 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jul 21, 2010 at 3:49 AM | |
|
To: postmottak@hurum.kommune.no | ||
| ||
Stikkord: Øivind Olsen
-
Jeg sendte en e-post til Hurum kommune, hvor min morfar, Johannes Ribsskog, jobbet som kontorsjef, på 60 og 70-tallet
Gmail – Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet
-
Mer om Baroniet Strømm
PS.
Nå tenkte jeg på det, at jeg var jo mye på verkstedet til farfaren min, Strømm Trevare, og pakka skruer osv.
Og jeg skøyt med spikerpistoler innpå der, om kvelden, når faren min og onkelen min hadde gått hjem.
(Etter at farfaren min var død da).
Og jeg kjørte også med jekketralle rundt innpå der.
Og jeg har jo bruksretten, til huset til Ågot og Øivind.
Men en som heter Lersbryggen eier tomta.
Men vi etter farfaren min, Øivind Olsen, vi har jo da bruksretten.
Og da mener jeg, at siden jeg har bruksretten til huset.
(Eiendomsretten følger nok da kanskje bruksretten, når det er andre som eier tomta?).
Så burde verkstedet følge med og.
Og hagen til huset, (hvor jeg pleide å spille fotball).
Og jordet til Lersbryggen, hører jo også til eiendommen.
Der pleide faren min å brenne bråte, (av en eller annen grunn).
Og han murte også skroget til en havseiler, på det jordet.
Og jeg pleide å fange humler, (på det jordet til Lersbryggen), når jeg var enda mindre.
(For onkel Håkon og dem, sa vi kunne gjøre det da.
Og farmora vår ga oss noen tomme syltetøyglass da.
Og onkel Håkon sa vi skulle spikre hull i lokket, sånn at humlene kunne puste).
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og jeg leika med en som het Hans Martin Fallan der, (fra Bergeråsen, bror til Karl i klassen min).
Og jeg leika der med noen lange jernstenger, som faren min sa jeg skulle leike med.
(De kan du leike med, sa han).
Under strømledningene.
Så det var kanskje noe mordforsøk mot meg?
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg har nok hevd på Jordet til Lersbryggen og.
Men, der er det et lite problem.
Og det er at Jensen Møbler har bygd på Jordet til Lersbryggen.
(Etter at jeg har flytta til Oslo).
Så da må de nesten betale noen form for kompansasjon, til Baroniet, tenkte jeg da.
At de da nok må betale noen hundre tusen i kompansasjon, i året, til Baroniet.
(Men så kan de kanskje bruke det i markedsføringa si da eventuelt.
Og skryte av at de holder til i Baroniet Strømm kanskje).
Så kan jeg kanskje starte som underleverendar, til Jensen, på verkstedet der.
Vi får se.
Eller kanskje det kan bli noe museum, eller garasje, eller noe sånt.
(Der hvor Strømm Trevare var).
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg ser nå på Wikipedia, at Baroniet Rosendal, de har ‘Museet Baroniet Rosendal’.
http://no.wikipedia.org/wiki/Baroniet_Rosendal
PS 3.
Så jeg kan jo da ha ‘Museet Baroniet Strømm’, tenkte jeg.
(Sånn at jeg hermer litt etter Baroniet Rosendal, som jo har holdt på med det her, i en del år).
Og i det museet, så kan jeg jo da ha testamentet til Bestemor Ingeborg f.eks.
Hvor det står om at hu arva Holger (baron) Adeler osv., på begynnelsen av 80-tallet.
Det blir nok bra.
Og kanskje leserinnleggene hennes, fra Aftenposten, hvor hun skriver om da hun fikk arven fra baronen osv.
Og eventuelle møbler og malerier, som jeg får i arv etter bestemor Ingeborg.
Og det sølvkruset, fra 1700-tallet, som jeg fikk av bestemor Ingeborg, til bursdagen min, i 2004, osv.
Sånne ting.
Det hadde kanskje blitt artig.
Vi får se om jeg klarer å tenke ut noe mer om dette.
Vi får se.
-
Jeg irriterer meg så mye over Aftensposten
PS.
Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.
Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.
Så han stolte ikke på journalister.
(Og han stolte heller ikke på leger, forresten.
Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.
Han skydde leger da.
Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.
Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).
Så sånn var det.
Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.
For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.
Så sånn var det.
Tilbake til artikkelen ovenfor.
Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.
Men det var stort.
Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).
(Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.
(Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).
Og det er mulig at det var kjeller og.
Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.
Men jeg var aldri i noe kjeller der.
Men om det var noe lem i gulvet der?
I peisestua/gangen der liksom.
Var det sånn det var?
Hm.
Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.
Men men.
Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.
Hvis ikke tre.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).
Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.
(Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.
For også noen trær skygga for innsikten fra veien.
Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).
Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.
De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.
Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.
Det syntes jeg hørtes rart ut.
(Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.
Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.
Det her var på andre halvdel av 70-tallet.
Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.
Eller om hu parkerte på sida av veien der.
Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.
Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.
Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.
Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.
Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.
Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.
Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.
Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!
Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.
(Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.
Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.
Vi også frøys vel nesten.
Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.
Men mora mi tok det nok værst tror jeg.
Det var ihvertfall sånn det virka for meg.
Men men).
Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.
Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.
Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.
At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.
(Tror jeg ihvertfall at han kunne).
Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.
(Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.
Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.
Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.
Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.
Men men.
Det syntes jeg ikke var noe artig.
Da ville jeg klage.
Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.
Og ikke bry seg om at jeg klagde.
Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.
Ikke så veldig digg/artig.
Men men).
For bestefar Johannes da antagelig.
Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.
Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.
For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.
Like før jul 1977.
Da jeg gikk i første klasse.
Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.
Noe jeg gjorde.
Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.
På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.
Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.
(Noe jeg måtte gjøre.
For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.
Og også ganske sint vel.
Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.
På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.
Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.
Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.
Ihvertfall ikke langt unna.
Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.
Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.
Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.
Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.
Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.
Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.
Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.).
For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.
Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.
Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.
Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.
Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.
Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.
(Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).
Men men.
Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.
Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.
Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.
For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).
Men han hadde kanskje en grunn.
Han grunna kanskje på noe.
Hva vet jeg.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.
Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.
Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.
(Enda mora mi var med.
Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.
(Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.
Som hun noen ganger gjorde.
Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.
Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.
Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.
For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.
Som så kanskje litt artig ut på coveret.
Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.
Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.
Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.
Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.
At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.
Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.
Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.
For da hadde vi nok allerede sett den på kino.
Enten i Svelvik, eller i Drammen.
Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.
Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.
Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.
Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.
Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.
Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.
I video-butikken.
Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.
Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.
Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.
Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Enda jeg bare var ni år.
For faren min lot meg ha video da.
Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.
Men det var jeg som brukte den da.
Men men.
Så sånn var det).
For Ingeborg hadde ikke video da.
Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).
Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.
At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.
Så det ble jo først bare tull.
Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.
Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.
Men men.
Også står det at bestemor var ‘blid’.
Nei, hun var aldri blid.
Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.
Men ihverfall aldri bare vanlig blid.
Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.
Nei, det var hu aldri mener jeg.
Ikke bare blid, ihvertfall.
Blid og skrålete kanskje.
På sitt beste.
Men ikke bare ‘blid’.
Nei, den kjøper jeg nok ikke.
Dessverre, Aftenposten.
Mer da.
Ja det får være.
Men likevel.
Så mye feil!
Hvem er det som har skrevet det mølet her da?
Det får jeg prøve å finne ut mer om.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh
Erik Ribsskog
-
Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den
http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece
PS.
Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.
Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.
Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.
På forskjellige travbaner på Østlandet.
Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.
For faren min gikk ikke på travbanen.
Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.
Dem var ofte ikke så fine da.
Noe sånt sa han.
Men helt slutt ble det ikke.
Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.
Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.
Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.
Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.
Noe sånt.
Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.
Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.
(Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.
Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.
Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.
Noe som varte i kanskje et år, eller to.
Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.
Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men men).
Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.
Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.
Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.
(Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.
Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).
Kunne sitte og spise da.
Og da hadde de bare en varmrett.
Og det var en stor gryte med brun lappskaus.
Som noen koner lagde der.
Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.
Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.
En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.
Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.
Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.
(Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.
Men men).
Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.
Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.
Siden det var billig og god mat.
Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.
(Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).
I forhold da.
Bare for å ta et eksempel.
Men men).
Som var stengt for det vanlige publikum da.
Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.
Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.
(Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.
Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.
Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).
Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.
Ikke så langt fra Arne Thomassen.
Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.
Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.
Så den hesten var ganske umulig.
Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.
Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.
Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.
Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.
Som vel vant VM for travkusker, og det som var.
Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.
Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.
Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.
For Arne Thomassen.
Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.
‘Ulf’ern ja’.
Eller et annet klengenavn.
Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.
Ihvertfall sånn som jeg husker det.
Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.
Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.
Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.
Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.
Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.
(Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.
Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.
Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.
Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.
Kanskje en øl-hund?
Noe sånt.
Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.
Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.
Ihvertfall i måten de fremstod på.
Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.
For begge de kunne være litt lukka.
(Ihvertfall ovenfor meg).
Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?
Hva vet jeg.
Det skal jeg ikke sikkert.
Men men).
Noe sånt.
Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.
Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.
Så man måtte vel ha litt respekt for han.
Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.
(Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.
Sånn som jeg husker det.
Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.
(Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.
Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.
Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.
Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.
Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.
(Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.
Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.
På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.
Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.
Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.
Av en eller annen grunn.
(Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.
Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.
Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.
Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.
Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.
Noe sånt.
Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.
Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.
Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?
Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?
Hva vet jeg).
Veldig sjelden ihvertfall.
Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.
Kanskje også hvis det var fastelavn.
Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.
Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.
(Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).
Mens faren min mer ga faen.
Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.
Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.
Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.
Han var en typisk FRP-er.
Allerede på begynnelsen av 80-tallet.
Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.
Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.
Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.
Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.
Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.
Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.
Noe sånt).
Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.
Men farmora mi også ville ha spurt.
Nei, forresten ikke.
Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.
Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.
Det var nesten som lørdag.
Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.
Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.
Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.
(Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.
Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.
For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.
Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.
Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.
Noe sånt.
I noen år på 90-tallet da.
Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.
Noe sånt.
Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.
Så sånn var det).
Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.
Så sånn var det.
Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.
Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.
Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.
Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.
Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.
Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.
Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.
Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.
Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.
Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.
Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.
Men ikke til Ågot.
Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.
Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.
Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.
For ikke å få kjeft.
Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.
Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.
Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.
(Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).
Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.
Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.
Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.
Og det var det vanligvis.
Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.
Men men).
Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.
For han satt bare å løste kryssord.
Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.
Så sånn var det).
For et malerfirma, som han og en kollega hadde.
Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.
Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.
Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.
Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.
Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.
Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.
Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.
Han hadde et stillig skrivebord.
Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.
Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.
Som han hadde så mange malerier av.
At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.
Som visstnok kom til å bli mye verdt da.
Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.
For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.
Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.
De hadde ikke kunst på veggene.
Farmora mi hadde kitsch.
Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.
Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.
Det husker jeg ikke.
Men men.
Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.
Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.
Men mormora mi hadde noen malerier.
Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.
Så nærme var vi ikke.
For jeg bodde jo hos faren min.
Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.
Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.
Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.
Uten å forklare hvorfor.
Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.
Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.
Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.
Vil jeg nesten si.
Det var ihvertfall ikke langt unna.
Men men).
Så jeg spurte ikke noe mer om det her.
Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.
At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.
Men men.
Det kan jo ha vært meg som misforstod også.
Det er ikke umulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Mer fra Therese Dørum
Heisann,
PS.
Den filmen, som han farfaren min ikke likte, da den var på TV, i 1979 eller 1980 kanskje.
Det var nok den som het ‘Den sommeren jeg fylte 15’:
http://no.wikipedia.org/wiki/Den_sommeren_jeg_fylte_15
PS 2.
Og den ble visst spilt inn bl.a. i Skotbu, stod det.
Og det var nok der han Bø var fra, mener jeg.
Men det er kanskje i Akershus/Follo, og ikke i Østfold.
Det er mulig.
Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.
Vi får se.
Den filmen var visst basert på en bok av Knut Faldbakken.
Og hans sønn Mathias Faldbakken, har jo vært på bloggen forresten.
Så det er en liten verden som de sier.
Jeg tror at farens bøker må ha vært mer forståelige enn sønnens, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Han som hadde hovedrollen i den filmen, het Rothschild.
Det var også veldig spesielt, synes jeg.
Det sies jo at Rothschild, Illuminati og Bilderberger, styrer verden.
Men men.
-
Jeg sendte om ‘Jordet til Lersbryggen’, til en Lersbryggen, i Svelvik
PS.
Så den første vinteren jeg bodde på Berger.
Dvs. høsten 1979 og vinteren 1980.
Så satt jeg mye inne i stua, i huset til besteforeldrene mine på Sand, og løste kryssord.
Men jeg hadde også ski der, (som jeg hadde fått av stefaren min, Arne Thomassen, noen gule glassfiberski, som var litt trå, å gå på).
Så jeg pleide også å gå på ski, på jordet, som tilhørte gården på Høyen, som jeg tror at Gøril og dem bodde på.
Noe sånt.
For farmora mi sa at jeg fikk lov å gå på ski der.
Og jeg lagde meg også gevær, på snekkerverkstedet.
Som var laget av en list, med en klesklype på.
Og da skulle jeg skyte noe greier, i et spor, eller noe, på det geværet, sa onkelen min Håkon, at de hadde gjort.
(Eller om det var faren min som sa det).
Så syltestrikken, (som Ågot gikk ned i kjelleren og henta vel, fra noen Norgesglass der), den skulle også spikres på.
Men det fikk jeg ikke til å funke.
Så jeg brukte bare de geværene, til å skyte syltestrikk med.
Og da satt jeg opp en blink, på jordet, som tilhørte gården på Høyen.
(Som man kan se i den nest forrige bloggposten, ovenfor huset til farmora mi.
Og det var en papp-plate, med hull i, hvor jeg festa et A4-ark.
Så hvis jeg traff, så gikk syltestrikken gjennom A4-arket da.
(Jeg var litt inspirert av skiskyting, som jeg hadde sett på TV da.
Eirik Kvalfoss og gutta.
Eller det var kanskje Halvdan Bøgseth, på den tida.
Men men).
Så da gikk jeg en runde på jordet på Høyen da, med det geværet i hånda.
Også skøyt jeg på den blinken da.
Og traff ganske ofte vel.
Så jeg fant på ting å gjøre aleine, den første tida på Berger, for jeg kjente ikke så mange.
Og faren min hadde advart meg mot Geir Arne (Jørgensen), som var nærmeste nabo, (som bodde i en slags hytte, i veien ned mot Snippen, som man også kan se på det kartet, i den nest forrige bloggposten).
Ellers leika jeg bare med fetteren min Tommy, de første månedene på Berger.
Men han var en god del yngre enn meg.
Så det kutta jeg ganske raskt ut, å henge med han.
Men jeg var mye sammen med farmora og farfaren min da, i huset på Sand.
Og jeg pleide å bli med faren min, inn til Oslo, for å levere køyesenger.
Som dem averterte om, i Aftenposten.
Direkte fra produsent.
Så sånn var det.
(Men bunnene til køyesengene, dem kjøpte dem ferdige, tror jeg.
Det skal jeg ikke si sikkert).
Men men.
Men så en dag, våren 1980 kanskje.
Så dukka mora mi opp, fra Larvik.
Stressa og ganske aggressiv vel.
(Nesten som om hu var på noe dop som amfetamin, eller noe?)
Nesten noe sånt.
Så sa hu, at jeg ikke fikk lov å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, å lese avisa og løse kryssord, sammen med dem.
(Som jeg syntes var fredelig, og som ga meg litt ro, etter noen masete år, da jeg bodde hos mora mi, og min daværende stefar, Arne Thomassen, på 5-6 forskjellige steder i Larvik-området, fra 1973 til 1979).
Da sa mora mi, at jeg måtte begynne å spille fotball.
Istedet for å sitte inne og lese avisa og løse kryssord, som en gammel gubbe.
Hu sa ikke ‘gammel gubbe’, men det var like før.
Og Ågot og Øivind, de ga seg, for mora mi.
Og jeg syntes vel jeg hadde det kjempefint egentlig, med å lese tegneserier og avisa, i fred og ro, hver ettermiddag, og så i butikken på Sand, med faren min, og så godteri og snacks ofte, foran TV-en om kvelden.
Det var kjempefint, syntes jeg.
Men men.
Men så måtte jeg begynne å spille fotball også, borte på Berger skole, hvor vi trente om vinteren, og så på Berger-banen, om våren og sommeren og høsten.
Men det ble vel egentlig aldri det samme igjen, i huset til besteforeldrene mine, på Sand.
Etter at mora mi dukka opp der og begynte å sjefe og styre og kommandere.
(Hu banka vel ikke på døra dems engang, tror jeg.
Plutselig stod hu bare i gangen der.
Og så seg kanskje i speilet, noen sekunder, før hu braste inn i stua da.
Hvor jeg og Ågot og Øivind satt og leste i hver vår avis, eller dreiv med hvert vårt da.
Og hvor det var stille og fredelig og sivilisert.
Før mora mi dukka opp der, mer herskinga si, må jeg vel nesten kalle det.
Og hu var liksom ‘stålsatt’ da, mer eller mindre, eller hva man skal kalle det).
Men i noen få måneder, så var det ganske trivelig å bo på Sand der da.
Så jeg fikk vel litt roen på meg, på det kanskje første halve året, som jeg bodde på Berger.
Ihvertfall når ikke Runar og dem var der.
For kona til Runar, Inger, fra Sande, var jo i Jehovas Vitner.
Så i jula så kom Runar og Inger, og tre-fire unger, på besøk, til Ågot.
Og også i mange helger.
Så det ble jo som natt og dag, i huset til Ågot og Øivind, når Runar og dem var der.
Så da var det ikke så lett å beholde roen.
For da var fetteren min Ove der.
Og onkelen min Runar, han var jo den yngste broren, og var nesten som en eldre fetter han og.
Kan man nesten si.
Noe sånt.
Så da ble det leven.
Men til hverdags, så var det ganske rolig og sivilisert, i det huset.
Men en av grunnene til at jeg ville flytte til faren min, var jo at jeg hadde masse annen slekt, på farsida og.
Dvs. at faren min hadde to brødre, Håkon og Runar, som hadde masse unger, så jeg hadde masse fettere og kusiner.
Og det hadde jeg ikke i Larvik.
Så det husker jeg, da jeg bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen.
At jeg ikke tenkte så mye på kamerater der, osv.
Men at jeg kjøpte julegaver, til Ove og dem.
Såpebobler og sånn, i en butikk som var på Østre Halsen.
For det ble jo litt kjedelig for meg, som ikke kjente så mange folk, den første tida på Berger.
Så når ungene til Runar dukka opp, så ble de som lekekamerater da.
Som jeg kunne leke med, i huset til Ågot og Øivind, og hoppe på flisene, rundt om i huset, som vi pleide å gjøre inne der, på 70-tallet.
Og som Ågot og Øivind og Runar og faren min såvidt tolererte.
Eller spille fotball, i hagen til Ågot, som hu noen ganger ihvertfall, tolererte.
For det gikk veldig hardt ut over blomstene hennes, (i et veldig fint, om en halvmåne-formet vel, blomsterbed der), og buskene/trærna, som hun hadde der.
Nå skreiv jeg meg litt bort.
Men den første tida, som jeg bodde på Berger, var vel den mest harmoniske tida, som jeg hadde under oppveksten, tror jeg.
Så jeg fikk på en måte en pause, hvor jeg kunne samle meg litt kanskje.
Mellom det helvete, må jeg vel si, og maset, som det var å bo hos mora mi i Larvik.
Og det helvete det var, å bo aleine, på Bergeråsen, etter at faren min ble sammen med Haldis, våren 1980, (etter at jeg hadde bodd på Berger, i ca. et halvt år).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Snart 40 år
25. juli, så fyller jeg 40 år.
Når jeg trykker meg inn på MyHeritage, så er det ballonger, rundt mitt navn.
Her er mer om dette:
http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog
PS.
Men, i 2003, så var jeg student, ved ingeniørhøyskolen.
Jeg lå ann til å få en bachelor-grad, våren 2005.
Da var arbeidsmarkedet på topp, for ingeniører.
Jeg hadde også 10 års erfaring fra ledelse.
Jeg ville vel fått en jobb, med en årslønn, på kanskje 600-700.000 i året.
Og sikkert ligget på over en million i året nå.
Og jeg kunne ha hatt kone og barn og villa og hytte ved sjøen nå.
Men jeg ble angrepet.
Jeg dro til England, for jeg trodde det var smartest.
Men siden 2005, så har jeg prøvd å få rettighetene mine, fra myndighetene.
De nekter å gi meg de.
Så jeg mister fler og fler år av livet mitt, på grunn av dette.
2000-tallet, var jo da jeg skulle etablere meg.
Dette har ikke blitt noe av.
Jeg har ikke fått meg en jobb med en bra årslønn, jeg har ikke fått meg villa, hytte ved sjøen, eller kone og barn.
Dette er pga. at politiet tuller med meg.
Hvor lenge kan man regne med å leve?
Kanskje til man blir 70 år.
Da har jeg 30 år igjen.
Da jeg var barn, så hadde jeg fire besteforeldre, min morfar Johannes Ribsskog, min mormor Ingeborg Ribsskog, min farfar Øivind Olsen, og min farmor Ågot Mogan Olsen.
(Som jeg alle har skrevet om, på denne bloggen).
Som jeg alle ble kjent med.
Noe av de nesten bedre enn jeg ble kjent med mine egne foreldre.
Jeg ville jo gjerne selv opplevd det å bli kjent med mine barnebarn.
Når kan jeg få dette med villa og familie og barn?
Kanskje tidligst når jeg er 45 nå.
Da vil jeg få barnebarn, når jeg er 65.
Da vil jeg nok kanskje ikke bli kjent med mine barnebarn, på samme måte, som jeg selv ble kjent med mine besteforeldre.
Og jeg er også i en vanskelig situasjon.
Jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ visstnok.
Hvilken kone vil ha en mann som er forfulgt av ‘mafian’?
Her må jeg få hjelp av samfunnet.
Hvis ikke så blir livet mitt ødelagt.
Men jeg blir sviktet av samfunnet.
Det er for dårlig synes jeg.
Det er ikke noe morsomt å bli 40 og ha overhørt at man blir forfulgt av ‘mafian’ og bli sviktet av samfunnet.
Hva slags verden og samfunn er det vi har, egentlig?
Jeg kan ikke oppleve det samme som alle mine fire besteforeldre opplevde.
Det føles ikke riktig, synes jeg.
Alle har det vel sånn, at de vil at ens gener skal leve videre.
Det er jo inni menneskene, som et instinkt.
Og her ødelegger politiet for meg.
