johncons

Stikkord: Oslo

  • Min Bok 5 – Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI

    Det var også sånn en gang, mens jeg jobba som butikksjef, (noe jeg jo gjorde fra 1998 til 2002), må det vel ha vært.

    At søstera mi Pia en gang dro med Axel og meg, på Peppes Pizza, på Aker Brygge, (av en eller annen grunn).

    Det var ikke ofte at vi tre dro på Peppes, (for å si det sånn).

    Dette var vel et engangstilfelle, (vil jeg si), at vi tre søsknene gikk ut sammen, for å spise.

    Og jeg skjønte vel kanskje ikke hvorfor vi måtte dra helt ned på Aker Brygge for å spise pizza på Peppes.

    Jeg hadde aldri vært på den Peppes-restauranten før.

    For jeg var mest vant med å dra på den Peppes-restauranten som ligger i Stortingsgata, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi tre satt og spiste pizza, på Peppes, på Aker Brygge der.

    Så var det ikke sånn at vi prata om noe viktig.

    Vi hadde vel kanskje ikke noe viktig å prate om, (kan man vel kanskje si).

    Det var ikke sånn at vi prata om å spleise på å kjøpe en hytte, på Krok, (like ved der bestemor Ågot hadde bodd), for eksempel.

    (Hvor jeg hadde lagt merke til det, (på nettet eller i Aftenposten vel), at de hadde lave hytte-priser).

    Nei, vi prata ikke om noe lignende, viktige ting.

    Og vi prata heller ikke om noen hyggelige ting.

    (Som hvordan det var å vokse opp sammen i Larvik, for eksempel).

    Så hva som var poenget, med den her Peppes-møtinga, til Pia.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia, Axel og jeg, gikk gjennom noen slags ganger, på Aker Brygge-senteret der.

    For å komme fram til der Peppes Pizza lå, da.

    Så stod det to tenåringsjenter og hang der, (husker jeg).

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at Pia og Axel begynte å diskutere angående.

    Om jeg liksom hadde rett til å se på to tenåringsjentene, eller ikke, da.

    Så det ble litt rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    At Pia og Axel liksom diskuterte sånn, (om meg), bak ryggen min, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, da).

    Jeg hadde jo forresten vært en del, og sett, nede på Aker Brygge der.

    Det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    (For jeg var ikke så mye på NHI, det året, egentlig.

    For jeg syntes at det var like artig å gå rundt i Oslo og se litt, da.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og at det hang tenåringsjenter på Aker Brygge, (på den måten).

    Det kunne jeg ikke huske, fra den tida.

    (Nemlig fra skoleåret 1989/90).

    Så det er mulig at det var noe rart, rundt de her to tenåringsjentene, som Pia, Axel og jeg møtte, på vei til Peppes Pizza, (på Aker Brygge der), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som fra mai 1996 til oktober 1998.

    Var det vel).

    Så tok jeg en gang bussen hjem, fra jobben, (husker jeg).

    (Så dette må nok ha vært etter at jeg skrota HiAce-en min.

    Noe jeg jo gjorde i februar 1997, hvis jeg husker det riktig).

    Og da satt Thomas Sæther, (fra Rimi Bjørndal), på den samme bussen, (husker jeg).

    Og Thomas Sæther, han fortalte det, at han også var glad i å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Jeg husker spesielt at Thomas Sæther sa det, at han syntes at disse smiley-ene osv., var så fascinerende da, (når man chatta på nettet).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobba som assistent, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 1994 til mai 1996).

    Så husker jeg det, at jeg dreiv og lærte opp hu Charlotte, (som seinere ble butikksjef, på Rimi Kolbotn, var det vel), i kassa.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så husker jeg det, at hu Charlotte, lukta vondt, da.

    (Fra under arma, eller noe sånt).

    Så hu var kanskje ikke så renslig, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    (Dette må vel ha vært på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det en gang en kunde, (en kar i 50-åra vel), som sa til meg det.

    At dem hadde funnet noe dynamitt, i kjelleren, under den blokka som Rimi-butikken lå i.

    (Noe sånt).

    Og da regna jeg med det, at det måtte ha vært han Percy.

    (Som folk sa at var gæern, vel).

    Som hadde gjemt noe dynamitt, i en lagerbod, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 240: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIII

    Et år eller to etter at jeg ble kjent med David Hjort.

    (Tror jeg at det må ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på en fest, på Lambertseter, (like ved t-banestasjonen der), husker jeg.

    Og da ‘babla’ David Hjort om det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å ha sex med en femten år gammel dame.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen år etter det her igjen.

    Mens David Hjort, Erik Dahl og meg, (var det vel).

    (Og muligens Roger fra Sagene.

    Eller Bjørn Erik fra Elkjøp Storo).

    Gikk rundt i Oslo sentrum.

    Mens vi leita etter et utested, (eller noe sånt), vel.

    Så sa plutselig David Hjort det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å banke opp noen.

    (Altså en tilfeldig person, da.

    Som dukket opp, mens vi gikk rundt der, liksom).

    David Hjort spurte om han kunne ‘få lov’ til det, da.

    (Kanskje han spurte meg, fordi at jeg hadde vært sjefen hans tidligere?

    Hvem vet).

    Men jeg svarte ‘nei’ da, (mener jeg å huske).

    Og prøvde å roe det ned, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jo gjorde, fra våren 2003 til høsten 2004).

    Så dukka Espen Karlsson sin tvillingbror Mats Karlsson opp i kassa mi, en gang som jeg avløste pause, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og Mats Karlsson, han var litt molefunken, (husker jeg).

    For han klagde over det, (husker jeg), at hans tvillingbror Espen Karlsson hadde fått seg arbeidsuke-jobb, på en Lamborghini-butikk, i Oslo, (eller noe sånt).

    Mens Mats Karlsson selv ikke hadde fått seg en like kul jobb, da.

    (Noe sånt).

    Så etter det så lurte jeg på om det var noe spesielt med Espen Karlsson, (som forresten var Anders Karlsson sin lillebror), husker jeg.

    (Siden Espen Karlsson hadde klart å få seg en så kul arbeidsuke-jobb, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (husker jeg).

    (Det her må vel ha vært sommeren 2004).

    At Anders Karlsson sa til en eller flere av medarbeiderne, (på Rimi Langhus).

    (Mens han var i kassaområdet der.

    Mens jeg selv var borte ved vindfanget der vel, (eller noe sånt), av en eller annen grunn).

    At: ‘ingen er både sterkere og smartere enn Erik’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hva det her skulle bety.

    Men det var kanskje noe i forbindelse med jeg hadde overhørt, nemlig at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    (Hvem vet.

    Det innbilte jeg meg ihvertfall, på den tida, som jeg overhørte den her pratinga, til Anders Karlsson, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, forresten.

    (Noe jeg jo gjorde fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så overhørte jeg det.

    At Espen Karlsson sa det.

    Om meg, (virka det som for meg, ihvertfall).

    At: ‘Han er alltid et steg foran de andre’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg forstår helt hva det var, som Espen Karlsson mente, med den her ‘bablinga’ si.

    (Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 236: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IX

    Det var også sånn, en gang, sommeren 2004.

    At assisterende butikksjef, (var han vel), Espen Sigmund Nornes og jeg, en gang gikk sammen, fra Rimi Langhus og i retning av Vevelstad togstasjon, (hvor jeg skulle ta toget mitt tilbake til Oslo), da.

    (Jeg vet ikke hvorfor vi slutta på jobben, på rundt den samme tida, denne dagen.

    For vanligvis den her sommeren, så hadde jo Espen Sigmund tidlig-ledervaktene.

    Og jeg hadde sein-ledervaktene.

    Men det er mulig at jeg hadde jobba med å lage vaktlister, (noe som var ganske komplisert, på Rimi Langhus, for alle de ansatte der, ønsket å ha en litt innviklet turnus da, husket jeg, fra den tida jeg begynte som ‘vanlig’ butikksjef der, drøye tre år tidligere).

    Og jeg hadde kanskje fått Simen, (eller en annen låseansvarlig), til å ta min vakt, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall, så var det sånn, at assistent Espen Sigmund Nornes sa til meg det.

    (Husker jeg).

    At det hendte noen ganger, at det kom utlendinger, til Langhus.

    Med toget fra Oslo.

    Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    (Siden at Espen Simund Nornes gjorde et poeng av dette, da).

