.
Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.
(Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).
Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).
For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).
Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.
(For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).
Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.
For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.
Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).
Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.
Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.
Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.
(Noe sånt).
Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.
De første dagene, etter operasjonen.
Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.
Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.
Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.
Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.
(Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).
Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.
(Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.
Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.
Og det funka greit, da.
Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.
Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.
(Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).
Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.
Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.
Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.
Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.
Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.
Nemlig at det var ‘dreite drittel’.
Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.
En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.
Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.
Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.
(Selv om jeg ikke sa noe vel.
For han legen sa ikke noe særlig selv, da).
Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.
(Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).
Da jeg var innom på kontroll der.
Og at jeg muligens sa hei til henne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.
Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.
(Som han og Øystein Andersen hadde lånt.
For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).
Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).
Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.
(Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.
Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.
(Kunne det ihvertfall virke som, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.
Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).
Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.
(Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).
Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.
Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.
Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.
Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.
For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.
Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.
Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.
(Noe sånt).
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.
Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.
Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).
Mens jeg bare var innom der.
For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.
Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.
Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.
For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.
Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.
Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.
(Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).
Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.
(Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).
Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).
Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.
For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.
Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.
(Noe jeg ikke klarte.
Av en eller annen grunn.
For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.
For det eneste jeg gjorde hver dag.
Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.
Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.
Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.
Som hang på den ene krykka, da.
(Var det vel).
Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.
For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.
Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.
Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).
(For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).
Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).
Og det gikk greit da, (husker jeg).
Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.
Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).
Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).
(Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.
Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).
For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).
Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.
Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).
Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).
Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.
Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.
Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.
Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.
Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.
(Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).
Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.
Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.
For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
