johncons

Stikkord: Oslo

  • Mer om Norsk Idrettshjelp. (In Norwegian)

    I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.

    Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.

    Og det var før skatt.

    Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.

    Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.

    Og studielånet, var ganske dyrt.

    Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.

    Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.

    Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.

    Og da ringte vi, og sa, at, ‘hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.

    Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?’.

    Sånn foregikk det.

    Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.

    De sekkene kosta ca. 200 kroner.

    Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.

    Så dette var kun provisjonslønn.

    Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.

    Fra 16 år kanskje og oppover.

    Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.

    Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.

    Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.

    Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.

    Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.

    Så sånn var det.

    Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.

    For de ville jo ha lønn da.

    Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.

    Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.

    Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.

    Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.

    Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.

    For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.

    Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.

    Og da svarte de fleste ja.

    Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.

    Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.

    Det var som spilleautomater, vil jeg si.

    F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.

    Så får det formålet, noen prosenter da.

    Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.

    Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.

    For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.

    Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    (Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).

    Så sånn var det.

    Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.

    Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.

    Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.

    Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.

    Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)

    For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.

    Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.

    Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.

    Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.

    (Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).

    Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.

    Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvis kundene da sa, at, ‘å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i’.

    Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.

    ‘Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har’.

    Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)

    Hvem vet.

    Og sånn var det hele tida.

    Alltid noe ‘jugings’.

    Det var nesten en sånn kamp da.

    Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.

    Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.

    Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.

    Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.

    Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.

    Det kan jo tenkes.

    For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.

    Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.

    Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.

    Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.

    For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.

    Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.

    Vi bare skulle lese noe fra et ark.

    Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.

    (Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).

    Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.

    Hei, mitt navn er ‘et eller annet Kirkenær’, hvis jeg hørte riktig.

    Og han solgte mye mer, enn oss andre.

    For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.

    Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.

    Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.

    Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.

    Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.

    Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.

    Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.

    Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.

    Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.

    Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.

    Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.

    Men men.

    Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.

    Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.

    Det var vel i 1995, det her.

    Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.

    Bare noe jeg kom på.

    Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.

    Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.

    Så sånn var det.

    Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.

    Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.

    Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.

    For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.

    Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.

    Men men.

    En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.

    Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.

    Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.

    Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.

    Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.

    Hvem vet.

    Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.

    Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.

    Så sånn var det.

    Hvem vet.

    Nå får jeg finne på noe annet her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.

    Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.

    Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.

    Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.

    Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.

    For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.

    Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.

    Mer da.

    Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.

    Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.

    Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.

    Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.

    Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.

    Selv om det bare var en eller to av gangen.

    Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.

    Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.

    Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.

    Og vi kom vårs nesten ikke fram.

    Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.

    Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.

    Uten at jeg vet hva det kan komme av.

    Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.

    Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.

    Nå som jeg bor i Liverpool.

    Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.

    Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.

    Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.

    De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.

    Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.

    Hva nå dette kan komme av.

    Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.

    Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.

    Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.

    Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.

    Men neida, det var ikke min stil.

    Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.

    Men jeg bare smilte å rista på hue vel.

    Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.

    Og det var skoleåret 1990/91.

    Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.

    Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.

    Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.

    Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.

    Men det var vel også alt.

    Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.

    Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.

    Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.

    Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.

    Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.

    Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.

    For jeg levde liksom i et vakum.

    Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.

    Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.

    Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.

    Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.

    For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.

    Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.

    Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande ‘business og pleasure’, for mye, eller hva man skal si.

    Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.

    Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.

    Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke ‘vanlige’ venner.

    Men jeg prøvde ihvertfall.

    Men men.

    Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en ‘vanlig’ venn, for å si det sånn.

    I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne ‘vennen’, ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.

    Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.

    Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.

    Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.

    Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.

    Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.

    Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.

    Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.

    Men men.

    For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.

    jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.

    Men dengang ei.

    Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.

    Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.

    Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.

    Ja, nå ble det mye forskjellig her.

    Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.

    Vi får se.

  • For mye stein, saks, papir? (In Norwegian)

    ranet ark saks

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=560745

    PS.

    VG skriver at noen har ranet Ark, med saks.

    Og jeg lurer på om det kan være noen som har spilt for mye stein, saks, papir, under oppveksten, eller senere?

    For, selv om jeg ikke syntes det stein, saks, papir-greiene, var så morsomt, så husker jeg vel det, at saks vel slår papir(?)

    Eller ark da, ark og papir er jo det samme.

    Og kanskje tyven husket dette også, fra sin karriære, som stein, saks, papir-spiller, og dermed tenkte at dette ranet kom til å gå bra da.

    Men, søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke involvert.

    For hun sa alltid, at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Etter at hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, en lørdagskveld, sommeren 1994, var det vel.

    Så hadde noen av afrikanerne hennes, rappa juice fra meg i kjøleskapet.

    Og da sa søstra mi, at det kunne de ikke ha gjort, for ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Dette skjedde da jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, og broren min Axel Thomassen, og Glenn og jeg, skulle ut og spille fotball, en søndag formiddag, i 1994 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er også websidene til norsk forbund for stein, saks, papir, forresten.

    Kan disse ha vært innblandet, på noen måte, i dette kriminelle ranet(?)

    Vi får se.

    Her er den linken:

    http://steinsakspapir.com/

    PS 3.

    Jeg sendte en e-post til forbundet for stein, saks, papir, om dette:







    Google Mail – Ran av Ark







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Ran av Ark





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Jul 5, 2009 at 9:21 PM





    To:

    steinsakspapir@steinsakspapir.com



    Hei,

    har dere noen kommentar til at noen ranet Ark med saks?

    Og hva med det søstra mi, Pia Ribsskog, pleide å si, at 'vi har jo ikke noen saks'.
    Er dette er gyldig ordtak?

    På forhånd takk for svar!
    Med vennlig hilsen
    Erik Ribsskog
    johncons-blogg






  • Søstra mi er nok under kontroll av faren min. (In Norwegian)

    Når jeg våkna idag, så tenkte jeg, at søstra mi er nok under kontroll av faren min, antagelig.

    Altså, faren min trua jo meg og søstra mi og stesøstra mi, i 1987, var det vel, på julaften, og sa at han visste ting om alle oss tre.

    Siden han ikke syntes at vi oppførte oss vennlig nok mot han da, antagelig.

    Han var full, da han sa dette, og det er sjelden han blir irritert.

    Men da ble han det, og Christell og Pia ble redde, husker jeg.

    Kan det ha vært sånn, at faren min fikk kontroll på søstra mi?

    Jeg husker det, at i 1989, da jeg hadde flytta til Oslo, for å studere.

    Da dro jeg tilbake til Sand, en helg, for å besøke farmora mi, og søstra mi, som da bodde hos farmora mi, etter at hun hadde flytta fra Haldis-huset, og til leiligheten jeg bodde, men faren min solgte den leiligheten, da jeg flytta til Oslo.

    Han hadde gått konkurs, og han drev med et byggeprosjekt, i Sandsveien.

    Og han skulle liksom ha et hus der da, som han bygde selv, som vi skulle ha som hjem da.

    (Enda han bodde nede hos Haldis).

    Men han naboen var så klagete.

    Han som var den eneste som hadde kjøpt et av husene, i Sandsveien der.

    Han klagde sånn på faren min, siden gulvet på badet ikke var støpt helt rett.

    Jeg var med og jobba der et par ganger faktisk, og la parkett, heter det vel.

    Nei, ikke parkett.

    Det var sånne furu-planker da.

    Som vi spikra med spiker-pistol, på veggene og også gulvet, tror jeg.

    Hva heter det da.

    Det heter kanskje parkett.

    Ja, det heter parkett ja.

    Og da sagde jeg parkett og alt mulig da, så det ble nok ordentlig, det jeg gjorde.

    Så jeg kunne kanskje ha jobba med snekkerarbeid og tømrerarbeid, og sånn.

    Men det var veldig sjelden, at faren min ba meg om å hjelpe med sånt arbeid.

    Og han ba meg aldri om å lære å mekke på biler osv., enda han gjorde det ofte selv.

    Han ville bare at jeg skulle lære kontorarbeid, osv.

    Men men.

    Men, den helgen da, som jeg dro til Ågot, fra Oslo, i 1989.

    Da møtte jeg søstra mi i Drammen vel.

    Og så, så hadde jeg nok blitt litt tøffere, siden Oslo er en ganske tøff by, med mye narkomane og tiggere og alkoholikere osv., som ikke er redde for å tulle med nye studenter, som har dukka opp i byen.

    Så sånn er det.

    Og da satt jeg og søstra mi og Ågot, i huset til Ågot da.

    Så dukka faren min opp der.

    Han hadde vel jobba på verkstedet, som er like ved huset til Ågot.

    Eller om han hadde jobba i Drammen, i vannsengbutikken til Haldis.

    Og det som skjer, er at Pia spretter opp fra sofaen.

    Hun omtrent løper ut i gangen, for hun hørte vel at det var faren min da, som gikk inn døra.

    Og så sier hun, sånn at jeg hører det, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Så søstra mi orka ikke å kontrollere meg?

    Noe sånt.

    Det var som om hu hadde blitt satt av faren min, til å kontrollere meg.

    Også omtaler hun meg, som ‘han der’.

    Hun omtaler broren sin, som ‘han der’.

    Så det var jo helt på trynet.

    Så jeg tror at søstra mi nok kan være under kontroll av faren min.

    Og faren min, han skreiv jeg jo om på bloggen, igår, var det vel, at han nok er noe ‘mafian’.

    Ihvertfall så advarte jeg mot han.

    Siden han lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    Han oppførte seg truende, en gang da jeg ringte fra Liverpool, så oppfattet jeg det som truende, da han spurte hvorfor jeg dro til England.

    Og en julaften, så trua han meg og søstra mi og Christell, veldig direkte, om at han visste ting om oss.

    Så han kom til å hevne seg på oss, sånn som jeg skjønte det.

    Og han dreiv også med telefonsjikane, mot meg, tidligere iår.

    Så jeg advarer mot faren min.

    Men jeg vil også advare mot søstra mi, at hu nok kan være under kontroll av faren min.

    Altså søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som barn.

    Men, alikevel, så har ikke søstra mi brutt kontakten med faren min.

    Så søstra mi er ikke så fornuftig, vil jeg si.

    Her er det noe grums, vil jeg si, mellom søstra mi og faren min.

    Hvorfor beholder søstra mi kontakten med faren min, enda hun forteller oss andre, at faren min misbrukte henne som barn?

    Nei, det er ikke så voksent av Pia, synes jeg.

    Så Pia kan man nok ikke stole på, som en voksen og oppegående person.

    Nei, Pia er litt sånn ujavn og hun har ikke helt styringa på livet sitt, virker det som.

    Så selv om jeg sier til Pia, at jeg ikke vil ha mer med faren min og Haldis, å gjøre.

    Så drar Pia hele tiden disse inn i livet mitt, ved å mase om jeg skal være med på bryllup her og der, og begravelser og sånn.

    Så man kan ikke bare kutte ut faren min og Haldis.

    Nei, man må også kutte ut Pia, hvis man vil kutte ut faren min og Haldis.

    For Pia, hun har ikke helt kontroll og styringen ovenfor faren min og Haldis.

    Eller hva dette kan komme av.

    Pia spiller ikke med rene kort.

    Hun klarer ikke å forholde seg til, at jeg har kutta ut faren min og Haldis, men drar disse inn i livet mitt, igjen og igjen.

    Så søstra mi driver med noe grumsete greier.

    Så jeg må kutte ut alle de tre, Pia, faren min og Haldis.

    Det nytter ikke å bare kutte ut en av de.

    For Pia respekterer ikke det, at jeg har kutta ut faren min og Haldis.

    Neida, hun inviterer de hjem til seg, på julaften, for å gi gaver, enda hun vet at jeg er der da.

    Så det blir bare tull, med Pia.

    Hun er ikke en oppegående person.

    Nei, hun er en som det bare blir tull med.

    Og når man er oppe i 30-åra, og snart i 40-åra, så orker man ikke så mye sånn tull og urent trav, i livet sitt.

    Så derfor har kutta ut søstra mi og.

    For hun driver bare å tuller, og klarer ikke å oppføre seg ansvarlig, og klarer ikke å ha klare linjer, til folka i familien da.

    Hun klarer nok ikke å stå opp, mot Haldis-familien.