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg lurte jo på om dette kunne være den albanske mafiaen, (eller noe sånt), da.

    (Og dette var jo en av grunnene, til at jeg hadde slutta, i den andre Rimi-jobben min, på Rimi Bjørndal, cirka et halvår tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en del uker, før jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så la jeg merke til at noen folk, på irc-kanalen #Oslo, på ef-net.

    (En kanal som jeg pleide å hange på.

    I tilfelle jeg ble lei av de andre kanalene, som jeg ‘hang’ på.

    Som #blablabla og #quiz-show).

    De begynte å chatte, med en norsk kar, i 20-årene, (var han vel antagelig).

    Som studerte, ved University of Sunderland.

    (Som jo nettopp var det universitetet, som jeg selv hadde planlagt, å studere ved).

    Og jeg husker at han utenlandsstudenten.

    Han skrev det, (på #Oslo), at han hadde sin egen leilighet, i Sunderland.

    For han ønsket ikke å bo sammen med masse kinesere, (mener jeg å huske, at han sa).

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk inntrykk av det, at det var ganske vanlig, at studentene ved University of Sunderland, hadde egne leiligheter, da.

    (Sånn som jeg selv jo var vant til å ha, i Oslo.

    For jeg hadde jo hatt min egen Rimi-leilighet, i drøye åtte år, på den her tiden.

    Siden jeg flyttet fra Ungbo, i 1996).

    Så jeg syntes at det virka greit, å studere i Sunderland, da.

    Men jeg sendte ikke noe til universitetet, om dette, (at jeg ville ha egen leilighet), før jeg flytta, til Sunderland.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville liksom lage minst mulig blest, rundt den her flyttinga mi, da.

    Så derfor, så sendte jeg færrest mulig brev, til University of Sunderland, før jeg dro over, til England, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Og enda mer fra Facebook


    “Morn Ja” er ofte å høre når du hilser på noen i Larvik,er det spesielt Larvik måte å hilse på?Kan ikke si jeg har hørt det andre steder
    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · for 7 timer siden

  • 4 personer liker dette.
  • Ragnar Olafsen Det blir brukt av noen i Sandefjord også, hadde en Formann som brukte det, men jeg tror og vet at i søndre vestfold er mye av dialekten og åssen vi uttaler orda veldig likt, har jobbet over 30 år i Larvik med folk fra distriktet, nå jobber og bor jeg i Sandefjord. så det er ikke lett å fastslå hvor dialekten opprinnelig kommer fra!

    for 5 timer siden · Liker · 1
  • Nikki Holmberg rar måte å si morn på,høres ut som en bekreftelse på at “ja det er morgen”

    for 2 timer siden · Liker · 1
  • Marianne Rosvold Har ikke lagt merke til det jeg. Sier bare morn eller hei jeg.

    for 2 timer siden · Liker
  • Reidun Fevang Vet at mange sa/sier ” morn dø ” også. Om det er typisk for Larvikfolk, vet jeg ikke.

    for 2 timer siden · Redigert · Liker · 2
  • Marianne Rosvold Det har jeg hørt ja.

    for ca. en time siden · Liker · 1
  • Rolf Petter Børresen Jeg sa morn dø i sta

    for ca. en time siden · Liker · 2
  • Erik Ribsskog Jeg mener å huske at man også kunne si ‘mårnings’, i Larvik.

    Det kan kanskje ha vært Jarle Kristiansen som sa dette.

    Mvh.
    Vis mer

    for ca. en time siden · Liker · 2
  • Marianne Rosvold Ja,morn dø, er vel mer typisk Larvik.

    for ca. en time siden · Liker · 1
  • Siri Ludvigsen JA,-OG “morning`s er vel også et OFTE brukt som hilsen…..!?!

    for ca. en time siden · Liker · 2
  • Erik Ribsskog Er ‘mornings’ fra det engelske ‘good morning’ da, eller?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for 54 minutter siden · Liker · 1

  • Siri Ludvigsen Ja,antageligvis mener nå jeg da…..

    for 47 minutter siden · Liker · 1
  • Rolf Petter Børresen stemmer nok det, husk på at fra gammet av besto over halvparten av Larviks befolkning av sjøfolk. Og vi måtte snakke engelsk både ombord og i land, derfor hang vel litt igjen en stund når vi kom hjem

    for 43 minutter siden · Liker · 3
  • Ragnar Olafsen Øystein Sunde bruker ” Morn dø ” på en av låtene sine.

    for 26 minutter siden · Liker · 1
  • Rikke Susa Skalleberg Jeg sier Morn ja hver dag :))

    for 15 minutter siden via mobil · Liker
  • Inger Mari Ringdal Nielsen Også er det vel et av de få steder i verden det blir sagt morna når en går, enten det er morran, midt på dagen eller kvelden

    for 8 minutter siden via mobil · Liker
  • Ragnar Olafsen Ja i søndre Vestfold blir ” morna ” brukt

    for 5 minutter siden · Liker
  • Erik Ribsskog Da jeg jobba som butikkleder, på Rimi Lambertseter, på 90-tallet.

    Så var en tidligere kollega av meg, ved navn Thomas Sanne innom, i den butikken, husker jeg.

    Og han sa også ‘morn’, husker jeg.

    Så dette er skikken i Oslo og, tror jeg.

    Husker også at ‘hallå’ ble mye brukt, som hilsen, i Larvik.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for noen sekunder siden · Liker

    https://www.facebook.com/groups/410957598950304/

  • Min Bok 5 – Kapittel 222: Mer fra høsten 2004

    Det var forresten også sånn.

    At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).

    Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.

    (Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).

    Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).

    Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.

    For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.

    (Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Når jeg søker på Dis.no nå.

    Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:

    http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661

    Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).

    Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.

    Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.

    Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).

    Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).

    Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).

    (Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:

    http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/

    Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.

    Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:

    Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.

    Men Sundheim-navnet er etter mora, da.

    Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).

    Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.

    Hvem vet).

    Og vi gikk til graven, til mora mi, da.

    Og de andre folka.

    (Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).

    De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).

    Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.

    Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.

    (Bare for å få summet meg litt, liksom).

    Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.

    (Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.

    Noe sånt).

    Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.

    (Noe sånt).

    Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.

    Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).

    Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.

    De er kanskje veldig overfladiske, da.

    (Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.

    Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.

    Men men).

    For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.

    Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.

    (Må jeg vel si).

    Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.

    Noe sånt.

    Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.

    Nei, det kan man kanskje lure på.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi var på kirkegården.

    Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.

    (Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).

    Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.

    Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.

    For Liv Kristin var litt vill, kanskje.

    Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.

    (Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.

    Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).

    Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.

    (For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).

    Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.

    Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.

    Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.

    (Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.

    Hvem vet).

    Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.

    (Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.

    Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.

    (En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.

    Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).

    Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.

    (Noen måneder før det her).

    Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.

    Siden det var billigere, å studere der, da.

    Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.

    For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).

    Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.

    Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.

    (En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.

    Noe sånt.

    Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.

    (Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.

    Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).

    Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.

    Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.

    Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).

    For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.

    (For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.

    Men det hadde ikke jeg sagt til dem.

    Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).

    Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel noe sånt.

    Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.

    Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.

    Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).

    Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.

    (Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).

    Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).

    Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).

    Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.

    Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.

    (Noe sånt).

    Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).

    Og fra dette besøket mitt hos Pia.

    Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.

    (For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).

    Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.

    (Som hva jeg eide, osv).

    Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.

    (Noe sånt).

    Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel

    (Noe sånt).

    Så dette var vel litt underlig.

    Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?

    Hm.

    Nei, dette var vel litt underlig.

    Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.

    Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.

    Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 219: Enda mer fra Nevlunghavn

    Dagen etter den lørdagen, som jeg dukket opp, i Nevlunghavn, sommeren 2004.

    Så var det å dra hjem til Oslo igjen, da.

    For jeg skulle jo jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, dagen etter, (nemlig mandagen).

    Så jeg tok buss til Larvik, da.

    Og så tog fra Larvik til Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Tønsberg, (eller noe sånt).

    Så skulle det plutselig være buss for tog, (husker jeg).

    Så jeg måtte flytte meg over i en buss da, (husker jeg).

    Og jeg satt ganske langt bak i bussen, (husker jeg).

    Og ovenfor midtgangen så satt det seg ei veldig pen ungjente, (husker jeg).

    (Og det satt også et par, som var litt eldre enn meg vel, et par seter foran meg.

    Som kommenterte litt om meg, (eller noe sånt), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bussen stoppa ved Nasjonalteateret, så hadde jeg tenkt å gå av der.

    Men hu pene ungjenta, hu gikk av der, da.

    Så jeg tenkte at det ville kanskje sett litt rart ut, å gå av bussen, rett bak henne.

    Så jeg ble med bussen til Jernbanetorget, da.

    Og på den strekningen, så kikka jeg ut av bussvinduet, (jeg satt på venstre side av bussen), og i en av gatene, i Kvadraturen, så fikk jeg øye på to kurdiske jenter, (eller noe sånt), da.

    Hvorav hu ene hadde veldig tettsittende klær.

    Og hu kunne kanskje minne litt om, hu Sema Özgyr, fra Rimi Bjørndal.

    Jeg hadde jo fått i meg noe slags rar middag, hos bestemor Ingeborg.

    (Noe skikkelig krydret mat).

    Og jeg hadde jo fått et veldig fint, antikk sølv-ølkrus.

    Og masse penger.

    Og hu ungjenta, som satt like ovenfor meg, på bussen, var veldig pen, og litt sexy kledd, vel.

    Så jeg ble litt gæern da, (må man vel si).

    Og tenkte at jeg kunne jo bruke de lommepengene, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, på å kjøpe hu pene mørkhudede hora, som jeg hadde sett, fra bussen.

    Så jeg la bagen min, i en oppbevaringsboks, på Østbanehallen.

    Og fikk etterhvert med meg hu hora, inn i en taxi, da.

    Og fikk så den taxi-en til å kjøre, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi-leiligheten min, så lå AG3-en min på gulvet, (husker jeg).

    Men hu hora reagerte ikke på det, da.

    Jeg måtte gå på do, (husker jeg), og det lukta veldig vondt.

    (På grunn av den middagen, som bestemor Ingeborg hadde laget, da).

    Og det prøvde jeg å forklare, til hu hora.

    Da hu også ville bruke doen.

    Men hu så ut som at hu ikke brydde seg noe særlig om det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu hora gikk rundt, i leiligheten min, i bare BH-en.

    Og den nakne underkroppen hennes, så veldig sexy ut, mens hu gikk rundt i leiligheten min, (husker jeg).

    Jeg sa at hu ikke fikk gå på baksiden av den ‘pervo-sofaen’, (må det vel ha vært).

    For jeg ville ikke at hu skulle gå i nærheten av der AG-en min lå, da.

    Og så begynte hu hora å suge pikken min, (husker jeg), mens jeg drakk en øl, (fra kjøleskapet), da.

    Jeg syntes ikke at hu hora sugde så utrolig bra.

    Så etterhvert så ba jeg hu hora om å komme seg opp i senga mi, da.

    Og så ba jeg hu hora om å legge seg på ryggen der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at hu jenta var litt tynn.

    Så jeg hadde utstrakte armer, mens jeg liksom lå over henne, og pulte henne, da.

    (Husker jeg).

    I tilfelle vekten min ble litt for mye for henne.

    Så det var nesten som å ta armhevinger da, å pule hu hora da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu hora fant ikke veien, ned til sentrum selv.

    Så jeg måtte følge henne da, (husker jeg).

    Og det var nesten sånn, at jeg dro henne med på bussen, (ned til sentrum), husker jeg.

    (For jeg var kanskje litt likeglad.

    Siden jeg jo skulle flytte til England snart uansett, liksom).

    Men vi rakk akkurat ikke bussen da, (husker jeg).

    Så jeg stoppa en drosje.

    Og da vi kom fram, til der hu ‘hore-kollegaen’, til hu hora stod.

    Så var det sånn, at taxi-sjåføren, (en pakistaner vel), klinte taxi-døra inn i meg, like etter at jeg hadde gått ut, av drosjen.

    Men jeg falt ikke, da.

    For jeg klarte på en eller annen måte å gjenvinne balansen, før jeg gikk i bakken.

    Og jeg bare gikk fra der han drosjesjåføren og de to horene var.

    For det er så mange utlendinger, i Oslo.

    Så det er vanskelig å gjøre noe, hvis de begynner å tulle med en, (for å si det sånn).

    Så jeg orka ikke å starte noen slåsskamp, med han drosjesjåføren, da.

    For jeg skulle jo hente det sølv-ølkruset mitt, (som lå i bagen min).

    Før Østbanehallen stengte.

    Så jeg hadde en del andre ting i tankene da, (enn å være med på slåsskamp), for å si det sånn.

    Jeg henta bagen min, (som jeg hadde lagt i en oppbevaringsboks, i Østbanehallen), og gikk mot Oslo City.

    Og akkurat mens jeg gikk forbi hovedinngangen, til Oslo City.

    Så gikk to pakistanske tenåringsguttter forbi meg, (husker jeg).

    Og han ene av disse tenåringsguttene, han gikk rett inn i bagen min, da.

    Sånn at det sa ‘klung’, (eller noe sånt), i det nevnte sølv-ølkruset, da.

    Og da jeg kom hjem.

    Så så jeg det, at en av taggene, på kronen, til løven, (som var på toppen av sølv-ølkruset), var bøyd.

    Så jeg tenkte at dette var på grunn av at han pakistanske unggutten, hadde gått rett inn i bagen min, da.

    Så jeg prøvde jo da å bøye tilbake den taggen, da.

    Men da røyk den taggen, (husker jeg).

    Men det var ikke en så veldig stor tag, da.

    (Den var på et par millimeter, kanskje).

    Men dette var jo et sølv-ølkrus, som var fra 1700-tallet.

    Så jeg ble liksom litt ‘vonbråten’, over at den taggen ble ødelagt, da.

    Men jeg tenkte vel det, at det var ikke noe, som jeg kunne få gjort, med dette.

    (Og den skaden, på kruset, var rimelig vanskelig, å få øye på, og).

    Så jeg la bare den brukne taggen, oppi sølv-ølkruset, da.

    (Sammen med postkortet av Højris, som lå oppi kruset, fra før.

    Sammen med et brev, fra en som hadde taksert kruset, vel.

    På 80-tallet, (eller noe sånt), må det vel ha vært).

    Så jeg satt bare det sølv-ølkruset i reolen min, da.

    (Sammen med blant annet den blomstervasen, som jeg hadde fått, da jeg var ferdig, på NHI, (i 1992).

    Og det sølv-askebeger, (uten sølvstempel), som jeg tidligere hadde fått, av bestemor Ingeborg. da.

    Sånne ting).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 217: Nevlunghavn

    Mens jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.


    Så kontaktet søstera mi Pia meg.

    Og sa det, at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle besøke henne, (i Nevlunghavn), i forbindelse med bursdagen min, (må det vel ha vært).
    Så en lørdag, som enten Espen Sigmund Nordnes, Sølvi Berget eller Simen jobbet, som leder.

    (Må det vel ha vært).

    Så dro jeg ned, til Nevlunghavn, (med toget), da.
    Og jeg tok toget, (til Larvik), fra Nasjonalteateret stasjon, husker jeg.

    Og i Larvik så tok jeg vel en buss, (som stoppet utafor Grand hotell cirka), videre til Nevlunghavn, da.
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk av bussen, (i Nevlunghavn), så ble jeg litt forundret, (husker jeg).

    For jeg hadde bare avtalt, med Pia, (eller om det var med bestemor Ingeborg).

    At jeg skulle dukke opp der, denne lørdagen da, (må det vel ha vært).

    Og likevel, så stod bestemor Ingeborg, søstera mi Pia og hennes unge mulatt-sønn Daniel, og venta på meg, da jeg gikk av bussen, (cirka nederst i Skoleveien), husker jeg.

    For å liksom følge meg, den korte veien, opp til bestemor Ingeborgs eldreleilighet, da.

    (Et leilighet, hvor jeg jo hadde vært på besøk, en del ganger tidligere, for å si det sånn.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i denne boken).

    Så det var ikke sånn at jeg ikke kunne veien dit heller, liksom.

    Så jeg syntes at det her var litt rart, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt kjedelig, hos bestemor Ingeborg, (uten internett osv.), husker jeg.

    Og jeg skulle sove på sofaen, i stua, (husker jeg).

    Så etter at de andre hadde lagt seg, (må det vel ha vært).

    Så gikk jeg ned en tur, til selve havna, i Nevlunghavn, da.

    Og så kjøpte jeg meg en halvliter, på en pub, som lå på en brygge vel, forbi gjestgiveriet der, liksom.

    (Siden det var en veldig fin sommerkveld, da.

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så begynte vel Pia å prate om hvor fæle jøder var, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg kom ut fra kjøkkenet, og var enig i at jøder var fæle, da.

    For hun hadde hatt noen venninner, som var jødiske, i København, (var det vel).

    Under sin ungdomstid der da, (må det vel ha vært).

    Så hun sa noe sånt som at: ‘Erig, du aner igge’.

    Og så sa hun noe om hvor fælt det var, å være på besøk, i et hus, hvor det bodde en jødisk familie, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg hadde lagt et dansk leksikon, (eller noe sånt), fram for meg, (på stuegulvet, var det vel).

    På en side hvor det stod om en dansk general, fra mellomkrigstiden, vel.

    Det må vel ha vært en artikkel, om hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg leste artikkelen.

    Men min mormor forklarte ikke noe om hvorfor hun hadde lagt fram denne boken, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kan også ha vært under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg klagde til meg, på at Pia hadde fått en neger-sønn.

    Bestemor Ingeborg mente at dette var min feil, da.

    Men jeg hadde jo ikke kjent Keyton, (fra Somalia), før Pia ble kjent med han.

    Jeg hadde jo ikke hatt noe med det, (at Pia ble sammen med Keyton fra Somalia), å gjøre, jeg.

    Men dette nektet min mormor å godta, da.

    Så hun forstod nok ikke helt, hva som hadde skjedd, inne i Oslo, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg, hun ble kanskje så satt ut, av å prate, om negre.

    Så det ble liksom umulig, å prate fornuft med henne da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er butikken til Oddmund Larsen, i våre dager. (Så de trenger kanskje ikke butikk, borte ved Jensen Møbler. Men denne storkiosken var ganske ‘shabby’, på den tida, som jeg flytta, til Oslo. Men den har kanskje blitt bedre, siden da).

    butikken til oddmund larsen i våre dager

    https://www.facebook.com/groups/266282843489204/?fref=ts

    PS.

    En gang, som faren min skulle besøke Haldis sin venninne ‘Tutta’, på Berger.

    (Cirka ovenfor bedehuset der, vel.

    Tutta bodde i den samme gata som Rune Bingen og de, (husker jeg).

    Altså i Strandveien, vel).

    Så måtte jeg vente, til faren min dukka opp igjen, (og vi skulle kjøre tilbake til Bergeråsen), da.

    Og da var det en amerikansk gutt der, (ikke så langt unna bedehuset), husker jeg.

    (En kar med lyst hår, vel).

    Og han amerikanske gutten var litt yngre enn meg, vel.

    Og han prata norsk, (mener jeg å huske).

    Og han var fra en stat, som jeg ikke hadde hørt om før, (eller ihvertfall en stat som ikke var så godt kjent), husker jeg.

    (Jeg var vel i 9-10 års-alderen, vel).

    Og jeg husker ikke nøyaktig hvilken stat det var, som han gutten sa, at han var fra.

    Men det kan vel kanskje ha vært Wisconsin eller Wyoming muligens, (eller noe sånt).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Enda mer fra Facebook


    Kalbakken/Grorud en ærverdig del av Oslo Kommune,med flott natur og mange hyggelige minner og mennesker.Det er våre røtter.
    Omskriften «Unanimiter et constanter Oslo» betyr 'enig og bestandig Oslo'. Seglet er opprinnelig fra 1300-tallet og finnes i flere versjoner..
    og jeg sier":Enig og bestandig" Kalbakken/Grorud


    https://www.facebook.com/groups/231799166942750/

  • Mer fra Facebook


    Kalbakken/Grorud en ærverdig del av Oslo Kommune,med flott natur og mange hyggelige minner og mennesker.Det er våre røtter.
    Omskriften «Unanimiter et constanter Oslo» betyr 'enig og bestandig Oslo'. Seglet er opprinnelig fra 1300-tallet og finnes i flere versjoner..
    og jeg sier":Enig og bestandig" Kalbakken/Grorud


    https://www.facebook.com/groups/231799166942750/363534130435919/?notif_t=group_comment_reply