Så de har gått til krig mot meg, vil jeg si.
Så dette er et for dårlig politi vi har, vil jeg si.
De er jo ikke siviliserte, hvis de går til krig.
Norge, og England, er jo ment å være innenfor sivilisasjonen.
Men jeg synes ikke jeg lever i en sivilisasjon.
Så her har nok den sivilisasjonen, som mine besteforeldre levde i.
Den sivilisasjonen har nok gått tapt, vil jeg si.
Så sitter min generasjon, (som vel blir kalt generasjon-X), igjen med et drittpoliti, og noe makkverk av et samfunn istedet.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenker på når jeg ser de ballongene osv.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det kan virke som at ihvertfall en av min farfar, Øivind Olsen, sine brødre, Gunnar Bergstø, mer eller mindre ble adoptert, av ‘sommermalere’ fra Oslo
PS.
Her kan man se at jeg arvet Gunnar Bergstø, og hans bror, Otto Rene Bergstø, i 2006, (fordi min far ikke ville ha arven etter sine grandonkler, eller ‘grandonkler’):
PS 2.
Jeg sendte begjæring om offentlig skifte, i boene etter Otto Rene og Gunnar Bergstø:
Gmail – Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Jun 13, 2010 at 7:43 PM
To:
drammen.tingrett@domstol.no
Hei,jeg har kuttet ut min far, for han drev med telefonterror mot meg, for et drøyt år siden, (som jeg har anmeldt til Politiet i Drammen).(Og også omsorgssvikt, i barndommen).Men før jeg kuttet han ut, så sa han at mine grandonkler i Holmsbu, Otto og Gunnar Bergstø, og Idar Sandersen, hadde masse malerier etter Kittelsen.Så det huset deres, (som min far frasa i arv, av en eller annen grunn, han likte kanskje ikke at disse brødrene ble 'adopert' av kunstner-kolonien fra Oslo, som unge. Og jeg lurer på om min far egentlig er sønn av fabrikkeier Jebsen, på Berger, for min farmor jobbet for han under krigen, som tjenestepike, og Jebsen bestilte dram fra Drammen på rasjoneringskortet, til farmora mi, fortalte hu meg, på 80-tallet, og min far ble født i 1944, var det vel).Men disse maleriene til Kittelsen, har vel ikke blitt ordentlig oppgitt.Og, faren min sa at det huset var verdt mange millioner, for det har så bra utsikt til Drammensfjorden, og jeg tror det har brygge og kanskje strandlinje og.Her kan man se at jeg er arving:
Så da ønker jeg offentlig skifte, for jeg tror det har vært noe lureri her.(Siden maleriene av Kittelsen ikke nevnes av advokaten, i brevet, fra 2006, som man kan se litt av ovenfor.På forhånd takk for hjelp med dette!Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her er han fabrikkeier Jebsen, som min farmor og farfar jobbet for, på Berger
PS.
Også skjedde jo det, under krigen.
At en sånn ‘Jebsen-høvding’.
(Antagelig sønnen til han på bildet ovenfor).
Bestilte dram fra polet i Drammen, på rasjoneringskortet, til farmora mi.
Så endte det med at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, tok med seg flaska ned til ‘n Ola.
Og drakk opp flaska da.
Og faren min og Håkon, har mørkt hår, og Runar, den yngste broren, har lyst hår.
Kanskje faren min og Håkon, (som ble født under krigen, eller like etter), er sønnene til Jebsen?
For dem har liksom sånne ‘firkanta’ huer, som Jebsen hadde.
Også kanskje farfaren min, er faren til Runar.
Ikke godt å si gitt.
Men man kan vel lure ihvertfall.
Det var vel en grunn til at farmora mi fortalte meg den historia om spritflaska, fra polet i Drammen, under krigen.
Hvem vet.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så han på bildet er nok oldefaren min da.
F*en alts.
Men men.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