    Enten så må man kutte ut faren min og Haldis.

    Ellers så må man ikke kutte de ut.

    Men søstra mi, hun har ikke noe fast mening, om dette.

    Hun bare lar alt flyte, liksom.

    Så da blir det så svett og ekkelt, synes jeg.

    Og jeg er som sagt i 30-åra og snart i 40-åra, så jeg orker ikke å ha sånn tull, i livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Drev Christell med sermoniell sex, da hun bodde i Oslo? (In Norwegian)

    Nå skrev jeg jo om min fars stedatter, Christell Humblen, på bloggen, i forrige uke, om at hun er vanskelig å vite hvor man har.

    Hun er også vanskelig å plassere sånn generelt, må man vel si.

    Altså hun er veldig naturlig pen og velskapt, må man vel si, synes jeg ihvertfall.

    Samtidig, så er hun litt sjuskete, eller sluskete, eller hva det heter, synes jeg ihvertfall, at man kan lure på.

    Ettersom at venninna hennes, som også gikk i klassen hennes, Annika Horten, hun sa det på 80-tallet, at Christell ikke vaska håret sitt så ofte, (som hun selv og de andre jentene i klassen da, antagelig).

    Og jeg selv husker en julaften på 90-tallet, da Christell gikk med joggetøy, på julekvelden.

    Og jeg husker en annen gang, helt på slutten av 80-tallet, hvor Christell hadde tre pene jenter, fra Nesbygda, som alle var i 17-års alderen, (som hun selv), på besøk hos seg.

    Og alle hadde på seg stram joggebukse og jogge-overdel da, jogge-jakke, eller hva det heter.

    Men Christell hadde en flekk på sin bukse, og da spurte jeg henne hvorfor hun gikk med bukse med flekk på.

    Og da ble hun borte, i 15-20 minutter, eller noe, før hun kom tilbake, med annet tøy da, forhåpentligvis.

    Men uten å forklare hva den lange tidsbruken, eller flekken, skyldtes.

    Så sånn var det.

    Og noe lignende skjedde, et år eller to før.

    Jeg var nede hos søstra mi og Christell, som var aleine hjemme.

    Da fikk Christell en edderkopp på seg.

    Så vrengte hun av seg genseren sin, og viste fram fordelene sine, som var ganske store, enda hun vel bare var knapt 16 år.

    Så ble hun borte i 15-20 minutter, da og.

    Hva er det Christell driver med, når hun plutselig blir borte i 15-20 minutter?

    Det kan man lure på.

    En annen gang, jeg dro ned til huset til Haldis, så var Christell aleine hjemme, og da åpna hu gardinene på rommet sitt.

    Og da var hu naken, men hu skjulte seg litt ved å gjemme puppa under vinduskarmen da, men da så man jo rumpa som stakk opp bak ryggen da.

    Og en julaften, som vi var hos Solveig, som var telegrafist, på Scandinavian Star, (for Haldis kjente henne), så gikk Christell rundt i nesten gjennomsiktig undertøy, en body, som hun hadde fått i julegave, inne på rommet mitt, etter at jeg hadde lagt meg.

    (For jeg la meg tidlig, for jeg likte ikke hu Solveig så bra, jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle være hos henne, i Oslo, på julaften.

    Så sånn var det).

    Og i bryllupet til Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj og hans kone Hege, fra Gulskogen, i Drammen, som var på Geilo, sommeren år 2000.

    Da holdt brudens yngre bror, en med mørkt, krøllete hår, som vel var midt i 20-åra da.

    Han holdt en tale, helt utenfor temaet, som burde ha vært bryllupet, og prata istedet om Christell, med en ganske lav og uklar stemme.

    Han forklarte at Christell hadde hatt seg med 30-40 menn, eller noe.

    Så Christell er ikke en helt fin og ordentlig jente, det kan man nok dessverre ikke si.

    Hun utdannet seg til ambulansesjåfør, husker jeg, men jobba vel ikke som det(?)

    Hun er en vill og gal jente, må man si.

    Som ikke er så klar i hodet, vil jeg påstå.

