Stikkord: Øivind Olsen
-
Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten
Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).
Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.
Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.
Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.
Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.
Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).
Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.
For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.
Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.
De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.
Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.
(For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).
Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).
(Uten at jeg husker hvem som fant på det.
Men det var ihvertfall ikke meg.
Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.
Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).
Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.
Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.
Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.
I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.
Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.
Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.
Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.
Og at ihvertfall Øverland var der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg drakk en del halvlitere, til maten.
Og jeg måtte på do der, husker jeg.
Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.
Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.
For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.
Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).
(Og som vel Thomassen visste om vel).
Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.
Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.
Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.
Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).
Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.
Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.
Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.
(I fylla da).
Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.
Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.
Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.
(En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.
Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.
Og TV-en stod ved pipa liksom, da.
Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.
Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).
Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.
Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.
Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.
Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).
Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.
(Så det var litt pinlig, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.
Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.
Jeg var der en time eller to for seint vel.
Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.
Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.
Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.
Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.
Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.
(Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.
Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.
Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS.
Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.
Men men.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS 3.
Enda mer om dette:
PS 4.
På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).
B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.
På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.
Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.
Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.
(Det stod ihvertfall helt tomt der).
Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).
Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.
Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.
Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.
Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.
Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.
Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.
Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.
Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.
Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).
Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.
På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.
(Noe sånt).
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
PS 5.
Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.
Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.
Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.
Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.
Noe sånt.
Så sånn var det.
PS 6.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX
Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.
(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).
Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.
Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.
Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.
Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.
(Brunetter vel, mener jeg å huske).
De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.
Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.
Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.
Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.
Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.
De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.
Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.
Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.
Men jeg var for laid-back.
For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.
I fylla da.
(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).
Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.
Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.
Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.
Fremdeles med halvliteren i hånda da.
Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.
Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.
Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.
(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).
Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.
De var alle tre pent kledd, i dress osv.
Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.
Siden den nesten ble bråk vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.
Og det var et homsested.
Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.
Og jeg havna også der, en annen gang.
Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.
Noe jeg ikke kunne fra før.
(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.
Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.
Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.
Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.
Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.
Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.
Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.
Da bare holdt jeg kjeft.
(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).
Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).
Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på byen.
Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.
Han dro meg med gjennom horestrøket.
Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.
Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.
Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.
På Stortinget T-banestasjon der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.
Og en annen kar vel.
Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.
Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.
Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.
Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.
Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.
Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.
Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.
Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.
Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.
Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.
At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.
Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.
Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.
For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.
Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.
Det var jo jappetid, osv.
Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.
For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.
Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.
Som jeg syntes at var litt dum da.
Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.
Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.
Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.
At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.
Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.
(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).
Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.
Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.
Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.
Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.
På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.
Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.
Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).
Klagde Christell på til meg.
(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).
Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.
Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.
Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).
Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.
Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?
Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.
Hva vet jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.
(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.
Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).
Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.
(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.
(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).
Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.
(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).
Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.
Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.
Og jeg hadde liksom badetiss da.
(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).
Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.
For å komme seg inn på dametoalettet da.
Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).
Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.
Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.
Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.
(Noe sånt).
Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.
Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.
Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.
Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.
(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V
Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.
Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).
Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.
Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.
(Av en eller annen grunn.
For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.
(Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.
Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).
Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.
Og han kameraten døde da, i denne ulykken.
Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.
Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).
Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.
Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.
Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).
Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.
Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.
For jeg snakket så og si aldri med Martin da.
(Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.
(En av gangen da).
Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.
Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.
Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.
Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.
(Noe sånt kanskje).
Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.
Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.
Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.
(Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).
Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).
Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.
Men Kina var jo ennå kommunistisk da.
(Som det vel er ennå).
Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.
Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.
Men men.
Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).
Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.
Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.
Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.
(Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).
Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.
Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).
(Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.
Hm).
Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).
Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.
Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.
Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.
(Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).
Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.
Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
(Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.
Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.
Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.
Hm).
Uansett hvilken sommer det her var igjen.
Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.
At han bare fant seg lave damer.
(Mest på fleip da.
Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).
Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.
Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.
Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.
(Eller at han kanskje ble såret da).
Noe som overrasket meg.
(Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).
Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.
Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).
Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).
Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).
Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.
(Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa
Noe sånt).
Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.
Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.
Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.
Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).
Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.
Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.
Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.
Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.
(Noe sånt).
Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.
Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.
Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.
Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.
(Bagasjelokk, heter det kanskje).
Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.
Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Martin sa det, forresten.
Under den her nevnte motorsykkelturen da.
At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.
Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.
Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.
(Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).
Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.
Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.
Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.
Også kjørte han langt på motorsykkel da.
Også hadde det begynt å regne.
Også hadde motorsykkelen velta da.
Siden det ble glatt på veien.
Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.
Og der hadde det bodd ei enslig dame.
Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.
Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.
Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.
Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.
At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.
(For å be om husly da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
-
Her kan man se, at der hvor huset til Ågot, verkstedet til bestefar Øivind og Jensen Møbler ligger, det var tidligere en gård, ved navn Høyen Søndre
-
Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden
Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.
De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.
Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.
Det var bare 5-10 minutter med bussen.
Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.
Nemlig i desember 1990.
Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).
At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.
At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.
Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).
Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.
(Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).
Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.
Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.
Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.
Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.
At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.
Uten at det skjedde så mye der.
Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.
Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.
Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.
Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.
Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.
Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.
Og studert media der.
Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.
Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.
Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.
Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.
Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.
Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).
Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.
Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.
Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.
Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.
Alt var bare MTV for meg liksom.
Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.
Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.
Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.
På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.
Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.
Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.
Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.
Og sa at det gjorde også broren hennes.
Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.
Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.
Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.
Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.
Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.
Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.
For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.
Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.
Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.
Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).
Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.
(Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.
Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.
Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.
Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.
De jobba på lørdagene, var det vel.
Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.
At det tok seg bra ut da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.
Og det var ei blond og ei mørkhåra.
Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).
Jeg husker ikke hva hu heter.
Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.
Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).
Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).
Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.
Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).
Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.
Og da hadde jeg jobba der, en stund.
Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.
Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.
At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.
For å få med seg tingene sine.
Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.
Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.
Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.
Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.
Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.
(Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).
Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.
Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.
Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.
Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.
Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.
Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.
At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.
Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.
Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.
Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.
Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.
(Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.
Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.
Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.
Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.
Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.
Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.
For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Disse glassjentene var fra Sverige, og de var det noen som sa at var lesber, så de kasta vi snøball på huset til, husker jeg, etter en fotballtrening
http://svelviksposten.no/nyheter/hvor-ble-det-egentlig-av-fossekleiva-og-kulturen-1.6762423
PS.
Det er forresten min slektning, (og tidligere klassekamerat), Linda Moen, som har tatt over puben på Fossekleiva der nå, (nemlig Smia).
Men hu husker jeg som at ofte var ganske sur.
Så jeg skjønner det, hvis lokalbefolkningen der klager nå, på at det ikke er så særlig mye som skjer der, for tiden.
Det skjønner jeg godt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se det, at Linda Moen fortsatt holder på, med puben sin, i Fossekleiva der, (2-3 dager i uka i hvertfall).
(Men hvor har det blitt av hu Martha, som gikk i klassen over oss, på skolen?
Hvem vet.
Hm).
PS 3.
Her er mer om dette:
http://www.facebook.com/groups/134328490175/
PS 4.
Man kan nesten se det, at, (min slektning, ifølge min far), Linda Moen er i slekt med Anniken Huitfeldt, synes jeg.
Så da stemmer nok det, som faren min sa, at min farfar Øivind Olsen, var etter Iver Huitfeldt.
Så sånn var nok det.
PS 5.
Her er mer om dette:
