johncons

Stikkord: Oslo

  • Idag tar jeg det litt rolig, så jeg tenkte jeg skulle lage Rimi Kalbakken tegneserie

    Her er rute 1:

    rimi kalbakken tegneserie 1

    PS.

    PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.

    (Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).

    Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).

    PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:

    1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.

    2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.

    (Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).

    Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.

    Så sånn var det.

    Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:

    pøf bilde

    Og her er den videoen, som dette er tatt fra:

    PS 2.

    Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.

    Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.

    Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.

    Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.

    (For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.

    Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.

    Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.

    Det ligner litt ihvertfall.

    Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.

    Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.

    Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.

    Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.

    Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.

    Noe sånt.

    Også tok ei assistent, som heter tja.

    Hva heter hun da.

    Monika ja.

    Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.

    De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.

    Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.

    (Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).

    Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.

    Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.

    Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.

    (Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).

    Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.

    Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.

    Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.

    Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.

    Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.

    Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:

    rimi kalbakken dag 1

    PS 4.

    Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:

    distriksjef anne neteland

    PS 5.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:

    nullstille

    PS 6.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:

    våren 2001

    PS 7.

    Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.

    Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:

    rune hestenes

    PS 8.

    Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.

    Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.

    Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.

    Så sånn var det dessverre.

    Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.

    Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.

    Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.

    Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.

    Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.

    Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.

    Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.

    Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.

    (Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.

    Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.

    Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.

    Så sånn var det).

    Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.

    Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.

    Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.

    Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.

    Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.

    Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.

    Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.

    Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.

    Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.

    Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.

    Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.

    Men men.

    Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.

    (Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).

    Eller om det var 3. kvartal.

    Noe sånt.

    På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.

    (Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).

    Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.

    Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.

    Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.

    Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.

    Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.

    For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.

    Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.

    Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.

    Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.

    Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.

    Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.

    Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.

    Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.

    Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.

    Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.

    For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.

    Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.

    Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.

    Så jeg bare kutta ut det greiene der.

    Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.

    Og hun har sånn tøff tone.

    Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.

    Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.

    Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.

    Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.

    Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.

    Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.

    Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.

    Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.

    Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.

    Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.

    Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.

    Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

    Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.

    Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.

    Så sånn er nok det, dessverre.

    Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.

    Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.

    Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.

    Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.

    Vi får se.

    PS 9.

    Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.

    Det var bare betalt 4000 i måneden.

    Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.

    Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.

    Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.

    Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.

    (Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.

    Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.

    Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.

    Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).

    Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.

    Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.

    Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.

    Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.

    For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.

    Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.

    Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.

    Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.

    Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.

    Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

    Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.

    Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.

    På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.

    (Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).

    Men men.

    Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.

    Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.

    Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.

    For jeg skulle jo studere igjen, året etter.

    Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.

    Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.

    Hvorav to av månedene var sommerferie.

    Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.

    Så sånn var det.

    Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.

    (Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.

    Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.

    Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.

    Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.

    Så sånn var nok det).

    Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.

    Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.

    Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg forklarte om de to ekstrajobbene, som jeg hadde, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, på CV-en

    ekstrajobber 3

    PS.

    Det som skjedde, da jeg begynte å jobbe for Chinatown-expressen, det var litt artig.

    Jeg hadde vel ikke steikovn, antagelig, den første tiden, etter at jeg flytta til Waldemar Thranes gate, i Rimi-leilighetene der, som jeg mener var i januar 1996.

    Så kjøpte jeg pizza, på en italiensk restaurant, var det vel, i Bjerregårdsgate, som er en parallellgate, som går like ved Waldemar Thranes gate.

    Så kikka jeg i Aftenposten, mens jeg venta på pizzaen.

    Så så jeg den annonsen fra Chinatown-expressen da, om at de søkte etter flere budbilsjåfører.

    Så reiv jeg vel ut den annonsen da, av Aftenposten-avisa, til den italienske restauranten.

    Så dagen etter, så tror jeg det må ha vært en lørdag, som jeg hadde fri.

    Og da, så ringte jeg, (når jeg hadde våkna sånn passe), så ringte jeg til Chinatown-expressen, på Frogner, som hadde annonsert i Aftenposten da.

    Det var litt kronglete å finne, men jeg parkerte bilen like ved, og gikk til jeg fant stedet da.

    Så sa han sjefen der, en pakistaner, tror jeg, i Frognerveien, tror jeg det var.

    Han sa til meg, at siden jeg nettopp hadde fått lappen, så burde heller høre med Chinatown-expressen Eiksmarka, like over grensa til Bærum, fra Oslo Vest, for der var det enklere å finne fram, når man nettopp hadde fått lappen, enn i Oslo Sentrum, sa han sjefen fra Chinatown-expressen Frogner da.

    For Eiksmarka hadde antagelig ringt dem da, og spurt om de hadde ekstra sjafører da, den dagen.

    Noe sånt.

    Så jeg kjørte opp til Eiksmarka da, som ligger like ovenfor Øvrevoll galoppbane.

    Man kjører motorveien, mot Drammen, og tar av ved et sted på A vel.

    Samme det, det er noen år siden jeg kjørte der.

    Så var de i så nød for folk der.

    Så de bare sendte meg avgårde, med fire bestillinger.

    Og de var så forsinka, så maten var to timer forsinka osv., for de hadde ingen, eller få, sjåfører.

    Og jeg kjøpte et bilkart, på en bensinstasjon i nærheten da, og kjørte til Bekkestua og sånne steder, som jeg aldri hadde vært før.

    Og spurte folk og sånn da, hvor det og det var hen.

    For jeg var ikke så vant til å granske bilkart, selv om jeg for det meste så på kartet da.

    Men jeg var jo ikke kjent der for fem øre.

    Jeg hadde aldri drevet og kjørt rundt, i Bærum og Oslo Vest.

    Så det hadde kanskje vært enklere for meg å kjørt i Oslo Sentrum, tror jeg kanskje nå da.

    For i Oslo Sentrum, så var jeg kjent, og også i Oslo Øst, i Groruddalen og rundt Lambertseter osv.

    Så Oslo Vest og Bærum, det var som å kjøre i Bergen eller Trondheim omtrent, for meg, jeg var ikke kjent der i det hele tatt.

    Så sånn var det.

    Men jeg fant alle adressene, innen ikke alt for lang tid da, og kjørte tilbake til Eiksmarka da.

    Så var de fornøyd, siden jeg også hadde fått noen penger.

    Så da begynte jeg å jobbe hver søndag, det var vel dagen etter.

    For de skjønte det, at jeg nettopp hadde fått lappen.

    Men, de hadde problemer, med å få folk til å kjøre, på søndag formiddagene, fra klokka 13, ca.

    Det var ingen som bestilte noe særlig før klokka 12-13.

    For det var jo snakk om middagsmat.

    Men nesten ingen av de andre sjåførene, likte å jobbe, så tidlig, som klokken 13, på søndagene.

    Så de syntes det var bra at jeg begynte der, selv om jeg nettopp hadde fått lappen, fordi jeg syntes ikke det var noe problem, å stå opp klokka 12, på søndagene, for jeg var ikke så mye ute på byen, for eksempel.

    Og det var ikke hver søndag, som jeg begynte klokken 13, noen søndager, så begynte jeg også klokken 16.

    Og vi jobba til klokka 22, eller noe, kan det vel ha vært.

    Og de som dreiv resturanten, det var noen kinesere, som bodde, i Groruddalen vel.

    Så jeg skulle samme veien, siden jeg bodde på St. Hanshaugen da.

    Så noen ganger, så satt hun unge dama, som var sjef der, og faren hennes, begge fra Kina vel, de satt på med meg, i HiAcen min, tilbake til Oslo da, etter endt arbeidsdag, på søndagene.

    Ihvertfall et par ganger, var det vel at dem satt på.

    Og hvis jeg var veldig flink, og leverte alle ordrene, som jeg tok på meg, innen en time, så fikk jeg kanskje en gratis rett da.

    Og vi fikk tilbud, så vi betalte ikke full pris, på langt nær, for en middag.

    Vi betalte vel kostpris, kanskje 15-20 kroner, for en rett som vanligvis kosta ca. 100 kroner.

    En av de første dagene jeg jobbet der, så spurte de, om jeg ville kjøpe noe mat, til personalpris da.

    Så ringte jeg søstra mi, Pia Ribsskog, for jeg skulle overraske henne da, med at jeg hadde fått jobb på kinarestaurant.

    Så spurte jeg henne om hun ville ha noe kinamat, som jeg kunne kjøre innom med, hos henne, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, hvor hun bodde.

    Og da var det ikke sånn, at Pia sa kylling i karrisaus, eller noe.

    Neida.

    Hun måtte ringe meg tilbake.

    Og så ringte hun 5-10 minutter seinere, og spurte om de hadde ‘And i Sate-saus’.

    Men det var omtrent det eneste de ikke hadde, på menyen, som var på 15-20 retter vel.

    Så Pia klarte å finne, det eneste, som dem ikke hadde.

    Men da bare kjøpte jeg to vanlige kinaretter, og tok med en til søstra mi.

    Og kjørte hjem vel, og spiste den andre middagen hjemme.

    Noe sånt.

    En gang, så spurte hun dama fra Kina meg der, om remulade og majones, var omtrent det samme.

    For ei dame, fra taxisentralen, i Bærum, som var ved motorveien vel.

    Hun hadde bestilt en rett med remulade da.

    Så tok jeg med den bestilingen, og en annen, til drosje-damene der da.

    De som tok imot drosje-bestillingene.

    Men jeg glemte å si at det var med majones istedet for remulade.

    Så neste søndag, så hadde ikke hu dama bestilt noe, men så litt stygt på meg, når jeg kom med leveringen til kollegaen hennes.

    Og det var også masse rare folk, som sa at jeg skulle bare legge maten, ved postkassa, også lå det penger i postkassa.

    Sånne eksentrikere.

    Det stod på bestillingen da.

    Og oppe forbi Holmenkollen, langt opp en vei der.

    Så var det et stort leilighetkompleks, med arkitektur, som så ut som om det var fra en science-fiction film.

    Så da lurte jeg på, hvem som hadde bygd noen sånne rare blokker, der oppe.

    Så det var veldig rart, husker jeg.

    Men jeg kunne jo ikke spørre om sånt, jeg måtte prøve å huske og behandle folka, sånn som jeg gjorde på Rimi, sånn at man ikke fornærma kundene.

    Så det får jeg håpe at jeg ikke gjorde, selv om den jobben var mest for morro skyld, for meg, og ikke så seriøst, for jeg trengte strengt tatt ikke den jobben.

    Men, jeg hadde jo dyrere husleie, på St. Hanshaugen, enn på Ungbo, så jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å ha råd til å ha bil også, så derfor begynte jeg i den ekstrajobben, hvis ikke så hadde det nok blitt mye nudler osv., til middag, de første månedene, i Rimi-leiligheten, for jeg fikk bare 140-150.000 i året, som butikksjef-assistent, på Rimi Nylænde, og Oslo var en dyr by å bo i.

    Men jeg jobba altså noen vakter, fra 12-13 til 15 vel, på søndager, aleine.

    Før rushet begynte, rundt klokken 15-16 da.

    Og de vaktene gikk greit, jeg fant alltid fram, selv om jeg noen ganger måtte spørre om veien da.

    Det var ikke sånn, at det var noen ganger jeg måtte gi opp, og som jeg ikke fant fram, og kundene ringte og klagde, pga. det.

    Det er mulig at noen kunder kan ha ringt og klagd, fordi jeg var 10 minutter forsinket, eller noe, men stort sett gikk det vel greit.

    Jeg måtte jo ha mobilen på, (en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte et år eller to før dette, billig, på et eller annet senter).

    Men, da ringte Magne Winnem, en dag, og han skulle prate og prate, selv om jeg sa jeg var på jobb.

    Så han var litt sånn sabotør nesten.

    Og det var en dag jeg hadde fått gratis mat, siden jeg hadde klart 8-10 leveringer, uten å være forsinka.

    Men da ble jeg forsinka, på den siste leveringa, siden Winnem ringte da.

    Så det kan kanskje ha vært noe plott?

    Jeg burde jo ha skjønt det selv, at jeg ikke burde ha prata med han, i 5-10 minutter, men det var liksom ikke som jobb for meg, på samme måte som Rimi.

    Men når jeg tenker på det nå, så var jo det rimelig sløvt.

    Og da kom jeg for seint, til den siste leveringa, og da ville kunden, (som var sur), ha maten gratis da.

    Så det ødela den perfekte søndagen jeg hadde, med 9-10 feilfrie leveringer.

    Så ringte Magne, og ødela den siste leveringa.

    Og da jeg kom tilbake, til Eiksmarka, så fikk jeg den gratis-retten da.

    Men da var hun unge dama, fra Kina, og faren hennes, de var litt snurtne da, siden jeg måtte la den siste kunden få maten gratis.

    Så jeg slappa av litt for tidlig, den kvelden.

    Alle kundene var så laid-back, untatt han siste.

    Så jeg lurer nå på om det var noe plott, med Winnem og eventuelt kunden?

    Hvem veit.

    Det var vel antagelig bare en tilfeldighet.

    Men det var uansett litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Her har jeg forklart om de fire første jobbene jeg hadde, etter at jeg ble myndig, i 1988

    første fire jobber

    PS.

    Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:

    jobber fra igår

  • Jeg skrev mer om Nasjonalmuseet

    nasjonalmuseum

    http://www.dagbladet.no/2009/09/03/kultur/kunst/nasjonalmuseet/oslo/vestbanen/7934475/?commentId=3339642#comment_3339642

    PS.

    Her kan man se, f.eks. det svenske nasjonalmuseet.

    Man ser at det er en ‘ordentlig’ bygning, og at museet ikke er gjemt bak noe togstasjon e.l., men at hele fasaden, er rett, eller ihvertfall symetrisk, (dvs. at man har en dedikert tomt, som det norske nasjonalmuseet ikke har fått), og at denne fasaden vender ut mot sjøen, eller et vannspeil, eller noe.

    svensk nasjonalmuseum

    http://www.nationalmuseum.se/

    (Selv om det visst ikke var så mye svenske ting, i det museet.

    Men et nasjonalmuseum, det er vel for at staten, skal få vise fram, hvor mange fine ting de har.

    Men svensk historie, må vel ha blitt visket ut(?)

    Det var ihvertfall et kjent sitat, for noen år siden, at en svensk innflytelsesrik, politikerdame, hadde sagt som følger, at ‘svensk kultur, hva er det?’.

    Så svenskene har nok blitt hjernevaska til å miste kulturen sin, tror jeg.

    De har jo sild og sånn da, og en god del runestener og sånn, og lucia-feiring og valborgsmesseaften osv.

    De har jo mye svensk kultur, vil jeg tippe, men alle svenskene skjønner vel kanskje ikke dette selv da.

    Det er mulig.

    Dette var kanskje en avsporing, men likevel, bare for å sammenligne.

    Man kunne vel f.eks. flyttet vikingeskipene, fra Bygdøy, (som er kronglete å komme til), og satt de i Nasjonalmuseet, sammen med oldtidsamlingen osv.

    Hele nasjonalmuseet, trenger vel ikke nødvendigvis, som svenskene gjør det, å være fylt opp av utenlandske malerier?

    Nei det skulle man vel ikke tro.

    Vi får se hva som skjer).

    PS 2.

    Det jeg tenker på, i bakhodet nå, er at et nasjonalmuseum, det må da være viktig, for identiteten, til et land.

    Hvis vi gjemmer det museumet, bak Vestbanen, så blir det som at hele landet har noe å skamme seg over, og Norge vil liksom ha et eller annet skamfult hengene over seg, kan man nesten si.

    Hva vil skoleelever tro om landet sitt, når de ser, på skoletur, at landets hovedmuseum, er gjemt bak en gammel, gul togstasjon?

    Nei, de vil nesten skamme seg litt, resten av livet, siden togstasjonen var viktigere enn landet deres.

    Så sånn er nok det.

    Nå søkte jeg på Google her, etter bilder av fler nasjonalmuseer, og de virker å ha det til felles, at de alle ikke er bygget bak en togstasjon, så dette hadde kanskje vært en ide å ta med seg, også for de som skal bygge museum i Norge.

    Det er vel kanskje ikke umulig.

    Vi får se.

    Her er ihvertfall mer om dette:

    fler nasjonalmuseum

    http://images.google.no/images?hl=no&safe=off&um=1&sa=1&q=National+museum&btnG=Søk+etter+bilder&aq=f&oq=

  • Jeg må si at jeg er mer fra Berger enn jeg er fra Larvik

    For Larvik var nok mer mora mi sin by.

    Og Berger var mer faren min og farmora mi sitt sted.

    Og jeg var nærmere faren min og farmora mi, enn jeg var mora mi, selv om faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år, så visste jo ikke jeg, at det kom til å bli sånn, da jeg bodde i Larvik.

    For da jeg bodde i Larvik, til jeg var ni år, så drømte jeg jo hele tida, om å flytte tilbake til det stedet der faren min og farmora mi og resten av familien til faren min var fra.

    Fordi jeg bodde jo også på Bergeråsen, til jeg var tre år.

    (Bergeråsen er det første stedet, som jeg husker noe fra, da vi bodde på Toppen der, på begynnelsen av 70-tallet.

    Så jeg husker også litt derfra, fra f.eks. sommeren 1971, var det vel, fra før søstra mi ble født).

    Da mora mi flytta til Larvik.

    Så jeg huska jo alltid det, da vi bodde i Larvik, at jeg egentlig var fra Berger.

    Og jeg ringte til farmora mi, fra telefonkiosk i Larvik osv., da jeg var 7-8 år.

    For mora mi, og stefaren min Arne Thomassen, og også søstra mi, Pia, de var så kalde ovenfor meg, og mora vi var streng og også slem, noen ganger, og hysterisk da.

    Så jeg så på Berger som hjemme.

    Men jeg likte jo stedet Larvik, selv om jeg ikke likte mora mi osv.

    Men jeg bodde bare i Larvik, til jeg var ni år.

    Så selv om jeg likte Larvik veldig bra, så kjenner jeg jo ikke byen så bra da, annet enn fra som barn.

    (Untatt butikkene, som jeg ofte var i, også som ung tenåring, når jeg besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik, hvor hu vel bodde, til jeg var sånn 15 år vel.

    Så jeg kjenner Larvik fram til jeg var sånn 15 år.

    Og også fra ferier, hos mormora mi, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, i Stavern.

    Så hvis vi tar med Stavern, så kjenner jeg Larvik, fram til jeg var sånn 20 år.

    Men fra jeg var 20 til jeg var 30 år, så var jeg nesten aldri i Larvik, før onkelen min, Martin, flytta til Larvik, rundt år 2000, da pleide vi å besøke han, noen ganger, i Kvelde).

    Mens ungdomstida mi og som voksen, da bodde jeg på Berger og i Oslo.

    Så jeg må si at jeg er fra Berger, men at jeg har også bodd noen år i Larvik, under oppveksten.

    Så først og fremst, så er jeg vel fra Berger.

    Men jeg er også litt fra Larvik og Oslo da, siden jeg har bodd mange år i de byene.

    Men mest er jeg nok fra Berger, (i Svelvik kommune, nord i Vestfold), etter å ha tenkt en del på dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så jeg kjenner Larvik og Berger, som barn og ungdom.

    Men som voksen, så har jeg nesten ikke vært hverken i Larvik eller på Berger.

    Som voksen, så har jeg vært litt i Drammen, (altså at jeg gikk på skole og jobba der, et år, skoleåret 1988/89), men mest i Oslo. (Hvor jeg har bodd i 15 år, siden 1989).

    Så sånn er det.

    Og også i Elverum, var jeg et år, i militæret, skoleåret 1992/93.

    Så jeg er fra Berger og Larvik, men jeg har ikke hatt så mye med de stedene å gjøre, som voksen, siden jeg ikke har hatt så mye kontakt med familien min, hverken på mor eller farssiden, siden disse utsatte meg for omsorgssvikt, både moren og faren min, vil jeg si, under oppveksten.

    Så sånn er det.

  • Det her er Brynseng t-banestasjon. Her bytta jeg tog, to ganger om dagen, da jeg bodde på Ellingsrudsåsen, og jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter

    brynseng

    PS.

    Jeg begynte å jobbe på Rimi Munkelia, også på Lambertseter, i juleferien 1992.

    Og jeg fikk meg lappen og bil, rundt juleferien 1996.

    Så det var altså i fire år, at jeg pleide å ta t-banen mellom Ellingsrudåsen og Lambertseter da.

    Det tok vel en drøy halvtime, tenker jeg, eller kanskje tre kvarter, med venting.

    Noe sånt.

    Og en kamerat av meg, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, han var sjef på først Rimi Munkelia og så Rimi Karlsrud, begge på Lambertseter.

    Jeg jobba fra høsten 1993, på Rimi Nylænde, som også lå på Lambertseter.

    Men da jobba jeg ikke fulltid, fra starten, så jeg jobba også en del på Rimi Karlsrud, fra høsten 1993, etter at jeg var ferdig med militæret, og Winnem ble butikksjef der.

    Så jeg kjente alle de tre Rimi-butikkene på Lambertseter bra, vil jeg si.

    Det var f.eks. ei dame som het Sophie, (med noe fransk etternavn, tror jeg), som jobba på Rimi Karlsrud, og som jeg ble kjent med såvidt der.

    Og hun dukka noen ganger opp, på samme t-banen, tilbake mot byen, etter jobbing, på lørdager, f.eks.

    Eller noen få ganger, så var jeg på samme t-banen som henne, mot Lambertseter og, hvis jeg hadde seinvakt, og hu var på vei til jobb, fra universitetet i Oslo, hvor hu studerte juss.

    Hu bodde vel på Haugerud, eller noe, tror jeg, så vi byttet mellom de samme t-banene, for det toget som gikk forbi Haugerud, det var 6 Ellingsrudåsen, hvor jeg gikk av på endeholdeplassen da, som var stasjonen etter Furuset, hvor jeg hadde pleid å ta t-banen fra, da jeg bodde et år hos familien til stebroren min, Axel Thomassen, skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.

    Så jeg følte meg ganske hjemme oppe på Ellingsrudåsen og Furuset-traktene da, selv om jeg ikke ble kjent med så mange der.

    Men, det var nærme Lørenskog, hvor tremenningen min, Øystein Andersen bodde, så jeg hang en del sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn Hesler, med flere.

    Så jeg følte meg vel så hjemme, som var mulig for en fra Berger vel, i Oslo, vel.

    Jeg kjente jo som sagt også Magne Winnem, som var butikksjef, på to Rimier, på Lambertseter.

    Og jeg hadde også bodd et år, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo, som er like ved Lambertseter.

    Så jeg kjente meg ganske hjemme, i Oslo der da, selv om jeg ikke flytta til Oslo, før jeg var 19 år, så var det nesten som hjemme en stund.

    For da Glenn og søstra mi flytta fra Ungbo, og Magne Winnem, slutta i Rimi, og flytta til Spikkestad.

    Da ble det litt kjedeligere å bo i Oslo da.

    Men sånn er det vel, det er vel sånn som skjer.

    Men jeg følte meg ihvertfall ganske hjemme der, noen år, på slutten av 90-tallet, etter militæret da, sånn på den tida jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tbane_kart paint

    Man kan se t-banene stasjonen på Lambertseter.

    Det er Karlsrud, Lambertseter og Munkelia.

    Og alle disse tre stedene hadde sin egen Rimi da.

    (Men på Bergkrystallen, så hadde de to Prix-butikker).

    Men på Lambertseter, ved t-bane stasjonen, så var det en Fakta-butikk, som ble ICA Supermarked.

    Så Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996, og så som butikksjef, fra 1998 til år 2000, (etter å ha jobbet to år som assistent, på Rimi Bjørndal, i to år, i mellomtiden).

    Rimi Nylænde, den lå ned Lambertseterveien, mot Abildsø, så man måtte gå, i fem minutter, fra Lambertseter t-bane, for å komme til den butikken.

    Mens Rimi Munkelia, den lå like ved t-banestasjonen der, og Rimi Karlsrud lå også ganske nærme Karlsrud t-banestasjon.

    Så sånn var det.

    Man kan også se at Helsfyr t-banestasjon, der jeg gikk 2. året, på NHI, den lå også nærme Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde på Ungbo, så det passa meg bra, sånn sett, at NHI flytta fra Frysja, vel Kjelsås og til Helsfyr, siden jeg da fikk kortere skolevei, 2. året jeg gikk der.

    Første året, det gikk jeg to år før, (for jeg hadde et hvileår), og det var mens jeg bodde på Abildsø og mens NHI lå på Frysja, ved Kjelsås, så da hadde jeg veldig lang skolevei.

    Jeg kunne nesten like gjerne ha bodd i Drammen, eller på Berger, ihvertfall hvis jeg hadde hatt bil.

    Det var omtrent så ille.

    Men det var fordi at faren min hadde sagt det, at Abildsø, var like i nærheten av der NHI lå.

    Men det var det altså ikke.

    Faren min hadde blanda med NKI, sa han seinere, som lå på Helsfyr da.

    Så det var upraktisk for meg, som da også bodde på en hybelleilighet, hvor kona i huset, ikke tålte matlukt.

    Så jeg var konstant sulten, det året jeg bodde på Abildsø.

    Så når jeg gikk av bussen fra Abilsø, ved Oslo S., og Oslo City der.

    Da ble det nesten uimotståelig for meg, å gå på burgerrestauranten Wendy vel, på Oslo City.

    Da pleide jeg å kjøpe en burger med grovt hamburgerbrød, til frokost.

    Så pengene mine fløy veldig fort, for jeg pleide å spise pizza, som ‘vomfyll’, da jeg bodde på Bergeråsen, så da ble jeg ikke så sulten der.

    Men jeg fikk ikke lov å lage pizza, (eller annen middagsmat), på Abildsø, av de som leide ut der.

    Så jeg måtte jo bruke mye penger på mat, så studielånet holdt ikke lengre enn til påskeferien, så jeg måtte gå på Ryen sosialkontor, og få penger derfra, i to-tre måneder, på slutten av det første året mitt i Oslo.

    Men så tok jeg meg et friår, og fikk jobb på OBS Triaden, i Lørenskog, som var nærme Furuset og Ellingsrud, hvor jeg bodde fra 1990 til 1996, så da hadde jeg råd til å fullføre NHI da.

    Men, da jobba jeg såpass mye, så det var et par fag, som jeg ikke fikk tatt eksamen i.

    Så jeg fikk ikke noe grad da, fra NHI, som var en data og økonomi-høyskole.

    Så jeg har fortsatt 33 (av 40) vekttall, fra NHI, men ingen grad.

    Men, jeg har jo også studert to år, på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Så jeg burde klarer å få disse to karakterutskriftene, til å tilsammen bli en grad.

    Det burde holde til enten en toårs-grad, eller kanskje en treårs-grad, på universitetsnivå.

    Men, jeg klarer ikke å få hverken NITH, (som kjøpte opp NHI), eller HiO ingeniørutdanningen, til å sende meg en sånn grad.

    Men men, så det er noen som tuller med meg, vil jeg si, av overvåkingspoliti, eller lignende, antagelig.

    Noe sånt.

    Søstra mi bor forresten på Helsfyr, nå, hvis jeg har skjønt det riktig, men jeg er ikke sikker på nøyaktig hvor på Helsfyr hun bor, men jeg mener at jeg har sett det, i telefonkatalogen online, at hu flytta dit, fra en leilighet hun leide, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, for et par-tre år siden.

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg fikk en e-post, fra det norske forbundet for stein, saks, papir, angående ranet, i Oslo, av Ark, med saks, tidligere iår vel







    Google Mail – Ran av Ark







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Ran av Ark




    Pål Magnusson

    <paal.magnusson@steinsakspapir.com>


    Wed, Sep 2, 2009 at 3:14 PM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Hei, og takk for din henvendelse.

    Først av alt tar vi på det sterkeste avstand fra dette forsøket på å benytte de fysiske utgavene av SSP-symbolene for å få økonomisk gevinst. Det er tydelig at raneren ikke har gjort seg kjent med NFSSPs regelverk, hvor det i den avsluttende seksjonen ("Ansvarsfraskrivelse") klart og tydelig står at "Det anbefales ikke at nybegynnere forsøker å benytte de fysikse utgavene av SSP-symbolene, da disse kan føre til alvorlig skade om man ikke spiller korrekt.". I tillegg har vi her et klart brudd med pkt. 1 i NFSSPs æreskodeks: "Sikkerhet fremfor alt! Alle spillere må fjerne skarpe juveler og klokker før spill".

    Angående bloggens insinuasjoner om NFSSPs involvering i denne kriminelle handlingen viser jeg til "NFSSPs offisielle regler for stein, saks, papir" (avsluttende seksjon; Ansvarsfraskrivelse):

    "NFSSP verken oppfordrer til, bifaller eller fremmer bruk av SSP i ulovlige, umoralske og/eller livstruende situasjoner. SSP bør kun brukes i situasjoner der de to partene ikke kan oppnå enighet ved hjelp av andre metoder, eller for å gjøre beslutningsprosessen mer gledelig."

    Hva din søsters ordtak angår vil jeg mene dette ikke er gyldig (selv om NFSSP ikke har en offisiell ordtakspolitikk). Så lenge man har to fingre eller mer på én av hendene har man en saks. Alltid (om man da ser bort fra muligheten for at de to gjenværende fingre er ute av stand til å danne en vinkel på omtrent 30-45 grader). Jeg føler meg også forpliktet til å påpeke at juicekartonger kan åpnes med andre verktøy, så selv om ordtaket hadde vært brukbart ville ikke dette i seg selv frikjent din søster.

    Jeg beklager det meget sene svaret, men jeg håper du finner svarene mine utfyllende nok.

    Vennlig hilsen

    Pål Magnnusson

    President

    Norsk forbund for stein, saks, papir

    The Norwegian Rock Paper Scissors Association

    The information in this email is confidential and is intended solely for
    the addressee. If you are not the intended recipient you should
    immediately notify the sender and delete the email. Any disclosure,
    copying, distribution or any action taken in reliance on it is

    prohibited and may be unlawful.
    The Norwegian Rock Paper Scissors Association is an independent
    operation, governing all play of rock, paper, scissors in Norway, as
    outlined by the The World Rock Paper Scissors Society

    2009/7/5 Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei,

    har dere noen kommentar til at noen ranet Ark med saks?

    Og hva med det søstra mi, Pia Ribsskog, pleide å si, at 'vi har jo ikke noen saks'.

    Er dette er gyldig ordtak?

    På forhånd takk for svar!

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    johncons-blogg





  • Vi kan se at politiet ikke gjør jobben sin. Orderud-drapene var antagelig iscenesatt av Mossad, (eller ihvertfall antagelig av sionistene)

    Hvorfor ville så Mossad, (eller ihvertfall antagelig sionistene da), bry seg om noe som skjedde på landsbygda i Norge?

    Jo, flere ting peker på at det lå noe bak Anne Orderud Pausts død der, og at det var henne som var hovedmålet og ikke foreldrene hennes, som også ble drept.

    – Noen hadde prøvd å sprenge bilen hennes, i Oslo.

    – Det hadde visst vært et drapsforsøk til, på Anne Orderud Paust, husker jeg fra hukommelsen.

    Og hvorfor ville noen drepe en dame som bodde i Oslo, ved navn Anne Orderud Paust?

    Jo, fordi hun var assistent for Johan Jørgen Holst, som døde, (eller ble myrdet), på midten av 90-tallet, mens han var utenriksminister, og var veldig kjent for å ha vært med på å snekre sammen Oslo-avtalen, fredsforhandlingene mellom Israel og Libanon.

    (Dette har vel ikke avisene skrevet noe særlig om, at hun var Johan Jørgen Holst sin assistent, og visste mye om hva som hadde foregått rundt forhandlingene om Oslo-avtalen og kanskje om omstendighetene rundt Holsts dødsfall?)

    Riksavisen, (som også kaller seg Bevisste Borgere av Norge), de lister opp en rekke personer, som nok har blitt drept av Mossad, (eller ihvertfall antagelig av sionistene da), Olof Palme, Anna Lindh, Johan Jørgen Holst som sagt, Dag Hammarskjöld, Knut Frydenlund, med flere:

    Alt kan skje, i et land hvor “I et land hvor hjerneblødning kan fremstå som en nærmest politisk epidemi etter krigen.”, sier Norulv Øvrebotten, statssekretær for Holst (AP) og kollega av Anne Orderud Paust.

    http://www.oevrebotten.com/Etblikkoverskulderen.html

    Øvrebotten bekrefter at Anne Orderud Paust ville vite mye som Holsts sekretær og stenograf, og at derav således er der et sterkt motiv for å ta henne ned sammen med Øvrebotten og Holst selv. Selv Henry Kissinger hadde berømmet Holst for hans evne til å tenke stort og analytisk. Han tenkte nok FOR godt denne gang, og inntok et litt for stort pro-palestinsk standpunkt i fredsforhandlingene (Osloavtalen). Det straffet seg for dem alle tre.

    Industri terrorisme
    Noen mener at oljeplattformen Alexander Kielland, hvor 123 mennesker døde, ble utsatt for terrorisme, for å true våre politiske ledere til å gjøre som disse krefter ville. De har ingen hemninger. Privatfolk som skriver om dem, tas ut, i tusentals, se http://www.dissident-net.info/

    Du skal tie, eller dø
    I 2006 døde Aaron Russo av hurtig ekspanderende kreft. Det tok bare noen måneder etter at filmen kom ut at han var borte. En veldig populær jødisk filmskaper var død. Han hadde laget filmen “Amerika – fra Frihet til Fascisme“. Et sterkt dokument imot disse krefter, og hvordan de finansierer sine aktiviteter (Federal Reserve System). Disse krefter har strålevåpen som kan gi hvem som helst kreft som står dem imot.

    Merkverdig hvor voldsomt fort og brutalt de dør alle som har en annen mening enn dette internasjonale terrornettverket; Stern – Irgun – Mossad – CIA – av samme ulla hele gjengen. Et utall av eksempler her; http://www.dissident-net.info

    Så våre ledere har det ikke så greitt om de har forstått disse saker, som jeg tror de har. Mordene er like mye et varsko til de andre om ikke å blande seg i det internasjonale kartells saker; terror er deres middel.

    Dere får studere videre karer, og finne at jeg har rett. Hvilken stilling vi inntar til disse store viktige spørsmål, er hvordan vi definerer oss selv. Ingenting betyr mer. Ikke nødvendigvis hva vi gjør og ikke gjør, men hva vi mener og tror om dette, det utgjør forskjellen, for oss selv, og for vår egen sjels velvære.

    Lyset fra Norden
    Denne fredens ideologi vil ikke komme fra høyresiden. De er mer en del av problemet, enn løsningen, det ser vi på spesielt Bilderberger Siv som har lært sin lekse på Bilderbergmøte i Kanada, hva som er god tone blant de rike og mektige der; Israel Uber Alles. Men det vil ikke hjelpe oss – om hun får sette de sinnsyke ideologier uti livet; PÅ VÅRE VEGNE !

    ‘Lyset fra Norden’ har brent i mange år. Det utbrer seg via sentrum i politikken (krysningspunktet mellom høyre og venstre). En vakker dag i ikke all for fjern fremtid vil der atter reise seg en person med sine meningers mot innen vårt lederskap, innen regjering eller Storting, som vil igjen sette dette på plass, fryktløst og vakkert. I tradisjonen til vår egen Fridtjof Nansen, Dag Hammarskjöld, Folke Bernadotte, Olof Palme, Anna Lindh, Jens Frydenlund, Johan Jørgen Holst – og personlig synest jeg Støre har slike kvaliteter som disse tidligere store menn og kvinner har stått for; på våre vegne.

    Vi som ikke har makt og myndighet kan bare holde pusten, – og håpe og tro.

    Anbefalingen står !

    J.Johansen

    http://www.riksavisen.no/?p=720

  • Her var det jeg var butikksjef, fra høsten 2000 til våren 2001. Rimi Kalbakken, en av Oslos største Rimi-er, hvor det har vært ICA Supermarked før

    rimi kalbakken

    http://www.groruddalen.no/matkrig-paa-kalbakken.523966-17469.html

    PS.

    Som man ser, så var det en Meny-forretning, som nærmeste nabo.

    Så derfor hadde vi fått beskjed, av Rimi regionsjef, Jon Bekkevoll, om at vi skulle ha tilbud på grillet kylling og sånn, en helg nå og da, for å kapre kunder fra Meny.

    Og vi skulle ha mye svinn, siden vi skulle kapre kunder fra Meny da, så skulle vi ikke tenke på at butikken skulle ha resultater som en vanlig Rimi.

    Rimi Kalbakken var ment å tape penger, fortalte assistent Prestegarden meg, at Bekkevoll hadde sagt, for å legge press på Meny.

    Så vår butikk skulle vi drive med underskudd, for Rimi ønsket å skvise Meny da.

    Så det var jo helt ‘tulleruskt’, for min distriktsjef, Neteland, hun vurderte jo min butikk, som en vanlig butikk.

    Så det var ikke noe samstemthet, mellom distriktsjefen(e) og regionsjefen osv.

    Så alt var bare kaos, vil jeg si.

    Og det var betjent ferskvaredisk der og, så det var ikke så lett, å få lave lønnsutgifter, for den butikken.

    Og Neteland og Prestegarden, de samarbeidet, og mobbet eller frøys meg ut da, så jeg var egentlig ikke som en vanlig butikksjef der.

    Så jeg måtte jobbe og slite da, for å holde butikken ok.

    Så jeg holdt inngangspartiet og frukta ok da, så omsetninga holdt seg greit og økte litt, tross alle problemene.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk ihvertfall vært butikksjef i en av Oslos største Rimi-er på papiret.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Når jeg tenker på det nå, så burde den butikken, Rimi Kalbakken, den burde ha vært direkte under regionsjefen den, siden den var en sånn spesiell butikk, som skulle ha mye svinn og ekstra fulle disker og skvise Meny da.

    For da passa ikke den butikken inn, sammen med de andre ‘vanlige’ butikkene, til distriktsjefen.

    For på butikksjefmøter og når det gjaldt svinnreduserings-program osv., så ble denne butikken behandlet som en vanlig Rimi.

    Men det måtte jo gå dårlig, når regionsjefen sier en ting, og distriktsjefen, behandler butikken, som en vanlig butikk, og ikke reflekterer over dette, som regionsjefen har sagt.

    Nei, så dette var bare noe alvorlig tull.

    Så Rimi har ikke helt visst hva de har drevet med, vil jeg si.

    Og det var det jeg som butikksjef, som fikk skylden for.

    Og jeg fikk også noen rare instrukser, før jeg begynte der, om å drive den butikken som den forrige butikken, hvor jeg jobbet, Rimi Nylænde.

    Fra distriktsjefen der, Per Øivind Fjellhøy.

    Så her er det klart at det var et plott mot meg, vil jeg si.

    For de butikkene var jo helt forskjellige, og Rimi Kalbakken, var også ledet på en moderne måte, før jeg begynte der, så det var en oppskrift på katastrofe, når det gjaldt at jeg skulle få suksess på den butikken, det Fjellhøy sa.

    Så her har det vært plott og urent trav så det holder, fra Rimi, mot meg, vil jeg si.

    En felle, rett og slett.

    Så sånn var det.

  • Axel fortalte at han hadde solgte seg, så og si

    Nå kom jeg på noe som skjedde her, rundt år 2000 eller år 2001, kan det kanskje ha vært.

    Axel dro jo til Spania, og bodde hos faren sin der, Arne Thormod Thomassen, (som leide leilighet der vel), på den tida, da jeg jobba, på Rimi Kaldbakken.

    Som var fra høsten år 2000 til våren 2001.

    Da husker jeg at Axel bodde i Spania på den tida.

    Men like før han dro ned dit, (eller om det var like etter).

    Mest sannsynligvis før han dro ned.

    Så fortalte Axel en historie, om at han hadde vært ute i Oslo Vest, ved Skøyen eller noe, var det kanskje.

    Også hadde stått lent opp mot en bygning, eller butikk, eller hva det var, og venta på at noen skulle hente han, eller at en buss eller taxi, skulle dukke opp, eller noe.

    Også hadde visst et ungt par, som kjørte i en bil, stoppet opp, ved siden av Axel, og spurt, ‘hvor mye tar du da?’.

    Altså hvor mye han tok betalt for sex.

    Med dette paret da sikkert.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, hva som skjedde videre.

    Dette var litt vel ‘far out’, for meg, og jeg har ikke prata med Axel eller noen andre, om dette, i ettertid.

    Men jeg lurer på hva Axel egentlig mente.

    Prøvde han å fortelle meg at han dreiv med sexsalg, til et eller flere kjønn, innimellom?

    Jeg vet ikke jeg, altså.

    Hva var poenget fra Axel med å fortelle meg dette, utenfor sammenhengen?

    Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som forstår det.

    Det får man regne med.

    Dette kan man lure på ihvertfall.

    Jeg lurer ihvertfall på hva Axel mente, og hvorfor han tok oppe dette, uten noen slags sammenheng, som jeg kunne forstå.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og når jeg tenker på det her, så tenker jeg også på en annen episode.

    Det må ha vært i 1994 eller 95 vel, før Pia, søstra til Axel og meg, fikk unge, vel.

    For da var det en kveld, som søstra mi dro med Axel og meg, ut til Christell, som bodde i Vollsveien, ved Skøyen.

    Akkurat, Skøyen ja, der Axel sa han hadde fått en forespørsel om hvor mye han tok.

    Det var en litt merkelig stemning hos Christell.

    Det var noen jenter der, på Christells alder vel, i begynnelsen av 20-årene, som jeg ikke fikk kontakt med.

    Jeg prata nesten ikke med Christell heller, for det meste så bare satt jeg der.

    Jeg spurte Christell hva hun dreiv med, hva hun likte å gjøre i Oslo, hvorfor hun bodde i Oslo, med andre ord.

    Og da sa hun, at hun bare satt hjemme i Vollsveien og så på TV.

    Så sånn var det.

    Da vi gikk, etter en ganske intetsigende kveld, for meg ihvertfall.

    Så kikka Christell ut av døra, og sa til meg og søstra mi, og Axel og.

    Axel er jo født i 1978, så han var vel sånn 16 år, i 1994, som vel det her var.

    Mens jeg var 24 år da.

    Men jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og Axel, han hadde trent så mye karate osv., så han så voksen ut for alderen.

    Christell kikka ut av døra si, da vi egentlig hadde gått, og sa at hu syntes at jeg og Axel ligna.

    At hu ikke klarte å se forskjell på meg og Axel.

    Men hvorfor sa hun dette?

    Var det noe ‘mafian’-‘kodings’?

    At Christell trodde hun var jenta mi.

    Men, så syntes hun at det var greit å kjøpe en 16 år gammel Axel for sex.

    Siden hun ikke så forskjell mellom meg og Axel.

    Passer det med ‘mafian’ og hva heter det, Malteserorden-moral eller?

    Det er nok noe med hun Christell ja, det er nok helt sikkert.

    Fy faen, så mye dritt man har i familien da.

    Så sånn er det.

    Men, det er vel ikke så mye man kan gjøre med det her, annet enn å prøve å skrive om det på blogg, og advare andre folk, om hvordan de her folka er.

    Så sånn er det.