    For hun har for eksempel aldri støttet meg, såvidt jeg kan huske, i at moren hennes og min far, var skyldig i omsorgssvikt, ovenfor meg, da de lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så Christell hun forstår nok ikke at det er forskjell på voksne og barn.

    Hun forstår nok ikke det, at det var meningen, at de skulle ha oppdratt meg, og ikke latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Christell tenker bare Erik og Haldis, som to jevnbyrdige personer, virker det som for meg.

    Men hun glemmer at Haldis var sånn 40-50 år, og at jeg var 9 år, da faren min flytta ned til dem, og problemene startet.

    Så Christell er litt forstyrra, tror jeg, for hun klarer ikke å se dette helt klart, at Haldis var den voksne personen, i ‘krigen’ mellom Haldis og meg, og at Haldis derfor burde ha oppført seg mer ansvarlig.

    Så sånn var det.

    Så Christell er vill og forstyrra, vil jeg si.

    Og hun er sånn ironisk, at hun skal drite ut alle.

    Hun er en av ironi-generasjonen da.

    Og hun har også dårlig seksualmoral, tror jeg.

    De ungene til Haldis, de prater alltid om sex, på de julaftenene, som jeg har vært hos dem.

    Og Christell gir meg for eksempel råd, om at jeg ikke skal bry meg om det går for dama eller ikke, når jeg har sex, for damene klarer seg selv, ifølge Christell.

    Ja, jeg vet ikke hvor mye man skal stole på Christell, når det gjelder sånt.

    Men Christell er altså som en slags selvutnevnt Klara Klok, når det gjelder sex.

    Så Christell er nok ikke som en fin dame, men mer som en slags hore, vil jeg tro.

    Det hørte vi jo at han broren til Hege sa, i den bryllupstalen, at Christell hadde drevet hor med 30-40 menn, var det vel.

    Så dette burde det vel egentlig ikke være noen tvil om.

    Og Christell har også selv fortalt om noen av disse episodene.

    For eksempel, så bodde Christell i Oslo, sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret.

    Og søstra mi bodde også i Oslo da.

    Søstra mi ville absolutt bo hos meg, på Ellingsrudåsen, enda Christell bodde i Oslo sentrum, like ved Terningen matcafe, som ligger nederst i Maridalsveien, cirka.

    Så sånn var det.

    Og da var jeg på besøk hos Christell, som bodde der, sammen med nevnte Hege vel, og muligens også ei jente til.

    Så sånn var det.

    Det var året jeg fylte 23 år.

    Så det må ha vært året Christell fylte 21 år og søstra mi fylte 22 år.

    Så vi tre må nok sies å være omtrent på samme alder, selv om jeg er den eldste.

    Så sånn er det.

    Da hadde Christell og Hege, de hadde tømt brannslukningsapparatet ut i trappa, for moro skyld, tror jeg.

    Og da ville typen til Hege, at jeg skulle vaska trappa, for dem.

    Så disse skjønte nok det at jeg var vant til å vaske, fra militæret, og ville nok utnyttet dette.

    Jeg takket nei takk, til dette, de kunne vel vaska trappa si selv, de trengte vel ikke å bruke meg som en slags slave, for å rydde opp etter deres lek?

    Men hvem var han litt ‘kaksige’ typen til Hege, lurer jeg på nå.

    Han kan kanskje ha vært noe ‘mafian’.

    Christell kjente også en, som hadde en fugl, som het ‘kakadue’.

    Og den sa søstra mi at ble sinnsyk, senere.

    (Hva Pia nå mente med det).

    Jeg var der, da den kakadua var der, og den var jo artig den da.

    Christell skulle passe på den, mens eieren var på sommerferie vel.

    Så dette var nok sommeren 1993.

    Hvem var kakadue-eieren, lurer jeg.

    For det var visst en fugl, som koster 50.000 deromkring.

    Så dette var nok en kar som var rik/mektig, som eide kakadua.

    Jeg var kanskje på besøk hos Christell, sammen med søstra mi, en 3-4 ganger, sommeren 1993.

    Og en av disse gangene, så fortalte Christell om at hun og en kar, (Kakadue-eieren?), hadde hatt sex på salongbordet i stua der, som var laget av glass da, bordplata var laget av glass da.

    Og da hadde bordplata knust, mens Christell og han kakadue-eieren, eller en annen kar, lå og hadde sex oppå bordet, i stua da.

    Og det var en ting, som vel var små-perverst nok i seg selv.

    Men så kommer det neste, så hadde de bare fortsatt å ha sex, på rommet til Christell, mens han karen hadde blødd ned senga hennes, var det vel.

    Og det var jo enda mer pervo, for det viste at de ikke hadde kontrollen, eller hva det kan ha skyldtes?

    Var det tvang inne i bildet, siden han karen heller ville ha sex, enn å dra på legevakta, når han blødde fælt fra armen?

    Dette kan man lure på.

    Men det værste var vel, at Christell satt og sa dette, fritt ut, selv om jeg, sønnen til stefaren hennes, og også mange andre, satt der.

    Så Christell er ikke en vanlig, pen jente.

    Nei, hun er kanskje noe ‘mob’, eller noe, lurer jeg, siden hun oppfører seg sånn, når det gjelder sex, og hun er så åpen, når hun prater om sånt.

    Så hun er kanskje som en hippie da.

    Og hele den Haldis-familien, de er vel nesten som en slags sekt, vil jeg si.

    De har sine egne regler om alt ting, virker det som.

    Så man må nesten kutte ut alle.

    Det holder f.eks. ikke bare å kutte ut faren min og Haldis, skjønner jeg nå.

    De er liksom som en sånn spesiell sekt da.

    Hvor de lar ungene bo alene fra de er ni år osv.

    (Sånn som de gjorde med meg).

    Og så skal alle synes, seinere, at dette var så vanlig, og sånn.

    Og ikke reflektere over dette.

    Så denne Haldis-familien, med faren min, Haldis, Jan, Viggo og søstra mi og Christell, de er en forstyrra gjeng, vil jeg si.

    Så jeg får bare advare folk mot å ha noe særlig med dem å gjøre.

    For da kan man like gjerne melde seg inn i en merkelig sekt, mener jeg.

    Sånn som Livets Ord, eller hva de nå heter alle sammen.

    Så sånn er nok det.

    Så om det kan ha vært noe sermoniell sekt-sex, som stesøstra mi Christell dreiv med, da bordplata på det salongbordet knuste.

    Hva vet jeg.

    Men det kan man ihvertfall lure litt på, hva som egentlig skjedde da.

    For dette var vel ikke helt normalt?

    Eller er det jeg som er gammeldags?

    Det kan man lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Christell var også på jorda rundt-reise, et år eller to, etter dette vel.

    Ja, det var i 1994, mens USA-VM i fotball var.

    Og da hadde Christell også jobba på strippebar, i Australia, husker jeg at hu sa, da hu kom hjem, sammen med en annen norsk jente vel.

    Men Christell sa at hu ikke hadde strippa, men bare servert da.

    Så da får man vel gå ut fra det.

    Men alikevel da, det er vel ikke den mest respektable jobben akkurat, å jobbe som servitrise i en strippebar i Australia, akkurat?

    Eller er det jeg som er gammeldag igjen?

    Bare noe jeg kom på.

    Så Christell ser nok finere ut, enn hun egentlig er, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

  • Mer om adoptiv-tremenningen min fra Korea, Øystein Andersen aka Heihachi aka Jin, som jeg kom på. (In Norwegian)

    På 90-tallet, så bodde jeg og søstra mi, og Glenn Hesler, en kamerat av tremenningen min, Øystein Andersen.

    Vi bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Jeg bodde der fra 1991, var det vel.

    Søstra mi bodde der fra 1993.

    Og Glenn fra 1994 vel.

    Noe sånt.

    Så i 1995, eller noe, kan det vel ha vært, så nevnte jeg vel for Glenn da, at jeg skulle prøve å få meg en ekstrajobb, og få lappen da.

    Dette kan også ha vært et tidligere år.

    For Øystein, han ville jo ikke være kamerat lengre med meg, i 1993.

    Dette kan ha vært mens jeg gikk på NHI, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Da satt jeg på med Glenn Hesler, vi hadde vel vært i Oslo for å kjøpe et eller annet.

    Så ringte Øystein, på mobiltelefonen til Glenn (og Øystein), som var en diger klump av en mobil.

    Sånn veldig gammeldags, som man ikke hadde i lomma, men som var en diger boks, som man hadde i bilen.

    Så sånn var det.

    Og da hadde Øystein nok hørt av Glenn, at jeg hadde dårlig råd.

    Jeg husker ikke nøyaktig hvilket år det her var.

    Men men.

    Og da foreslo Øystein, som ringte, mens jeg satt på med Glenn, på mobilen der, at jeg kunne få en jobb, som ikke var noe stress.

    Å stå ansvarlig for noen spilleautomater.

    Og jeg gikk jo siste året på NHI, og jeg hadde spurt mormora mi, Ingeborg Ribsskog, om hjelp, for jeg gikk på en privat høyskole, så jeg måtte jobbe ganske mye.

    Så jeg tenkte at kanskje mormora mi kunne hjelpe meg å spe på studielånet litt.

    Men dengang ei.

    Så tilbydde Øystein meg, på telefon da, å stå som ansvarlig for noen poker-maskiner, på en pub, eller noe, i Lillestrøm eller Strømmen da.

    Og da sa jeg, at det hørtes jo interessant ut.

    For egentlig så skulle jo jeg og Øystein drive automatfirma.

    Men det ble ikke noe av, det ble Øystein og Glenn, som dreiv automatfirma.

    Så jeg syntes først det hørtes artig ut, med en sånn jobb.

    Jeg regna med at det var noe papirarbeid og sånn, som dem trengte noen til å ordne da.

    At dem hadde nok ting å drive med sjæl, så jeg kunne få en ganske enkel og grei jobb da.

    Men så sier Øystein at det var ulovlige spillemaskiner.

    Men da ville ikke jeg være med på det.

    Så da, så begynte Øystein å kjefte da, eller klage, på meg, og spurte hvorfor skulle jeg være så ‘straight’ alltid.

    Så krevde han en grunn da, for hvorfor jeg ikke ville bli med på det.

    Så dette var nok mens vi fortsatt var kamerater, altså før 1993.

    Og da klarte jeg ikke å komme på noe i farta, annet enn at hva hvis jeg skulle til USA?

    Da kunne jeg ikke ha noe på rullebladet.

    For da ville jeg ikke kunnet dra til USA.

    Så derfor takket jeg nei til den jobben, for jeg ville ikke ha noe på rullebladet.

    Og i 2005, så var jeg fortsatt like straight, og dro til USA da.

    Med fly fra Frankfurt.

    Men det som skjedde var at jeg ikke kom inn i USA, pga. masse GPP. (Generelt Piss-preik), eller ‘bullshit’, som flyplass-myndighetene i Detroit fant på.

    Så måtte jeg kjøpe en ny billett med Air France og dra tilbake til Europa, til Oslo, via Paris, via først Air France da, og så SAS fra Frankrike til Oslo.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke alltid man får noe igjen for å være straight hele livet.

    Så politiet og myndighetene de er nok mer råtne enn det motsatte, vil nok jeg si.

    Politi og røvere, det er nok to sider av samme sak, av ‘undergrunnen’, vil jeg si.

    Undergrunnen, folka som ikke er vanlige, som nok består av kriminelle og politi og etterretning osv.

    Så sånn er nok det.

    Så å være flink og arbeidssom og rettskaffen og snill hele livet, det er det ingen lønn for.

    Du blir bare sett på som en ‘noldus’ av politi og myndigheter, som de kan tulle rundt med.

    Se bare hvis noe skjer en kriminell, som er i en gjeng.

    Politiet er på banen, med en gang, med fullt mannskap, for å finne synderne.

    For politiet er redde for de kriminelle.

    Mens en vanlig, pliktoppfyllende kar, han blir bare sett på som en litt tomsete slave, av politiet.

    Så da gidder de ikke å gjøre, men begynner å tulle, og sender personen tilbake til Europa osv.

    Så sånn er det å leve i vår korrupte verden.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog