johncons

Stikkord: Østre Halsen

  • Ting jeg tenkte på fra tiden i Larvik

    Jeg bodde jo hos mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, fra våren 1978 til høsten 1979, da jeg flytta til faren min på Bergeråsen, (siden at mora mi ville det, av en eller annen grunn).

    Og en ting jeg husker at mora mi sa, en gang, i løpet av den tida jeg bodde i Jegersborggate.

    Det var at hennes samboer da, Arne Thormod Thomassen, hadde en eks-dame som han hadde tre barn sammen med, i Larvik.

    Det har jeg aldri turt å spørre han tidligere stefaren min Arne Thormod Thomassen, om var sant.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Videre så lurte jeg også på søstera mi, Pia Ribsskog, fra da hun bodde på Tagtvedt.

    Hun flytta jo fra Tagtvedt, og til Bergeråsen, våren 1983, mener jeg det var.

    Og da var hu nesten 11 og et halvt år da.

    Så om Pia kan ha vært med i den nå vel ganske beryktede Tagtvedt-gjengen, eller noe?

    For jeg var ikke så ofte og besøkte mora mi, på Tagtvedt.

    For jeg likte meg bedre i Jegersborggate, nede i sentrum.

    Tagtvedt lå liksom et stykke utafor sentrum, kanskje en kilometer eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker at mora mi, Karen Ribsskog, en gang sendte meg rundt ved Tagtvedt der, (gjennom en skog, mot Larvik sentrum), for å leite etter søstera mi, Pia, som var hos en venninne, en fredag, da jeg kom på besøk til dem, om høsten, eller noe.

    Men jeg visste ikke hvor venninna bodde, men mora mi insisterte på at jeg måtte gå å leite.

    Så noe rart var det med mora mi og/eller søstera mi, da de bodde på Tagtvedt, vil jeg si.

    Men men.

    Og i begynnelsen, så hadde søstera mi masse venninner på Tagtvedt, husker jeg.

    Men etterhvert, så ville søstera mi bare sitte inne i sofaen, når vi besøkte mora vår.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var kanskje litt rart, at søstera mi mista alle venninnene sine, på Tagtvedt?

    Det var visst noe som hadde skjedd, forstod jeg en gang, da Pia skulle gå til hestene på Nanset.

    Så hadde visst noen vært dumme, forstod jeg.

    Uten at jeg husker nøyaktig hva som skjedde da.

    Det var også mer som skjedde på Tagtvedt.

    Jeg skal se om jeg får skrevet mer om det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Et par rare ting, som jeg husker nå, skjedde med mora mi, på 80-tallet, etter at søstera mi flytta til faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    (Det var vel enda fler rare ting og.

    Men men).

    Og det var det, at en tidligere sjømann, ved navn Steinar, flytta inn på det gamle rommet til søstera mi, på Tagtvedt.

    Og han var sur på mora mi, for hu hadde visst knust en fin TV, som hadde tatt med dit.

    Ulf Havmo, en klassekamerat av meg, fra Bergeråsen, var med meg og søstera mi, på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, mens jeg gikk i 8. klasse, eller noe.

    Han Steinar, han sa han skulle lage så mye mat, som chips osv., til meg og Ulf og søstera mi da.

    Men det som skjedde, var at han Steinar ikke lagde noe mat, i det hele tatt, og at mora mi heller ikke lagde noe mat.

    Så vi fikk ikke noe mat da.

    Jeg og søstera mi, Pia, var vel ganske vant til å gå sultne, fra tida i Jegersborggate, hvor mora mi lagde fæl middagsmat, til meg og Pia, (ekkel lungemos osv.), som vi bare kasta, før vi gikk ut i Larvik sentrum da, for å finne vennene våre der osv.

    Men Ulf Havmo klagde fælt da, spesielt på søndagen.

    På at han var sulten.

    (Enda han var veldig tynn.

    Nesten like tynn som meg.

    Men men).

    Så det jeg fant på, var at vi gikk på toget i Larvik, når vi skulle hjem, uten å kjøpe billetter.

    (Jeg hadde jo tatt det toget så mange ganger, fra jeg flytta til faren min, i 1979, så jeg kjente rutinene, på Vestfoldbanen).

    Da fortalte vi det, at vi skulle til Drammen, men ikke hadde rukket å kjøpe billett.

    Og da, så visste jeg det, at da ville konduktøren komme tilbake, etter neste stasjon, med en billett.

    Og neste stasjon var Sandefjord.

    Og da fikk jeg med meg Pia og Ulf Havmo, til å gå av toget i Sandefjord.

    Så kjøpte vi en pizza, på kafeterian der, på Sandefjord togstasjon.

    En liten pizza, som bestod av fire biter.

    Jeg ble så sulten, for pizza var favorittretten min.

    Så jeg spiste to biter, må jeg innrømme.

    Men jeg spurte de andre om det var greit.

    Men men.

    For vi sparte jo noen penger da.

    For da spurte vi så, om en billett, på Sandefjord stasjon, til Holmestrand.

    For den bussen som gikk til Bergeråsen, den gikk mellom Holmestrand og Drammen.

    Ihvertfall på den tiden.

    Men faren min likte bedre at jeg dro via Drammen, mente jeg at jeg skjønte.

    Enda det var kortere vei, å dra via Holmestrand.

    Men men.

    Men da sparte vi en del penger da, på å bare betale billett, mellom Sandefjord og Holmestrand.

    Siden stasjonene mellom Larvik og Drammen, er følgende:

    Larvik, Sandefjord, Stokke, Tønsberg, Skoppum (Horten), Holmestrand, Drammen.

    For Vestfoldbanen, stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.

    (Sande ligger imellom Holmestrand og Drammen, på Vestfoldbanen, og er kun en drøy mil fra Bergeråsen).

    Men men.

    Så da sparte vi betalingen for to stasjoner da, (mellom Larvik og Sandefjord, og mellom Holmestrand og Drammen).

    Og de pengene brukte vi på en liten pizza, til 40 kroner vel, på Sandefjord togstasjon, var det vel.

    I 1985 kanskje, da jeg og Ulf var kanskje cirka 15 år da, og søstera mi Pia, var 13-14 år kanskje da.

    Noe sånt.

    Det var vel også noe brød der, som vi kunne spise av, mens vi venta på pizzaen.

    Og vi fikk hvert vårt glass vann da, i kafeteriaen der da.

    For Ulf Havmo klagde så mye på at han var sulten, husker jeg.

    Så da fant jeg på det trikset der.

    Siden jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen ganske bra, etter kanskje 40-50 helgebesøk i Larvik, eller noe, fra 1979 til 1985 kanskje.

    Noe sånt.

    Det var vel etter dette, at mora vår flytta til Sande.

    Noe jeg ikke likte, for jeg syntes hu flytta for nærme.

    For jeg hadde liksom flytta fra henne, tenkte jeg, da jeg flytta til faren min, i 1979.

    Og mora vår bodde også hos noen folk i Svelvik, i en del måneder.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Men hva det kom av, det skjønte jeg ikke helt.

    Kanskje det var noe med han Steinar?

    Hvem vet.

    Han Steinar var en tidligere sjømann.

    Og han drev med broderier osv., husker jeg, som han viste meg, på søstera mi sitt tidligere rom da.

    En av de få gangene jeg var der, mens han Steinar bodde der.

    Jeg syntes det med broderier var så ‘døvt’.

    Så etter at han Steinar viste meg det, at han dreiv med broderier.

    Etter det, så hadde jeg ikke mye respekt, eller noe annet til overs for han, for å si det sånn.

    Han Steinar, han likte jeg ikke så særlig, skal jeg være ærlig.

    Og jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle ha han boende hos seg.

    Det syntes jeg virka litt spesielt, for å være ærlig.

    For de var visst ikke sammen, eller noe.

    Han Steinar var visst bare en leieboer der, i huset til mora mi på Tagtvedt, skjønte jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    En annen rar episode, med mora mi, på 80-tallet, skjedde noen år seinere, mens jeg gikk på videregående i Sande, var det vel.

    Så dette var nok mellom 1986 og 1988.

    Antagelig enten i 1986 eller 1987, for jeg mener det må ha vært før, at jeg begynte å ta kjøretimer, i Drammen, skoleåret 1987/88.

    Jeg var ikke så hypp på å ha bil egentlig.

    For sykkelen min hadde blitt stjålet, på Bergeråsen.

    (Den nevnte Apache-sykkelen).

    Og jeg og faren min, vi hadde jo blitt enige om, mange år tidligere, at jeg skulle flytte inn til Oslo for å studere.

    Sånn som onkelen min Runar hadde gjort, som var blitt tannlege i Ås.

    (Etter å ha måttet klage for å komme inn på tannlegehøgskolen, ifølge mora mi, Karen Ribsskog, på 70-tallet, da vi bodde på Mellomhagen, i Østre Halsen.

    For Runar visste at sønnen til direktøren for tannlegehøgskolen, hadde fått dårligere karakterer enn han selv.

    Og sønnen til direktøren kom inn på tannlegehøgskolen.

    Men det gjorde ikke Runar, enda Runar hadde bedre karakterer, visste Runar, enn sønnen til direktøren.

    Så derfor klagde onkel Runar, og da kom han også inn på tannlegehøgskolen da.

    Dette fniste og lo mora mi, Karen Ribsskog litt av da, på 70-tallet, da jeg var sånn 5-6-7 år kanskje, og vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).

    Men, ti år seinere, så hadde mora mi mista kontrollen, tror jeg.

    Hu inviterte meg inn til Drammen.

    Til kafeterian på Globus-gården.

    (Et rundt kjøpesenter, fra 60-tallet vel, på Strømsø i Drammen.

    Ikke langt fra Drammen Jernbanestasjon).

    Og da hadde hun en pakistansk(!) kjæreste, tror jeg han var.

    Og hele kafeteriaen der, var full av pakistanske menn da.

    Så jeg bare sa såvidt hei, og gikk ut.

    For den kafeteriaen, den hadde jeg vært på, sammen med farmora mi, Ågot Mogan Olsen, kanskje ti år før.

    Og da var det bare norske folk der.

    Mens ti år seinere, så var det bare pakistanske folk der, virka det som, pluss mora mi.

    Så det virka litt rart, syntes jeg.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi plutselig bare vanka sammen med pakistanere.

    Det virka veldig rart for meg, ihvertfall i 1986.

    Og jeg syntes det her virka litt truende da.

    For jeg var fra Berger og gikk på skole, på videregående, i Sande.

    Og på ingen av de stedene.

    (Og vel heller ikke i Svelvik, hvor jeg hadde gått på ungdomsskole).

    Så fantes det en eneste pakistaner eller muslim, på den her tida, såvidt jeg visste om, ihvertfall.

    Så det her var veldig uvant for meg, og nesten som et sjokk.

    Å se hele kafeterian på Globus-gården, fullt opp med bare pakistanere og mora mi.

    Det var jo helt surrealistisk nesten, syntes jeg.

    Så hva som foregikk der, det skjønte jeg ikke så mye av.

    Men jeg bare gikk ut igjen da.

    Mora mi gikk jo for å være gæern, (ihvertfall sa faren min alltid det, på 70-tallet, etter at foreldra mine ble skilt, ihvertfall).

    Så jeg bare tenkte på det her, som et mora mi sine gærne påfunn da.

    Men hva jeg skal tro om det nå, det veit jeg ikke.

    Jeg bare tenker på det som noe rart, eller spesielt da.

    Så sånn er det.

    Så det er mye rart.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg får oppfordre folk til å stemme på Fram da. Siden jeg har spilt en kamp for tredjelaget, til Fram, aldersbestemte lag, mot Nanset, i 1978/79

    oppfordre om fram

    http://www.dagbladet.no/2010/11/12/sport/klubben_i_mitt_hjerte/avstemning/14261030/

    PS.

    Men det ble med den ene kampen min for Fram, som var i Farrishallen vel.

    De Nanset-spillerne, de var eldre enn oss, sånn som jeg husker det.

    Så da jeg kom inn, og fikk spille litt høyreving, på slutten av kampen.

    Så var det ikke så mye jeg fikk gjort, for jeg hadde en forsvarer, som var 2-3 år eldre enn meg, og svær, (syntes jeg da), nesten helt innpå meg.

    Så jeg fikk fyrt av et skudd, i reklameskiltene, sånn ca. 15-20 meter til høyre for mål kanskje.

    Det var vel vår største sjangse, tror jeg.

    Det smalt ihvertfall litt i reklameskiltene.

    Det var noen gutter i klassen, som jeg overhørte prata om å spille fotballkamp.

    Det var da jeg gikk i 2. klasse, på Torstrand skole.

    Og jeg fikk lov å bli med på den ene kampen da, (og muligens på en trening og?).

    Hm.

    Men jeg hørte ikke noe mer, etter den første kampen.

    Men men.

    Men en kamp er mer enn ikke noe, ihvertfall.

    Så sånn er det.

    Jeg tror de forrandra reglene, noen år etter, sånn at man ikke møtte lag, hvor spillerne var 2-3-4 år eldre lengre.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg sykla også mye rundt i Larvik, (sammen med kamerater ofte).

    Og på en cup-kamp, så fikk vi komme inn på Fram stadion.

    (Det var gratis i 2. omgang, tror jeg.

    Hvis ikke det var på Larvik Turn-kampene).

    Og da stod jeg bak målet, til motstander-keeperen, husker jeg.

    Og vi spurte hvilket lag de var osv.

    Og sa at Fram kom til å vinne, osv.

    Så han keeperen, ble kanskje litt ‘psyka ut’, av oss gutta på Apache-sykler osv.

    Hva vet jeg.

    Mora mi tok også med meg på fotball-kamp, en gang mens vi fortsatt bodde på Halsen vel.

    Og det var Fram mot Odd.

    Og Odd vant 3-1, tror jeg.

    Det kan kanskje ha vært i sesongen 1975/76, eller noe.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, var også med på den kampen.

    Som kanskje var cup-kamp(?)

    Det mest populære heia-ropet, fra tribunen, (sånn som jeg husker det), det var ihvertfall ‘corner er mål’.

    Den var populær da.

    Så det husker jeg enda.

    Så det var litt artig å gå på fotballkamp, men det var vel mora mi som egentlig ville det.

    Det var ikke sånn at det var noe jeg hadde mast meg til.

    Sånn som for eksempel at noen unger, maser seg til å få en hund.

    Så det var mer mora mi som dro med meg og søstera mi på fotballkamp, enn at det var jeg som dro med mora mi og søstera mi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Onkel i Sande, eller noe

    Jeg skrev om på bloggen, igår vel, at da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, (skoleåret 1977/78), så var det ei jente i klassen, som sa til frøken, at hu hadde noen besteforeldre, i Lillestrøm, som kunne se ned til fotballkampene på Åråsen, fra huset sitt.

    Dette året, (eller om det var det neste, hvor jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, siden mora mi hadde fått et hus i Jegersborggate der, av sine foreldre).

    Så var det ei som hadde en onkel, eller noe, i Sande.

    Som hu fortalte høyt til frøken om.

    Og seinere, samme skoleår, så forklarte hu at han hadde fått traktoren over seg og dødd, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå, som var litt makabert vel, å fortelle høyt om til frøken og klassen kanskje.

    Men men.

    (Vi satt hver ved vår pult der, i Østre Halsen og i Larvik, og frøken var for det meste framme ved kateteret.

    Mens på Berger skole, så satt elevene i grupper mye, husker jeg, og læreren gikk mye omkring i klasserommet.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg husker også at mora mi dro meg med på musikkskole, i Larvik, en eller to ganger.

    Og en gang mora mi seinere dro meg med, for å gå tur, på Østre Halsen.

    Så kjente mora mi igjen ei jente fra musikkskolen.

    Ei som var nesten innesperret i en hage.

    (For vi var bare fire år gamle eller noe, på den tida, jeg og hu jenta).

    Så begynte mora mi å prate til den ungen da, som var alene i den hagen.

    Jeg husker jeg syntes synd på den ungen, som ikke kom seg ut av den hagen.

    For jeg og søstera mi, vi fikk lov til å gå fritt omkring, på Østre Halsen.

    Fra vi var 2-3-4 år, eller noe.

    (Og ble nesten overkjørt av bussen en gang).

    Så det var forskjellige regler der, blant foreldrene, virka det som.

    Men men.

    Dette var et hus som var ovenfor bensinstasjonen der.

    Som het først Gulf og så Shell.

    Og litt lenger mot en ganske stor brun kiosk vel.

    Som var lenger fra Lågen da.

    Hvis jeg husker det riktig, fra 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Når vi blei litt eldre, så gikk søstera mi, Pia Ribsskog, på jazzballett, på Torstrand skole vel.

    Da hu var sånn 5-6-7 år kanskje.

    Og da ville mora mi noen ganger ta med meg, sånn at jeg bare skulle stå der og se på de jentene som dreiv med jazzballet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så mora mi hadde skikkelig kustus på oss.

    Hu var veldig streng, ihvertfall en god del av tiden.

    Men vi fikk lov å gå rundt ute da.

    Så noe av tiden, så var vi utenfor hennes kontroll.

    Mens hvis vi var i nærheten av mora vår, så ville hu være veldig myndig og bestemt da, og kommanderende osv.

    Mora vår, Karen Ribsskog, var veldig gammeldags, når det gjaldt oppdragelse, vil jeg si.

    Så det var stor forskjell, å være på besøk hos faren vår, Arne Mogan Olsen.

    Da var vi oftest hos hans foreldre, Ågot og Øivind, på Sand.

    Og de var rolige og sindige, ihvertfall Øivind, og ihvertfall iforhold til mora vår.

    Som også var noen ganger nesten hysterisk og kunne få nesten anfall.

    Så oppveksten hos mora mi i Larvik og Østre Halsen, det var som å være under kommando av en nesten hysterisk, streng dame.

    Så jeg var i opposisjon, til mora mi, omtrent i alle de årene jeg bodde hos henne.

    For jeg støttet ikke det, at vi flytta fra faren vår, på Bergeråsen, da jeg var tre år.

    Det skjønte jeg nemlig ikke noe av, hva det kom av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Vi bodde jo to steder på Østre Halsen, på 70-tallet.

    Fra det første stedet, så husker jeg nabojenta, som het Inger Lise, eller noe.

    En plagsom gutt som het Hermann, som bodde i det samme huset som oss, ettersom huset var en vertikalt delt tomannsbolig, (det var et stort hus da, og en gang gikk jeg opp på loftet, og kunne så gå ned i leiligheten til Hermann og dem, så det huset var nok ikke alltid delt i flere leiligheter).

    Jeg husker ei som het Jorunn, som ofte tok med meg og søstera mi, for å leike eller spise Love Hearts-godteri eller kjeder med pulver-godteri på, som også var populært.

    (Det var mange butikker der.

    Dette var i sentrum av Østre Halsen).

    Dette var noen jenter som var litt eldre enn meg og søstera mi, og som dro oss med ut for å leke, ganske ofte.

    Da stod de utafor huset vårt og ropte ‘Erik og Pia’.

    Så sånn var det.

    En gutt som het Morten, som var på min alder eller et år eldre, husker jeg også derfra.

    (Dette var fra Storgata, på Østre Halsen, rett over veien for hovedinngangen til Østre Halsen skole).

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, det var ei jente som Jorunn og de dro meg med til, som var på min alder, med lyst hår.

    Som jeg senere besøkte da, og hu fant en tyggegummi-klyse på fortauet, som hu skylte i fontena på Østre Halsen skole.

    Også delte vi den.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, etter å ha bodd et drøyt år der, så flytta vi til Brunlanes, til en øde hytte.

    Hvor vi bodde i en evighet, virka det som.

    Men egentlig var det vel bare et snaut år, så jeg på skjemaet fra Folkeregisteret.

    Og fra Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Da vi bodde der, så hadde jeg blitt litt sånn sjenert kanskje, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.

    Så i Mellomhagen, så hang jeg mest for meg selv.

    Jeg var vant til å henge for meg selv, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.

    Noe jeg ikke likte egentlig, å flytte dit.

    Det gikk som et stikk inni meg, da jeg plutselig så flyttebilen, rygge inn til huset vårt, det første stedet vi bodde, på Østre Halsen.

    Så der var det ikke så værst å bo, vel.

    Men i Mellomhagen, der var det værre.

    Der var det noen nabogutter, tre stykker, som var noen jævla ugangs-unger da.

    Som krynte meg og sånn, mener jeg å huske.

    Det var en som het Pål Andre, som var et år eldre enn meg vel.

    Og så var det en bror som var et par år eldre enn han, og en som var et par år yngre.

    Så det var vanskelig for meg, å slippe unna de her naboguttene.

    Siden de var tre stykker.

    Det var også en fæl gjeng, som søstera mi var i, hvor ei som het Unni, eller noe, ble mobba, mener jeg.

    Så jeg hang mest for meg selv der.

    I to årene vi bodde i Mellomhagen, så brukte jeg mye av tida, på å sykle fram og tilbake i Mellomhagen.

    Sammen med en annen gutt, noen få ganger.

    Som jeg ikke husker navnet på.

    Dessuten gikk jeg jo på barnehage og skole, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Så derfor skjedde det ikke så mye der, som i Storgata, på Østre Halsen, for jeg hadde ikke så mye fritid der.

    Så sånn var det.

    Jeg kjente også to tvillinger, fra barnehagen.

    Som var et år yngre enn meg vel.

    Men de fikk lov å gå aleine, fra barnehagen.

    Og jeg ble henta.

    Men da var jeg misunnelig, husker jeg, på de to tvillingene.

    For de fikk lov å gå hjem fra barnehagen da.

    Men det fikk ikke jeg lov til, enda jeg og søstera mi hadde fått lov å gå alene rundt i Østre Halsen sentrum, et par år tidligere.

    Så jeg var litt sinna for det, at jeg ikke fikk lov å gå alene hjem fra barnehagen.

    Når tvillingene fikk lov til det.

    Og de var et år yngre.

    Men men.

    Men da jeg begynte i første klasse.

    Så hendte det at jeg traff tvillingene på vei hjem fra skolen.

    For jeg gikk litt omveier og litt rare veier og sånn.

    Hjem fra skolen.

    For jeg ville ikke møte på naboguttene, Pål Andre og de, på vei hjem fra skolen.

    For da hadde jeg nok fått juling, eller blitt kryna.

    Noe sånt.

    Noen lærere tok også opp dette med meg en gang, i første klasse, husker jeg.

    At noen hadde fortalt dem, de ansvarlige på skolen, at jeg ble mobba, av de naboguttene da.

    Så jeg gikk ikke Mellomhagen til skolen, ofte.

    Jeg gikk en snarvei, som var til bensinstasjonen, gjennom en skog.

    Og så gikk jeg derfra, forbi der hu jenta som var innesperret i den hagen, bodde, til skolen.

    Men på nedsida der igjen.

    Så var det noen slags blokker og sånn.

    Og noen ganger gikk jeg den veien og.

    Og der bodde tvillingene, som vel gikk siste året på barnehagen, tror jeg.

    Så noen ganger, så møtte jeg de tvillingene, etter skolen da.

    Når de vel leika, etter barnehagen.

    Og da var det vanskelig å se forskjell på de tvillingene, husker jeg.

    Men men.

    Men de sa hvem de var, hvis man spurte.

    En eldre kar spurte meg om jeg hadde ‘sitti igjen’, en gang jeg gikk der, husker jeg.

    Men det hadde jeg ikke.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg kjente en nederlender, som gikk i parallellklassen.

    Jeg syntes det var rart med en nederlender, på Østre Halsen skole.

    Men men.

    En dag, så så jeg han i hagen vår, en søndag morgen.

    Eller like utafor hagen, i Mellomhagen.

    Og da tror jeg at han hadde planer om å stjele sykkelen min.

    Så gikk jeg ut og sa hei.

    Og da stakk han og to andre gutter vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg kjente en gutt i klassen, som bodde på en gård, forbi Skreppestad-blokkene.

    Jeg kom for seint i bursdagen hans, jeg og en annen gutt, som sykla rundt ved ungdomsskolen ved Mellomhagen der.

    Og det var vel nesten skandale, tror jeg.

    Så det er mulig at den bondefamilien hans tuller med meg, på grunn av det.

    Det skulle ikke forrundre meg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, vi flytta jo til Larvik sentrum, i mai.

    Og da tok jeg bussen fra Larvik, til Østre Halsen, de siste ukene.

    Og da havna jeg noen ganger på Tjølling-bussen og noen ganger på Østre Halsen-bussen.

    Noen ganger kom jeg litt for seint, siden jeg bodde i Larvik.

    Og frøken klagde da, ihvertfall en gang vel, selv om jeg syntes det ikke var min skyld egentlig.

    For jeg skjønte meg ikke alltid på de bussene, fra Larvik busstasjon.

    Jeg var jo bare syv år.

    Og jeg hadde jo flytta til et fint hus i Larvik sentrum, med stor hage, og masse nye kamerater osv.

    Så jeg var kanskje litt ufokusert, i den tida der.

    Og vi bodde oppe hos en annen Morten, oppe ved Bøkeskogen der også, i en uke kanskje, under flyttinga.

    Og bussen kosta jo penger og.

    Og det verste var, på vei hjem fra skolen.

    Jeg kunne bli stående og vente, på Halsen, i kanskje opptil en drøy time, eller halvannen time.

    For jeg tok ikke bussen tilbake til Larvik, da ble jeg henta, av mora mi og Arne Thormod Thomassen.

    Og de var ofte treige, så jeg kjeda meg nesten ihjel der.

    Men jeg hadde noen penger, som jeg hadde fått av faren min, på Bergeråsen, påsken før det her vel.

    Og da gikk jeg i kioskene der, på Østre Halsen, og kjøpte kanskje noe godteri da, mens jeg venta på de her folka, (mora mi og Arne Thomassen), som skulle hente meg.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og en gang jeg tok Tjølling-bussen.

    Så hadde jeg god tid, for en gangs skyld.

    Og da ble jeg stående og kikke på noen unger, som spilte fotball, i en hage der, kanskje ti minutter før det ringte inn.

    (Altså, det var sånn at jeg nesten spurte om å få bli med da.

    Men jeg kjente dem ikke.

    Og i Mellomhagen, ved fotballbanen ved ungdomsskolen der.

    Så hadde det nok skjedd det, at jeg hadde spurt om å få bli med å spille fotball, men ikke fått blitt med.

    Og det samme, en gang jeg spurte på banen til Halsen, (ved Bergslihallen), om jeg kunne bli med de som spilte for Halsen I.L., (på min alder da), å trene.

    Men de sa nei.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så glad i å spørre, på Halsen, om jeg kunne få være med å spille fotball.

    Vi hadde jo flytta rundt mye, så noen av de andre ungene, regna det kanskje som at jeg var fra et annet sted, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Og ei av dem kjente visst meg.

    Det var ei jente med lyst hår, husker jeg, som kanskje gikk i klassen min.

    Som sa ‘hei Erik’, (eller noe), til meg da, mens dem spilte fotball.

    Men vi flytta så mye rundt, fra Bergeråsen til Vestmarka til Storgata på Østre Halsen, til Brunlanes, til Mellomhagen på Østre Halsen, til Skreppestad-blokkene, mens Mellomhagen ble pussa opp, tilbake til Mellomhagen, til Morten og dem, en ukes tid, ved Bøkeskogen, i Larvik, og så til Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg og søstera mi ble også kidnappa, mens vi bodde i Mellomhagen, av faren vår og onkel Runar.

    Så å kjenne igjen de ungene, i Østre Halsen sentrum der.

    Det var ofte noen ganger enklere sagt enn gjort, tror jeg.

    Å huske navna osv.

    Men men.

    Jeg kjente også en Lasse, (hvis ikke det var faren som het Lasse), som bodde ved en kjent gård, ut mot Tjølling der vel.

    Faren hadde Volvo.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Og noen eldre jenter, var barnepiker for meg og søstera mi, i Storgata, på Østre Halsen.

    Og der kunne man se sjøen fra.

    For jeg husker at de sa det, at en båt kjørte sikk-sakk, på sjøen.

    Og da hadde ikke jeg hørt det utrykket før, ‘sikk-sakk’.

    Så sånn var det.

    Vi hadde ikke alltid dårlig råd.

    Noen ganger kunne vi dra på Hvalen restaurant, på Halsen.

    Der hadde de ihvertfall en inne-restaurant, og også ute-restaurant.

    Man kunne se fiskene svømme rundt i ganske store akvarium der.

    Før man eventuelt spiste de.

    De hadde også pizza der, ihvertfall seinere på 70-tallet.

    Mora vår kjente noen ute på en slags odde der.

    Eller en utstikker.

    Ei dame som en fugl en gang bæsja på, da vi var der.

    Hun hadde en sønn, som tok oss med på isflak-tur, i sjøen utafor der.

    En gang vi var der, så gikk vi til en strand der.

    Og der hadde en gutt/ung mann, blødd langs en sti, sånn at det hadde dryppet lange spor.

    ‘Der har han blødd og der har han blødd’, sa en lokal jente der.

    Så sånn var det.

    Faren vår, tok oss også med ut der, en gang vi skulle på ferie til han, fra Mellomhagen vel.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, en gang kjørte vi rundt der, med Arne Thormod og mora vår, og en is-kiosk var åpen, enda det vel var utenfor hyttesesongen(?)

    Men men.

    Der var vi ganske ofte, hos hu dama.

    Og de barnevakt-jentene var fra uti der, tror jeg.

    Mora mi skulle ta meg med for å huske en gang.

    Og da ville jeg egentlig ikke.

    Det var på en lekeplass, sentralt på Østre Halsen der.

    Jeg var vel 3-4 år da.

    Og da slapp jeg taket i huska.

    Som protest.

    Jeg var ikke sikker på om det var farlig.

    For jeg trodde ikke at mora mi ville la meg gjøre noe farlig.

    Altså jeg var jo ikke med på det her så.

    Det var mora mi som ville huske.

    Men jeg skjønte det seinere, at jeg kunne jo ha falt av huska, og slått meg ihjel kanskje.

    Men jeg holdt balansen på huska, uten å holde meg fast da.

    Og mora mi fikk vel litt sjokk.

    Men jeg måtte nesten protestere, syntes jeg, siden det ikke var meg som ville huske.

    Det var mora mi som ville huske meg.

    Og det var ikke jeg helt med på faktisk.

    Så da lurte jeg på det, om jeg kunne slutte å holde.

    Siden dem ikke brydde seg om hva jeg mente.

    Jeg ble litt forrvirra, siden jeg ble helt overstyrt, av mora mi.

    Som tok det for gitt, at jeg hadde lyst til å huske.

    Og det likte ikke jeg helt.

    Da gikk det litt for fort i svingene, syntes jeg.

    Jeg mente at mora mi skulle spørre meg, og høre på hva jeg svarte.

    Og vente til jeg faktisk hadde lyst til å huske, før hu begynte å sette meg på huska, og dytte meg.

    Men det gjorde ikke mora mi.

    Men men.

    Det gikk bra ihvertfall.

    Jeg falt ikke av huska, og slo meg ikke ihjel.

    Utrolig nok.

    Vi hadde også en annen barnepike der, som prata om snerk på isen.

    En vår eller sommer da.

    At hvis isen var fra året før, så kunne det være snerk på den.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel snømann-is, tror jeg, for den kosta bare en krone.

    Men men.

    Jeg kunne sikkert skrevet i hele dag om ting som skjedde på Østre Halsen.

    Det var ganske rolig der vel.

    Så det var som et sånt sted nesten, som det kunne stått om i læreboka i norsk, i første klasse.

    Noe sånt.

    Et ganske rolig sted.

    Men det kunne vel noen ganger skje ting kanskje.

    Men stort sett rolig, kan man vel kanskje si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Norge – Et land uten ryggrad?

    Nå sjekket jeg hvilke sider som var mest lest på bloggen idag.

    Og der hadde det sneket seg med en bloggpost fra 2008, var det vel.

    PS.

    Her er mer om dette:

    mafiaens advokat

    PS 2.

    Hva gjør en blogpost, fra 2008, på 3. plass, idag, i 2010, kan man kanskje lure på.

    Det lurte jeg på og.

    Og jeg måtte trykke litt på StatCounter, for å skjønne noe av det.

    PS 3.

    Her er mer om dette, (man kan se at 48 av de 50, som leste den bloggposten, idag, de har søkt om ‘Stuer-saken’):

    stuer saken 48 søk

    PS 4.

    Hva er Stuer-saken, og hvorfor er det så mange som søker om den saken nå, lurte jeg.

    Så jeg trykket på Google-søket.

    Og det viser seg at johncons-blogg, havner øverst, hos Google, hvis man søker på ‘Stuer-saken’, da.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    google søk stuer saken

    PS 6.

    Har jeg skrevet spesielt om ‘Stuer-saken’, på bloggen, lurer kanskje mange.

    Men nei, det har jeg ikke gjort.

    Jeg hadde bare kopiert en liste fra Wikipedia, (i et av mine mest døsige øyeblikk kanskje).

    En liste over advokat John Christian Elden, sine saker, hvor han har vært advokat.

    (For jeg lurte på hvorfor han alltid virka å være advokat for ‘slemmingene’, blant annet for han som drepte en kar, i en av mine gamle hjembygder, Østre Halsen, i Larvik, i stykkmord-saken der, som vel var uka før Benjamin-draper, med fulle fakkeltog og full mediadekning, i hovedstaden, osv.

    Gikk du i det fakkeltoget min søster Pia Ribsskog, forresten?

    Jeg tipper sjangsene var ca. 50/50 for at min søster Pia Ribsskog gikk i et av de Benjamin-fakkeltogene.

    Ikke for å si noe stygt om han Benjamin.

    Men hva med han som ble stykkdrept i Østre Halsen da?

    Han ble jo nesten ikke nevnt i media.

    Var Benjamin-drapet et plott, for å overskygge stykkdrapet i Østre Halsen?

    Hvem vet).

    Og John Christian Elden, han har jo kontaktet meg, for å få slettet den listen, seinere.

    (På vegne av en klient da).

    Men jeg svarte det, at jeg ikke sletter noe fra bloggen, før jeg har fått rettighetene mine fra myndighetene i Norge, osv.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 7.

    Men jeg gikk også på Wikipedia, nå istad.

    Og så gjennom de gamle versjonene, av den Wikipedia-artikkelen, om John Christian Elden.

    Og den listen over sakene hans, den var forsvunnet, (som jeg kunne se det, ihvertfall), som noe med vinden.

    Og da lurer jeg, er det bare jeg, i Norge, som tørr å skrive om John Christian Elden?

    Det er i sånne øyeblikk, at man skjønner det, at Norge er i Sovjetstaten, mener jeg.

    Når man ser det, at jeg, flyktningen, er den eneste som ikke lar seg diktere av John Christian Elden.

    Man kan se det hos Wikipedia, at John Christian Elden er nesten litt ‘russisk’.

    Jeg skal se om jeg finner det igjen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 8.

    Her er mer om dette:

    er elden russisk hm

    http://no.wikipedia.org/wiki/John_Christian_Elden

    PS 9.

    Vi lever jo i tiden etter Perestrojka og Glasnost og murens fall, i Europa.

    Så jeg mener det blir nærliggende å spørre seg, er Elden den russiske mafiaens advokat?

    Hm.

    Jeg mener det må være lov å spørre seg om det, ihvertfall.

    Det regner jeg med at ytringsfriheten nok dekker.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 10.

    Og hvorfor denne overskriften, om Norge er et land uten ryggrad?

    Jo, fordi at jeg mener også å ha lest det.

    At det ikke bare er Wikipedia, og norsk presse(?), som lar seg diktere av advokat Elden.

    Nasjonalbiblioteket, har visst tatt vare på, alt som blir skrevet, på norsk, på nettet.

    Men det skal de visst slutte med, mener jeg å ha lest.

    Hm.

    Hvorfor slutter de nå?

    Var det Øst-Europa som ble fritt.

    Eller var det Vest-Europa, som havnet innenfor jernteppet, da muren falt, lurer jeg.

    Hvorfor blir det mer og mer som i Sovjet, i Norge, med ‘Sovjetstat-politi’, og det hele, lurer jeg?

    Er det GRU, eller hva de heter, som slår til?

    (Jeg har jo lest spionromanene til Le Carre osv., fra 80-tallet).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 11.

    Her er mer om dette:

    PS 12.

    Og det som er dumt, med det norske militæret, sånn som jeg husker det, fra Geværkompaniet, Terningmoen.

    Det er jo at grunnutrustningen, (dvs. magasinstasker, vannflaske, bajonett og feltspade).

    Det blir kalt GRU-en.

    (Etter GRUnnutrustning da).

    Og GRU er også Sovjet sin Spetsnaz militære etterretning, (eller noe sånn).

    Så alt kommunistene, eller ‘kommunistene’, på Terningmoen, (Schellum, fra Vågå, som var på samme lag som meg da, lag 2, var vel sånn, hvis jeg husker riktig. Hm).

    At det eneste de spurte om omtrent, på oppstillingsplass, var:

    ‘Skal øs ha på GRU?’.

    Noe sånt.

    Så det var jo GRU her og GRU der.

    Og det blir litt feil, mener jeg.

    Siden GRU også er noe sovjetisk spion-etterretning.

    Så Forsvaret burde nok ha valgt et annet navn på grunnutrustningen sin, enn GRU, mener jeg.

    Det navnet var det nok noen kommunist-spioner der, som hadde funnet på, hvis jeg skulle gjette.

    Så skjerpings til det norske ‘Sovjetstat-forsvaret’!

    Ikke bra!

    Så vi får se om de klarer å skjerpe seg.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding, angående Godtebutikken.net




    hei

    Mellom Deg og Anders Hauge

    Anders Hauge 8. oktober kl. 17:33 Rapporter

    veldig bra godtebutikk du har starta! Eg skal bestilla 4 påsar med snop av deg på tirsdag når eg får lønning. Me får sjå kå som skjer. Men eg lurte på når du skal ta inn potetgull, og om det er mange gode sortar potetgull der som ikkje finnes i norge ? Uansett lykke til med både butikken og bloggen!

    Erik Ribsskog 8. oktober kl. 19:52

    Hei,

    ja, jeg tenkte jeg skulle selge Walkers crisps, og Hoola Hoops og Doritos tortilla chips, f.eks.

    Disse kommer i 6-7 pakninger a ca. 30 gram.

    Så det blir da ca. 20 kroner i porto, som sjokoladen.

    Problemet er å finne en emballasje, som gjør at potetgullet overlever ferden i posten, fram til Norge.

    Så det sliter jeg litt med.

    Men jeg har jobbet i emballasjeindustrien, som Company Researcher, for Packaging Europe.

    Så jeg vet at det finnes der ute.

    Men jeg har sett emballasje, som koster ca. 20 kroner.

    Og det er litt mye, for da blir prisen kanskje 50-60 kroner, for en samlepose med ca. 200 gram potetgull/snack.

    Så jeg skal prøve å finne en billigere emballasje først.

    Så jeg kan ikke love når jeg skal begynne å selge potetgullet.

    Hvis det blir mye etterspørsel, så kan jeg selge det for 49 kroner, for ca. 200 gram.

    Men det er litt drøy pris, synes jeg.

    Men hvis noen har spesialbestillinger, så kan de sende det på e-post.

    Så kan jeg legge ut det, som en egen vare.

    Og kjøpe det her i England.

    Men da tar det litt lenger tid å få sendt.

    For da må jeg gå rundt i butikker her, og finne den varen, en dag jeg har tid.

    Så da kan det ta kanskje opp til en uke, å få sendt det.

    Men det er bare å bestille spesialbestillinger.

    Eller komme med forespørsler, så kan jeg regne ut en pris.

    Og da finner jeg også ut hva som er populært av godteri/snacks.

    For kanskje også andre i Norge er på utkikk etter disse varene.

    Vi får se.

    Med Godtebutikken.net-hilsen

    Erik Ribsskog

    Anders Hauge 8. oktober kl. 22:26 Rapporter

    Takk for svar! Eg får berre smørja meg med tolmodigheit da, ang potetgullet. Kan eg spørja kva som er ditt personlige favorittsnop ? Eg og kameraten min Stig Andresen likar best toblerone og M sjokoladen (men stig likar ikkje m&m's) Er det nokon sjokolade ala toblerone i England som du kan ta inn i butikken ? Toblerone er jo veldig dyr i norge også. men men. Me kjøpe helst når Stig har fått trygd. På tirsdag får du ein bestilling fra meg, sia du har veldig gode prisar og virkar som ein oppegåande kar (på bloggen da). men men

    me får sjå kå som skjer…
    God helg!

    Erik Ribsskog 8. oktober kl. 23:18

    Hei,

    ja, de har Toblerone her og.

    Jeg kan se, om jeg finner noen smaker, som de ikke har Norge.

    Vi får se.

    Det hender at jeg også handler på Lidl, og der hadde noe veldig god julemarsipan, sist jeg var der.

    Så kanskje slenger på noen sånne varer og.

    Men lakris og marspian er ikke så vanlig, her i England, som i Norge, synes jeg det virker som.

    Så da er det nesten julekvelden, hvis man finner marsipan og lakris-godteri.

    (Selv om jeg begynner å lære hvor jeg kan finne de forskjellige tingene nå).

    Jeg ble faktisk kalt Erik Marsipan, av mora mi, som liten, for da vi bodde i Skreppestad-blokkene, utafor Larvik, så lagde mora mi marsipan, i juleferien, jula 1976 vel.

    Og da brukte hu gul og grønn konditorfarge, osv., husker jeg.

    Så jeg har alltid vært glad i godteri.

    Farmora mi, pleide å lage kransekake, til jul, til alle i slekta noen år.

    Og da pleide jeg å få formene, som det var marsipan-rester igjen i da.

    Og da fikk jeg spise marsipan fra formene da.

    Selv om det kanskje ikke var helt renslig?

    For kakene blir jo bakt, eller stekt, mener jeg.

    Men jeg har alltid vært en godte-gris, (som det vel kanskje heter).

    Så for meg å drive å godtebutikk, det passer bra tror jeg.

    Takk for interessen!

    Med Godtebutikken.net-hilsen

    Erik Ribsskog







  • Siden jeg mistenker at jeg blir forfulgt av noen religiøse fanatikere, så tar jeg med mer, om min religion. Jeg er ikke religiøs, i det hele tatt

    berger kirke konfirmert

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

    PS.

    Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

    Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

    Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

    Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

    I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

    For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

    Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

    Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

    Men men.

    Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

    Hvor det var en bondegård like ved.

    Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

    Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

    Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

    Og der var hu bondekona da.

    Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

    Noe sånt.

    Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

    Og jeg måpte nok veldig.

    Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

    Noe hu budeia kunne bekrefte da.

    Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

    For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

    Det var noe helt nytt for meg.

    Men men.

    Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

    Noe sånt.

    Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

    Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

    Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

    Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

    Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

    (Ihvertfall en av de beste).

    Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

    Men men.

    Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

    Hva vet jeg.

    Eller kanskje hu ble misunnelig?

    Hvem vet.

    Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

    Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

    Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

    Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

    Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

    Men men.

    På Berger, så er det veldig fint.

    Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

    Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

    Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

    Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

    Men men.

    Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

    Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

    Men men.

    Så jeg er veldig typisk norsk.

    Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

    Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

    Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

    Kun hvite, norske folk.

    Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

    Men men.

    Så jeg er veldig norsk.

    Jeg ble konfirmert.

    Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

    Så var det for pengenes skyld.

    Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

    Så jeg heiv meg på det.

    Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

    Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

    Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

    Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

    Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

    Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

    Så sånn er det.

    Så jeg er nok ateist, som det heter.

    Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

    Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

    Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

    Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

    Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

    Og ikke mitt.

    Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

    Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

    Da vi bodde på Vestmarka.

    Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

    Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

    Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

    Med høye gitter rundt.

    I tre da.

    Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

    Når man våknet om morgenen.

    Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

    Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

    Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

    For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

    Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

    Det er mulig.

    Jeg husker ikke helt.

    Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    Og dette stedet mora vår leide.

    Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

    Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

    Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

    For mora vår, hu var ganske streng.

    Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

    Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

    Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

    Mener jeg å huske.

    (Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

    Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

    Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

    Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

    Eller om vi leide det).

    Men men.

    En av de første dagene der vel.

    Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

    Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

    Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

    Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

    Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

    Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

    Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

    Men men.

    Og jeg ga hu musa da.

    Eller om det var rotta.

    Men da begynte hu bare å skrike.

    Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

    Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

    Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

    Jeg lurer på om vi fant den død.

    Det er mulig.

    Så det var litt trist, husker jeg.

    Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

    Men men.

    Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

    For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

    Og da satt vi ut grøt til nissen der.

    Ved et slags skjul vel.

    Men jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

    Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

    Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

    Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

    Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

    Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

    Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

    Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

    Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

    Antagelig jula 1973 da.

    Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

    Så han parkerte nede på en større vei.

    Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

    Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

    (Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

    Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

    Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

    Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

    Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

    Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

    Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

    Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

    Eller hva det var.

    Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

    For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

    Han kom og tok meg vekk da.

    Og bar meg opp til mora mi.

    For det var så mye snø.

    Men men.

    Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

    Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

    Som kanskje er litt tilgjort(?)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    storgata tjølling

  • Her kan man se det, at da jeg bodde på gården til min onkel Martin sin samboer, Grete, i 2005, så drømte jeg om å leie hybel, på Østre Halsen

    Nå leita jeg egentlig etter noen batterier til en sånn elektrisk tannbørste jeg har kjøpt, (som er ganske billige her), fra Colgate.

    For jeg merker at jeg har ganske mye belegg på tenna mine nå, merker jeg.

    Så fant jeg ikke det.

    Men jeg fant en annonse, fra Østlands-Posten, fra 2005, fra da jeg bodde på gården til onkel Martin, og samboerdama hans da.

    Jeg skal se om jeg klarer å få lastet opp den på Flickr.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    img032 paint

    PS 2.

    Den annonsen lå i lommeboka mi da, mens jeg flykta til England, i slutten av juli 2005.

    (Så fant jeg den tilfeldigvis igjen nå da).

    Og der, i de hyblene, så hadde dem jo ADSL og alt mulig.

    Mens på den gården, til Martin og Grete, så hadde de bare vanlig modem.

    Det gikk ikke ann å få bredbånd der.

    For det var for langt inne i skogen, i Kvelde, (det var nesten så langt som til Farris-vannet).

    For den tida jeg var på gården til Martin og dem.

    Så hadde jeg egentlig tenkt meg, å søke på internett, og finne ut om hvordan man kom seg til Canada osv.

    Og kontakte Politiet osv.

    For jeg ville egentlig prøve å komme meg unna Norge, for jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’, i Oslo, i 2003, (altså ca. 1-2 år tidligere).

    Så sånn var det.

    Så jeg planla nesten å lage johncons-blogg, allerede på den tida.

    Ihvertfall å sitte mye foran internett, og søke meg til fram til riktige folk å kontakte innen politiet osv. da.

    Sånne ting.

    Men istedet, så ble jeg satt til å gjøre mye ryddearbeid på gården, og grøftegraving og skogsarbeid, osv.

    Så jeg ble bare utnytta av onkelen min og samboer-dama hans.

    Avtalen var bare at jeg skulle betale for mat, først 500 i uka, så 1000 kroner i uka.

    Og så 500 i uka, igjen.

    Og bare ta i et tak, hvis det var noe spesielt, som dem trengte en person til, til å få ordna da.

    Det var ikke meninga, at jeg skulle fly rundt som en slave, på gården der, og rydde hele innmarka, eller hva det heter, på den gården.

    Men det var sånn det endte opp da, selvfølgelig.

    For onkelen min, Martin, han sa han ikke klarte å jobbe mer enn en time om dagen, grunnet en motorsykkel-ulykke da.

    Men da jeg dro til den gården, like før påske 2005, var det vel.

    Så var ikke det, fordi at jeg hadde noe avtale om å jobbe der, eller noe.

    I tilfelle noen tror det.

    Det var fordi jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til Norge, og si fra til slekta mi, hva som foregikk.

    For jeg syntes jeg overhørte bak min rygg, i utlandet, på engelsk, folk som gjorde et nummer av, at jeg ikke hadde kontakta familien min enda.

    Men men.

    Så jeg tenkte jeg måtte gjøre det.

    Men men.

    Men jeg hadde ikke noe privatliv, på den gården.

    Jeg sov i en slags uisolert hytte.

    (Som kanskje var ulovlig oppført).

    Det var en veldig liten hytte, med kun et lite rom.

    Så det var kanskje som en brakke da, men uten innlagt vann.

    Det var bare en skjøteledning, fra låven, med strøm da.

    Så sånn var det.

    Men jeg lengtet meg bort, til å få noe eget.

    For det var f.eks. ikke engang gardiner foran vinduet, der jeg sov.

    Og det var veldig lytt der.

    Så jeg fikk jo helt noia, for jeg hadde jo ikke noe privatliv.

    Og jeg overhørte at Martin sa til Grete, at jeg ‘ikke fikk lov å runke’, før jeg stod opp en morgen.

    Så jeg fikk jo helt noia.

    Og det var unger på gården og.

    Så det var veldig upraktisk.

    Og onkel Martin, han var veldig sånn sjefete og dominerende da.

    Så han detaljstyrte meg da.

    Gjør det og det sånn og sånn.

    Jeg måtte gjøre ‘idiot-ting’, som å kveile sammen et kjempelangt tau, som lå på låven, ordentlig.

    Den hadde vært som spagetti ca. da.

    Et tau med stålwaier inni, så det var tungt arbeid.

    Samt å grave dreneringsgrøfter.

    Og rydde skog, og legge i hauger da, som Martin hadde hogd ned, med motorsag.

    Det gjaldt kvist da.

    Trærna, de måtte jeg sage opp til vedkubber da.

    Mens ungene leika med moped og hest.

    Og bare klagde på grøfta på enga, til Martin, husker jeg.

    For da gikk det ikke ann å kjøre moped der, eller noe.

    Og mens mora, Grete, stod på låven og malte da.

    Så sånn var det.

    Og Martin satt stort sett på låven og drakk kaffe.

    Og så i Østlands-Posten da, etter ting som folk ga bort gratis.

    Av kjøkkenting og sånn da.

    Eller hva det nå var.

    Hvis han ikke satt hos naboen Thor, som var kirkegraver, og tidligere fallskjermhopper, som ble skadet.

    Og prata piss der, sammen med kriminelle vel, fra andre steder i Larviksområdet.

    Mens dem røyka hasj som han Thor hadde dyrka da, (ifølge Martin).

    Eller drakk øl da.

    Dem satt ihvertfall der og hørte på at jeg jobba.

    Og klagde hvis jeg la meg noen minutter i sola, (for jeg var så bleik, husker jeg, det året).

    Men egentlig så skulle jeg bare drive med data og sånn der, sånn som jeg så det for meg.

    Og jeg avtalte aldri at jeg skulle jobbe der.

    Det var bare hvis dem trengte spesielt hjelp liksom.

    Men det bli liksom sånn, at dem så stygt på meg, syntes jeg, hvis jeg satt foran dataen.

    Så det ble ikke så mye konstruktivt jeg fikk gjort der.

    Hvis jeg hadde prøvd å lage johncons-blogg derfra så hadde det kanskje blitt noe sånt:

    ‘Jeg blir forfulgt av mafian.

    Hjelp.

    Oj, nå må jeg visst ut og grave noen grøfter igjen og hogge noe ved.

    Det kommer foran å få kontroll fra å bli forfulgt av mafian.

    Og onkel Martin sier at han skal ta meg med til lege og psykolog etterpå’.

    Så det hadde nok blitt hele johncons-blogg da, er jeg redd.

    Men men.

    PS 3.

    Grunnen til at jeg syntes det så fint ut å bo på Østre Halsen.

    Det var jo fordi jeg hadde bodd der tidligere, da jeg var 3-4 år.

    Og huska fremdeles tilbake på den tiden som ganske harmonisk vel.

    Ihvertfall den tida vi bodde i Storgata der.

    Vi bodde jo i Mellomhagen der seinere.

    Og da hadde vi noen nabogutter, som jeg ikke likte så bra, for dem skulle slåss og sånn da.

    Og de var tre stykker, og jeg var bare en.

    Men jeg tenkte ikke på Mellomhagen akkurat, da jeg leste Østre Halsen, i den annonsen.

    Da tenkte jeg på Storgata, må jeg innrømme.

    Men det kan jo være at det var i Mellomhagen likevel, for alt jeg vet.

    Men men.

    Men jeg droppa å ringe.

    For det ville vel hs vært litt uhøflig kanskje, ovenfor Martin og Grete vel, å flytte til Østre Halsen.

    (Når dem lot meg bo på gården deres, i Kvelde, som også var i Larvik-området, som Østre Halsen da).

    Og, jeg hadde jo egentlig planlagt å dra til utlandet.

    (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da).

    Men jeg kunne også ha flytta til Østre Halsen da.

    For jeg hadde en god del penger igjen av det studielånet, som jeg fikk da jeg studerte i Sunderland, noen få måneder før det her da.

    Så jeg hadde vel kanskje noe sånt som 50.000-60.000, eller noe, da jeg dukka opp på gården til Martin og dem.

    Og kanskje ca. 30.000, da jeg dro derfra.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall en god del mindre.

    Enda søstera mi gjorde noe ‘kommunist-greier’, med selvangivelsen min, sånn at jeg fikk igjen mye penger der og.

    Så det gikk en del tusen, de månedene jeg bodde hos Martin og dem, det er helt sikkert.

    Og søstera mi, hu fikk også overtalt meg, til å få oppbevare, noen av pengene jeg hadde i utenlandsk valuta.

    Ca. 12.000-14.000 i norske kanskje?

    For hu mente at jeg ikke kunne ha så mye penger i lommeboka.

    Men jeg ga henne kanskje bare halvparten, av de kontantene jeg hadde i lommeboka da.

    Men men.

    Og som hu da sendte tilbake, (minus 3-4.000 vel, som hu hadde brukt opp kanskje?), til den engelske kontoen min, etter at jeg hadde flykta hit, til Liverpool.

    For det kom et jaktlag, til den gården, som prøvde å drepe meg, i juli 2005 da.

    Så fikk jeg de pengene tilbake, fra søstera mi, akkurat like etter at jeg hadde fått meg jobb på Arvato, her i Liverpool, husker jeg.

    Men men).

    Jeg hadde jo dårlig samvittighet, må jeg vel si.

    Eller var nedtrykt.

    Siden jeg kom med dårlige nyheter.

    Om at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ osv.

    Så derfor ble det sånn, at jeg ofte kjøpte en god del øl, osv.

    Sånn at jeg og Martin drakk litt da.

    Siden jeg syntes jeg kunne betale det, siden jeg kom med så dårlige nyheter da.

    Men egentlig, så var det ikke sånn, at jeg hadde planlagt å bo på den gården.

    Jeg hadde tenkt å dra inn til Oslo.

    Og bestilte rom på Perminalen der, fra gården dems da, den første dagen der vel.

    (For det var billigere enn hotell da).

    Men, jeg ville gjerne låne et våpen av onkel Martin da.

    Som hadde den våpensamlingen.

    Men det ville ikke Martin låne meg da.

    Og hu Grete, som var samboer-dama hans, (og som eide gården).

    Hu sa at hennes kvinnelige intuisjon, fortalte henne, at jeg burde bli på gården.

    Så da sa jeg det var greit.

    Og vi ble enige om at jeg skulle betale 500 kroner i uka, til mat da.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke noe sånn arbeidskontrakt, eller noe, som jeg hadde der.

    Det var vel bare et besøk, vil jeg si.

    Eller, at jeg fikk lov å bo der, (på ubestemt tid), av hu Grete Ingebrigtsen da.

    Så jeg mener at jeg egentlig da har lov å bo der enda.

    Og har hevd på den gården da.

    Siden den avtalen da vel må sies å gjelde enda, mener jeg.

    Men men.

    Det får tiden vise eventuelt, om advokater osv. også er enige i det.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her kan man se det, at et av stedene jeg vokste opp, på 70-tallet, var Storgata, på Østre Halsen, (som da lå i Tjølling kommune):

    storgata tjølling

  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her er hu eldste dattera, til hu Grethe Ingebrigtsen, som var samboer med onkelen min Martin, på den gården jeg rømte fra, i Kvelde, i 2005

    andrea ingebrigtsen

    PS.

    Man kan se ovenfor, hvem som har fått musikk CD-ene som lå i kofferten min, da jeg jobba på den gården.

    Hu er liksom sjefen over de andre søsknene hu der da.

    PS 2.

    Og hu har en lillesøster, som heter Isa.

    Og hvis det her er henne, så har hun blitt mye større, på de fem årene, som det er siden, at jeg bodde på den gården, til mora hennes og onkel Martin.

    Men men.

    Her er mer om dette:

    isa ingebrigtsen

    PS 3.

    De har også en bror, som heter Risto, men han er visst ikke på Facebook, tror jeg.

    Men men.

    PS 4.

    Da jeg bodde på den gården, så var hun Andrea, sånn 15 år da, og de andre søsknene hennes, litt yngre.

    Og da fikk Grete og Martin, hun Andrea, til å stå med rumpa i været, og skru på TV-en, mens jeg satt og så på TV.

    For å spionere på hvordan jeg reagerte osv.

    Så det var helt sykt det der, å være på den gården.

    Så derfra skjønner jeg at dem flytta.

    Til Østfold, eller noe.

    Men onkel Martin, han bor visst fortsatt på den gården da.

    Men men.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 5.

    Jeg var nesten som storebroren, eller som onkelen, eller noe, til de her ungene da.

    (Eller fetteren, blir det vel).

    Eller ste-fetter, eller noe, (hvis det er noe som heter det).

    (Men mora mi var eldst i søskenflokken da, og Martin var litt attpåklatt vel.

    Så derfor er vår kusine Liv Kristin og disse her tidligere ihvertfall, ste-søskenbarnene, til meg og søstra mi og broren min, en god del yngre enn oss da.

    Så sånn er det).

    Så jeg husker ca. hvordan musikk de likte.

    Den her sangen likte Isa:

    PS 6.

    Og den her sangen likte Andrea, (hvis jeg husker riktig):

    PS 7.

    Også hørte de på den sangen her:

    Også tulla Martin.

    Når Andrea skulle rydde rommet.

    Også sa han, at ‘jeg synger r-ordet, (r for å rydde da), for første gangen i historien’.

    Så det var litt morsomt.

    At han mobba Andrea da.

    Men jeg lot som at jeg ikke syntes det var noe morsomt.

    For jeg ville ikke være for nærme den her familien da, eller hva man skal kalle den.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 8.

    Den familien her, den bodde i Østfold, dvs. i Askim, rundt den tida, som mora mi, Karen Ribsskog, døde.

    Og de hadde vel aldri bodd i Vestfold/Larvik-området, såvidt meg bekjent.

    (Bortsett fra at jeg husker nå, at Martin hadde et rom, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Så han bodde nok i Nevlunghavn.

    Men, han pleide ikke å være der så ofte, når mora vår dro oss med ut dit, på søndagsmiddager, på 70-tallet.

    Så Martin, han var liksom ikke i den ‘faste kjernen’, (han var kanskje litt en ‘outsider’?), i Ribsskog-familien, i Larvik, på 70-tallet, vil jeg si.

    For han var aldri hos sine foreldre, i Nevlunghavn, for å spise middag, på søndagene.

    Sånn som jeg og søstra mi og mora vår var hele tida, husker jeg.

    Men akkurat hvorfor det var sånn, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Og onkel Martin sin samboer, dvs. Grete Ingebrigtsen og ungene hennes.

    De har jo flyttet tilbake til Askim.

    (Muligens til den samme gården?

    Jeg husker det stod en svær amerikansk bil i en låve eller et fjøs vel, det første stedet, som de bodde i Askim.

    En bil fra 60-70 tallet kanskje vel, som stod der som en veteranbil omtrent da.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Grete Ingebrigtsen og de, de flyttet tilbake til den gården, (eller ihvertfall tilbake til Askim), et par år etter vel, at jeg flykta til England da.

    (Etter at jeg ble forsøkt likvidert, (av et slags ‘jakt-lag’, må man vel kalle det), på den gården Løvås, i Kvelde, på 35 års-dagen min, den 25. juli, i 2005 da).

    Jeg har jo tidligere skrevet på bloggen, at onkel Martin, var nesten som en ‘klegg’, på den tida, som mora mi døde.

    (Virka det nesten som for meg da.

    Ihvertfall hvis jeg tenker tilbake på den her tida).

    Og det var også fordi, at søstera mi, hu ville kjøre ut til onkel Martin og de.

    Etter at vi så at mora vår var død, på sykehuset.

    De bodde på en gård i Askim.

    Som ikke var så utrolig langt unna Moss da.

    Så jeg sa det var greit å kjøre dit.

    Og da venta vi ved et stort kryss i Askim, (var det vel), også kom Martin i bil eller på motorsykkel da.

    Like etter det året mora vår døde, så fortalte søstera mi meg, at dem hadde flytta til en gård i Kvelde.

    Onkel Martin var jo en attpåklatt, så jeg kjente ikke han så godt, fra oppveksten.

    For han var liksom fortsatt ungdom, da jeg og søstera mi var sånn 3-4 år da.

    Da var kanskje Martin 14 år, og drakk fremdeles sjokolademelk, husker jeg, fra da han var på besøk hos oss, på Østre Halsen, (i 1974, eller noe, da).

    (Og jeg fikk ikke sjokolademelk, av mora mi.

    Så hu skjemte kanskje bort Martin litt.

    Hvem vet).

    Midt på 90-tallet, så maste Axel om at vi møtte besøke Martin som da bodde i Spydeberg.

    Men søstera mi hadde fortalt, (litt vagt), at hu hadde møtt onkel Martin på byen, (eller sett han på byen i Oslo), og da hadde han visst vært en sånn tøffing, (eller bølle?), ovenfor noen damer eller noe da.

    Og ikke noe snill da, skjønte jeg vel.

    Ved Schaus Plass, eller noe, mener jeg det var, at søstera mi babla om.

    Men det ble til da, at vi ble kjent med den her familien, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Jeg og søstera mi og broren min.

    Eller søstera og broren min, de kjente dem bedre.

    For de var og besøkte Martin, i Spydeberg, ihvertfall en gang, på midten av 90-tallet.

    Men det frista ikke meg da, av en eller annen grunn.

    Martin oppførte seg noen ganger ganske tøft mot meg da.

    F.eks. den gangen min mormor, Ingeborg Ribsskog, ba meg besøke Martin på et sykehus, i Oslo, (Sophies Minde? Eller, jeg mener å huske nå, at det kanskje var et sykehus ved Carl Berner, eller noe. Men men.), etter at onkel Martin hadde kræsja på motorsykkel, i 1990 var det kanskje.

    Da var Martin aggressiv mot meg, husker jeg, da jeg besøkte han, mens han lå i sykesenga.

    Og hu Kari Sundheim, heter hu vel, mora til kusina vår Liv Kristin, hu var også og besøkte Martin da, mener jeg å huske.

    Martin sa senere at han var aggressiv, for han hadde først trodd, at jeg var en medstudent av han, (som jeg hadde ligna på da, mente han), fra Landbrukshøyskolen på Ås, hvor Martin jobba, (og vel tidligere studerte), som han var uvenn med, eller ikke likte da.

    (For vi så hverandre ikke så ofte, jeg og min mors familie, og kanskje spesielt Martin da, på 80-tallet, for jeg bodde hos faren min, på Berger, under hele 80-tallet, og foreldra mine ble skilt på 70-tallet da).

    Men men).

    Og da dro vi ned til Larvik og Kvelde, og besøkte dem et par ganger, ihvertfall, på begynnelsen av 2000-tallet da.

    Så sånn var det.

    Så da jeg var på flukt fra “mafia’n”, i Norge, i 2005, så var dette det eneste stedet jeg trodde jeg kunne dra til.

    For “mafia’n” var mye noe Oslo-greier, innbilte jeg meg.

    Og jeg tenkte jeg kunne være i skjul, på den gården da.

    Omtrent som folk var under krigen osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men han onkel Martin, han var nok litt forelska i hu tenårings stedatteren sin, Andrea.

    Var det jeg tenkte såvidt på istad.

    For ikke nok med at Martin gjorde om ‘E-ordet’, til ‘R-ordet’, når Andrea skulle rydde.

    Han ble også voldsomt sjalu, husker jeg.

    (Eller ihvertfall litt sjalu vel).

    Da Andrea sin ‘kavaler’, kom på besøk til gården, fra Askim.

    (En gutt på Andrea sin alder, som hun kjente, (og var kjæreste med da), fra hun bodde i Askim, som 10-11 åring.

    Noe sånt).

    Og da følte også jeg meg dum, husker jeg.

    Siden jeg var godt over 30 år, og fortsatt var singel.

    Også hadde Andrea kjæreste, enda hu bare var 15 år.

    Men men.

    Eller ‘elsker’, som Martin kalte han unge karen fra Østfold.

    Så Martin var nok litt sjalu, eller noe, virka det som, på måten han sa ‘elsker’, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg bodde i en liten, u-isolert hytte, for meg selv.

    Så jeg vet ikke helt hva som skjedde inne i den hovedbygningen, når han gutten til Andrea var på besøk.

    Men det var heller ikke min business, syntes jeg.

    Så jeg prøvde å holde avstand til alt det der, egentlig.

    Men jeg var litt nedfor, fra før.

    Så når Martin og Grete fortalte det, at ‘kavaleren’ til Andrea, skulle til gårds, noen dager seinere.

    Da ble jeg enda litt mer nedfor.

    For da følte jeg meg litt ‘tapete’, siden jeg ikke hadde noen kjæreste selv da.

    Liksom, en 15 år gammel jente, hadde mer liv enn meg da.

    Så da ble jeg enda litt nedfor.

    For jeg visste ikke at hu Andrea hadde type engang.

    Så det kom litt overraskende på meg.

    (At det plutselig skulle bo en ung ‘kavaler’, fra Østfold, på gården, i en del dager).

    Vi bodde jo på den samme gården.

    Jeg spiste jo sammen med den familien oftest da, ihvertfall i starten.

    Men men.

    Men jeg ble ihvertfall ikke sjalu, og prata ikke nedlatende om han kavaleren til Andrea, og kalte han for ‘elskeren’ hennes, sånn som onkel Martin gjorde.

    Selv om jeg ikke var så fornøyd med meg selv.

    At det nesten var nok til å knekke meg liksom.

    Men dette var en vanskelig tid for meg da.

    Jeg hadde også problem med trynet mitt, etter at det ble ødelagt, på en hudpleiesalong, i Oslo, på slutten av 2003.

    Og trynet mitt hadde ikke blitt normalt enda, på den tida, som jeg bodde på den her gården da.

    Så en gang jeg barberte av meg alt skjegget, mens jeg bodde på den gården, sommeren 2005 vel.

    Så overhørte jeg at hun lillesøstra til Andrea, hun Isa, sa at ‘Erik ser ut som en unge i trynet’.

    Eller noe.

    Hvis jeg ikke hørte helt feil.

    Så det var et eller annet rart som skjedde med trynet mitt, når jeg barberte av meg alt skjegget husker jeg.

    Så da bare lot jeg skjegget gro igjen.

    Så på den første tida, som jeg jobba på Arvato, her i Liverpool, høsten 2005.

    Så husker jeg at hu Karianne, fra Hedmark vel, sa at jeg så ut som en ‘julenisse’.

    (Det var ikke helt bra tilstander, i det huset jeg bodde, i Walton.

    Når det gjaldt de andre beboerne osv.

    Så det å ha skjegg som en julenisse, enkelte ganger, det var kanskje min måte, å si fra om, at noe ikke var som det skulle da.

    Jeg hadde jo også overhørt, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n’, i Oslo, i 2003.

    Og som jeg ikke fikk hjelp fra Kripos eller Politiet i Liverpool, i forbindelse med, på slutten av sommeren, (og høsten), 2005.

    Så jeg var litt i sjokk, i 2005 og 2006 osv., siden politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, osv.

    Så det kanskje var derfor jeg gjorde ting som å la skjegget gro kjempelangt, (som en julenisse nesten).

    (Selv om det skjegget mitt også vokste veldig raskt.

    Og var veldig tjukt, husker jeg.

    Men men).

    For det her var kanskje min måte å si fra om, at noe var galt da.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    For da ble jeg litt skeptisk til å barbere meg igjen da.

    Men, jeg ville da ofte klippe skjegget litt, med en saks da, når jeg begynte å se ut som julenissen.

    Så sånn var det.

    Men på begynnelsen av år 2006, så barberte jeg av meg alt skjegget for godt.

    Og har ikke hatt skjegg siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog